Redigerer Cuba-saken

[[Fil:OB.Ø59-0411 EG i kontoret 11.02.59.jpg|thumb|Statsminister Einar Gerhardsen i sitt nye kontor i [[Regjeringskvartalet|Regjeringsbygningen i Oslo]] i februar 1959. Selv om Gerhardsen var på utenlandsreise da ammunisjonseksporten til Cuba ble vedtatt var han sentral for hvordan saken skulle håndteres av regjeringen da den ble kritisert av media og opposisjonen.{{byline|Leif Ørnelund (1914–1992) / [[Oslo Museum]]}}]]
'''Cuba-saken''' i norsk politikk handlet om en norsk last med ammunisjon til [[Cuba]] i [[1958]], beregnet for regimet til diktatoren [[Fulgencio Batista]]. Lasten ble levert av [[Raufoss Ammunisjonsfabrikk]]er (RA). Da fartøyet kom frem til Cuba, hadde Batista blitt styrtet, og en ny diktator, [[Fidel Castro]], tok over ammunisjonen. Ammunisjonssalget skjedde i strid med et vedtak i [[Stortinget]], som forbød salg av våpen og ammunisjon til krigførende parter og områder med [[borgerkrig]]. For den norske regjering var det også negativt at ammunisjonen opprinnelig var finansiert av [[USA]], som et ledd i Norges medlemskap i [[NATO]].

Saken ble en stor belastning for [[Einar Gerhardsens tredje regjering]], og det ble fremmet [[Mistillitsvotum|mistillitsforslag]] i Stortinget. Ved de borgerlige partienes mistillit til regjeringen fremkom den uttalelsen fra [[Nils Hønsvald]] som ga opphav til begrepet «den Hønsvaldske parlamentarisme». Cuba-saken ble totalt behandlet fire ganger i Stortinget, og var ifølge historikeren [[Francis Sejersted]] den eneste virkelige dramatiske hendelsen i stortingsperioden 1958–1961. Regjeringen Gerhardsens behandling av Cuba-saken var også en medvirkende faktor til dannelsen av [[Sosialistisk Folkeparti]] og for borgerlig samling som førte til [[John Lyngs regjering]] i 1963.

== Bakgrunn ==
=== «Ettpartistaten» ===

I 1958 hadde Arbeiderpartiet dominert norsk politikk i over 20 år, fra [[Johan Nygaardsvolds regjering|Nygaardsvolds mindretallsregjering]] i 1935 til etterkrigstidens flertallsregjeringer ledet av [[Einar Gerhardsen]] og [[Oscar Torp]].<ref name=Wahl88>Peder Wahl 2011, s. 88</ref> Samtidig var det deler av Arbeiderpartiet som var skeptisk til forsvars- og sikkerhetspolitikken, misnøyen førte blant annet til det såkalte [[Påskeopprøret i Arbeiderpartiet|påskeopprøret]] i 1958.<ref name=Wahl88/> De borgerlige partiene ([[Høyre]], [[Venstre]], [[Kristelig Folkeparti]] og [[Senterpartiet|Bondepartiet]]) var både i mindretall og splittet.<ref name=Wahl88/>

=== En brysom bedrift ===
[[Fil:Disputed Bolivia Paraguay.jpg|miniatyr|Chacokrigen, området som Bolivia og Paraguay kjempet om 1933–1935, den norske regjeringen ble kritisert både utenlands og innenlands for å selge ammunisjon til en av partene.]]
[[Fil:BatistaWife1958.jpg|miniatyr|Den cubanske diktatoren Batista spiser frokost med sin kone i 1958, året etter måtte han rømme landet og en ny diktator tok over.]]
Den statseide rustningsbedriften Raufoss Ammunisjonsfabrikker begynte allerede i [[mellomkrigstiden]] (1919–1939) med eksport av sine produkter.<ref name=Wahl17>Peder Wahl 2011, s. 17</ref> På venstresiden i norsk politikk var det imidlertid motstand mot bedriftens ammunisjonseksport, og kritikken økte sterkt ved bedriftens eksport til [[Bolivia]] under [[Chacokrigen]].<ref name=Wahl19>Peder Wahl 2011, s. 19</ref> Saken ble også reist i [[Folkeforbundet]] i 1934 av [[Storbritannia]] som var misfornøyd med den norske ammunisjonseksporten.<ref name=Wahl19/> Kort tid etter at Johan Nygaardsvolds regjering kom til makten i 1935, vedtok Stortinget begrensninger i eksporten, blant annet skulle det ikke selges krigsmateriell til land i krig eller [[borgerkrig]].<ref name=Wahl20-22>Peder Wahl 2011, s. 20-22</ref>

Etter [[andre verdenskrig]] var Raufoss Ammunisjonsfabrikkers produksjonsutstyr nedkjørt, og det ble brukt store midler både fra norsk og amerikansk side for å sette den i stand.<ref name=Wahl25-26>Peder Wahl 2011, s. 25-26</ref> Organisering av eierforhold ble også endret, fra å være en ren statsbedrift ble den omgjort til et selvstendig [[rettssubjekt]] med større eget ansvar for driften.<ref name=Wahl23-24>Peder Wahl 2011, s. 23—24</ref> Gjennom det amerikanske programmet ''Additional Military Production'' (AMP) fikk Raufoss Ammunisjonsfabrikker 28,5 millioner kroner i støtte.{{Sfn|Wicken|1987|s=22}}

