Redigerer Deceptionøya

{{Infoboks øy
|navn = Deceptionøya
|bilde = Chilean Icebreaker off Antarctica.jpg
|bildetekst =
|lokaltnavn = Deception Island
|plassering = [[Antarktis]]
|øygruppe = [[Sør-Shetlandsøyene]]
|areal = 98.5
|lengde = 14.4
|bredde = 12.2
|høyestepunkt = Mount Pond
|høyde = 539 [[meter over havet|moh]]
|land = Konsultative møter under [[Antarktistraktaten]]
|landregiontittel =
|landregion =
|landstørsteby =
|landstørstebybefolkning = 
|befolkning = Ingen fast bosetning, men to sommerbemannede forskningsstasjoner
|posisjonskart = Antarktis
|breddegrad = -62.976944
|lengdegrad = -60.65
|koordinatregion = AQ
}}
'''Deceptionøya''' (engelsk: ''Deception Island''<!--, «skuffelsens øy»-->) er en aktiv [[vulkan]]øy i øygruppen [[Sør-Shetlandsøyene]]. Deceptionøya har en av de sikreste [[havn]]ene i [[Antarktis]] og var en viktig base for [[hvalfangst]] fra 1906 til 1931. Vulkanutbrudd i 1967 og 1969 forårsaket store skader på øyas forskningsstasjoner, og det er nå bare [[Argentina]] og [[Spania]] som har baser der.

Deceptionøya er utpekt som et [[Områdevern og forvaltning i Antarktis|spesielt forvaltningsområde i Antarktis]] for å ivareta hensyn til natur, forskning, turisme og kulturvern. På grunn av den vulkanske aktiviteten har øya en flora som er unik i antarktisk sammenheng. Den er samtidig blant de mest besøkte stedene i Antarktis.

Det er uvisst hvem som observerte Deceptionøya først, men Sør-Shetlandsøyene ble oppdaget av [[William Smith (kaptein)|William Smith]] den [[19. februar]] [[1819]]. Deceptionøya inngår i [[Storbritannia]]s, [[Argentina]]s og [[Chile]]s krav i Antarktis.

== Naturgeografi ==
[[Fil:Ile_de_la_Deception_Norwegian.svg‎|thumb|left|Kart over Deceptionøya.<ref name="kart" />]]
=== Topografi ===
Deceptionøya er blant de minste av de elleve hovedøyene i Sør-Shetlandsøyene, beliggende sørvest i øygruppen. Øya ligger ca. 100 km nord for [[Antarktishalvøya]], skilt av [[Bransfieldstredet]], og {{formatnum:1000}} km fra havnebyen [[Ushuaia]] i Argentina som er utgangspunkt for de fleste [[cruise]] til Antarktis.

Øya er ringformet med en diameter på omtrent 15&nbsp;km. Over 57&nbsp;% av øya er dekket av [[isbre]]er, og høyeste punkt er Mount Pond (539 moh.) på øyas østre del. Det totale landarealet inkludert omliggende øyer er 98,5&nbsp;km².

Øyas senter er en [[kaldera]] som ble formet av et gigantisk vulkanutbrudd og senere oversvømt. Dette har skapt havnebassenget [[Port Foster]] som er omkring ni km langt og seks km bredt, med en utstrekning på over 30&nbsp;km² og en dybde på rundt 180 meter. Det eneste innløpet til Port Foster ligger i sørøst og er bare et par hundre meter bredt og kalles Neptune’s Bellows («Neptuns blåsebelg»). Midt i Neptune’s Bellows på 2,5 meters dyp ligger undervannsskjæret Ravn Rock, oppkalt etter [[hvalbåt|hvalskuta]] «Ravn». [[Chr. Salvesen]]s hvalbåt «Southern Hunter» grunnstøtte her i 1956, og rester av akterspeilet ligger fremdeles på stranden vest for Neptune’s Bellows.

Flere [[maar|eksplosjonskratere]] finnes langs kalderaens strand, og enkelte inneholder [[kratersjø]]er. Andre danner de mindre buktene [[Whalers Bay]] rett innenfor Neptune’s Bellows, Pendulum Cove, [[Telefon Bay]] og Fumarole Bay. Kroner Lake<ref name="kroner" /> er den eneste [[geotermi]]ske [[lagune]]n i Antarktis.

Den østre kysten fra Macaroni Point i nordøst til Baily Head i sørøst består av den åtte kilometer lange og nesten snorrette stranden Costa Recta, en av flere svarte lavasandstrender på øya, hvorav flere er dampende på grunn av den geotermiske aktiviteten.

[[Fil:Antarctica(js) 41.jpg|thumb|Neptune’s Bellows, innseilingen til Port Foster.{{Byline|Jerzy Strzelecki (2000)}}]]
[[Fil:Deception Island Caldera Wall.jpg|thumb|left|Kalderaveggen. Søkket i midten heter ''Neptune’s Window'' (Neptuns vindu), her kunne hvalfangerne bekvemt se vær og isforhold utenfor den lune ''Whalers Bay''.<ref name="window" />{{Byline|PhilWolpe (2006)}}]]
[[Fil:Telefon Bay 1 - Deception Island.jpg|thumb|Cross Hill i Telefon Bay, senter for vulkanutbrudd i 1967 og 1970.]]

