Redigerer Camillo Benso di Cavour

{{Infoboks person med verv
 | navn = Camillo Benso di Cavour
 | navn2 = Camillo Benso av Cavour
 | verv = [[Liste over statsministre i Kongedømmet Sardinia|Statsminister i Kongedømmet Sardinia]]
 | regjering = 
 | periode = 4. november 1852 – 19. juli 1859 
 | forgjenger = [[Massimo d'Azeglio]]
 | etterfølger = [[Alfonso La Marmora]]
 | nummer2 = 
 | verv2 = [[Liste over statsministre i Kongedømmet Sardinia|Statsminister i Kongedømmet Sardinia]]
 | regjering2 = 
 | periode2 = 21. januar 1860 – 23. mars 1861
 | forgjenger2 = [[Alfonso La Marmora]]
 | etterfølger2 = Embetet nedlagt
 | nummer3 = 
 | verv3 = [[Liste over Italias statsministre|Statsminister i Italia]]
 | regjering3 = 
 | periode3 = 23. mars 1861 – 6. juni 1861
 | forgjenger3 = Ingen
 | etterfølger3 = [[Bettino Ricasoli]]
 | nummer4 = 
 | verv4 = Italias utenriksminister
 | regjering4 = 
 | periode4 = 23. mars 1861 – 6. juni 1861
 | forgjenger4 = Ingen
 | etterfølger4 = [[Bettino Ricasoli]]
 | nummer5 = 
 | verv5 = Italias marineminister
 | regjering5 = 
 | periode5 = 23. mars 1861 – 6. juni 1861
 | forgjenger5 = Ingen
 | etterfølger5 = [[Federico Luigi Menabrea]]
 }}
[[Fil:Grinzane cavour castello.jpg|thumb|Cavours slott i [[Grinzane Cavour]], [[Provinsen Cuneo]] i [[Piemonte]]]]
'''Camillo Benso di Cavour''' (født [[10. august]] [[1810]] i [[Torino]] i [[kongedømmet Sardinia]], død [[6. juni]] [[1861]] samme sted) var en [[Italia|italiensk]] politiker fra [[Piemonte]]. Cavour spilte en avgjørende rolle i  Italias samling på 1850-tallet fram til sin død i 1861. I motsetning til [[Giuseppe Garibaldi]] fokuserte ikke Cavour på væpnet oppgjør, men på [[realpolitik]] for å oppnå målene sine. Cavours metoder var langt mer effektive en Garibaldis.

Før Italias samling var Cavour statsminister i Piemonte, og han ble arkitekten til landets (også kjent som [[Kongedømmet Sardinia]]) grunnlov fra 1848, ''Statuto Albertina'', utstedt av kong [[Karl Albert av Sardinia]]. Cavour var i to perioder statsminister i Piemonte. Etter [[Italias samling]] ble han [[Italias statsminister|den første statsministeren]] i det nye [[Kongedømmet Italia]].

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Cavour ble født i [[Torino]], hovedstaden i [[Piemonte]] i det nordvestlige Italia, på den tiden hovedstad i kongedømmet Sardina. Han var den nest eldste sønnen i en piemontesisk adelsfamilie.<ref name=":0">{{Kilde www|url = https://www.ohio.edu/chastain/ac/cavour.htm|tittel = Cavour, Count Camillo Benso di (1810-1861)|besøksdato = 2015-10-25|forfattere = Frank J. Coppa|dato = |fornavn = |etternavn = |redaktør-fornavn = |redaktør-etternavn = |forlag = Ohio University}}</ref> Camillo var oppkalt etter prins [[Camillo Filippo Borghese]] og [[Pauline Bonaparte]], som var sponsorer i Cavours dåp.<ref>Samme sted</ref> Ettersom broren, Gustavo, ble tiltenkt en administrativ rolle, ble Camillo tiltenkt en respektabel karriere i hæren. Fram til han var ti, var Camillo Cavour utdannet hjemme, men som tiåring ble han sendt på militærskole.

=== Utdannelse og hæren ===
Etter å ha blitt best i klassen, ble han [[løytnant]] i ingeniørtroppene, der han blant annet jobbet med forsvarsverker i [[Alpene]]. På fritiden leste Cavour mye, blant annet lærte han seg [[engelsk språk|engelsk]] og leste seg opp på liberale ideer.<ref name="nndb">[http://www.nndb.com/people/514/000092238/ Camillo Benso di Cavour] - NNDB.com, hentet 12. desember 2015</ref> På grunn av sine radikale liberale syn valgte han i 1831, etter utnevnelsen av [[Karl Albert av Sardinia]] til konge.<ref name="nndb" /> Karl Albert hadde markert seg i bekjempelsen av liberale krefter i [[Spania]] og tilsidesatt den liberale grunnloven. 
ble han presset til å forlate hæren i 1831, etter militærkarrièren reiste han rundt i [[Europa]] og studerte politikk og landbruk.