Ved utbruddet av [[Koreakrigen]] ble det fra amerikansk side lagt ytterligere vekt på europeisk militær opprustning og såkalt ''Off Shore Procurement'' ble lansert.<ref name=Wahl25-26/> Kontrakter for rustningsproduksjon skulle gå direkte til europeiske fabrikker, betales av amerikanske myndigheter og produsert materiell stilles til rådighet for land i [[NATO]] etter behov.<ref name=Wahl25-26/>

=== En diktator trenger ammunisjon ===

Mot slutten av 1950-tallet satset USA og NATO mer på å forsvare seg med [[taktiske atomvåpen]], og det gjorde at alliansens behov for konvensjonelle våpen ble redusert.<ref name=Wahl27-28>Peder Wahl 2011, s. 27-28</ref> Det førte til at Raufoss Ammunisjonsfabrikker igjen la vekt på å vinne innpass i nye markeder, særlig i [[den tredje verden]].<ref name=Wahl27-28/>

I november 1956 seilte [[Fidel Castro]] fra [[Mexico]] til [[Cuba]] for å styrte regimet til diktatoren [[Fulgencio Batista]].<ref name=Wahl29>Peder Wahl 2011, s. 29</ref> USA støttet Batista, men krevde samtidig frie valg, da valget stadig ble utsatt suspenderte amerikanske myndigheter leveranser av våpen til Cuba.<ref name=Wahl30>Peder Wahl 2011, s. 30</ref> Det cubanske regimet var derfor nødt til å finne nye leverandører til sine væpnede styrker.<ref name=Wahl30/>

== BM: ammunisjon til salgs ==

[[Fil:NATO 7.62x51.jpg|miniatyr|NATO 7,62 x 51 mm enhetsammunisjon, sammenlignet med AA batteri]]
[[Fil:A_close_up_of_0.50_Caliber_(12.7_mm)_Browning_Ball_M33_Ammunition_loaded_onto_a_Browning_M2_HB_0.50_caliber_heavy_machine.JPEG|miniatyr|12,7 mm ammunisjon i Browning mitraljøse]]
[[Fil:MkII 04.JPG|miniatyr|Håndgranat, amerikansk type MK II, sannsynligvis samme som RA solgte til Cuba]]

=== Trygging av arbeidsplasser ===
Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA) hadde ansatt major Børre Hasle som salgssjef og høsten 1958 var han i [[London]] for å forsøke å få ordrer til fabrikken. I november fikk han kontakt med representanter for cubanske myndigheter som var interessert i å kjøpe store kvanta med ammunisjon.<ref name=Wahl34>Peder Wahl 2011, s. 34</ref> Gjennom våpenhandlere i firmaet Interarms fikk Raufoss Ammunisjonsfabrikker en bestilling på 2,7 millioner [[Patron (ammunisjon)|patroner]] [[7,62 x 51 mm NATO|7,62 mm]] geværammunisjon, 1 million [[12,7 x 99 mm NATO|12,7 mm]] patroner mitraljøseammunisjon og 20&nbsp;000 [[håndgranat]]er.<ref name=Wahl35>Peder Wahl 2011, s. 35</ref> Det hastet med levering, fristen var ved årsskiftet 1958–1959.<ref name=Wahl35/> For RA var det viktig å få en rask avklaring hos norske myndigheter for ordren og i motstrid til hva som ellers var prosedyre tok RAs disponent Yngvar Daasnes 21. november direkte kontakt med Utenriksdepartementet.<ref name=Wahl44>Peder Wahl 2011, s. 44</ref> Formelt var eksportkontroll for ammunisjon underlagt Justisdepartementet og Handelsdepartementet, men i praksis ble slike søknader behandlet i Utenriksdepartementet, i konsultasjon med de to andre  departementene.<ref name=Wahl59>Peder Wahl 2011, s. 59</ref>

RA kunne ikke produsere ordren med så kort frist og bedriften undersøkte derfor med forsvaret om det var mulig å låne beredskapsammunisjon.<ref name=Wahl37>Peder Wahl 2011, s. 37</ref> Utlån av ammunisjon var en ordning som RA også ved foregående eksportordre hadde benyttet seg av, for fabrikken betød det at ordre kunne leveres raskt, mens forsvaret anså det fordelaktig at ammunisjonslagrene ble skiftet ut med ny ammunisjon.<ref name=Wahl38>Peder Wahl 2011, s. 38</ref> Det var imidlertid en vesentlig hake ved arrangementet, ammunisjonen som RA lånte var produsert for amerikanske midler under Off-shore programmet og RA var avhengig av amerikansk godkjenning.<ref name=Wahl38/> I bedriftens kontakt med forsvaret ble det heller ikke nevnt at ammunisjonen skulle til Cuba, sannsynligvis for å unngå et nei til utlånet av ammunisjon.<ref name=Wahl43>Peder Wahl 2011, s. 43</ref>

RAs salgsfremstøt mot Cuba var ikke enestående, året før hadde bedriften eksportert et større kvantum 40&nbsp;mm luftvernammunisjon til Vest-Tyskland. RAs salgssjef hadde også kontakter med [[Haiti]] og [[Tunis]] for salg av større partier ammunisjon i den perioden hvor leveransen til Cuba ble fremforhandlet.<ref name=Wahl55-57>Peder Wahl 2011, s. 55-57</ref>

=== Nei til eksport ===

Disponent Daasnes fikk svar på sin uformelle henvendelse om eksport til Cuba allerede dagen etter, den 22. november, de innenrikspolitiske forhold på Cuba var slik at eksport av ammunisjon ikke kunne godkjennes av UD.<ref name=Wahl44/><ref name=Wahl61>Peder Wahl 2011, s. 61</ref> På tross av melding om at eksporten ikke ville bli godkjent fortsatte RAs salgssjef å forhandle med representanter for Cuba i London og det ble også arbeidet med å klargjøre for utlån av ammunisjon fra forsvaret.<ref name=Wahl44/>

