Redigerer Døende gud

[[Fil:FredericLeighton-TheReturnofPerspephone(1891).jpg|thumb|upright|''Persefone kommer tilbake'', maleri av Frederic Leighton (1891).]]
'''Døende gud''',<ref>Leeming, «Dying god»</ref> også referert til som «død og oppstandelse» eller «gjenoppstandelseguddom», er en gud som dør og er gjenoppstandet eller gjenfødt, enten i bokstavelig forstand eller i symbolsk mening.<ref>Burkert 1979, 99</ref><ref>Stookey 2004, 99</ref><ref>Miles 2009, 193</ref> Eksempler på mannlige guddommer i oldtidens Midtøsten er [[Baal]],<ref>Mettinger, ''Riddle'', 55-81.</ref> [[Melqart]],<ref>Mettinger, ''Riddle'', 83-111.</ref> [[Eshmun]],<ref>Mettinger, ''Riddle'', 55-165.</ref>[[Dumuzi]],<ref>Mettinger, ''Riddle'', 185-215.</ref> antikke greske guddommer [[Adonis]],<ref>Mettinger, ''Riddle'', 113-154.</ref> [[Attis]]<ref>[http://www.christianity-revealed.com/cr/files/pagangodattisdiedresurrected.html Mythical God Attis ― Died and Resurrected]</ref> [[Asklepios]], [[Zalmoxis]], [[Orfeus]], [[Dionysos]],<ref>[http://www.greekmythology.com/Other_Gods/Dionysus/dionysus.html Dionysus], greekmythology.com,</ref> og [[Oldtidens Egypt|egyptiske]] [[Ra (gud)|Ra]], [[Osiris]],<ref>Mettinger, ''Riddle'', 167-183.</ref> [[India|indiske]] [[Krishna]], [[Kristendom|kristne]] [[Jesus]], og norrøne [[Odin]].

Eksempler på kvinnelige guddommer er [[sumer]]iske [[Inanna]], også kjent som [[Ishtar]], hvis religiøse kulter går tilbake til rundt 4000 f.Kr. og greske [[Persefone]], en sentral guddom innenfor [[de eleusinske mysterier]], hvis kult kan gå tilbake til rundt 1700 f.Kr. som en navnløs gudinne dyrket på [[Minoisk kultur|minoiske]] [[Kreta]].<ref>Chadwick, John: ''Documents in Mycenaean Greek'', Tablet Tn 316. Se også [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0104:entry=persephone-bio-1 Perse'phone], ''A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology''</ref>

== Død og gjenfødelse ==
[[Fil:Orpheus & Euridice.jpg|thumb|upright|[[Orfeus]] og [[Eurydike (nymfe)|Eurydike]], 1993]]
[[Død]] og udødelighet er en sentral tematikk innenfor konseptet døende guddommer. [[Epos]]et om [[Gilgamesj]], et av verdens eldste kjente litterære verk, datert tilbake til minst 2100-tallet f.Kr., handler hovedsakelig om en [[helt]] som søker udødelighet.<ref>Garreau, Joel (31. oktober 2007): [http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/10/30/AR2007103002222_pf.html «The Invincible Man»]. ''Washington Post'': C01.</ref>

Et hovedfokus i nær all religion er knyttet til spørsmålene om avslutningen på menneskenes liv og om en udødelig [[sjel]] eksisterer. Knyttet til etterlivet er også forestillinger om [[dødsriket]], og det [[Ktoniske guder|ktoniske]] som bokstavelig angår hva som er under jorden. Også i de mytene gjenfinnes en tanke om at hva som dør betyr fødselen av noe nytt; slik som en generasjon dør mens en ny vokser opp i dens sted. [[Gresk mytologi]] så for seg en eldre, opphavlig gudeverden kalt [[Titan (gud)|titanene]] hvor dens sønner, [[De tolv olympiske guder|olymperne]], ledet av [[Zevs]], [[Hades]] og [[Poseidon]], bekjempet og drepte sine fedre. Slik årstidene endres og vekster modnes, høstes og visner hen, for deretter å komme tilbake neste sesong, forestilte man seg guddommer som beskyttet jordbrukssamfunnet, som sumeriske [[Dumuzi]] og hans greske tilsvarighet [[Adonis]], en årlig fornyer, en alltid ung vegetasjonsgud, en liv-død-gjenfødsel gud hvis vesen er knyttet til [[kalender]]en.<ref>Burkert, Walter (1985): ''Greek Religion'', kapittelet «Foreign gods», s. 176f</ref>

