Redigerer Daimon

[[Fil:Sarcophage centaure.jpg|thumb|[[Kentaur]] og andre greske naturvesener, såkalte daimoner, framstilt i [[relieff]] på en [[romersk]] [[sarkofag]] fra ca. 230 f. Kr. Ordet daimon, seinere skrevet demon, fikk i [[kristen]] sammenheng betydningen «avgud» og «ond ånd».]]
[[Fil:Tykhondaimon.jpg|thumb|[[Mosaikk]] med satyren [[Tykhon]], personifikasjonen av [[flaks|hell]] og [[lykke]] i [[gresk mytologi]]. Tykhon ble betegnet som ''daimon agathos'', det vil si en «god [[ånd]]».]]
'''Daimon''' (gresk: δαίμων; «gudelignende kraft, skjebne, gud»)<ref>Fra [[urindoeuropeisk]] rot ''deh<sub>2</sub>-(i-)'', «kutte, dele»; se Beekes, R.S.P. (2009): ''Etymological Dictionary of Greek'', Brill, s. 297.</ref>  er en [[guddom]], [[ånd]] eller et særskilt [[vesen]] som viser sin kraft i [[natur]]en. Begrepet har hatt litt forskjellig betydning, men er i dag særlig brukt om naturguddommer eller naturdemoner i [[gresk mytologi]], som for eksempel [[nymfe (mytologi)|nymfer]], [[satyr]]er, [[silén]]er, [[Priapus]], [[Pan (mytologi)|Pan]], [[muse]]ne og [[kentaur]]er. Ordet ''daímōn'' har også gitt navn til det [[jødedommen|jødisk]]-[[kristendommen|kristne]] [[demon]]-begrepet.

==Skiftende betydning==
Det [[gresk språk|greske]] ordet δαίμων eller ''daímōn'' betyr «gud» eller «ånd» og ble skrevet ''daemon/dæmon'' på [[latin]]. 

Opprinnelig brukte grekerne deriblant dikteren [[Homer]] og [[skald]]ene, ordet ''daímōn'' om enhver guddom. Da de etter hvert ble kjent med østlige folkeslag og deres gudelære, ble imidlertid daímōn først og fremst en betegnelse på en mellomform mellom [[menneske]]t og de egentlige gudene, altså et lavere gudevesen. Seinere, det vil si etter [[Platon]], ble ''daímōn'' både i [[litteratur]]en og i [[folketro]]en et uttrykk for et dobbeltvesen, eller en beskyttende ånd som alle mennesker hadde. Daímōnene kunne også betraktes som en vandrende ånd, som tok bolig i mennesket og utgjorde dets [[sjel]]. Enkelte [[rasjonalisme|rasjonaliserende]] [[seinstoikere|senstoikere]] omdefinerte ''daímōn'' fra å være en selvstendig åndeskikkelse, til å bli det guddommelige og [[fornuft]]ige i mennesket. [[Sokrates]]' ''daimónion'' [[åpenbaring|åpenbarte]] seg som en [[stemme]] som advarte ham mot det han ikke burde gjøre. 

I [[klassisk|klassisk litteratur]] kan ''[[demon]]'' betegne både en «god demon» og en «ulykkesdemon».{{tr}} I [[kristendommen]] ble begrepet derimot bare brukt om [[hedenskap|hedenske]] guder og andre [[ond]]e åndsmakter, og ordet kom dermed til å få et utelukkende negativt innhold. ''Demon'' betyr derfor på [[norsk]] i dag først og fremst «ond ånd».{{tr}}

Lavere guddommer og ånder, som likner på grekernes demoner, har for øvrig forekommet med skiftende betydning i all folketro.{{tr}}

== Referanser ==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Vesener i gresk mytologi]]
[[Kategori:Demoner]]
[[Kategori:Guddommer, ånder og overnaturlige vesener]]