=== Geologi ===
Deceptionøya er en aktiv [[basalt]]vulkan og den største av Sør-Shetlandsøyenes tre vulkanske sentre. Den har en nedsunket basal diameter på omtrent 30&nbsp;km og reiser seg {{formatnum:1500}} meter over havbunnen.

Et voldsomt og eksplosivt vulkanutbrudd for bortimot {{formatnum:10000}} år siden fjernet omtrent 30&nbsp;km³ steinmasser fra Deceptionøya. Vulkanen kollapset og dannet en kaldera, det naturlige havnebassenget Port Foster. Påfølgende askenedfall og [[tsunami]]er hadde en betydelig miljøinnvirkning på området rundt [[Antarktishalvøya|Den antarktiske halvøy]], og utbrudd fra de siste {{formatnum:8700}} år har blitt datert fra askelag i innsjøsedimenter i området.<ref name="Smithsonian" />

Den vulkanske aktiviteten var særlig høy på 17- og 1800-tallet. På 1900-tallet inntraff utbrudd i to perioder – omkring 1906–1910 og fra 1967 til 1970. [[4. desember]] [[1967]] førte eksplosive utbrudd i Telefon Bay i nordenden av Port Foster til dannelsen av den nye øya Yelcho Island, 900&nbsp;m lang, 250&nbsp;m bred og 120&nbsp;m høy. [[Tefra]]volumet fra utbruddene ble beregnet til 50 millioner kubikkmeter. [[21. februar]] [[1969]] førte eksplosive utbrudd vest for Mount Pond til is- og [[gjørmestrøm]]mer som ødela Chiles og Storbritannias forskningsstasjoner. Tefravolumet var ca. 30 millioner kubikkmeter, og det ble registrert [[jordskjelv]] med styrke 5,3 på [[Richters skala]] i forbindelse med utbruddene. Det foreløpig siste utbruddet fant sted nord for Telefon Bay [[12. august]] [[1970]] og spredte aske over store deler av Antarktishalvøya og Sør-Shetlandsøyene. I 1992 utløste økende [[seismikk|seismisk]] aktivitet deformasjoner i grunnen og høyere vanntemperaturer. Bunnen av Port Foster hever seg raskt i geologisk perspektiv, ca. 30 cm per år, og kalderaen er klassifisert som urolig med betydelig vulkansk risiko.<ref name="Smithsonian" /><ref name="Volcanic Activity" />

Store deler av øyas isbreer er delvis dekket av [[vulkansk aske]], og [[morene]]voller forekommer ved breenes ytterkanter. En nesten komplett ring av fjell omkranser Port Foster og utgjør [[vannskille]]t på øya. [[Efemerisk]]e (kortvarige) bekker renner mot den indre og den ytre kysten, og flere innsjøer befinner seg på innsiden av vannskillet.

Den spanske forskningsstasjonen [[Gabriel de Castilla (forskningsstasjon)|Gabriel de Castilla]] overvåker seismografene på øya årlig fra slutten av november til slutten av februar, perioden med størst menneskelig aktivitet på øya. Det er etablert et varslingssystem og en evakueringsstrategi i tilfelle økende fare for vulkansk aktivitet.<ref name="Package" />

=== Klima ===
Deceptionøya har ifølge [[Köppens klimaklassifisering]] et [[Köppens klimaklassifisering#Gruppe E: Arktisk klima|tundraklima]], karakterisert ved middeltemperatur under 10&nbsp;°C i alle månedene, men over 0&nbsp;°C i de varmeste månedene. [[Longyearbyen]] på [[Svalbard]] ligger i samme klimasone.

Øya ligger like langt fra ekvator som [[Færøyene]], men nærheten til [[Antarktika]] medfører at klimaet er mye kaldere. Lufttemperaturen varierer mellom 11&nbsp;°C og –28&nbsp;°C med et årsgjennomsnitt på –3&nbsp;°C, og årlig nedbør er ca. 500&nbsp;mm. De fremtredende vindretningene er fra nordvest og fra øst. Port Foster fryser til fra juni til midten av november. Det er registrert økende temperaturer i regionen, spesielt sommerstid.<ref name="Package" />

Ekstremt mikroklima forekommer rundt dampende [[fumarole]]r og geotermisk oppvarmet vann, hvor temperaturer opp mot 70&nbsp;°C har blitt registrert.<ref name="Climate" />

{{Klimatabell|
   |sted= Deceptionøya
   |dataperiode= 8 år temp, 2 år nedb
   |Jan normal C= 1
   |Feb normal C= 1
   |Mar normal C= 0
   |Apr normal C= –3 
   |Mai normal C= -5
   |Jun normal C= -8
   |Jul normal C= -9
   |Aug normal C= -8
   |Sep normal C= -6
   |Okt normal C= -4
   |Nov normal C= -2
   |Des normal C= 1
   |Jan maks C= 3
   |Feb maks C= 3
   |Mar maks C= 2
   |Apr maks C= -1
   |Mai maks C= -3
   |Jun maks C= -5
   |Jul maks C= -6
   |Aug maks C= -6
   |Sep maks C= -3
   |Okt maks C= -1
   |Nov maks C= 0
   |Des maks C= 2
   |Jan min C= -1
   |Feb min C= -1
   |Mar min C= -2
   |Apr min C= -4
   |Mai min C= -7
   |Jun min C= -10
   |Jul min C= -12
   |Aug min C= -11
   |Sep min C= -8
   |Okt min C= -5
   |Nov min C= -4
   |Des min C= -1
   |Jan nedbør mm= 58 <!-- Nedbør -->
   |Feb nedbør mm= 53
   |Mar nedbør mm= 69
   |Apr nedbør mm= 51
   |Mai nedbør mm= 5
   |Jun nedbør mm= 5
   |Jul nedbør mm= 8
   |Aug nedbør mm= 15
   |Sep nedbør mm= 25
   |Okt nedbør mm= 23
   |Nov nedbør mm= 109
   |Des nedbør mm= 97
   |kilde= [http://www.weatherbase.com/weather/weather.php3?s=83988&refer=&units=metric weatherbase.com]
  }}

