Redigerer De Long-øyene

{{Infoboks øy
|bilde=New Siberian Islands map.png
|bildetekst=Plasseringen til De Long-øyene.
}}
'''De Long-øyene''' ([[russisk]]: Острова Де-Лонга, ''Ostrova De-Longa'') er en [[øy]]gruppe som ofte blir regnet som en del av [[Nysibirøyene]] i [[Russland]]. Den ligger øst for [[Novaja Sibir]] og består av [[Jeannetteøya]], [[Henriettaøya]], [[Bennettøya]], [[Vilkitskijøya i Øst-Sibir-havet|Vilkitskijøya]] og [[Zjokhovøya]]. Disse fem øyene har et samlet areal på 228 km². Med 75 km² er Bennettøya den største av de. Øyene ligger rundt 77 °N, og er delvis dekket av [[isbre]]er. I [[1996]] var det samlede arealet av øyene som var dekket av is og breer 80,6 km².<ref>Glazovskij, A.F., 1996, ''Russian Arctic.'' i J. Jania og J.O. Hagen, eds. [http://www.phys.uu.nl/~wwwimau/research/ice_climate/iasc_wag/reports/iasc_mb1996.pdf Mass Balance of Arctic Glaciers.] International Arctic Science Committee (Working Group on Arctic Glaciology) Report No. 5, Faculty of Earth Sciences University of Silesia, Sosnowiec-Oslo, Norway. s 62</ref> Administrativt hører øygruppen til republikken [[Sakha]] i Russland. 

De Long-øyene var en gang store åser på Den store arktiske sletten som en gong dannet den nordlige delen av [[Beringia]] i sen [[kvartær]] mellom [[Sibir]] og [[Alaska]] under [[Siste Glasiale Maksimum]]. Disse øyene er det som er igjen av en om lag 1,6 millioner kvadratkilometer stor slette som i dag ligger under [[Nordishavet]] og [[Østsibirhavet]]. I perioden rundt siste glasiale maksimum var havnivået 100-120 meter under dagens havnivå og kystlinjen lå 700-1000 km lenger nord enn i dag. Det var ikke mye is på sletten i denne perioden fordi den lå i [[regnskygge]]n til isbreene som dekket [[Nord-Europa]]. Det meste av Den store arktiske sletten kom under vann, bortsett fra Nysibirøyene og andre isolerte øyer, over relativt kort tid, om lag 7000 år, i tidlig eller midt i [[holocen]]tiden.<ref name=anisimov1>Anisimov, M.A. og V.E. Tumskoy, 2002, [http://www.colorado.edu/INSTAAR/ArcticWS/get_abstr.html?id=46 ''Environmental History of the Novosibirskie Islands for the last 12 ka.''] 32nd International Arctic Workshop, Program og Abstracts 2002. Institute of Arctic og Alpine Research, University of Colorado at Boulder, s. 23-25.</ref><ref>Schirrmeister, L., H.-W. Hubberten, V. Rachold og V.G. Grosse, 2005, [http://epic.awi.de/epic/Main?puid=26457 ''Lost world - Late Quaternary environment of periglacial Arctic shelves og coastal lowlands in NE-Siberia.'']   {{Wayback|url=http://epic.awi.de/epic/Main?puid=26457 |date=20110718202022 }} 2nd International Alfred Wegener Symposium Bremerhaven, 30. oktober - 2. november 2005.</ref><ref name=alekseev1>Alekseev, M.N., 1997, ''Paleogeography og geochronology in the Russian eastern Arctic during the second half of the Quaternary.'' Quaternary International. vol. 41-42, s. 11-15.</ref>

I det ekstremt kalde [[polarklima]]et under Siste Glasiale Maksimum, for 17&nbsp;000-24&nbsp;000 år siden, ble det dannet små passive isbreer på De Long-øyene. Deler av denne isen er bevart på Jeannette, Henrietta og Bennettøyene. Spor av tidligere isbreer er bevart på Zjokovøya i form av fjellsider, dalbunner og is under overflaten.<ref name=anisimov1/><ref>Makejev, V.M., V.V. Pitulko og A.K. Kasparov, 1992, ''The natural environment of the De Long Archipelago og ancient man in the Late Pleistocene og Early Holocene.'' Polar Geography and Geology. vol. 17, no. 1, s. 55-63.</ref><ref name=alekseev1/>

