Redigerer Demarkasjonslinjen i 1940

[[Fil:Demarkasjonslinjen i 1940.png|thumb|Den foreslåtte demarkasjonslinjen skulle gå like nord for [[Bodø]], igjennom fjorden [[Sørfolda]]. Alt sør for linjen skulle bli besatt av Tyskland, mens Norge skulle fortsette å styre seg selv nord for linjen.]]
'''Demarkasjonslinjen i 1940''' (også kjent som '''Mowinckel-planen''' eller '''Narvik-planen''') var en foreslått [[demarkasjonslinje]] i [[Norge under andre verdenskrig]]. Den ble diskutert under [[Angrepet på Norge i 1940|felttoget i 1940]], som en mulighet for å la [[Johan Nygaardsvolds regjering|Nygaardsvold-regjeringen]] fortsette å styre i et område i Nord-Norge, mens Norge sør for linjen fortsatt skulle besettes av tyske styrker.

Den foreslåtte demarkasjonslinjen skulle gå like nord for [[Bodø]], gjennom fjorden [[Sørfolda]]. Planen ble aldri noe av, og [[Haakon VII|kong Haakon]] og regjeringen dro heller til Storbritannia for å fortsette kampen derfra.

== Bakgrunn ==
[[Fil:Mowinckel 1937.jpg|thumb|upright|Tidligere statsminister [[Johan Ludwig Mowinckel]] formidlet den svenske planen til  [[Johan Nygaardsvold|Nygaardsvold]], noe som gjorde at hans politiske motstandere noe urettferdig gav den navnet «Mowinckel-planen».<ref name="Mowinckel" />]]
Mesteparten av Norge var blitt okkupert av tyske styrker etter overraskelsesangrepet 9. april 1940, men i Nord-Norge fortsatte kampene, blant annet med [[slaget om Narvik]]. De tyske styrkene var på vikende front og var isolert etter sjøslagene 10. og 13. april. Svenske myndigheter var hardt presset av tyskerne for å tillate at tyske tropper og forsyninger skulle føres til Narvik-området via Sverige. Planen om en demarkasjonslinje ble lansert av svenskene i slutten av mai som en mulighet for å få avsluttet kampene, noe som ville lette dette farlige presset. Norske kretser i Stockholm skal også ha spilt en rolle i utarbeidelsen av planen, som ble presentert for norske, tyske og britiske myndigheter.<ref name="Grimnes-63" /> Nygaardsvold-regjeringen, [[Haakon VII|kong Haakon]] og [[Olav V|kronprins Olav]] holdt i disse dagene til i [[Tromsø]], etter at de var blitt evakuert nordover med det britiske skipet [[HMS «Glasgow» (C21)|«Glasgow»]] den 29. april.

Den svenske forretningsmannen Birger Dahlerus møtte i begynnelsen av mai [[Hermann Göring]] i Berlin, og foreslo der at Sverige kunne sørge for demarkasjonslinje slik at tyske og allierte styrker kunne trekke seg ut. Dahlerus skisserte planen for tidligere statsminister [[Johan Ludwig Mowinckel]] før han reiste til Berlin.<ref name="Krigsleksikon" /> Mowinckel var ikke avvisende til planen, og videreformidlet forslaget til [[Johan Nygaardsvold]] og regjeringen i Norge. Mowinckels involvering gjorde at de politiske motstanderne hans gav den navnet «Mowinckel-planen», selv om planen egentlig var et svensk initiativ.<ref name="Mowinckel" />