Den 1. desember sendte RA ved disponent Daasnes en formell søknad om å få eksportere ammunisjon til Cuba.<ref name=Wahl45>Peder Wahl 2011, s. 45</ref> Det ble vist til at Cuba fikk stridsvogner og ammunisjon fra Storbritannia og RAs vanskelige ordresituasjon ble tatt opp.<ref name=Wahl45/> Disponent Daasnes oppga at 250 mann kunne bli oppsagt om RA ikke fikk levere ammunisjonsordren og sysselsetting ble etterhvert det sentrale argumentet for å tillate forsendelsen til Cuba.<ref name=Wahl45/>

=== Ja til eksport ===
Utenriksdepartementet hadde informasjon om den usikre situasjonen med væpnet opprør på Cuba, både fra den norske ambassaden i [[Havanna]]<ref name=Wahl62>Peder Wahl 2011, s. 62</ref> og fra media,<ref name=Wahl61/> hvilket førte til avslag på den første, uformelle henvendelsen om tillatelse til ammunisjonseksport. Da spørsmålet om eksport igjen kom opp etter to uker, tok UD via den norske ambassaden i Washington kontakt med amerikanske myndigheter for å undersøke deres holdning.<ref name=Wahl64>Peder Wahl 2011, s. 64</ref> Norsk UD tok derimot ikke kontakt med ambassaden i Havanna for å få en uttalelse om deres syn på ammunisjonsleveransen.<ref name=Wahl64/> Fra det amerikanske utenriksdepartement fikk norsk UD beskjed om at amerikanerne var kjent med at det hadde vært britiske, belgiske og italienske leveringer til Cuba, amerikanerne ville følgelig ikke motsette seg norske leveranser.<ref name=Wahl65>Peder Wahl 2011, s. 65</ref>

På [[regjeringskonferanse]]n den 4. desember 1958 ble saken om RAs søknad om eksport av ammunisjon til Cuba tatt opp.<ref name=Wahl67>Peder Wahl 2011, s. 67</ref> En rekke av statsrådene var av ulike grunner fraværende, fremst av de statsminister Einar Gerhardsen og utenriksminister [[Halvard Lange]], begge var på statsbesøk i India.<ref name=Wahl67/> Justisminister [[Jens Haugland]] og forsvarsminister [[Nils Handal]] var fraværende, det samme var kirkeminister [[Birger Bergersen]], samferdselsminister [[Kolbjørn Varmann]] og kommunalminister [[Andreas Cappelen]].<ref name=Wahl67/>

De som var til stede på regjeringskonferansen var finansminister [[Trygve Bratteli]] (fungerende statsminister), handelsminister [[Arne Skaug]] (fungerende utenriksminister), industriminister [[Gustav Sjaastad]], lønns- og prisminister [[Gunnar Bråthen]], fiskeriminister [[Nils Lysø]], sosialminister [[Gudmund Harlem]], familie- og forbruksminister [[Aase Bjerkholt]] og landbruksminister [[Harald Løbak]],<ref name=Wahl67/> altså åtte av totalt femten statsråder.

Saker til regjeringskonferansen skulle i hovedsak meldes senest mandagen før, altså tre dager før (konferansen ble avholdt på torsdag), mens Cuba-saken ble meldt dagen før.<ref name=Wahl67/> Tanken bak var at hele regjeringen skulle være forberedt på punktene som ble tatt opp, men ved behandlingen av Cuba-saken var nesten halvparten av regjeringen fraværende og de som var til stede fikk svært kort varsel og tid til å sette seg inn i saken.<ref name=Wahl67/>

Fungerende utenriksminister Arne Skaug presenterte saken, RA ønsket å levere geværammunisjon og håndgranater til regjeringene på Cuba og Haiti. UD hadde ingen innsigelser mht levering til Haiti, levering til Cuba var imidlertid vanskeligere grunnet de spesielle forholdene der. På tross av kritikk av et tilsvarende våpensalg fra Danmark til Cuba og forventet kritikk i norsk presse, så var fungerende utenriksminister Skaugs forslag at RAs leveranse til Cuba også skulle aksepteres, argumentet om sysselsetting veide tyngst.<ref name=Wahl68>Peder Wahl 2011, s. 68</ref> Regjeringen sa ja til å gi RA eksportlisens uten å være kjent med at RA måtte låne ammunisjon fra forsvaret.<ref name=Wahl85>Peder Wahl 2011, s. 85</ref>

=== Plenarvedtaket av 1935 ===

Regjeringskonferansen aksepterte RAs leveranse uten at det ble referert til eller tatt hensyn til et [[plenarvedtak]] som Stortinget hadde gjort om våpeneksport i 1935.<ref name=Wahl72>Peder Wahl 2011, s. 72</ref> Plenarvedtaket av 12. april 1935 var tydelig på at eksport av våpen og ammunisjon ikke måtte skje til land som befant seg i krig eller borgerkrig.<ref name=Wahl72/> De fleste som har studert Cuba-saken synes å mene at saksbehandlerne i UD ikke var klar over det 23 år gamle Stortingsvedtaket og at sendingen til Cuba hadde blitt stoppet om vedtaket var kjent for saksbehandlerne eller regjeringen.<ref name=Wahl72/>

