Redigerer Carsten Borchgrevink

{{Infoboks biografi
| foreldre = Henrik Christian Borchgrevink og Annie f. Ridley
| utdannelse = [[Gjertsens skole]] i Oslo; Forsthøyskolen i [[Tharandt]], [[Sachsen]]
| beskjeftigelse = [[Forstmann]]
| ektefelle = Constance Prior Borchgrevink, f. Standen
| barn = 2 sønner, 2 døtre
| kjent_for = Antarktispioner
}}
'''Carsten Egeberg Borchgrevink''' (1864–1934) var en norsk [[polarforsker]] og [[oppdagelsesreisende]]. Han var en pioner innen antarktisutforskning, og la mye av grunnlaget for senere ekspedisjoner ledet av [[Robert F. Scott]], [[Ernest Shackleton]], [[Roald Amundsen]] og andre berømte polfarere som forbindes med [[den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning]]. Borchgrevink begynte sin karriere i [[Antarktis]] i 1894 som medlem av en norsk [[Svend Foyn-ekspedisjonen|hvalfangstekspedisjon]], da han ble ett av de første menneskene som gikk i land på [[det antarktiske kontinent]]et og samlet inn de første prøvene av levende, organisk materiale sør for den [[sørlige polarsirkel]]en.

Han ledet fra 1898 til 1900 den britiske [[Southern Cross-ekspedisjonen]] – den første ekspedisjonen som overvintret i Antarktis og som la grunnlaget for [[kappløpet om Sydpolen]]. Ekspedisjonen var også den første som utforsket [[Rossbarrieren]] siden [[James Clark Ross]]' ekspedisjon 60 år tidligere. Borchgrevink og to kolleger besteg barrieren og gjennomførte den første sledeferden på isoverflaten. De nådde en sørlig bredde på 78°50', det [[Farthest South|sørligste punkt]] til da nådd av mennesker. Ved tilbakekomsten til England ble ekspedisjonen til tross for sin pionervirksomhet mottatt med liten interesse av allmennheten og geografimiljøet; oppmerksomheten var festet på Scotts forestående [[Discovery-ekspedisjonen|Discovery-ekspedisjon]]. Borchgrevinks følgesvenner var kritiske til hans lederskap, og hans egen fremstilling av ekspedisjonen ble sett på som journalistisk og upålitelig.

Etter Southern Cross-ekspedisjonen var Borchgrevink én av tre vitenskapsmenn som ble sendt til [[Karibia]] i 1902 av [[National Geographic Society]] for å rapportere om ettervirkningen av vulkanutbruddet fra [[Montagne Pelée]]. Deretter bosatte han seg i Oslo, der han levde et tilbaketrukket liv. Hans pionerarbeid i Antarktis ble etter hvert anerkjent og hedret av flere land, og i 1912 mottok han en gjev hyllest fra Roald Amundsen. I 1930 anerkjente omsider Storbritannias [[Royal Geographical Society]] Borchgrevinks bidrag til polarutforskningen og tildelte ham Patron's Medal. Foreningen innrømmet i sin omtale at hans arbeid i forbindelse med Southern Cross-ekspedisjonen ikke hadde blitt ytt den rettferdighet den fortjente.

== Tidlig liv ==
Carsten Borchgrevink ble født i Oslo som sønn av den norske advokaten Henrik Christian Borchgrevink og hans engelske hustru, Annie f. Ridley.<ref name="Borchbiog" /> Familien bodde på [[Uranienborg]], der Roald Amundsen, en tidvis lekekamerat, også vokste opp.<ref>Huntford (1983), s. 28</ref> Borchgrevink gikk på [[Gjertsens skole|Gjertsens skole for den høiere almendannelse]], og fra 1885 til 1888 på [[forst]]høyskolen i [[Tharandt]] i [[Tyskland]].<ref name="Borchexped" />

Ifølge historikeren [[Roland Huntford]] var Borchgrevink en rastløs skikkelse med lidenskap for eventyr. Dette førte ham som 24-åring til Australia etter forstutdannelsen.<ref>Huntford (2000), s. 38</ref> I fire år arbeidet han med statlige oppmålingsarbeider i [[Queensland]] og [[New South Wales]], før han bosatte seg i landsbyen Bowenfels som lærer i språk og naturfag ved Cooerwull Academy.<ref name="Borchbiog" /> Hans første interesse for polarutforskning fattet han ved å lese presseomtale av lokale vitenskapsmenns arbeid i den første australske komiteen for utforskning av Antarktis.<ref name="Borchbiog" /> Denne organisasjonen, som ble etablert i 1886, undersøkte mulighetene for å etablere permanente forskningsstasjoner i de antarktiske regioner. Planene ble ikke gjennomført; det var en sterk interesse for kommersiell [[hvalfangst]] i [[Sørishavet]] som ga Borchgrevink muligheten for å melde seg til en norsk ekspedisjon til Antarktis i 1894.<ref name="AAD" />

== Hvalekspedisjon ==
{{Utdypende artikkel|Antarctic-ekspedisjonen 1894–95}}
Ekspedisjonen Borchgrevink deltok i ble organisert og ledet av [[Henrik Johan Bull]], en norsk forretningsmann som i likhet med Borchgrevink hadde bosatt seg i Australia i slutten av 1880-årene. Bull planla en sel- og hvalfangstekspedisjon i antarktiske farvann. Etter å ha mislyktes med å skape interesse blant Melbournes vitenskapelige selskaper for støtte til et kombinert kommersielt og vitenskapelig foretagende,<ref name="McConville" /> vendte han hjem til Norge for å organisere ekspedisjonen derfra. Der møtte han [[Svend Foyn]], den 84 år gamle grunnleggeren av moderne hvalfangst. Med Foyns hjelp gikk han til anskaffelse av hvalskuta «Cap Nor» som han døpte om til [[DS «Antarctic» (1871)|«Antarctic»]].<ref name="Burton677">Burton, s. 677–78</ref> Bull hyret inn den erfarne hvalskutekapteinen [[Leonard Kristensen]], og med besetning og en liten gruppe vitenskapsmenn forlot de Norge i september 1893.<ref name="Burton677" /><ref name="Forex" /> Da Borchgrevink fikk høre at «Antarctic» skulle anløpe Melbourne i september 1894, ilte han dit i håp om å få plass ombord. Han var heldig; [[William Speirs Bruce]], en senere fremtredende antarktisk ekspedisjonsleder, hadde hatt til hensikt å delta i Bulls ekspedisjon som naturforsker, men hadde ikke rukket å nå frem til skipets avgang fra Norge. Dette åpnet en mulighet for Borchgrevink som møtte Bull i Melbourne og overtalte ham til å ta ham med som [[dekksgutt]] og deltidsforsker.<ref name="Burton677" /> 
[[Fil:SSAntarctic.jpg|thumb|left|Henrik Bulls skip «Antarctic» i pakkisen.]]

