Redigerer Claude Simon

{{Infoboks forfatter
| fsted = [[Antananarivo]], [[Madagaskar]]
| død = {{Dødsdato og alder|2005|07|6|1913|10|10}}
| dsted = [[Paris]]
| beskjeftigelse = [[Forfatter]]
| nasjonalitet = {{Flagg|Frankrike|lenke}}
| språk = [[Fransk]]
| genre = Romaner
| debutarbeid = ''Le Tricheur / Fuskeren'', 1945
}}
{{Nobelpristaker| type=Nobelprisen i litteratur| år=1985}}
'''Claude Simon''' (født [[10. oktober]] [[1913]], død [[6. juli]] [[2005]]) var en [[Frankrike|fransk]] [[forfatter]] som fikk [[Nobelprisen i litteratur]] i [[1985]] ved at han «… forener i sine romaner poetens og malerens skapende gjerning med en dyp samtidsbevissthet i skildringen av menneskelige kår.»<ref>Lång, Helmer (1986): ''Nobelprisen i litteratur 1901-1985'', s. 395</ref>

== Liv og virke ==
Simon ble født i [[Antananarivo]] på [[Madagaskar]], som da var en fransk koloni, av franske foreldre. Hans far var en yrkesmilitær som døde under det første året av [[den første verdenskrig]]. Han vokste opp med sin mor og hennes familie i [[Perpignan]] ved foten av [[Pyreneene]], midt i vindistriktet i [[Roussillon]]. Blant hans forfedre var en general i tiden til [[den franske revolusjon]]. Han bodde ofte i dette området, og var selv vindyrker i tiden etter krigen. Området danner bakgrunn for blant annet romanene ''Le vent'' (''Vinden'', 1957) og ''L'herbe'' (''Gresset'', 1958).

Etter videregående skole ved [[Collège Stanislas]] i [[Paris]] og kortere opphold ved [[University of Oxford]] og i [[University of Cambridge|Cambridge]], tok han undervisning i maling ved akademiet til André Lhote.

I [[1937]] meldte han seg som frivillig i [[den spanske borgerkrigen]]. Han opplevde hvordan det republikanske styret ble ødelagt innenfra grunnet [[Kommunisme|kommunistenes]] kamp mot [[Anarkosyndikalisme|anarko-syndikalistene]]. Gatekampene i [[Barcelona]] i 1937 dannet bakgrunnen for blant annet romanen ''Le palace'' (1962). Etter [[Francisco Franco|Francos]] seier streifet Simon rundt, og var blant annet i [[Spania]], [[Tyskland]], [[Sovjetunionen]], [[Italia]] og [[Hellas]]. Denne erfaringen, foruten også [[den andre verdenskrig]], viste seg i hans litterære arbeid.<ref name="Nobel397">Lång, Helmer (1986): ''Nobelprisen i litteratur 1901-1985'', s. 397</ref>

I begynnelsen av krigen deltok Simon i slaget ved [[Meuse]] i 1940, hvor han ble tatt til fange. Det dumdristige i å stille fransk [[kavaleri]] mot [[Tysklands historie (1933–1945)|tyske]] panservogner beskrev han i ''La route des Flandres'' (''Veien gjennom Flandern'', 1960). Han greide å rømme og gikk inn i [[den franske motstandsbevegelsen]]. På samme tid fullførte han sin første roman, ''Le tricheur'' (''Fuskeren'', utgitt i 1946), som han hadde begynt å skrive før krigen. Som hans samtidige [[Albert Camus]]' ''Den fremmede'' er dette en roman i [[eksistensialisme]]ns ånd, og en nær plagsom analyse av en syk samvittighet.