Den mest karakteristiske død-oppstandelsesguden er den kristne [[Jesus Kristus]], som døde på [[kors]]et, en [[Romerriket|romerske]] henrettelsesmetode, og som siden ble kristendommens symbol. Seieren over døden er ifølge kristendommen, ved at han «døde for våre synder etter skriftene»<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?query=yYAOW1g5DEgYQbwhVIg0ijrVmC3E7g2sfsi1PH/+vVlWoJVGTeRXO/QtAO47gpe+ Paulus’ første brev til korinterne 15:3]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> et avgjørende bevis på hans guddommelige natur. Innenfor [[norrøn mytologi]] henger [[Odin]] seg i [[Yggdrasil|verdenstreet]] for å få kunnskap, han er både en visdomsgud og en dødsgud, «sjøl gitt til meg sjøl», ofret seg selv for seg selv.<ref>Steinsland, Gro (2005): ''Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn'', Oslo, s. 182-183</ref>

Selve begrepet «døende gud» er knyttet til verkene til [[James Frazer]],<ref>Miles, Geoffrey. 2009, s. 193</ref> [[Jane Ellen Harrison]], og deres britiske kolleger i [[Cambridge-ritulistene]], en akademisk retning med hovedvekt myte og ritual.<ref>Ackerman 2002, s. 163, lister guddommelige kongedømmer, tabuer, og døende gud som «nøkkelkonsepter» til ikke bare Frazer, men også Harrison og andre innenfor den britiske ritualistskolen, i kontrast til forskjellene mellom disse akademikerne.</ref> I verker som Frazers ''The Golden Bough'' (''Den gylne greinen'', 1890)<ref>Miles 2009, s. 193</ref> og Harrisons ''Prolegomena to the Study of Greek Religion'' (1903), argumenterte de at alle myter er ekko av ritualer, og at alle ritualer har deres opphavlige hensikt i å manipulere de naturlige fenomener ved hjelp av medfølende og deltagende magi, også karakterisert som magi basert på etterligning. Følgelig er bortførelse, voldtekten og tilbakevendingen av greske [[Persefone]]; overgivelsen og oppstandelsen til egyptiske [[Osiris]]; [[Balders død|den svikefulle død]] og senere triumf til norrøne [[Balder]], er avledet fra primitive eller opphavlige ritualer som hadde til hensikt å fornye fruktbarheten etter at avlingene fra høstet og plantene tært bort, visnet og forvitret. Disse ritualene og deres myter er således oppstått i forbindelsen med [[Jordbrukets historie|jordbrukets framvekst og utvikling]].

Den [[sveits]]iske [[Psykoanalyse|psykoanalytiker]] [[Carl Jung]] argumenterte at de [[Arketype|arketypiske]] prosesser som død og gjenoppstandelse var deler av «den transpersonlige symbolisme» av den kollektive [[underbevissthet]], og kunne bli nyttegjort ved psykologisk integrering. Jungs argument, i kombinasjon med teoriene til Cambridge-ritulistene, har blitt videreutviklet av blant annet den klassiske filologen [[Károly Kerényi]] og mytologen [[Joseph Campbell]] innenfor [[komparativ mytologi]] og [[religion]].

== Moderne diskusjon ==
[[Fil:SVouet.jpg|thumb|upright|''Korsfestelsen '', maleri av Simon Vouet, 1622]] 
<!-- Denne delen er svak og springende -->
Historikeren [[Marcel Detienne]] har argumentert at det er en risiko at [[kristendom]]men blir gjort til standard  som all annen religion blir bedømt etter ettersom død og gjenoppstandelse er mer sentralt for kristendommen enn for mange andre trosretninger.<ref>Detienne 1994; se også Burkert 1987</ref> En del forskere, begynnende med Franz Cumont, klassifiserer [[Jesus]] som et [[Synkretisme|synkretisk]] eksempel av denne arketypen. I [[viktoriansk tid]] benyttet den [[Esoterikk|esoteriske]] orden [[Golden Dawn]] paralleller mellom Kristus, Osiris, og andre sol- og død og oppstandelse-guder for å konstruere omfattende mystiske og [[teosofi]]ske systemer. Etter at [[C. S. Lewis]] ble kristen kom han fram til at Jesu gjenoppstandelse tilhørte denne kategorien av myter, men med tillegget at det faktisk hadde skjedd: «Om Gud velger å være myteskapende — og er ikke himmelen i seg selv en myte — skal vi avvise å være myteskapende?»<ref>Lewis, C. S.: «Myth Become Fact» i: Walter Hooper (red.) (1994): ''God in the Dock: Essays on Theology and Ethics''. Eerdmans.</ref>

Robert M. Price, forsker på ''[[Det nye testamente]]'', har skrevet at fortellingen om Jesus har sterke paralleller med andre fortellinger i Midtøsten om liv-død-gjenfødsel-guddommer, og mener at disse parallellene har de som forsvarer kristendommen forsøkt å minimalisere.<ref>Price, Robert M.: «Jesus at the Vanishing Point» i James K. Beilby & Paul Rhodes Eddy (red.) (2009): ''The Historical Jesus: Five Views''. InterVarsity, s. 75.</ref>

Professor Tryggve Mettinger ved [[Lunds universitet]] har argumentert at det forskerkonsensus at kategorien «døende gud» er uheldig.<ref>Mettinger, Tryggve N. D. (2001): ''The Riddle of Resurrection: Dying and Rising Gods in the Ancient Near East''. Almqvist & Wiksell, s. 7. Se også [http://tryggvemettinger.com/ Tryggve N.D. Mettinger], hjemmeside</ref> Den fremste anklagen er reduksjonisme ved at den underordner en rekke uensartete myter under en enkelt kategori og overser viktige egenarter og atskillelser.

