Redigerer David Bowie

{{Infoboks musiker}}
'''David Robert Jones''' (1947–2016), kjent under artistnavnet '''David Bowie''', var en britisk [[vokalist|sanger]], [[komponist]], multi-instrumentalist, [[musikkprodusent]], arrangør, maler og skuespiller. Han var aktiv i musikkbransjen i over fem tiår, og betraktes som banebrytende, spesielt for sitt arbeid i 1970-årene.<ref>[https://time.com/4183603/david-bowie-1970s/ Jim Farber: «The Decade That Made David Bowie a Superstar»,] ''[[Time (magasin)|Time]]</ref>

Bowie var født og oppvokst i [[Brixton]] i [[London]] og ble tidlig musikkinteressert. Han studerte kunst, musikk og design, var en dyktig [[saksofon]]ist og dannet sitt første band allerede som 15-åring. Hans profesjonelle musikerkarriere startet allerede i 1963, men han måtte vente til 1969 før han fikk sin første plassering på de britiske hitlistene, med [[singel (musikk)|singelen]] «Space Oddity», utgitt 11. juli 1969. Etter flere år med eksperimentering i ulike [[musikksjanger]]e, kunstformer og klesstiler i ''[[glamrock]]''-perioden, skapte han det oppsiktsvekkende og [[androgyn]]e [[alter ego]]et ''[[Ziggy Stardust]]''. Denne scenefiguren ble presentert under lanseringen av singelen «Starman» og ytterligere utviklet på [[Musikkalbum|albumet]] ''[[The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars]]''.

I 1975 fikk Bowie sin første store amerikanske suksess med singelen «Fame» og albumet ''[[Young Americans]]'', i en sjanger han kalte «plastikk-soul». Både singelen og albumet nådde førsteplassen på hitlistene, og hadde et lydbilde som markerte et radikalt stilskifte, noe som fremmedgjorde mange av hans britiske tilhengere. Han forvirret og overrasket både plateselskapet og publikum ved å bringe inn [[elektronisk musikk]] på albumet ''[[Low]]'' (1977). Samarbeidsprosjektene med [[Brian Eno]] ble senere kjent som «Berlin-trilogien» og besto av ''Low'', etterfulgt av ''[[“Heroes” (album)|Heroes]]'' (1977) og ''[[Lodger]]'' (1979), som begge nådde toppen av de britiske hitlistene og ble kritikerrost. 

Etter en noe ujevn kommersiell suksess på slutten av 1970-tallet, fikk Bowie igjen en topplassering på den britiske singellisten med «Ashes to Ashes» (1980), og albumet ''[[Scary Monsters (and Super Creeps)]]''. Musikken var mindre eksperimentell og mer kommersielt tilgjengelig enn på de foregående utgivelsene. I samarbeid med gruppa [[Queen]] ga han i 1981 ut låten «[[Under Pressure]]», og han nådde et bredt publikum med albumet [[Let's Dance (David Bowie-album)|''Let's Dance'']] og singlene «[[Let's Dance (David Bowie-sang)|Let's Dance]]» og «[[China Girl]]» i 1983. Gjennom 1990- og 2000-tallet fortsatte Bowie å eksperimentere med ulike musikalske stiler, som [[Drum and bass|drum & bass]] («jungelmusikk») og [[industrimusikk]].

Bowie hadde også en sporadisk filmkarriere. Han hadde hovedrollen i ''The Man Who Fell to Earth'' (1976), han spilte Major Celliers i ''[[Merry Christmas, Mr. Lawrence]]'' (1983), [[goblin]]kongen Jareth i ''Labyrinth'' (1986), [[Pontius Pilatus]] i ''The Last Temptation of Christ'' (1988), og [[Nikola Tesla]] i ''[[The Prestige (film)|The Prestige]]'' (2006). Han hadde også mindre roller og opptredener i andre spillefilmer og TV-filmer.

Som beskrevet av hans biograf David Buckley, fikk Bowie stor innflytelse gjennom å utfordre det bestående musikalske uttrykket i rockemusikken i sin tid.<ref name="buckley-s516-517-524-529" /> Musikkanmelderen Brad Filicky skrev at i over fem tiår var Bowie «en musikalsk kameleon, som utfordret og dikterte trendene like mye som han tilpasset seg dem, samt påvirket motebildet og popkulturen.»<ref name="filicky-b-heathen-s13" /> I løpet av sin karriere solgte han rundt 140 millioner plater over hele verden. I Storbritannia ble han belønnet med 9 [[Salgstrofeer i musikkbransjen|platina]]-plater, 11 gull-plater og 8 sølv-plater, og i USA mottok han 5 platina- og 7 gull-plater. Han ble innlemmet i [[Rock and Roll Hall of Fame]] i 1996. Bowie toppet den norske singellista [[Topp 20]] med singlene «[[Cat People (Putting Out Fire)]]» og «[[Let’s Dance (David Bowie-sang)|Let's Dance]]», i tillegg til albumlista [[VG-lista|Topp 40]] med albumene ''[[Let’s Dance (David Bowie-album)|Let's Dance]]'' i 1983, ''[[The Next Day]]'' i 2013 og hans siste album ''[[Blackstar]]'' i 2016.<ref name="vglista1245Bowie" />

Han sluttet å turnere og holde konserter i 2004 og han hadde sin siste sceneopptreden under en veldedighetskonsert i 2006. I 2013 kom albumet ''The Next Day'' etter en ti års pause fra plateinnspilling. Bowie var musikalsk aktiv til det siste; hans siste album, ''[[Blackstar]]'', kom på fødselsdagen 8. januar 2016, to dager før han døde av [[leverkreft]]. Bowie etterlot seg kona [[Iman (modell)|Iman]], deres datter Alexandria Zara Jones (født 2000), samt sønnen [[Duncan Jones]] (født 1971), fra hans ekteskap med [[Angie Bowie]].

== Liv og virke ==
=== Første år ===
[[Fil:Street Market, Brixton (3) - geograph.org.uk - 589273.jpg|thumb|left|Street Market, Brixton. Bowie ble født bydelen i 1947.]] 
Bowie ble født i [[Brixton]], en bydel i [[London]]. Moren hans, Margaret Mary «Peggy» (pikenavn Burns), fra [[Kent]], var datter av fattige irske innvandrere som først hadde bosatt seg i [[Manchester]].<ref name="Gillman-16-17"/> Hun jobbet som servitør.<ref name="Gillman_44" /> Bowies far, Haywood Stenton «John» Jones, kom fra [[Yorkshire]],<ref name="Gillman_44"/> og arbeidet med markedsføring for en veldedighetsforening for barn. Familien bodde i 40 Stansfield Road, på grensen mellom bydelene Brixton og Stockwell. Bowie gikk på barneskole i Stockwell og ble ansett som begavet og målbevisst, men også som en trassig bråkmaker.<ref name="Sandford-9-16"/>

I 1953 flyttet familien til forstaden [[Bromley]], hvor Bowie to år senere begynte på ''Burnt Ash Junior School'' for 7-11 åringer. Hans stemme ble betraktet som «tilstrekkelig» i skolekoret, og ble ansett som over gjennomsnittlig på [[blokkfløyte]].<ref name="Sandford18-19"/> I en alder av ni år ble hans dans i det nyopprettede faget for musikk og bevegelse betraktet som påfallende fantasifull; lærerne kalte hans opptreden «livlig kunstnerisk» og hans balanse «forbausende» for et barn.<ref name="Sandford18-19" /> Samme år ble hans interesse for musikk ytterligere stimulert, da hans far kom hjem med amerikanske singelplater av [[Frankie Lymon & the Teenagers]], [[The Platters]], [[Fats Domino]], [[Elvis Presley]] og [[Little Richard]].<ref name="Sandford18-19" /><ref name="buckley-21"/> Han hørte «Tutti Frutti», og hevdet senere at: «''Jeg hadde hørt Gud!''»<ref name="Doggett-8-9"/> Elvis Presleys innflytelse på ham var tilsvarende ettertrykkelig: «jeg så en kusine av meg danse til...«Hound Dog», og hadde aldri sett henne bevege seg så mye til noe annet. Musikkens kraft gjorde et stort inntrykk på meg. Jeg begynte å skaffe meg plater like etter.»<ref name="Sandford19-20"/> Han skaffet seg [[ukulele]] og [[baljebass]] og begynte å spille ''[[skiffle]]'' sammen med venner, i tillegg til å øve på [[piano]]. Sceneopptredene hans var en blanding av Elvis og [[Chuck Berry]], inkludert forbildenes bevegelser.<ref name="Sandford19-20" /> Etter avslutningseksamen ved Burnt Ash, begynte Bowie på Bromley Technical High School, nåværende Ravens Wood School.<ref name="Sandford1977-20-21"/>

Ravens Wood School var en uvanlig skole, som biografen Christopher Sandford skrev:
{{Sitat|Da David begynte i 1958, var skolen like rik på hemmelighetsfulle ritualer som en hvilken som helst privatskole. Den hadde skolebygg oppkalt etter statsmenn fra 1700-tallet, som Pitt og Wilberforce. Den hadde egen skoleuniform og et detaljrikt system med belønning og straff. Skolen la vekt på språk, vitenskap og særlig formgivning, og elever blomstret i en likeverdig atmosfære under lederskapet til læreren [[Owen Frampton]] og hans liberale innstilling. Ifølge David ledet Frampton gjennom sin personlighet, ikke sitt intellekt, i motsetning til de andre lærerne ved Bromley Tech, som ikke gjorde noen av delene. Mange av Framptons elever ble kjente kunstnere, som [[George Underwood (artist)|George Underwood]] og Framptons egen sønn [[Peter Frampton|Peter]], som begge hadde ulike samarbeid med David senere.<ref name="Sandford-21-22"/>}}

Bowie studerte kunst, musikk og design, inkludert layout og skriftdesign. Etter at hans halvbror Terry Burns introduserte ham for moderne jazz, førte hans entusiasme for [[Charles Mingus]] og [[John Coltrane]] til at hans mor ga ham en [[altsaksofon]] av plast i 1961, og snart tok han musikktimer hos en lokal musiker.<ref name="Sandford25"/>

Bowie fikk en alvorlig skade på skolen i 1962 da hans venn George Underwood slo ham i øyet under en slåsskamp om ei jente. Legene fryktet at han ville bli blind på øyet, men etter en rekke operasjoner over en periode på fire måneder,<ref name="EvensMike57"/> ble synet reddet. Legene konkluderte imidlertid med at skaden ikke kunne leges helt, og Bowie fikk varig dårlig dybdesyn og en fast utvidet pupill (''[[anisokori]]''). Til tross for krangelen og skaden, forble Underwood og Bowie gode venner. Underwood designet senere omslagene til de første albumene fra Bowie.<ref name=buckley-s19/>

=== 1962–67: Tidlig karriere til debutalbum ===
[[Fil:David Bowie (1967).png|thumb|upright|David Bowie i 1967]]
Etter å ha byttet ut plastikksaksofon med et ekte instrument i [[1962]], dannet Bowie sitt første band som 15-åring. ''The Konrads'' spilte gitarbasert rock på lokale ungdomstreff og i bryllup, og hadde fra fire til åtte medlemmer, deriblant Underwood.<ref name="Sandford-28"/> Etter avsluttet skolegang, informerte Bowie foreldrene sine om at han skulle bli popstjerne. Dette falt ikke i god jord hos dem og hans mor sørget straks for å få ham ansatt som assistent hos en elektriker. Bowie fortsatte imidlertid The Konrads i en periode, men ble etter hvert frustrert over at de andre medlemmene i gruppa ikke var like målbevisste som ham. Han forlot derfor gruppa og ble med i ''The King Bees''. Han skrev brev til den suksessfulle gründeren John Bloom og inviterte ham til «å gjøre for oss hva [[Brian Epstein]] gjorde for The Beatles — og tjene enda en million.» Bloom svarte ikke på henvendelsen, men det var hans henvisning til [[Dick James]]' partner Leslie Conn som senere førte til Bowies første personlige kontrakt.<ref name="sandford_29-30"/>

Conn begynte raskt å promotere Bowie. Debutsingelen, «Liza Jane», kreditert Davie Jones og The King Bees, fikk ingen kommersiell suksess. Bowie var misfornøyd med The King Bees' repertoar av bluessanger fra [[Howlin' Wolf]] og [[Willie Dixon]] og sluttet også i denne gruppa mindre enn én måned senere. Han ble deretter med i bluesbandet ''Manish Boys'', som spilte musikk med elementer av [[folkemusikk]] og [[soulmusikk|soul]]. «Jeg drømte om å bli bandets Mick Jagger,» uttalte Bowie senere.<ref name="sandford_29-30" /> «I Pity the Fool» ble heller ingen suksess og Bowie fortsatte ferden til et annet band, ''The Lower Third''; en bluestrio sterkt påvirket av [[The Who]]. Den neste singelen, «You've Got a Habit of Leaving», gjorde det heller ikke noe bedre og signaliserte slutten på Conns kontrakt. Bowie erklærte at han ville slutte med popmusikk for heller å «studere [[pantomime]] hos Sadler's Wells», men fortsatte likevel i "The Lower Third". Hans nye manager, Ralph Horton, ble senere viktig for Bowies overgang til soloartist. Hans påfølgende samarbeid med bandet ''The Buzz'' førte til Bowies femte singelutgivelse, «Do Anything You Say», som gjorde det like dårlig som hans foregående utgivelser. Mens han spilte med The Buzz, ble Bowie også medlem av bandet ''The Riot Squad''. Deres innspillinger, inkludert en låt av Bowie og noen låter fra [[Velvet Underground]], ble imidlertid ikke utgitt. Ken Pitt, introdusert av Horton, overtok som Bowies manager.<ref name="Sandford-35-39">Sandford (1997), s. 35–39</ref>

Bowie var misfornøyd med sitt scenenavn "Davy" (også stavet "Davie") Jones, som på midten av [[1960-årene]] ble forvekslet med [[Davy Jones (artist)|Davy Jones]] fra den populære popgruppa [[The Monkees]]. Han bestemte seg derfor for å ta et nytt navn; David Bowie, etter den amerikanske nybyggerpioneren [[Jim Bowie]] fra 1800-tallet og kniven han populariserte.<ref name="Buckley-33"/> På solosingelen «The Laughing Gnome» fra april [[1967]], ble stemmen innspilt på høy hastighet, noe som ga den et høyt og skingrende uttrykk. Singelen klarte ikke å gjøre seg bemerket på hitlistene. Seks uker senere ble hans debutalbum utgitt; [[David Bowie (album)|''David Bowie'']], en blanding av ulike musikalske sjangere; [[popmusikk]], [[psykedelisk musikk]] og [[varieté]]musikk. Albumet fikk samme skjebne som singelen, og ble hans siste utgivelse på to år.<ref name="sandford_41-42"/>

=== 1968–71: ''Space Oddity'' til ''Hunky Dory'' ===
[[Fil:Lindsey Kemp Allan Warren.jpg|thumb|Bowie arbeidet i begynnelsen av sin karriere med danseren og koreografen Lindsay Kemp, her fotografert i 1969.]] 
Bowie møtte danseren [[Lindsay Kemp]] i 1967 og startet i hans danseklasse i London Dance Centre.<ref name="Thian"/> Det var da han møtte Kemp at hans interesse for [[image]] «virkelig blomstret», fortalte han i 1972.<ref name="Thian" /> «Han levde på sine følelser og han hadde en vidunderlig innflytelse. Hans liv var det meste teatralske jeg hadde sett, noensinne. Han var alt jeg tenkte en bohem skulle være. Jeg ble medlem av et sirkus!»<ref name=buckley-s41-42/> Under dramastudiet hos Kemp, fra avantgardeteater og pantomime til [[commedia dell'arte]], fikk Bowie idéen om å skape en figur han kunne presentere for verden. Bowie skrev sangen «Over the Wall We Go», en [[satire]] over livet i et britisk fengsel. Sangen ble utgitt på singel i 1967 sammen med sangeren "Oscar", senere kjent som musikalskuespilleren [[Paul Nicholas]]. Året etter ble «Silly Boy Blue» utgitt av [[Billy Fury]].<ref name=buckley-s46/> I januar [[1968]] koreograferte Kemp en dansescene i BBC-dramaet ''The Pistol Shot'' i sceneantologien ''Theatre 625''. Her benyttet han Bowie sammen med en av de andre danserne i klassen, [[Hermione Farthingale]].<ref name=pegg-n/><ref name=sandford-c-s46/> Bowie og Farthingale begynte å henge sammen, og de flyttet senere sammen i en leilighet i London. Farthingale spilte akustisk gitar og sammen med Bowie og gitaristen [[John Hutchinson]] dannet de en gruppe. I perioden fra september [[1968]] til tidlig i [[1969]] spilte trioen et antall konserter hvor de kombinerte [[folkemusikk]], [[merseybeat]], [[poesi]] og [[pantomime]].<ref name=buckley-s49-52/> Dette blir ansett som starten på Bowies ferd bort fra [[rock]] og [[blues]]. Bowie og Farthingale gikk fra hverandre tidlig i [[1969]], da hun dro til [[Norge]] for å delta i filmen ''[[Song of Norway]]''.<ref name=heawood-s/> Bruddet gikk sterkt inn på ham, og flere sanger, blant annet «[[Letter to Hermione]]» og «[[Life on Mars?]]», har referanser til henne.<ref name=heatley-m-s88/><ref name=trynka-p/> I videoen til sangen «[[Where Are We Now?]]» bar han en T-skjorte med ordene «Song for Norway».<ref name="Seale, Jack - radiotimes 20130108"/> Paret ble sist sett sammen i januar 1969, under filmingen av ''[[Love You till Tuesday]]'', en 30 minutter lang film (som først ble vist i [[1984]]), som hadde til hensikt å promotere talentet Bowie. Filmen inneholdt framføringer av Bowies sanger, inkludert en til da uutgitt utgave av «Space Oddity».<ref name="sandford_49-50"/>