Unntaket var forskeren [[Vegard Bye]] og forfatteren [[Dag Hoel]], de hevder at regjeringen bevisst brøt mot plenarvedtaket av 1935, etter press fra RA og [[Jens Christian Hauge]] som da var nestleder i RAs styre.<ref name=Wahl73>Peder Wahl 2011, s. 73</ref> Mye tyder på at regjeringen ikke var klar over plenarvedtaket av 1935 da Cuba-saken første gang ble behandlet i Stortinget den 4. mars 1959.<ref name=Wahl75>Peder Wahl 2011, s. 75</ref> Først ved regjeringskonferansen den 12. mars nevnte Einar Gerhardsen at «Regjeringen ikke var blitt gjort kjent med stortingsvedtaket av 12. april 1935 om eksport av våpen og ammunisjon.».<ref name=Wahl75/>

=== Mitt skip er lastet med... ===

Statsminister Einar Gerhardsen kom tilbake til Norge 12. desember, utenriksminister Halvard Lange kom to dager etter. Det er sannsynlig at Lange relativt kort etter hjemkomsten fikk vite om leveransen, men det kan ikke utelukkes at han først ble klar over det under regjeringskonferansen 8. januar 1959 hvor ammunisjonssalget ble omtalt.<ref name=Wahl76>Peder Wahl 2011, s. 76</ref> Lange skal ha reagert kraftig på godkjennelsen av salget, samtidig gjorde hverken han eller Gerhardsen noe for å stoppe forsendelsen.<ref name=Wahl79/>

Den 15. desember 1958 var det en opphetet diskusjon i det britiske [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] om britisk våpeneksport til Cuba.<ref name=Wahl77>Peder Wahl 2011, s. 77</ref> Representanter for [[Labour Party]] (det norske arbeiderpartiets britiske søsterparti) gikk sterkt ut mot den sittende konservative regjeringen for dens planer om våpensalg til Cuba.<ref name=Wahl77/> Debatten endte med at videre britisk salg ble stoppet, inkludert skip som allerede var lastet.<ref name=Wahl77/> Den britiske debatten og avgjørelsen om stopp i våpenleveranser ble referert i ''[[Aftenposten]]'' dagen etter med overskriften ''Hissig Underhus-sammenstøt om våpen til Cuba''.<ref name=Wahl77/>

Den 23. desember 1958 seilte det nederlandske lasteskipet «Sporonia» fra Drammen med ammunisjon og håndgranater fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker for Cuba.<ref name=Wahl79>Peder Wahl 2011, s. 79</ref> I mellomtiden ble situasjonen på Cuba stadig vanskeligere for Batistas regime og den norske ambassaden i Havanna meldte før jul 1958 at det var under 50 prosent sannsynlighet for at Batista klarte å holde ut til februar 1959, da hans presidentperiode formelt gikk ut.<ref name=Wahl79/>  Batista flyktet fra Cuba nyttårsaften 1958 og den 7. januar meldte den norske ambassaden til UD at en ny regjering var etablert, hadde full kontroll og ambassaden ba om instruks.<ref name=Wahl80>Peder Wahl 2011, s. 80</ref>

Norsk UD informerte så ambassaden om lasten med ammunisjon og håndgranater som var underveis og både regimeskiftet og forsendelsen fra RA ble tatt opp på regjeringskonferansen dagen etter, den 8. januar 1959.<ref name=Wahl80/> Utenriksminister Halvard Lange informerte at Norge hadde anerkjent det nye styret, etter at stormaktene hadde gjort det samme.<ref name=Wahl80/> Videre ble det informert om ammunisjonslasten og at den skulle være fremme i Havanna den 17. januar.<ref name=Wahl80/>

== «Kjedelig sak for Norge» ==
=== Cuba-saken kommer i pressen ===

Den 17. januar 1959, samme dag som skipet med ammunisjonslasten var ventet ankommet i Havanna ble disponent Daasnes i Raufoss Ammunisjonsfabrikker oppringt av journalist Leif Bøhn i ''Aftenposten'', som var godt inne i detaljene om salget. Daasnes kontaktet Jens Christian Hauge og de ble enig om at RA skulle sende ut en pressemelding om saken for å søke å redusere nyheten.<ref name=Wahl80/> Pressemeldingen ble kun meddelt Bøhn over telefon, ikke sendt til andre media og avisen ønsket ikke å reise saken, men avventet inntil den ble tatt opp av andre aviser.<ref name=Wahl81>Peder Wahl 2011, s. 81</ref>

Det ble ''[[Dagens Næringsliv|Norges Handels- og Sjøfartstidende]]'' (NHST) som offentliggjorde RAs ammunisjonsforsendelse til Cuba i en artikkel på forsiden 19. februar 1959, overskriften var «Millioneksport av norsk ammunisjon til borgerkrigslandet Cuba».<ref name=Wahl81/> Andre aviser fulgte opp og den regjeringstro avisen ''[[Dagsavisen|Arbeiderbladet]]'' skrev i en leder at det var «begått en feil, som vi nå bare kan konstatere og trekke lærdom av.».<ref name=Wahl81/>

=== Stortingsbehandling ===

Dagen etter presseoppslagene satte stortingsrepresentant [[Erling Engan]] fra [[Senterpartiet|Bondepartiet]] (partiets navn ble senere samme år endret til Senterpartiet) frem et grunngitt spørsmål<ref>«Behandlingen i Stortinget foregår på en annen måte ved et grunngitt spørsmål enn en interpellasjon. Ved et grunngitt spørsmål (en ordning som ble avskaffet i 1989) var det kun spørreren og den aktuelle statsråd som hadde anledning til å delta i debatten; en interpellasjon kan gi grunnlag for en debatt der andre har muligheten til å delta.», Peder Wahl 2011, s. 90</ref> i Stortinget til justisminister Jens Haugland om hvilke prinsipper regjeringen fulgte for salg av våpen og ammunisjon til land i krig eller borgerkrig.<ref name=Wahl90>Peder Wahl 2011, s. 90</ref> Saken ble tatt opp på regjeringskonferansen 24. februar og det ble enighet om at justisministeren skulle redegjøre for de prinsippene som i alminnelighet ble fulgt ved våpeneksport og at ved RAs leveranse til Cuba hadde regjeringen fraveket retningslinjene av hensyn til mulige oppsigelser.<ref name=Wahl90/>

