Redigerer Den anglo-normanniske invasjonen av Irland

[[Fil:MarriageAoifeStrongbow.jpg|thumb|upright=1.8|''Ekteskapet mellom Strongbow og Aoife'', maleri av Daniel Maclise (1854), representerer den normanniske erobringen av Irland og ekteskapet til den anglo-normanniske adelsmannen [[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke|Strongbow]] med den irske prinsessen [[Aoife MacMurrough|Aoife]].]]
'''Den anglo-normanniske invasjonen av Irland''' fant sted på slutten av 1100-tallet, da [[Normannere|anglo-normannere]] gradvis erobret og skaffet seg kontroll over store deler av landet fra irene, som kongene av England deretter krevde suverenitet over, alt angivelig sanksjonert ved [[Pavelig bulle|den pavelige bulle]] ''[[Laudabiliter]]''.<ref> Ó Corráin, Donnchadh (2017): ''The Irish Church, Its Reform and the English Invasion'', Four Courts Press, ISBN 978-1-84682-667-2</ref><ref> Johnston, Elva (29. juli 2017): [https://www.irishtimes.com/culture/books/the-irish-church-its-reform-and-the-english-invasion-review-1.3164152 «The Irish Church, Its Reform and the English Invasion review»], ''The Irish Times''.</ref> På den tiden var irsk-gælisk Irland sammensatt av flere kongedømmer, med en formell [[Overkonge (Irland)|overkonge]] som hevdet autoritet over de fleste av de andre kongene. Den normanniske invasjonen var et vannskille i [[Irlands historie]], og markerte begynnelsen på mer enn 800 år med direkte [[England|engelsk]] og senere [[Storbritannia|britisk]] erobring og [[kolonialisme]] i Irland.

I mai 1169 gikk anglo-normanniske [[leiesoldat]]er i land i Irland på forespørsel fra [[Diarmaid Mac Murchadha]] (Dermot MacMurragh), den avsatte kongen av [[Leinster]], som søkte deres hjelp til å gjenvinne sitt kongedømme. De oppnådde dette i løpet av uker og angrep naboriker. Denne militære intervensjonen ble sanksjonert av kong [[Henrik II av England]]. Til gjengjeld hadde Diarmait sverget lojalitet til Henrik og lovet land og eiendommer til normannerne.

I 1170 var det ytterligere normanniske landganger, ledet av jarlen av Pembroke, [[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke|Richard «Strongbow» de Clare]]. De erobret de viktige [[Norrøn-gælere|norrøn-irske]] byene [[Dublin]] og [[Waterford]], og Strongbow giftet seg med Diarmaits datter [[Aoife MacMurrough|Aoífe]]. Diarmait døde i mai 1171 og Strongbow gjorde krav på Leinster, som Diarmait hadde lovet ham, og i retten av sitt ekteskap. Ledet av overkongen [[Ruaidrí Ua Conchobair]] (Rory O'Conor), en koalisjon av de fleste av de irske kongedømmene, ble Dublin beleiret, samtidig som normannisk kontrollerte Waterford og [[Wexford]] også ble angrepet. Normannerne klarte imidlertid å holde det meste av sitt territorium.

I oktober 1171 gikk kong Henrik i land med en stor hær for å hevde kontroll over både anglo-normannerne og irene. Denne intervensjonen ble støttet av [[Den katolske kirke|den romersk-katolske kirke]], som så den som et middel til å sikre irsk religiøs reform, og en kilde til inntekter ved religiøse skatter. På den tiden var irske ekteskapslover i konflikt med de fra den bredere kirken, og den gregorianske reformen fra 1000-tallet var ikke fullstendig implementert i Irland. Henrik ga Strongbow Leinster som et [[len]], erklærte de norrønt-irske byene for å være [[krongods]], og arrangerte [[synoden i Cashel]] for å reformere den irske kirken. Mange irske konger underkastet seg også, sannsynligvis i håp om at han ville dempe normannisk ekspansjon, men Henrik ga det uerobrede kongeriket [[Mide]] (Meath) til [[Hugh de Lacy]]. Etter Henrik forlot Irland i 1172 fortsatte kampene mellom normannerne og irene.

Windsor-traktaten fra 1175<ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/oi/authority.20110803124136317 treaty of Windsor], ''Oxford Reference''</ref> anerkjente Henrik som overherre over det erobrede territoriet og Ruaidrí som overherre over resten av Irland, med Ruaidrí som også måtte sverge troskap til Henrik. Traktaten kollapset snart: Normanniske herrer fortsatte å invadere irske kongedømmer og irene fortsatte å angripe normannerne. I 1177 vedtok Henrik en ny politikk. Han erklærte sin sønn [[Johan av England|Johan]] for å være «Irlands herre» (det vil si at han gjorde krav på hele [[Irland (øy)|den irske øya]]) og autoriserte de normanniske herrene til å erobre mer land. Territoriet de hadde ble [[Lord av Irland|Lordship of Ireland]], en del av det engelske [[Angevin-riket]]. Normannernes suksess har blitt tilskrevet militær overlegenhet og bygging av solide [[festning]]er i stein, mangelen på en samlet motstand fra irene og støtten fra den katolske kirken for Henriks intervensjon.<ref>Campbell, Kenneth L. (2013): ''Ireland's History: Prehistory to the Present''. A & C Black. s. 59.</ref>

== Bakgrunn ==
På 1100-tallet var det irsk-gælisk Irland bygd opp av flere kongeriker, som hver omfattet flere mindre småkongedømmer. På toppen var [[Overkonge (Irland)|overkongen]], som mottok hyllest fra de andre kongene, men som ikke styrte Irland som en enhetlig stat, selv om den hadde en felles kultur og rettssystem. De fem havnebyene [[Dublin]], [[Wexford]], [[Waterford]], [[Cork]] og [[Limerick]] var bebodd av [[Norrøn-gælere|norrøn-irere]] og hadde sine egne herskere eller ledere.

[[Normannernes erobring av England|Normannerne hadde erobret England]] mellom [[1066]] og [[1075]], med alle jarledømmer deretter holdt av normannere, i likhet med alle bispedømmer etter 1096. Parallelt skapte Abernethy-traktaten et begrenset oppgjør mellom de normanniske erobrerne og kongeriket [[Skottland]], med landområder i [[Cumbria]] byttet mot fred. I løpet av de følgende tiårene erobret normanniske herrer store deler av sørlige [[Wales]] og etablerte sine egne semi-uavhengige herredømmer der. Ifølge historikeren John Gillingham, etter den normanniske erobringen, oppsto en [[Imperialisme|imperialistisk]] holdning blant Englands nye fransktalende herskerelite, og de kom til å se på sine [[Keltere|keltiske]] naboer som mindreverdige og barbariske.<ref>Gillingham, John (2000): ''The English in the Twelfth Century''. Boydell & Brewer Ltd.; s. 42–43, 145.</ref>

=== Tidlige normanniske kontakter ===
[[Fil:Henry II Illumination.jpg|thumb|Samtidig framstilling av Henrik II av England, fra ''Topographia Hibernica'', ca. 1186–1188.]]
Det er antatt at den felles hæren fra [[Liste over konger av Dublin|kongeriket Dublin]] og kongeriket [[Leinster]] i [[slaget ved Clontarf]] utenfor Dublin  i 1014 kan ha inkludert tropper fra hertugdømmet Normandie.[4]