== Geologi ==
Bergarter fra tidlig [[paleozoikum]], nyere paleozoikum, [[Kritt (geologi)|krittiden]] og [[neogen]] er kartlagt på De Long-øyene. Bergarter fra tidlig paleozoikum er [[sedimentære bergarter|sediment]] fra [[kambrium]] og [[ordovicium]] med små mengder [[kalkstein]] innimellom. Fra nyere palezoikum finner en hovedsakelig foldet og forskutte [[basalt]]isk [[andesitt]] og [[dioritt]], [[tuff]], [[lava]], årer og lagerganger. Av bergarter fra krittiden finner en basalter med [[argilitt]]er, [[sandstein]] og noe [[kull]]. De yngste bergartene på De Long-øyene er basaltisk [[vulkan]]stein fra neogentiden.<ref>Kosko, M.K., 1992, ''Major tectonic interpretations og constraints for the New Siberian Islands region, Russian Arctic.'' 1992 Proceedings International Conference on Arctic Margins, International Conference on Arctic Margins, US Marine Management Service, Alaska Region, Anchorage, Alaska, s. 195-200.</ref><ref>Kosko, M.K. og G.V. Trufanov, 2002, [https://archive.today/20120527060158/http://www.sciencedirect.com/science?_ob=ArticleURL&_udi=B6V9Y-47426HP-1&_user=10&_rdoc=1&_fmt=&_orig=search&_sort=d&view=c&_acct=C000050221&_version=1&_urlVersion=0&_userid=10&md5=0c2ea2411cc5f011fb2dc7382df73d62 ''Middle Cretaceous to Eopleistocene Sequences on the New Siberian Islands: an approach to interpret offshore seismic''.] Marine and Petroleum Geology. vol. 19, no. 7, s. 901–919.</ref>

== Historie ==
Jeannetteøya, Henriettaøya og Bennettøya ble oppdaget i [[1881]] av [[USS «Jeannette»]]-ekspedisjonen ledet av orlogskaptein [[George Washington DeLong|George W. DeLong]] fra [[US Navy]]. De Long erklærte øyene USAs territorium.<ref>De Long, George Washington, 1883, ''The Voyage of the Jeannette''. Boston: Houghton, Mifflin og Company.</ref> USA påstår at dei ikkje nokon gong har vorte gjort krav på øyene.<ref>Bureau of European og Eurasian Affairs, 2003, [https://web.archive.org/web/20030625171709/http://www.state.gov/p/eur/rls/fs/20922.htm ''US State Department Fact Sheet'']. Washington, DC</ref>, men marinen sin avdeling innen forsvardepartementet påstår at de tok eierskap over Henriettaøya.<ref>Secretary of the Navy, 1882, [http://www.history.navy.mil/library/online/jeanette.htm#1882 ''The Jeannette Expedition in Report of the Secretary of the Navy, for the Year 1882.'']   {{Wayback|url=http://www.history.navy.mil/library/online/jeanette.htm |date=20080407192949 }} US Government Printing Office, Washington, DC</ref>

I august [[1901]] var det russiske polarskipet [[«Zarja»]] på vei over [[Laptevhavet]] for å lete etter det sagnomsuste [[Sannikov Land]] (Zemlja Sannikova), men skipet ble raskt blokkert av [[Is|pakkis]] ved [[Nysibirøyene]]. I [[1902]] prøvde de å nå Sannikov land, som var ment å ligge bortenfor De Long-øyene, og holdt fram over isen mens «Zarja» lå innelåst. Den russiske polfareren og lederen av ekspedisjonen, baron [[Eduard Toll]] og tre av mannskapet forsvant sporløst i november 1902 mens de reiste fra [[Bennettøya]] og sørover på løse isflak. 

Vilkitskijøya og Zjokovøya ble oppdaget av [[Boris Vilkitskij]] under den russiske arktiske hydrografiske ekspedisjonen i [[1913]] og [[1914]]. De ligger noe lenger sør (rundt 76°N) og er isfrie og langt mer lavtliggende. 

Det lå en forskningsstasjon på Henriettaøya fra [[1937]] til [[1963]].<ref>Headland, R. K.,1994, [http://www.spri.cam.ac.uk/resources/infosheets/7.html ''OSTROVA DE-LONGA ('De Long Islands')''], Scott Polar Research Institute</ref>

== Referanser ==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:De Long-øyene| ]]