=== Planteliv ===
[[Fil:Antarctic Pearlwort.jpg|thumb|Antarktisk perleurt<br />(''Colobanthus Quitensis'')]]
Deceptionøya har en sparsom flora, som allikevel er eksepsjonell i antarktisk sammenheng. Blant annet finnes det her minst 18 arter [[mose]] og [[lav]] som ikke er observert andre steder i Antarktis, hvorav to er [[endemisk art|endemiske]]. Av spesiell viktighet er plantelivet på øyas geotermiske områder, der den største kjente forekomsten av den moselignende nellikblomsten [[antarktisk perleurt]] finnes mellom Baily Head og South East Point. Planten ble nesten utryddet av de siste vulkanutbruddene i perioden 1967–1970, men har tatt seg opp igjen, og har nå betydelig større utbredelse enn før utbruddene. Viktig er også områdene der overflaten ble dannet av disse utbruddene, og som har blitt raskt [[koloni (biologi)|kolonisert]]. Kroner Lake<ref name="kroner" /> inneholder en unik koloni med [[alge|brakkvannsalger]].

Elleve områder av spesiell [[botanikk|botanisk]] interesse ble i 2005 vedtatt som [[Områdevern og forvaltning i Antarktis|Spesielt verneområde i Antarktis]] (''Antarctic Specially Protected Area'', ASPA) nr. 140, mens ASPA nr. 145 dekker deler av Port Foster, der det [[økologi]]ske miljøet er betydelig påvirket av vulkansk aktivitet og sedimentering.<ref name="Flora and Fauna" />

=== Dyreliv ===
[[Fil:Pygoscelis antarctica portrait.jpg|thumb|left|Ringpingvin<br />(''Pygoscelis antarctica'')]]
[[Fil:Antarctic,Weddell seal-puppy (js) 44.jpg|thumb|right|Weddellsel<br />(''Leptonychotes weddelli'')]]
Åtte arter av [[sjøfugl]]er hekker på øya. Verdens største koloni med [[ringpingvin]]er finnes på Baily Head. Bestanden var omkring {{formatnum:100000}} par i 1989, men har senere sunket til anslagsvis under {{formatnum:75000}} par.<ref name="Antarctic Wildlife" /> Totalt hekker det mellom {{formatnum:140000}} og {{formatnum:191000}} par ringpingviner på øya, i tillegg til et mindre antall [[gulltoppingvin]]er.

Andre sjøfugler som hekker i området er [[sørhavsjo]], [[taremåke]], [[flekkpetrell]], [[oseanstormsvale]], [[sørhavsterne]] og [[antarktisslirenebb]].<ref name="Eco-Photo" />

Det er store forekomster av [[seler|sel]], men de yngler ikke på øya. [[Antarktisk pelssel]], [[weddellsel]], [[Sydlig sjøelefant|elefantsel]] og [[leopardsel]] trekker opp på strendene både på den indre og ytre kysten.<ref name="Eco-Photo" /> Også [[krabbeetersel]] oppholder seg sporadisk ved Baily Head.<ref name="Antarctic Wildlife" />

Av [[virvelløse dyr|virvelløse]] landdyr og ferskvannsdyr er det registrert en [[flue]]art, 18 arter [[midd]], 14 [[rundormer]], ni arter [[spretthaler]], fem arter [[hjuldyr]], tre arter [[bjørnedyr]], tre arter [[krepsdyr]] og en art [[bukhårsdyr]].<ref name="Eco-Photo" />
{{-}}

== Historie ==
=== Øygruppens oppdagelse ===
Det er uvisst hvem som observerte Deceptionøya først, men Sør-Shetlandsøyene ble oppdaget av kaptein [[William Smith (kaptein)|William Smith]] på handelsskipet «Williams» den [[19. februar]] [[1819]]. Han fikk øye på det som i dag heter Williams Point, den nordøstligste spiss av [[Livingston Island]], etter å ha kommet ut av kurs sør for [[Kapp Horn]]. Han returnerte senere samme år og foretok ilandstigning på [[King George Island]] [[16. oktober]] [[1819]] og gjorde krav på øyene for kong [[Georg III av Storbritannia|Georg III]]. Den britiske marine sendte deretter en [[ekspedisjon]] under ledelse av [[Edward Bransfield]] med Smith som kaptein på «Williams» for å utforske og kartlegge øyene. [[22. januar]] [[1820]] ble det igjen gått iland på King George Island, og [[4. februar]] ble det foretatt ilandstigning på [[Clarence Island]]. Øyene ble igjen gjort krav på, nå for den nye kongen, [[Georg IV av Storbritannia|Georg IV]]. Deretter ble flere øyer utenfor [[Den antarktiske halvøy]] kartlagt.<ref name="Lonely Planet" />

=== Selfangst ===
Fra slutten av 1700-tallet drev britiske og amerikanske selfangere intensiv fangst på [[antarktisk pelssel]] i [[Sørishavet]]. Etter oppdagelsen av Sør-Shetlandsøyene tok det ikke lang tid før de første selfangerne var på plass – allerede [[25. desember]] [[1820]] var et av besetningsmedlemmene fra «Williams» tilbake for å gjøre fortjeneste.