Etter at Farthingale gikk fra ham, flyttet Bowie inn som leieboer hos [[Mary Finnigan]].<ref name="sandford_53"/> I løpet av denne perioden opptrådte han i en [[reklame]] for iskrem, og han ble vraket til en annen reklame for sjokolademerket [[Kit Kat]].<ref name="sandford_49-50" /> I februar og mars 1969 dro han på en kort turne med [[Marc Bolan]]s duo ''Tyrannosaurus rex'' (senere ''[[T. Rex (band)|T. Rex]]'', hvor han opptrådte med [[pantomime]].<ref name="978-0-85712-023-6. s. 199"/> 11. juli 1969 ble singelen «Space Oddity» utgitt, fem dager før oppskytningen av [[Apollo 11]]. Singelen nådde topp fem på den britiske hitlisten.<ref name="sandford_49-50" /> Bowie fortsatte å bevege seg bort fra [[rock]] og [[blues]], ved at han slo seg sammen med Mary Finnigan, [[Christina Ostrom]] og [[Barrie Jackson]] for å drive en klubb for folkemusikk på søndagskvelder på puben "Three Tuns" i [[Beckenham]]s High Street.<ref name="sandford_53" />

Bowie ble inspirert og påvirket av bevegelsen [[Arts Lab]], som utviklet seg til etableringen av det populære "Beckenham Arts Lab". Arts Lab arrangerte en gratisfestival i en lokal park, noe som ble temaet i låten «Memory of a Free Festival».<ref name="978-1-85984-908-8. s. 188"/> Bowies andre album utkom i november; opprinnelig utgitt i Storbritannia som [[Space Oddity|''David Bowie'']], noe som skapte forvirring med hans første album som hadde samme tittel. Den tidligere amerikanske utgivelsen ble i stedet titulert [[Space Oddity|''Man of Words/Man of Music'']] og ble gjenutgitt internasjonalt i [[1972]] av plateselskapet RCA under navnet ''[[Space Oddity]]''. Albumet hadde filosofiske post-hippie-tekster om fred, kjærlighet og moral, og dens akustiske [[folkrock]] hadde innslag av litt hardere rock, men albumet ble ingen kommersiell suksess ved første gangs utgivelse.<ref name=sandford-s60/>

Bowie møtte modellen [[Angie Bowie|Angela Barnett]] i april 1969 og de giftet seg før det gikk et år. Hun hadde en umiddelbar innflytelse på Bowie og hennes medvirkning i hans karriere var omfattende. Forholdet mellom dem førte til at hans manager [[Ken Pitt]] fikk begrenset innflytelse, noe som frustrerte Pitt.<ref name=sandford-s54-60/> Etter å ha etablert seg som soloartist med «Space Oddity» begynte Bowie å føle at han manglet «et band på heltid for opptredener og innspillinger — folk han kunne relatere til personlig.»<ref name="sandford_62-63"/> Dette savnet ble tydeliggjort gjennom hans kunstneriske rivalisering med [[Marc Bolan]], som på denne tiden var gitarist på Bowies innspillinger.<ref name="sandford_62-63" /> Et band ble satt sammen av [[John Cambridge]], en trommeslager som Bowie hadde møtt ved Arts Lab, [[Tony Visconti]] på bass og [[Mick Ronson]] på gitar. Under navnet ''The Hype'' skapte medlemmene egne figurer kledt i fantasifulle kostymer, som et forvarsel på [[Glamrock|glamstilen]]. The Hype skiftet senere navn til ''Spiders from Mars''. Etter en katastrofal premierekonsert ved [[London Roundhouse]], hvor de ble buet på og ledd av<ref name=Bolanpics/>, gikk Bowie bort fra band-konseptet og presenterte seg som soloartist sammen med de samme bandmedlemmene.<ref name="sandford_62-63" /><ref name="buckley-s89-90"/> Det innledende studioarbeidet ble skjemmet av en opphisset krangel mellom Bowie og Cambridge over sistnevntes trommestil, noe som endte med at Bowie rasende anklaget ham for å ødelegge albumet. Cambridge sluttet og ble erstattet av [[Mick Woodmansey]].<ref name="sandford_67"/> Ikke lenge etter sparket Bowie manageren Pitt og erstattet ham med [[Tony Defries]], noe som medførte en årelang rettstvist mellom Pitt og Bowie. Bowie ble til slutt tvunget til å betale Pitt kompensasjon for avtalebrudd.<ref name="sandford_67" />

Innspillingene resulterte i Bowies tredje album, ''[[The Man Who Sold the World]]'' (1970), som inneholdt referanser til [[schizofreni]], [[paranoia]], og vrangforestillinger.<ref name=Smith-k-thequietus-16414/> Albumets tunge rockestil og det nye backingbandet markerte en tydelig avskjed med folkrock-stilen med akustisk gitar etablert med ''Space Oddity''. For å promotere albumet i USA, finansierte plateselskapet [[Mercury Records]] en PR-turné fra kyst til kyst i januar og februar [[1971]], bestående av intervjuer med radiostasjoner og media. Bowie brukte sin androgyne framtoning for å sjokkere og skape interesse. På det opprinnelige omslaget av den britiske utgaven av ''The Man Who Sold the World'' som kom to måneder senere, var Bowie avbildet kledt i en kjole. Bowie hadde kjolen på seg under intervjuer, noe som appellerte til kritikerne, inkludert magasinet ''[[Rolling Stone]]''s [[John Mendelsohn (musiker)|John Mendelsohn]], som beskrev ham som et «henrivende, bortimot forvirrende minne om [[Lauren Bacall]]». Han bar også kjolen offentlig til blandede reaksjoner fra folk - ofte latter. Ved ett tilfelle trakk en fotgjenger en pistol og ba Bowie «kysse seg bak».<ref name="sandford_73-74"/><ref name=pegg-s260-265/>

Han møtte også [[Lou Reed]] og [[Iggy Pop]]:
{{Sitat|Vet du hvordan jeg møtte Iggy – og Lou Reed? På nattklubben "Max’s Kansas City" i New York ble jeg introdusert for Lou. Han begynte øyeblikkelig å fortelle meg en historie om en fyr som injiserte [[Heroin|smack]] i panna. Det er så typisk Lou. Uansett - så dukket denne merkelige, rufsete lille fyren med ødelagte tenner opp og Lou sier: «Ikke snakk med ham, han er en junkie». Det var Iggy. Du kan ikke annet enn å elske ham, han er så sårbar.| ''Disc'', 1973<ref name=theguardian-musicblog-20160111-david-bowie/>}}

Disse to særegne, rå, [[Protopunk|urpønk-lignende]] personlighetene, inspirerte Bowie til å utvikle et konsept som til slutt fant sin form i figuren [[Ziggy Stardust]], bestående av personligheten til [[Iggy Pop]] og musikken til [[Lou Reed]]; «det ultimate popidol».<ref name="sandford_73-74" /> En venninne husket at Bowie en gang hadde «skriblet notater på en serviett om en gal rockestjerne ved navn Iggy eller Ziggy», og da han kom tilbake til England erklærte han at han ville skape en figur «som så ut som om han kom fra Mars».<ref name="sandford_73-74" />

Bowies fjerde album, ''[[Hunky Dory]]'' ble innspilt sommeren 1971 og utgitt av RCA Records i desember samme år.<ref name=cann.k.s219-25-231/> Bandet besto nå av Bowie, Mick Ronson, Mick Woodmansey og en ny bassist, [[Trevor Bolder]]. Denne besetningen skulle etter hvert bli kjent som ''The Spiders from Mars''. På albumet medvirker også [[Tangentinstrument|tangent]]-[[virtuos]]en [[Rick Wakeman]]. ''Hunky Dory'' var Bowies første utgivelse på RCA, som var hans plateselskap det neste tiåret. Albumet inneholdt blant annet singlen «[[Changes]]» og sangen «[[Life on Mars?]]», og var en delvis retur til den visjonære popsangeren på «Space Oddity». Sangen «Kooks» ble skrevet til hans nyfødte sønn [[Duncan Jones|Duncan Zowie Haywood Jones]], født den 30. mai 1971.<ref name=buckley-s95-99/> David og Angie ga sønnen det «kooky» (sprø) navnet «Zowie», etter det greske ordet ''zoe'', som betyr «liv». Duncan brukte navnet til han ble tolv år, men foretrakk i [[Tenåring|tenårene]] å bli kalt Joey eller Joe. Han er nå bedre kjent som ''Duncan Jones''.<ref name=sandford-s80/> I andre låter på albumet utforsket Bowie mer alvorlige temaer, og han ga uvanlig direkte hyllester til mange av sine inspirasjonskilder, med låtene «Song for Bob Dylan», «Andy Warhol» og «Queen Bitch», en [[Velvet Underground]]-pastisj.

Albumet ble kun en måtelig kommersiell suksess da det ble utgitt,<ref name=sandford-s85-86/> men har i ettertid solgt til platina og regnes som et av Bowies og rockens beste og viktigste album. Det har blitt beskrevet som «en kaleidoskopisk oppstilling av popstiler, knyttet sammen av Bowies visjonære følelser: en feiende, filmatisk blanding av høy- og lavkultur, tvetydig seksualitet, [[kitsch]] og klasse.»<ref name=erlwine-st-r2482/> Albumet ble godt mottatt av anmelderne og magasinet [[Time (magasin)|''Time'']] hadde det med på listen over de «100 beste album gjennom alle tider» i januar 2010.<ref name=tyrangiel-j-time-2006-100albums/>

=== 1972–73: Ziggy Stardust === 
[[Fil:David-Bowie Early.jpg|thumb|upright|Bowie under Ziggy Stardust-turnen.]]
Bowie sjokkerte med iøynefallende kostymer og håret farget rødbrunt da han første gang presenterte Ziggy Stardust-figuren og backingbandet ''Spiders from Mars'' (Ronson, Bolder og Woodmansey) i puben Toby Jug i [[Tolworth]] den 10. februar 1972.<ref name="buckley_135-136"/> Showet ble enormt populært, og ga ham stjernestatus etter hvert som han turnerte over hele [[Storbritannia]] de neste seks månedene. Det ble skapt, som biografen David Buckley kalte det, en «Bowie-kult» som var «unik. Dens innflytelse varte lengre, og har vært mer kreativ, enn bortimot alle andre krefter innenfor popens fankultur».<ref name="buckley_135-136" /> Albumet ''[[The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars]]'' (1972) kombinerte hardrock-elementer fra ''The Man Who Sold the World'' med den lettere, eksperimentelle musikken fra ''Hunky Dory''. Albumets første singel, «Starman», ble utgitt i april 1972 og kom til å befeste Bowies gjennombrudd i Storbritannia. Både singelen og albumet, utgitt i juni 1972, klatret raskt på listene som følge av hans opptreden TV-programmet ''[[Top of the Pops]]'' i juli. Albumet, som ble værende på hitlistene i to år, dro også med seg det seks måneder gamle albumet ''Honky Dory'' oppover på albumlistene. På samme tid fikk en annen låt utenfor albumet, «John, I'm Only Dancing», og «All the Young Dudes», en sang han skrev og produserte for gruppa [[Mott the Hoople]], også suksess i Storbritannia. Ziggy Stardust-turnen fortsatte i USA.<ref name=sandford-s93-95/>

Bowie bidro med backingvokaler og som produsent sammen med Mick Ronson på Lou Reeds gjennombruddsalbum som soloartist, ''[[Transformer]]'' i 1972.<ref name=buvkley-s156/> Bowies sjette album, ''[[Aladdin Sane]]'' (1973) gikk til topps på de britiske hitlistene. Dette var hans første album som erobret førsteplassen. Bowie beskrev albumet som «Ziggy drar til Amerika», og det inneholdt sanger han skrev mens han reiste rundt i USA i starten av Ziggy-turnéen, en turne som fortsatte til [[Japan]]. Fra ''Aladdin Sane' ble det utgitt to singler som gikk til topps på hitlistene: «The Jean Genie» og «Drive-In Saturday».<ref name=pegg-s281-283/><ref name=sandford-s108/>

Bowies dragning mot skuespill førte til at han fordypet seg i figurene han skapte for sin musikk. «Utenfor scenen er jeg en robot. På scenen får jeg følelser. Det er antagelig derfor jeg foretrekker å kle meg opp som Ziggy framfor å være David.» Men med tilfredsstillelsen gjennom rollespillet fulgte alvorlige vanskeligheter: å spille den samme rollen over en lengre periode gjorde det stadig vanskeligere for ham å skille Ziggy Stardust, og senere ''The Thin White Duke'', fra hans egen personlighet utenfor scenen. «Ziggy ville ikke la meg være i fred i årevis,» uttalte Bowie. «Det var da det hele begynte å gå galt ... Hele min personlighet ble påvirket. Det ble veldig farlig. Jeg tvilte virkelig på min egen tilregnelighet.»<ref name="carr_7"/> Hans senere Ziggy-show, som omfattet sanger fra både ''Ziggy Stardust'' og ''Aladdin Sane'', var ultra-teatralske og fylt med sjokkerende sceneøyeblikk, som da Bowie som sumobryter kledde av seg alt bortsett fra lendekledet, eller da han simulerte oralsex med Ronsons gitar.<ref name="carr_7" /> Bowie både turnerte og ga pressekonferanser som Ziggy, før han på dramatisk vis fra scenen på Londons [[Hammersmith Apollo|Hammersmith Odeon]] den 3. juli 1973 annonserte at dette ikke bare var turnéens siste konsert, men hans aller siste konsert noensinne. Opptak fra det siste showet ble samme år vist i filmen ''Ziggy Stardust and the Spiders from Mars'', en dokumentar- og konsertfilm.<ref name=carr-murray-s116/> Bowie hadde imidlertid ikke tenkt å gi seg, han ville bare avslutte Ziggy-perioden.

Etter å ha oppløst ''Spiders from Mars'', forsøkte Bowie å bevege seg bort fra Ziggy-personligheten. Hans tidligere album var det stor etterspørsel etter: ''The Man Who Sold the World'' hadde blitt utgitt på nytt i 1972, sammen med ''Space Oddity''. «Life on Mars?» fra ''Hunky Dory'' ble utgitt som singel i juni 1973 og klatret til nummer tre på den britiske singelhitlisten. Bowies sære sang fra 1967, «The Laughing Gnome», ble gjenutgitt og nådde sjetteplass.<ref name=buckley-s163/> ''[[Pin Ups]]'' fulgte i oktober og besto av [[coverversjon]]er av hans favorittsanger fra 1960-årene, og nådde en tredjeplass på albumlisten, mens «Sorrow» nådde førsteplassen på singellisten. Dette gjorde David Bowie til den mestselgende musikeren i Storbritannia i 1973 og førte til at han hadde seks album på albumlisten samtidig.<ref name=sandford-s115/>

=== 1974–76: Soul, funk og den tynne hvite hertugen ===
[[File:David Bowie - TopPop 1974 08.png|thumb|left|Bowie filmet en video for sangen «Rebel Rebel» i 1974.]]
Bowie flyttet til [[USA]] i [[1974]]. Først til [[New York]], før han bosatte seg i [[Los Angeles]].<ref name=buckley-s3/> Albumet ''[[Diamond Dogs]]'' (1974), som delvis var en dreining mot [[soulmusikk|soul]] og [[funk]], var produktet av to separate ideer: en [[musikal]] basert på en vill framtid i en post-apokalyptisk by, samt låter som var ment for en musikal om [[George Orwell]]s dystre framtidsroman [[1984 (roman)|''1984'']].<ref name=buckley-s180-183/> Albumet gikk til topps i Storbritannia, og til en femteplass i USA, og sangene «Rebel Rebel» og «Diamond Dogs» ble sluppet som singler. For å promotere albumet lanserte Bowie ''Diamond Dogs Tour'', hvor han besøkte nordamerikanske byer det siste halvåret av 1974. De teatralske innslagene ble koreografert av [[Toni Basil]] og det ble lagt mye penger i sceneproduksjonen. [[Alan Yentob]] filmet det hele, noe som resulterte i dokumentarfilmen ''Cracked Actor''. Filmen viser en sliten og utmagret Bowie, som i denne perioden hadde blitt avhengig av [[kokain]]. Under denne turnéen ble Bowie sterkt fysisk svekket, paranoid og utviklet følelsesmessige problemer.<ref name="buckley_204-205"/> Han kommenterte senere at det påfølgende konsertalbumet ''[[David Live]]'' burde ha hatt tittelen «David Bowie Is Alive and Well and Living Only in Theory». Konsertalbumet befestet uansett Bowies status som superstjerne og gikk rett til en andreplass i Storbritannia og en åttendeplass i USA, i tillegg til at hans versjon av «Knock on Wood» ga ham en tiendeplass på singellisten. Etter et avbrudd i [[Philadelphia]], hvor Bowie spilte inn nytt materiale, fortsatte konsertturnéen med større vekt på soul.<ref name=sandford-s128/>