I de følgende månedene hadde «Antarctic» suksess med selfangst rundt [[liste over subantarktiske øyer|subantarktiske øyer]], men det viste seg å være dårlig med hval. Bull og Kristensen bestemte seg for å føre skipet videre sørover til områder der hval var observert på tidligere ekspedisjoner.<ref name="FirstLanding" /> Skipet seilte gjennom et isbelte og videre inn i [[Rosshavet]], men hval var fremdeles ikke å finne. Den 17. januar 1895 ble det gjennomført en ilandstigning på [[Foyn Island]] i øygruppen [[Possession Islands]], der [[James Clark Ross]] hadde plantet det britiske flagget i 1841. Bull og Borchgrevink la igjen en melding i en boks som fremtidig bevis på deres ilandstigning.<ref name="Southpole" /> Borchgrevink fant lav på øya, det første plantelivet oppdaget sør for den sørlige polarsirkelen.<ref name="Burton677" /> Den 24. januar var skipet i nærheten av [[Kapp Adare]] på den nordligste delen av [[Victoria Land]] på det antarktiske kontinentet. Ross' ekspedisjon hadde ikke vært i stand til å komme i land der i 1841, men da «Antarctic» nærmet seg land, ble forholdene rolige nok til at en lettbåt kunne settes på vannet. En gruppe med Bull, Kristensen, Borchgrevink og flere andre satte kursen mot en [[rullestein]]strand nedenfor forberget. Hvem som var først i land har vært gjenstand for strid; både Kristensen og Borchgrevink hevdet å ha vært først,<ref name="FirstLanding" /> sammen med den 17 år gamle, newzealandske sjømannen [[Alexander von Tunzelmann]] som fortalte at han hadde «hoppet ut for å holde båten stødig».<ref name="Burton677" /> Gruppen hevdet at dette var den første ilandstigningen på det antarktiske fastlandet, men muligens var den amerikanske kapteinen [[John Davis (kaptein)|John Davis]] i land på [[Den antarktiske halvøy]] i 1821. Andre fangstekspedisjoner kan også ha vært i land før ekspedisjonen til Kapp Adare.<ref name="Burton677" /><ref name="Timeline" />

Mens de var i land ved Kapp Adare samlet Borchgrevink flere prøver av stein og lav; sistnevnte skulle vise seg å være av stor interesse i vitenskapelige kretser, som hadde tvilt på vegetasjonens evne til å overleve så langt sør.<ref name="BorchbookIntro">Borchgrevink (1901), s. III</ref> Han studerte også strandlinjen nøye og vurderte mulighetene for på en fremtidig ekspedisjon å gå i land og etablere en overvintringsleir.<ref name="Borchbook4">Borchgrevink (1901), s. 4–5</ref> Da «Antarctic» nådde Melbourne, mønstret Bull og Borchgrevink av skipet. Begge håpet å skaffe midler tiil en ny Antarktis-ekspedisjon, men ingen av dem lyktes.<ref name="Southpole" /> Et uvennskap utviklet seg mellom dem, muligens på grunn av deres sprikende beretninger om reisen med «Antarctic»; begge fremhevet sin egen rolle uten fullt ut å anerkjenne den andres.<ref name="Speak38">Speak, s. 38–40</ref>

== Planlegging av en egen ekspedisjon ==

=== Den internasjonale, geografiske kongressen 1895 ===
For å fremme sine idéer om en ekspedisjon som skulle overvintre ved Kapp Adare på det antarktiske kontinentet, skyndte Borchgrevink seg til London der Royal Geographical Society var vert for den sjette, internasjonale, geografiske kongressen. Den 1. august 1895 henvendte han seg til kongressen, der han redegjorde for muligheten av å benytte stranden ved Kapp Adare som leirplass for en vitenskapelig ekspedisjon gjennom den antarktiske vinteren.<ref name="Borchbook4" /> Han beskrev området som «en trygg beliggenhet for hytter, telt og proviant», og fortalte at det var indikasjoner på at på denne plassen «utviser ikke polarsirkelens grenseløse kraft hele sin voldsomme evne».<ref name="Borchbook4" /> Han antydet også at kontinentets indre kunne være tilgjengelig via en enkel rute med «jevn stigning». Han avsluttet sitt foredrag med å kunngjøre at han var villig til å lede en ekspedisjon dit selv.<ref name="Borchbook4" />

[[Hugh Robert Mill]], Royal Geographical Societys bibliotekar, var til stede på kongressen og rapporterte reaksjonene på foredraget: «Hans likeframhet og brå tale opprørte de akademiske diskusjonene med en frisk bris av realisme. Ingen hadde mye til overs for Borchgrevink, men han hadde en dynamisk kvalitet og var fast bestemt på å reise ned igjen til det ukjente Sør, noe som falt inn hos flere av oss som et godt tegn for utforskning».<ref name="Southpole" /> Kongressen ga imidlertid ikke sin tilslutning til Borchgrevinks idéer; i stedet vedtok de en generell resolusjon til støtte for utforskning av Antarktis der de foreslo at «de enkelte vitenskapelige selskaper rundt om i verden skulle oppfordre til, på den måten de selv anser mest effektiv, at man går i gang med dette arbeidet før utgangen av århundret».<ref name="Borchbook9">Borchgrevink (1901), s. 9–10</ref>