Etter den normanniske erobringen av England i 1066, ble normannerne klar over rollen Irland spilte i å gi tilflukt og hjelp til deres fiender.<ref> Duffy (2014), s. 259.</ref> Blant annet flyktet en del av sønnene til [[Harold Godwinson]] til Irland etter [[slaget ved Hastings]], og hadde mislykte forsøk på å invadere England i 1068 og 1069 med støtte fra den irske overkongen Diarmait mac Máel na mBó.<ref>Flanagan, Marie Therese ([1996] 1997): "Irish and Anglo-Norman Warfare in Twelfth Century Ireland", Bartlett, Thomas; Jeffery, Keith, red.: [https://books.google.com/books?id=MPZiWhhAmXAC ''A Military History of Ireland'']. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521415993; s. 59.</ref> Normannerne vurderte således også å invadere og erobre Irland.<ref name="Duffy_15-16"> Duffy (2005), s. 15–16.</ref> Det er nedtegnet i ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' at hvis [[Vilhelm Erobreren]] hadde levd i to år til (til 1089) «ville han ha erobret Irland ved sin klokskap og uten noen våpen».<ref name="Duffy_15-16"/><ref>Duffy (2014), s. 260.</ref> Vilhelms sønn, [[Vilhelm II av England|Vilhelm Rufus]], skal å ha sagt «For å erobre dette landet, vil jeg samle alle skipene i mitt rike, og vil lage en bro av dem å krysse over».<ref name="Duffy_15-16"/>

Det var kontakter mellom irerne og normannerne i god tid før 1169. Den normanniske adelsmannen av Pembroke, Arnulf de Montgomery, var svigersønnen til [[Muirchertach Ua Briain]] (Murtough O'Brien), [[Liste over konger av Munster|konge av Munster]] og overkonge av Irland.<ref name="Duffy_15-16"/> De Montgomery og hans familie hadde gjort opprør mot Henrik I i 1100 og søkte irsk hjelp. De Montgomery giftet seg med Muirchertachs datter Lafracoth og fikk hjelp fra hans flåte, men ble likevel tvunget til å flykte til Irland i 1102. Den engelske krønikeskriveren [[Orderic Vitalis]]’ beretning sier at De Montgomery brukte troppene sine til å hjelpe Muirchertach i Irland og i håp om å etterfølge svigerfamilie som irsk konge, men måtte flykte etter at hæren hans vendte seg mot ham. [[William av Malmesbury]] uttalte at det var først etter at normannerne innførte en handels[[embargo]] mot Irland at situasjonen stilnet og alliansen mellom Muirchertach og de Montgomery tok slutt.<ref> Duffy (2014), s. 263.</ref>
I september 1155 holdt kong [[Henrik II av England]] et råd i [[Winchester]]. Ifølge krønikeskriveren [[Robert av Torigni]] diskuterte Henrik planer om å invadere Irland og gi det til broren [[William FitzEmpress]] som en adelig anskaffelse. Det anglo-normanniske presteskapet støttet forslaget sterkt. Planene ble dog til ingenting, angivelig på grunn av motstand fra moren hans, [[Maud av England]] (Matilda).<ref>Duffy, Seán (2007): «Henry II and England's Insular Neighbours», Harper-Bill, Christopher, red.: ''Henry II: New Interpretations''. Boydell Press; s. 132–133.</ref><ref name="Martin_56–57">Martin, s. 56–57.</ref>

=== Allianse mellom Leinster og normannere ===
Fra minst 1144 hadde kongen av Leinster, [[Diarmaid Mac Murchadha]], vært på god fot med den framtidige Henrik II. Etter å ha blitt konge av England i desember 1154, hadde Henrik II alliert seg med [[Somerled]], småkonge av [[Argyll]] på vestkysten av [[Skottland]], og [[Muirchertach Mac Lochlainn]], konge av Cenél nEógain, en gren av [[nordlige Uí Néill]], for å legge press på den nye kongen av Skottland, [[Malcolm IV av Skottland]].<ref name="Martin_62">Martin, s. 62.</ref> Fruktene av denne alliansen fikk Malcolm til å avstå deler av Skottland til England i 1157 og slutte fred med Somerled i 1160. I Irland invaderte Muirchertach Mac Lochlainn kongeriket [[Bréifne]], tvang [[Ruaidrí Ua Conchobair]], konge av Connacht, til å underkaste og ga i 1161 Diarmaid Mac Murchadha østlige [[Mide]].<ref name="Martin_62"/>

I seks måneder i 1165 ble Dublinflåten, som var under kontroll av Diarmaid Mac Murchadha, brukt til å hjelpe Henrik IIs styrker i en mislykket krig i Nord-Wales.<ref name="Duffy_15-16"/><ref name="Martin_62"/>

=== Kirkens rolle ===
{{Tekstboks
|overskrift=''Laudabiliter''
|''«Du har tilkjennegitt oss, vår elskede sønn i Kristus, at du foreslår å gå inn på øya Irland for å underlegge folket og gjøre dem lydige mot lover og for å utrydde syndens ugress blant dem; og at du er villig til å gi og betale årlig fra hvert hus en pensjon på en krone til St. Peter, og å beholde og bevare rettighetene til kirkene i det landet hele og ukrenkelige.»'' 
<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Laudabiliter_(Wright)|''Laudabiliter''], ''Wikisource.org''</ref>|align=right}} 
Noe av initiativet til politisk og militær intervensjon kom fra anglo-normanniske kirkeledere – spesielt [[Theobald av Bec]], [[erkebiskop av Canterbury]] – som ønsket å kontrollere den irske kirken og fullt ut implementere de gregorianske reformene.<ref name="Martin_57–60">Martin (2008), s. 57–60</ref><ref>Crooks, Peter (2005): «Anglo-Irish Relations», Duffy, Seán, red.: ''Medieval Ireland: An Encyclopedia''. Routledge; s. 27.</ref><ref name="Carpenter_218–219">Carpenter, David (2003): ''The Struggle for Mastery: Britain 1066–1284''. Oxford University Press; s. 218–219.</ref> Irske kirkeledere hadde lovfestet reform, særlig ved synodene til Cashel (1101), Ráth Breasail (1111) og Kells (1152). Derimot var gjennomføringen av reformene imidlertid sakte og vanskelig. Det «ville kreve oppgivelse av trekk ved det irsk-gæliske samfunnet som gikk tilbake til førkristen tid og av praksis som hadde blitt akseptert i århundrer av kirken i Irland.» Disse omfattet holdninger til ekteskap, geistlig [[sølibat]], sakramentsystemet og kontroll over kirkens landområder.<ref name="Martin_57–60"/>

Ved synoden i Kells fikk [[Erkebiskop av Canterbury|kirken i Canterbury]] ikke igjennom sine krav om forrang over den irske kirken da pave [[Eugenius III]] som mente at den irske kirken kunne håndtere sine egne saker. Dette falt ikke i god jord hos det anglo-normanniske presteskapet i England.<ref name="Martin_57–60"/> I 1155 gjorde Johannes av Salisbury, sekretær for erkebiskopen av Canterbury, og gode venner med den nylig valgte anglo-normanniske pave Hadrian IV (den første og eneste engelske [[pave]] i historie), en «ekstraordinær intervensjon» ved [[den romerske kurie]]. Han ba om normannisk engasjement i Irland for å reformere dets «barbariske og ugudelige» folk.<ref name="Martin_57–60"/> Dette resulterte i den pavelige bulle ''[[Laudabiliter]]'', som påsto å gi Henrik II pavelig myndighet til å gripe inn i Irland,[15] for eksempel ved erobring.<ref name="Martin_58–59">Martin, s. 58–59.</ref> Salisbury hadde blitt inspirert i sitt syn på irene av ''Livet til Malakias'', <ref>[https://www.katolsk.no/biografier/historisk/malachy «Den hellige Malakias av Armagh (~1094-1148)»], ''Katolsk.no''</ref>skrevet av en venn av [[Malakias av Armagh]] venn, [[Bernard av Clairvaux]]. Denne [[hagiografi]]en, skrevet innen et år etter Malakias’ død i 1148, skildret irene, faktisk sterkt kristnet, i overdrevne ordelag som [[barbar]]iske, bortimot [[Hedendom|hedenske]] og trengte reform.<ref name="Martin_58–59"/> Den irske historiker Francis Xavier Martin har skrevet at Irland var «barbarisk» i Bernards øyne ettersom landet «hadde beholdt sin egen kultur og hadde holdt seg utenfor den latinske sekulære verden». Denne framstillingen av Irland og irere ble etablert som gjennomgående oppfatning i det meste av kristenheten i Europa.<ref name="Martin_57–60"/>

==Landgang i Irland 1169 ==
[[Fil:A Chronicle of England - Page 175 - Henry Authorizes Dermod to Levy Forces.jpg|thumb|«Henrik gir Dermod fullmakt til å innkreve styrker», fra ''A Chronicle of England'' (1864) av James Doyle.]]

