Redigerer De syriske kriger

{{portal|Historie}}
[[Fil:Diadochen1.png|thumb|right|400px|

Kongedømmene til [[diadokene]] (Aleksanders etterfølgere) etter slaget ved Ipsos, ca 301 f.Kr.
{{legend|#787CAD|Kongedømmet til [[Ptolemaios I Soter]]}}
{{legend|#C3B933|Kongedømmet til [[Selevkos I Nikator]]}}
Andre
{{legend|#50A249|Kongedømmet til [[Kassander]]}}
{{legend|#C38833|Kongedømmet til [[Lysimakhos]]}}
{{legend|#AF3662|[[Epirus]]}}
{{legend|#A361BD|[[Kartago]]}}
{{legend|#70A9BE|[[Den romerske republikk]]}}
{{legend|#85AB54|Greske kolonier}}
]]
'''De syriske kriger''' var en rekke av seks kriger som ble utkjempet mellom [[Selevkideriket]] og det [[ptolemeiske kongedømme]] i [[Oldtidens Egypt|Egypt]], begge etterfølgerstater til [[Aleksander den store]]s rike, i løpet av 200- og 100-tallet f.Kr. over særlig den regionen som kalles for [[Koilesyria]] ([[Fønikia]] og [[Palestina]] i [[Hellenistisk sivilisasjon|den hellenistiske tidsalder]]). Det var en av de få veger inn i Egypt og således av viktig strategisk betydning. Disse konfliktene tappet ressurser og arbeidskraft fra begge sider, og ført til sist for begge rikenes undergang og erobring ved henholdsvis Romerriket og Partia.

I [[diadokene]]s kriger som fulgte Aleksanders død, kom Koilesyria til å begynne med under styret til [[Antigonos I Monofthalmos]]. I 301 f.Kr. utnyttet [[Ptolemaios I av Egypt|Ptolemaios I Soter]], som fire år tidligere hadde kronet seg selv som konge av Egypt, hendelsene i kjølvannet av [[slaget ved Ipsos]] ved å ta kontroll over regionen. Seierherrene ved Ipsos hadde imidlertid fordelt Koilesyria til Ptolemaios I Soters tidligere allierte [[Selevkos I Nikator]], grunnleggeren av Selevkideriket. Selevkos, som hadde blitt støttet av Ptolemaios i sin vekst til makt, gjorde ingen militære inngripen for å kreve region. Men straks de begge var døde, gjorde deres etterkommere det de kunne for å kreve regionen og ble innviklet i krig.

== De syriske krigene ==
=== Første syriske krig (274 – 271 f.Kr.) ===
[[Fil:Near east lrg.jpg|thumb|right|Kampen om [[Koilesyria]] var hovedårsaken til de syriske kriger.]] 
Et tiår inn i sitt styre møtte [[Ptolemaios II av Egypt|Ptolemaios II Filadelfos]] den selevkidekongen, [[Antiokos I Soter]], som forsøkte å ekspandere sitt rikets besittelser i Syria og Anatolia. Ptolemaios sto fram som en mektig hersker og en dyktig general. I tillegg hadde hans ekteskap med sin hoffkloke søster [[Arsinoe II av Egypt]] stabilisert det flyktige egyptiske hoffet, noe som gjorde det mulig for Ptolemaios suksessfullt å utføre sin militære kampanje.

Den første syriske krig ble en betydelig seier for [[ptolemeerdynastiet]]. Antiokos erobret de ptolemeiskekontrollerte områdene i kystregionene av Syria og sørlige Anatolia i innledningen av krigen, men Ptolemaios gjenerobret disse områdene innen 271 f.Kr., således strakte det ptolemeiske styre fra [[Karia]] og til det meste av [[Kilikia]]. Med Ptolemaios' oppmerksomhet fokusert østover, erklærte hans halvbror [[Magas av Kyrene]] sitt område [[Kyrenaika]] (tilsvarte dagens [[Libya]]) som uavhengig. Det kom til å forbli selvstendig fram til 250 f.Kr. da det igjen ble underlagt [[ptolemeiske kongedømme]].

