Redigerer Døende galler

[[Fil:0 Galata Morente - Musei Capitolini (1).jpg|300px|thumb|''Døende galler'', romersk marmorkopi av en [[Hellenismen|hellenistisk]] [[skulptur]], slutten av 200-tallet f.Kr. ([[Kapitolmuseene]] i Roma).]]
'''Døende galler''' ([[italiensk]]: ''Galata Morente'') er en [[Antikken|antikk]] [[romersk]] marmorkopi av en tapt [[Hellenismen|hellenistisk]] [[skulptur]] som er antatt<ref>Wolfgang Helbig, Führer durch die öffenlichen Sammlungen klassischer Altertümer in Rom (Tübingen 1963-71) vol. II, sidene 240-242.</ref> å ha blitt utført i [[bronse]], bestilt en gang mellom 230 f.Kr. og 220 f.Kr. av [[Attalos I Soter]] av [[Pergamon]] for å feire hans seier over de [[Keltere|keltiske]] [[Galatia|galatere]] i [[Anatolia]]. Den nåværende sokkelen ble lagt til etter at den ble oppdaget. Skulptørens identitet er ukjent, men det har blitt foreslått at [[Epigonus]], hoffskulptør i Pergamon, er opphavsmannen. 

Statuen avbilder en døende galler (galater) med enestående [[virkelighetstro|realisme]], spesielt i ansiktet, som opprinnelig kan ha vært malt.<ref>[http://mandarb.net/virtual_gallery/sculptures/gaul.shtml Dying Gaul]. Virtual Sculpture Gallery.</ref> Hans [[mustasje]], sammenfiltret hår og halsring av tvinnet metall identifiserer ham som [[barbar]]. På siden er det et stikksår og blodet er avbildet mens det renner ut. Han ligger på sitt falne [[Skjold (beskyttelse)|skjold]] og et [[sverd]] og andre objekter ligger ved siden av ham. Med unntak av halsringen, en [[torq]], er han naken, støtter vekten av kroppen med en arm mens kreftene hans forsvinner. Øyensynlig har han kjempet inntil døden, nektet å akseptere sin [[skjebne]], inntil han er avbildet i det øyeblikket hvor han resignerer overfor døden. Statuens totalitet formidler en smerte som går hinsides den fysiske smerte i nederlagets kvaler hvor det som gjenstår er døden.

== Oppdagelse ==
[[Fil:Dying Gaul Musei Capitolini MC747.jpg|thumb|left|300px|''Døende galler'', detalj som viser hans hode og halsring.]]
Det er antatt at statuen ble gjenoppdaget tidlig på [[1600-tallet]] i løpet av utgravningene ved byggingen av fundamentet for [[Villa Ludovisi]]. Det ble først nedtegnet i inventarliste i [[1623]] som en del av samlingene til den mektige [[Ludovisifamilien]] i [[Roma]]. Villaen ble bygd i området hvor de antikke [[Sallusthagene]] lå. Da Ludovisi-eiendommen ble bygget over på slutten av [[1800-tallet]] ble mange andre oldtidsgjenstander oppdaget<ref>Haskell & Penny, 224, gir denne skulpturens historie</ref>, mest kjent er «[[Ludovisitronen]]» (ikke en trone, men blokk hvit marmor som har relieff av Venus' fødsel). I [[1633]] var statuen i Ludovisi Palazzo Grande i [[Pincio]] rett utenfor Roma. Pave [[Klemens XII]] anskaffet seg den for Kapitolmuseene. Som en av de mest berømte romerske antikviteter ble den tatt av [[Napoléon Bonaparte]]s soldater under vilkårene i [[Tolentino-traktaten]], og framvist med andre italienske kunstverker i [[Louvre]] i [[Paris]] inntil [[1816]] da den ble gitt tilbake til Roma.

== Fremstilling av gallere ==
Statuen er både en påminnelse av gallernes nederlag, således demonstrere styrken til det folket som beseiret dem, og et minnesmerke til deres mot som verdige motstandere. Statuen kan også gi bevis til å bekrefte antikke opptegnelser om gallernes kampstil – [[Diodorus Siculus]], en [[Antikkens Hellas|greske]] historiker som levde på Sicilia, rapporterte at «Noen (gallere) brukte brystplater av jern i strid mens andre kjempet nakne, ga tillit til kun den beskyttelsen som naturen gir.».<ref>Diodorus i Stephen Allen (forfatter), Wayne Reynolds (illustratør): ''Celtic Warrior: 300 BC – AD 100'' (Osprey: 2001), ISBN 1841761435</ref> Den greske historikeren [[Polybios]] skrev en stemningsfull redegjørelsen om de galliske taktikker mot en romersk hær i [[slaget ved Telamon]] i år 225 f.Kr.

:«Insubrene og boiere bar bukser og lette kapper, men galaterne, i deres lidenskap for ære og trassig ånd, hadde kastet deres klesdrakt og tok opp posisjon foran hele hæren nakne og bar intet annet enn deres våpen... Framtoningen til disse nakne krigerne var et skrekkinjagende syn for de var alle menn av glimrende fysikk og i sin beste alder.»<ref>Polybius: ''Histories'' II.28</ref>

Den romerske forfatteren [[Titus Livius]] nedtegnet at kelterne i [[Lilleasia]] kjempet nakne og at deres sår var lette å se på deres hvite kropper.<ref>Livius: ''Historie'' XXII.46 & XXXVIII.21</ref> Den greske historikeren [[Dionysios fra Halikarnassos]] anså at dette var en tåpelig taktikk: «Våre fiender kjemper nakne. Hvilken skade kan deres lange hår, deres rasende utseende, deres skramlende våpen gjøre oss? Disse er kun symboler på barbarisk skrytefullhet.»<ref>Dionysios fra Halikarnassos: ''Romas historie'' XIV.9</ref>

