Redigerer De nasjonalsosialistiske martyrene

[[File:Feldherrnhalle, Mahnmal, 1933.jpg|thumb|upright|[[SS]]' [[æresvakt]]er ved «Bevegelsens minnesmerke» (''Mahnmal der Bewegung''), [[NSDAP|de tyske nazistenes]] [[den nazistiske propagandaen|propagandamonument]] over «blodvitnene» etter [[ølkjellerkuppet]] 1923, ved Feldherrnhalle på Odeonsplatz i [[München]]. Minnesmerket ble endelig fjernet fra krigsherrehallen i 1947.{{byline|type=Postkort|Uvachrom A.G., München, 1933}}]]
'''«Nazimartyrene»''' var medlemmer av det tyske nazistpartiet [[NSDAP]] som ble drept i sammenstøt med myndighetene eller politiske motstandere i [[Weimarrepublikken]] i perioden fra 1923 til [[Machtergreifung|Hitlers maktovertakelse]] i [[Nazi-Tyskland|Tyskland]] i 1933. I [[den nazistiske propagandaen]] ble det tyske ordet ''Zeuge'', «vitne», brukt istedenfor det greske fremmedordet «[[martyr]]», og ofrene ble omtalt som ''Blutzeugen der Bewegung'', «bevegelsens blodvitner».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1933 | tittel = Tyskland under hakekorset | utgivelsessted = Oslo | forlag = Arbeiderpartiet | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016121448506 | side = 9}}</ref> 

Betegnelsen ble også brukt om nazistenes «falne helter» etter 1933. De navngitte «blodvitnene» eller «blodofrene» ble viktige i partiets historieskriving, kultpregede heltedyrkelse og seremonielle iscenesettelse.

==De seksten «blodvitnene» fra ølkjellerkuppet 1923==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-2007-0003, Soldaten bei der Verhaftung von Stadträten.jpg|thumb|Irregulære nasjonalsosialistiske soldater under Hitlers mislykkede ølkjellerkupp, kuppforsøket i München i Bayern 9. november 1923. I alt seksten nazister og fire politifolk ble drept i gateslaget denne fredagen.{{byline|Deutsches Bundesarchiv (German Federal Archive), Bild 146-2007-0003}}]]
De fremste av nazistpartiets martyrer var de seksten som ble drept i sammenstøt med det bayerske statspolitiet [[9. november]] [[1923]] i forbindelse med [[ølkjellerkuppet]] i [[München]]. 

I det mislykkede kuppet forsøkte nazistpartiets leder [[Adolf Hitler]], støttet av generalen [[Erich Ludendorff]] og rundt 3000 tilhengere, å ta makten i den tyske delstaten [[Bayern]]. De marsjerende demonstrantene møtte imidlertid motstand fra bevæpnet politi og i alt 20 mennesker mistet livet i gatekampen ved det gamle krigsmonumentet [[Feldherrnhalle]] («Feltherrenes hall») på Odeonsplatz. 

Nazistpartiets seksten «falne helter» fra «Marsjen mot Feldherrnhalle» (''Marsch auf die Feldherrnhalle'') var:
*[[Felix Allfarth]] (født 1901)
*[[Andreas Bauriedl]] (født 1879)
*Theodor Casella (født 1900), løytnant i første verdenskrig, Jernkorset 2. klasse, medlem av [[Frikorps]] og [[NSDAP]]. I nazitiden ble flere gater oppkalt etter ham.
*Wilhelm Ehrlich (født 1894), bankfunksjonær, medlem av NSDAP fra 1920. I nazitiden ble flere gater oppkalt etter ham, men disse ble endre i 1945.
*Martin Faust (født 1901), bankfunksjonær
*[[Anton Hechenberger]] (født 1902)
*[[Oskar Körner]] (født 1875)
*[[Karl Kuhn]] (født 1897)
*[[Karl Laforce]] (født 1904)
*[[Kurt Neubauer]] (født 1899])
*[[Klaus von Pape]]  (født 1904)
*[[Theodor von der Pfordten]] (født 1873)
*[[Johann Rickmers]]  (født 1881)
*[[Max Erwin von Scheubner-Richter]] (født 1884)
*[[Lorenz Ritter von Stransky]] (født 1899)
*[[Wilhelm Wolf]] (født 1898)

Hitler tilegnet første bind av sitt politiske manifest ''[[Mein Kampf]]'', som han begynte å skrive mens han satt fengslet etter kuppforsøket, til de seksten martyrene.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hitler, Adolf (1889-1945) | utgivelsesår = 1941 | tittel = Min kamp | utgivelsessted = Oslo | forlag = Stenersen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015062908146 | side = 9 }}</ref>
[[File:Bundesarchiv Bild 183-2003-1217-501, München, Königsplatz, Polizeiparade vor Kurt Daluege.jpg |thumb|Det ene av to «ærestempler», monumentale søylehaller, mellom [[Köningsplatz i München]] og [[Det brune hus]], partiets hovedkontor, der de 16 «blodvitnene» lå gravlagt fra 1935. Bildet viser en politiparade på stedet 1938.{{byline|Det tyske riksarkivet}}]]
Hitler var opprørt over at de ikke fikk et felles gravsted, og 9. november [[1935]] ble deres jordiske levninger flyttet til [[Königsplatz, München|Königsplatz]] hvor de ble gjenstand for en heltekult med religiøse undertoner;<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Fest, Joachim C. (1926-2006) | utgivelsesår = 1973 | tittel = Hitler: en biografi | isbn = 8205057907 | isbn = 8205057915 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012030508183 | side = 429}}</ref> Mellom den monumentale plassen og partihovedkvarteret «[[Det brune hus]]» var det reist to «ærestempler» der likene ble plassert i store sarkofager. Ved Feldherrnhalle hadde navnene allerede kommet opp på «Bevegelsens minnesmerke» (''Mahnmal der Bewegung''). Monumentet ble bevoktet kontinuerlig av to bevæpnede SS-menn, og det var hilseplikt for alle som passerte. Under partimøtet i Weimar i juli 1926 hadde Hitler overtatt «[[Blodfanen]]»  (''die Blutfahne''), et gjennomhullet hakekorsflagg som Bauriedl hadde båret da hans stupte ved Fledherrnhalle og som heretter ble bevegelsens kanskje viktigste «relikvie».<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Roberts, Stephen H. | utgivelsesår = 1938 | tittel = Huset som Hitler bygget | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014051205100 | side = 147}}</ref>