I sesongen 1820/21 var det ikke mindre enn 91 selfangstskuter som opererte ved Sør-Shetlandsøyene. Deceptionøya ble da benyttet som havn av den amerikanske selfangeren [[Nathaniel Palmer]], sannsynligvis førstemann som brukte kalderaen som havn. William Smith deltok også i seljakten dette året, og returnerte med {{formatnum:60000}} skinn. Det gikk ikke mer enn et par sesonger før pelsselen var nærmest utryddet i området, og det skulle gå et halvt århundre før selfangere i et større antall oppsøkte øyene igjen. I perioden 1871–1874 fanget en håndfull amerikanske selfangere omkring {{formatnum:33000}} pelssel fra den langsomt økende bestanden. I 1888/89 rapporterte en skute om kun 39 skinn, to år senere 41.<ref name="Lonely Planet" />

=== Hvalfangst ===
[[Fil:A-01614b Landstasjon.jpg|thumb|A/S Hektors landstasjon under oppføring i 1913.{{Byline|A. Th. Larsen}}]]
[[Fil:Antarctic, Deception Island (js) 43.jpg|thumb|Rester av landstasjonen i Whalers Bay.{{Byline|Jerzy Strzelecki (2000)}}]]
I 1906 begynte [[Adolf Amandus Andresen]] og hans [[chile]]nske hvalfangstselskap [[Sociedad Ballenera de Magallanes]] å bruke [[Whalers Bay]] som base for det [[hvalkokeri|flytende kokeriet]] «Gobernador Bories».<ref name="Norsk polarhistorie" /> Andre selskap tok etter, og i 1914 lå 13 hvalkokerier oppankret side om side i bukta, de fleste av dem norske. Whalers Bay gikk under navnet ''Ny-Sandefjord'' blant de norske hvalfangerne.

[[Fil:Deception Island Whalers Cemetery.jpg|thumb|left|Kirkegården avbildet før ødeleggelsene. {{Byline|Harley D. Nygren (1962)}}]]
I sesongen 1912–1913 etablerte hvalfangstselskapet [[Hvalfangerselskabet Hektor|Hektor]] fra [[Tønsberg]] en landstasjon i Whalers Bay, [[Hektor Hvalfangststasjon]], med bygninger som ble tatt med fra [[Norge]].<ref>[http://carl.npolar.no/hendelser/1209017713.88 Tidslinje i norsk polarhistorie] {{Wayback|url=http://carl.npolar.no/hendelser/1209017713.88 |date=20160305002747 }}. Norsk Polarhistorie</ref> Mens [[spekk|hvalspekket]] ble behandlet ombord i kokeriene, ble hvalskrottene kokt på landstasjonen og lagret på store jerntanker. Frem til da hadde hvalskrottene bare blitt liggende langs skutesidene etter flensing og lå i tusentall langs stranden og råtnet.

En kirkegård ble anlagt i 1908 som inneholdt 35 graver samt ti minnesmerker over menn som ble borte på sjøen, gravene ble i likhet med mye annet sterkt ødelagt av vulkanutbruddet i 1969. Av disse var 38 nordmenn, tre svensker, en brite, en chilener, en russer og en av ukjent opprinnelse.

Mesteparten av den antarktiske hvalfangsten foregikk ved Sør-Shetlandsøyene frem til 1926–1927, da den [[pelagisk]]e fangsten for alvor var i ferd med å gjøre landstasjonene overflødige. Da hvaloljeprisene sank under [[den store depresjonen]], ble driften ved stasjonen ulønnsom. Den stengte i 1931, men fremdeles finnes spor etter rustne kjeler og oljetanker, i tillegg til flere bygninger.

=== Suverenitet og konflikter ===
[[Storbritannia]] har gjort formelt krav på Sør-Shetlandsøyene siden 1908, og i 1962 ble de en del av bilandet [[Britisk Antarktis]]. Argentina og Chile gjør også krav på øygruppen. Argentina innlemmer øyene i provinsen [[Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur]], mens chilenerne definerer dem som en del av [[Provincia de Antártica Chilena]]. Ifølge [[Antarktistraktaten]] skal de tiltrådte partene hverken hevde, støtte eller benekte territorielle krav om suverenitet over området, som kan benyttes fritt til ikke-militære formål.

Fra sesongen 1912–1913 ble det av guvernøren på [[Falklandsøyene]] utnevnt en [[magistrat]] som også fungerte som postmester, med tilhold på landstasjonen i Whalers Bay.<ref name="RPS" /> Den første magistraten var [[Edward B. Binnie]].