Det grunngitte spørsmålet kom opp i Stortinget den 4. mars 1959. Representanten Engan fra Bondepartiet viste til at 400 cubanere hadde blitt henrettet etter Castro hadde mottatt ammunisjon fra RA.<ref name=Wahl90/> Engan viste deretter til Arbeiderpartiets kamp for nedrustning og [[Martin Tranmæl]]s kamp mot forsvar og militærvesen og spurte om det ikke var alvorligere ment enn at man gikk mot sine prinsipper for sysselsetting.<ref name=Wahl90/> Justisminister Hauglands svar var som bestemt i regjeringskonferansen hvorpå Engan fulgte opp med å vise til ''Dagbladet'' som hevdet at ammunisjonen var fra forsvarets lager, noe som var ukjent for Haugland.<ref name=Wahl91>Peder Wahl 2011, s. 91</ref> De borgerlige partilederne var ikke fornøyd med svaret og [[Per Borten]] fremla på vegne av de fire følgende forslag:

{{sitat|Stortinget beklager at regjeringen ved å tillate våpeneksport til Cuba mens borgerkrig pågikk i landet, har handlet i strid med den alminnelige oppfatning i det norske folk og med tidligere hevdede prinsipper.|St. forh. 4.3.1959, s. 718<ref name=Wahl91/>}}

Forslaget var et klart [[mistillitsvotum]] og om det fikk flertall måtte en eller flere av ministrene avgå, de borgerlige partilederne hadde før det grunngitte spørsmålet avtalt å fremme forslaget dersom justisministeren ikke beklaget RAs salg til Cuba.<ref name=Wahl91/> Internt erkjente medlemmer av regjeringen og stortingsrepresentanter for arbeiderpartiet at beslutningen om salg til Cuba var feil.<ref name=Wahl92>Peder Wahl 2011, s. 92</ref> Hvorfor regjeringen ved justisminister Haugland ikke beklaget salget ved stortingsrepresentant Engans grunngitte spørsmål er ikke kjent.

Før behandlingen av mistillitsforslaget ble saken drøftet internt i regjeringen og i forskjellige interne organer, særlig stortingsgruppen.<ref name=Wahl94>Peder Wahl 2011, s. 94</ref> Situasjonen for regjeringen og partiet var vanskelig og ble beskrevet slik i ''Aftenposten'' den 5. mars:

{{sitat|En regjering kan ikke overleve en beklagelse fra et samlet storting, og et arbeiderparti kan ikke la være å beklage at Regjeringen sendte våpenlasten. Det er et dilemma. Regjeringen skapte selv forutsetningen for det, da den i går ikke grep anledningen til selv å beklage at den har syndet.|note=<ref name=Wahl94/> }}

Styret i stortingsgruppen fikk oppgaven med å formulere et alternativ til mistillitsforslaget som gruppens leder [[Nils Hønsvald]] skulle legge frem.<ref name=Wahl94/> I deler av pressen ble det spekulert i om noen av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter ville bryte ut og stemme for det borgerlige mistillitsforslaget.<ref name=Wahl94/>

=== Mistillitsdebatten 11. mars 1959 ===

Debatten over den borgerlige opposisjonens mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen begynte med et innlegg av Per Borten fra Bondepartiet som forklarte grunnlaget for mistillitsforslaget.<ref name=Wahl96>Peder Wahl 2011, s. 96</ref> Borten mente regjeringen måtte være kjent med forholdene på Cuba siden de hadde vært omtalt i pressen, han viste også til debatten i det [[Underhuset (Storbritannia)|britiske Underhuset]] 17. november 1958 (foregående år) om mulig britisk våpensalg.<ref name=Wahl96/> Ut fra Stortingets plenarvedtak i 1935 kunne ikke argumentet om arbeidsplasser ved RA være avgjørende for å innvilge eksportlisens for ammunisjonslasten.<ref name=Wahl96/> Siden regjeringens avgjørelse hverken hadde støtte i Stortinget eller hos det norske folk og regjeringen ved justisminister Haugland ikke hadde beklaget avgjørelsen, mente den borgerlige opposisjonen at den var nødt til å be Stortinget gjøre det.<ref name=Wahl96/>

Etter Borten hadde statsminister Gerhardsen fra Arbeiderpartiet og Lyng fra Høyre innlegg, begge snakket mye om plenarvedtaket fra 1935.<ref name=Wahl97>Peder Wahl 2011, s. 97</ref> Gerhardsen beklaget i sitt første innlegg ikke ammunisjonssalget til Cuba, men erkjente at det var lagt for stor vekt på mulig arbeidsledighet ved RA om bedriften ble nektet eksportlisens.<ref name=Wahl97/> Lyng var kritisk til vektlegging av mulig arbeidsløshet, siden plenarvedtaket fra 1935 ikke åpnet for å ta hensyn til sysselsetting, Lyng ønsket også å vite om regjeringen hadde vært uvitende om plenarvedtaket fra 1935, eller vitende om det og bevisst ignorert det.<ref name=Wahl97/>