=== Manglende støtte ===
[[Fil:Clements Markham.jpg|thumb|upright|Sir Clements Markham, presidenten i Royal Geographical Society som motsatte seg Borchgrevinks planer]]
I de to neste årene reiste Borchgrevink rundt i Europa og Australia for å skaffe støtte og garantier for sine ekspedisjonsideer, men uten særlig resultat.<ref name="Forex" /> Norsk støtte var umulig fordi [[«Fram»]]-ekspedisjonene hadde stukket av med det som var mulig å fremskaffe, og den norske interessen var rettet mot nord.<ref name="NPH">Næss, s. 124</ref> Nansen ble rådspurt, men det resulterte ikke i annet enn en oppfordring om å reise til Vest-Antarktis for å lete etter [[Adrien de Gerlache]]s ekspedisjon som hadde vært borte i et år, uten å være utrustet for overvintring. Borchgrevink hadde slettes ikke noe ønske om å endre sine planer, noe Nansen hadde vanskelig for å tilgi ham.<ref name="Hasle124">Hasle, s. 124</ref>

Borchgrevink forsøkte å få til et samarbeid med [[William S. Bruce]], som også planla en ekspedisjon til Antarktis. Deres felles plan strandet da Borchgrevink, som hadde et anstrengt forhold til [[Henrik Bull]], fikk rede på at Bruce var i diskusjoner med ham; «Jeg beklager derfor at vi ikke kan samarbeide», skrev Borchgrevink til Bruce.<ref name="Speak38" /> Han oppdaget også at Royal Geographical Society hadde holdt skjult egne planer om en Antarktis-ekspedisjon siden 1893. Under påvirkning av selskapets president, [[Clements Markham]], var dette prosjektet ikke bare betraktet som en vitenskapelig affære, men også som et forsøk på å gjenopplive Royal Navys tidligere storhet innen polarutforskning.<ref name="Crane75">Crane, s. 75</ref> Dette skulle etter hvert utvikle seg til [[Discovery-ekspedisjonen|National Antarctic Expedition]] under ledelse av Robert F. Scott, og det var disse planene fremfor Borchgrevinks moderate planer som tiltrakk interesse fra de vitenskapelige selskapene. Markham var en innbitt motstander av private initiativ som kunne komme til å gå ut over den økonomiske støtten til hans prosjekt, og Borchgrevink, som måtte innse at han sto uten praktisk støtte, skrev: «Det var en bratt motbakke jeg måtte skyve min antarktiske rullestein opp».<ref name="Borchbook9" />

=== George Newnes ===
I sin søken etter støttespillere møtte Borchgrevink den britiske forleggeren og redaktøren [[George Newnes]], som blant annet hadde ''[[Strand Magazine|The Strand Magazine]]'' i sin portefølje.<ref name="Jenks" /> Det var ikke uvanlig for forleggere å støtte utforskning – Newnes' store rival [[Alfred Harmsworth]] (senere Lord Northcliffe) hadde nylig finansiert [[Frederick George Jackson|Frederick Jacksons]] ekspedisjon til [[Frans Josefs land]] («[[Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen]]»), og han hadde gitt løfte om økonomisk bidrag til Discovery-ekspedisjonen.<ref name="Jones59">Jones, s. 59</ref> Newnes var tilstrekkelig imponert over Borchgrevink til at han tilbød full dekning av kostnadene for den foreslått ekspedisjonen – omkring £40,000,<ref name="Jones59" /> (minst £3 millioner i 2008-verdi).<ref name="Measuringworth" /> Denne gavmildheten gjorde Markham og det geografiske miljøet rasende, da de så på Borchgrevink som en blakk, norsk ubetydelighet som hadde sikret seg britiske penger som de mente burde tilfalt dem.<ref name="Hux">Huxley, s. 25</ref> Markham opprettholdt sin forakt og fiendtlighet overfor Borchgrevink<ref name="Hux" /> og kritiserte senere Mill for å ha deltatt på tilstelningen ved ekspedisjonens avreise.<ref>Jones, s. 60</ref>

Newnes satte som betingelse at ekspedisjonen skulle benevnes «the British Antarctic Expedition» og seile under britisk flagg.<ref name="Preston14">Preston, s. 14</ref> Av de totalt 29 mennene som deltok på toktet, var bare to briter, mens det var én australier og resten nordmenn.<ref name="Jones59" /> Til tross for dette, ville Borchgrevink forsøke å fremheve ekspedisjonens britiske karakter. Han benyttet det personlige flagget til [[Georg V av Storbritannia|hertugen av York]] og brakte med seg 500 bambusstenger med miniatyrversjoner av [[Union Jack]] for «utforskning og utvidelse av det britiske imperiet».<ref name="anta-canterbury-equip" />

== Southern Cross-ekspedisjonen ==
{{Utdypende artikkel|Southern Cross-ekspedisjonen}}
=== Overvintring i Antarktis ===
[[Fil:Cape adere.JPG|thumb|Stranden ved Kapp Adare med pingvinkolonien i 2001.]]
Med finansieringen i orden gikk Borchgrevink til anskaffelse av ishavsskuta «Pollux» som han døpte om til [[DS «Southern Cross»|«Southern Cross»]] og utstyrte til ekspedisjonsskip.<ref name="Southpole" /> «Southern Cross» seilte fra London i august 1898, og etter en tre ukers stopp i [[Hobart]] på [[Tasmania]] ankom skipet Kapp Adare 17. februar 1899. Her, på stedet som Borchgrevink hadde beskrevet for den geografiske kongressen, satte ekspedisjonen opp den aller første landbasen på det antarktiske kontinentet – midt i en pingvinkoloni. Den ble kalt «Camp Ridley» til ære for Borchgrevinks mor.<ref name="Forex" /> Den 2. mars avgikk «Southern Cross» for overvintring i [[New Zealand]] og etterlot seg en gruppe på ti personer med proviant, utstyr og 70 hunder.<ref name="anta-canterbury-arrival" /> Dette var første gang hunder ble medbrakt til Antarktis.