[[Fil:David Bowie and Cher 1975.JPG|thumb|Bowie opptrer sammen med [[Cher (artist)|Cher]] på hennes TV-show, 1975]]
Innspillingene i Philadelphia resulterte i albumet ''[[Young Americans]]'' (1975). Biografen Christopher Sandford skrev at «I årenes løp hadde de fleste britiske rockere forsøkt, på den ene eller den andre måten, å bli ''black-by-extension'' («svart-ved-forlengelse»). Få hadde lyktes som Bowie gjorde nå».<ref name=sandford-s138/> Albumets lydbilde, som Bowie selv karakteriserte som «plastikk-soul», var et radikalt skifte i stil, som innledningsvis igjen fremmedgjorde mange av hans britiske tilhengere.<ref name=carr-murray-s68-74/> Fra ''Young Americans'' kom Bowies første topplasserte singel i USA, låten «Fame», skrevet sammen med [[Carlos Alomar]] og [[John Lennon]], som også bidro med koring. Lennon kalte verket for «flott - det er jo rock'n'roll, bare med leppestift på.»<ref name="Buckley, P 1-84353-105-4, s. 130"/> Bowie fikk æren av å bli den første hvite musikeren som opptrådte på det amerikanske TV-showet ''Soul Train'', hvor han fremførte «Fame» og «Golden Years» (i playback). Sistnevnte låt ble utgitt som singel,<ref name="sandford_146"/> og ble først tilbudt til [[Elvis Presley]], som avslo.<ref name="sandford_146" /> ''Young Americans'' ble en kommersiell suksess i både USA og Storbritannia. En nyutgivelse av «Space Oddity», singelen fra [[1969]], ble Bowies første nummer en-hit i Storbritannia, noen få måneder etter at «Fame» oppnådde det samme i USA.<ref name="0-85156-156-X, s. 120"/> Til tross for at han var blitt en etablert stjerne, levde Bowie, slik Sandford formulerte det, «i all vesentlighet på småpenger.»<ref name="sandford_135-136"/> I [[1975]] sparket Bowie manageren Defries, en beslutning som nesten var en kopi av sparkingen av Ken Pitt fem år tidligere. Den påfølgende rettstvisten, som varte i flere måneder, resulterte i, som Sandford beskrev det: «millioner av dollar fra hans framtidige inntjening bli overdratt» til noe som var «enestående sjenerøse betingelser for Defries», og deretter «stengte [han] seg inne i West 20th Street hvor hans hyl i over en uke kunne bli hørt gjennom den stengte loftsdøra.»<ref name="sandford_135-136" /> Michael Lippman, Bowies advokat under forhandlingene, ble hans nye manager. Lippmann ble for øvrig belønnet med en betydelig kompensasjon da Bowie sparket også ham året etter.<ref name=sandford-s137/>

På albumet ''[[Station to Station]]'' (1976) introduserte Bowie en ny personlighet; ''The Thin White Duke'' («Den tynne hvite hertugen»). Visuelt var figuren en videreføring av Thomas Jerome Newton, det utenomjordiske vesenet som han spilte i filmen ''The Man Who Fell to Earth'' fra samme år.<ref name=buckley-s238/> Stilen med funk og soul fra ''Young Americans'' ble videreutviklet, men albumet varslet også om den kommende [[Krautrock]]- og [[synthesizer]]baserte musikken som skulle prege hans neste tre utgivelser. Misbruket og avhengigheten av narkotika påvirket Bowie og ble offentlig kjent da [[Russell Harty]] intervjuet ham i talkshowet ''London Weekend Television'', rett før ''Isolar''-turneen. Kort tid før det satellittoverførte intervjuet ble klart for sending, ble nyheten om at den spanske diktatoren [[Francisco Franco|general Franco]] var død. Bowie ble bedt om å frafalle bestillingen av satellittoverføringen for gi plass til den spanske regjeringens direkteoverføring. Det nektet han å gjøre, og intervjuet med ham ble gjennomført som planlagt. Biografen David Buckley skrev senere at Bowie knapt sa noe som helst fornuftig i løpet av det som var et ganske omfattende intervju: «Bowie virket fullstendig usammenhengende og greide knapt å ytre én logisk setning.»<ref name=buckley-s244/> Hans mentale helse, slik han selv innrømmet senere, hadde blitt ødelagt av [[kokain]]. Han tok flere overdoser samme år og hadde et alarmerende fysisk forfall.<ref name="buckley_204-205" /><ref name="sandford_158"/>

[[Fil:David Bowie 1976.jpg|thumb|Bowie som ''Thin White Duke'' ved Maple Leaf Gardens i [[Toronto]], 1976]]
''Station to Station'' ble etterfulgt av en tre og en halv måned lang turné i [[Europa]] og [[Nord-Amerika]]. ''Isolar – 1976 Tour'' fremhevet sangene fra albumet, inkludert den dramatiske og over ti minutter lange tittellåten, samt balladene «Wild Is the Wind» og «Word on a Wing», foruten de mer funkpregede «TVC 15» og «Stay». Kjernen i bandet under innspillingen av albumet og på konsertene besto av rytmegitaristen [[Alomar]], bassisten [[George Murray]] og trommeslageren [[Dennis Davis]]. Disse tre var en stabil enhet gjennom resten av 1970-tallet. Turnéen var svært vellykket, men ble tilsmusset av en politisk kontrovers etter at Bowie (i [[Sverige]]) ble sitert på at «Storbritannia kunne dra fordel av en fascistisk leder», og bandet ble holdt igjen på grensen mellom [[Russland]] og [[Polen]] under mistanke av å være i besittelse av nazi-gjenstander.<ref name=buckley-s289-291/> Denne, og andre lignende hendelser i [[1976]], resulterte i etableringen av [[Rock Against Racism]].<ref name="rollingstone greene, a 1978-20140513"/>

I London i mai samme år ble dette forsterket av det som senere ble kjent som «Victoria Station-hendelsen»: Bowie ankom i en Mercedes [[kabriolet]] og vinket til publikum med noe som kunne se ut som en [[Hitlerhilsen|nazihilsen]]. Dette ble fanget på kamera og publisert i musikkavisen [[New Musical Express|''NME'']]. Bowie unnskyldte seg med at fotografen hadde fanget ham midtveis i et vink.<ref name=paytress-m-mojoclassic-s64/> Han ga senere stoffavhengigheten og figuren ''Thin White Duke'', som nå hadde «overtatt» hans personlighet, skylden for hans pro-fascistiske kommentarer og oppførsel.<ref name=carr-murray-s11/> «Jeg var fullstendig hodeløs - absolutt sprø. Hovedsakelig var det tankene rundt [[mytologi]] ... hele den greia med [[Adolf Hitler|Hitler]] og [[høyreekstremisme]] ... jeg hadde oppdaget [[kong Arthur]].» <ref name="sandford_158" /> Ifølge dramatikeren [[Alan Franks]], som senere skrev i ''[[The Times]]'', var han «virkelig sinnsforvirret. Han hadde fått erfare noen av de skikkelige dårlige virkningene av hardt narkotikamisbruk.»<ref name=buckley-s252/>

=== 1976–79: Berlin-tiden === 
[[Fil:David bowie 05061978 01 150.jpg|thumb|left|upright|Bowie på scenen i [[Oslo]] den 5. juni 1978.]]
I 1976 flyttet Bowie til [[Sveits]] hvor han kjøpte et seterhus i fjellene nord for [[Genfersjøen]]. I det nye miljøet reduserte han bruken av kokain og han fant tid til andre sysler ved siden av musikerkarrièren. Han brukte mer tid på å male og lagde en rekke [[Postmodernisme|postmodernistiske]] verker. Under turnéer lagde han skisser i en notatbok, han fotograferte scener og besøkte billedgallerier i [[Genève]] og [[Brücke-Museum Berlin|Brücke-Museum]] i [[Berlin]] og ble, som biografen Christopher Sandford uttrykte det, «en profilert produsent og samler av samtidskunst. ... Ikke bare ble han en velkjent patrón av [[Ekspresjonisme|ekspresjonistisk kunst]]: innestengt i Clos des Mésanges i [[Belgia]] startet han et omfattende selvforbedringskurs i klassisk musikk og litteratur, og begynte å arbeide på en selvbiografi.»<ref name=sandford-s154-155/>

Før 1976 var over hadde Bowies interesse for det spirende tyske musikkmiljøet fått ham til å flytte til Vest-Berlin i et forsøk på å bli kvitt narkotikaproblemene og å revitalisere karrieren. Han ble ofte sett syklende mellom sin leilighet på Hauptstraße i [[Schöneberg]] og Hansa Tonstudio, innspillingsstudioet han benyttet. Studioet var lokalisert på Köthener Straße i [[Kreuzberg]], ikke langt fra [[Berlinmuren]].<ref>[http://032c.com/2006/the-man-who-came-from-hell/ «The Man Who Came from Hell»], 032c.com</ref> Mens han samarbeidet med [[Brian Eno]] og delte leilighet med [[Iggy Pop]], begynte han å fokusere på minimalistisk og luftig musikk til det første av det som skulle bli tre album produsert sammen med [[Tony Visconti]]. Albumene ble senere kjent som hans «Berlin-trilogi».<ref name=sandford-s149/> I løpet av samme periode fullførte Iggy Pop, med Bowie som medkomponist og musiker, sitt første soloalbum, ''The Idiot'', og oppfølgeren ''Lust for Life'', og turnerte i Storbritannia, Europa og USA i mars og april 1977.<ref name=needs-k-mojoclassics-s65/>

Bowies eget album, ''[[Low]]'' (1977), var delvis påvirket av [[krautrock]]lyden til [[Kraftwerk]] og [[Neu!]]. Dette var et steg bort fra beretterstilen i Bowies låtskrivning, til en mer abstrakt musikalsk form, hvor sangteksten var sporadisk og mer tilfeldig. Selv om han fullførte albumet i november 1976, brukte hans bekymrede plateselskap ytterligere tre måneder på å utgi det.<ref>[http://032c.com/2006/the-man-who-came-from-hell/ «The Man Who Came From Hell»], ''032c.com''</ref> Albumet fikk betydelige negative mottagelser og var en utgivelse som RCA ikke hadde ønske om å gjennomføre. Plateselskapet ønsket å videreføre den etablerte kommersielle kraften som lå i Bowies navn, som Bowies tidligere manager Tony Defries, som fortsatt hadde betydelige finansielle interesser i Bowie, forsøkte å forhindre. Til tross for disse motkreftene, gikk en singel fra albumet, «Sound and Vision», inn på tredjeplass på den britiske singellisten. Albumet selv gikk forbi ''Station to Station'' på den britiske albumlisten, hvor den nådde andreplassen. Den ledende samtidskomponisten [[Philip Glass]] beskrev ''Low'' som «et verk av et geni» i 1992 da han benyttet låten som grunnlag for sin ''Symphony No. 1 "Low";''. I [[1996]] benyttet Glass Bowies neste album som grunnlag for utgivelsen ''Symphony No. 4 "Heroes".''<ref name=sandford-s166-168/><ref name=peronde-s175/> Glass har senere rost Bowies evner til å skape «rimelig komplekse musikkstykker, forkledd som enkle stykker».<ref name=thomson-1993-sxiii/>

[[Fil:Hauptstraße 155 Berlin-Schöneberg.jpg|thumb|Blokken på Hauptstraße 155 i Berlin [[Schöneberg]] hvor Bowie bodde fra 1976 til 1978.]]
Som et ekko av ''Low''s minimalistiske og instrumentale tilnærming, inkorporerte det neste albumet i trilogien, ''[["Heroes"]]'' (1977), pop og rock i større grad. Bowie fikk med seg gitaristen [[Robert Fripp]], kjent fra [[King Crimson]]. Som på det første albumet i trilogien, var dette albumet preget av [[den kalde krigen]]s ''zeitgeist'' - tidsånd - symbolisert ved delingen av Berlin.<ref name=pegg-s90-92/> Ved å benytte seg av luftige lyder fra et mangfold av kilder, inkludert maskiner som genererte [[hvit støy]], [[synthesizer]]e og det tradisjonelle japanske musikkinstrumentet [[Koto (musikkinstrument)|koto]], ble albumet nok en suksess og nådde tredjeplassen på den britiske hitlisten. Albumets tittelspor kom ikke lenger opp enn en 24.-plass på singellisten, men ble snart en Bowie-«klassiker» og i løpet av noen måneder hadde låten blitt utgitt på både fransk og tysk.<ref name=sandford-s181-182/> Mot slutten av året framførte Bowie låten under [[Marc Bolan]]s TV-show ''Marc'', og på nytt ved [[Bing Crosby]]s siste julespesial for CBS. Han sang også «Peace on Earth/Little Drummer Boy» i duett med Crosby, en annen versjon av «The Little Drummer Boy» med et nytt [[kontrapunkt]]isk vers. Fem år senere ble denne duetten en julehit verden over, og havnet på tredjeplass i Storbritannia på [[første juledag]] i 1982.<ref name="0-8230-7677-6, s. 572"/>

Etter å ha fullført ''Low'' og ''"Heroes"'' tilbrakte Bowie det meste av 1978 på verdensturnéen ''Isolar II'', hvor han framførte musikk fra de to første albumene i Berlin-trilogien for rundt en million mennesker i løpet av 70 konserter i 12 land. På dette tidspunktet hadde han klart å kvitte seg med sin stoffavhengighet. Biografen David Buckley skrev om ''Isolar II'' at dette var «Bowies første turné på fem år hvor han trolig ikke dopet seg med store doser kokain før han gikk på scenen. [...] Uten den hukommelsessvikten som stoffmisbruk fører med seg, hadde han nå god nok mental tilstand til å skaffe seg venner.»<ref name=buckley-s293/> Innspillinger fra turneen utgjorde materialet for konsertalbumet ''[[Stage]]'' som ble sluppet samme år.<ref name=sandford-s189/>

Det siste stykket av det Bowie kalte sin «[[triptyk]]», ''[[Lodger]]'' (1979), var uten det minimalistiske, luftige preget til de andre to foregående albumene, og vendte delvis tilbake til tromme- og gitar-basert rock og pop fra hans tid før Berlin-oppholdet. Resultatet var en kompleks blanding av [[new wave]] og [[verdensmusikk]], tidvis med ikke-vestlige skalaer. En del spor var komponert ved å benytte Brian Enos og [[Peter Schmidt]]s [[skråstilte strategier|skråstilte strategikort]]: «Boys Keep Swinging» ble gjennomført ved at hele bandet byttet instrumenter, «Move On» benyttet skalaene fra Bowies tidligere komposisjon «All the Young Dudes», men spilt baklengs, og «Red Money» brukte backingsporene fra «Sister Midnight», et stykke han hadde komponert sammen med Iggy Pop.<ref name=carr-murray-s102-107/> Albumet ble innspilt i [[Sveits]]. I forkant av utgivelsen hadde [[Mel Ilberman]] fra RCA uttalt: «Det vil være rimelig å kalle det for Bowies ''[[Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band|Sergeant Pepper]]'' [...] et konseptalbum som portretterer leieboeren som en hjemløs vandrer, uglesett og gjort til offer for livets press og teknologi.» Christopher Sandford mente at «Albumet skapte så høye forventninger med tvilsomme valg, og produksjonen som uttrykte slutten på Bowies samarbeid med Eno - i 15 år.» ''Lodger'' nådde fjerdeplass i Storbritannia og ble nummer 20 i USA med singlene «Boys Keep Swinging» og «DJ».<ref name=buckley-s281/><ref name=sandford-s191-192/> Mot slutten av året var Bowie og Angela i skilsmisseforhandlinger, og etter måneder med strid i rettsvesenet ble ekteskapet oppløst tidlig i 1980.<ref name=sandford-s197/>

=== 1980–88: New Wave- og pop-perioden ===
[[Fil:Bowie 1983 serious moonlight.jpg|thumb|upright|Boveie på ''Serious Moonlight Tour'', 1983.]]
Den første singelen fra albumet ''[[Scary Monsters (and Super Creeps)]]'' (1980), «Ashes to Ashes», gikk til topps på hitlistene. Låten bar preg av det tekstuelle arbeidet fra gitarsynthesizeren til [[Chuck Hammer]] og vendte tematisk tilbake til major Tom fra «Space Oddity». Låten ga den britiske undergrunnsbevegelsen [[New Romantic]] en internasjonal eksponering da Bowie besøkte Londonklubben «Blitz», det fremste tilholdsstedet for bevegelsen. Han ville rekruttere flere av de faste gjestene der, inkludert [[Steve Strange]] fra [[synthpop]]bandet Visage, til å delta i låtens musikkvideo. Videoen ble ansett som en av de mest innovative gjennom alle tider.<ref name=pegg-s29/> Mens ''Scary Monsters'' benyttet seg av de samme prinsippene etablert av Berlin-albumene, ble dette albumet ansett som musikalsk og tekstmessig langt mer direkte i uttrykksformen av kritikerne. Albumets hardrock-innpakning inkluderte de iøynefallende gitarbidragene til [[Robert Fripp]], [[Pete Townshend]] og Chuck Hammer.<ref name=carr-murray-s108-114/> Da «Ashes to Ashes» tok førsteplassen på de britiske hitlistene, hadde Bowie et tre måneders skuespilleropphold på [[Broadway]] i [[Bernard Pomerance]]s drama ''Elefantmannen''.<ref name="sandford_205-207"/>

Sammen med [[Queen]] ga Bowie ut singelen «[[Under Pressure]]» (1981), i duett med [[Freddie Mercury]]. Dette ble Bowies tredje singel som gikk til topps på den britiske singellisten. i 1982 fikk Bowie hovedrollen i [[BBC]]s fjernsynsutgave av [[Bertolt Brecht]]s drama ''Baal''. Samtidig ble det utgitt en EP med fem sanger fra dramaet, tidligere innspilt i Berlin og utgitt som ''David Bowie in Bertolt Brecht's play Baal''. I mars 1982, måneden før [[Paul Schrader]]s film [[Cat People (1982)|''Cat People'']] kom ut, ble Bowies tittelsang, «[[Cat People (Putting Out Fire)]]», utgitt på singel og ble en mindre hit i USA og kom inn på topp 30 på den britiske hitlisten.<ref name=sandford-s208-211-212/>