Debatten fikk en prinsipiell side etter at Arbeiderpartiets parlamentariske fører Nils Hønsvald tok ordet og blant annet sa følgende:

{{sitat|Opposisjonen kan ikke regne med å få flertall for et mistillitsforslag. Det vil neppe noen gang hende at noen representant for Arbeiderpartiet stemmer for et borgerlig mistillitsforslag rettet mot sitt eget partis regjering. Hvis Arbeiderpartiet av en eller annen grunn ønsker regjeringsskifte eller endring i regjeringens sammensetning, fremmes dette ønske på annen måte enn ved  åpent mistillitsvotum i Stortinget. Det skyldes ikke en urokkelig mur rundt statsrådene, men ganske enkelt at vi foretrekker andre fremgangsmåter.|note=<ref>Peder Wahl 2011, s. 98/St. forh. 11.3.1959 s. 757</ref>}}

Hønsvalds innlegg førte til en sterk reaksjon fra opposisjonen. [[Bent Røiseland]], leder for [[Venstre]], mente det var noe av det mest oppsiktsvekkende han hadde hørt i Stortinget,<ref name=Wahl98>Peder Wahl 2011, s. 98</ref><ref name=Lyng71-72>John Lyng 1973, s. 71-72</ref> [[Elisæus Vatnaland|Lars Elisæus Vatnaland]] fra Bondepartiet mente Hønsvald gikk «lenger enn vår konstitusjon gir høve til»,<ref name=Wahl101>Peder Wahl 2011, s. 101</ref> mens [[Erling Wikborg]],<ref>I Wahls masteroppgave oppgis navnet Knut Wikborg, men det var ingen ved det navn på Stortinget og iht Stortingets informasjonstjeneste er Erling Wikborg korrekt.</ref> parlamentarisk leder fra Kristelig Folkeparti, mente det betød at det var innført en ny parlamentarisme.<ref name=Wahl99>Peder Wahl 2011, s. 99</ref> I pressen ble uttalelsen fra Hønsvald raskt omtalt som «den Hønsvaldske parlamentarisme».<ref name=Wahl98/>

Mistillitsforslaget ble tolket ulikt av opposisjonen og regjeringen, mens opposisjonen siktet mot at de statsråder som var ansvarlig for ammunisjonssalget måtte gå av, valgte Arbeiderpartiet ved statsminister Gerhardsen å la hele regjeringen ta ansvaret.<ref name=Wahl98/> Totalt 29 stortingsrepresentanter hadde innlegg i den seks timer lange debatten.<ref name=Wahl96/><ref name=Wahl98/> I statsminister Gerhardsens andre og siste innlegg kom han med følgende selvkritiske innlegg:

{{sitat|Når jeg ikke vil gi meg inn i noen debatt, så er det fordi jeg ikke vil komme i forsvarsstilling i en sak der jeg i prinsippet er enig med dem som har reist kritikken.|note=<ref>Peder Wahl 2011, s. 105|St. forh. 11.3.1959 s. 795</ref>}}

Høyres parlamentariske leder [[John Lyng]] mente Gerhardsens uttalelse må ha vært et sjokk for de ansvarlige statsrådene, spesielt for Trygve Bratteli som hadde vært fungerende statsminister.<ref name=Wahl105>Peder Wahl 2011, s. 105</ref> Avisen ''[[VG]]'' satte spørsmålstegn ved hvordan regjeringen fant det mulig å bli sittende etter Gerhardsens innrømmelse.<ref name=Wahl105/>

Ved avstemningen falt mistillitsforslaget med 71 mot 79 stemmer.<ref name=Wahl106>Peder Wahl 2011, s. 106</ref> Mens det for regjeringen og Arbeiderpartiet var «en svart dag»<ref name=Wahl96/> oppfattet den borgerlige opposisjonen utfallet som en bekreftelse på regjeringens maktarroganse og manglende respekt for Stortinget.<ref name=Wahl96/>

=== Ammunisjon til utlån ===

Etter nedstemmingen av mistillitsforslaget fortsatte presseomtalen og det ble spekulert i at de ansvarlige statsråder måtte trekke seg fra regjeringen.<ref name=Wahl107>Peder Wahl 2011, s. 107</ref> En uke etter gikk industriminister [[Gustav Sjaastad]] av, men det var sannsynligvis planlagt før RAs forsendelse til Cuba ble kjent.<ref name=Wahl107/>

Avisen ''Norges Handels- og Sjøfartstidende'' (NHST) fortsatte å arbeide med spørsmålet om hvorvidt forsvaret hadde lånt ut ammunisjon til Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA) som så ble sendt til Cuba.<ref name=Wahl108>Peder Wahl 2011, s. 108</ref> Den 27. august 1959 trykket avisen en artikkel hvor det ble påstått at ammunisjon fra forsvarets lagre, produsert gjennom ''Off-shore'' programmet, hadde blitt utlånt til RA og sendt til Cuba.<ref name=Wahl108/> I henhold til [[Mutual Defense Assistance Program|våpenhjelpsavtalen]] mellom Norge og USA måtte det søkes tillatelse om slik ammunisjon skulle brukes til noe annet enn beredskapsformål.<ref name=Wahl108/> Dersom ''NHST''s påstand var korrekt så var utlånet et brudd på forpliktelser overfor Norges viktigste allierte og undergraving av USAs våpenembargo overfor Cuba.<ref name=Wahl108/>

