Redigerer Dannet dagligtale

'''Dannet dagligtale''' betegner på norsk en [[dialekt]]- og [[sosiolekt]]fri uttale av et landsomfattende mål, gjerne i overregionale media.<ref>{{kilde bok
| forfatter=Andreas Gardt
| tittel=Nation und Sprache
| år=2000
| side=517
| forlag=De Gruyter
| sted=Berlin, Boston
| språk=de
}}</ref> Det tilsvarer normerte uttaler som ''gemäßigte Hochlautung'' og ''[[Standardtysk|Standardhochdeutsch]]'' på tysk eller ''le français standard, le français normé, le français neutre'' i Frankrike. Det skiller seg på den ens side fra mer formale former, for eksempel sceneuttale, ''Hochdeutsch'' eller ''langue littéraire'' og spesielle geografisk, yrkesmessig eller sosialt påvirkede former på den annen, slik som [[regiolekt]]er.

==I Norge==
I Norge fikk denne dagligtalen stadig større bruksområder utover 1800-tallet på bekostning av høytidsspråket, den skriftrette norske uttalen av dansk skrift, også kalt [[klokkerdansk]]. Samtidig tok dagligtalen opp i seg mer av høytidsspråket.<ref name="Hoel 1996">{{Kilde bok
| forfatter=Oddmund Løkensgard Hoel
| utgivelsesår=1996
| tittel=Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865
| utgivelsessted=Oslo
| forlag=Noregs Forskingsråd
| isbn=82-12-00695-6
| url=http://www.krundalen.no/blogg/?page_id=101
}}</ref>

Den nedarvede østlandske formen av «dannet dagligtale», eller gjerne ''[[standard østnorsk]]'', er å regne som ''[[de facto]]'' [[normaltalemål]] for skriftspråkene [[bokmål]] og [[riksmål]].<ref name="Kristoffersen 2000">{{Kilde bok
| forfatter=Gjert Kristoffersen
| utgivelsesår=2000
| tittel=The Phonology of Norwegian
| forlag=Oxford University Press
| isbn=978-0-19-823765-5
| url=http://www.oup.com/uk/catalogue/?ci=9780198237655
| besøksdato=2008-04-24
| arkiv-dato=2007-09-29
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070929122057/http://www.oup.com/uk/catalogue/?ci=9780198237655
| url-status=død
}}</ref>

Koiniseringen begynte med at vanlige dialekttalende nordmenn gradvis tilpasset sitt talemål til dansk på [[1600-tallet]].{{tvilsomt|Tysk var mer dominerende, både i Danmark og Norge}} Utover på [[1700-tallet]] fikk det såkalte koinéspråket en fastere form, og før oppløsningen av unionen med [[Danmark]] i [[1814]] hadde en god del nordmenn tatt den «dannede dagligtale» som sitt morsmål.<ref name="Hoel 1996"/> Det har blitt anslått{{av hvem}} at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette hadde økt til 5 % i 1900.<ref name="Venås 1998">{{Kilde artikkel
 |forfatter=Kjell Venås 
 |utgivelsesår=1998 
 |tittel=Dialekt og normaltalemålet 
 |publikasjon=Apollon 
 |nummer=1 
 |url=http://www.apollon.uio.no/vis/art/1998/1/dialekt 
 |issn=0803-6926 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110724185459/http://www.apollon.uio.no/vis/art/1998/1/dialekt 
 |arkivdato=2011-07-24 
}}</ref> Dagligtalen var ikke et fullstendig fastlagt språksystem, men fra midten av 1800-tallet gir særlig [[Knud Knudsen]]s arbeider et godt vitnemål om det «høiere talemaalet».

De gradvise reformene av skriftspråket i Norge, gjennomført ved rettskrivningsendringer i 1907 og 1917, til det som nå kalles bokmål eller [[riksmål]], var basert på den «dannede dagligtale» slik Knud Knudsen hadde foreslått. Han mente at den «dannede dagligtale» var det beste forbildet for et norsk skriftspråk fordi den «dannede klasse» ikke hørte hjemme i noen spesiell landsdel, var tallrik og i besittelse av «dannelse» og kulturell makt.