=== Andre syriske krig (260 – 253 f.Kr.) ===
[[Antiokos II Theos]] etterfulgte sin far i 261 f.Kr. og begynte en ny krig for Syria. Han oppnådde en avtale med den samtidige [[Antigoniddynastiet|antigonidekongen]] av [[Kongeriket Makedonia|Makedonia]], [[Antigonos II Gonatas]], som også var interessert i presse Ptolemaios II Filadelfos ut av [[Egeerhavet]]. Med støtte fra Makedonia gikk Antiokos II til angrep på de ptolemeiske utpostene i [[Anatolia]].

De fleste detaljer om den andre syriske krig har gått tapt. Det er derimot klart at Antigonos II Gonatas' flåte angrep Ptolemaios' flåte i [[slaget ved Kos]] i 261 f.Kr., svekket ptolemeernes sjømakt. Ptolemaios synes å ha tapt besittelsene i [[Kilikia]], [[Pamfylia]], og [[Jonia]] i Anatolia mens Antiokos II gjenerobret de viktige byene [[Miletos]] og [[Efesos]]. Makedonias involvering i krigen opphørte da Antiokos II ble opptatt med opprørene i [[Korint]] og [[Khalkis]] på det greske fastlandet i 253 f.Kr., muligens anstiftet av Ptolemaios II, foruten også forstyrret av en økning av fiendtlig aktivitet i Makedonias nordlige grense.

Krigen ble avsluttet en gang rundt 253 f.Kr. da den ble konkludert med at Antiokos II ble gift med Ptolemaios' datter [[Berenike Syra]]. Antiokos II måtte benekte og bortvise sin eksisterende hustru [[Laodike I]], men ga henne betydelige besittelser i Anatolia. Han døde i hennes by [[Efesos]] i 246 f.Kr., forgiftet av Laodike i henhold til samtidige kilder, og Ptolemaios II døde det samme året.

=== Tredje syriske krig (246 – 241 f.Kr.) ===
Den tredje syriske krig begynte som en av de mange etterfølgerkriser som plaget de [[Hellenismen|hellenistiske]] statene. [[Antiokos II Theos]] etterlot seg to ambisiøse mødre, hans benektede hustru Laodike og Ptolemaios IIs datter Berenike Syra, som konkurrerte i å få deres respektive sønner på tronen. Laodike hevdet at Antiokos II hadde navngitt hennes sønn som arving på sitt dødsleie, mens Berenike argumenterte at hennes nyfødte sønn var den lovlige arving. Berenike ba sin bror [[Ptolemaios III av Egypt|Ptolemaios III Euergetes]], den nye ptolemeiske konge, om komme til [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] og hjelpe med å plassere hennes sønn på tronen. Innen Ptolemaios nådde fram hadde både Berenike og hennes sønn blitt myrdet av Laodikes folk.<ref> [http://www.guide2womenleaders.com/womeninpower/Womeninpower00000.htm ''Women In Power BCE 500- CE 1'']</ref>

Ptolemaios erklærte krig mot Laodikes nykronede sønn [[Selevkos II Kallinikos]] i 246 f.Kr. og drev krigføring med stor suksess. Hans styrker ble muligens ledet av [[Xanthippos av Sparta]] (også kjent som Xanthippos av Kartago, leiesoldaten som var ansvarlig for å beseire en [[romersk]] hær ved [[Tunis]]/Bagrades i 255 f.Kr.).<ref> Kistler, John M.( 2006): ''War Elephants''. Westport, CT: Praeger. s.100.</ref> Han vant betydelige seirer over Selevkos i Syria og Anatolia, okkuperte kortvarig byen Antiokia og som en nylig oppdaget [[kileskrift]]tavle har vist,<ref>[http://www.livius.org/cg-cm/chronicles/bchp-ptolemy_iii/bchp_ptolemy_iii_01.html «Ptolemy III Chronicle (BCHP 11)»] {{Wayback|url=http://www.livius.org/cg-cm/chronicles/bchp-ptolemy_iii/bchp_ptolemy_iii_01.html |date=20170726171055 }}, ''Livius.org''</ref> nådde så langt som til [[Babylon]]. Disse seirene ble fulgt med tapet av de greske øyene [[Kykladene]] til [[Antigonos II Gonatas]] i [[slaget ved Andros]]. Hans dominerende mor krevde at han gjorde sin yngre bror [[Antiokos Hieraks]] til medkonge, foruten også som hersker over de tidligere selevkideområdene i Anatolia.<ref>[http://virtualreligion.net/iho/a_hierax.html «Antiochus Hierax»], oppslagsord i historisk kildebok av Mahlon H. Smith</ref> Straks Antiokos Hieraks fikk makt erklærte han øyeblikkelig sin uavhengighet, og således underminerte Selevkos II Kallinikos' anstrengelser til å forsvare seg mot Ptolemaios.<ref> [[Plutark]]: [http://www.attalus.org/old/sayings1.html#184 ''Sayings of Kings and Commanders'', s.184]; [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Moralia/De_fraterno_amore*.html#T489a ''On Brotherly Love'', s.489]</ref>