I februar 1942 seilte det argentinske skipet «Primero de Mayo» til Deceptionøya og andre øyer i området, samtidig som myndighetene proklamerte at området sør for 60° S og mellom 25° og 68°34' V tilhørte Argentina. Dette ble formelt rapportert til britiske myndigheter syv dager senere. Britene reagerte ved å sende skipet HMS «Carnarvon Castle» for å fjerne alle argentinske markeringer og sette opp britiske markeringer og heise [[Union Jack|unionsflagget]]. I mars 1943 returnerte «Primero de Mayo» og fjernet de britiske merkene. Denne gang svarte britene med å iverksette [[Operasjon Tabarin]], en militærekspedisjon med formål å etablere permanente baser i Antarktis. [[3. februar]] [[1944]] ble ''Base B'' etablert nær den forlatte norske landstasjonen.
<ref name="walton" />

Situasjonen tilspisset seg igjen da Argentina og Chile i 1952 oppførte hver sin bygning ved britenes flystripe i Whalers Bay. Britene sendte i 1953 marinefartøyer og fikk fjernet bygningene og brakte deretter med seg to argentinere til Sør-Georgia. Disse ble utvist og returnert til Argentina. Året etter var det stasjonert britiske marinesoldater ved basen.<ref name="Lonely Planet" /><ref name="Diary" />

I 1961 besøkte Argentinas president [[Arturo Frondizi]] Deceptionøya for å vise landets interesse i området.<ref name="beck" />

=== Ekspedisjoner og forskning ===
Den første vitenskapelige ekspedisjonen til Deceptionøya ble foretatt i 1829 med [[orlogsskip]]et «Chanticleer» under ledelse av kaptein [[Henry Foster]], som har gitt sitt navn til havnebassenget Port Foster. Ekspedisjonen gjennomførte [[tyngdekraft|gravitasjonsmålinger]], foretok magnetiske observasjoner og [[kartografi|kartla]] øya.<ref name="Headland" />

Den franske polarforskeren [[Jean-Baptiste Charcot]] besøkte Deceptionøya på sin [[Charcots andre antarktisekspedisjon|andre Antarktis-ekspedisjon]] i desember 1908. Han beskrev den hektiske aktiviteten i Whalers Bay og var imponert og forbløffet over det han så. Det lå da fire hvalkokerier og en rekke hvalbåter og flensebåter i bukta, og stanken var uutholdelig. Her møtte han kaptein Andresen og overleverte verdifull informasjon angående hvalforekomster, nye kartlagte farvann og havnemuligheter samt værobservasjoner.<ref name="Rossnes" />

Under [[Endurance-ekspedisjonen]] i 1916 gjorde [[Ernest Shackleton]] et forsøk på å nå Deceptionøya med livbåtene sine, etter at ekspedisjonsskipet [[«Endurance» (skip)|«Endurance»]] var blitt skrudd ned i isen og knust i [[Weddellhavet]]. Ugunstige vind- og strømforhold førte dem imidlertid til [[Elefantøya]], der mannskapet var strandet mens Shackleton og seks andre seilte til [[Sør-Georgia]] for å varsle norske hvalfangere.<ref name="south" />

[[Fil:Deception-Hangar.jpg|thumb|Hangaren ble oppført sommeren 1961/62]]
Den [[16. november]] [[1928]] tok australieren [[Hubert Wilkins]] i en [[Lockheed Vega]] av fra en flystripe som var anlagt et par hundre meter vest for landstasjonen og foretok en 20 minutter lang flytur. En måned senere, den [[20. desember]], gjennomførte han en flygning på {{formatnum:2100}} kilometer langs Antarktishalvøya til omtrent 71°20'S.<ref name="Lonely Planet" />
Sommeren 1933/34 var Deceptionøya utgangspunkt for [[Lincoln Ellsworth]]s og [[Bernt Balchen]]s forsøk på å fly tvers over det antarktiske kontinentet fra [[Weddellhavet]] til [[Rosshavet]], men på grunn av vanskelige værforhold og motorproblemer måtte forsøket oppgis. Året etter lyktes det Ellsworth å gjennomføre den første kryssingen av kontinentet med sitt fly «Polar Star», denne gang med [[Dundee Island]] som utgangspunkt.<ref>[http://www.south-pole.com/p0000110.htm Lincoln Ellsworth]. South-Pole.com</ref>

I 1944 etablerte britene en permanent base ([[Base B]]) ved den forlatte hvalstasjonen som en del av [[Operasjon Tabarin]]. Etter krigens slutt ble basen overlevert til Falkland Islands Dependecies Survey, senere omdøpt til [[British Antarctic Survey]] (BAS), og sesongen 1946/47 ble stasjonen gjenoppbygd etter at den var blitt ødelagt av brann i september 1946<ref name="Headland" />. Sommeren 1961/62 ble det bygget en hangar ved flystripa vest for landstasjonen. Hangaren er bevart, men flykroppen til en [[De Havilland Canada DHC-3 Otter|de Havilland Otter]] ble fjernet i 2004 fordi det ble fryktet at den ville bli stjålet.<ref>[http://www.rockhopper.tv/programmes/16/ Antarctica - Clean up] {{Wayback|url=http://www.rockhopper.tv/programmes/16/ |date=20090518140037 }}. Dokumentarfilm av Rockhopper TV for BBC World</ref> [[5. desember]] [[1967]] fremtvang et vulkanutbrudd en midlertidig fraflytning. Basen ble igjen benyttet fra [[4. desember]] [[1968]] til [[21. februar]] [[1969]], da ytterligere vulkansk aktivitet medførte at britene oppga basen. Forskningsaktivitetene omfattet blant annet [[meteorologi]] og [[geologi]].<ref name="BAS" />

