Redigerer Caelus

{{Infoboks gud
|navn= Caelus
|bilde= Augusto di Prima Porta, inv. 2290, 03.jpg
|bildetekst= ''Caelus'', antagelig avbildet på dekorasjonen av brystplaten til en statue av [[Augustus]]
|trossystem=[[Romersk mytologi]]
|religionssenter=[[Roma|Antikkens Roma]]
|originaltnavn= 
|foreldre= [[Aither|Acmon]] og Dies
|søsken= 
|make= [[Tellus (gudinne)|Terra]] («Jorden»)
|barn= 
|aspekt= 
|bosted= 
|symboler= Himmelen, natten, stjernehimmelen
|tekster= [[Cicero]]<br/>[[Macrobius]]<br/>
|andremytologier= [[Uranos]] ([[gresk mytologi]])
}}
'''Caelus''' eller '''Coelus''' var i henhold til [[romersk mytologi]], ikonografi og litteratur en opprinnelig eller opphavelig himmelgud. Gudens navn opptrer vanligvis i [[Kjønn (grammatikk)|grammatikalsk hankjønnsform]] når han ble oppfattet som en mannlig kraft, men det kjønnsløse formen Caelum er også funnet som en guddommelig [[Antropomorfisme|personifisering]].<ref> Kjønnsløst navn, eksempelvis, hos Varro: ''De lingua latina'' 5.57, hvor en hankjønnsform kunne ha vært forventet for en partner av [[Tellus (gudinne)|Terra Mater]]. Nøytral også hos [[Gaius Julius Hyginus|Hyginus]]: ''Fabulæ'' pr. 2 (17) i en rekke av guddommelige personifiseringer med Terra og Mare («Havet»). Hankjønns- og intetkjønnsformer av navnene Caelus og Caelum skiller seg i latin kun i [[vokativ]]e og [[nominativ]]e [[kasus]]; når en andre deklinasjon (kasusbøying) av substantiv opptrer i [[genitiv]], [[dativ]], eller [[ablativ]] kasus, er det ingen måte å skille mellom intetkjønns- eller hankjønnsformer. Når en guddom ble oppfattet som flertall, «Himlene», ble hankjønnsformen Caeli, ikke intetkjønnsformen Caela som ville skape en tvetydighet med andre deklinasjon substantiver av hunkjønnsformer. Guddommelige personifiseringer på latin er hovedsakelig hunkjønnsformer.</ref> Caelus er avledet fra caelum, det latinske ordet for «himmelen» eller «himlene» (derav det engelske ordet ''celestial'', «himmelsk»).<ref> Adjektivet ''celestial'' på engelsk ble lånt fra [[gammelfransk]] ''celestial'', «himmelsk, himmelblå», igjen fra [[latin]]sk ''caelestis'', «himmelsk, vedrørende himmelen», fra ''caelum'', «himmelen», jf. [http://www.etymonline.com/index.php?allowed_in_frame=0&search=celestial&searchmode=none Online Etymology Dictionary]</ref>

Navnet Caelus indikerer at han var en [[Interpretatio graeca|romersk tilsvarighet]] til den greske guden [[Uranos]] ([[gresk]]: Οὐρανός, ''Ouranos''; «himmel»), som var av stor betydning for den greske skapelsesmyten ([[Theogonien]]). Den romerske lærde [[Marcus Terentius Varro]] koplet Caelus sammen med gudinnen [[Tellus (gudinne)|Terra]] («Jorden»), som tilsvarte greske [[Gaia]], som ''pater'' og ''mater'' (far og mor), og slo fast at de er «de store guddommer» (''dei magni'') i teologien til [[Mysteriereligion|mysteriene]] på [[Samothraki]].<ref> Varro: De lingua Latina 5.58.</ref> Selv om det ikke er kjent om Caelus hadde en egen kult i Roma,<ref> Grimal, Pierre ([1986] 1996): ''The Dictionary of Classical Mythology'' (opprinnelig utgitt i 1951 på fransk), s. 83–84.</ref> er det ikke alle forskere som betrakter ham som en gresk import med et latinsk navn; han har blitt assosiert med [[Summanus]], guden for nattlig torden, som «helt og holdent romesk».<ref> Lawrence, Marion (1965): «The Velletri Sarcophagus» i: ''American Journal of Archaeology'' '''69'''.3, s. 220.</ref>

