Redigerer Caratacus

{{Infoboks biografi}}
'''Caratacus''' (død ca. 54) var en [[keltere|keltisk]] [[krigsherre]] som ledet [[catavellaunerne]]s og senere [[Ordovikere|ordovikenes]] motstand mot [[Romersk Britannia|romerne]] på [[De britiske øyer]] mellom år [[43]] og [[50]].<ref name="Crummy 19972">{{kilde bok|forfatter=Crummy, Philip|utgivelsesår=1997|tittel=City of Victory; the story of Colchester – Britain's first Roman town|forlag=Colchester Archaeological Trust|ISBN=1897719043}}</ref><ref>{{kilde bok|forfatter=Todd, Malcolm|utgivelsesår=1981|tittel=Roman Britain; 55BC – 400AD|forlag=Fontana Paperbacks|ISBN=0006337562}}</ref> Navnet han er kjent under er en romersk form av det [[keltiske språk|keltiske]] navnet '''Caradoc'''. En alternativ skrivemåte er '''Caractatus'''.

Han var fra stammen catuvellaunerne, som bodde i området rundt dagens [[St. Albans]]. De ble fordrevet derfra da romerne grunnla [[Verulamium]] over den keltiske bosetningen Verlamion. Caratacus var antagelig yngste sønn av kong [[Cunebelin]]<ref>{{kilde bok|forfatter=[[Dio Cassius]]|oversetter=Earnest Cary|tittel=Roman History|url=https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/60*.html#19|side=bok 60, kap. 19–22}}</ref>, kjent fra [[William Shakespeare|Shakespeares]] stykke ''[[Cymbeline]]''. Under den indre maktkampen i stammen fulgte han lojalt sin onkel Epaticcus. 

Hans ry som kriger begynte med krigen mot atrebatene under kong [[Verica]]. Catuvellaunerne seiret, og Verica ba i et siste desparat forsøk på å redde sin stamme om hjelp fra romerne. Dette ble av keiser [[Claudius]] brukt som påskudd for å invadere De britiske øyer. Caratacus ledet sammen med sin bror [[Togodumnus av britene|Togodumnus]] motstanden mot romerne. Togodumnus ble drept i [[slaget ved Medway]] i år [[43]], og Caratacus måtte flykte. Stammen aksepterte romersk styre, men Caratacus valgte å kjempe videre. Han ledet styrker mot [[guvernør]]en [[Aulus Plautius]] i det sørlige [[England]], og etterhvert i dagens [[Wales]], dit han flyktet. 

I Wales organiserte han [[silurene]]s og [[ordovikene]]s motstand, og skapte store problemer for Plautius' etterfølger, [[Publius Ostorius Scapula]]. I år [[50]] klarte Scapula å slå ordovikene i [[slaget ved Caer Caradock]], og Caratacus måtte flykte nordover. 

Han søkte tilflukt hos [[brigantene]], som ble ledet av dronning [[Cartimandua]]. Men hun hadde alliert seg med romerne, og utleverte Caratacus for å bevise sin lojalitet. Etter å ha blitt tatt til fange ble Caratacus ført til [[Roma]] i lenker, og ble vist fram i en triumfparade. Han fikk lov til å tale til [[senat]]et, og gjorde der et så godt inntrykk at han ble benådet og fikk leve fritt i Roma. Man antar at han døde ca. 54. 

På De britiske øyer ble hans navn husket i flere århundrer, og i ''[[Historia Britonum]]'' blir en ellers ukjent konge oppgitt å være en etterkommer av ham. I de [[kong Arthur|arthuriske legender]] blir [[Lot av Lothian|Lot]] av [[Lothian]], [[Orknøyene]] og [[Norge]] oppgitt som etterkommer av Caratacus.

== Referanser ==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romersk Britannia]]
[[Kategori:Krigsherrer]]
[[Kategori:Fødsler på 0-tallet]]
[[Kategori:Dødsfall på 0-tallet]]
[[Kategori:Herskere på 0-tallet]]