Først med ''Vinden'' (1957) fant Simon sin stil, og med ''Gresset'' og ''Veien gjennom Flandern'' befestet han sin posisjon som en forfatter av format. I førstnevnte har hovedpersonen arvet noen vingårder, og nekter å selge dem, men er ikke i stand til å drive dem. Han betraktes som en idiot av naboene, nærmest i [[Fjodor Dostojevskij|Dostojevskijs]] ånd, «en hellig dåre». En annen hovedperson er vinden selv, den evige naturkraft som leker med menneskene.<ref name="Nobel397" />

Som sin viktigste forløper har Simon selv oppgitt [[Marcel Proust]], men med ''Vinden'' er det tydelig at det fremste forbildet er [[William Faulkner]], nobelprisvinner fra 1949. Slektskapet er enda tydeligere i ''Veien gjennom Flandern''. Kronologien som går i oppløsning i romanen er betegnende for alle Simons romaner, når det gjelder hans opplevelser av tid og rom. Personene søker en mening og et mønster i en virvel av hendelser. Simon er fascinert av krigen, kvinnen og kunsten, og tidvis virker det som om han skriver på samme roman ved at mønsteret er det samme. Ofte går han ut fra et bilde hvor en assosiasjonsrekke spinnes.<ref name="Nobel398">Lång, Helmer (1986): ''Nobelprisen i litteratur 1901-1985'', s. 398</ref>

Etter krigen bodde han i [[Paris]], men tilbrakte deler av året ved [[Salses-le-Château|Salses]] ved Pyreneene. I 1961 mottok han litteraturprisen til L'Express for ''La Route des Flandres'' og i 1967 Médicis-prisen for ''Histoire''. [[University of East Anglia|Universitetet i East Anglia]] gjorde ham til æresdoktor i [[1973]]. I [[1985]] fikk han [[Nobelprisen i litteratur]]. Han døde i [[2005]] og ble begravet på [[Cimetière de Montmartre]].

== Stil og innflytelse ==
Simon er blitt identifisert med den litterære bevegelsen [[Le nouveau roman]] eksemplifisert med verkene til [[Alain Robbe-Grillet]] og [[Michel Butor]], og mens hans fragmenterte fortellinger absolutt inneholder en del av den formelle sammenbrudd som karakteriserer bevegelsen, særlig ''Histoire'' (1967) og ''Triptyque'' (1973), har han uansett beholdt en sterk følelse av fortelling og figurtegning.<ref>[http://www.ccic-cerisy.asso.fr/cerisycolloques.pdf Entre tradition et modernité (1967–1980)] (PDF), ''Ccic-cerisy.asso.fr''</ref>

Faktisk har Simon muligens mer til felles med sine [[Modernisme|modernistiske]] forgjengere enn sine samtidige, i særdeleshet nevnte [[Marcel Proust]] og [[William Faulkner]]. Simons bruk av selvbeviste lange setninger, tidvis strekker de seg over mange sider og med parenteser som tidvis avbryter en setning, som kun blir fullført flere sider senere, kan bli sett på som en innflytelse fra Prousts egen stil. Simon gjør også bruk av bestemte settinger preget av Proust, eksempelvis i ''Veien gjennom Flandern'' hvor fortelleren kaptein de Reixach er skutt av en [[skarpskytter]] skjult bak en hekk eller ''haie d'aubépines'', en referanse til et møte mellom Gilberte og fortelleren over en hekk i Prousts ''A la recherche du temps perdu'' (''[[På sporet av den tapte tid]]'').

Innflytelse fra Faulkner er åpenbar i romanenes omfattende bruk av en fragmentert tidslinje, sammen med en hyppig og potensial desorienterende ''analepsis''<ref>[https://en.wiktionary.org/wiki/analepsis analepsis], ''Wiktionary''</ref> eller tilbakeblikk (øyeblikk i den kronologiske diskontinuitet). Faulkner merkes også i den ekstreme formen for fri indirekte tale hvor fortellerstemmene (ofte ikke identifisert), og bevissthetsstrømmen som blander seg inn i ordene til fortelleren. Faulkners grep er særlig tilstede i ''L'Acacia'' (1989) som benytter et antall kalenderdatoer som ikke kommer i rekkefølge for å dekke en bred kronologisk periode i kapittelinndelingen, et grep antagelig lånt fra Faulkners ''Larmen og vreden'' (1929).