[[Louis Bernacchi]], ekspedisjonens australske fysiker, skrev etter ekspedisjonen: «Borchgrevink var på mange måter ikke en egnet leder».<ref name="Crane74">Crane, s. 74–75</ref> Borchgrevink var åpenbart ingen autokrat, men uten en ramme av et akseptert hierarki beskrev Bernacchi en rådende tilstand av «demokratisk anarki» der dagene besto av møkk, uorden og inaktivitet.<ref>Fiennes, s. 43</ref> Videre, etter som vinteren utviklet seg, viste det seg at Borchgrevinks tro på at Kapp Adare ville være skånet mot det verste antarktiske været slo feil; han hadde faktisk valgt et sted som var særskilt eksponert for iskald sønnavind fra innlandsisen.<ref name="Mills94">Mills, s. 94–96</ref> Ettersom tiden gikk ble stemningen mer og mer laber; mennene ble irritable og kjedsomhet rådde.<ref>Crane, s. 153</ref> Det var flere alvorlige uhell: et ubevoktet stearinlys førte til tilløp til brann, og ved en annen anledning var flere av mennene nær ved å bli kvalt av kullos fra ovnen.<ref name="Southpole" /> Borchgrevink forsøkte å etablere en daglig rutine, og det vitenskapelige arbeidet ble gjennomført kontinuerlig. Han skrev imidlertid, med referanse til den generelle mangelen på fellesskap: «Stillheten brøler i våre ører».<ref name="Preston14" /> Det la en ytterligere demper på moralen at gruppens zoolog, [[Nicolai Hanson]], ble uhelbredelig syk og død 14. oktober.<ref name="anta-canterbury-burial" />
[[Fil:Ross Barrier 1843.jpg|thumb|left|En tegning av Rossbarrieren fra 1843. Borchgrevink var den første til å seile langs barrieren siden Ross' ekspedisjon 1839–1843.]]
Da vinteren gikk mot slutten og forholdene gjorde det mulig å foreta sledeferder, viste deg seg snart at Borchgrevinks antakelse om en enkel rute til innlandet ikke stemte. Høye fjellkjeder med massive isbreer skilte Kapp Adare fra kontinentets indre, og dette begrenset utforskningen til de nærmeste områdene rundt leiren.<ref name="Preston14" /><ref name="Crane74" /> Imidlertid var Borchgrevinks hovedformål med ekspedisjonen blitt innfridd – å overvintre på det antarktiske kontinentet og gjennomføre vitenskapelige målinger der. Da «Southern Cross» vendte tilbake i slutten av januar 1900, besluttet Borchgrevink å forlate leiren til tross for at det fantes tilstrekkelig med drivstoff og proviant for en overvintring til.<ref name="anta-canterbury-depart" /> I stedet for å vende direkte hjem, seilte «Southern Cross» sørover og avla flere øyer i [[Rosshavet]] besøk. De nådde deretter [[Rossbarrieren|isbarrieren]] som James Clark Ross hadde oppdaget på sin reise 1839–43 og som senere ble oppkalt etter ham.<ref name="Southpole" /> Ingen hadde seilt langs barrieren siden den gang, og Ross hadde ikke vært i stand til å gjennomføre en ilandstigning. Borchgrevink oppdaget en vik langs barrierekanten som senere ble navngitt ''Bay of Whales'' ([[Hvalbukta]]) av Shackleton.<ref name="Forex" /> Den 16. februar 1900 gikk de som de første i land på isbarrieren, og Borchgrevink og to andre ekspedisjonsmedlemmer foretok en sledereise 16 kilometer sørover til 78°50'S – en ny [[Farthest South|sørlig rekord]].<ref name="Southpole" /><ref>Mill, s. 402</ref> «Southern Cross» seilte deretter nordover og ankom New Zealand 1. april. Borchgrevink telegraferte straks om ekspedisjonens skjebne og returnerte med en passasjerdamper til England.<ref>Coleman, s. 243</ref>

=== Tilbakekomst og mottakelse ===
Mottakelsen ved ekspedisjonens tilbakekomst til England var lunken. Den offentlige oppmerksomheten var rettet mot den forestående nasjonale antarktisekspedisjonen der Robert F. Scott nettopp var blitt utpekt som leder,<ref>Crane, s. 89. Scott aksepterte utnevnelsen 11. juni, fem dager før Borchgrevinks ankomst.</ref> framfor et foretakende som framsto engelsk kun i navnet. Til tross for Southern Cross-ekspedisjonens bragder, var deler av det geografiske miljøet fremdeles fortørnet over at Borchgrevinks aksept av Newnes' støtte hadde frarøvet den nasjonale antarktisekspedisjonen midler.<ref name="Southpole" /> Videre beklaget William S. Bruce at Borchgrevink hadde benyttet seg av planer han selv hadde utviklet, men ikke vært i stand til å gjennomføre.<ref name="Speak38" /> Borchgrevinks troverdighet ble ikke bedre av den skrytende tonen som gjennomsyret artikler som ble publisert i Newnes’ tidsskrifter,<ref name="Hux" /> heller ikke av den journalistiske stilen i hans ekspedisjonsberetning ''First on the Antarctic Continent'' som ble utgitt i 1901.<ref name="Borchbiog" />