<!--[[File:BASA-237K-1-351-31-Mahnmal in der Feldherrnhalle.jpg|thumb|«Bevegelsens minnesmerke» (''Mahnmal der Bewegung''), nazistenes monument over «blodvitnene» ved Feldherrnhalle på Odeonsplatz i München. Minnesmerket ble endelig fjernet fra krigsherrehallen i 1947.]]-->

[[Rikspartidagene]], partiets årlige kongress i Nürnberg fra 1927 til 1938, åpnet dessuten med at navnene på de seksten martyrene ble ropt opp og besvart som tilstedeværende.{{tr}} De ble ellers minnet gjennom en årlig markering over hele landet 8. og 9. november, med hovedarrangementet lagt til München. 

Alle partimedlemmer som hadde deltatt under kuppet, ble betegnet som «den gamle garden» (''Alte Garde''), og kunne tildeles utmerkelsen [[Blodordenen]] (''der Blutorden'') som ble opprettet i 1934. I nazipropagandaen ble ofrene og hendelsen i 1923 gjerne beskrevet sammen med slagordet ''Und ihr habt doch gesiegt'', «dere seiret allikevel» eller «tross alt har dere seiret».<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bullock, Alan (1914-) | utgivelsesår = 1970 | tittel = Hitler, tyrannen og tyranniet | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011110906082 | side = 28}}</ref>

I juni 1945 fjernet [[Den allierte kontrollkommisjonen]] deres levninger fra ærestemplene og tok kontakt med de etterlatte. Disse ble gitt valget mellom å få sine slektninger begravet i umerkede graver i München eller få dem kremert. 
Monumentet ble ødelagt av kontrollkommisjonen 9. januar [[1947]].

==Andre nazimartyrer==
[[File:Bundesarchiv Bild 133-081, Hitlerjugend, Ehrenwache für Gefallene.jpg|thumb|Medlemmer i [[Deutsches Jungvolk]], [[Hitlerjugend]]s underorganisasjon for gutter 10–14 år, som æresvakt ved en hitlerbyste og et minnesmerke over nazimartyrene på 1930-tallet. Uniformert iscenesettelse og kultliknende heltedyrkelse preget nazistenes [[Gleichschaltung|ensrettede]] samfunn.{{byline|[[Bundesarchiv]]}}]]

Det var også andre som ble drept i sammenstøt, hvorav noen ble fremhevet som eksempler til etterfølgelse. To av de mest kjente er SA-medlemmet [[Horst Wessel]],<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Fest, Joachim C. (1926-2006) | utgivelsesår = 1973 | tittel = Hitler: en biografi | isbn = 8205057907 | isbn = 8205057915 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012030508183 | side = 229}}</ref> som skrev teksten til nazibevegelsens fremste kampsang og ble likvidert av kommunister i Berlin i 1930,<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bullock, Alan (1914-) | utgivelsesår = 1970 | tittel = Hitler, tyrannen og tyranniet | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017062307047 | side = 141}}</ref> og [[Albert Leo Schlageter]] som ble henrettet som sabotør av franskmennene i Rhinland i 1923.

I utvidet forstand regnet Hitler også den antisemittiske dikteren og forleggeren [[Dietrich Eckart]], som døde lille julaften 1923, blant «bevegelsens blodvitner».

Andre «falne helter» I nazipropagandaen var [[Wilhelm Gustloff]], grunnleggeren av  NSDAP i Sveits som ble myrdet i 1936, og [[Herbert Norkus]],<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Mürer, Niels J. (1898-1980) | utgivelsesår = 1935 | tittel = Det nye Tyskland | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032808025 | side = 63}}</ref> medlem i Hitlerjugend og drept av ungkommunister som femtenåring i 1932.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Roberts, Stephen H. | utgivelsesår = 1938 | tittel = Huset som Hitler bygget | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014051205100 | side = 210}}</ref> Det kom tre romaner og én spillefilm, ''[[Hitlerjunge Quex]]'', om Norkus' liv, der gutten ble framstilt som forbilde og helt.   

==Se også==
* [[Ølkjellerkuppet]]
* [[Blodfanen]]

==Referanser==
<references/>

{{Portal|andre verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}


[[Kategori:Det tredje rikes historie]]
[[Kategori:Ølkjellerkuppet]]
[[Kategori:1920-årene i Tyskland]]