I bytte for en fred i 241 f.Kr. ble Ptolemaios belønnet med nye områder langs den nordlige kysten av Syria, inkludert [[Seleukia Pieria]], havnen til Antiokia. Det ptolemeiske kongedømme var på denne tiden på høyden av sin makt.

=== Fjerde syriske krig (219 – 217 f.Kr.) ===
[[Fil:Antiochus III coin.JPG|thumb|Mynt med Antiokos III hvor baksiden framstiller en krigselefant.]]
Da [[Antiokos III den store|Antiokos III]] (241–187 f.Kr.) tok tronen i Selevkideriket i 223 f.Kr. ga han seg selv oppgaven å gjenerobre de tapte besittelsene til [[Selevkos I Nikator]], hvilket utgjorde det [[gresk-baktriske kongedømme]] i øst, [[Dardanellene|Hellespont]] i nord, og Syria i sør. Ved 221 f.Kr. hadde han gjenopprettet kontroll over [[Medere|Media]] og [[Perserriket|Persia]], som hadde vært i opprør. Den ambisiøse kongen, som fikk tilnavnet «den store», vendte seg deretter mot Syria og Egypt.

Egypt hadde blitt betydelig svekket ved hoffintriger og offentlig uro. Styret til den nylig innviete [[Ptolemaios IV av Egypt|Ptolemaios IV Filopator]] (styrte i 221-204 f.Kr.) begynte med mordet på dronningmoren [[Berenike II av Egypt]]. Den unge kongen falt raskt i under den absolutte innflytelsen til hoffet, og hans ministre benyttet deres store makt i egne interesser og til folkets store irritasjon.

Antiokos III forsøkte å dra nytte av den kaotiske situasjonen i Egypt. Etter at det ikke ble mulig å invadere i 221 f.Kr., begynte han til sist den fjerde syriske krig i 219 f.Kr. Han gjenerobret Seleukia Pieria foruten også byene i [[Fønikia]], blant dem [[Tyr]]. Framfor å gå direkte mot Egypt, ventet han i over et år i Fønikia hvor han konsoliderte sine nye besittelser og hørte på diplomatiske forslag fra det ptolemeiske kongedømme i Egypt.

I mellomtiden drev Ptolemaios' minister [[Sosibios]] på med å rekruttere og trene opp en hær. Han rekrutterte ikke bare fra den greske befolkningen, slik som det var vanlig med hellenistiske hærer, men også fra den innfødte greske befolkningen, og innrullerte minst tretti tusen innfødte som [[Falanks|falankister]] ([[infanteri]]ster). Denne nyvinningen betalte seg, men de fikk til sist forferdelige konsekvenser for stabiliteten i riket. Sommeren 217 f.Kr. angrep Ptolemaios og beseiret Antiokos III i [[slaget ved Rafia]], det største slaget siden [[slaget ved Ipsos]] over åtti år tidligere. I henhold til [[Polybios]] hadde Ptolemaios 70 000 infanterister, 5 000 kavalerister og 73 krigselefanter mot Antiokos' 62 000 infanterister, 6 000 kavalerister og 102 krigselefanter.<ref>[[Polybios]] V.65 og V.79-87.</ref> 