Bowie nådde en ny topp i popularitet og kommersiell suksess i [[1983]] med ''[[Let’s Dance (David Bowie-album)|Let's Dance]]'', som var samprodusert av [[Nile Rodgers]] fra [[Chic]]. Albumet solgte til platina i både Storbritannia og USA. Albumets tre singler ble topp 20 hits i begge land, og tittelsangen nådde førsteplassen. «Modern Love» og «China Girl» havnet på andreplass i Storbritannia, fulgt av et par kritikerroste musikkvideoer: «Let's Dance», med fortellingen om det unge [[aboriginer]]paret, og «China Girl», med en nakenscene og (senere delvis [[sensur]]erte) elskov på standen, en referanse og hyllest til filmen ''[[Herfra til evigheten]]'' fra [[1953]]. Dette var tilstrekkelig seksuelt provoserende til å være garantert en repeterende avspilling på [[MTV]]. [[Stevie Ray Vaughan]] var gjestegitarist og spilte gitarsolo på «Let's Dance», skjønt videoen viser Bowie som mimer denne delen.<ref name=musicianmag-white-t-198305-55-s52-66-122/> I 1983 hadde Bowie framstått som en av de aller viktigste videoartistene i sin tid. ''Let's Dance'' ble fulgt opp med ''Serious Moonlight Tour'', hvor Bowie ble akkompagnert av gitaristen [[Earl Slick]] og backupvokalistene Frank og George Simms fra [[Simms Brothers Band]]. Verdensturneen varte i seks måneder og var svært vellykket.<ref name=buckley-s335-355/>

[[Fil:David Bowie (1987).jpg|thumb|upright|Bowie i opptrenden på ''Glass Spider Tour'', 1987.]]
På albumet ''[[Tonight (album)|Tonight]]'' (1984) samarbeidet Bowie med [[Tina Turner]] og på nytt med Iggy Pop. Dette var i likhet med ''Let's Dance'' et dansevennlig album. Det hadde et antall coversanger, blant dem [[The Beach Boys]]' hit fra 1966, «[[God Only Knows]]». Albumet hadde også den transatlantiske hiten «Blue Jean», som var inspirasjonen for kortfilmen ''Jazzin' for Blue Jean'', som vant [[Grammy]] for beste musikkvideo. Bowie opptrådte på [[Wembley]] i [[1985]] under veldedighetskonserten [[Live Aid]] til støtte for sultende i [[Etiopia]]. Under begivenheten ble det sluppet en innsamlingsvideo hvor Bowie sang duett med [[Mick Jagger]]. Låten, «Dancing in the Street», gikk raskt helt til topps på hitlistene. Det samme året samarbeidet Bowie med jazzgitaristen [[Pat Metheny]] med innspillingen av «This Is Not America», lydsporet til filmen ''[[Kodenavn: Falken]]''. Singelen ble en topp 40 hit i både Storbritannia og USA.<ref name=buckley-s165-166/>

Bowie spilte hovedrollen i filmen og rockemusikalen ''Absolute Beginners'' i 1986. Filmen ble dårlig mottatt av kritikerne, men Bowies tittellåt havnet likevel på andreplass på den britiske hitlisten. Han spilte også Jareth, nissekongen i [[Jim Henson]]s film ''Labyrinth'' fra samme år, hvor han skrev fem av filmens låter. Hans siste album på 1980-tallet var ''[[Never Let Me Down]]'' (1987) hvor pop-lydbildet fra hans to tidligere album var borte. Bowie satset her på en hardere rockelyd med et hint av industri-techno. Albumet nådde sjetteplass i Storbritannia og tre av låtene fra albumet, «Day-In, Day-Out» (hans singel nummer 60), «Time Will Crawl», og «Never Let Me Down», ble utgitt som singler. Bowie beskrev det senere som hans «[[nadir]]», og kalte det for «et forferdelig album».<ref name=mcnair-j-mojoclassic-s101/> I forbindelse med albumet holdt han ni promoterende presseshow, og konsertturnéen ''Glass Spider Tour'' startet 30. mai med et backupband med [[Peter Frampton]] som gitarist. Pressen var lite imponert og mente turneen var overprodusert og at den hang seg på samtidens stadionrock-trend med spesialeffekter og dansing.<ref name=fyfe-a-s88-91/>

=== 1989–91: Tin Machine ===
[[Fil:David Bowie Chile.jpg|thumb|upright|Bowie i [[Chile]] under turneen Sound+Vision 1990.]]
Bowie la solokarrieren på hylla i 1989 og trakk seg tilbake til en relativt anonym tilværelse som bandmedlem for første gang siden tidlig i 1970-årene. Den hardrockende kvartetten [[Tin Machine]] kom i gang etter at Bowie begynte å jobbe eksperimentelt med gitaristen [[Reeves Gabrels]]. Bandet ble komplettert med Tony og Hunt Sales som Bowie hadde kjent siden slutten av 1970-årene. De bidro, henholdsvis på bass og trommer, på Iggy Pops album ''Lust for Life'' (1977).<ref name=buckley-s387/>

Selv om Bowies hensikt var at Tin Machine skulle være et [[demokrati]]sk band, ble det likevel han som dominerte både låtskrivingen og beslutningene.<ref name=sandford-s274/> Bandets debutalbum, ''[[Tin Machine (album)|Tin Machine]]'' (1989), ble innledningsvis populært, selv om de politiske tekstene ikke fikk allmenn aksept: Bowie beskrev en av sangene som «enkel, naiv, radikal og rett fram om framveksten av [[nynazisme]]»; noe biografen Christopher Sandford beskrev som «dristig å fordømme narkotika, fascisme og TV ... i begreper som nådde det litterære nivået til en tegneserie.»<ref name="sandford_275"/> Plateselskapet [[EMI]] klagde på «misjonerende sangtekster» samt «repetetive sanger» og «minimalistisk eller ingen produksjon».<ref name=sandford-s273/> Albumet oppnådde likevel en tredjeplass i Storbritannia.<ref name="sandford_275" />

Tin Machines første verdensturné ble en kommersiell suksess, men det var vanskelig for tilhengerne og kritikerne å akseptere Bowie som kun et gruppemedlem.<ref name=buckley-s394/> En rekke singler fra albumet greide ikke å markere seg på hitlistene og etter en uenighet med EMI, forlot Bowie plateselskapet.<ref name=sandford-s278-279/> Som sitt publikum og kritikere, ble Bowie selv i økende grad misfornøyd med sin rolle som kun et bandmedlem.<ref name=sandford-s278/> Tin Machine begynte å jobbe med et nytt album, men Bowie la opplegget på vent og gikk tilbake til å arbeide solo. Han framførte tidlige låter på en sju måneder lang turné kalt ''Sound+Vision Tour'' hvor han på nytt fikk suksess og god omtale fra kritikerne.<ref name=sandford-s280-286/>

I oktober 1990, ti år etter hans skilsmisse fra Angela, ble han introdusert for den [[Somalia|somaliskfødte]] supermodellen [[Iman (modell)|Iman]] via en felles venn. Bowie uttalte senere at «Jeg ga navn til barna den kvelden vi møttes [...] det var absolutt umiddelbart.» De giftet seg i 1992.<ref name=sandford-s289/> Tin Machine fortsatte arbeidet med deres andre album, men publikum og kritikere som ikke var fornøyd med det første albumet, viste liten interesse. Albumet ''[[Tin Machine II]]'' ble også kritisert for platecoveret. Etter at produksjonen hadde startet, hevdet det nye plateselskapet Victory at de fire antikke og nakne [[Kouros|kouroistatuene]] var «forkjærte, obskøne bilder», mens Bowie selv mente de var «utsøkt smakfulle». Plateselskapet krevde at coveret skulle [[Fotomanipulasjon|retusjeres]].<ref name=sandford-s292/> Tin Machine dro på turne igjen, men etter at heller ikke konsertalbumet ''Tin Machine Live: Oy Vey, Baby'' gjorde det kommersielt bra, gikk bandet i oppløsning. Bowie gjenopptok sin solokarriere, men fortsatte å samarbeide med Gabrels.<ref name=sandford-s294-295/>

=== 1992–98: Den elektroniske perioden ===
[[Fil:David Bowie 1997.jpg|thumb|left|upright|Bowie på scenen i [[Åbo]], Finland, i 1997.]]
Den 20. april 1992 opptrådte Bowie på hyllestkonserten for [[Freddie Mercury]] etter at sangeren fra [[Queen]] døde året før. Foruten å framføre «Heroes» og «All the Young Dudes», sang han «Under Pressure» sammen med [[Annie Lennox]], som tok Mercurys vokal. Under framføringen på Wembley knelte Bowie og resiterte ''[[Fader vår]]''.<ref name=sandford-s298-299/><ref>[http://articles.latimes.com/1992-04-22/entertainment/ca-497_1_freddie-mercury «(Safe) Sex, (No) Drugs and Rock 'n' Roll : A Star-Filled Send-Off to Freddie Mercury»]. ''Los Angeles Times''. 22. april 1992.</ref> Fire dager senere giftet han seg med Iman i [[Sveits]]. De ønsket å flytte sammen i [[Los Angeles]] og fløy dit for å finne en egnet eiendom, men det brøt ut opptøyer i byen samme dag de ankom, så de ble værende på hotellet.<ref>[http://www.time.com/time/specials/2007/la_riot/article/0,28804,1614117_1614084,00.html «The L.A. Riots: 15 Years after Rodney King»] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/specials/2007/la_riot/article/0,28804,1614117_1614084,00.html |date=20070429045643 }}, ''Time''</ref> De bosatte seg senere i [[New York]].<ref name=buckley-s413-414/>

I 1993 utga Bowie sitt første soloalbum siden oppløsningen av Tin Machine; ''[[Black Tie White Noise]]''. Albumet var preget av [[soulmusikk|soul]], [[jazz]], [[hiphop]] og bruk av elektroniske instrumenter. Albumet gjenforente Bowie med produsent [[Nile Rodgers]] fra samarbeidet om ''Let's Dance'' og bekreftet Bowies retur til musikkstilen som hadde gjort ham populær. Dette ble belønnet med en førsteplass på de britiske hitlistene og en tredjeplass på Topp 40, inkludert topp 10-sangen «Jump They Say».<ref name=sandford-s301-308/> Bowie utforsket nye stilretninger med ''[[The Buddha of Suburbia (album)|The Buddha of Suburbia]]'' ([[1993]]). Albumet inneholdt musikk til TV-serien med samme navn, en BBC-filmatisering av romanen av [[Hanif Kureishi]] fra 1990 med samme tittel. Albumet hadde en del nye elementer som ble introdusert på ''Black Tie White Noise'', og signaliserte også en tilnærming til alternativ rock. Albumet fikk god omtale, men en lavmælt utgivelse ga kun 87.-plass på de britiske salgslistene.<ref name=buckley-s494-495/>

Bowie ble gjenforent med Eno på albumet ''[[Outside (album)|Outside]]''. Det bar preg av kvasi-industrimusikk, og var opprinnelig tenkt som første del i en ikke-lineær fortelling om kunst og mord, og inneholdt figurer fra en [[novelle]] skrevet av Bowie. Albumet fikk suksess på salgslistene på begge sider av [[Atlanterhavet]], og det ble sluppet tre singler.<ref name=buckley-s623-624/> Bowie valgte gruppa [[Nine Inch Nails]] som backingband på sin neste turné, noe som fikk blandet mottakelse hos både fans og kritikere, men han hadde også med Gabrels på gitar.<ref name=buckley-s512-513/> Han holdt konserter i Nord-Amerika og Europa fra september 1995 til februar 1997. Han feiret sin karriere med en 50-års fødselsdagkonsert på [[Madison Square Garden]] i [[New York]] den [[7. januar]] [[1997]]. På scenen var gjestemusikere som [[Lou Reed]], [[Dave Grohl]] og [[Foo Fighters]], [[Robert Smith (musiker)|Robert Smith]] fra [[The Cure]], [[Billy Corgan]] fra [[Smashing Pumpkins]], [[Frank Black]] fra [[The Pixies]] og [[Sonic Youth]].<ref>[http://www.pastemagazine.com/articles/2011/03/david-bowie-to-release-live-album-featuring-foo-fi.html «David Bowie Birthday Celebration Live Album An Unauthorized Bootleg»], ''Paste Magazine''. 15. januar 2016.</ref>

Bowie ble innlemmet i [[Rock and Roll Hall of Fame]] den [[17. januar]] [[1996]].<ref name="rock-fame"/> Året etter var Bowie ute med et nytt album, ''[[Earthling (album)|Earthling]]'', som slo godt an hos både fans og kritikere i USA og Storbritannia. To singler fra albumet ble hits på britiske topp 40. Bowies sang «I'm Afraid of Americans» fra [[Paul Verhoeven]]s film ''[[Showgirls]]'' (1995) ble innspilt for albumet og mikset på nytt av [[Trent Reznor]] og utgitt som singel. Hyppige avspillinger av den medfølgende videoen, som også hadde bidrag fra Reznor, bidro til at sangen ble værende i 16 uker på amerikanske Billboard Hot 100. Turnéen for albumet, ''Earthling Tour'', gikk i Nord-Amerika og Europa fra juni til november i 1997.<ref name=buckley-s533-534/> I november 1997 framførte Bowie «Perfect Day», en veldedighetssingel for [[BBC]]s ''Children in Need'', og nådde førsteplassen på de britiske singellistene.<ref>[http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/oh-its-such-a-perfect-song-1293130.html «Oh, it's such a perfect song»]. ''The Independent''. 9. november 1997.</ref> Bowie ble gjenforent med Visconti da de spilte inn sangen «(Safe in This) Sky Life». Planen var at den skulle være med i animasjonsfilmen ''[[Rugratsfilmen|Rugrats]]'' (1998), men låten ble ikke tatt med i den ferdige filmen. Bowie spilte den senere inn på nytt og utga den som «Safe» og benyttet den på B-siden av singelen «Everyone Says 'Hi'» i [[2002]].<ref name=thompson-2006-s203/> Samarbeidet med Visconti resulterte også i en singel utgitt i begrenset opplag, en versjon av gruppa [[Placebo (band)|Placebo]]s sang «Without You I'm Nothing», produsert sammen med Visconti og med Bowies harmonivokal lagt på den opprinnelige innspillingen.<ref name=thompson-2006-s203-212/>

=== 1999–2012: Nyklassisistisk Bowie ===
[[Fil:Heathen Tour Bowie and Sterling Campbell.jpg|thumb|Bowie på scenen med [[Sterling Campbell]] under ''Heathen Tour'' i 2002]]
Bowie komponerte lydsporet  for ''Omikron: The Nomad Soul'' (1999), et [[videospill]] hvor han selv og Iman også opptrådte som figurer. Albumet ''[['hours…'|Hours]]'' ble utgitt samme år og inneholdt nyinnspillinger av låter fra ''Omikron''. Albumet inneholdt også en låt med tekst av Alex Grant, vinneren av Bowies sangkonkurranse «Cyber Song Contest».<ref name=buckley-s466/> Med utstrakt bruk av ordinære instrumenter, vendte Bowie ryggen til tung elektronisk musikk.<ref name=peronde-s125/> Det planlagte albumet ''Toy'' skulle inneholde nye versjoner av noen av Bowies eldre låter, samt tre nye. Planen var å gi ut albumet i 2001, men det skjedde ikke. En versjon lekket senere ut på Internett i 2011,<ref>[http://www.thesun.co.uk/sol/homepage/showbiz/bizarre/3485901/David-Bowie-Toy-album-leaks.html «David Bowie Toy album leaks»]. London: ''The Sun''. 23. mars 2011.</ref> men ''Toy'' har aldri offisielt blitt utgitt. Bowie og Visconti fortsatte samarbeidet og produserte albumet ''[[Heathen]]'', som inneholdt helt nye låter.<ref name="Perpetua"/>

Den 25. juni 2000 gjorde Bowie sin andre opptreden på [[Glastonburyfestivalen]] i England, tretti år etter forrige gang.<ref>[http://news.bbc.co.uk/1/hi/entertainment/805739.stm «Bowie ends 'best-ever' Glastonbury»]. ''BBC''. 26. juni 2000.</ref> To dager etterpå gjorde han en konsert for [[BBC]]s [[Broadcasting House|Radioteater]] i London, som ble spilt inn og utgitt på et samlealbum, ''[[Bowie at the Beeb]]''. Albumet inneholdt i tillegg låter fra innspillinger gjort av BBC i perioden 1968-1972.<ref name=thompson-d-2006-s357/> Bowies og Imans datter ble født den 15. august samme år.<ref name=buckley-s485/>