Jonathan Z. Smith, forsker på komparative religioner, skriver at kategorien er «hovedsakelig misvisende og basert på oppfinnsomme rekonstruksjoner og meget sene eller meget tvetydige tekster.»<ref>Smith, Jonathan Z. (1987): «Dying and Rising Gods» i: Mircea Eliad (red.): ''The Encyclopedia of Religion: Vol. 3''. Simon & Schuster Macmillan, s. 521.</ref> Den norske religionsforskeren [[Dag Øistein Endsjø]] ved [[Universitetet i Bergen]] har pekt på at hvordan en rekke av de som er definert som død-gjenoppstandelse-guder, som Jesus og en rekke figurer innenfor antikkens greske religion, faktisk døde som vanlige døde, kun for deretter å bli guder i ulikt format etter at de ble gjenoppvekket fra de døde. Ved ikke å dø som guder, utfordrer de således definisjonen av «død og oppstandelse-guder».<ref>Endsjø, Dag Øistein (2009): ''Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity''. New York: Palgrave Macmillan.</ref>

== Se også ==
* [[Mysteriereligion]]
* [[Mytem]]
* [[Oppstandelse]]

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Ackerman, Robert (2002): ''The Myth and Ritual School: J.G. Frazer and the Cambridge Ritualists.'' New York: Routledge.
* [[Walter Burkert|Burkert, Walter]]
** 1979: ''Structure and History in Greek Mythology and Ritual''. London: University of California Press.
** 1987: ''Ancient Mystery Cults''. Cambridge, Mass.: Harvard UP. ISBN 0-674-03386-8
* Cumont, Franz (1911): ''The Oriental Religions in Roman Paganism''. Chicago: Open Court.
*Cumont, Franz (1903): ''The Mysteries of Mithra''. London: Kegan Paul.
* Detienne, Marcel (1994): ''The Gardens of Adonis: Spices in Greek Mythology''. Princeton, N.J.: Princeton UP. ISBN 0-391-00611-8
* [[Dag Øistein Endsjø|Endsjø, Dag Øistein]] (2009): ''Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity.'' New York: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-230-61729-2
* Frazer, James George (1890): ''The Golden Bough''. New York: Touchstone, 1996.. ISBN 0-684-82630-5
* Gaster, Theodor, H. (1950): ''Thespis: Ritual, Myth, and Drama in the Ancient Near East.'' New York: Henry Schuman. ISBN 0-87752-188-3
* Godwin, Joscelyn (1994): ''The Theosophical Enlightenment''. Albany: State U of New York P. ISBN 0-7914-2151-1
* Jensen, Adolf (1963): ''Myth and Cult among Primitive Peoples''. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-39823-4
* Leeming, David (2004): "Dying god". ''The Oxford Companion to World mythology''. Oxford University Press. ''Oxford Reference Online''. Oxford University Press. UC – Irvine.
* [[C. S. Lewis|Lewis, C. S.]] (1970): "Myth Become Fact" i: ''God in the Dock: Essays on Theology and Ethics''. Red. Walter Hooper. Opptrykk. Grand Rapids, Mich.: William B. Eerdmans, 1994. ISBN 0-8028-0868-9
*Mettinger, Tryggve N. D. (2001): ''The Riddle of Resurrection: Dying and Rising Gods in the Ancient Near East''. Coniectanea Biblica, Old Testament, 50, Stockholm: Almqvist & Wiksell, ISBN 978-91-22-01945-9
* Miles, Geoffrey (2009): ''Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology''. Taylor & Francis e-Library.
* Nash, Ronald H. (2003): ''The Gospel and the Greeks: Did the New Testament Borrow from Pagan Thought?''. Phillipsburg, N.J.: P&R. ISBN 0-87552-559-8
* Price, Robert M.: «Jesus at the Vanishing Point» i: James K. Beilby & Paul Rhodes Eddy (red.) (2009): ''The Historical Jesus: Five Views''. InterVarsity
* Smith, Jonathan Z. (1987): "Dying and Rising Gods" i: ''The Encyclopedia of Religion: Vol. 3.''. Ed. Mircea Eliade. New York: Simon & Schuster Macmillan.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Komparativ mytologi]]
[[Kategori:Religion]]