===Prosodi===
[[Prosodi]]en, det vil si språkmelodien, fulgte stort sett dialektene. Et unntak er fremmedord som ''latin'', ''militær'', ''sivil'' og ''prosti'', som da som nå hadde trykket på siste stavelse også på [[Østlandet]], i motsetning til østlandsdialektene som har trykket på første stavelse.

===Fonologi===
I [[fonologi]]en eller lydsystemet er det større forskjeller. «Den tykke l [...] regnes for 'simpel' Udtale» påstod Knudsen i 1856, og i tillegg til skillet mellom [[monoftong]]er og [[diftong]]er, har den regelmessige bruken av ''tykk l'' mest markant skilt allmuespråket fra den «dannede dagligtalen» i Kristiania. Om diftongene ''ei'' og ''au'' (for ''e'' og ''ø'' i skriftspråket) skrev Knudsen at de «for Tiden udelukkende hører til Almuesproget». Det samme gjaldt uttale med ''g'' i ord som ''Have'', ''lave'', ''save'', ''Skov'' og ''Plov'': «Denne ''g'' findes stadig hos vor Almue,» men i «det norske Talesprog» er uttalen skriftrett ''v''.<ref name="Knudsen 1856">{{Kilde bok
| forfatter=Knud Knudsen
| utgivelsesår=1856
| tittel=Haandbog i dansk-norsk Sproglære
| utgivelsessted=Kristiania
| forlag=Abelsted
}}</ref>

Ett spørsmål Knudsen var svært opptatt av, var uttalen av [[velar]]er (''g'' og ''k'') foran høye vokaler, og i konsonantgrupper som ''skj–''. Et hovedpunkt i artikkelen «Om Norskhed i vor Tale og Skrift» fra 1850 var nettopp «hård» eller «blød» uttale av ''g'' og ''k''. Her påstår han at «de Norske udtaler ikke ''ge–'' [...], men i Stedet derfor altid ''je–'' [...]». Han hevder videre at uttalen ''Skin'', ''Sky'', ''Ske'', ''Kilde'', ''Kys'', ''gift'', ''forgyldt'', ''begynde'' hører til høytidsspråket, mens den «dannede dagligtalen» har ''Sjin'', ''Sjy'', ''Sje'', ''Kjilde'' (''Kjille''), ''Kjys'', ''jift'', ''forjyldt'', ''bejynne''.<ref name="Knudsen 1850">{{Kilde artikkel
| forfatter = Knud Knudsen
| utgivelsesår = 1850
| tittel = Om Norskhed i vor Tale og Skrift.
| publikasjon = Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur
}}</ref> Her er nok Knudsen mer normativ enn deskriptiv, og den store interessen hans for spørsmålet kom av at dagligtalen begynte å ta opp uttalen fra høytidsspråket.<ref name="Hoel 1996"/> I Bergen i 1855 måtte man nesten regne det «som et Kriterium paa et dannet Menneske, at dette Menneske siger ''gylden'' istf. ''jylden'', osv.» (Bergensposten).<ref name="Vinje 1984">{{Kilde bok
| forfatter=Finn-Erik Vinje
| redaktør=Bernt Fossestøl m. fl.
| utgivelsesår=1984
| artikkel='Damer sier kjød.' Dannet dagligtale den gang og nå.
| tittel=Festskrift til Einar Lundeby 3. oktober 1984
| utgivelsessted=Oslo
| forlag=Novus
| side=211-235
}}</ref> Jakob Løkke hevdet i 1855 at foran ''i'' og ''y'' «lyder i det høiere Foredrag Ganelyden (''g'' og ''k'') ren», som i ''kige'', ''kind'', ''kylling'', ''kyndig'', ''give'', ''gydelig'', ''gynge''. Men der ''j'' var med i skriftbildet, skulle uttalen være «blød», som i ''kjær'', ''kjende'', ''gjøre'', og ikke «hård» som i dansk tale.<ref name="Vinje 1984"/>

