Redigerer Den annen østturkestanske republikk

[[Fil:Location of Ili Prefecture within Xinjiang (China).png|[[Ili]] (gulest), [[Tarbagatai]]- og [[Altaj]]-distriktene i [[Xinjiang]] Uighur autonome region av [[Kina]]|thumb|right]]
'''Den annen østturkestanske republikk''', vanligvis kjent som '''Den østturkestanske republikk''' var en kortvarig [[Sovjetunionen|sovjetstøttet]] separatistrepublikk som bestod i [[1940-årene]] (fra [[12. november]] [[1944]] til [[1946]]) i tre nordlige distrikter ([[Ili kasakhiske autonome prefektur|Ili]], [[Tacheng|Tarbaghatai]] og [[Altay|Altai]]) i provinsen [[Xinjiang]] i [[Republikken Kina]], nå den autonome region Xinjiang i [[Folkerepublikken Kina]].

==Bakgrunn==
Fra 1934 til 1941 var [[Xinjiang]] under innflytelse fra [[Sovjetunionen]] på nokså lik måte som  [[Ytre Mongolia]].  Den lokale [[krigsherren]] [[Sheng Shicai]] (盛世才) var avhengig av Sovjetunionen for militær støtte og for handel. Den sovjetiske regjering stasjonerte et regiment soldater fra innenriksdepartementet i  [[Kumul]] fra oktober 1937 for å avskrekke en mulig [[japan]]sk offensiv inn i [[Sinkiang]] gjennom [[Indre Mongolia]], og til gjengjeld fikk russerne konsesjoner for oljebrønner, tinn- og tungstengruver og handelsbetingelser som var svært gunstige for dem.

Den [[26. november]] [[1940]] inngikk Sheng Shicai en avtale med sovjeterne som gav Sovjetunionen ytterligere konsesjoner i hele provinsen Sinkiang for 50 år. Denne avtalen omfattet også områder som grenset til [[India]] og [[Tibet]]. Avtalen innebar i praksis at Sinkiang kom under full sovjetisk politisk og økonomisk kontroll; det var bare i navnet området var del av Kina. (Sheng Shicai skriver selv i sine memoarer ''Red failure in Sinkiang'', publisert av [[University of Michigan]] i 1958, at presset på ham fra [[Stalin]] i 1940 var så hardt at hadde han nektet å undertegne denne 17-punkts-avtalen, som var forberedt av Stalin selv, ville Sinkiang ha delt skjebne med [[Polen]], etter det som ble fortalt ham av de sovjetiske representanter i [[Urumchi]], Bakulin og Karpov). Etter denne avtalen ble store undersøkelsesekspedisjoner sendt av sovjeterne til Sinkiang i 1940-1941 og store mengder mineralerforekomster, blant dem [[uran]] og [[beryllium]], ble funnet i fjellene nær [[Kashgar (Kashgar)|Kashgar]] og i [[Altay|Altai]]området. (Malm av begge mineraler ble senere levert fra Sinkiangs gruver i Altai til Sovjetunionen frem til slutten av [[1949]] og ble benyttet i sovjeternes utvikling av deres første [[atombombe]].)

Etter [[Operasjon Barbarossa|den tyske invasjon av Sovjetunionen]] i juni 1941 og [[USA]]s inntreden i annen verdenskrig i desember 1941, ble Sovjetunionen mindre attraktiv og [[Kuomintang]] langt mer attraktiv som støtte. Mot slutten av 1942 krevde Sheng at Sovjetunionen skulle trekke tilbake alle militære styrker og politiske utsendinger fra Xinjiang. I 1943 ble Sheng utpekt til leder for Kuomintangs avdeling i Xinjiang, og han lot KMT-kadre strømme inn i provinsen. Sommeren 1944, etter at tyskerne hadde lidd nederlag på Østfronten, forsøkte han på nytt å gjenvinne kontroll over hele Xinjiang og vendte seg igjen til Sovjetunionen for hjelp. Men denne gangen nektet [[Josef Stalin|Stalin]] å ha noe med ham å gjøre. Kuomintang fjernet ham fra Xinjiang i august 1944 ved å utnevne ham til en lavere stilling i skogbruksministeriet i [[Chongqing]].