Borchgrevink hyllet sin egen ekspedisjon som en stor suksess og snakket om «et nytt Klondyke», en overflod av fisk, seler og fugler, og om metallforekomster.<ref name="anta-canterbury-results" /> Han listet opp ekspedisjonens viktigste landevinninger i sin bok: bevis for at en ekspedisjon kunne overvintre i Victorialand, ett års kontinuerlige magnetiske og meteorologiske observasjoner, bestemmelse av den magnetiske sørpols posisjon, oppdagelser av nye arter insekter og gruntvannsfauna, kartlegging av kysten og oppdagelsen av nye øyer, den første ilandstigningen på [[Rossøya (Antarktis)|Rossøya]] og endelig ilandstigningen på isbarrieren og sledeturen til 78°50'S, det sørligste punkt noensinne nådd av mennesker.<ref name="Borchbook7">Borchgrevink (1901), s. 7</ref> Imidlertid hadde valget av overvintringsleir ved Kapp Adare utelukket omfattende geografisk utforskning av kontinentets indre.<ref name="Crane75" /> De vitenskapelige resultatene var mindre omfattende enn forventet, delvis på grunn av tapet av deler av Nicolai Hansons naturhistoriske notater.<ref name="Mill403">Mill, s. 403</ref> Borchgrevink var muligens skyldig i at disse var blitt borte;<ref>Coleman, s. 240</ref> han ble senere involvert i en tvist med Hansons tidligere arbeidsgiver, [[Natural History Museum]] i London over disse forsvunne notatene og prøveeksemplarer samlet av Hanson.<ref name="anta-canterbury-what" />

Etter sin tilbakekomst fra Antarktis ble Borchgrevink æret av [[American Geographical Society]] og utnevnt til ridder av [[St. Olavs Orden]].<ref name="Forex" /> Senere mottok han tilsvarende heder i Danmark og Østerrike, men i England var hans arbeid i mange år i stor grad oversett til tross for Mills anerkjennelse av «et flott stykke pionerarbeid, nyttig for opplæring av menn for senere tjeneste».<ref name="Mill403" /> Historikeren David Crane antyder at dersom Borchgrevink hadde vært britisk marineoffiser ville britene tatt hans bragd mer seriøst.<ref name="Crane74" />

== Montagne Pelée-katastrofen ==
[[Fil:Borchgrevink.jpg|thumb|upright|Borchgrevink i 1898]]
Sommeren 1902 var Borchgrevink én av tre geografer som var invitert av [[National Geographic Society]] (NGS) for å rapportere fra følgene etter de katastrofale utbruddene fra [[Montagne Pelée]] på den karibiske øya [[Martinique]].<ref name="horror" /><ref name="eruption" /> Disse utbruddene hadde lagt byen [[Saint-Pierre (Martinique)|Saint-Pierre]] i ruiner i mai 1902 med enorme dødstall.<ref name="pyroclastic" /> Borchgrevink besøkte øya i juni da den vulkanske aktiviteten hadde stilnet og konstaterte at fjellet var «fullstendig rolig» og at panikken blant øyboerne hadde avtatt.<ref name="NYT1902" /> Han trodde imidlertid at Saint-Pierre aldri ville bli befolket igjen.<ref name="NYT1902" /> Han rapporterte så vidt å ha unnsluppet da damp hadde sprutet opp av bakken like etter at hans gruppe hadde passert: «Hvis den hadde truffet noen av oss, ville vi ha blitt skoldet til døde».<ref name="NYT1902" /> Han overleverte senere sin rapport til NGS i [[Washington, D.C.|Washington]].<ref name="NYT1902" />

== Senere liv ==
Etter hjemkomsten fra Washington levde Borchgrevink et relativt tilbaketrukket liv. I september 1896 hadde han giftet seg med engelske Constance Prior Standen. De bosatte seg på Slemdal i Oslo der de fikk to sønner og to døtre, hvorav eldstesønnen [[Ridley Borchgrevink|Ridley]] ble en kjent billedkunstner. Borchgrevink henga seg hovedsakelig til sportslige og litterære aktiviteter, og skrev en bok med tittelen ''The Game of Norway''.<ref name="Southpole" /><ref name="anta-canterbury-what" /> Ved to anledninger vurderte han tilsynelatende å vende tilbake til Antarktis. I august 1902 uttrykte han at han hadde til hensikt å lede en antarktisekspedisjon for National Geographic Society, noe som ikke ble noe av. Et senere foretak som ble annonsert i Berlin i 1909 ble det heller ikke noe av.<ref name="anta-canterbury-what" />
[[Fil:Scott of the Antarctic crop.jpg|thumb|left|upright|Robert Falcon Scott. Borchgrevink ga sin anerkjennelse til Scott etter [[Terra Nova-ekspedisjonen|Terra Nova-katastrofen]].]]
Selv om han forble ute av rampelyset, opprettholdt Borchgrevink sin interesse for antarktiske anliggender og besøkte Scott kort før «Terra Nova» la ut på Scotts siste antarktisekspedisjon i juni 1910. Da nyheten om hans skjebne nådde omverdenen, tilkjennega Borchgrevink sin anerkjennelse av Scott: «Han var den første til å gjennomføre en godt organisert ekspedisjon og den første som gjennomførte systematiske undersøkelser på det store sydpolskontinentet».<ref name="NYT1913" /> I et kondolansebrev til John Scott Keltie, Royal Geographical Societys sekretær, skrev Borchgrevink om Scott: «Han var en mann!»<ref>Jones, s. 248</ref>

I Norge var meningene om Borchgrevink delte; Roald Amundsen var en trofast venn og støttet ham,<ref name="Preston14" /> mens [[Fridtjof Nansen]], ifølge Scott, omtalte ham som en «gedigen bløff».<ref>Crane, s. 94</ref> Da Amundsen vendte hjem fra sin sydpolstriumf i 1912, roste han Borchgrevinks pionerarbeid: «Vi må erkjenne at Borchgrevink ved å bestige barrieren har åpnet en vei mot syd og kastet den største hindring til side for de etterfølgende sydpolsekspedisjoner».<ref>Amundsen, s. 25–26</ref>