[[Finnmark]] inngikk i utgangspunktet ikke i de tyske okkupasjonsplanene. [[Otto Ruge]] informerte regjeringen om at Finnmark kunne bli tatt av Sovjetunionen som herreløst land. Ruge var sikker på at Storbritannia ville vinne krigen og ville derfor foreslå for tyskerne at Nord-Norge skulle forbli under norsk administrasjon. Subsidiært ville Ruge foreslå at tyske styrker straks skulle besette de nordligste områdene, noe som ville være enklere enn sovjetisk okkupasjon ved en britisk seier.<ref name="Krigsleksikon">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel = Norsk krigsleksikon 1940-45 | isbn = 8202141389 | isbn = 8252525490 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005006 | side = 141, 285}}</ref> Ruge ønsket i de senere kapitulasjonsforhandlingene at tyske styrker ikke skulle besette Finnmark som fortsatt skulle være under norsk administrasjon ved hjelp av grensevaktene som fortsatt var operative.<ref>Skodvin, Magne (red.) (1984): ''Norge i krig. Bind 1''. Oslo: Aschehoug.</ref>

== Planen ==
[[Fil:Portrett av Halvdan Koht - 1933.jpg|thumb|upright|Utenriksminister [[Halvdan Koht]] ledet arbeidet med å konkretisere planene om en demarkasjonslinje.]]
Planen gikk ut på å avslutte krigshandlingene i Nord-Norge, og la de [[De allierte (andre verdenskrig)|vestallierte]] styrkene reise hjem. Man skulle trekke en linje like nord for Bodø, og nord for denne linjen skulle Norge styres av norske myndigheter og militærstyrker. Sør for linjen skulle Norge fortsatt være okkupert av Tyskland. Ved Narvik skulle eventuelt svenske styrker gå inn for å bevokte området.<ref name="Grimnes-63-64" /> Mellom tyske og norske styrker skulle det etter planen være [[våpenhvile]], og Norge ville formelt fortsatt være i krig.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Grimnes, Ole Kristian  | utgivelsesår = 1984 | tittel = Norge i krig. Overfall. | isbn = 8203114164 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071700056 | side = }}</ref>

Nygaardsvold-regjeringen avviste i utgangspunktet planen, blant annet med begrunnelsen at det frie norske området i praksis ville ligge forsvarsløst om tyskerne bestemte seg for å besette det. Regjeringen var også redd for at en slik plan ville oppfattes som svik av de allierte maktene. Sistnevnte problem falt imidlertid bort da Frankrike og Storbritannia trakk seg ut av Nord-Norge fra 1. juni, da de samtidig opplyste nordmennene om at de ikke ville ha noe i mot en slik demarkasjonslinje.<ref name="Grimnes-63-64" />

De alliertes åpning for planen gjorde at utenriksminister [[Halvdan Koht]] begynte arbeidet med å konkretisere planene. Han fikk resten av regjeringen med seg om kvelden 1. juni, og 2. juni godkjente også kong Haakon og kronprins Olav at man skulle forsøke seg. Dagen etter møtte Koht sin svenske kollega [[Christian Günther]] i Luleå. Koht og Günther ble enig om et utkast til en plan der linjen skulle gå fra fjorden [[Sørfolda]] rett øst til svenskegrensen, og at norske og tyske myndigheter skulle love ikke å gjøre noen krigstiltak mot områdene på andre siden av linjen. Svenske styrker skulle utplasseres på begge sider av demarkasjonslinjen for å garantere freden, og også holde byen Narvik.<ref name="Grimnes-64" />

== Alternativet: Utreise til Storbritannia ==

Parallelt med planene om en demarkasjonslinje arbeidet Nygaardsvold-regjeringen med mulighetene for å heller reise til Storbritannia. De vestallierte så ikke nødvendigvis på planene om en demarkasjonslinje og utreise til Storbritannia som gjensidig utelukkende, men for Koht ble dette en enten-eller-sak: Dersom man fikk sikret et ikke-okkupert Nord-Norge var det rimelig at regjeringen tok sete der.<ref name="Grimnes-65" />

Det å velge å reise til Storbritannia ville være en klar markering av at man fortsette den væpnede kampen mot Tyskland. Det er noe mer uklart hvordan en eventuell avtale om en demarkasjonslinje ville ha fungert rent [[folkerett]]slig, selv planen ikke medførte formelle fredsforhandlinger eller en separatfred med Tyskland var den langt på vei en langt mer altomfattende våpenhvile enn hva utreisealternativet ville føre med seg. Halvdan Koht brukte da også uttrykket «en slags våpentilstand i Norge» da han snakket i London radio 19. juni, men kildene sier lite om hvordan norske myndigheter så for seg forholdet mellom Norge og de stridende stormaktene etter en eventuell demarkasjonslinje-avtale.<ref name="Grimnes-64-65" />