Avbildningen av denne bestemte galleren som naken kan også ha vært hensikten å gi ham verdigheten av [[Helt|heroisk]] nakenhet eller patetisk nakenhet. Det var ikke sjelden for greske krigere å bli tilsvarende avbildet som heroiske nakne, eksemplifisert av [[pediment]]skulpturene i [[Afaiatemplet]] på den greske øya [[Egina]]. Det budskapet som ble formidlet av skulpturen, slik kunsthistorikeren [[H. W. Janson|Horst Janson]] uttrykker det, er at «de vet hvordan å dø, barbarer som de var».<ref>Janson, H. W.: ''History of Art: A survey of the major visual arts from the dawn of history to the present day'', side 141. H. N. Abrams, 1977. ISBN 0133892964</ref>

== Innflytelse på kunsthistorien ==
''Døende galler'' ble en av de mest berømte verker som har overlevd fra antikken og ble videreformidlet som [[gravering]]<ref>Først av François Perrier, ''Segmenta nobilium signorum et statuarum que temporis dentem invidium evase'' (Rome og Paris 1638) plate 91 (anført av Haskell & Penny, 225, og note 15).</ref> og i endeløse kopier av andre kunstnere hvor den ble en klassisk modell for å gjengi sterke følelser, og ikke minst for andre skulptører. Statuen viser tegn på å ha blitt reparert og hvor hodet synes å ha blitt brukket av ved nakken, skjønt det er uklart om restaureringen skjedde i romersk tid eller etter at den ble oppdaget på 1600-tallet.<ref>Hartswick, Kim J.: ''The Gardens of Sallust: a Changing Landscape'', s. 107. University of Texas Press, 2004</ref>

Skulpturens kunstneriske kvalitet og uttrykksfulle [[pathos]] førte til stor beundring blant den utdannede klasser på 1600- og 1700-tallet, og ble noe som man måtte se på den «Grand Tour» eller [[dannelsesreisen]] gjennom [[Europa]] som ble gjort av unge menn på den tiden. [[Lord Byron]] var en slik besøkende, og minnet ''Den døende galler'' i hans dikt ''Childe Harold's Pilgrimage'':

:''He leans upon his hand—his manly brow''
:''Consents to death, but conquers agony,''
:''And his drooped head sinks gradually low—''
:''And through his side the last drops, ebbing slow''
:''From the red gash, fall heavy, one by one...''<ref>Byron: ''Childe Harold'', Canto IV (1818), vers 140-141.</ref>

Skulpturen ble omfattende kopiert hvor konger<ref>En gipskopi ble gjort for kongen av Spania i [[1650]] og marmorkopi av Michel Monnier for [[Ludvig XIV av Frankrike]] som fortsatter er ved [[Slottet i Versailles|Versailles]] (Haskell & Penny 22).</ref>, akademier og rike jordeiere<ref>En svart marmorkopi for hertugen av Northumberland er i Robert Adams hall i Syon House; det er kopier i flere hageanlegg i England, blant annet Rousham, Oxfordshirew (William Scheemakers, 1743) og Wilton House, Wiltshire (Vierpyl, før 1769).</ref> bestilte deres egne kopier av ''Den døende galler''. De med mindre personlige formuer kunne bestille kopier av statuen i miniatyr for bruk som dekor og som brevvekt. Mer grunnleggende gipskopier i full størrelse ble benyttet av kunstakademier som studieobjekt for studentene.

I løpet av denne perioden ble statuen omfattende tolket som en beseiret gladiator heller enn en gallisk kriger. Den var således kjent som «Døende» eller «Såret gladiator», «Romersk gladiator» og «Murmillodøende». Den har også blitt kalt for «Den dødende trompeter» ettersom en av de objekter som ligger ved siden av er et horn.

Som nevnt over ble skulpturen rekvirent av [[Napoléon Bonaparte]] i løpet av hans invasjon i [[Italia]]. Den ble tatt med i triumf til [[Paris]] hvor den ble utstilt. Den ble siden gitt tilbake til Italia i [[1815]] og er i dag utstilt i [[Kapitolmuseene]] i [[Roma]].

== Kjent kopier ==
Kopier av statuen kan bli sett i Museet for klassisk arkeologi ved [[University of Cambridge]], [[Leinster House]] i [[Dublin]], foruten også i [[Berlin]], [[Praha]] og [[Stockholm]]. I [[USA]] er det kopier i Washington State Historical Society i [[Tacoma]], [[Washington]], og ved [[Redwood Library]], [[Newport (Rhode Island)]]. [[Royal Academy]] i [[London]] hadde kun en slik kopi, i dag ved Courtauld Gallery i London.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Brigstocke, Hugh (red.): ''The Oxford Companion to Western Art''. Oxford University Press, 2001
* Haskell, F. & Penny, N. : ''Taste and the Antique'', New Haven and London, 1981. Cat. no. 44, ss 224ff.
* McKillop, James: ''A Dictionary of Celtic Mythology''. Oxford University Press, 1998
* Pollitt, J. J.: ''Art in the Hellenistic Age'', 1986
* Smith, R.R.R.: ''Hellenistic Sculpture'', London, 1991
* West, Shearer (red.): ''The Bloomsbury Guide to Art'', Bloomsbury Publishing Ltd, 1996

{{Portal|Kunst}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Gresk kunst]]
[[Kategori:Skulpturer]]
[[Kategori:Greske skulpturer]]
[[Kategori:Izmir (provins)]]