== Bibliografi ==

* ''Le Tricheur'', 1945
* ''La Corde Raide'', 1947
* ''Gulliver'', 1952
* ''Le Sacre du printemps'', 1954
* ''Le vent. Tentative de restitution d 'un rétable baroque'', 1957
* ''L'Herbe''/''The Grass'' 1958
* ''La Route des Flandres'', 1960
* ''Le Palace''/, 1962
* ''La Separation'', 1963 (Skuespill tilpasset fra romanen ''L'Herbe'')
* ''Femmes'', illustrert av Joan Miró''. Ny utgave som ''La Chevelure de Bérénice'', 1984
* ''Histoire'', 1967
* ''La Bataille de Pharsale'', 1969
* ''Orion aveugle. Essai'', 1970
* ''Les Corps conducteurs'', 1971
* ''Triptyque'', 1973
* ''Leçon de choses'', 1975
* ''Les Géorgiques'', 1981
* ''L'Invitation'', 1987
* ''L'Acacia'',' 1989
* ''Le jardin des plantes'', 1997
* ''Le tramway''/''The Trolley'' 2001
* ''Œuvres, Collection Pléiade'', [[Gallimard]], 2006 [med ''Le Vent. Tentative de restitution d'un retable baroque'' (1957), ''La Route des Flandres'' (1960), ''Le Palace'' (1962), ''La Bataille de Pharsale'' (1969), ''La Chevelure de Bérénice'' (''Reprise du texte Femmes'', 1972), ''Triptyque'' (1973), ''le Discours de Stockholm'' (1986, tale i anledningen Nobelprisen) og ''Le Jardin des Plantes'' (1997)]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Calle-Gruber, Mireille (2011): ''Claude Simon, une vie à écrire'', Paris, Editions du Seuil.
* Gould, Karen L. (1979): ''Claude Simon’s Mythic Muse'', French Literature Publications, ISBN 978-99967-795-6-5
* Gould, Karen L. & [[Randi Birn|Birn, Randi]]., red. (1981): ''Orion Blinded: Essays on Claude Simon'', Bucknell University Press.<ref>{{Kilde bok|url=https://books.google.no/books?id=2v057mEOIpsC&pg=PA312&lpg=PA312&dq=%22Randi+Birn%22&source=bl&ots=mnPOi9VDke&sig=vvm97GUb7HoT7aAoMSLz2PfAmcw&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjkhrGAnNXUAhUNL1AKHYmgBGE4ChDoAQgkMAE#v=onepage&q=%22Randi%20Birn%22&f=false|tittel=Orion Blinded: Essays on Claude Simon|etternavn=Birn|fornavn=Randi (redaktør og artikkelforfatter)|etternavn2=Gould|fornavn2=Karen (redaktør)|dato=1981|utgiver=Bucknell University Press|år=|isbn=9780838724200|utgivelsessted=|side=|sider=|språk=en|kapittel=|sitat=}}</ref>
* Lång, Helmer (1986): ''Nobelprisen i litteratur 1901-1985'', Oslo, ISBN 82-525-1302-6.
* [[Karin Holter]] (1988): ''Tekst og virkelighet : åpninger i Claude Simons romaner'', Universitetet i Oslo; doktoravhandling 
== Eksterne lenker ==
{{Nobeltildeling|litteratur|1985|simon}}
* [http://www.nobel-winners.com/Literature/claude_simon.html Om Claude Simon], ''Nobel-winners.com''
* [http://associationclaudesimon.org/ Association des Lecteurs de Claude Simon (ALCS)], nettsted for lesere av Claude Simon, artikler på både fransk og engelsk
* [https://web.archive.org/web/20140803024402/http://www.kirjasto.sci.fi/csimon.htm Claude Simon], ''Kirjasto.sci.fi''

{{Nobelprisvinnere i litteratur 1976-2000}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Simon, Claude}}
[[Kategori:Franske forfattere]]
[[Kategori:Franske nobelprisvinnere]]
[[Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)]]
[[Kategori:Personer fra Antananarivo]]
[[Kategori:Personer fra Perpignan]]
[[Kategori:Fødsler i 1913]]
[[Kategori:Dødsfall i 2005]]