Saken ble dementert av Forsvarsdepartementet dagen etter i en pressemelding hvor det blant annet sto følgende: «Det er ikke riktig at Forsvaret har lånt Raufoss Ammunisjonsfabrikker ammunisjon som Norge har mottatt fra USA under våpenhjelpprogrammet. All den utlånte ammunisjon det her dreier seg om, var bestilt og betalt av det norske forsvar.».<ref name=Wahl108/> I en ny artikkel den 25. september, tre dager  før  høstens kommunevalg, fastholdt og utdypet avisen påstandene.<ref name=Wahl109>Peder Wahl 2011, s. 109</ref> Forsvarsdepartementet sendte etter tre uker ut et dementi hvor det ble innrømmet at NHSTs informasjon var korrekt.<ref name=Wahl109/>

Avisartiklene førte til to [[interpellasjon]]er, en fra Venstres Bent Røiseland og en fra Senterpartiets Erling Engan.<ref name=Wahl109/> Røiseland ønsket å få vite hvorfor Forsvarsdepartementet hadde gitt uriktig informasjon og hva som ville gjøres for å hindre en gjentagelse av det, mens Engan ba om at Stortinget skulle få oversendt alle dokumenter vedrørende RAs ordre til Cuba.<ref name=Wahl109/> De to interpellasjonene ble diskutert i regjeringskonferansen 20. oktober og det ble bestemt at forsvarsminister Nils Handal skulle besvare den om uriktig informasjon, mens statsminister Gerhardsen besvarte den om utlevering av sakens dokumenter.<ref name=Wahl109/><ref name=Wahl110>Peder Wahl 2011, s. 110</ref>

De to interpellasjonene kom opp i Stortinget den 26. oktober 1959 og Handal beklaget i svaret til Røiseland Forsvarsdepartementets feilaktige dementi.<ref name=Wahl111>Peder Wahl 2011, s. 111</ref> Handal erklærte også at han om Stortinget ønsket, var villig til å legge frem alle dokumenter og opplysninger «om de spørsmål som jeg har gjort rede for».<ref name=Wahl111/> Rett etter Handals svar fremsatte arbeiderpartirepresentanten Nils Hønsvald et alternativ til Engans forslag, i tråd med forsvarsministerens svar.<ref name=Wahl112>Peder Wahl 2011, s. 112</ref> Handals svar og Hønsvalds forslag var sannsynligvis et ledd i regjeringens taktikk om å dels unngå å fremstå arrogant og være imøtekommende overfor nye momenter, samtidig som den avviste en fornyet behandling av RAs forsendelse til Cuba.<ref name=Wahl111/><ref name=Wahl112/> Etter at Engans forslag med 67 mot 71 stemmer falt ble Hønsvalds forslag enstemmig vedtatt.<ref name=Wahl114>Peder Wahl 2011, s. 114</ref> Opposisjonens syn ble oppsummert av John Lyng som erklærte at han subsidiært ville stemme for Hønsvalds forslag, da «jeg heller vil ha noen opplysninger og dokumenter enn ingen.»<ref name=Wahl114/>

=== Siste runde i Stortinget ===

Vedtaket medførte en ny behandling av Cuba-saken i Stortinget, etter at militærkomiteen hadde gått gjennom dokumentene fra Forsvarsdepartementet.<ref name=Wahl115>Peder Wahl 2011, s. 115</ref> Militærkomiteen søkte å finne svar på hvem som hadde ansvar for utlånet av ''Off-shore'' ammunisjonen og hvem som hadde klarert det uriktige pressedementiet 28. august.<ref name=Wahl115/>

Til debatten om saken den 31. mai og 2. juni 1960 leverte komiteen to uttalelser, mindretallet besto av Arbeiderpartiets representanter mens flertallsuttalelsen ble levert av den borgerlige opposisjonen.<ref name=Wahl115/> Det var en uvanlig lang og detaljert stortingsdebatt, hvor blant annet forsvarsråd [[Jakob Modalsli]] ble kritisert av Arbeiderpartiets fraksjon i Militærkomiteen, de mente han hadde ansvaret for dementiet.<ref name=Wahl115/> De borgerlige partiene oppfattet kritikken mot Modalsli som et forsøk på å gjøre han til syndebukk og påpekte at ifølge konstitusjonelle regler så forholdt Stortinget seg kun til statsråden for det enkelte departement.<ref name=Wahl115/> Flere av de borgerlige representantene var opptatt av at det fremdeles ikke var offentlig kjent hvilke statsråder som hadde stått ansvarlig for vedtaket om å gi lisens til RAs salg til Cuba.<ref name=Wahl116>Peder Wahl 2011, s. 116</ref>

== Etterspill ==

Både under og etter Cuba-saken ble det diskutert hvorfor statsrådene som var ansvarlige for vedtaket ikke tok ordet de gangene saken ble behandlet i Stortinget.<ref name=Wahl116-118>Peder Wahl 2011, s. 116-118</ref> Fra den borgerlige siden ble statsrådenes taushet sett som en bevisst taktikk fra regjeringens side,<ref name=Lyng71-72/><ref>John Lyng 1973, s. 69</ref> mens det fra flere innen Arbeiderpartiet ble antydet at de ansvarlige statsrådene selv ikke ønsket å ta belastningen ved å forsvare beslutningen i Stortinget og overlot det til statsminister Einar Gerhardsen.<ref name=Wahl116-118/> Gerhardsen selv skrev i sine memoarer at «det riktige ville vært at en av statsrådene som deltok på regjeringskonferansen 4. desember 1958 hadde svart på interpellasjonen».<ref name=Wahl116-118/>