I 1166 ble [[Ruaidrí Ua Conchobair]] (Rory O'Connor), konge av [[Connacht]], anerkjent som overkonge av Irland av de fleste av de irske kongene.<ref name="Duffy_776–779">Duffy, Seán (2005): ''Medieval Ireland: An Encyclopedia''. Routledge; s. 776–779</ref> Han ledet en koalisjon – som omfattet Tigernán Ua Ruairc (Tiernan O'Rourke) fra [[Bréifne]] (Breffny), Diarmait Ua Maelsechlainn (Dermot O'Melaghlin) fra [[Míde]] (Meath), de norrøn-irene i Dublin og flere av fyrstene i Leinster<ref name="Duffy_776–779"/> — som veltet [[Diarmait mac Murchada]] (Dermot MacMurragh) som konge av Leinster. Diarmait nektet å akseptere sin skjebne, og seilte fra Irland 1. august til [[Bristol]] sammen med datteren [[Aoife MacMurrough|Aoífe]]<ref>Barlow, Frank (1988): ''The Feudal Kingdom of England 1042–1216''. New York: Longman Inc. ISBN 0-582-49504-0; s. 332–333.</ref> Hensikten var å søke hjelp fra [[Henrik II av England]] for å gjenvinne sin tapte autoritet og sitt kongedømmet. Henrik ga Diarmait tillatelse til å rekruttere hærstyrker og autoriserte sine undersåtter til å hjelpe Diarmait, mot at Diarmait sverget lojalitet til den engelske kongen.<ref>Downham (2017), s. 241–242</ref> Blant andre fordeler ville en lojal Diarmait gjeniinsatt som lokal irsk konge underlagt England føre til Dublins krigsflåte kunne bli brukt i anglo-normanniske krigføring mot waliserne og skottene.<ref>Martin (2008), s. 64–65</ref>

Flere av de normanniske grenseherre mot Wales (engelsk: Marcher Lords) gikk med på å hjelpe: [[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke|Richard FitzGilbert de Clare]] (også kjent under tilnavnet «Strongbow»), Robert FitzStephen, Maurice FitzGerald og Maurice de Prendergast. Diarmait lovet sin datter Aífe i ekteskap til Strongbow og kongedømmet til Leinster ved Diarmaits død. Han lovet Robert og Maurice byen Wexford og to ''cantred'' (en del av et grevskap, tilsvarende et [[herred]]). I henhold til irsk lov hadde Diarmait ingen rett til å gjøre dette. Etter å ha sikret hjelpen deres, vendte han tilbake til sitt gamle base [[Uí Ceinnselaig]] (Hy Kinsella) i 1167 med en ridder, Richard FitzGodebert, og et lite antall soldater. Han gjenopptok jevnt makten som sjef og ventet på ankomsten av sine allierte. Kong Ruaidrí og Tigernán konfronterte ham med en liten styrke, og det var en trefning ved Killistown. Diarmait kjøpte seg fred ved å ga gisler til Ruaidrí og hundre unser gull til Tigernán, og FitzGodebert forlot Irland.<ref>Martin (2008), s. 65–66</ref>

Den 1. mai 1169 gikk Robert FitzStephen og Maurice de Prendergast i land ved Bannowbukten på sørkysten av dagens grevskapet [[Wexford (grevskap)|Wexford]], med en styrke på minst 40 riddere, 60 soldater og 360 bueskyttere.<ref>Moody, T.W.; Martin, F.X., red. (1967): ''The Course of Irish History''. Cork: Mercier Press; s. 370.</ref><ref>Kearney, Hugh (2012): ''The British Isles: A History of Four Nations''. Cambridge University Press; s. 117.</ref> Denne styrken gikk sammen  med rundt 500 irske krigere ledet av Diarmait. De satte i gang med å erobre Leinster og områdene Diarmait hadde hevdet overherredømme over. Først beleiret de den norrøn-irske havnebyen [[Wexford]], som overga seg etter to dager. De plyndret og plyndret områdene i nordlige Leinster, som hadde nektet å underkaste seg Diarmait.<ref name="Martin_70">Martin (2008), s. 70</ref> De angrep også naboriket [[Osraige]], og beseiret styrkene til kong Donnchad Mac Gilla Patraic (Donagh MacGillapatrick) i slaget ved Achad Úr (dagens Freshford). Imidlertid trakk Donnchad styrkene sine tilbake i sikkerhet. Prendergast kunngjorde da at han trakk seg fra Irland med sine 200 menn, men Diarmait ville ikke la dem seile fra Wexford. Som svar tilbød Prendergast sine menn som [[leiesoldat]]er til Donnchad fra Osraige, noe Donnchad godtok.[27] Han brukte disse leiesoldatene for å underlegge Loígis midlertidig. Imidlertid nektet Prendergast å kjempe mot sine tidligere følgesvenner, og han forlot snart Irland med sine menn.<ref name="Martin_71">Martin (2008), s. 71</ref>

Som reaksjon ledet overkonge Ruaidrí en hær inn i Leinster for å konfrontere Diarmait og normannerne. Hæren besto av folk fra Connacht, Breffny, Meath og Dublin, hver ledet av sine respektive konger.<ref name="Martin_71"/> Før det ble en konfrontasjon ble det oppnådd en avtale ved [[Ferns]]: Diarmait ble anerkjent som konge av Leinster, mot at han anerkjente Ruaidrí som sin overherre og gikk med på å sende sine utenlandske allierte bort permanent.<ref name="Martin_71"/> For å sikre overholdelse, gikk Diarmait med på å gi Ruaidrí gisler, en av dem var hans sønn.<ref name="Martin_71"/> Imidlertid forsøkte Diarmait tilsynelatende å bruke sine anglo-normanniske allierte for å gjøre seg til overkonge.<ref>Curtis, Edmund (2013): ''A History of Ireland: From the Earliest Times to 1922''. Routledge; s. 64.</ref> Kort tid etter avtalen i Ferns, gjorde Maurice FitzGerald landgang i Wexford med minst 10 riddere, 30 bueskyttere til hest og 100 bueskyttere til fots. I en styrkedemonstrasjon marsjerte Maurice og Diarmait en hær nordover og la innland til Dublin øde.<ref>Martin (2008), s. 71–72</ref>

== Strongbows ankomst i 1170 ==
[[Fil:Baginbun Head Map.png|thumb|Lokaliseringen av Bannow, Baginbun, Wexford og Waterford]]
I 1170 ser det ut til at Strongbow har skaffet økonomisk finansiering for sin invasjon av en [[Jøde|jødisk]] kjøpmann kalt Josce av Gloucester: «Josce, jøde fra Gloucester, skylder 100 shilling for en fortjeneste for pengene han lånte ut til de som mot kongens forbudet dro over til Irland.»<ref>[http://www.jewishencyclopedia.com/articles/8143-ireland Ireland], ''Jewish Encyclopedia''.</ref> I mai samme år gikk Raymond FitzGerald i land ved Bannowbukten med minst 10 riddere og 70 bueskyttere. Dette var den første kontigenten for Strongbows hær og skulle være springbrettet for et angrep på [[Waterford]].<ref name="Martin_73">Martin (2008), s. 73</ref> Raymonds styrke okkuperte en gammel borg på en odde ved Baginbun og plyndret det omkringliggende landskapet.<ref name="Martin_73"/> De ble deretter beleiret av en mye større styrke av irere og norrøn-irere. Normannerne, som var i undertall, drev en stor flokk storfe inn i den motsatte hæren.<ref name="Martin_74">Martin (2008), s. 74</ref> I den påfølgende ødeleggelsen styrte normannerne beleiringene, drepte opptil 500 og fanget 70. Disse fangene ble deretter henrettet: normannerne brakk lemmene før de halshugget dem og kastet kroppene deres fra klippen og ned i havet.<ref name="Martin_74"/>