Slaget markerte et vendepunkt i ptolemeisk historie, blant annet førte det til en voksende innflytelsen fra innfødte egyptere i den ptolemeisk administrasjon og kultur.<ref> Walbank, F. W. (1981): ''The Hellenistic World'', s. 119.</ref> Seieren bevarte Ptolemaios' kontroll over Koilesyria, men den svake kongen avsto fra å avansere ytterligere inn i Antiokos' rike, selv å gjenerobre Seleukia Pieria. Det ptolemeiske kongedømme fortsatte å bli svekket i de påfølgende årene, belastet av økonomiske problemer og hyppige opprør. Nasjonalfølelser utviklet seg blant de innfødte egyptere som hadde kjempet ved Rafia, og en del brøt ut og etablerte deres eget kongedømme i [[Øvre Egypt]] som det ptolemeiske kongedømme først fikk gjenerobret i [[185 f.Kr.]]<ref> Bevan, E. R. (1927): ''The House of Ptolemy'', kapittel 8: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Gazetteer/Places/Africa/Egypt/_Texts/BEVHOP/8*.html Ptolemy V, Epiphanes (203‑181 B.C.)], Methuen Publishing, London</ref>

=== Femte syriske krig (202 – 195 f.Kr.) ===
[[Ptolemaios IV av Egypt|Ptolemaios IV Filopator]]s død i 204 f.Kr. ble fulgt av en blodig konflikt over regentskapet da hans arving [[Ptolemaios V av Egypt|Ptolemaios V Epifanes]] var bare et barn. Konflikten begynte med mordet på den døde kongens hustru og søster, [[Arsinoe III av Egypt|Arsinoe III]], av ministrene [[Agathokles av Egypt|Agathokles]] og Sosibios. Skjebnen til Sosibios er uklar, men Agathokles synes å ha vært den styrende regent for en tid inntil han ble lynsjet av en raskende mobb i [[Alexandria]]. Styret gikk da fra den ene rådgiveren til den andre, og kongedømmet var nær i en tilstand av kaos.<ref> Bevan, E. R. (1927): ''The House of Ptolemy'', kapittel 7 [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Gazetteer/Places/Africa/Egypt/_Texts/BEVHOP/7*.html «Ptolemy IV, Philopator  (221-203 B.C.)»], Methuen Publishing, London</ref>

I et forsøk på å utnytte denne uroen, forberedte [[Antiokos III den store]] en andre invasjon av Koilesyria. Han inngikk en avtale med [[Filip V av Makedonia]] om erobre og dele de ptolemeiske besittelsene utenfor Egypt, skjønt denne alliansen varte ikke lenge. Antiokos III kunne raskt feie over regionen og etter et kortvarig tilbakeslag i [[Gaza]] avleverte han et knusende nederlag på Egypt ved øvre del av [[Jordanelven]] som ga ham den viktige havnen i [[Sidon]].

I 200 f.Kr. kom det romerske sendebud til Filip og Antiokos og krevde at de lot være å invadere Egypt. Romerne ville ikke tåle forstyrrelse fra den viktige [[korn]]importen fra Egypt, den fremste matforsyningen til å fø på den store befolkningen i Italia. Da ingen av disse monarkene hadde planer om å invadere selve Egypt, ga de Roma positivt svar på deres krav. Antiokos fullførte underkastelsen av Koilesyria i 198 f.Kr. og fortsatte deretter med å angripe Ptolemaios' gjenværende kystfestninger i [[Karia]] og [[Kilikia]] i [[Anatolia]].

Problemer i hjemlandet Egypt tvang Ptolemaios til å søke en rask og ufordelaktig konklusjon. Den innfødte nasjonalistbevegelsen, som hadde begynt før krigen med det nevnte egyptiske opprøret, ekspanderte med støtte fra de egyptiske prestene, skapte uro og oppvigleri over hele riket. Økonomiske vanskeligheter førte til at kongedømmet økte skattene, noe som ble ytterligere brensel på bålet til nasjonalistene. For å kunne fokusere på innlandsproblemene signerte Ptolemaios en forsonende avtale med Antiokos III i 195 f.Kr. som overga kontrollen av Koilesyria til Selevkideriket og en avtale om å gifte seg med Antiokos' datter [[Kleopatra I av Egypt|Kleopatra I]].<ref> [http://www.tyndalehouse.com/Egypt/ptolemies/cleopatra_i_fr.htm «Cleopatra I»]   {{Wayback|url=http://www.tyndalehouse.com/Egypt/ptolemies/cleopatra_i_fr.htm |date=20110716100710 }}, ved Chris Bennett</ref>