I 1930 kom omsider den forsinkede anerkjennelsen fra London da Royal Geographical Society æret ham med sin Patron's Medal og uttalte at omfanget av problemene han hadde overvunnet hadde opprinnelig blitt undervurdert: «Det var først etter Scotts [[Terra Nova-ekspedisjonen#Northern Party|''Northern Party'']] (...) vi var i stand til å innse hvor lite sannsynlig det var at noen utforsker kunne utrette mer i Kapp Adare-området enn hva Hr. Borchgrevink hadde gjort.»<ref name="Southpole" />

== Ettermæle ==
[[Fil:Borchgrevink Hut.jpg|thumb|Nyere fotografi av hyttene til Southern Cross-ekspedisjonen ved Kapp Adare. Forlegningshytta til venstre.]]
Carsten Borchgrevink døde i Oslo 21. april 1934. Til tross for hans «noe besatte ønske om å være først»<ref name="Borchbiog" /> og hans begrensede vitenskapelige utdanning har han blitt anerkjent som en pioner innen arbeid i Antarktis og som en forløper for senere, mer omfattende ekspedisjoner.<ref name="Borchbiog" /> En rekke geografiske objekter i Antarktis er oppkalt etter ham, inkludert [[Borchgrevinkkysten]] i Victoria Land mellom Kapp Adare og [[Kapp Washington]], [[Borchgrevinkbreen]] i Victoria Land og [[Carsten Borchgrevinkisen]] i [[Dronning Maud Land]].<ref name="Forex" /> Hans navn bæres også av en liten antarktisk fisk, ''[[Pagothenia borchgrevinki]]''.<ref name="ITIS" /> Hans ekspedisjonshytte står fremdeles ved Kapp Adare og vedlikeholdes av New Zealands [[Antarctic Heritage Trust]].<ref name="AHT" /> Bygningene ble utpekt til spesielt verneområde ([[Områdevern og forvaltning i Antarktis|Antarctic Specially Protected Area]] (ASPA) nr. 159) i 2002.

== Referanser ==
<references>

<!-- Nettkilder -->
<ref name="Borchexped">{{Kilde www|tittel= Eksepdisjonens medlemmer|url= http://www.norgesglemteoppdager.org/norwegian/no_expedition-members/|utgiver= Antarctic Heritage Trust|besøksdato= 16. august 2010|arkiv-url= https://web.archive.org/web/20100306203319/http://www.norgesglemteoppdager.org/norwegian/no_expedition-members/|arkivdato= 2010-03-06|url-status = død}}</ref>

<ref name="Borchbiog">{{Kilde www|forfatter= Swan, R.A.|tittel= Borchgrevink, Carsten Egeberg (1864–1934)|url= http://www.adb.online.anu.edu.au/biogs/A070353b.htm|utgiver= Australian Dictionary of Biography|besøksdato= 16. august 2010}}</ref>

<ref name="AAD">{{Kilde www|tittel= Australian Antarctic Division|url= http://www.aad.gov.au/default.asp?casid=1307|utgiver= Australian Government: Department of the Environment|besøksdato= 16. august 2010|arkiv-url= https://www.webcitation.org/67p0oLADY?url=http://www.antarctica.gov.au/about-antarctica/history/australias-involvement-in-antarctica/the-scientific-era-begins|arkivdato= 2012-05-21|url-status = død}}</ref>

<ref name="McConville">{{Kilde artikkel|forfatter= McConville, Andrew|tittel= Henrik Bull, the Antarctic Exploration Committee and the first confirmed landing on the Antarctic continent|publikasjon= Polar Record|bind= 43|nummer= 2|sider= 143–152|forlag= Cambridge University Press|utgivelsesår= april 2007|url= http://journals.cambridge.org/action/displayAbstract;jsessionid=E6F3CB49DC9459D939F832532360E368.tomcat1?fromPage=online&aid=967620#|besøksdato= 16. august 2010|doi= 10.1017/S0032247407006109}}</ref>

<ref name="Forex">{{Kilde www|tittel= Norges glemte oppdager|url= http://www.norgesglemteoppdager.org/norwegian/no_forgotten-explorer/|utgiver= Antarctic Heritage Trust|besøksdato= 16. august 2010|arkiv-url= https://web.archive.org/web/20140110224905/http://www.norgesglemteoppdager.org/norwegian/no_forgotten-explorer/|arkivdato= 2014-01-10|url-status = død}}</ref>

<ref name="FirstLanding">{{Kilde www|tittel= Den første landsettingen|url= http://www.norgesglemteoppdager.org/norwegian/no_first-landing/|utgiver= Antarctic Heritage Trust|besøksdato= 16. august 2010|arkiv-url= https://web.archive.org/web/20100515122243/http://www.norgesglemteoppdager.org/norwegian/no_first-landing/|arkivdato= 2010-05-15|url-status = død}}</ref>

<ref name="Southpole">{{Kilde www|tittel= Carsten Borchgrevink (1864-1934)|url= http://www.south-pole.com/p0000087.htm|utgiver= South-pole.com|besøksdato= 16. august 2010}}</ref>

<ref name="Timeline">{{Kilde www|tittel= An Antarctic Timeline|url= http://www.south-pole.com/p0000052.htm|utgiver= South-pole.com|besøksdato= 16. august 2010}}</ref>

<ref name="Jenks">{{Kilde www|forfatter= Jenks, John|tittel= Review of Jackson, Kate: George Newnes and the New Journalism in Britain, 1880–1910 (Ashgate Publishing, Aldershot, 2001)|url= http://victorianresearch.org/jackson_newnes.html|utgiver= JHistory|besøksdato=16. august 2010}}</ref>