Den 23. august gikk Strongbow i land ved Passage, rundt 12 km fra 12 km, med minst 200 riddere og 1000 soldater.<ref name="Martin_75">Martin (2008), s. 75</ref> De møtte Raymonds styrke og angrep Waterford. Murene ble til slutt brutt, og det fulgte harde kamper i gatene, hvor rundt 700 av byens forsvarere ble drept.<ref name="Martin_75"/> Diarmait og de andre normanniske kommandantene ankom deretter Waterford, og hvor Strongbow giftet seg med Diarmaits datter, Aífe.<ref>Martin (2008), s. 76</ref>

Normannerne og Diarmait holdt et krigsråd i Waterford og ble enige om å ta Dublin. Overkonge Ruaidrí en stor hær slått leir nær Dublin for å avskjære dem. I tillegg til tropper fra Connacht, også tropper fra Breffny (ledet av kong Tigernán), Meath (ledet av kong Máel Sechlainn) og [[Airgíalla]] (ledet av kong Murchad Ua Cerbaill). Normannerne og Diarmait gikk utenom dem ved å reise over [[Wicklowfjellene]], og tvang Ruaidrís hær til å oppgi planene sine.<ref> Martin (2008), s. 77</ref>

Da de nådde Dublin, begynte Diarmait forhandlinger med byens konge, [[Ascall mac Ragnaill]] (Ascall MacRannall). Den 21. september, mens samtalene fortsatt pågikk, stormet en styrke med normannere – ledet av Miles de Cogan og Raymond FitzGerald – byen og tok den. Ascall og hans tilhengere flyktet i sine skip, men sverget å ta byen igjen.<ref> Martin (2008), s. 78</ref> Strongbow og Diarmait lanserte deretter «en ødeleggende kampanje» gjennom Meath og inn i Breffny, brente ned [[Clonard abbedi]], [[Kells abbedi]] og flere andre [[kloster]]samfunn. Som reaksjon på disse bruddene på Ferns-avtalen henrettet Ruaidrí tre gisler, blant annet Diarmaits sønn.<ref name="Martin_79">Martin (2008), s. 79</ref>

Diarmait reiste tilbake til [[Ferns]] og døde der plutselig i mai 1171.<ref name="Martin_79"/> Strongbow krevde deretter Leinster, som Diarmait hadde lovet Strongbow at han skulle arve ved hans død. Strongbow ville imidlertid ikke blitt ansett som Diarmaits arving under verken irsk eller engelsk lov, ettersom Diarmait hadde to koner, samt andre sønner og døtre. Det antydes at Strongbows arvefølge ble rettferdiggjort i engelsk lov ved at Aífes mor ble ansett for å være hans eneste legitime kone, og etterlot Aífe som hans eneste legitime arving.<ref name="Duffy_66">Duffy, Seán (1997): ''Ireland in the Middle Ages''. Macmillan Press, s. 66</ref> Videre var Strongbows arv ikke berettiget i irsk lov, ettersom arv til kongedømme var valgfritt, og kunne bare overføres gjennom den mannlige linjen.<ref name="Duffy_66"/> Diarmaits sønn [[Domnall Cáemánach]] (Donal Cavanagh) støttet Strongbow, kanskje grunnet han følte at det ga hans familie den beste opportunistiske sjansen til å holde på makten.<ref name="Martin_86">Martin (2008), s. 86</ref> Strongbow ga Domnall jurisdiksjon over sine irske undersåtter i det meste av Leinster.<ref name="Martin_86"/>

== Irsk motoffensiv fra 1171 ==
Kort tid etter Diarmaits død kom anglo-normannerne under angrep, både innenfra Leinster og utenfra.<ref name="Martin_80–85">Martin (2008), s. 80–85</ref> Diarmait ble etterfulgt som hersker over [[Uí Ceinnselaig]] (hans hjemområde) av broren Murchad,<ref name="Martin_86"/> som motarbeidet Strongbow sammen med andre irske høvdinger i Leinster.<ref name="Martin_80–85"/> Irene fra kongeriket [[Desmond (Irland)|Desmond]] satte i gang et ødeleggende angrep på det normannisk kontrollerte Waterford.<ref name="Martin_80–85"/> Omtrent samtidig gikk en norrøn-gælisk hær land utenfor Dublin fra en flåte på minst 60 skip. Ledet av Ascall prøvde de å ta byen igjen, men ble slått tilbake av de Cogans styrker. Ascall ble tatt til fange og offentlig henrettet.<ref name="Martin_80–85"/>

En stor hær, ledet av Ruaidrí, omringet Dublin. Det omfattet tropper fra de fleste av de irske kongedømmene: kontingenter fra Connacht, Breffny (ledet av kong Tigernán), Meath (ledet av kong Máel Sechlainn), [[Thomond]] (ledet av kong Domnall Ua Briain), [[Airgíalla]] (ledet av kong Murchad Ua Cerbaill), [[Ulster]] (ledet av kong Magnus Mac Duinnsléibe), og [[Leinster]] (ledet av Diarmaits bror Murchad).<ref name="Martin_80–85"/> En norrøn-gælisk flåte på 30 skip, sendt av Godrød Olavsson, blokkerte [[Dublinbukten]].<ref name="Martin_80–85"/> Robert FitzStephen sendte sine beste tropper ut av Wexford for å hjelpe den anglo-normanniske garnisonen i Dublin. Den gjenværende garnisonen i Wexford ble deretter angrepet og tvunget ut av byen. Normannerne flyktet til et militærleir ved nærliggende Carrick, hvor de ble beleiret.<ref name="Martin_80–85"/> Beleiringen av Dublin varte i to måneder. Det var flere trefninger, men den irske hæren forsøkte tilsynelatende å sulte byen ut til å overgi seg.<ref name="Martin_80–85"/>

Med Dublin og Carrick under beleiring, ble Strongbow og hans råd enige om å forhandle. Strongbow foreslo at hvis anglo-normannerne fikk beholde det de hadde erobret, ville de anerkjenne Ruaidrí som deres overherre. Ruaidrí svarte at han bare ville la normannerne beholde Dublin, Wexford og Waterford.<ref name="Martin_80–85"/> Dette var uakseptabelt for Strongbow. En normannisk utfall skled ut av Dublin og gjorde et overraskelsesangrep på Ruaidrís leir ved [[Castleknock]]. Normannerne drepte hundrevis av soldater, hvorav mange som sov eller badet, og beslagla forsyninger.<ref name="Martin_80–85"/> Etter dette nederlaget trakk den irske hæren seg tilbake. I mellomtiden hadde FitzStephen overgitt seg til norrønt-irerne ved Carrick. Da de fikk vite at Strongbow var på vei, brente de Wexford og trakk seg tilbake til en nærliggende øy med FitzStephen som gissel.<ref name="Martin_80–85"/>

== Kong Henriks ankomst i 1171 ==
[[Fil:A Chronicle of England - Page 180 - Henry at Waterford.jpg|thumb|«Henrik i Waterford», fra ''A Chronicle of England'' (1864) av James Doyle]]

Kong Henrik II fryktet tilsynelatende at Strongbow ville opprette et uavhengig rike i Irland, som kunne kontrollere [[Irskesjøen]] og blande seg inn i engelske anliggender.<ref name="Martin_80">Martin (2008), s. 80</ref> Tidlig i 1171 beordret Henrik at undersåttene hans skulle dra tilbake til England, ellers ville at alle deres eiendommer bli beslaglagt. Strongbow minnet Henrik om at han hadde dratt til Irland med Henriks tillatelse, for å gjenopprette Diarmait til kongedømmet, og at alt han hadde oppnådd i Irland var «ved Henrys nåde og gunst, og stod til hans disposisjon».<ref name="Martin_80"/> I juli, før beleiringen av Dublin, bevilget Henrik det meste av landet Strongbow hadde erobret til ham og hedret ham med posisjonen som «kongelig konstabel i Irland», og således knyttet ham formelt til Englands monark.<ref name="Martin_87">Martin (2008), s. 87</ref>