Caelus begynte å opptre jevnlig i kunsten og utsmykningen under [[Augustus]] og i forbindelse med [[Mithras-kulten]] i [[Det romerske keiserriket|keisertiden]]. Arkitekten [[Vitruvius]] inkluderte ham blant himmelguder hvis tempelbygninger (''aedes'') burde bli konstruert åpen mot himmelen.<ref> Andre guder for disse ''aedes'' var passende for er [[Jupiter (gud)|Jupiter]], [[Sol (mytologi)|Sol]] og [[Luna (mytologi)|Luna]]. Vitruvius: ''De architectura'' 1.2.5; Stambaugh, John E. (1978): «The Functions of Roman Temples» i: ''Aufstieg und Niedergang der römischen Welt'' II.16.1, s. 561.</ref> Som en himmelgud ble Caelus identifisert med [[Jupiter (gud)|Jupiter]] (tilsvarende greske [[Zevs]]), hvilket er indikert ved en inskripsjon som leste ''Optimus Maximus Caelus Aeternus Iup<pi>ter''.<ref>[[Corpus Inscriptionum Latinarum|CIL]] 6.81.2.</ref> ved det viktigste tempelet i [[Roma]], [[tempelet for Jupiter Optimus Maximus]] på [[Kapitolhøyden]] (Latin: ''Aedes Iovis Optimi Maximi Capitolini'').<ref>[http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Gazetteer/Places/Europe/Italy/Lazio/Roma/Rome/_Texts/PLATOP*/Aedes_Jovis_Capitolini.html Aedes Iovis Optimi Maximi Capitolini], ''A Topographical Dictionary of Ancient Rome''</ref>

== Slekt ==
I henhold til [[Cicero]] og Hyginus var Caelus sønn av [[Aither|Acmon]] og Dies («Dag» eller «Dagslys»).<ref> Cicero: ''De natura deorum'' 3.44, sitter av Kenney, E.J., [[Apuleius]] ([1990] 2001): ''Cupid and Psyche'', Cambridge University Press, note til 6.6.4, s. 198; Hyginus, ''Forord''. Dette er ikke i overensstemmelse med den gudeverden som [[Hesiod]] presenterte.</ref> Caelus og Dies var i denne tradisjonen foreldrene til [[Merkur (gud)|Merkur]].<ref> Cicero: ''De natura Deorum'' 3.56; se også [[Arnobius]]: ''Adversus Nationes'' 4.14.</ref> Med gudinnen [[Trivia (mytologi)|Trivia]] var Caelus far til den særskilte romerske guden [[Janus (mytologi)|Janus]], foruten også [[Saturn (gud)|Saturn]] og [[Ops (romersk mytologi)|Ops]].<ref> [[Ennius]]: ''Annales'' 27 (utgaven til Vahlen); [[Varro]], sitert av [[Nonius Marcellus]], s. 197M; [[Cicero]]: ''Timaeus XI''; [[Arnobius]]: ''Adversus Nationes'' 2.71, 3.29.</ref> Caelus ble også tenkt som faren av den ene av Jupiters tre former/utgaver; de andre fedrene var [[Aither|Acmon]] og [[Saturn (gud)|Saturn]].<ref>Arnobius: ''Adversus Nationes'' 4.14.</ref> I en tradisjon var Caelus var far med jordgudinnen [[Tellus (gudinne)|Tellus]] (Terra Mater), skjønt dette var antagelig en ren oversettelse av Uranos fra en gresk kilde.<ref> Arnobius: ''Adversus Nationes'' 3.37, siterer [[Mnaseas]] som sin kilde.</ref>

== Myte og allegori ==
Caelus ble satt istedenfor Uranos i latinske versjoner av myten om Saturn (Kronos) som kastrerte sin himmelske far, og fra hans avkappede kjønnsorganer som ble kastet i havet ble gudinnen [[Venus (gudinne)|Venus]] (greske [[Afrodite]]) født i havets skum.<ref> Cicero: De nature Deorum; Arnobius: Adversus Nationes 4.24.</ref> I sitt verk [[Om gudenes natur|''De Natura Deorum'']] («Om gudenes natur») presenterte [[Cicero]] en [[Stoisme|stoisk]] [[allegori]] av denne myten hvor kastrasjonen viser «at den høyeste himmelske eter, det frø-brann som frambringer alle ting, krevde ikke tilsvarende de menneskelige genitalier for sitt fortsatte arbeid.»<ref> Cicero: ''De natura Deorum'' 2.64. [[Isidor av Sevilla]] sier tilsvarende at Saturn «skar av genitaliene av sin far Caelus, ettersom ingenting er født i himlene fra sæd.» (''Etymologies'' 9.11.32). Chance, Jane (1994): ''Medieval Mythography: From Roman North Africa to the School of Chartres, A.D. 433–1177'', University Press of Florida, s. 27 og 142.</ref>