I oktober 2001 åpnet Bowie ''Konsert for New York City'', en veldedighetskonsert for ofrene i [[terrorangrepet 11. september 2001]], med en minimalistisk framføring av [[Simon & Garfunkel]]s sang «America», etterfulgt av «Heroes» med fullt band.<ref name=buckley-s491/> I 2002 ble albumet ''[[Heathen]]'' utgitt, fulgt av en turné i Europa og Nord-Amerika det neste halve året. Londons årlige Meltdownfestival, hvor Bowie var blitt utnevnt til kunstnerisk direktør samme år, markerte starten på turnéen. Blant artistene han valgte til festivalen var [[Philip Glass]], [[Television]] og [[The Dandy Warhols|Dandy Warhols]]. Foruten låter fra det nye albumet, framførte han også låter fra perioden rundt ''Low''.<ref name=buckley-s493-495/> Deretter fulgte albumet ''[[Reality (album)|Reality]]'' (2003) som også ble etterfulgt av en konsertturné med et antatt totalt antall publikummere på rundt {{formatnum:722000}}, langt mer enn noen andre artister i 2004. En hendelse utenom det vanlige var under [[Norwegian Wood (festival)|Norwegian Wood-konserten]] i [[Oslo]] den [[18. juni]], da en [[kjærlighet på pinne]] fløy gjennom luften og traff Bowie i øyet. En sjokkert Bowie ble stående og vri seg i smerte mens han ropte: «Jeg har bare ett øye, din jævla idiot. Heldigvis traff du det riktige!»<ref>[http://www.dagbladet.no/kultur/2004/06/19/400926.html «Skadd av kjærlighet»], ''Dagbladet'' 19. juni 2004</ref> Det var en kvinne i 30-åra som var årsaken til uhellet: «Det er som i en sakte film, som går om og om igjen. Jeg ser kjærligheten fly ut av handa mi og rett mot David Bowie. Sakte, sakte, men i virkeligheten veldig fort. Like før den treffer, vrir Bowie litt på hodet. Det er maksimal uflaks. Jeg ser kjærligheten slå inn i øyet på ham.»<ref>[http://www.dagbladet.no/kultur/2004/06/20/400971.html «- Jeg følte meg så skyldig»], ''Dagbladet'' 20. juni 2004</ref> Det gikk bra med Bowie, men en uke senere da han spilte på en festival i [[Scheeßel]] i [[Tyskland]], fikk han plutselige smerter i brystet. Han ble senere diagnostisert med en akutt blokkert [[koronararterie|blodåre]], noe som krevde en hjerteoperasjon og resulterte i at de 14 gjenværende konsertene på turneen ble avvlyst.<ref name=buckley-s504-505/> Senere samme år førte hans interesse for [[buddhisme]] til at han ga sin støtte til [[tibet]]anernes sak, gjennom å holde en støttekonsert for [[Tibet House]] i New York.<ref name=dharpo-phayul-36991/>

[[Fil:Duncan Jones and David Bowie at the premiere of Moon.jpg|thumb|Bowie i 2009 sammen med sin sønn [[Duncan Jones]] ved premieren av Jones' regidebut ''[[Moon]]''.]]
I de neste årene, som følge av rekonvalesensen etter hjerteinfarktet, reduserte Bowie sin musikalske aktivitet. Han gjorde kun én sceneopptreden, i tillegg til et besøk i et platestudio, hvor han sang «Changes» i duett med [[Butterfly Boucher]] for animasjonsfilmen ''[[Shrek 2]]'' (2004).<ref name=buckley-s16/> I løpet av det som for ham ble et relativt stille 2005 spilte han inn vokalene til sangen «(She Can) Do That», som han hadde skrevet sammen med [[Brian Transeau]] for filmen ''Stealth''.<ref name=peronde-s142/> Han vendte tilbake til scenen den 8. september 2005 i en opptreden sammen med [[Arcade Fire]] på TV-begivenheten ''Fashion Rocks'', og opptrådte med det canadiske bandet for andre gang samme uke under CMJ Music Marathon.<ref name=thompson-2006-s291-292/> Han bidro også med koring på gruppa [[TV on the Radio]]s sang «Province» på deres album ''Return to Cookie Mountain'',<ref>«Space Is the Place: Innovative Brooklyn rockers blast off to the future». ''Spin''. Juni 2006. s. 1.</ref> gjorde en [[reklame]] med [[Snoop Dogg]] for XM Satellite Radio<ref name="978-0-324-36208-4. s. 472"/> og deltok sammen med [[Lou Reed]] på det danske alternativrockebandet Kashmirs album ''Balance Palace'' (2005).<ref name="978-1-74104-669-4. s. 46"/>

Bowie ble belønnet med en [[Grammy]] for livslang tjeneste den 8. februar 2006.<ref name=thompson-2006-s293/> I april annonserte han at «Jeg tar et år fri. Ingen konsertturné - intet album.»<ref name=nymag-yuan-j-16865/> Han gjorde en overraskende gjesteopptreden under [[David Gilmour]]s konsert den 29. mai i [[Royal Albert Hall]] i London. Hendelsen ble spilt inn og et utvalg av sanger han hadde bidratt med vokal på ble deretter utgitt.<ref name="978-0-313-35806-7. s. 95"/> Han opptrådte på nytt i november sammen med [[Alicia Keys]] under Black Ball, en veldedighetskonsert i New York for ''Keep a Child Alive'',<ref name=billboard-mitchell-g-200911-s22/> en framføring som skulle hans siste på scene.<ref name="Rolling-Stone-1149-s36–43-68">Gilmore, Mikal (2. februar 2012): «How Ziggy Stardust Fell to Earth». ''Rolling Stone''. No. 1149. s. 36–43, 68</ref>

Bowie var [[kurator]] for High Line-festivalen i Manhattan i [[2007]] hvor han valgte musikere og artister for eventet<ref name=Schinder-Schwartz-s500/> og deltok på [[Scarlett Johansson]]s album ''Anywhere I Lay My Head'' (2008) hvor hun fremførte sine versjoner av [[Tom Waits]]' sanger.<ref name=spin-marchese-d-200805-s40/> På førtiårsjubileet for [[Apollo-programmet|månelandingen]] i juli [[1969]], utga EMI alle enkeltsporene fra den opprinnelige 8-sporsinnspillingen av låten. I en konkurranse i 2009 ble alle som ønsket det invitert til å lage sin egen remiks.<ref>[http://www.nme.com/news/david-bowie/45872 «David Bowie to release 'Space Oddity' multi-tracks to celebrate moon landing»]. ''NME News''. 6. juli 2009.</ref> Et dobbeltalbum med opptak fra konsertturnéen i 2003 ble utgitt i januar 2010.<ref name=bbc-diver-5gwx/>

I slutten av mars 2011 lekket det uutgitte albumet ''Toy'' fra 2001 ut på Internett. Det inneholdt materiale som Bowie benyttet på ''Heathen'', sanger som dukket opp som B-sider på singlene, samt en del nye utgaver av hans eldre låter.<ref name=rollingstone-perpetua-m-20110322-toy/><ref name=guardian-michaels-s-20110323/>

=== 2013–16: Siste år ===
[[File:David Bowie.jpg|thumb|left|upright|Bowie, 2006.]]
Den [[8. januar]] [[2013]], på Bowies 66-årsdag, annonserte han et nytt album med tittelen ''[[The Next Day]]'' med utgivelse i midten av mars. Det var Bowies første albumutgivelse på ti år, og inneholdt 14 låter og tre bonusspor.<ref>[http://www.davidbowie.com/news/new-website-album-single-and-video-birthday-boy-47841 «New Website, Album, Single And Video For The Birthday Boy»] {{Wayback|url=http://www.davidbowie.com/news/new-website-album-single-and-video-birthday-boy-47841 |date=20130111171526 }}. ''Davidbowie.com''. 8. januar 2013.</ref><ref>[http://www.spin.com/#articles/david-bowie-returns-hiatus-new-album-single-where-are-we-now «David Bowie Returns From Decade-Long Hiatus With New Album, Single»]. ''Spin''.</ref> I annonseringen på nettsidene sine erkjente Bowie at han hadde hatt en lang pause.<ref name="nme"/> Albumets produsent, Tony Visconti, fortalte at det var spilt inn 29 låter til albumet, og at noen av disse ville komme på neste album, et arbeid som skulle begynne senere i 2013. Uttalelsen ble etterfulgt av en utgivelse av en singel, «Where Are We Now?», skrevet og innspilt av Bowie i New York og produsert av hans langvarige samarbeidspartner Visconti.<ref name="nme"/>

En musikkvideo for «Where Are We Now?» ble utgitt på [[Vimeo]] samme dag, regissert av New York-kunstneren [[Tony Oursler]].<ref name="nme" /> Singelen gikk til topps på iTunes-listen i Storbritannia i løpet av få timer etter utgivelsen,<ref>[http://www.nme.com/news/david-bowie/68063 «David Bowie's comeback single rockets to Number One on iTunes»]. ''NME''.</ref> og til sjetteplass på den britiske singellisten,<ref>[http://www.officialcharts.com/chart-news/david-bowie-secures-first-top-10-single-in-two-decades-1811/ «David Bowie secures first Top 10 single in two decades»]. ''The Official Chart Company''.</ref> og ble med det hans første singel blant topp ti på to tiår (siden «Jump They Say» i 1993). En annen video, «The Stars (Are Out Tonight)», var regissert av [[Floria Sigismondi]] og ble utgitt den 25. februar. Videoen framstilte Bowie og skuespilleren [[Tilda Swinton]] som et ektepar.<ref>[http://www.officialcharts.com/artist/_/david%20bowie/ «David Bowie chart history»]   {{Wayback|url=http://www.officialcharts.com/artist/_/david%20bowie/ |date=20131103181930 }}. ''The Official Chart Company''.</ref> Den 1. mars ble albumet gjort tilgjengelig for gratis [[strømming]] via [[iTunes]].<ref name="pitchfork=phillips-a-49744"/> Albumet ''The Next Day'' debuterte med førsteplass på den britiske albumlisten, hans første siden ''Black Tie White Noise'' (1993), og ble det albumet som på denne tiden solgte raskest i 2013.<ref>[http://www.officialcharts.com/chart-news/david-bowie-scores-first-number-1-album-in-20-years-2114/ «David Bowie scores first Number 1 album in 20 years»]. ''The Official Chart Company''.</ref> Musikkvideoen for «The Next Day» skapte en del kontrovers med sin religiøse tematikk, og ble innledningsvis fjernet fra [[YouTube]] etter at den etter sigende hadde brutt nettstedets betingelser. Den ble senere tilgjengeliggjort på nytt med en advarsel om at den hadde 18-årsgrense.<ref name="cbsnews 8301-207_162-57583735"/>

Ifølge ''[[The Times]]'' hadde Bowie utelukket at han noen gang kom til å gi intervjuer igjen.<ref name=thetimes-teeman-t-20130112-6Dm7JDvmU/> En utstilling av ulike gjenstander som har tilhørt Bowie, kalt «David Bowie Is», ble vist på [[Victoria and Albert Museum]] i [[London]] i 2013.<ref>[http://www.vam.ac.uk/content/exhibitions/david-bowie-is «David Bowie Is»]. ''Victoria and Albert Museum''.</ref> Senere samme år ble utstillingen sendt på en verdensturné, som startet i [[Toronto]] i [[Canada]], og som senere besøkte [[Chicago]], [[Paris]], [[Melbourne]], og [[Groningen]] i [[Nederland]].<ref>[http://www.vam.ac.uk/content/articles/t/touring-exhibition-david-bowie-is «Touring Exhibition: David Bowie is»]. ''Victoria and Albert Museum''.</ref> Bowie deltok for øvrig på vokalen til [[indierock]]ebandet [[Arcade Fire]]s sang «Reflektor», som ble utgitt i begynnelsen av september 2003, ettersom han likte den så godt da han overhørte gruppens innspillinger i studio.<ref>[http://www.nme.com/news/arcade-fire/72730 «David Bowie 'threatened to steal' 'Reflektor' from Arcade Fire»]. ''NME''. 18. september 2013.</ref> En avstemning gjennomført av ''BBC History Magazine'' i oktober 2013 slo fast at Bowie ble ansett som den best kledte briten gjennom tidene.<ref name=theguardian-michaels-s-20131019-bestdressed/>

Ved [[BRIT Awards|BRIT Awards 2014]] den 19. februar ble Bowie den eldste mottakeren gjennom historien da han vant prisen for beste manlige, britiske utøver. Prisen ble mottatt på hans vegne av modellen [[Kate Moss]], som leste opp hans tale: «Jeg er overbegeistret for å ha fått en BRIT som beste mannlige utøver - men jeg er, er jeg ikke, Kate? Jo, jeg syns det er en flott måte å avslutte dagen på. Mange, mange takk og [[Skottland]], bli værende hos oss!»<ref>[http://www.bbc.co.uk/news/entertainment-arts-26230608 «Brit Awards 2014: David Bowie wins best British male award»]. ''BBC News'' 20. februar 2014. Originalsitat: «I'm completely delighted to have a Brit for being the best male – but I am, aren't I Kate? Yes. I think it's a great way to end the day. Thank you very, very much and Scotland stay with us.».</ref> Bowies referanse til den kommende avstemningen i september 2014 om [[Folkeavstemningen om skotsk uavhengighet 2014|skotsk uavhengighet]] fikk betydelig oppmerksomhet i sosiale media over hele [[Storbritannia]].<ref>[http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/news/david-bowie-on-scottish-independence-reactions-on-twitter-9140683.html «David Bowie on Scottish independence: Reactions on Twitter»]. ''The Independent'' (London). 20. februar 2014.</ref>

Den 18. juli antydet Bowie at han ville komme med mer musikk i fremtiden, men ville ikke nevne detaljer.<ref>[http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/news/david-bowie-has-promised-new-music-soon-9610274.html «David Bowie new album: Singer promises new music 'soon'»]. ''The Independent'' (London).</ref> Mer informasjon kom dog i september 2014 om hans neste album, ''Nothing Has Changed'', som ble et samlealbum. Det inneholdt eldre og sjeldne låter, men også en ny låt kalt «Sue (Or in a Season of Crime)».<ref name=independent-30573204/> I mai 2015 ble det annonsert at «Let's Dance» ville bli utgitt på nytt i en spesialutgivelse i begrenset opplag på gul vinylsingel, den 16. juli 2015 i forbindelse med utstillingen «David Bowie is» ved et kunstsenter i [[Melbourne]], Australia.<ref>[http://www.neverenoughnotes.co.uk/2015/05/david-bowies-lets-dance-to-get-limited-vinyl-reissue «David Bowie's 'Let's Dance' to get limited vinyl reissue»] {{Wayback|url=http://www.neverenoughnotes.co.uk/2015/05/david-bowies-lets-dance-to-get-limited-vinyl-reissue |date=20160114134809 }}. ''Never Enough Notes''.</ref>

I august 2015 ble det annonsert at Bowie skrev på sanger for en [[musikal]] på [[Broadway]], basert på animasjonsserien ''[[Svampebob Firkant]]''.<ref name=rollingstone-grow-k-20150831/> Bowie skrev og spilte inn åpningssangen for TV-serien ''[[The Last Panthers]]'', en dramaserie sendt i november 2015.<ref name="rollingstone=kreps-d-20150922"/> Temaet i denne serien ble også tittelsporet på hans album ''[[Blackstar]]'' som ble utgitt i januar 2015. Det ble sagt at dette albumet hadde hentydninger til hans tidligere krautrock-inspirerte verk.<ref name=spin-2015--carley-b/> I henhold til ''The Times'' ville ''Blackstar'' bli «... det merkeligste verket hittil fra Bowie.».<ref name=consequenceofsound-young-a-20151024/>


''Blackstar'' ble utgitt den [[8. januar]] [[2016]], på Bowies 69-årsdag, og ble møtt med positiv omtale.<ref>[http://www.metacritic.com/music/blackstar/david-bowie «Reviews for Blackstar by David Bowie»]. ''Metacritic''.</ref> To dager senere, den 10. januar, kom meldingen om at David Bowie var død. Produsent Tony Visconti kunne avsløre at Bowie hadde planlagt at albumet skulle være hans svanesang, og en avskjedsgave til hans fans før hans død.<ref>[http://www.telegraph.co.uk/news/celebritynews/12092542/Bowies-last-album-was-parting-gift-for-fans-in-carefully-planned-finale.html «David Bowie's last release, Lazarus, was 'parting gift' for fans in carefully planned finale»]. ''The Daily Telegraph''. 11. januar 2016.</ref><ref name="theguardian-jonze-t-20160111-blackstar"/><ref>[http://www.nme.com/blogs/nme-blogs/how-david-bowie-told-us-he-was-dying-in-the-lazarus-video «How David Bowie told us he was dying in the 'Lazarus' video»]. ''NME''.</ref> Flere journalister og kritikere merket seg at flere av tekstene på albumet syntes å hentyde til hans forestående død, særlig låten og videoen «Lazarus».<ref name="cnn_griggs"/><ref name=billboard-payne-c-6836563/> [[CNN]] bemerket at albumet «avslører en mann som tilsynelatende var forankret i sin egen dødelighet.»<ref name="cnn_griggs" /> Visconti uttalte senere at Bowie hadde planlagt et post-Blackstar-album, og hadde skrevet og innspilt demoversjoner av fem låter i løpet av sine siste uker, noe som kan tyde på at Bowie trodde han ennå hadde noen måneder igjen å leve.<ref name=rollingstonehiatt-b-20160113/> Dagen etter hans død gikk interessen for Bowies musikk online rett til værs, og brøt [[Vevo]]s rekord for mest sette musiker på én enkelt dag.<ref name=techtimes-Lelinwalla-M-124452-20160114/>
Den 15. januar gikk ''Blackstar'' til topps på den britiske albumlisten, mens 19 av hans album var på den britiske topp 100 albumlisten, og 13 av hans singler var den britiske topp 100 singellisten.<ref>[http://www.officialcharts.com/chart-news/david-bowie-is-the-starman-of-this-weeks-official-chart-as-the-nation-pays-tribute-to-a-music-icon__13562/ «David Bowie is the Starman of this week's Official Chart as the nation pays tribute to a music icon»]. ''The Official UK Charts Company''. 15. januar 2016.</ref><ref name=theguardian-gibsone-h-20160115/> ''Blackstar'' gikk også til topps på albumlistene i andre land i verden, blant annet i Australia, Frankrike, Tyskland, Italia, New Zealand og på amerikanske Billboard 200.<ref>[http://www.abc.net.au/news/2016-01-16/bowie-last-album-rockets-to-top-of-british-charts/7092934 «David Bowie's final album Blackstar rockets to top of charts»]. ABC. 17. januar 2016.</ref><ref name="billboard-6844036"/>