==Opprør==
Etter Sheng Shicais avreise fra Xinjiang fikk den nye Kuomintang-administrasjonen økende problemer med å opprettholde ro og orden. Den [[16. september]] [[1944]] mislyktes tropper som var blitt sendt til det hovedsakelig etnisk kasakhiske fylket [[Gongha]], i å kontrollere en gruppe opprørere. Den [[8. oktober]] hadde opprørerne erobret fylkeshovedstaden, [[Nilka]]. I løpet av oktober brøt «tredistriktsrevolusjonen» ut i området, særlig sør for [[Ghulja]], i distriktene [[Ili]], [[Altaj]] og [[Tacheng|Tarbagatai]] i det nordlige Xinjiang. Med støtte fra Sovjetunionen og med forsterkninger fra et antall flyktninger fra  Xinjiang som var blitt trent opp i Sovjetunionen, klarte opprørerne raskt å ta kontrollen over de tre distriktene. Ghulja ble inntatt i november. Den etnisk kinesiske befolkningen i regionen ble desimert ved massakrer og utvisninger. Så utropte [[Elihan Tore|Elihan Töre]] «Turkestans islamske regjering»:

:''«Turkestans islamske regjering er blitt til: lovet være Allah for hans mange velsignelser! Allah være priset! Allah har styrket oss med heltemotet til å styrke de undertrykkende kineseres regjering. Men selv om vi har fridd oss selv, kan det være velbehagelig for vår Guds åsyn hvis vi bare står og ser på mens dere, våre trossøsken ... fortsatt må tåle den blodige underkastelsens krenkelse under de kinesiske villmenns undertrykkende styres svarte politikk? Vår Gud ville så visst ikke sette pris på det. Vi vil ikke kaste våre våpen til side før vi har befridd dere fra den kinesiske undertrykkers fem blodige fingres maktgrep, eller før den kinesiske undertrykkers regjerings selve røtter har tørket ut og dødd hen fra Østturkestans marker, de som vi har som våre fedrene arvestykker»''.

Opprørerne krevde en slutt på kinesisk styre, likhet for alle nasjonaliteter, fri bruk av lokale språk, vennskapelige forbindelser med Sovjetunionen og slutt på den kinesiske migrasjon til Xinjiang. De militære styrkene som stod til opprørets disposisjon var den nydannede [[Ili nasjonale armé]], med overveiende uighurske, kasakhiske og [[hvite russere|hviterussiske]] styrker (om lag 25&nbsp;000 soldater, væpnet og trent av Sovjetunionen og forsterket av regulære enheter fra Den røde armé), og en gruppe [[Kasakher|kasakhiske]] «'karai»-stammekrigere under [[Osman Batur]]s kommando (inntil 20&nbsp;000 ryttere). Kasakhene ekspanderte i nord, INA i sør. I september 1945 stod Kuomintang-hæren og INA-styrkene overfor hverandre på hver sin side av elven [[Manas]] nær [[Ürümqi]]. På denne tiden holdt Den annen østturkestanske republikk [[Zungaria]] mens Kuomintang kontrollerte de overveiende uighurske deler av det sørlige Xinjiang.

==Forhandlinger==
I august 1945 undertegnet Kina en vennskaps- og forbundsavtale som innrømmet Sovjetunionen en rekke av de løfter som USA hadde gitt under [[Jaltakonferansen]]. Dette avsluttet den sovjetiske støtten til Den østturkestanske republikk. Kuomintang oppnådde en forhandlingsløsning med republikkens ledere i juli 1946. Men i virkeligheten var det lite som endret seg. Republikken forble ''de facto'' en uavhengig prosovjetisk stat med egen valuta og egne militære styrker. Politisk virksomhet i republikken var kun Unionen for Forsvaret av Fred og Demokrati tillatt, et parti av leninistisk type og av ettpartimodell.