== Regjeringen vedtar utreise ==
[[Fil:Johan Nygaardsvold.jpg|thumb|upright|Statsminister [[Johan Nygaardsvold]] var lenge i tvil, men bestemte seg 6. juni for at man måtte reise til Storbritannia for å fortsette kampen der. Med dette ble planene om en demarkasjonslinje oppgitt.]]

Den vanskelige allierte situasjonen under [[slaget om Frankrike]] gjorde at de vestallierte lederne allerede i slutten av mai hadde bestemte seg for å trekke styrkene sine ut av Norge, men dette hadde de holdt hemmelig for de norske lederne. Referater fra Nygaardsvold-regjeringens møter 1. juni viser at konge og regjering hadde fått sterk mistanke om at en alliert evakuering var i ferd med å skje, og samme kveld informerte den britiske sendemannen [[Cecil Dormer]] forsvarsminister [[Birger Ljungberg]] om beslutningen. Dormer fortalte at den britiske regjeringen ville være parat til å bringe kongen og regjeringen i sikkerhet, men la også til at planen om en demarkasjonslinje fortsatt var en mulighet.<ref name="Kersaudy" />

Den norske politiske og militære ledelsen diskuterte de to alternativene i dagene frem mot 6. juni. Regjeringen gikk formelt sett enstemmig inn for planen om en demarkasjonslinje, men sterke krefter i det politiske miljøet var lunkne. Stortingspresident [[C.J. Hambro]] mente planen ikke passet sammen med hvordan den norske handelsflåten var satt i alliert tjeneste, og også handels- og forsyningsminister [[Trygve Lie]] og justisminister [[Terje Wold]] skal ha vært skeptiske. Forsvarssjef [[Otto Ruge]] anbefalte også regjeringen å forlate landet.<ref name="Grimnes-77-80" />

En eventuell avtale om en demarkasjonslinje måtte nødvendigvis også ha tyskernes tilslutning, men det varte og rakk med noe svar fra tyske myndigheter. Ettersom tiden gikk ble utreisealternativet stadig mer aktuelt, blant annet fordi dette alternativet krevde en rekke rent praktiske forberedelser. Når tyskerne stadig unnlot å reagere vokste utreisealternativet i regjeringsmedlemmenes sinn.<ref name="Grimnes-81-82" /> De alliertes raske tilbaketrekning gjorde iverksetting av planen vanskelig.<ref name="Krigsleksikon" />

Det var først den 6. juni at statsminister [[Johan Nygaardsvold]] virkelig innstilte seg på å reise til Storbritannia. Resten av regjeringen var etterhvert kommet til samme konklusjon, og kirke- og undervisningsminister [[Nils Hjelmtveit]] skriver: «Dag etter dag gikk imidlertid uten at vi hørte noe fra Sverige, og etter hvert svant det vesle håp vi hadde til at saken [om demarkasjonslinjen] skulle gå i orden».<ref name="NH"/> 7. juni ble det formelle vedtaket om å reise til Storbritannia fattet i regjeringen, og samme dag gikk konge og regjering om bord i den britiske krysseren [[HMS «Devonshire» (1927)|«Devonshire»]]. Koht hadde fortsatt et tynt håp om at avtalen med tyskerne skulle gå i orden, og ble igjen i Norge i tilfelle man trengte å ha noen her til å sluttføre avtalen. Koht fikk sendt beskjed via Sverige om at man ville regne det som et avslag om man ikke hadde fått positivt svar innen klokken 14:00 den 8. juni. Oppsynsskipet [[«Fridtjof Nansen» (1930)|«Fridtjof Nansen»]] lå i Tromsø klar for å transportere Koht til Storbritannia, og det forlot byen én time etter fristen var gått ut. Ombord var også sjefen for [[6. divisjon (Norge)|6. divisjon]] generalmajor [[Carl Gustav Fleischer]], kommanderende admiral [[Henry Diesen]], Kohts sekretær [[Unni Diesen]] og skuespilleren [[Gerd Egede-Nissen]]. 12. juni kom «Fridtjof Nansen» frem til [[Tórshavn]] på [[Færøyene]]. Fartøyet gikk siden i konvoi sammen med flere norske trålere til Storbritannia og ankom Edinburgh den 18. juni 1940.<ref name= "HK"/>