=== Sjette syriske krig (170 – 168 f.Kr.) ===
[[Fil:Antiokhos IV.jpg|thumb|Byste av Antiokos IV Epifanes.]]
Årsakene til at det brøt ut krig for sjette gang er uklare. I 170 f.Kr. erklærte Eulaeos og Lenaeos, de to regentene til den unge kong [[Ptolemaios VI av Egypt|Ptolemaios VI Filometor]], krig mot Selevkiderikets hersker [[Antiokos IV Epifanes]]. Det samme året ble Ptolemaios' to yngre søsken [[Ptolemaios VIII av Egypt|Ptolemaios VIII Fyskon]] og [[Kleopatra II av Egypt|Kleopatra II]] erklært som med-monarker for kunne styrke foreningen av Egypt. Militære operasjoner begynte ikke før i 169 f.Kr. da [[Antiokos IV Epifanes]] raskt fikk overtaket og erobret den strategiske viktige havnebyen [[Pelusium|Pelousion]]. Egypterne innså tåpenskapen i å starte krigen, Eulaeos og Lenaeos ble veltet og erstattet med to nye regenter, Komanos og Kineas. 

Det som ble sendt ambassadører for å forhandle fram en fredsavtale med Antiokos IV. Ptolemaios, som var Antiokos' nevø, ble tatt inn under hans formynderskap, noe som også ga ham effektiv kontroll over Egypt. Det var ikke akseptabelt for folket i [[Alexandria]]. De reagerte med å erklære Ptolemaios VIII Fyskon som enekonge. Antiokos beleiret byen, men var ikke i stand til å stoppe byens kommunikasjonslinjer og samtidig var han forstyrret av [[makkabeerne]]s opprør i [[Judea]]. Mot slutten av [[169 f.Kr.]] trakk han seg tilbake med hæren.

I hans fravær ble Ptolemaios VI og hans brødre igjen forsont. Antiokos ble rasende over å ha tapt kontrollen over kongen og invaderte igjen. Egypterne sendte ambassadører til [[Roma]] for å be om hjelp. [[Det romerske senat]]et sendte [[Gaius Popilius Laenas]] til Alexandria. I mellomtiden hadde Antiokos erobret Kypros og den egyptiske byen [[Memfis (Egypt)|Memfis]], og marsjerte mot Alexandria, hovedstaden i det ptolemeiske riket. I [[Eleusis]], i utkanten av Alexandria, møtte han Popilius Laenas, som han kjente fra før under sitt opphold i Roma. Men istedenfor en vennlig velkomst ga romeren ham et ultimatum fra senatet: han måtte evakuere Egypt og Kypros øyeblikkelig. Antiokos ba om tid for å rådføre seg med sitt råd, men Popilius streket opp en [[sirkel]] rundt ham i sanden med stokken og ba ham bestemte seg før han skrittet ut av sirkelen.<ref>Titus Livius: ''Ab Urbe Condita'', [http://mcadams.posc.mu.edu/txt/ah/Livy/Livy45.html xlv.12].</ref> Antiokos valgte å adlyde det romerske ultimatumet. Med det ble det sjette syriske krig avsluttet og Antiokos' håp om å erobre egyptiske besittelser.<ref> Will, Edouard (2003): ''L'histoire politique du monde hellénistique'', Editions du Seuil, Tome II, s. 311-323</ref>

== Se også ==
* [[Hellenistisk sivilisasjon]]

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Green, Peter (1990): ''Alexander to Actium: The Historical Evolution of the Hellenistic Age''. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-500-01485-X
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Hellenistiske kriger|syriske]]
[[Kategori:Selevkidene|syris]]
[[Kategori:Ptolemeiske kongedømme|syris]]