Kuomintangs folk ble erklært uønsket i de tre distriktene, og de på sin side begynte da å støtte opposisjonspolitikere der. Blant dem var Elihan Töre, som forsvant under et besøk i Sovjetunionen, og den kasakhiske lederen Osman Batur, som brøt med de andre opprørerne da deres prosovjetiske innstilling ble åpenbar.  Kuomintang utnevnte en rekke sentrale uighurer som rådgivere til Xinjiangs administrasjon og gjorde [[Ehmetjan Qasim]], lederen av Den østturkestanske republikk, til viseformann i sin provinsledelse.

==Slutten==
Mot slutten av 1949 krysset [[Folkets frigjøringshær]] [[Yangtze]]elven og avskar dermed Kuomintangstyret i det sørlige Xinjiang fra resten av Kuomintang-områdene i landet. Noen KMT-folk flyktet til [[India]], [[Afghanistan]] og [[Pakistan]], men de fleste overgav seg til [[Det kinesiske kommunistparti]]. Denne «fredelige frigjøring» av Xinjiang var fullført ved utgangen av oktober 1949, skjønt [[Osman Batur]] og hans kasakher fortsatte motstanden til 1954. I juli 1949 sendte partiet [[Deng Lichun]] for å forhandle med Den østturkestanske republikks lederskap i Ghulja ([[Yining]] på kinesisk). [[Mao Zedong]] inviterte lederne av Den østturkestanske republikk til å delta under [[Folkets nasjonale konsultative konferanse]] senere samme år. Lederne av Den østturkestanske republikk dro til Sovjetunionen, der de fikk beskjed om å samarbeide med [[Det kinesiske kommunistiske parti]]. I august steg [[Exmetjan Qasimi]], [[Abdulkerim Abbas]], Delilhan Sugurbayev, [[Ishaq Beg]] og [[Luo Zhi]] ombord et fly i [[Alma-Ata]] som satte kurs for [[Beijing]]. Den 3. september informerte Sovjetunionen den kinesiske regjering om at flyet hadde styrtet og at alle ombord var omkommet.

Uten sine mest sentrale personligheter gikk republikkens gjenværende ledere med på å inkorporere de tre distriktene i Den uighurske autonome region Xinjiang og selv ta imot viktige embeder innen administrasjonen.