== Skuespillerkarriere ==
Bowies karriere som skuespiller startet før hans kommersielle gjennombrudd som musiker. Mens han studerte [[avantgarde|avantgarde-teater]] og [[pantomime]] hos Lindsay Kemp, spilte han Cloud i Kemps teaterproduksjon ''Pierrot in Turquoise'' i 1967 (senere produsert for TV i filmen ''Looking Glass Murders'' i 1970).<ref name=sandford-s43/> I [[kortfilm]]en i svart/hvitt, ''The Image'' (1969), spilte han en spøkelsesgutt som hjemsøkte en plaget kunstner.<ref name="Buckley_49"/> Det samme året hadde Bowie en kort opptreden i filmatiseringen av [[Leslie Thomas]]' humoristiske roman ''The Virgin Soldiers'' (1966). I 1976 ble han kritikerrost for sin første hovedrolle da han framstilte Thomas Jerome Newton, en utenomjordisk figur fra en døende planet, i ''[[The Man Who Fell to Earth]]'', regissert av [[Nicolas Roeg]]. ''Just a Gigolo'' (1979) var en tysk-engelsk samproduksjon regissert av [[David Hemmings]], der Bowie hadde hovedrollen som den [[Preussen|prøyssiske]] offiseren Paul von Przygodski. Etter å ha kommet tilbake fra [[Første verdenskrig]] møtte han en baronesse, spilt av [[Marlene Dietrich]], som trakk ham inn i sin stall av gigoloer.<ref name=hendrikse-w-bowie/>

Bowie spilte også Joseph Merrick i ''[[The Elephant Man]]'' på [[Broadway]] hele 157 ganger i løpet av 1980 og 1981. Han spilte rollen uten [[teatersminke]] og fikk ros for sin ekspressive framtoning.<ref name="sandford_205-207" /> Filmen ''[[Christiane F. – Å være ung er for jævlig]]'' (1981) er en dramatisering av den bestselgende tyske, biografiske romanen ''[[Å være ung er for jævlig]]''. Historien handler om en ung, prostituert jentes narkotikaavhengighet. Den virkelige Christiane F. hadde vært på en Bowie-konsert i Berlin og hendelsen ble gjenskapt i filmen med Bowie i rollen som seg selv. Soundtracket i filmen inneholder mye av musikken fra hans «Berlin-trilogi».<ref name=sandford-s208/> Bowie spilte også i den erotiske skrekkfilmen ''The Hunger'' (1983), med [[Catherine Deneuve]] og [[Susan Sarandon]]. I [[Nagisa Oshima]]s film fra samme år, ''[[Merry Christmas, Mr. Lawrence]]'', basert på den amerikanske forfatteren [[Laurens van der Post]]s roman ''Sæden og såmannen'' fra [[1963]],<ref>[http://www.nb.no/nbsok/nb/f842cd92fa1edc0f303317c7b8ea16c2?index=4#0 ''Sæden og såmannen''], blabok på Nasjonalbiblioteket</ref>  spiller Bowie major Jack Celliers, en krigsfange i en japansk interneringsleir. Bowie spilte seg selv i ''[[Yellowbeard]]'' (1983), en komedie laget av medlemmer fra [[Monty Python]], samt hadde en liten rolle som Colin, en leiemorder i filmen ''Into the Night'' (1985). Han fikk også tilbud om å spille skurken Max Zorin i [[James Bond]]-filmen ''[[Med døden i sikte]]'' (1985), men avslo.<ref name=pegg-s561/>

[[Rock]]e[[musikal]]en ''[[Absolute Beginners (film)|Absolute Beginners]]'' (1986), basert på [[Colin MacInnes]]' roman fra [[1959]] om utelivet i London, benyttet Bowies musikk, og han medvirket selv i en mindre rolle. Samme år spilte han i [[Jim Henson]]s mørke fantasifilm ''Labyrinth'', i rollen som Jareth, kongen av [[goblin]]ene.<ref name=sandford-s252-253/> To år senere spilte han [[Pontius Pilatus]] i [[Martin Scorsese]]s dramafilm ''[[The Last Temptation of Christ]]'' (''Jesu siste fristelse'', 1988), basert på en roman av [[Nikos Kazantzakis]].

Bowie spilte deretter en misfornøyd ansatt, med [[Rosanna Arquette]] som medskuespiller, i komedien ''The Linguini Incident'' (1991), og hadde rollen som den mystiske [[FBI]]-agenten Phillip Jeffries i [[David Lynch]]s ''[[Twin Peaks: Fire Walk with Me]]'' (1992), en oppfølger til TV-serien ''[[Twin Peaks]]''. Han spilte [[Andy Warhol]] i den biografiske dramafilmen ''Basquiat'' (1996) og han var fryktinngytende revolvermann i [[Giovanni Veronesi]]s [[spaghetti-western]] ''Il Mio West'' (1998). (Utgitt som ''Gunslinger's Revenge'' i USA i 2005).<ref name=thompson-2006-s195/> Han spilte den aldrende gangsteren Bernie i [[Andrew Goth]]s ''[[Everybody Loves Sunshine]]'' (1999), og dukket opp i TV-utgaven av spillefilmen ''The Hunger'' med samme tittel. I ''Mr. Rice's Secret'' (2000) spilte han naboen til en uhelbredelig syk tolvåring, og året etter opptrådte han som seg selv i komedien ''[[Zoolander]]''.<ref>[http://www.theguardian.com/fashion/2015/mar/10/zoolander-returns-ben-stiller-and-luke-wilson-bring-blue-steel-to-paris-fashion-week «Zoolander returns: Ben Stiller and Owen Wilson bring blue steel to Paris fashion week»]. ''The Guardian''. 11. januar 2015.</ref>

Bowie portretterte fysikeren [[Nikola Tesla]] i [[Christopher Nolan]]s film [[The Prestige (film)|''The Prestige'']] (2006). Filmen handler om den bitre rivaliseringen mellom to [[tryllekunstner]]e på slutten av [[1800-tallet]]. Det samme året sto han for stemmen til den mektige skurken Maltazard i den franskproduserte og engelskspråklige [[animasjon]]sfilmen ''[[Arthur og Minimoyene]]'' (2006). Han spilte seg selv i en episode av [[Ricky Gervais]]' TV-serie ''[[Extras]]'', og i 2007 lånte han sin stemme til figuren «Lord Royal Highness» i TV-filmen om tegneseriefiguren [[Svampebob Firkant]]. I filmen ''August'' (2008), regissert av [[Austin Chick]], hadde han en mindre rolle som Ogilvie, sammen med [[Josh Hartnett]] og [[Rip Torn]], som han hadde samarbeidet med i 1976 i tidligere omtalte ''The Man Who Fell to Earth''.<ref>[http://www.imdb.com/title/tt0470679 «August (2008) details»], ''IMDB''</ref><ref>[http://us.imdb.com/title/tt0074851/fullcredits «The Man Who Fell to Earth details»]. ''IMDB''</ref>

== Ettermæle og innflytelse ==
[[Fil:David Bowie holywood.jpg|thumb|right|David Bowies stjerne på [[Hollywood Walk of Fame]].]]
Bowies sanger og sceneteknikk brakte en ny dimensjon til populærmusikken i begynnelsen av 1970-årene og hadde både en umiddelbar og mer langsiktig påvirkning på den. Ifølge musikkhistorikerne Schinder og Schwartz var musikere som Bowie og Marc Bolan pionerer og skapere av [[glamrock]]sjangeren.<ref name="Schinder & Schwartz 2007: s. 482"/> Samtidig var Bowie en inspirator for [[punkrock]]bevegelsen.<ref name=campell-m-2011/> Mens punkmusikerne forkastet popstjerne-konvensjonene, fortsatte Bowie i en abstrakt musikkstil som fikk innflytelse på sjangeren. Biografen David Buckley skriver: «I ei tid da punkrocken vendte tilbake til tre-minutters popsanger, forlot Bowie den tradisjonelle rock-instrumenteringen nesten fullstendig.»<ref name=campell-s304/><ref name=buckley-s45/> Bowies plateselskap forsøkte å formidle hans unike status i populærmusikken med slagordet: «There's Old Wave, there's New Wave, and there's David Bowie.»
<ref name=thomson-1993-s217/> Musikkviter James Perone berømmer ham for å ha «brakt raffinement til rockemusikken» og musikkritikere anerkjenner den intellektuelle dybden i hans arbeid og innflytelse.<ref name="Schinder & Schwartz 2007: s. 482" /><ref name=peronde-s183/><ref name=paytress-m-2003-bolan/>

Buckley skriver at popmusikken i de tidlige 1970-årene var «Oppblåst, selvhøytidelig og selvtilfreds,[...] Bowie utfordret selve kjernen i troen på sin tids rockemusikk.» John Peel skriver: «Et særtrekk ved progressiv rock på tidlig 70-tall var at den ikke hadde fremgang. Før Bowie kom, ønsket ikke folk noen særlig endring.» Buckley sier at «Bowie undergravde oppfatningen av hva det ville si å være en rockestjerne,» med det resultatet at det «etter Bowie ikke har vært noen andre popikon av samme kaliber, fordi den popverdenen som produserer disse rockegudene ikke lenger eksisterer. [...] Den voldsomme Bowie-dyrkingen var unik, hans innflytelse varte lenger og hans kreativitet var større enn noen annens.»

Buckley konkluderer med at «Bowie er både stjerne og ikon. Den enorme produksjonen hans [...] har kanskje skapt den største kulten i populærkulturen. [...] Hans innflytelse har vært unik i populærkulturen - han har gjennomsyret og endret flere liv enn noen sammenlignbar figur.»<ref name="buckley_legacy"/>

På grunn av Bowies kontinuerlige orientering mot noe nytt, har hans innflytelse fortsatt å utvide seg.<ref name=filicky-b-cmj-71-766-s13/> Biografen Thomas Forges legger til: «Fordi han har lykkes i så mange ulike musikkstiler, er det nesten umulig å finne en popartist i dag som ikke har blitt påvirket av David Bowie.»<ref name=forget-t-2002-bowie/> I 2000 kåret NME Bowie som «den mest innflytelsesrike artisten gjennom alle tider.»<ref>[http://www.nyrock.com/worldbeat/11_2000/112900.asp Bowie Voted Most Influential Artist by Today's Pop Stars]  {{Wayback|url=http://www.nyrock.com/worldbeat/11_2000/112900.asp |date=20161208010944 }}</ref><ref>[http://www.nme.com/news/david-bowie/5406 NME poll places Bowie as most influential artist of all-time]</ref>

Bowie var hovedinspirasjonskilden til den biseksuelle glamrockeren Brian Slade i filmen ''Velvet Goldmine'' fra 1998. I 2015 ble han kåret til en av magasinet ''GQ''s 50 mest velkledde britiske menn.<ref>[http://www.gq-magazine.co.uk/style/articles/2015-01/05/best-dressed-men-2015/ «50 Best Dressed Men in Britain 2015»] {{Wayback|url=http://www.gq-magazine.co.uk/style/articles/2015-01/05/best-dressed-men-2015/ |date=20150107145128 }}, GQ</ref> Hans alter ego, Ziggy Stardust, var inspirasjonskilden til [[Tilda Svindon]]s rollefigur i filmen ''A Bigger Splash'', rockesangeren Marianne Lane.<ref>[https://www.youtube.com/watch?v=Iue1Ax7tTdM Youtube: Tilda Swinton talks about her character in 'A Bigger Splash']</ref><ref>[http://www.anothermag.com/design-living/7763/a-deeper-dive-into-a-bigger-splash A Deeper Dive Into A Bigger Splash]</ref>

== Priser og utmerkelser ==
[[Fil:David Bowie's Outfits - Rock and Roll Hall of Fame (2014-12-30 13.09.55 by Sam Howzit).jpg|thumb|right|Et utvalg av Bowies kostymer utstilt ved [[Rock and Roll Hall of Fame]].]]
Bowie fikk sitt kommersielle gjennombrudd i 1969 med låten «Space Oddity». For denne vant han Ivor Novellos «Special Award For Originality».<ref>[http://www.bucksmusicgroup.com/about/ivor-novello-awards/ «Ivor Novello Awards»] {{Wayback|url=http://www.bucksmusicgroup.com/about/ivor-novello-awards/ |date=20170622042219 }}. ''Bucks Music Group''. Besøkt 14. januar 2016.</ref>

For sin opptreden i science fiction-filmen ''The Man Who Fell to Earth'' fra 1976 vant han «Saturn Award» for beste skuespiller. I de påfølgende tiårene ble han beæret med stort antall utmerkelser for sin musikk og sine videoer, deriblant to «Grammy Awards»,<ref>[http://www.grammy.com/nominees/search?artist=%22David+Bowie%22&field_nominee_work_value=&year=All&genre=All «Grammy Award Winners»]. ''Grammy.com''. National Academy of Recording Arts & Sciences, Inc. Besøkt 14. januar 2016.</ref><ref>[https://web.archive.org/web/20100826002047/http://www2.grammy.com/Recording_Academy/Awards/Lifetime_Awards «Lifetime Achievement Award: Past Recipients»]. ''Grammy.com''. National Academy of Recording Arts & Sciences, Inc. Arkivert fra originalen 26. august 2010. Besøkt 14. januar 2016.</ref> tre «Brit Awards» - der han ble beste britiske mannlige artist to ganger, og i 1996 prisen for «Outstanding Contribution to Music». (Fremragende bidrag til musikk).<ref>[http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/news/brit-awards-2014-david-bowie-wins-best-male-and-kate-ziggy-moss-collects-it-for-him-9139637.html «Brit Awards 2014: David Bowie wins Best Male and wades into Scottish independence debate via Kate 'Ziggy' Moss»], ''The Independent''. 11 January 2015.</ref>

I 1999 ble Bowie utnevnt til «Commandeur de'l Ordre des Arts et des Lettres» av den franske regjeringen.<ref name=independent-lichfield-j-20090508-822752/> Samme år mottok han et æresdoktorat fra Berklee College of Music.<ref>[https://web.archive.org/web/20120326155914/http://www.berklee.edu/news/1999/grad99.html «ChChChChanges»]. ''Berklee College of Music''. Arkivert fra originalen den 26. mars 2012.</ref> Han avslo den kongelige æresbevisningen «Commander of the Order of the British Empire» (CBE) i 2000 og ønsket heller ikke å bli slått til ridder i 2003.<ref name=bbcthompson-j-20160114-6230201/> Bowie uttalte senere at «Jeg har aldri hatt en intensjon om å akseptere noe sånt. Jeg skjønner ikke hva som er hensikten med det. Det er ikke det jeg har arbeidet for i livet mitt.»<ref>(18 April 2015).[http://www.music-news.com/news/UK/88765/Read «David Bowie turns down knighthood»], Music-news.com Besøkt 14. januar 2016.</ref>

I sin karriere solgte han mer enn 140 millioner album. I Storbritannia ble han tildelt 9 platina-, 11 gull- og 8 sølv-album, og i USA 5 album i platina og 7 i gull.<ref>[http://www.riaa.com/gold-platinum/?tab_active=default-award&se=David+bowie#search_section «RIAA Searchable Database: search for David Bowie».] Recording Industry Association of America. Besøkt 14. januar 2016.</ref>

I BBCs meningsmåling fra 2002, der de 100 mest fremstående briter skulle kåres, ble han nummer 29.<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/entertainment/2208671.stm «100 great British heroes»] BBC. 14. januar 2016.</ref> I 2004 rangerte ''Rolling Stones magazine'' ham som nr. 39 på sin liste over de 100 største rockeartister gjennom tidene.<ref>[http://www.rollingstone.com/music/lists/100-greatest-artists-of-all-time-19691231/david-bowie-20110420 «100 Greatest Artists: 39 David Bowie»] ''Rolling Stone''. 14. januar 2016.</ref> 17. januar 1996 ble Bowie innlemmet i [[Rock and Roll Hall of Fame]], samt utpekt til medlem av [[Science Fiction and Fantasy Hall of Fame]] i juni 2013.<ref>[http://www.empmuseum.org/membership «Science Fiction and Fantasy Hall of Fame: EMP welcomes five major players»] [Juni 2013]. «David Bowie: Shape-shifting musician and movie star», empmuseum.org</ref> Edderkoppen ''Heteropoda davidbowie'' er oppkalt etter ham.<ref>[http://www.arkive.org/david-bowie-spider/heteropoda-davidbowie/ «David Bowie spider videos, photos and facts – Heteropoda davidbowie»] {{Wayback|url=http://www.arkive.org/david-bowie-spider/heteropoda-davidbowie/ |date=20160113215125 }}, ARKive. Besøkt 14. januar 2016.</ref>

== Diskografi ==
Soloalbum – med høyeste listeplassering på engelske, amerikanske og norske albumlister.