<ref name="Measuringworth">{{Kilde www|tittel= Measuringworth|url=http://www.measuringworth.com/uscompare/|utgiver= The Institute for the Measurement of Worth|besøksdato= 16. august 2010}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-equip">{{Kilde www|forfatter= Harrowfield, David|tittel= The Southern Cross Expedition: Equipment and Personnel for the Expedition|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/equip.html|utgiver= University of Canterbury|besøksdato= 16. august 2010|arkiv-dato= 2012-02-14|arkiv-url= https://web.archive.org/web/20120214154656/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/equip.html|url-status=død}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-arrival">{{Kilde www|forfatter= Harrowfield, David|tittel= The Southern Cross Expedition: Arrival at Cape Adare|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/arrival.html|utgiver= University of Canterbury|besøksdato= 16. august 2010|arkiv-dato= 2012-05-21|arkiv-url= https://www.webcitation.org/67p0suEQt?url=http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/arrival.html|url-status=død}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-burial">{{Kilde www|forfatter= Harrowfield, David|tittel= The Southern Cross Expedition: First Burial on the Continent|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/burial.html|utgiver= University of Canterbury|besøksdato= 16. august 2010|arkiv-dato= 2012-05-21|arkiv-url= https://www.webcitation.org/67p0tKjYW?url=http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/burial.html|url-status=død}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-depart">{{Kilde www|forfatter= Harrowfield, David|tittel= The Southern Cross Expedition: Departure of the Expedition|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/depart.html|utgiver= University of Canterbury|besøksdato= 16. august 2010|arkiv-dato= 2012-05-21|arkiv-url= https://www.webcitation.org/67p0tkql1?url=http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/depart.html|url-status=død}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-results">{{Kilde www|forfatter= Harrowfield, David|2= |tittel= The Southern Cross Expedition: Results of the Expedition|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/results.html|utgiver= University of Canterbury|besøksdato= 16. august 2010|arkiv-dato= 2010-06-02|arkiv-url= https://web.archive.org/web/20100602090742/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/results.html|url-status=død}}</ref>

<ref name="horror">{{Kilde www|forfatter= Fellows, Rev. Samuel (Introduksjon)|tittel= Complete Story of the San Francisco Horror, by the Survivors and Rescuers|url= http://www.usgennet.org/usa/ca/state1/sfhorror/sf23.html|utgiver= Herbert D Russell|sted= New York|besøksdato= 16. august 2010|dato= 1906|arkiv-dato= 2008-07-24|arkiv-url= https://web.archive.org/web/20080724153745/http://www.usgennet.org/usa/ca/state1/sfhorror/sf23.html|url-status= yes}} (Kapittel XXIII av Trumbull White)</ref>

<ref name="eruption">{{Kilde www|tittel= Mt Pelée Eruption (1902)|url= http://www.geology.sdsu.edu/how_volcanoes_work/Pelee.html|utgiver= San Diego State University|besøksdato= 16. august 2010|arkiv-dato= 2001-03-03|arkiv-url= https://web.archive.org/web/20010303224710/http://www.geology.sdsu.edu/how_volcanoes_work/Pelee.html|url-status=død}}</ref>

<ref name="pyroclastic">{{Kilde www|tittel=The Structural Effects of Pyroclastic Flow |url=http://urban.arch.virginia.edu/struct/pompeii/pyroclastic-2.html |utgiver=University of Virginia |besøksdato=16. august 2010 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20100619070242/http://urban.arch.virginia.edu/struct/pompeii/pyroclastic-2.html |arkivdato=2010-06-19 }}</ref>

<ref name="NYT1902">{{Cite news|title= An Explorer's Experiences|publisher= New York Times|date= 4. juni 1902|url= http://query.nytimes.com/mem/archive-free/pdf?_r=1&res=9901E0DD113DEE32A25757C0A9609C946397D6CF|accessdate= 16. august 2010}}</ref>

<ref name="NYT1913">{{Cite news|title= Navnløs nyhetsrapport|publisher= New York Times|date= 12. februar 1913|url= http://query.nytimes.com/gst/abstract.html?res=9806E4D71E3AE633A25751C1A9649C946296D6CF|accessdate=16. august 2010}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-what">{{Kilde www|forfatter= Harrowfeld, David|tittel= The Southern Cross Expedition: What became of Borchgrevink?|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/what.html|utgiver= University of Canterbury|besøksdato= 16. august 2010|arkiv-dato= 2010-06-02|arkiv-url= https://web.archive.org/web/20100602090754/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/what.html|url-status=død}}</ref>

<ref name="ITIS">{{Kilde www|tittel= ITIS Report: Pagothenia Borchgrevinki|url= http://www.itis.gov/servlet/SingleRpt/SingleRpt?search_topic=TSN&search_value=642902|utgiver= ITIS|besøksdato= 16. august 2010}}</ref>

<ref name="AHT">{{Kilde www|tittel=Antarctic Specially Protected Areas |url=http://www.heritage-antarctica.org/AHT/ManagementPlans/ |utgiver=Antarctic Heritage Trust |besøksdato=16. august 2010 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20091207015647/http://www.heritage-antarctica.org/AHT/ManagementPlans/ |arkivdato=2009-12-07 }}</ref>
</references>