== Litteratur ==
* Linda Benson: ''The Ili Rebellion: The Moslem challenge to Chinese authority in Xinjiang, 1944-1949'', Armonk, New York: M. E. Sharpe, 1990.  ISBN 0-87332-509-5
*S. Burhan: ''Xinjiang wushi nian [Fifty Years in Xinjiang], (Beijing, Wenshi ziliao, 1984).
*O.E. Clubb: ''China and Russia: The 'Great Game’. (NY, Columbia, 1971).
*A. D. W. Forbes: ''Warlords and Muslims in Chinese Central Asia: A Political History of Republic Sinkiang, 1911-1949 (Cambridge, Cambridge University Press, 1986).
*A. C. Hasiotis, jr.: ''Soviet Political, Economic and Military Involvement in Sinkiang from 1928 to 1949 (NY, Garland, 1987).
*A.A. Khakimbaev: «Nekotorye Osobennosti Natsional’no-Osvoboditel’nogo Dvizheniya Narodov Sin’tszyana v 30-kh i 40-kh godakh XX veka» [Some Characters of the National-Liberation Movement of the Xinjiang Peoples in 1930s and 1940s], i ''Materialy Mezhdunarodnoi Konferentsii po Problemam Istorii Kitaya v Noveishchee Vremya, Aprel’ 1977, Problemy Kitaya'', Moskva, 1978, s. 113-118.
*K.F. Kotov: ''Mestnaya Natsional'nya Avtonomiya v Kitaiskoi Narodnoi Respublike—Na Primere Sin'tszyansko-Uigurskoi Avtonomoi Oblasti, [Autonomy of Local Nationalities in the Chinese People's Republic, as an Example of the Xinjiang Uighur Autonomous Region], (Moscow, Gosudarstvennoe Izdatel’stvo Yuridichekoi Literaturi, 1959).
*Kutlukov, M., 'Natsionlal’no-Osvoboditel’noe Dvizhenie 1944-1949 gg. v Sin’tszyane kak Sostavnaya Chast’ Kitaiskoi Narodnoi Revolyutsii', [The National-Liberation Movement of 1944-1949 in Xinjiang as a Part of the People’s Revolution in China], in Sbornik Pabot Aspirantov, Otdelenie Obshchestvennykh Hauk, AN UzbSSR, Bypusk 2 (Tashkent, 1958)  pp.&nbsp;261–304.
*[[Owen Lattimore|Lattimore, O.]], Pivot of Asia: Sinkiang and the Inner Asian Frontiers of China (Boston, Little, Brown & Co., 1950).
*James A. Millward og Nabijan Tursun: «Political History and Strategies of Control, 1884-1978», i ''Xinjiang: China's Muslim Borderland'', ISBN 0-7656-1318-2.
*Mingulov, N. N., 'Narody Sin’tszyana v Bop’be za Ustanovlenue Harodnoi Demokratii 1944-1949 gg.', [The Xinjiang Peoples in Struggle for Establishment of People’s Democracy, 1944-1949], (Abstract of Dissertation in Moscow National University, 1956).
*Mingulov, N. N., 'Natsionlal’no-Osvoboditel’noe Dvizhenie Narodov Sin’tszyana kak Sostavnaya Chast’ Obshchekitaiskoi Revolyutsii (1944-1949 gody)', [The National-Liberation Movement of the Peoples in Xinjiang in 1944-1949 as a Part of the People’s Revolution in China], in Trudi: Instituta Istorii, Arkheologii i Etnografii, Tom 15 (Alma-Ata, 1962) pp.&nbsp;68–102.
*Rakhimov, T. R. 'Mesto Bostochno-Turkestanskoi Respubliki (VTR) v Natsional’no-Osvoboditel’noi Bor’be Narodov Kitaya' [Role of the Eastern Turkestan Republic (ETR) in the National Liberation Struggle of the Peoples in China], A paper presented at 2-ya Nauchnaya Konferentsiya  po Problemam Istorii Kitaya v Noveishchee Vremya, (Moscow, 1977), pp.&nbsp;68–70.
* Saviskii, A. P. 'Sin’tszyan kak Platsdarm Inostrannoi Interventsii v Srednei Azii', [Xinjiang as a Base for Foreign Invasion into Central Asia], (Abstract of Dissertation in the Academy of Science, the Uzbekstan SSR), (AN UzbSSR, Tashkent, 1955). 
*Taipov, Z. T., V Bor'be za Svobodu [In the Struggle for Freedom], (Moscow, Glavnaya Redaktsiya Vostochnoi Literaturi Izdatel'stvo Nauka, 1974).
*A.G. Yakovlev: «K Voprosy o Natsional’no-Osvoboditel’nom Dvizhenii Norodov Sin’tzyana v 1944-1949', [Question on the National Liberation Movement of the Peoples in Xinjiang in 1944-1945], in Uchenie Zapiski Instituta Voctokovedeniia Kitaiskii Spornik vol.xi, (1955)  pp.155-188.
*David D. Wang: ''Under the Soviet shadow: the Yining Incident : ethnic conflicts and international rivalry in Xinjiang, 1944-1949'', Hongkong: The Chinese University Press, 1999. 
* David D. Wang: ''Clouds over Tianshan: essays on social disturbance in Xinjiang in the 1940s'', København: NIAS, 1999. 
*David Wang: «The Xinjiang Question of the 1940s: the Story behind the Sino-Soviet Treaty of August 1945», i ''Asian Studies Review'', vol. 21, no.1 (1997) s. 83-105.
* David Wang: «The USSR and the Establishment of the Eastern Turkestan Republic in Xinjiang», i ''Journal of Institute of Modern History, [[Academia Sinica]]'', vol. 25 (1996) s. 337-378.
{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

[[Kategori:Xinjiang]]
[[Kategori:Xinjiangs historie]]
[[Kategori:Andre verdenskrig]]
[[Kategori:Tidligere stater i Øst-Asia]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert i 1944]]
[[Kategori:Stater og territorier opphørt i 1946]]