=== Studioalbum ===
{{div col}}
# ''[[David Bowie (album)|David Bowie]]'' (1967)
# ''[[Space Oddity]]'' (1969, 1972-nyutgivelsen nådde UK #17, US #16)
# ''[[The Man Who Sold the World]]'' (1970, 1972-nyutgivelsen nådde UK #26)
# ''[[Hunky Dory]]'' (1971, US #93, 1972-nyutgivelsen nådde UK #3)
# ''[[The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars]]'' (1972, UK #5, US #75)
# ''[[Aladdin Sane]]'' (1973, UK #1, US #17, N #11)
# ''[[Pin Ups]]'' (1973, UK #1, US #23, N #8)
# ''[[Diamond Dogs]]'' (1974, UK #1, US #5, N #8)
# ''[[Young Americans]]'' (1975, UK #2, US #9, N #13)
# ''[[Station to Station]]'' (1976, UK #5, US #3, N #8)
# ''[[Low]]'' (1977, UK #2, US #11, N #10)
# ''[["Heroes"]]'' (1977, UK #3, US #35, N #13)
# ''[[Lodger]]'' (1979, UK #4, US #20, N #11)
# ''[[Scary Monsters and Super Creeps|Scary Monsters (and Super Creeps)]]'' (1980, UK #1 US #12, N #3)
# ''[[Let’s Dance]]'' (1983, UK #1, US #1, N #1)
# ''[[Tonight]]'' (1984, UK #1, US #11, N #3)
# ''[[Never Let Me Down]]'' (1987, UK #6, US #34, N #3)
# ''[[Black Tie White Noise]]'' (1993, UK #1, US #39, N #8)
# ''[[The Buddha of Suburbia (album)|The Buddha of Suburbia]]'' (1993, UK #87)
# ''[[Outside (album)|Outside]]'' (1995, UK #8, US #21, N #15)
# ''[[Earthling (album)|Earthling]]'' (1997, UK #6, US #39, N #13)
# ''[['hours...']]'' (1999, UK #5, US #47, N #4)
# ''[[Heathen (album)|Heathen]]'' (2002, UK #5, US #14, N #2)
# ''[[Reality (album)|Reality]]'' (2003, UK #3, US #29, N #2)
# ''[[The Next Day]]'' (2013, UK #1, US #2, N #1)
# ''[[Blackstar]]'' (2016, UK #1, US #1, N #1)
# ''[[Toy (David Bowie album)|Toy]]'' (2021 UK #5, N #17) 
{{div col end}}

=== Konsertalbum ===
{{div col}}
* ''[[David Live]]'' (1974)
* ''[[Stage]]'' (1978)
* ''[[Ziggy Stardust - The Motion Picture]]'' (1983)
* ''Serious Moonlight Tour'' (1983)
* ''Glass Spider Tour'' (1987)
* ''[[Tin Machine Live: Oy Vey Baby]]'' (1992)
* ''[[Santa Monica '72]]'' (1994)
* ''[[LiveAndWell.com]]'' (1999)
* ''Bowie at the Beeb''  (2000)
* ''[[A Reality Tour]]'' (2010)
{{div col end}}

=== Konsertalbum utgitt posthumt ===
{{div col}}
* ''Live Nassau Coliseum '76'' (spilt på radio 1976) (utgitt 2017)
* ''Cracked Actor (Live Los Angeles '74) (1974)
* ''Live In Berlin'' (1978)
* ''Welcome to the Blackout (Live London '78)'' (2018)
* ''Serious Moonlight (1983, utgitt 2018)
* ''Glastonbury 2000'' (2018)
* ''ChangesNowBowie'' (2020)
* ''Ouvrez le Chien (Live Dallas 95)'' (2020)
* ''Something in the Air (Live Paris 99)'' (utgitt 2020)
* ''I'm Only Dancing (The Soul Tour 74)'' (utgitt 2020)
* ''No Trendy Réchauffé (Live Birmingham 95)'' (2020)
* ''Look At The Moon! (Live Phoenix Festival 97)'' (2021)
* ''David Bowie At The Kit Kat Klub (Live New York 99)'' (2021)

=== Samlealbum ===
{{div col}}
* ''The World of David Bowie'' (1970)
* ''Images 1966–1967'' (1973)
* ''ChangesOneBowie'' (1976)
* ''The Best of Bowie'' (1980)
* ''ChangesTwoBowie'' (1981)
* ''Golden Years'' (1983)
* ''Fame and Fashion'' (1984)
* ''David Bowie's All Time Greatest Hits'' (1984)
* ''Sound + Vision'' (1989) 
* ''Changesbowie'' (1990) 
* ''Early On'' (1964–1966) (1991)    
* ''The Singles Collection'' (1993)  
* ''The Deram Anthology 1966–1968'' (1997)   
* ''The Best of 1969/1974'' (1997) 
* ''The Best of 1974/1979'' (1998) 
* ''All Saints'' (2001)    
* ''Best of Bowie'' (2002)
* ''Club Bowie'' (2003) 
* ''The Collection'' (2005)  
* ''The Platinum Collection'' (2005)
* ''The Best of David Bowie'' (2007)   
* ''Bowie Box Set'' ([[Outside (album)|Outside]], [[Earthling (album)|Earthling]], [['hours...']], [[Heathen (album)|Heathen]], [[Reality (album)|Reality]]- 10CD) (2007)
{{div col end}}

=== Studioalbum som medlem i Tin Machine ===
* ''Tin Machine'' (1989, UK #3, N #9, US #28) (1989)
* ''Tin Machine II'' (UK #23, N #9, US #126) (1991)

== Filmografi (utvalg) ==
* [[Filmåret 1976|1976]] - ''[[The Man Who Fell to Earth]]''
* [[Filmåret 1978|1978]] - ''[[Just a Gigolo (1978)|Just a Gigolo]]''
* [[Filmåret 1983|1983]] - ''[[The Hunger (1983)|The Hunger]]''
* [[Filmåret 1983|1983]] - ''[[Merry Christmas, Mr. Lawrence|Merry Christmas, Mr Lawrence]]''
* [[Filmåret 1986|1986]] - ''[[Labyrinth (1986)|Labyrinth]]''
* [[Filmåret 1988|1988]] - ''[[The Last Temptation of Christ (film)|The Last Temptation of Christ]]''
* [[Filmåret 1992|1992]] – ''[[Twin Peaks &ndash; Fire Walk with Me]]''
* [[Filmåret 2008|2008]] - ''[[The Prestige (film)|The Prestige]]''

=== Konserter i Norge ===
* [[The Stage Tour: Ekeberghallen (1978)|''The Stage Tour: Ekeberghallen'']] [[Oslo]] – [[Ekeberghallen]] – [[5. juni]] [[1978]]
* [[Sound and Vision World Tour: Jordal Amfi (1990)|''Sound and Vision World Tour: Jordal Amfi'']] [[Oslo]] – [[Jordal Stadion]] – [[22. august]] [[1990]]
* [[The Tin Machine "It's My Life" Tour: Oslo Konserthus (1991)|''The Tin Machine «It's My Life» Tour: Oslo Konserthus'']] [[Oslo]] – [[Oslo Konserthus]] – [[22. oktober]] [[1991]]
* [[The Outside Tour: Oslo Spektrum (1996)|''The Outside Tour: Oslo Spektrum'']] [[Oslo]] – [[Oslo Spektrum]] – [[22. januar]] [[1996]]
* [[The Earthling World Tour: Kalvøyafestivalen (1997)|''The Earthling World Tour: Kalvøyafestivalen'']] [[Oslo]] – [[Kalvøyafestivalen]] – [[28. juni]] [[1997]]
* [[The Searching for Jackolopes Tour: Quartfestivalen (2002)|''The Searching for Jackolopes Tour: Quartfestivalen'']] [[Kristiansand]] – [[Quartfestivalen]] – [[3. juli]] [[2002]]
* [[A Reality Tour: Oslo Spektrum (2003)|'' A Reality Tour: Oslo Spektrum'']] [[Oslo]] – [[Oslo Spektrum]] – [[12. oktober]] [[2003]]
* [[A Reality Tour: Koengen (2004)|''A Reality Tour: Koengen'']] [[Bergen]] – [[Koengen]] – [[17. juni]] [[2004]]
* [[A Reality Tour: Norwegian Wood (2004)|''A Reality Tour: Norwegian Wood'']] [[Oslo]] – [[Norwegian Wood (festival)|Norwegian Wood]] – [[18. juni]] [[2004]]