Én time etter fristen for å svare på forslaget om demarkasjonslinje, klokken 15:00 den 8. juni, sendte Otto Ruge i Tromsø melding til den tyske overkommando i Oslo om at han ville stanse kampene og ville forhandle om å overgi Nord-Norge til tysk okkupasjon.<ref name="Grimnes-82-83" /><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Fjørtoft, Kjell | utgivelsesår = 1991 | tittel = På feil side: den andre krigen | isbn = 8205202311 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009050704005 | side = }}</ref> Den 10. juni klokken 10.00 kapitulerte 6. divisjon på [[Bjørnfjell]] i [[Eduard Dietl|general Dietls]] hovekvarter i [[Solheimsbrakka]] på [[Spionkopen]]. Samme dag ble en [[Kapitulasjonsavtalen 1940|kapitulasjonsavtale]] undertegnet i Trondheim.

== Referanser ==
<references>
<ref name="Grimnes-63">[[#refGrimnes|Grimnes (1987)]], side 63.</ref>
<ref name="Grimnes-63-64">[[#refGrimnes|Grimnes (1987)]], side 63-64.</ref>
<ref name="Grimnes-64">[[#refGrimnes|Grimnes (1987)]], side 64.</ref>
<ref name="Grimnes-64-65">[[#refGrimnes|Grimnes (1987)]], side 64-65.</ref>
<ref name="Grimnes-65">[[#refGrimnes|Grimnes (1987)]], side 65.</ref>
<ref name="Grimnes-77-80">[[#refGrimnes|Grimnes (1987)]], side 77-80.</ref>
<ref name="Grimnes-81-82">[[#refGrimnes|Grimnes (1987)]], side 81-82.</ref>
<ref name="Grimnes-82-83">[[#refGrimnes|Grimnes (1987)]], side 82-83.</ref>
<ref name="NH">{{ Kilde bok | forfatter = Hjelmtveit, Nils | utgivelsesår = 1969 | tittel = Vekstår og vargtid | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080801023 | side = 169 }}</ref>
<ref name="HK">{{ Kilde bok | forfatter = Koht, Halvdan | utgivelsesår = 1947 | tittel = Frå skanse til skanse | forlag = Tiden | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010120705036#181 | side = 181 }}</ref>
<ref name="Mowinckel">{{Kilde bok
  | forfatter= Hovdenakk, Sindre 
  | utgivelsesår= 2014
  | tittel= Johan Ludwig Mowinckel : mannen i midten
  | forlag= Schibsted
  | side= 201
  | isbn= 9788251656924
 }}</ref>
<ref name="Kersaudy">{{ Kilde bok | forfatter = [[François Kersaudy|Kersaudy, François]] | utgivelsesår = 1990 | tittel = Kappløpet om Norge | isbn = 8250417542 | forlag = Grøndahl | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010102920001 | side = 211-212 }}</ref>
</references>

== Litteratur ==
* {{ Kilde bok 
| forfatter = [[Ole Kristian Grimnes|Grimnes, Ole Kristian]] 
| utgivelsesår = 1987 
| tittel = Veien inn i krigen 
| isbn = 8203153720 
| utgivelsessted = Oslo 
| forlag = Aschehoug 
| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013101406057 
| ref = refGrimnes
}}
{{gode nye}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norge under andre verdenskrig]]