For [[Macrobius]] betydde kastrasjonen en markering fra [[Khaos|Kaos]] i bestemt og målt Tid (Saturn) fastslått av de roterende (Caelum). ''Semina rerum'' («frø» av ting som eksisterer fysisk) kommer fra Caelum og er elementene som skaper verden.<ref> Macrobius: ''Saturnalia'' 1.8.6–9; Chance, Jane (1995): ''Medieval Mythography'', s. 72.</ref>

Den guddommelige spatiale abstraksjonen Caelum er et synonym for [[Olympos|Olympus]] som et [[metafor]]isk himmel befolket av det guddommelige, både identifisert med og adskilt fra fjellet [[Olympos]] i [[antikkens Hellas]] som var navngitt som gudenes hjem. Varro hevdet at grekerne kaller dette stedet for Caelum (eller Caelus).<ref> Varro: ''De lingua latina'' 7.20; likeledes Isidor av Sevilla: ''Etymologies'' 14.8.9. [[Servius]], note på ''[[Æneiden]]'' 6.268, sier at «Olympus» er navnet for både det makedonske fjellet og for caelum. Sitert og diskutert av Huhm, Michel (2004): «Le mundus et le Comitium: Repésentations symboliques de l'espace de la cité» i: ''Histoire urbaine'' '''10''', s. 54.</ref> Som en representant for rom, er Caelum en av komponentene til mundus, «verden» eller kosmos, sammen med terra (jorden), mare (havet), og aer (luft).<ref> Servius, note på ''[[Æneiden]]'' 3.134; Huhm (2004): «Le mundus et le Comitium», s. 53, notene 36 og 37.</ref> I sitt verk om antikkens kosmologiske systemer, oppholdt den nederlandske renessansehumanisten [[Gerardus Vossius]] i omfattende grad med Caelus og dennes dualitet som både gud og et sted hvor andre guder bodde.<ref> [[Gerardus Vossius]]: ''Idolatriae 3.59'' ([http://books.google.com/books?id=q7w_AAAAcAAJ&pg=PA229&dq=Janus+Cerus+Macrobius+Caelum+OR+Caelus&hl=en&ei=byf9TPvUEqiBnAfT4fzHCg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=4&ved=0CDcQ6AEwAw#v=onepage&q&f=false online] ''et passim'', i: ''Gerardi Joan. Vossii Operum, vol. 5, De idololatria gentili''. Se også Santinello, Giovanni & Bottin, Francesco (1993): ''Models of the History of Philosophy: From Its Origins in the Renaissance to the «Historia Philosophica»'', Kluwer, bind 1, s. 222–235.</ref>

Den tidlige kristne forfatteren [[Lactantius]] benyttet rutinemessig de latinske theonymene (gudenavnene) Caelus, Saturn, og Jupiter for å referere til tre guddommelige [[Person (teologi)| hypostaser]] (som [[Treenigheten]]) i den [[Nyplatonisme|nyplatoniske]] skolen til [[Plotinus]]: den første Gud (Caelus), Intellekt (Saturn), og Sjel, sønn av den Forståelige (Jupiter).<ref> Digeser, Elizabeth De Palma (2006): «Religion, Law and the Roman Polity: The Era of the Great Persecution» i: ''Religion and Law in Classical and Christian Rome'', Franz Steiner, s. 78–79.</ref>

== I kunsten ==
Det er generelt om ikke gjennomgående enighet at Caelus er avbildet som en del av dekoren på brystplaterustningen av statuen ''[[Augustus av Prima Porta]]'',<ref> Reeder, Jane Clark (1997): «The Statue of Augustus from Prima Porta, the Underground Complex, and the Omen of the Gallina Alba» i: ''American Journal of Philology'' 118.1, s. 109; Rose, Charles Brian (2005): «The Parthians in Augustan Rome» i: ''American Journal of Archaeology'' 109.1, s. 27.</ref> øverst oppe over de fire hestene til guden Sols ''[[Kvadriga|quadriga]]'' (firspann). Han er framstilt som en voksen, skjeggete mann som holder en kappe over sitt hode slik at det blafrer i form av en bue, et konvensjonelt stilistisk tegn på en guddom ''([[velificatio]])'' som «gjenkaller hvelvet i himmelhvelvet».<ref> Galinsky, Karl (1996): ''Augustan Culture: An Interpretive Introduction'', Princeton University Press, s. 158 og 321.</ref> Han er balansert og satt i par med personifiseringen av Jorden ved den nedre delen av brystplaten.<ref>Reeder (1997): «The Statue of Augustus», s. 109.</ref> (Disse to figurene har også blitt identifisert som Saturn og [[Magna Mater]], for å representere den nye saturnske gullalderen i Augustus’ ideologi.) <ref>Særlig ''Juppiter Optimus Maximus Saturnus Augustus'': Reeder(1997): «The Statue of Augustus», s. 109 og 111.</ref> På et alter for [[Larer]] (i dag oppbevart i [[Vatikanmuseene]]) opptrer Caelus i sin stridsvogn sammen med [[Apollon|Apollo-Sol]] over figuren av [[Augustus]].<ref> Reeder (1997): «The Statue of Augustus», s. 103; Taylor, Lily Ross (1925): «The Mother of the Lares» i: ''American Journal of Archaeology'' 29.3, s. 308.</ref>