I september 1171 hadde Henrik bestemt seg for å lede en militær ekspedisjon til Irland, og tilkalte Strongbow for å møte ham ved [[Pembroke (Wales)|Pembroke]] i Wales mens hæren samlet seg.<ref name="Martin_87"/> En anonym [[chanson de geste]] med den normanniske tittelen ''Chanson de Dermot et du comte'', oversatt til engelsk i 1892 som ''The Song of Dermot and the Earl'', forteller om ankomsten til Richard de Clare (Strongbow) til Irland i 1170, og om den påfølgende ankomsten til Henry II av England.<ref>[https://celt.ucc.ie/published/T250001-001/text002.html «Song of Dermot and the Earl»], ''CELT: Corpus of Electronic Texts''</ref><ref>O'Doherty, J.F. (mars 1938): [https://www.jstor.org/stable/30006557 «Historical Criticism of the Song of Dermot and the Earl»], ''Irish Historical Studies'' '''1'''(1), s. 4-20</ref> Diktet ser for seg at kongens sinne gradvis avtar inntil en vennskapelig avtale ble oppnådd.<ref name="Martin_87"/> Strongbows handlinger kan bare ha vært en katalysator for Henriks intervensjon.<ref name="Carpenter_218–219"/> Historikeren Peter Crooks har skrevet at «Ikke mindre enn sine forgjengere, Henrik II var glad for å legge Irland til sitt imperium.»<ref>Crooks (2005), s. 27</ref> En engelsk historiker på den tiden, [[William av Newburgh]], skrev at Henrik ønsket å ha «hederen av slik en berømt erobring» og dens inntekter for seg selv.<ref name="Carpenter_218–219"/>

Den 17. oktober 1171 gjorde kong Henrik landgang ved Waterford med en stor hær på minst 500 riddere og 4000 soldater og bueskyttere. Flere [[beleiringstårn]] ble også sendt over, for eventuelt å kunne angripe befeste byer, enten normanniske eller andre som [[Cork]] og [[Limerick]].<ref name="Martin_87"/> Dette var første gang en regjerende konge av England hadde satt sin fot på irsk jord, og markerte begynnelsen på Englands krav på suverenitet i Irland. Henrik førte hæren sin til Lismore, sete for et viktig kloster, og valgte stedet for en festning. Deretter gikk han videre til [[Cashel]], som han hadde i tankene som møtested for et kirkeråd. Henrik ledet deretter hæren mot Dublin.<ref>Martin (2008), s. 89</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=''Pave Alexander III til Henrik II''
|''«Ettersom disse bevilgningene fra våre forgjengere, som er kjent for å ha blitt gitt på rimelige grunner, er verdig å bli bekreftet med en permanent sanksjon; Vi følger derfor i fotsporene til avdøde ærverdige pave Hadrian (...) ratifiserer og bekrefter tillatelsen fra nevnte pave gitt deg med henvisning til herredømmet til kongeriket Irland; (...) for at den skitne praksisen i det landet kan bli avskaffet, og den barbariske nasjonen som kalles ved det kristne navn, kan gjennom din nåde oppnå en viss anstendighet i oppførsel...»''
<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Privilege_of_Pope_Alexander_III_to_Henry_II|''Privilege of Pope Alexander III to Henry II''], ''Wikisource.org''</ref>|align=right}} 

De normanniske herrene (lordene) bekreftet sin lojalitet til Henrik og overlot territoriet de hadde erobret til ham. Han lot Strongbow holde Leinster i [[len]] og erklærte Dublin, Wexford og Waterford for å være [[krongods]].<ref>Martin (2008), s. 88</ref> Femten irske konger og høvdinger underkastet seg Henrik, sannsynligvis i håp om at han ville dempe uprovosert normannisk ekspansjon til deres områder.<ref name="Duffy_138">Duffy, Seán (2007): "Henry II and England's Insular Neighbours", Harper-Bill, Christopher, red.: «'Henry II: New Interpretations», Boydell Press. s. 138.</ref> De som ikke underkastet seg var blant annet Ruaidrí,<ref name="Duffy_138"/> den irske overkongen og konge av [[Connacht]], og kongen av [[Mide|Meath]] og [[nordlige Uí Néill]].<ref name="Carpenter_218–219"/> Mot dette uttalte ''[[Tigernach-annalene]]'' at kongenes underkastelser til Henrik II skjedde i to etapper; først i Waterford av kongen av Desmond, og deretter i Dublin av kongene av Leinster, Meath, Breffny, Airgíalla og Ulster.<ref>[https://celt.ucc.ie/published/T100002A/index.html «§T1171.12»], ''CELT: The Corpus of Electronic Texts''. Sitat: «Henry arrived in Ireland at Waterford a week before Samhain, and Diarmaid Mac Carthaigh, king of Desmond, submitted to him. Thence he went to Dublin and received the kingship of Leinster and of the men of Meath, Brefne, Oriel and Ulster.» </ref>

Det irske kirkehierarkiet underkastet seg også Henrik, og håpet at hans invasjon ville føre til større politisk stabilitet i Irland.<ref name="Flanagan_30">Flanagan (2005), s. 30</ref> Henrik «brukte kirken som et virkemiddel for erobring».<ref name="Daniell_65–66">Daniell, Christopher (2013): ''From Norman Conquest to Magna Carta: England 1066–1215''. Routledge; s. 65–66.</ref> Kongen organiserte synoden i Cashel, der irske kirkeledere anerkjente ham som deres «verdslige overherre». Dette kan ha vært på grunn av deres erkjennelse av at de gregorianske reformene ikke var kompatible med det irsk-gæliske samfunnet.<ref>Martin (2008), s. 58</ref> Pave [[Alexander III (pave)|Alexander III]], som hadde etterfulgt pave [[Hadrian IV]], sendte brev til de irske biskopene, og krevde at dem aksepterte Henrik som deres overherre i samsvar med edene som ble sverget av dens konger, eller de ville møte kirkelig kritikk.<ref>Martin (2008), s. 92</ref> Han ratifiserte ''[[Laudabiliter]]'' og hevdet å gi Henrik herredømmet over Irland for å sikre religiøs reform og sikre at irene betalte skatten sin til Roma.<ref>Hull, Eleanor (1931): [https://www.libraryireland.com/HullHistory/Appendix1a.php «Pope Adrian's Bull ’Laudabiliter’ And Note Upon It»], ''A History of Ireland and Her People''. Via ''LibraryIreland''</ref> Synoden forsøkte å bringe den irske kirkens praksis på linje med den i England, og nye klostersamfunn og militære ordener (som tempelridderne) ble introdusert i Irland.<ref name="Daniell_65–66"/>

Henrik ga Meath til Hugh de Lacy; ettersom dette riket ikke hadde blitt erobret, betydde det at Henrik ville la de Lacy beholde det om han kunne erobre det.<ref name="Flanagan_30"/><ref>Martin (2008), s. 96</ref> Tidlig i 1172 tillot Henrik de Lacy å føre kongelige tropper inn i Meath, hvor de plyndret og brente klosterbyene [[Fore Abbey|Fore]] og [[Killeigh]].<ref>Doran, Linda (2007): ''Lordship in Medieval Ireland: Image and Reality''. Four Courts Press; s. 165.</ref> Henrik gjorde også Dublin tilgjengelig for frimennene i Bristol til å kolonisere. Mange av de norrøn-irske innbyggerne ble tvunget til å bosette seg på nytt utenfor bymurene, ved det som ble forstaden Oxmantown.<ref>Martin (2008), s. 94</ref>