Vingling var det også i uttalen av konsonantene ''b''/''p'', ''d''/''t'' og ''g''/''k''. Knudsen skrev at ''bløt'' (stemt) uttale var vanlig i høytidsspråket og ''hard'' (ustemt) var vanlig i dagligtalen. Eksemplene hans er ''tabe'' og ''løbe'' mot ''tape'', ''løpe''; ''liden'' og ''Rod'' mot ''liten'' og ''Rot'', og ''Lagen'' og ''bruge'' mot ''Laken'' og ''bruke''. Et annet viktig skille mellom dagligtale og høytidsspråk var uttalen av stumme konsonanter, både de ''[[etymologi]]ske'' og de ''falske''. Knudsen skriver at en nå ikke «i en Samtale [kan] sige ''sende'', ''holde'' for ''senne'', ''holle'', uden at ansees for Pedant.» Man hører heller ikke skriftrett uttale av ''vidste'', ''sidste'', ''Bædste'', ''lædske'', selv ikke av «den mest loyale Bogtræl». Et annet skille var pronomen, der høytidsspråket hadde ''mig'', ''dig'', ''sig'', mens dagligtalen hadde ''mej'', ''dej'', ''sej''. Derimot var uttaleformer som ''Lidelse'', ''Berider'', ''Tilblivelse'' vanlige i dagligtalen selv om man ellers ser ''lie'', ''rie'', ''bli'' for skriftformene ''lide'', ''ride'', ''blive''.<ref name="Knudsen 1850"/>

===Morfologi===
De største forskjellene mellom folkemålet og det «høyere talemålet» lå i [[Morfologi (lingvistikk)|morfologi]]en eller bøyingsverket. Jonas Anton Hielm mente på 1800-tallet at tre kjønn var karakteristisk for «norsk Kjøbstedtale»<ref name="Vinje 1984"/>, mens [[P. A. Munch]] slo fast at «det platte, aldeles pøbelagtige ''a''» ble brukt «konseqvent hos den laveste Pøbel i de mere fordærvede Egne»<ref name="Munch 1834">{{Kilde bok
| forfatter=P. A. Munch
| redaktør=Eskil Hanssen
| utgivelsesår=1990
| artikkel=Norsk Sprogreformation
| tittel=Om norsk språkhistorie
| utgivelsessted=Oslo, Bergen, Tromsø
| forlag=Universitetsforlaget
| side=180-191
| isbn=
| kommentar=Først trykt i Vidar, 1832
}}</ref> I 1887 skrev Knudsen han at «vår landsgyldige, 'dannede' uttale [...] ikke vedkjænner sig enten tvilyderne, ''a'''erne, eller et særskilt hunkjøn». Flertallsformer av verb holdt seg i høytidsspråket, men var ikke i bruk i dagligtalen på 1800-tallet. ''-a'' i preteritum av svake verb har vært sjelden, om formen i det heile fantes, men dagligtalen hadde norsk uttale av danske bøyingsformer, som ''kastet'' og ''fisket'' for dansk ''kastede'', ''fiskede''.<ref name="Vinje 1984"/>

===Syntaks===
[[Syntaks|Syntaktisk]] har dannet dagligtale i det store og hele rettet seg etter dialektene og ikke etter høytidsspråket eller skriftspråket på de punktene det var forskjell. Det het for eksempel ''den beste måten'' og ''midt på lyse dagen'' med overbestemt substantiv, ''båten min'' med etterstilt [[determinativ]], og ''de tok stolene sine'' (dansk: deres).<ref name="Vinje 1984"/>{{tvilsomt|Begge former brukes om hverandre, avhengig av kontekst. Samnorsk-Vinje fra 1984 er ingen uhildet kilde}}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Selmer-Anderssen, Inger | utgivelsesår = 1949 | tittel = Korrekt dagligtale | utgivelsessted = Oslo | forlag = Fabritius | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014040408067 | side = }}
* {{ Kilde bok | forfatter = Bjerke, André | utgivelsesår = 1967 | tittel = Hva er godt riksmål? | forlag = Riksmålsforbundet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014010808008 | side = }}
* {{ Kilde bok | forfatter = Abel, Georges | utgivelsesår = 1962 | tittel = Skikk og bruk i dagligtalen | utgivelsessted = Oslo | forlag = Dreyer | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051904109 | side = }}

==Referanser==
* {{ Kilde bok | forfatter = Bjerke, André | utgivelsesår = 1966 | tittel = Dannet talesprog | utgivelsessted = Oslo | forlag = Riksmålsforbundet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007050404045 | side = }}

<references/>
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk]]