Ettertiden delte ikke datidens borgerlige opposisjons syn på «den Hønsvaldske parlamentarisme» som uparlamentarisk.<ref name=Wahl102>Peder Wahl 2011, s. 102</ref> Blant de som har skrevet om saken, som Ingeborg Wilberg og Per Stavang, er konklusjonen entydig, Hønsvalds uttalelse var ikke i strid med parlamentarisk skikk.<ref name=Wahl102/> I ettertid var også John Lyng enig og skrev at «han sa ikke noe annet og mere enn hva alle på forhånd var klar over.»<ref name=Lyng71-72/><ref name=Wahl103>Peder Wahl 2011, s. 103</ref> Når reaksjonen fra den borgerlige opposisjonen ble så sterk er det knyttet til, som Francis Sejersted sa: «en viss forskjell på mellom å påpeke dette og hevde offentlig som prinsipp at det heller ikke bør skje.»<ref name=Wahl102/>

Statsminister Einar Gerhardsen sto frem som vinner etter å ha håndtert den vanskelige saken og ble hyllet for det av avisen ''Norges Handels- og Sjøfartstidende'', som både hadde avdekket saken og generelt var kritisk til Arbeiderpartiregjeringen.<ref name=Wahl119>Peder Wahl 2011, s. 119</ref> Arbeiderpartiet ble holdt samlet, samtidig var Gerhardsens kritikk mot egne statsråder i Stortinget smart taktikk, men upopulært og ødeleggende over tid.<ref name=Wahl119/> Arbeiderpartirepresentantene [[Trygve Bull]] og [[Trond Hegna]] uttalte senere at Gerhardsens hånd med Cuba-saken førte til at de «mistet meget av tilliten til ham.»<ref name=Wahl119/>

Cuba-saken ble totalt behandlet 4 ganger i Stortinget, og var ifølge historikeren [[Francis Sejersted]] den eneste virkelige dramatiske hendelsen i stortingsperioden 1958-1961.<ref name=Sejerstedl93>Francis Sejersted 1983, s. 193</ref> Regjeringen Gerhardsens behandling av Cuba-saken var også en medvirkende faktor til dannelsen av [[Sosialistisk Folkeparti]]<ref name=NyTid06012009>«Den såkalte Cuba-saken fikk et stort etterspill og statsminister Einar Gerhardsen, som selv var bortreist da eksporten ble besluttet, la seg flat. Hendelsen var viktig både for dannelsen av Sosialistisk folkeparti i 1961 og for den borgerlige regjeringen fra 1963.», fra artikkelen [http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20090106/blank/ «Hauge-biografi hopper over skandaløst våpensalg»] {{Wayback|url=http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20090106/blank/ |date=20131202224017 }}, ''[[Ny Tid]]'' 6. januar 2009</ref><ref>Vegard Bye og Dag Hoel, s. 206</ref> og for borgerlig samling som førte til [[John Lyngs regjering]] i 1963.<ref name=NyTid06012009/><ref name=Sejerstedl95>Francis Sejersted 1983, s. 195</ref>

==Se også==
* [[Utenriksdepartementets retningslinjer for eksport av forsvarsmateriell]]

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==

* Peder Wahl, ''[https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/1956/4945/82631701.pdf?sequence=1&isAllowed=y Politisk ammunisjon : En analyse av Cuba-saken 1958-1960 Politisk ammunisjon : En analyse av Cuba-saken 1958-1960]'', Masteroppgave i historie ved Universitetet i Bergen, 2011
* [[Francis Sejersted]], ''Opposisjon og posisjon : Høyres historie 1945-1981'', Cappelen, Oslo 1984 ISBN 82-02-04993-8 ([http://www.nb.no/nbsok/nb/edf7e2493f14648a1de1294a0ef9cf72?index=5#207 Ebok fra bokhylla.no])
*{{Kilde bok | forfatter = Olav Wicken |ref= {{SfnRef|Wicken 1987}}| utgivelsesår = 1987 | tittel = Norske våpen til Natos forsvar | utgivelsessted = Oslo | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014101606067 | side = }}
* Olav Wicken, ''Moralens vokter eller våpenkremmer? : regulering av norsk våpeneksport 1935-1992'', Institutt for forsvarsstudier, Oslo 1992 [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111204049 Ebok fra bokhylla.no])
*{{Kilde bok
  | ref= 
  | forfatter= [[John Lyng]]
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 1973
  | artikkel=
  | tittel= Vaktskifte : Erindringer 1953–1965
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=
  | forlag=Cappelen
  | side=65–74
  | isbn=8202028698 
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071801009
 }}
* Vegard Bye og [[Dag Hoel]], ''Dette er Cuba – alt annet er løgn!'', Oslo 2000, ISBN 9788243001718

== Eksterne lenker ==

* [http://www.nrk.no/ho/raufoss-ammunisjon-havnet-pa-cuba-1.7666739 «Raufoss-ammunisjon havnet hos Castro»], artikkel fra NRK Hedmark og Oppland
* [https://web.archive.org/web/20131004234751/http://www.nytid.no/meninger/artikler/20090106/kronikk-hauges-skjulte-cuba-aksjon/ «Hauges skjulte Cuba-aksjon»], kronikk av Vegard Bye i avisen ''[[Ny Tid]]''
* [https://web.archive.org/web/20131004222458/http://www.nettressurser.no/statsforfatningen/Statspraksis/Forholdet-mellom-Stortinget-og-Regjeringen-Parlamentarismen «Forholdet mellom Stortinget og Regjeringen — Parlamentarismen»], fra Universitetsforlaget

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk politisk historie]]
[[Kategori:Hendelser i 1958]]
[[Kategori:Politikk i 1959]]
[[Kategori:Regjeringen Gerhardsen III]]