Henrik forlot Irland den 17. april 1172 og satte seil fra Wexford. Noen samtidige engelske skribenter – som [[William av Canterbury]] og [[Ralph Niger]] – fordømte Henriks militære intervensjon, og beskrev den som en ulovlig «fiendtlig invasjon» og «erobring».<ref name="Duffy_139">Duffy (2007), s. 139</ref> Et dikt i den walisiske ''Llyfr Du Caerfyrddin'' (''[[Den svarte boken fra Carmarthen]]'') beskrev hvordan Henrik «krysser salthavet for å invadere de fredelige gårdene i Irland», og forårsaket «krig og forvirring». Krønikeskriveren [[Gerald av Wales]] følte seg forpliktet til å tilbakevise det han kalte de «høyrøstede klagene om at kongene av England holder Irland [som besittelse] ulovlig».<ref name="Duffy_139"/>

== Etter Henrys avreise ==
[[Fil:National Library of Ireland MS 700 f77v Raymond de Gros.jpg|thumb|150px|En framstilling av Raymond Fitz fra [[Gerald av Wales]]’ ''Expugnatio Hibernica'']]

Rett etter at Henrik forlot Irland, invaderte Hugh de Lacy det lille irske kongeriket [[Mide|Meath]] og ble konfrontert av Tigernán Ua Ruairc. De to lederne møttes på en høyde kalt (engelsk: Hill of Ward), som har navn etter en mytologisk [[druide]]kvinne,<ref>[https://www.knowth.com/hill-of-ward.htm «Tlachtga - Hill of Ward»], ''Knowth.com''</ref> for forhandlinger. Under disse forhandlingene var det en voldelig tvist, og de Lacys menn drepte Tigernán Ua Ruairc. Hodet hans ble deretter spiddet over porten til [[Dublin Castle]].<ref name="Martin_99">Martin (2008), s. 99</ref> Strongbow invaderte også og plyndret Uí Failghe (Offaly), men klarte ikke å undertrykke området.<ref name="Martin_99"/>

Tidlig i 1173 forlot mange av de anglo-normanniske lederne Irland for å kjempe for kong Henrik i [[opprøret i 1173–1174]].<ref>Martin (2008), s. 100</ref> Da Raymond FitzGerald kom tilbake senere samme år, ledet han et vellykket plyndringsangrep inn i kongeriket Déisi, i området til dagens grevskap [[Waterford (grevskap)|Waterford]], både til lands og til havs. Det til tross for at kongeriket burde vært unntatt fra angrep ettersom kongen deres hadde underkastet seg Henrik.<ref name="Martin_102">Martin (2008), s. 102</ref> Det normanniske angrepet på klosterbyen Lismore ble avbrutt av en norrøn-irsk flåte fra [[Cork]]. Etter et forsøk med egen flåte trakk normannerne seg tilbake til Waterford.<ref name="Martin_102"/> FitzGerald reiste deretter til Wales på grunn av farens død.<ref name="Martin_103">Martin (2008), s. 103</ref>

På slutten av 1173 angrep Diarmait Mac Murchadas sønn, [[Domhnall Caomhánach]] (Donal Cavanagh), styrkene til Strongbow i Leinster og drepte 200 menn.<ref>Nolan, William; McGrath, Thomas, red. (2006): ''Kildare: History & Society'', Geography Publications, s. 144</ref> Omtrent på samme tid tvang en irsk hær fra Thomond og Connacht, ledet av Domnall Ua Briain (Donal O'Brian), normannerne ut av Kilkenny og ødela Strongbows nye festning bygd i den normanniske stilen kalt [[motte-and-bailey]].<ref name="Martin_103"/> Strongbow svarte tidlig i 1174 ved å marsjere en hær inn i Thomond og rykke fram mot Limerick. I slaget ved Thurles beseiret Domnall Ua Briains styrker en kontingent av Strongbows hær, og etter sigende skal ha drepte tusenvis, i henhold til middelalderkrøniken ''[[Annalene av de fire mesterne]]''.<ref>M. (1901): «Annals of the Four Masters», ''All Ireland Review''. '''2''' (10), s. 72. doi:[https://doi.org/10.2307%2F20545251 10.2307/20545251]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/2009-2415 2009-2415]. JSTOR [20545251].</ref> Nederlaget tvang Strongbow til å oppgi marsjen mot Limerick.<ref name="Martin_103"/>

Den normannisk makt i Irland så ut til å gå i oppløsning, og i ordene til [[Gerald av Wales]], «hele Irlands befolkning grep anledningen til denne lidelsen til å reise seg i fellesskap mot engelskmennene».<ref name="Martin_103"/> Kort tid etter det normanniske nederlaget ved Thurles gjorde de norrøn-irene i Waterford opprør og drepte den normanniske garnisonen på 200 soldater.<ref name="Martin_104">Martin (2008), s. 104</ref> Ruaidrí samlet en hær som omfattet bidrag fra Connacht, Meath, Breffny, Airgíalla, Ulster og nordlige Uí Néill, sammen med deres konger. Den marsjerte inn i Meath og ødela festningene ved [[Trim (Meath)|Trim]] og [[Duleek]], før den rykket videre fram mot Dublin.<ref name="Martin_104"/><ref name="Perros_118–119">Perros, Helen (1995): "Crossing the Shannon Frontier: Connacht and the Anglo-Normans", Barry, T.B., red.: ''Colony & Frontier in Medieval Ireland''. A&C Black; s. 118–119.</ref> Raymond FitzGerald gikk i land ved Wexford med minst 30 riddere, 100 ridende soldater og 300 bueskyttere. Da denne hæren ankom Dublin og forsterket garnisonen der, trakk Ruaidrís hær seg tilbake.<ref name="Martin_104"/>

I 1175 gjenoppbygde anglo-normannerne sine festninger i Meath og angrep eller «la øde» provinsen fra [[Athlone]] i vest til [[Drogheda]] i øst.<ref name="Perros_118–119"/> De hengte også den irske kongen av Meath, Magnus Ua Máel Sechlainn (Manus O'Melaghlin).<ref>Martin (2008), s. 105</ref>

=== Traktaten i Windsor-og rådet i Oxford ===
{{Tekstboks
|overskrift=''Traktaten i Windsor''
|''«Dette er avtalen som ble inngått i Windsor (...) mellom Henrik, konge av England, og Roderic [Rory], konge av Connaught (...), nemlig: Kongen av England har gitt Roderic [Rory], hans liegeman, kongen av Connaught, så lenge han trofast skal tjene ham, at han skal være konge under ham, tilgjengelig for hans tjeneste, som hans mann. Og han skal holde landet sitt like fullt og så fredelig som han holdt det før kongen kom inn i Irland og yte ham skatt. Og at han skal ha hele resten av landet og dets innbyggere under seg og stille dem til regnskap [justiciet eos], slik at de skal betale sin fulle skatt til kongen av England gjennom ham...»''
<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Treaty_of_Windsor|''Treaty of Windsor''], ''Wikisource.org''</ref>|align=right}} 
Den 6. oktober 1175 ble Henrik II av England og overkonge Ruaidrí enige om Windsor-traktaten. Traktaten delte Irland inn i to innflytelsessfærer: Henrik ble anerkjent som overherre over de områdene som normannerne kontrollerte, og Ruaidrí ble anerkjent som overherre over resten av Irland.<ref name="Flanagan_30"/> Ruaidrí sverget også troskap til Henrik og gikk med på å betale ham en årlig tributt i kuskinn, som Ruaidrí kunne kreve fra hele riket. En annalist basert i Connacht rapporterte traktaten i triumfmessige termer: «Cadla Ua Dubthaig [erkebiskop av Tuam] kom ut av England fra sønnen til keiserinnen [Henrik], og hadde med seg freden i Irland og kongedømmet derav, begge utlendinger og [[gælere]], til Ruaidrí Ua Conchobair».<ref name="Duffy_140">Duffy (2007), s. 140</ref>