=== Referanser ===
<!-- VENNLIGST IKKE GÅ OVER TIL ET ANNET REFERANSESYSTEM -->
<references>
<ref name="0-8230-7677-6, s. 572">Bronson, Fred (1990): ''The Billboard Book of Number 1 Hits''. Billboard Books. ISBN 0-8230-7677-6, s. 572</ref>
<ref name="0-85156-156-X, s. 120">Roberts, David, red. (2001): ''Guinness World Records: British Hit Singles''. Guinness World Records Ltd. ISBN 0-85156-156-X, s. 120</ref>
<ref name="978-0-313-35806-7. s. 95">Gulla, Bob (2008): ''Guitar Gods: The 25 Players Who Made Rock History''. Greenwood. ISBN 978-0-313-35806-7. s. 95</ref>
<ref name="978-0-324-36208-4. s. 472">Lamb, Charles W.; Hair, Joseph F.; McDaniel, Carl (2007): ''Marketing''. South-Western College Pub. ISBN 978-0-324-36208-4. s. 472</ref>
<ref name="978-1-74104-669-4. s. 46">Stone, Andrew (2008): ''Denmark''. Lonely Planet. ISBN 978-1-74104-669-4. s. 46</ref>
<ref name="978-1-85984-908-8. s. 188">McKay, George (1996): ''Senseless Acts of Beauty: Cultures of Resistance''. Verso. ISBN 978-1-85984-908-8. s. 188</ref>
<ref name="bbc-diver-5gwx">Diver, Mike (5. februar 2010): [http://www.bbc.co.uk/music/reviews/5gwx «David Bowie A Reality Tour Review»]. ''BBC''.</ref>
<ref name="bbcthompson-j-20160114-6230201">Thompson, Jody (8 January 2007).[http://news.bbc.co.uk/2/hi/entertainment/6230201.stm «Sixty things about David Bowie». (No. 35)] BBC News. Besøkt 14. januar 2016.</ref>
<ref name="billboard-mitchell-g-200911-s22">Mitchell, Gail (November 2009): «The Elements of Style». ''Billboard'', s. 22.</ref>
<ref name="billboard-payne-c-6836563">Payne, Chris: [http://www.billboard.com/articles/columns/rock/6836563/david-bowie-blackstar-goodbye-note-death-lazarus-2016 «David Bowie's Final Album 'Blackstar' & 'Lazarus' Video Were Goodbye Notes»]. ''Billboard''.</ref>
<ref name="Buckley_49">Buckley (2005), s. 49</ref>
<ref name="buckley_135-136">Buckley (2005), s. 135–136</ref>
<ref name="buckley_204-205">Buckley (2005), s. 204–205</ref>
<ref name="buckley_legacy">Buckley (2005): sidene 516–17, 524, 529</ref>
<ref name="buckley-21">Buckley (2000), s. 21.</ref>
<ref name="Buckley-33">Buckley (2000), s. 33</ref>
<ref name="buckley-s3">Buckley (2005), s. 3</ref>
<ref name=Bolanpics>https://bolanpics.wordpress.com/the-hype/</ref>
<ref name="buckley-s16">Buckley (2004), s. 16</ref>
<ref name="buckley-s19">Buckley (2005), s. 19</ref>
<ref name="buckley-s45">Buckley (2004): s. 45</ref>
<ref name="buckley-s46">Buckley (2005), s. 46</ref>
<ref name="buckley-s163">Buckley (2005), s. 163</ref>
<ref name="buckley-s238">Buckley (2005), s. 238</ref>
<ref name="buckley-s244">Buckley (2005), s. 244</ref>
<ref name="buckley-s252">Buckley (2005), s. 252</ref>
<ref name="buckley-s281">Buckley (2005), s. 281</ref>
<ref name="buckley-s293">Buckley (2005), s. 293</ref>
<ref name="buckley-s387">Buckley (2005), s. 387</ref>
<ref name="buckley-s394">Buckley (2005), s. 394</ref>
<ref name="buckley-s466">Buckley (2005), s. 466</ref>
<ref name="buckley-s485">Buckley (2005), s. 485</ref>
<ref name="buckley-s491">Buckley (2005), s. 491</ref>
<ref name="buckley-s165-166">Buckley (2005), s. 165–166</ref>
<ref name="buckley-s180-183">Buckley (2005), s. 180–183</ref>
<ref name="buckley-s289-291">Buckley (2000), s. 289–291.</ref>
<ref name="buckley-s335-355">Buckley (2005), s. 335–355</ref>
<ref name="buckley-s41-42">Buckley (2005), s. 41–42</ref>
<ref name="buckley-s413-414">Buckley (2005), s. 413–414</ref>
<ref name="buckley-s49-52">Buckley (2005), s. 49–52</ref>
<ref name="buckley-s493-495">Buckley (2005), s. 493–495</ref>
<ref name="buckley-s494-495">Buckley (2000), s. 494–495, 623</ref>
<ref name="buckley-s504-505">Buckley (2005), s. 504–505</ref>
<ref name="buckley-s512-513">Buckley (2000), s. 512–513</ref>
<ref name="buckley-s516-517-524-529">Buckley (2005), s. 516–517, 524, 529</ref>
<ref name="buckley-s533-534">Buckley (2000), s. 533–534</ref>
<ref name="buckley-s623-624">Buckley (2000), s. 623–624</ref>
<ref name="buckley-s89-90">Buckley (2000), s. 89–90</ref>
<ref name="buckley-s95-99">Buckley (2005), s. 95–99</ref>
<ref name="cann.k.s219-25-231">Cann, Kevin (2010): ''Any Day Now – David Bowie: The London Years: 1947–1974'', s. 219–25, 231</ref>
<ref name="carr_7">Carr & Murray (1981), s. 7</ref>
<ref name="Buckley, P 1-84353-105-4, s. 130">Buckley, Peter, red. (2003): ''The Rough Guide to Rock''. Rough Guides. ISBN 1-84353-105-4, s. 130</ref>
<ref name="buvkley-s156">Buckley (2000), s. 156</ref>
<ref name="campell-m-2011">Campell, Michael (2011): ''Popular Music in America:The Beat Goes On''</ref>
<ref name="campell-s304">Campbell (2008) s. 304</ref>
<ref name="carr-murray-s11">Carr & Murray (1981), s. 11</ref>
<ref name="carr-murray-s116">Carr & Murray (1981), s. 116</ref>
<ref name="carr-murray-s102-107">Carr & Murray (1981), s. 102–107</ref>
<ref name="carr-murray-s108-114">Carr & Murray (1981), s. 108–114</ref>
<ref name="carr-murray-s68-74">Carr & Murray (1981), s. 68–74</ref>
<ref name="cbsnews 8301-207_162-57583735">Savage, Lesley (9. mai 2013): [http://www.cbsnews.com/8301-207_162-57583735/david-bowies-new-religious-themed-video-causing-controversy «David Bowie's new religious-themed video causing controversy»]. ''CBS News''.</ref>
<ref name="cnn_griggs">Griggs, Brandon: [http://www.cnn.com/2016/01/11/entertainment/david-bowie-blackstar-lazarus-death-meaning-feat/ «David Bowie's haunting final album hints at death»]. ''CNN''.</ref>
<ref name="consequenceofsound-young-a-20151024">Young, Alex (24. oktober 2015): [http://consequenceofsound.net/2015/10/david-bowie-to-release-oddest-album-yet-blackstar-in-january «David Bowie to release ‘oddest’ album yet, Blackstar, in January»]. ''Consequence of Sound''.</ref>
<ref name="dharpo-phayul-36991">Dharpo, Tenzin (12. januar 2016): [http://www.phayul.com/news/article.aspx?id=36991 «Rock star and a friend of Tibet David Bowie dies»], ''Phayul.com''</ref>
<ref name="Doggett-8-9">Doggett, Peter (Januar 2007): «Teenage Wildlife». ''Mojo Classic (60 Years of Bowie)'', s. 8–9.</ref>
<ref name="erlwine-st-r2482">Erlewine, Stephen Thomas: [http://www.allmusic.com/album/r2480 «(((Hunky Dory > Review)))»]. ''allmusic''.</ref>
<ref name="EvensMike57">Evans, Mike (2006): ''Rock 'n' Roll's Strangest Moments: Extraordinary Tales from Over Fifty Years''. Anova Books. ISBN 978-1-86105-923-9. s. 57.</ref>
<ref name="filicky-b-cmj-71-766-s13">Filicky, Brad (2002): ''Reviews; David Bowie: Heathen'' i «CMJ New Music Report»'' (utgave 71, nummer 766, side 13)''</ref>
<ref name="filicky-b-heathen-s13">Filicky, Brad (10. juni 2002): «Reviews; David Bowie: Heathen». ''CMJ New Music Report'' (CMJ) '''71''' (766), s. 13.</ref>
<ref name="forget-t-2002-bowie">Forget, Thomas (2002): ''David Bowie (Rock & Roll Hall of Famers)''</ref>
<ref name="fyfe-a-s88-91">Fyfe, Andy (januar 2007): «Too Dizzy». ''Mojo Classic'' (60 Years of Bowie), s. 88–91.</ref>
<ref name="Gillman_44">Gillman (1987), s. 44</ref>
<ref name="Gillman-16-17">Gillman (1987), s. 16-17.</ref>
<ref name="guardian-michaels-s-20110323">Michaels, Sean (23. mars 2011): [http://www.guardian.co.uk/music/2011/mar/23/david-bowie-toy-album-leak «David Bowie's unreleased album Toy leaks online»]. ''The Guardian''</ref>
<ref name="heatley-m-s88">Heatley, Michael; Hopkinson, Frank (24. november 2014): [https://books.google.co.uk/books?id=bsC_CAAAQBAJ&pg=PT88 ''The Girl in the Song: The Real Stories Behind 50 Rock Classics'']. Pavilion Books. s. 88.</ref>
<ref name="heawood-s">Heawood, Sophie (8. januar 2013): [http://www.independent.co.uk/voices/comment/david-bowie-has-gone-from-new-to-old--and-what-a-beautiful-thing-it-is-8443239.html «David Bowie has gone from new to old – and what a beautiful thing it is»]. ''The Independent''</ref>
<ref name="hendrikse-w-bowie">Hendrikse, Wim (2013): ''David Bowie – The Man Who Changed the World''. New Generation Publishing.</ref>
<ref name="independent-30573204">Barnes, Anthony (9. September 2014): [http://www.independent.ie/entertainment/music/music-news/david-bowie-to-release-retrospective-album-nothing-has-changed-with-single-sue-or-in-a-season-of-crime-in-november-30573204.html «David Bowie to release retrospective album 'Nothing has Changed' with single 'Sue (Or in a Season of Crime)' in November»]. ''Irish Independent'' (Dublin).</ref>
<ref name="independent-lichfield-j-20090508-822752">Lichfield, John (8. mai 2009).[http://www.independent.co.uk/news/world/europe/the-big-question-how-does-the-french-honours-system-work-and-why-has-kylie-been-decorated-822752.html «The Big Question: How does the French honours system work, and why has Kylie been decorated?».] ''The Independent''</ref>
<ref name="mcnair-j-mojoclassic-s101">McNair, James (januar 2007): «Tumble & Twirl». ''Mojo Classic'' (60 Years of Bowie), s. 101.</ref>
<ref name="musicianmag-white-t-198305-55-s52-66-122">White, Timothy (mai 1983): «David Bowie Interview», ''Musician magazine'' (55), s. 52–66, 122</ref>
<ref name="needs-k-mojoclassics-s65">Needs, Kris (Januar 2007): "The Passenger". ''Mojo Classic'' (60 Years of Bowie): 65.</ref>
<ref name="nme">[http://www.nme.com/news/david-bowie/68051 «David Bowie announces first album in 10 years and releases new single – listen»]. ''NME''.</ref>
<ref name="nymag-yuan-j-16865">Yuan, Jada (1. mai 2006): [http://nymag.com/news/intelligencer/16865 «David Bowie Takes Time Off, Sneaks Into Movies»]. ''New York''.</ref>
<ref name="paytress-m-2003-bolan">Paytress, Mark (2003): ''Bolan: The Rise and Fall of a 20th Century Superstar''</ref>
<ref name="paytress-m-mojoclassic-s64">Paytress, Mark (Januar 2007): «The Controversial Homecoming». ''Mojo Classic'' (60 Years of Bowie), s. 64.</ref>
<ref name="pegg-n">Pegg, Nicholas (2. desember 2011): ''The Complete David Bowie''. Titan Books.</ref>
<ref name="pegg-s29">Pegg (2000), s. 29</ref>
<ref name="pegg-s561">Pegg (2004), s. 561</ref>
<ref name="pegg-s260-265">Pegg (2000), s. 260–265</ref>
<ref name="pegg-s281-283">Pegg (2004), s. 281–283</ref>
<ref name="pegg-s90-92">Pegg (2000), s. 90–92</ref>
<ref name="peronde-s125">Perone (2007), s. 125</ref>
<ref name="peronde-s142">Perone (2007), s. 142</ref>
<ref name="peronde-s175">Perone (2007), s. 175</ref>
<ref name="peronde-s183">Perone (2007): s. 183</ref>
<ref name="Perpetua">Perpetua, Matthew (22. mars 2011): [http://www.rollingstone.com/music/news/unreleased-david-bowie-lp-toy-leaks-online-20110322?utm_source=twitterfeed&utm_medium=twitter «Unreleased David Bowie LP 'Toy' Leaks Online»], ''Rolling Stone''</ref>
<ref name="pitchfork=phillips-a-49744">Phillips, Amy (1. mars 2013): [http://pitchfork.com/news/49744-listen-to-the-new-david-bowie-album-now/ «Listen to the New David Bowie Album»]. ''PitchforkMedia''.</ref>
<ref name="rock-fame">[http://rockhall.com/inductees/david-bowie «David Bowie: Rock and Roll Hall of Fame Induction»]. ''Rock and Roll Hall of Fame''.</ref>
<ref name="rollingstone greene, a 1978-20140513">Greene, Andy (13. mai 2014): [http://www.rollingstone.com/music/videos/flashback-the-clash-rock-against-racism-in-1978-20140513 «Flashback: The Clash Rock Against Racism in 1978»]</ref>
<ref name="rollingstone-grow-k-20150831">Grow, Kory (31. august 2015): [http://www.rollingstone.com/music/news/david-bowie-aerosmith-flaming-lips-pen-songs-for-spongebob-musical-20150831 «David Bowie, Aerosmith, Flaming Lips Pen Songs for 'SpongeBob Musical'»]. ''Rolling Stone''.</ref>
<ref name="rollingstone=kreps-d-20150922">Kreps, Daniel (22. september 2015): [http://www.rollingstone.com/music/news/david-bowie-records-theme-song-for-last-panthers-series-20150922 «David Bowie Records Theme Song for 'Last Panthers' Series»]. ''Rolling Stone''.</ref>
<ref name="Sandford25">Sandford (1997), s. 25</ref>
<ref name="rollingstone-perpetua-m-20110322-toy">Perpetua, Matthew (22. mars 2011): [http://www.rollingstone.com/music/news/unreleased-david-bowie-lp-toy-leaks-online-20110322 «Unreleased David Bowie LP 'Toy' Leaks Online»]. ''Rolling Stone''.</ref>
<ref name="sandford_53">Sandford (1997), s. 53</ref>
<ref name="sandford_67">Sandford (1997), s. 67</ref>
<ref name="sandford_146">Sandford (1997), s. 146</ref>
<ref name="sandford_158">Sandford (1997), s. 158</ref>
<ref name="sandford_275">Sandford (1997), s. 275</ref>
<ref name="sandford_135-136">Sandford (1997), s. 135–136</ref>
<ref name="sandford_205-207">Sandford (1997), s. 205–207</ref>
<ref name="sandford_29-30">Sandford (1997), s. 29–30</ref>
<ref name="sandford_41-42">Sandford (1997), s. 41–42</ref>
<ref name="sandford_49-50">Sandford (1997), s. 49–50</ref>
<ref name="sandford_62-63">Sandford (1997), s. 62–63</ref>
<ref name="sandford_73-74">Sandford (1997), s. 73–74</ref>
<ref name="Sandford-28">Sandford (1997), s. 28</ref>
<ref name="Sandford-21-22">Sandford (1997), s. 21–22</ref>
<ref name="Sandford-9-16">Sandford (1997), s. 9–16</ref>
<ref name="sandford-c-s46">Sandford, Christopher (5. august 2009): ''Bowie: Loving The Alien''. Da Capo Press. s. 46.</ref>
<ref name="sandford-s43">Sandford (1997), s. 43</ref>
<ref name="sandford-s60">Sandford (1997), s. 60</ref>
<ref name="sandford-s80">Sandford (1997), s. 80</ref>
<ref name="sandford-s108">Sandford (1997), s. 108</ref>
<ref name="sandford-s115">Sandford (1997), s. 115</ref>
<ref name="sandford-s128">Sandford (1997), s. 128</ref>
<ref name="sandford-s137">Sandford (1997), s. 137, 153</ref>
<ref name="sandford-s138">Sandford (1997), s. 138</ref>
<ref name="sandford-s149">Sandford (1997), s. 149</ref>
<ref name="sandford-s189">Sandford (1997), s. 189</ref>
<ref name="sandford-s197">Sandford (1997), s. 197</ref>
<ref name="sandford-s208">Sandford (1997), s. 208</ref>
<ref name="sandford-s273">Sandford (1997), s. 273</ref>
<ref name="sandford-s274">Sandford (1997), s. 274</ref>
<ref name="sandford-s278">Sandford (1997), s. 278</ref>
<ref name="sandford-s289">Sandford (1997), s. 289</ref>
<ref name="sandford-s292">Sandford (1997), s. 292</ref>
<ref name="sandford-s154-155">Sandford (1997), s. 154–155</ref>
<ref name="sandford-s166-168">Sandford (1997), s. 166–168</ref>
<ref name="sandford-s181-182">Sandford (1997), s. 181–182</ref>
<ref name="sandford-s191-192">Sandford (1997), s. 191–192</ref>
<ref name="sandford-s208-211-212">Sandford (1997), s. 208, 211–212</ref>
<ref name="sandford-s252-253">Sandford (1997), s. 252–253</ref>
<ref name="sandford-s278-279">Sandford (1997), s. 278–279</ref>
<ref name="sandford-s280-286">Sandford (1997), s. 280–286</ref>
<ref name="sandford-s294-295">Sandford (1997), s. 294–295</ref>
<ref name="sandford-s298-299">Sandford (1997), s. 298–299</ref>
<ref name="sandford-s301-308">Sandford (1997), s. 301–308</ref>
<ref name="sandford-s54-60">Sandford (1997), s. 54–60</ref>
<ref name="sandford-s85-86">Sandford (1997), s. 85–86</ref>
<ref name="sandford-s93-95">Sandford (1997), s. 93–95</ref>
<ref name="Sandford18-19">Sandford (1997), s. 18–19</ref>
<ref name="Sandford19-20">Sandford (1997), s. 19–20</ref>
<ref name="Sandford1977-20-21">Bromley Technical High School, nå Ravens Wood School, i Keston. Jf. Sandford (1997), s. 20–21</ref>
<ref name="Schinder & Schwartz 2007: s. 482">Schinder & Schwartz (2007): s. 482</ref>
<ref name="Schinder-Schwartz-s500">Schinder & Schwartz (2007), s. 500</ref>
<ref name="Seale, Jack - radiotimes 20130108">Seale, Jack (8. januar 2013): [http://www.radiotimes.com/news/2013-01-08/david-bowie-rocks-music-world-with-where-are-we-now---video «David Bowie rocks music world with Where Are We Now?»] ''Radiotimes.com''.</ref>
<ref name="978-0-85712-023-6. s. 199">Paytress, Mark (5. november 2009): [https://books.google.com/books?id=-yk4U2LILeMC&pg=PT199 ''Bolan: The Rise and Fall of a 20th Century Superstar'']. Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-023-6. s. 199.</ref>
<ref name="Smith-k-thequietus-16414">Smith, Karl (6. oktober 2014): [http://thequietus.com/articles/16414-david-bowie-simon-critchley-biography-extract-2 «Random Ultra-Violence: Simon Critchley On David Bowie»]. ''The Quietus''.</ref>
<ref name="spin-2015--carley-b">Carley, Brennan (24. oktober 2015): [http://www.spin.com/2015/10/david-bowie-blackstar-new-album-january-2016-the-times/ «David Bowie Will Reportedly Release New Album, 'Blackstar,' in January»]. ''Spin''.</ref>
<ref name="spin-marchese-d-200805-s40">Marchese, David (Mai 2008): «The Inquisition: Scarlett Johansson». ''Spin''. s. 40.</ref>
<ref name="theguardian-jonze-t-20160111-blackstar">Jonze, Tim: [http://www.theguardian.com/music/musicblog/2016/jan/11/was-david-bowie-saying-goodbye-on-blackstar?CMP=fb_gu «Was David Bowie saying goodbye on Blackstar?»]. ''The Guardian''.</ref>
<ref name="rollingstonehiatt-b-20160113">Hiatt, Brian (13. januar 2016): [http://www.rollingstone.com/music/news/david-bowie-planned-post-blackstar-album-thought-he-had-few-more-months-20160113 «David Bowie Planned Post-'Blackstar' Album, 'Thought He Had Few More Months'»]. ''Rolling Stone''.</ref>
<ref name="techtimes-Lelinwalla-M-124452-20160114">Lelinwalla, Mark (14. januar 2016): [http://www.techtimes.com/articles/124452/20160114/david-bowie-breaks-vevo-record-51-million-video-views-one.htm «David Bowie Breaks Vevo Record With 51 Million Video Views In One Day»]. ''Tech Times''. Sitat: «Bowie's catalog generated 51 million video views on Vevo on Monday, Jan. 11, the day after he died, making him the most viewed artist in a single day in the video-streaming platform's history, the company reported Thursday morning via a press release.»</ref>
<ref name="theguardian-gibsone-h-20160115">Gibsone, Harriet (15. januar 2016): [http://www.theguardian.com/music/2016/jan/15/david-bowie-dominates-uk-album-charts-blackstar-adele «David Bowie dominates UK album charts as latest album hits No 1»]. ''The Guardian''. Sitat: «Elsewhere, 19 Bowie albums and 13 singles have entered the top 100.»</ref>
<ref name="billboard-6844036">Caulfield, Keith (17. januar 2016): [http://www.billboard.com/articles/columns/chart-beat/6844036/david-bowie-blackstar-album-debuts-no-1-on-billboard-200-charts «David Bowie's 'Blackstar' Album Debuts at No. 1 on Billboard 200 Chart»]. ''Billboard''.</ref>
<ref name="theguardian-michaels-s-20131019-bestdressed">Michaels, Sean (16. oktober 2013): [http://www.theguardian.com/music/2013/oct/16/david-bowie-best-dressed-briton-bbc-history-magazine «David Bowie voted the best-dressed person in British history»]. ''The Guardian''</ref>
<ref name="theguardian-musicblog-20160111-david-bowie">[http://www.theguardian.com/music/musicblog/2016/jan/11/david-bowie-life-in-quotes «Bowie in quotes: 'I wouldn't like to make singing a full-time occupation'»], ''The Guardian, music blog'' 11. januar 2016</ref>
<ref name="thetimes-teeman-t-20130112-6Dm7JDvmU">Teeman, Tim (12. januar 2013): {{Wayback|url=http://www.thetimes.co.uk/tto/arts/music/article3654760.ece |date=20160112035746 }}. ''The Times'' (London). Arkivert fra [http://www.thetimes.co.uk/tto/arts/music/article3654760.ece originalen] den 18. januar 2013.</ref>
<ref name="Thian">Thian, Helene Marie (24. mars 2015): [https://books.google.co.uk/books?id=UQ2UBwAAQBAJ&pg=PA131 «Moss Garden»] i: Devereux, Eoin: ''David Bowie: Critical Perspectives''. Routledge. s. 131.</ref>
<ref name="thompson-2006-s195">Thompson (2006), s. 195</ref>
<ref name="thompson-2006-s203">Thompson (2006), s. 203</ref>
<ref name="thompson-2006-s203-212">Thompson (2006), s. 203, 212</ref>
<ref name="thompson-2006-s291-292">Thompson (2006), s. 291–292</ref>
<ref name="thompson-2006-s293">Thompson (2006), s. 293</ref>
<ref name="thompson-d-2006-s357">Thompson, Dave (2006): ''Hallo Spaceboy: The Rebirth of David Bowie''. ECW Press. s. 357.</ref>
<ref name="thomson-1993-s217">Thomson (1993): s. 217</ref>
<ref name="thomson-1993-sxiii">Thomson (1993), s. xiii</ref>
<ref name="trynka-p">Trynka, Paul: [http://www.trynka.net/archive/Hermione.html «A Letter from Hermione»] {{Wayback|url=http://www.trynka.net/archive/Hermione.html |date=20170524031551 }}. ''Trynka.net''.</ref>
<ref name="tyrangiel-j-time-2006-100albums">Tyrangiel, Josh; Light, Alan (26. januar 2010): [http://www.time.com/time/2006/100albums/index.html «The All-TIME 100 Albums»] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/2006/100albums/index.html |date=20071109195005 }}. ''TIME''</ref>
<ref name="vglista1245Bowie">[http://lista.vg.no/artist/david-bowie/1245 David Bowie]. VG-lista, ''[[VG]]''.</ref>
</references>

== Litteratur ==
* Buckley, David ([1999] 2000): ''Strange Fascination — David Bowie: The Definitive Story''. London: Virgin. ISBN 0-7535-0457-X.
* Buckley, David (2004): ''David Bowie: The Complete Guide To His Music''. Omnibus Press. ISBN 978-1-84449-423-1.
* Campbell, Michael (2008): ''Popular Music in America: And The Beat Goes On''. Schirmer. ISBN 978-0-495-50530-3.
* Carr, Roy; Murray, Charles Shaar (1981): ''Bowie: An Illustrated Record''. New York: Avon. ISBN 0-380-77966-8.
* Cole, Shaun (2000): ''«Don We now our Gay Apparel»: Gay Men's Dress in the Twentieth Century''. London: Berg. ISBN 1-85973-415-4.
* Ditmore, Melissa Hope (2006): ''Encyclopedia of Prostitution and Sex Work, Volume 2''. Greenwood Publishing Group. ISBN 0-313-32970-2.
* Doggett, Peter (2011): ''The Man Who Sold the World: David Bowie and the 1970s''. The Bodley Head. ISBN 978-1-84792-145-1.
* Gillman, Peter; Gillman, Leni ([1986] 1987): ''Alias David Bowie''. New English Library. ISBN 0-450-41346-2.
* Pegg, Nicholas ([2000] 2004): ''The Complete David Bowie''. London: Reynolds & Hearn. ISBN 1-903111-73-0.
* Perone, James E. (2007): ''The Words and Music of David Bowie''. Praeger. ISBN 978-0-275-99245-3.
* Sandford, Christopher ([1996] 1997): ''Bowie: Loving the Alien''. Time Warner. ISBN 0-306-80854-4.
* Schinder, Scott; Schwartz, Andy (2007): ''Icons of Rock: An Encyclopedia of the Legends Who Changed Music Forever''. Westport, Connecticut: Greenwood Press. ISBN 978-0-313-33845-8.
* Thomson, Elizabeth (1993): ''The Bowie Companion''. Macmillan. ISBN 0-283-06262-2.
* Thompson, Dave (2006): ''Hallo Spaceboy: The Rebirth of David Bowie''. Ecw Press. ISBN 978-1-55022-733-8.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{Somelenker}}
* {{Språkikon|en}} [http://vimeo.com/davidbowie/videos David Bowies] på [[Vimeo]]
* {{Språkikon|en}} [https://web.archive.org/web/20120516153159/http://www.naxaf.com/2012/01/david-bowie-sound-and-vision.html ''David Bowie: Sound and Vision''], dokumentarfilm
* {{Worldcat id|lccn-n81-112099}}


{{David Bowie}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Bowie, David}}
[[Kategori:David Bowie|David Bowie]]
[[Kategori:Engelske komponister]]
[[Kategori:Engelske låtskrivere]]
[[Kategori:Engelske sangere]]
[[Kategori:Multiinstrumentalister]]
[[Kategori:Engelske plateprodusenter]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame]]
[[Kategori:Hollywood Walk of Fame]]
[[Kategori:Personer fra London]]
[[Kategori:Rockemusikere]]
[[Kategori:Glamrock]]