[[Fil:XII Expedición Antártica 1957 - 1958.jpg|thumb|left|Chiles base ''Pedro Aguirre Cerda'' ved Pendulum Cove, ødelagt under vulkanutbrudd i 1967.<br />Foto fra januar 1958]]
Argentina anla stasjonen [[Decepción (forskningsstasjon)|Decepción]] i Fumarole Bay sørvest i Port Foster [[25. januar]] [[1948]].<ref name="Headland" /> Stasjonen er fremdeles i sommerdrift, og den nåværende kapasiteten er 65 personer.<ref name="comnap" />

I sesongen 1947/48 sendte [[Norsk Hvalfangstselskapers Forbund]] en ekspedisjon under ledelse av [[Holger Holgersen]] og kaptein [[Nils Larsen (kaptein)|Nils Larsen]] med «Brategg» for å gjennomføre oseanologiske undersøkelser vestover fra [[Peter I Øy]] til 174°31'. Det ble foretatt ilandstigning på Peter I Øy og Deceptionøya for geologiske og zoologiske undersøkelser.<ref name="Headland" />

I 1955 etablerte [[Chile]] en stasjon, [[Pedro Aguirre Cerda (forskningsstasjon)|Pedro Aguirre Cerda]], ved Pendulum Cove for å øke sitt nærvær i området som landet gjør krav på. En [[de Havilland Canada DHC-2 Beaver|de Havilland Beaver]] ble benyttet for å skaffe forsyninger fra [[Punta Arenas]]. Chile opprettet også forskningsstasjonen ''Gutierrez Vargas'' på 1960-tallet, men stasjonene ble ødelagt under vulkanutbruddene i 1967 og 1969 og er ikke gjenoppbygd.

I sesongen 1989–1990 etablerte [[Spania]] forskningsstasjonen ''[[Gabriel de Castilla (forskningsstasjon)|Gabriel de Castilla]]'' i nærheten av Argentinas stasjon Decepción for å opprettholde sitt nærvær i regionen og drive polarforskning. Siden 2000 har Gabriel de Castilla og Decepción vært bemannet i sommerhalvåret. Forskningen fokuserer hovedsakelig på overvåking av vulkansk aktivitet og [[bentos|bentiske]] studier.

== Vern og turisme ==
[[Fil:Deception-Tourists.jpg|thumb|Turister tar seg et bad i en varm kilde.{{Byline|Lyubomir Ivanov}}]]
Deceptionøya ble i 2005 vedtatt som et [[Områdevern og forvaltning i Antarktis|Spesielt forvaltningsområde i Antarktis]] (''Antarctic Specially Managed Area'', ASMA) for å ivareta hensyn til natur, forskning, turisme og kulturvern. En gruppe bestående av representanter for Argentina, Chile, Norge, Spania, Storbritannia og USA ble etablert for å overvåke implementeringen av en forvaltningsplan for øya.<ref name="Package" />

Hvalfangststasjonen i Whalers Bay og restene av gravplassen samme sted er oppført på listen over [[historiske steder og kulturminner i Antarktis]] som er anerkjent av [[Antarktis-traktaten|Antarktistraktatsystemet]]. Restene etter forskningsstasjonen ''Pedro Aguirre Cerda'' står også på denne listen. [[Riksantikvaren]] utarbeidet i 2003 en forvaltningsplan for kulturmiljøet i Whalers Bay.<ref>[http://www.riksantikvaren.no/Norsk/Kulturminner/Polare_kulturminner/Antarktis/ Antarktis]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}. Riksantikvaren</ref>

[[Fil:MS Nordkapp i Antarktis.jpg|thumb|left|MS «Nordkapp» i Antarktis.{{Byline|PhilWolpe (2006)}}]]
Deceptionøya er blant de mest besøkte stedene i Antarktis, først og fremst på grunn av nærheten til Sør-Amerika, de kulturhistoriske minnene og dens vulkanske opprinnelse og aktivitet. I løpet av sesongen 2006–2007 var omtrent {{formatnum:20000}} turister i land, en firedobling på 15 år.<ref name="SCAR poster" /> Ilandstigningsplasser for turister finnes i Whalers Bay, Pendulum Cove, Baily Head og Telefon Bay. Deceptionøya gir besøkende en unik mulighet til å lære om vulkaner, geotermisk aktivitet, antarktisk forskning og hvalfangsthistorie. Det er utarbeidet regler for opptreden for de som gjester øya.

Den [[30. januar]] [[2007]] grunnstøtte hurtigruteskipet [[MS «Nordkapp»]] i ''Neptune’s Bellows''<ref name="cruise" /> ved Deceptionøya. Ytre skrog ble skadet og sprang lekk, og det ble sluppet ut anslagsvis 500–750 liter lett dieselolje. På grunn av dårlig vær ble ikke de 294 passasjerene evakuert før 24 timer senere. De ble tatt ombord i søsterskipet [[MS «Nordnorge»]] som var i farvannet, og brakt til Argentina. Det er ikke observert tegn som tyder på at dyrelivet er skadet som følge av utslippet.<ref name="NPI" />

En rekke [[tagging]]er på bygningene og tankene i Whalers Bay har i den senere tid blitt rapportert. Skriblerier på disse historiske minnesmerkene er forbudt og anses å forringe den historiske verdien av området.<ref name="Graffiti" />