Imidlertid falt Windsor-traktaten snart fra hverandre. Henrik var «ikke i stand til eller uvillig» til å tøyle de anglo-normanniske herrene,<ref> Ó Cróinín, Dáibhí (2013): ''Early Medieval Ireland, 400–1200''. Routledge; s. 289.</ref> og Ruaidrí var ikke i stand til å kontrollere alle de irske kongene.<ref>Martin (2008), s. 108</ref> Den samtidige engelske historiker [[William av Newburgh]] skrev at «de militære kommandatene som ble etterlatt der av ham [Henrik] for regjeringen av denne underkuede provinsen, med ønske om enten bytte eller berømmelse, utvidet gradvis grensene som ble tildelt dem».<ref>Duffy, Seán (2003): «John and Ireland», Church, S.D., red.: ''King John: New Interpretations''. Boydell & Brewer; s. 225–227.</ref> I april 1176 marsjerte en stor anglo-normannisk hær fra Dublin nordover inn i det som nå er grevskapet [[Armagh (grevskap)|Armagh]]. Dette var en del av [[Airgíalla]], et rike ment å være fritt for inngrep under traktaten.<ref name="Duffy_140"/> Imidlertid tvang irene fra Airgíalla anglo-normannerne til å trekke seg tilbake og drepte opptil 500 av deres soldater.<ref name="Duffy_140"/> Denne samme sommeren invaderte styrkene til Airgíalla og [[nordlige Uí Néill]], under Cenél nEógain (Kinel Owen), Meath, ledet av kong Mael Sechlainn Mac Lochlainn. De ødela festningen ved Slane og tvang anglo-normannerne til å forlate Galtrim, [[Kells (Meath)|Kells]] og Derrypatrick.<ref>Martin (2008), s. 110</ref>

Richard de Clare døde i slutten av mai 1176 av en eller annen type infeksjon i beinet, men hadde åpenbart vært syk en stund.<ref>Beresford, David (2009): [https://www.dib.ie/biography/clare-richard-de-richard-fitz-gilbert-strongbow-a1685 «Clare, Richard de (‘Richard fitz Gilbert’, ‘Strongbow’)»], ''Dictionary of Irish Biography''</ref> Han ble antagelig gravlagt i [[Christ Church Cathedral (Dublin)|Holy Trinity Church]] i Dublin. Kong Henrik utnevnte William FitzAldelm til sin nye representant i Irland. Han ble erstattet året etter av Hugh de Lacy.

I februar 1177 forlot John de Courcy Dublin med en styrke på rundt 22 riddere og 500 soldater. De Courcy marsjerte raskt nordover, inn i kongeriket [[Ulster|Ulaid]], og erobret byen [[Downpatrick]]. Ulaid, ledet av kong Ruaidrí Mac Duinnsléibe (Rory MacDunleavy), prøvde å ta byen tilbake, men ble slått tilbake etter en hard kamp<ref>Martin (2008), s. 115</ref>

Kong Henry holdt et råd i Oxford i mai 1177, som markerte en endring av politikken overfor Irland.<ref name="Duffy_148">Duffy (2007), s. 148</ref> Han erklærte sønnen [[Johan av England|Johan]] (10 år) for å være «[[Lord av Irland]]», og la planer for at han skulle bli konge over hele Irland når han ble myndig.<ref name="Martin_112">Martin (2008), s. 112</ref> Territoriet som ble holdt av anglo-normannerne ble dermed kjent som Herredømmet Irland (''Lordship of Ireland'') og utgjorde en del av [[Angevin-riket]]. Henrik oppmuntret også de anglo-normanniske herrene til å erobre mer territorium. Han ga kongedømmet [[Thomond]] som len til Philip de Braose og ga [[Desmond]] til Robert FitzStephen og Miles de Cogan.<ref name="Duffy_148"/><ref name="Martin_112"/>

I løpet av de påfølgende månedene invaderte anglo-normannerne kongedømmene Desmond, Thomond og Connacht, mens John de Courcy fortsatte sin erobring av østlige [[Ulster]].

== Kulturelle og økonomiske effekter ==
Normannernes ankomst og tilstedeværelse endret det rurale landskapet i Irland. Elementer som dukker opp etterpå var blant annet: produksjon av høy i stor skala;<ref name="Duffy_7–9">Duffy (2005), s. 7–9.</ref> dyrking av frukter som [[pære]]r og [[kirsebær]];<ref name="Duffy_7–9"/> større [[Tamsau|saueraser]] med hvit ull;<ref name="Duffy_7–9"/> og introduksjon av forskjellige dyr som [[kanin]]er, og fisk som [[abbor]], [[gjedde]] og [[karpe]] ble satt ut i innsjøene.<ref name="Duffy_7–9"/>

En annen økonomisk effekt var den utbredte bruken av [[mynt]]er, opprinnelig først introdusert av de norrøne nordboerne som kom som [[viking]]er, men etter hvert ble bofaste. På slutten av [[1180-tallet]] under Johans herredømme ble de første normanniske myntene i Irland preget. Andre myntverk opererte i de store byene, med De Courcy i Ulster som til og med preget mynter i sitt eget navn.<ref name="Duffy_66–68">Duffy (2005), s. 66–68.</ref>

Den norrøne tilstedeværelsen i de store byene forsvant med normannerne ved at de ble langsomt assimilert inn i de øvrige samfunnet. Enten som en direkte konsekvens av normannernes ankomst eller ikke, sank allmuens uavhengighet i både normanniske og irsk kontrollerte områder. Der de en gang kunne tjene mer enn én herre eller til og med overføre fra en herre til en annen, var de nå ufrie leietakere bundet til deres herres eiendom.<ref name="Duffy_7–9"/>

Normannerne startet også den utbredte byggingen av borger og festninger av adelskapet, en nøkkelkomponent i det [[Føydalisme|føydale]] systemet de brakte til Irland, og befestede rundtårn. Fra 1169 til midten av 1300-tallet var festninger for det meste assosiert med normanniske herredømmet<ref name="Duffy_66–68"/> og dannet grunnlaget for nye bosetninger.<ref name="Duffy_66–68"/> Ikke før etter 1205, under kong Johans regjeringstid, ble det bygget et kongelig festning i Irland.<ref name="Duffy_66–68"/>

De Courcy som hadde erobret Ulaid startet et storstilt program for kirkelig beskyttelse fra 1179. Dette omfattet bygging av nye klostre. Han formelt begravde på nytt i Downpatrick de nylig «funnet» legemene til tre framtredende irske [[helgen]]er, [[Patrick av Irland|Patrick]], [[Brigid av Kildare|Brigid]] og [[Columba av Iona|Columba]], samt bestilte en [[hagiografi]] for den hellige Patrick.<ref name="Duffy_106–109">Duffy (2005), s. 106–109.</ref>

Mens noen irske konger hadde [[charter]] som registrerte transaksjoner til klosterstiftelser før normannernes ankomst, ville charter for alle landtransaksjoner bli vanlig.<ref>Duffy (2005), s. 776.</ref>

Mens elementer av engelsk ''[[common law]]'' («vanlig lov») hadde blitt brukt av noen av kolonistene, introduserte et charter utarbeidet av Johan i 1210 prinsippet om at det engelske lovssystemet også var gjeldende i Irland.<ref>Duffy (2005), s. 101.</ref>

== Normanniske feider og irske allianser ==
Normannerne i Irland utviklet i årene etter deres ankomst en konkurrerende rivalisering seg imellom i begjæret etter land, eiendom og makt, noe som resulterte i manipulering av det «opprørske irsk-gæliske politiske systemet». Dette fikk dem til å støtte irsk adel som konkurrerte med de som var allierte med deres rivaler. Til tross for at en konge i denne tiden teoretisk sett ble sett på som symbol på rettferdighet og objektivitet, ser det ut til at Henrik II uoffisielt hadde medvirket til et system som fremmet rivalisering blant normannerne, muligens som et virkemiddel til å tøyle makten til hans underordnede i Irland, slik at ingen av dem skulle vokse og bli for mektige på egen hånd og utgjøre en trussel mens han selv var opptatt med anliggender på det europeiske fastlandet, særlig Frankrike.<ref name="Duffy_161">Duffy (2005), s. 161.</ref> Dette ble eksemplifisert i 1172 av Henrik IIs tildeling av det irske kongeriket Meath til Hugh de Lacy for å være en motvekt til Strongbows herredømme i Leinster.<ref name="Duffy_161"/> De Lacy måtte imidlertid erobre Meath for seg selv, selv om kongens tildeling ikke ble anerkjent av Tigernán Ua Ruairc (Tiernan O'Rourke), kongen av Breifne, og etter fastlåste forhandlinger ble Tigernán Ua Ruairc drept på åsen Tlachtga (Hill of Ward) av De Lacys folk.

