Redigerer Den andre internasjonalen

{{Infoboks parti}}
'''Den andre internasjonalen''' var en sammenslutning av [[sosialist]]iske partier hovedsakelig i [[Europa]]  mellom [[1889]] og [[første verdenskrig]]. Det ledende partiet i Internasjonalen var det tyske [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|SPD]], både i kraft av oppslutninga dette partiet hadde i hjemlandet og i kraft av teoretisk tyngde, med medlemmer som [[Karl Kautsky]], [[Eduard Bernstein]] og [[Rosa Luxemburg]]. 

Den andre internasjonalen besto av breie [[masseparti]]er, og medlemspartiene hadde på det meste omtrent 3,5 millioner medlemmer og en oppslutning ved valg på om lag 12 millioner velgere. De viktigste medlemspartiene var det tyske SPD og det franske [[Parti socialiste|Parti socialiste – Section francaise de l'internationale ouvriere]] (PS-SFIO). 

== SPD og SFIO ==

Det som prega det tyske sosialdemokratiske partiet SPD og dermed også et stykke på vei Internasjonalen, var ein slags "sentrisme", der man i ord fulgte en ortodoks [[marxisme]], mens man i ''praksis'' utvikla en pragmatisk [[reformisme]]. Dette var særlig utprega der [[fagforening]]ene sto sterkt, som i [[Tyskland]]. 

Det franske sosialistpartiet PS-SFIO var med [[Jean Jaures]] i brodden fra [[1905]] mindre prega av et dogmatisk forhold til marxistisk [[teori]], men også mindre [[byråkrati]]sk og mer aktivt i å prøve å organisere motstand mot den truende storkrigen. Det tyske partiet danna seg liksom en [[ghetto]] der det både holdt avstand fra det [[borgerlig]]e samfunnet, men også i liten grad utfordra eller påvirka det. Dette er blitt kalt en "negativ integrasjon" eller en "[[revolusjon]]ær ventepolitikk". Det franske partiet var mer åpent i sin funksjon i samfunnet, også mer åpent for såkalt «[[ministersosialisme]]», det vil si å delta i regjeringssamarbeid med ikke-sosialistiske partier.

Også det østerrikske [[Sozialdemokratische Partei Österreichs|SPÖ]] og det belgiske arbeiderpartiet var viktige parti i den andre Internasjonalen, mens for eksempel det britiske [[Labour Party]] og [[Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet]] av ulike grunner hadde mindre påvirkning.

[[Det norske Arbeiderpartiet]] var også medlemsparti i Andre Internasjonalen.

== Kongressene ==
 
Det høyeste organet i Internasjonalen var kongressene. Kongressene blei holdt i [[Paris]] i [[1889]], [[Brussel]] i [[1891]], [[Zürich]] i [[1893]], [[London]] i [[1896]], [[Paris]] i [[1900]], [[Amsterdam]] i [[1904]], [[Stuttgart]] i [[1907]], [[København]] i [[1910]] og [[Basel]] i [[1912]].

== Oppløsning og fortsettelse ==

Organisasjonen gikk i oppløsning etter at [[første verdenskrig]] brøyt ut i [[1914]]. De fleste medlemspartiene i de krigførende landa makta ikke å stå imot presset fra styresmaktene og en til å begynne med krigsvennlig opinion, og støtta sine egne lands regjeringer. Viktige unntak var [[det italienske sosialistpartiet]] og det russiske sosialdemokratiske partiet. [[Norge]] var nøytralt, så Arbeiderpartiet her i landet ble ikke satt på denne prøva. 

Den andre internasjonalen gjenoppsto etter visse vansker i [[1923]], under navnet Sosialistiske Arbeider-Internasjonalen (SAI), og etter [[andre verdenskrig]] som den nåværende [[Sosialistiske Internasjonalen]] (SI). Det norske Arbeiderpartiet ble ikke medlem i SAI før i [[1938]], men har vært medlem i SI siden starten.

== Litteratur ==

*James Joll: 'The Second International, 1889-1914' (1955) 
*George Douglas Howard Cole: ''A History of Socialist Thought. Vol. III: The Second International'' (1956). Coles verk er oversatt til norsk under tittelen ''Den sosialistiske tenkningens historie. Bd. III. Den andre internasjonale, 1889-1914''. Nisus Forlag, 2014 ISBN 97882-91612-140

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Sosialisme]] 
[[Kategori:Arbeiderbevegelsen]] 
[[Kategori:Arbeiderhistorie]]
[[Kategori:Organisasjoner etablert i 1889]]
[[Kategori:Opphør i 1916]]
[[Kategori:1889 i Europa]]
[[Kategori:1916 i Europa]]