Cavours studier i [[statsvitenskap]] og hans erfaringer fra den [[Frankrike|franske]] [[julirevolusjonen]] i 1830 styrket hans liberale innstilling. Det [[konstitusjonelt monarki|konstitusjonelle monarki]] som var opprettet under [[Ludvig Filip av Frankrike]] hadde også overbevist ham om denne styreformens fordeler. Den [[nasjonalisme|nasjonalistiske]] stemning som rådet i mange miljøer tidlig på 1800-tallet, ledet til at Cavour ble engasjert i en samling av [[Italia]]. Hans studier i landbruk hadde fått ham til også å interessere seg for industrialisering og [[infrastruktur]]. Hans bidrag til den politiske og teknologiske modernisering av Italia bygger på disse tre elementer: Sterk tro på liberalisme og konstitusjonelt styre, omfattende kjennskap til teknologi og drømmen om et forent Italia.

=== Virksomhet som journalist ===
Da pave [[Pius IX]] ble valgt i 1846 ble han regnet for å være liberal i mange henseender. Cavour følte derfor at det var tid for å fremme reformtanker. I 1847 grunnla han avisen ''[[Il Risorgimento (avis)|Il Risorgimento]]'' (''Gjenreisningen''); navnet skulle senere bli et generelt navn for hele kampen for [[Italias samling]].<ref name=":0" /> Som redaktør ble han en sentral politisk figur på [[Sardinia]]. 

I 1848 fant flere revolusjoner sted i [[Europa]]. Reisningen i [[De to Sicilier]] skremte kong [[Karl Albert av Sardinia|Karl Albert av Piemonte-Sardinia]]. Han befant seg under sterkt press, ikke minst på grunn av ''Il Risorgimento''[[Italias samling|s]] innflytelse.

=== Grunnloven fra 1848, krig mot Østerrike ===
Cavour tok i avisen ''[[Il Risorgimento (avis)|Il Risorgimento]]'' til orde for en ny og liberal grunnlov, og kong [[Karl Albert av Sardinia|Karl Albert]] aksepterte i mars 1848. Grunnloven fikk tilnavnet [[Italias grunnlov (1848)|''Den albertinske statutt'']] (''Statuto Albertino'').<ref>{{Kilde www|url = http://www.archive.org/stream/nyerehistoriske01schigoog/nyerehistoriske01schigoog_djvu.txt|tittel = Nyere historiske studier|besøksdato = 2015-10-26|forfattere = Frederik Eginhard Amadeus Schiern|dato = 1879|fornavn = |etternavn = |redaktør-fornavn = |redaktør-etternavn = |forlag = J. H. Schoubotes boghandel}}</ref>  

Cavour vendte seg deretter straks til kongen for å overtale ham til å erklære krig mot [[Østerrike]], som styrte Italia gjennom [[Habsburg]]ernes vasaller. 19. mars 1848 nådde nyheten om at opprør hadde brutt ut i [[Milano]] fram til [[Torino]], og kongen ga etter for press fra Cavour og erklærte krig. 

=== Politisk karrière i Sardinia ===
Ved valget i juli 1848 vant Cavour et sete i det sardinske deputertkammeret. [[Sardinia]] ble slått av [[Østerrike]] i [[slaget ved Novara 1849|slaget ved Novara]] i 1849, og de italienske revolusjonene ble slått ned i [[Lombardia]], [[Venezia]] og [[Milano]]. Kong Karl Albert abdiserte som en følge av nederlaget, og hans sønn 
[[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emmanuel]] tok over. Under hans styre skjøt Cavours politiske karriere fart, og han ble landbruks- og handelsminister i 1850 og finansminister i 1851.

Etter at [[1848-revolusjonene]] hadde slått feil, revurderte Cavour sine liberale standpunkter, og bestemte seg for å gi slipp på sin [[realpolitikk]]. Hans tankegang var at dersom Italia ikke kunne samles gjennom revolusjon, kunne et sterkt og beregnende lederskap være en mulighet. Mens han satt i sine to første statsrådposter arbeidet han hardt for å styrke [[Sardinia]], blant annet gjennom å fremme en utbygging av [[infrastruktur]] som gjorde Sardinia til en av de mest moderniserte stater på den tiden.[[Fil:Disderi, Adolphe Eugène (1810-1890) - Camillo Benso, conte di Cavour (1810-1861) bis.jpg|thumb|right|180px|Grev Cavour i et foto av Adolphe Eugène Disdéri]]
I november 1852 ble Cavour [[statsminister]] i [[Piemonte-Sardinia]].<ref name=":0" /> Han fikk dermed muligheten til også å ha innflytelse på utenrikspolitikken. Da [[Krimkrigen]] brøt ut i 1854 øynet han en sjanse til å styrke [[Sardinia]]s stilling i det internasjonale samfunnet, og i februar 1855 gikk landet inn i krigen på [[Storbritannia]] og [[Frankrike]]s side. Motytelsen skulle være at de to alliansepartnerne skulle støtte arbeidet for å vurdere Italias framtid som et internasjonalt spørsmål. Etter krigens slutt bruke han [[Parisfreden (1856)|Pariskongressen]] i 1856 som plattform for å fordømme det nøytrale [[Østerrike]]s okkupasjon av Italia.