{{-}}
== Tidslinje ==
:1819 – Sør-Shetlandsøyene oppdages [[19. februar]] av [[William Smith (kaptein)|William Smith]]
:1820 – Den amerikanske selfangeren [[Nathaniel Palmer]] benytter øya som havn
:1829 – [[Henry Foster]] gjennomfører den første vitenskapelige ekspedisjonen hit
:1906 – [[Adolf Amandus Andresen]] tar i bruk [[Whalers Bay]] som havn for flytende [[hvalkokeri]]er
:1908 – [[Storbritannia]] gjør krav på [[Sør-Shetlandsøyene]]
:1912 – [[Hektor Hvalfangststasjon]] etableres i Whalers Bay
:1931 – Landstasjonen nedlegges
:1944 – Britene etablerer en base i forbindelse med [[Operasjon Tabarin]]
:1948 – [[Argentina]] etablerer forskningsstasjonen ''[[Decepción (forskningsstasjon)|Decepción]]'' i Fumarole Bay
:1953 – [[Royal Navy]] fjerner argentinske og chilenske bygninger i Whalers Bay. To argentinere blir utvist
:1955 – [[Chile]] etablerer forskningsstasjonen ''[[Pedro Aguirre Cerda (forskningsstasjon)|Pedro Aguirre Cerda]]'' i Pendulum Cove
:1961 – Argentinas president [[Arturo Frondizi]] besøker Deceptionøya
:1967 – Vulkanutbrudd gjør stor skade på øyas forskningsstasjoner, og Chiles to stasjoner nedlegges
:1969 – Vulkanutbrudd medfører ytterligere ødeleggelser på den britiske stasjonen i Whalers Bay, som legges ned
:1970 – Siste vulkanutbrudd på øya
:1989/90 – Spania oppretter forskningsstasjonen ''[[Gabriel de Castilla (forskningsstasjon)|Gabriel de Castilla]]''
:1992 – Seismisk aktivitet utløser store deformasjoner i grunnen
:2005 – Deceptionøya blir vedtatt som et [[Områdevern og forvaltning i Antarktis|Spesielt forvaltningsområde i Antarktis]]
:2007 – Hurtigruteskipet [[ MS «Nordkapp»]] grunnstøter ved øya

== Referanser ==
<references>
<ref name="Antarctic Wildlife">{{Kilde bok
  | forfatter= Hadoram Shirihai
  | utgivelsesår= 2007
  | tittel= A complete guide to Antarctic wildlife
  | utgave=2
  | utgivelsessted=London
  | forlag=A&S Black Publishers Ltd
  | side=442
  | isbn=978-0-7136-6406-5
  | språk=engelsk
 }}</ref>

<ref name="BAS">[http://www.antarctica.ac.uk//about_bas/our_history/stations_and_refuges/deception_island.php Deception Island Station - History]. British Antarctic Survey</ref>

<ref name="beck">
 {{Kilde bok
  | forfatter= Peter J. Beck
  | utgivelsesår= 1986
  | tittel= The International Politics of Antarctica
  | utgivelsessted=
  | forlag= Routledge
  | side= 129
  | isbn=0709932391
  | språk=engelsk
  | kommentar=
  | url=http://books.google.com/books?id=-4g9AAAAIAAJ&hl=no
 }}
</ref>

<ref name="Climate">[http://www.deceptionisland.aq/climate.php Climate]. Deception Island Management Group</ref>

<ref name="comnap">[https://www.comnap.aq/facilities Antarctic Facilities]   {{Wayback|url=https://www.comnap.aq/facilities |date=20080424075823 }}. Council of Managers of National Antarctic Programs (COMNAP)</ref>

<ref name="cruise">[http://www.cruisingtalk.com/ms-nordkapp/6444-cruise-ship-m-v-nordkapp-run-aground-antarctica.html MS «Nordkapp» grunnstøtte i Neptune’s Bellows]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}. Cruising talk.</ref>

<ref name="Diary">{{Kilde www
 |url= http://www.antarctica.ac.uk/living_and_working/diaries/rrs_james_clark_ross/antarctic2000_2001/jrupdate60.php
 |tittel=«RRS James Clark Ross» Diary
 |utgiver=British Antarctic Survey
}}</ref>

<ref name="Eco-Photo">[http://www.ecophotoexplorers.com/antarcticaDeception.asp Deception Island] {{Wayback|url=http://www.ecophotoexplorers.com/antarcticaDeception.asp |date=20070701190709 }}. Eco-Photo Explorers</ref>

<ref name="Flora and Fauna">[http://www.deceptionisland.aq/flora.php Flora and Fauna]. Deception Island Management Group</ref>

<ref name="Graffiti">[http://www.deceptionisland.aq/graffiti.php Graffiti]. Deception Island Management Group</ref>
<ref name="Headland">
{{Kilde bok
  | forfatter= Robert K. Headland
  | utgivelsesår= 1989
  | tittel= Chronological List of Antarctic Expeditions and Related Historical Events
  | forlag=CUP Archive
  | isbn=0521309034
  | språk=engelsk
  | url= http://books.google.no/books?id=Sg49AAAAIAAJ
 }}
</ref>

<ref name="kart">[http://www.deceptionisland.aq/map.php Navn på steder]. Deception Island Management Group</ref>

<ref name="kroner">[http://geonames.usgs.gov/pls/gnispublic/f?p=139:3:2956150368818015::NO::P3_ANTAR_ID,P3_TITLE:8242,Kroner%20Lake Anglifisert fra det norske navnet ''Tokroningen''.] United States, Board on Geographic Names</ref>