Under [[Johan av England]]s opprør mot den eldre broren kong [[Rikard I av England]] (Løvehjerte) mellom 1193 og 1194, var normannerne i Irland delt i sin troskap. De Courcy, Walter de Lacy, herre av Meath, sammen med [[Cathal Crobhdearg Ua Conchobair]], kongen av Connacht, som forble lojale overfor den engelske kongen, slo seg sammen mot [[William de Burgh]].<ref name="Duffy_106–109"/> Til tross for de Courcy og Hugh II de Lacy fra Meath (yngre sønn av nevnte Hugh de Lacy) kom sammen for å invadere Connacht på vegne av Ua Conchobair i 1200, kom de Courcy og de Lacy til å bli fiender, og etter flere kamper ble de Lacy gitt de Courcys besittelser i Ulster. De Courcy gjorde opprør og tok tilflukt i det irske kongeriket Tír Eoghain (Tyrone).<ref name="Duffy_106–109"/> I 1196 angrep de Courcy og irske Niall MacMahon fra Airgíalla området ved østkysten som i dag er grevskapet [[Louth (grevskap)|Louth]]. Et år senere fikk de Courcy irsk støtte til å herje et område nordvest på Irland etter at hans bror hadde blitt drept av en irlender i hans selskap.<ref name="Duffy_106–109"/>

== Terminologi ==
I samtidige eller nær samtidige kilder er de anglo-normanniske inntrengerne overveldende beskrevet som engelske.<ref>Bartlett (2010), s. 34; Flanagan (2005), s. 17–18; Gillingham (2000), s. 151–153.</ref> Det har sin årsak at de var vasaller av kongen av England, og ikke fordi de var engelske kulturelt sett. ''Expugnatio Hibernica'' av [[Gerald av Wales]], som er hovedkilden til hva ettertiden vet om den normanniske invasjonen av Irland, beskriver inntrengerne nesten alltid som engelske; det samme gjør diktet ''Chanson de Dermot et du comte'' (''The Song of Dermot and the Earl''), en kilde som bruker betegnelsen «engelsk» omtrent åtti ganger, mens det bruker «fransk», «flamsk» og «normannere» i bare én bestemt linje.<ref>Gillingham (2000), s. 151–154.</ref>

Til tross for den moderne bruken av begreper som «normannere» eller «anglo-normannere»<ref name="Bartlett_&_co"> Bartlett (2010), s. 34; Flanagan (2005), s. 17–18; Gillingham (2000), s. 151–155, 152 n. 36.</ref> (i seg selv en konstruksjon fra det attende århundre),<ref> Bartlett (2010), s. 34; Gillingham (2000), s. vx.</ref> og «cambro-normannere», bruker samtidige kilder praktisk talt aldri betegnelsen «normanner» i en irsk kontekst.<ref name="Bartlett_&_co"/> Irske kilder beskriver vanligvis mennene som «utlendinger» og «grå utlendinger», ellers som ''saxain'' («saksere», det vil si engelske).<ref> Bartlett (2010), s. 34; Flanagan (2005), s. 17–18; Gillingham (2000), s. 152–153.</ref> Som en konsekvens er det tydelig at samtidens kilder betraktet inntrengerne som engelske,<ref> Flanagan (2005), s. 17–18; Gillingham (2000), s. 152–153.</ref> uavhengig av deres faktiske [[morsmål]], etnisitet eller geografisk opprinnelse. På 1800-tallet, i en periode med intens og følsom politisk debatt, ble imidlertid begrepet droppet av historikere og erstattet med ahistoriske termer.<ref>Bartlett (2010), s. 34; Gillingham (2000), s. 153.</ref> I moderne historieskriving om [[Irlands historie|irsk historie]] skiller historikere seg fra hverandre når det gjelder å beskrive den anglo-normanniske invasjonen som utført av «normannere» eller «engelske».<ref> Gillingham (2000), s. 153 n. 45, 157–158, 157 n. 62.</ref><ref> McCaffrey, Carmel (2006): ''In Search of Ireland's Heroes: The Story of the Irish from the English Invasion to the Present Day'', Ivan R. Dee, ISBN 978-1566636155; s. 3</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
*{{Cite book |title=Brian Boru and the Battle of Clontarf |first=Sean |last=Duffy |isbn=978-0-7171-6207-9 |year=2014|publisher=Gill Books }}
*{{Cite book |title=Medieval Ireland |first=Clare |last=Downham |isbn=978-1107651654 |year=2017|publisher=Cambridge University Press }}
*{{cite book |last=Martin |first=Francis Xavier |author-link=F. X. Martin |editor=Art Cosgrove |title=A New History of Ireland, Volume II: Medieval Ireland 1169–1534 |publisher=Oxford University Press |year=2008 |chapter=Chapter 2: Diarmait Mac Murchada and the coming of the Anglo-Normans}}
*{{cite book |last=Martin |first=Francis Xavier |author-link=F. X. Martin |editor=Art Cosgrove |title=A New History of Ireland, Volume II: Medieval Ireland 1169–1534 |publisher=Oxford University Press |year=2008 |chapter=Chapter 3: Allies and an overlord, 1169–1172}}
*{{cite book |last=Martin |first=Francis Xavier |author-link=F. X. Martin |editor=Art Cosgrove |title=A New History of Ireland, Volume II: Medieval Ireland 1169–1534 |publisher=Oxford University Press |year=2008 |chapter=Chapter 4: Overlord becomes feudal lord, 1172–1185}}
*{{cite book |last=Bartlett |first=Thomas |author-link=Thomas Bartlett (historian) |year=2010 |title=Ireland: A History |url=https://archive.org/details/irelandhistory0000bart |publisher=[[Cambridge University Press]] |location=Cambridge |isbn=978-0-521-19720-5 |ref=B4 }}
*{{cite book |last=Flanagan |first=Marie Therese |year=1989 |title=Irish Society, Anglo-Norman Settlers, Angevin Kingship |publisher=Oxford University Press |location=Oxford |isbn=978-0-198-22154-8 }} (for Anglo-Norman, read English)
*{{cite book |last=Flanagan |first=Marie Therese |year=2005 |chapter=Anglo-Norman Invasion |editor-last=Duffy |editor-first=S |title=Medieval Ireland: An Encyclopedia |publisher=[[Routledge]] |location=New York |pages=17–19 |isbn=0-415-94052-4 |ref=F9 }}
*{{cite book |last=Gillingham |first=J |author-link=John Gillingham |year=2000 |title=The English in the Twelfth Century: Imperialism, National Identity, and Political Values |publisher=The Boydell Press |isbn=0-85115-732-7 |ref=G2 }}

== Eksterne lenker ==
* [https://en.wikisource.org/wiki/Laudabiliter ''Laudabiliter''], originalteksten til den pavelige bulle Laudabiliter i flere engelske oversettelser
* [https://www.wesleyjohnston.com/users/ireland/past/history/norman_invasion.html «The Anglo-French (Norman) Invasion of Ireland: Irish History»], Wesley Johnston
* [https://www.irishtimes.com/news/ireland/irish-news/marking-the-norman-invasion-of-ireland-850-years-and-counting-1.3877350 «Marking the Norman invasion of Ireland: 850 years and counting...»], artikkel av Ronan McGreevy, ''Irish Times'', 1. mai 2019
* [https://www.tcd.ie/news_events/articles/invasion-1169-conference-on-850th-anniversary-of-anglo-norman-invasion/ «‘Invasion 1169’ conference on 850th anniversary of Anglo-Norman invasion»], ''Trinity College Dublin''


{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Irlands historie]]
[[Kategori:Konflikter i 1160-årene]]
[[Kategori:Konflikter i 1170-årene]]
[[Kategori:Konflikter på 1100-tallet]]