=== Forhandlinger med Napoleon ===
I 1852, samme år som Cavour ble statsminister, ble også [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]] keiser i Frankrike. Han sympatiserte med Cavours plan om forening av Italia, og de to møttes i [[Plombières]] for å planlegge Italias framtid.<ref name=":0" /> 

Napoleon gikk med på en avtale om at dersom [[Østerrike]] gikk til angrep på [[Sardinia]] ville franske styrker bli sendt dit. Cavour gikk straks igang med å provosere Østerrike, og i april 1859 ble Sardinia angrepet. Napoleon holdt sitt løfte, men etter to dyrekjøpte seire ved [[Magenta (Sardinia)|Magenta]] og [[Solferino]], inngikk han en våpenhvile i [[Villafranca]] og trakk tilbake sine styrker. Under avtalen fikk Østerrike beholde [[Venezia]]. Områder som var erobret av Sardinia skulle tilbakeføres til sine tidligere herskere. 

Cavour var rasende på Napoleon. Men situasjonen snudde seg året etter, da borgerne i [[Toscana]], [[Modena]], [[Parma]], [[Bologna]] og [[Romagna]] stemte for å tilslutte seg Sardinia. Napoleon anerkjente dette, mot at han fikk kontroll over [[Savoie]] og [[Nice]].

=== Italias samling, kongeriket Italias første statsminister ===
Senere, i mai 1860 ledet den italienske patrioten [[Giuseppe Garibaldi]] sine styrker, omkring 1&nbsp;000 frivillige, inn i det [[habsburg]]-kontrollerte kongedømmet [[De to Sicilier]].<ref>{{Kilde www|url = https://snl.no/Giuseppe_Garibaldi|tittel = Giuseppe Garibaldi|besøksdato = 2015-10-25|forfattere = |dato = 2009-02-14|fornavn = |etternavn = |redaktør-fornavn = |redaktør-etternavn = |forlag = SNL}}</ref> [[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emmanuel]] sendte styrker inn i [[Umbria]]. Begge kongedømmer stemte, under press fra Garibaldi og kongen, for union med [[Sardinia]]. Dermed kunne opprettelsen av kongedømmet [[Italia]] proklameres i mars 1861, og Cavour ble statsminister. Med unntak av [[Venezia]] og rikets naturlige hovedstad [[Roma]] var dermed Cavours plan for forening av Italia fullført. Han døde to måneder senere; Venezia ble tilsluttet Italia i 1866 og Roma i 1870.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Beales, Derek & Eugenio Biagini. ''The Risorgimento and the Unification of Italy.'' Second Edition. London: Longman, 2002. {{ISBN|0-582-36958-4}}
* Di Scala, Spencer. ''Italy: From Revolution to Republic, 1700 to the Present''. Boulder, CO: Westview Press, 2004. {{ISBN|0-8133-4176-0}}
* Holt, Edgar. ''The Making of Italy: 1815-1870''. New York: Murray Printing Company, 1971. Library of Congress Catalog Card Number: 76-135573
* Kertzer, David. ''Prisoner of the Vatican''. Boston: Houghton Mifflin Company, 2004. {{ISBN|0-618-22442-4}}
* Norwich, John Julius. ''The Middle Sea: A History of the Mediterranean''. New York: Doubleday, 2006. {{ISBN|978-0-385-51023-3}}
* Smith, Denis Mack. ''Italy: A Modern History.'' Ann Arbor: The University of Michigan Press, 1959. Library of Congress Catalog Card Number: 5962503

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://storia.camera.it/deputato/camillo-cavour-benso-di-18100810#nav Camillo Benso di Cavour på nettsiden til Italias deputertkammer]
{{Startboks}}
{{Verv|Forgjenger=Ingen|Hva=[[Liste over Italias statsministere|Italias statsminister]]|Startår=[[1861]]|Sluttår=[[1861]]|Etterfølger=[[Bettino Ricasoli]]}}
{{Sluttboks}}

{{Italias statsminister}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Cavour, Camillo Benso di}}
[[Kategori:Italienske statsministre]]
[[Kategori:Personer fra Torino]]
[[Kategori:Personer fra Italias samling]]