<ref name="Lonely Planet">{{Kilde bok
  | forfatter= Jeff Rubin
  | utgivelsesår= 2005
  | tittel= Antarctica
  | forlag=Lonely Planet
  | språk=engelsk
 }}</ref>

<ref name="Norsk polarhistorie">[http://www.polarhistorie.no/personer/Andresen,%20Adolf%20Amandus Adolf Amandus Andresen] {{Wayback|url=http://www.polarhistorie.no/personer/Andresen,%20Adolf%20Amandus |date=20120307052553 }}. Norsk polarhistorie</ref>

<ref name="NPI">[http://npweb.npolar.no/Artikler/2007/1170833082.0 Ingen skader på miljøet etter begrenset oljeutslipp fra hurtigruta i Antarktis]{{død lenke|dato=april 2018 |bot=InternetArchiveBot }}. Norsk Polarinstitutt</ref>

<ref name="Package">[http://www.deceptionisland.aq/climate.php Deception Island Management Package]. Deception Island Management Group</ref>

<ref name="Rossnes">
{{Kilde artikkel
| forfatter= Gustav Rossnes
| tittel= Hvalfangstbase og kulturminne. Hektor Hvalfangststasjon – den sørligste av de norske landstasjonene i Antarktis
| publikasjon= Norsk sjøfartsmuseum. Årsberetning 1996
| utgivelsesår=1997
| side=133–154
| isbn=
| issn=0801-423X
}}
</ref>

<ref name="RPS">[http://www.rpsl.org.uk/polar/part2.html The Polar Postal History Society] {{Wayback|url=http://www.rpsl.org.uk/polar/part2.html |date=20090106032434 }}. The Royal Philatelic Society London</ref>

<ref name="SCAR poster">[http://www.asoc.org/Portals/0/Poster%20SCAR%20IPY%20conference%20final%20050805%20distribution%20version.pdf Tourism and the human footprint at Deception Island] {{Wayback|url=http://www.asoc.org/Portals/0/Poster%20SCAR%20IPY%20conference%20final%20050805%20distribution%20version.pdf |date=20100415144324 }}. The Antarctic and Southern Ocean Coalition</ref>

<ref name="Smithsonian">{{Kilde www|url=http://www.volcano.si.edu/world/volcano.cfm?vnum=1900-03%3D |tittel=Deception Island |utgiver=Smithsonian Institution Global Volcanism Program|språk=engelsk}}</ref>

<ref name="south">{{Kilde bok
  | forfatter= Ernest Shackleton
  | utgivelsesår= 2004
  | tittel= South
  | url=http://books.google.no/books?id=7grTRTUYpcMC
  | forlag=Kessinger Publishing
  | språk=engelsk
 }}</ref>

<ref name="Volcanic Activity">[http://www.deceptionisland.aq/volcanic.php Volcanic Activity]. Deception Island Management Group</ref>

<ref name="walton">
 {{Kilde bok
  | forfatter= 
  | redaktør= D. W. H. Walton
  | utgivelsesår= 1987
  | tittel= Antarctic Science
  | utgivelsessted=
  | forlag=CUP Archive
  | side=1
  | isbn=052126233X
  | språk=engelsk
  | kommentar=
  | url=http://books.google.com/books?id=fFM9AAAAIAAJ&hl=no
 }}
</ref>

<ref name="window">[http://geonames.usgs.gov/pls/gnispublic/f?p=139:3:2956150368818015::NO::P3_ANTAR_ID,P3_TITLE:10605,Neptunes%20Window Neptune’s Window]. United States, Board on Geographic Names</ref>

</references>

== Litteratur ==
* {{Kilde bok
  | forfatter= Jeff Rubin
  | utgivelsesår= 2005
  | tittel= Antarctica
  | forlag=Lonely Planet
  | side=187–191
  | isbn=1741045495
  | språk=engelsk
  | url= http://www.lonelyplanet.com/antarctica
  | kommentar=
 }}
* {{Kilde bok
  | forfatter= Ian B. Hart
  | utgivelsesår= 2006
  | tittel= Whaling in the Falkland Island Dependencies 1904–1931. A history of shore and bay-based whaling in the Antarctic
  | forlag=Pequena
  | isbn=0955292409
  | språk=engelsk
  | url=
  | kommentar=Inneholder blant annet en rekke unike bilder fra Whalers Bay
 }}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Språkikon|en|Engelsk}} [http://www.deceptionisland.aq/package.php Forvaltningsplan]. Deception Island Management Group
* {{Språkikon|en|Engelsk}} [http://www.deceptionisland.aq/images/map.jpg Topografisk kart over Deceptionøya]
* [http://wikimapia.org/#lat=-62.9577206&lon=-60.6115723&z=12 Satellittbilde av Deceptionøya] wikimapia.org
* {{Språkikon|en|Engelsk}} [http://www.ecophotoexplorers.com/antarcticaDeception.asp Deception Island – A restless volcanic giant that still haunts the island...] {{Wayback|url=http://www.ecophotoexplorers.com/antarcticaDeception.asp |date=20070701190709 }}. Eco-Photo Explorers

{{Portal|Antarktis}}
{{Utmerket}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Øyer i Sør-Shetlandsøyene]]
[[Kategori:Vulkaner i Antarktis]]
[[Kategori:Hvalfangststasjoner]]
[[Kategori:Verneområder i Antarktis]]
[[Kategori:Aktive vulkaner]]
[[Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet]]
[[Kategori:Verneområder opprettet i 2005]]