== Litteratur ==
=== Kilder til artikkelen ===
* {{Kilde bok|forfatter= [[Roald Amundsen|Amundsen, Roald]]|tittel= The South Pole: Vol. I|forlag= C. Hurst & Co|utgivelsesår= 1976|utgivelsessted= London|isbn= 0-903983-47-8}}
* {{Kilde bok|forfatter= Borchgrevink, Carsten|tittel= First on the Antarctic Continent|url= http://books.google.co.uk/books?id=aMRgMxzhEI8C&pg=PA24&lpg=PA24&dq=Southern+Cross+Expedition&source=web&ots=VRxj1EM4Dl&sig=OxChuy-HeNPhHXJA0kMm3n26jio&hl=en&sa=X&oi=book_result&resnum=8&ct=result#PPP1,M1|forlag= George Newnes Ltd|utgivelsesår= 1901|utgivelsessted= London}}
* {{Kilde artikkel|forfatter= Burton, Robert|tittel= Norwegian (Tønsberg) Whaling Expedition 1893–95|publikasjon= Encyclopedia of the Antarctic|forlag= Routledge|utgivelsesår= 2006|isbn= 0-415-97024-5|kommentar=red. [[Beau Riffenburgh]]}}
* {{Kilde bok|forfatter= Coleman, E.C.|tittel= The Royal Navy and Polar Exploration|bind=II|forlag= Tempus Publishing|utgivelsessted= Stroud, Gloucestershire|utgivelsesår= 2007|isbn= 978-0-7524-4207-5}}
* {{Kilde bok|forfatter= Crane, David|tittel= Scott of the Antarctic|forlag= HarperCollins|utgivelsesår= 2005|utgivelsessted= London|isbn= 0-00-715068-7}}
* {{Kilde bok|forfatter= [[Ranulph Fiennes|Fiennes, Ranulph]]|tittel= Captain Scott|forlag= Hodder & Stoughton|utgivelsesår= 2003|utgivelsessted= London|isbn= 0-340-82697-5}}
* {{Kilde bok|forfatter= Hasle, Geir|tittel= Isens menn under fremmed flagg|forlag= Vega Forlag|utgivelsesår= 2008|utgivelsessted= Oslo|isbn= 978-82-8211-028-0}}
* {{Kilde bok|forfatter= [[Roland Huntford|Huntford, Roland]]|tittel= The Last Place on Earth|forlag= Pan Books|utgivelsesår= 1983|utgivelsessted= London|isbn= 0-330-28816-4}}
* {{Kilde bok|forfatter= Huntford, Roland|tittel= Shackleton: En polarhelt for vår tid|forlag= Aschehoug|utgivelsesår= 2000|utgivelsessted= Oslo|isbn= 82-03-16252-5}}
* {{Kilde bok|forfatter= Huxley, Elspeth|tittel= Scott of the Antarctic|forlag= Weidenfeld and Nicolson|utgivelsesår= 1977|utgivelsessted= London|isbn= 0-297-77433-6}}
* {{Kilde bok|forfatter= Jones, Max|tittel= The Last Great Quest|forlag= Oxford University Press|utgivelsesår= 2003|utgivelsessted= Oxford|isbn= 0-19-280483-9}}
* {{Kilde bok|forfatter= [[Hugh Robert Mill|Mill, Hugh Robert]]|tittel= The Siege of the South Pole|forlag= Alston Rivers|utgivelsessted= London|utgivelsesår= 1905}}
* {{Kilde bok|forfatter= Mills, William James|tittel= Exploring Polar Frontiers|url= http://books.google.co.uk/books?id=PYdBH4dOOM4C&pg=PA435&lpg=PA435&dq=Morrell+Land&source=web&ots=hbB5yKyuld&sig=f3XCexfm6Ra9T0WmT4yoeuMDlWE&hl=en&sa=X&oi=book_result&resnum=1&ct=result|forlag= ABC-CLIO|sted= Santa Barbara|utgivelsesår= 2003}}
* {{Kilde bok|ref= refNPH |redaktør=Drivenes, E.-A. og Jølle, H.D.|forfatter= Næss, Atle|tittel= Norsk polarhistorie|bind=I|artikkel=De tre store|forlag= Gyldendal|utgivelsesår= 2004|utgivelsessted= Oslo|isbn= 82-05-32654-1}}
* {{Kilde bok|forfatter= Preston, Diana|tittel= A First Rate Tragedy|forlag= Constable & Co.|utgivelsessted= London|utgivelsesår= 1997|isbn= 0-09-479530-4}}
* {{Kilde bok|forfatter= Speak, Peter|tittel= William Speirs Bruce: Polar Explorer and Scottish Nationalist|forlag= National Museums of Scotland|utgivelsessted= Edinburgh|utgivelsesår= 2003|isbn= 1-901663-71-X}}

=== Øvrig litteratur ===
* {{Kilde bok|forfatter= Baugman, T.H.|tittel= Before the heroes came : Antarctica in the 1890s|forlag= University of Nebraska Press|utgivelsessted= |utgivelsesår= 1994|isbn= 0-8032-1228-3}}
* {{Kilde bok|forfatter= Borchgrevink, Carsten E.|tittel= Nærmest Sydpolen aaret 1900]|url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010062420003|forlag= |utgivelsessted= København|utgivelsesår= 1905}}
* {{Kilde artikkel|forfatter= Isachsen, Bjørn O.|tittel= Carsten Borchgrevink og de glemte polferdene mot Antarktis|publikasjon=Historie |nummer=1 |utgivelsesår= 2004}}
* {{Kilde artikkel|forfatter= Gramsborg, Per|tittel= The first man to have set foot on the Antarctic continent|publikasjon=The Norseman |nummer=2 |utgivelsesår= 1992}}
* {{Kilde bok|forfatter= [[David Vogt (arkeolog)|Vogt, David]]|tittel= Vår glemte polarhelt - Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900|forlag=Aschehoug |utgivelsessted= Oslo|utgivelsesår= 2008|isbn=9788203291388}}

== Eksterne lenker ==
* [http://borchgrevink.info/index.php?page=carsten_egeberg_borchgrevink Vår polarhelt Carsten Egeberg Borchgrevink] Slekten Borchgrevink
* [https://web.archive.org/web/20081015060751/http://www.heritage-antarctica.org/norwegian/no_forgotten-explorer/ Norges glemte oppdager] Antarctic Heritage Trust
* Norsk polarhistorie [http://www.polarhistorie.no/personer/Borchgrevink%2C%20Carsten Biografiside om Carsten Borchgrevink] {{Wayback|url=http://www.polarhistorie.no/personer/Borchgrevink%2C%20Carsten |date=20120321120313 }}

{{Anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Borchgrevink, Carsten E.}}
[[Kategori:Norske polfarere]]
[[Kategori:Norske forstmenn]]
[[Kategori:Statsstipendiater]]
[[Kategori:St. Olavs Orden]]
[[Kategori:Mottakere av Dannebrogordenen‎]]
[[Kategori:Personer fra Oslo]]
[[Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet]]
[[Kategori:Norske oppdagere]]