==Nocturnus og ''templum''==
[[Fil:MC - Jahreszeitenaltar 1.jpg|thumb|upright|Mithratisk alter (200-tallet e.Kr.) som viser Caelus flankert av allegorier for sesongene ([[Carnuntum|Museum Carnuntinum]], Niederösterreich)]]
Som ''Caelus Nocturnus'' var han en gud for den nattlige tiden, stjernehimmelen. I et avsnitt fra [[Plautus]], er ''Nocturnus'' ansett som det motsatte av [[Sol (mytologi)|Sol]], solguden.<ref>Plautus: ''Amphytrion'' 272.</ref> Nocturnus opptrer i flere [[Corpus Inscriptionum Latinarum|inskripsjoner]] som er funnet i [[Dalmatia]] og [[Italia]], i selskap med andre guddommer som også er funnet i [[kosmologi|kosmologiske]] [[wikt:schema|skjema]] til [[Martianus Capella]], basert på en [[Etruskisk mytologi|etruskisk]] tradisjon.<ref>Inkludert ''[[Corpus Inscriptionum Latinarum|CIL]]'' 3.1956 = ''[[Inscriptiones Latinae Selectae|ILS]]'' 4887, 9753, 14243<sup>2</sup>, ''CIL'' 5.4287 = ''ILS'' 4888, som sitert og diskutert av Torelli, Mario (1995): ''Studies in the Romanization of Italy'' (University of Alberta Press, s. 108–109.</ref> I de etruskiske spekulasjonene om forutanelser ble Caelus Nocturnus plassert i det solløse nord i motsatt ende av Sol for å representere de polare ytterpunkter av aksen. Dette oppsettet var vesentlig for tegningene av et ''templum'' (hellige rom) for praktiseringen av [[augur]]lauget.<ref>Torelli, ''Studies'', s. 110. Se også Huhm (2004): «Le mundus et le Comitium, s. 52–53, om forholdet ''templum'', ''mundus'', og ''caelum''.</ref> 

== Mithratisk Caelus ==
Navnet Caelus opptrer i dedikasjonsinskripsjoner i forbindelse med [[Mithras-kulten]]. Den mithratiske guddommen Caelus er noen ganger avbildet allegorisk som en ørn som bøyer seg over himmelhvelvingen markert med symboler for planeter eller [[Dyrekretsen]].<ref> Levi, Doro (1944): «Aion» i: ''Hesperia'', s. 302.</ref> I en kontekst av Mithras er han assosiert med [[Kautes og Kautopates|Kautes]]<ref> Vermaseren, M.J. (1971): «Mithraica» i: ''The Mithraeum at S. Maria Capua Vetere'', Brill, s. 14; Alvar, Jaime (2008): ''Romanising Oriental Gods: Myth, Salvation, and Ethics in the Cults of Cybele, Isis, and Mithras'', overs. Richard Gordon (Brill, s. 86.</ref> og kan opptre som Caelus Aeternus («den evige himmel»).<ref> R. Beck i svar til Culianu, I.P. ( 1982): «L'«Ascension de l'Âme» dans les mystères et hors des mystères» i: ''La Soteriologia dei culti orientali nell' impero romano'', Brill, s. 302.</ref> En form for [[Ahura Mazda]] er påkalt på latin som ''Caelus Aeternus Iupiter''.<ref> Levi: «Aion», s. 302. Det var også oppfatningen til Reinach, Salomon (1909): ''Orpheus: A General History of Religions'', overs. Florence Simmonds (London: Heinemann, s. 68.</ref> Veggene på en del [[mithreum|mithrea]] (templer) hadde allegoriske avbildninger av kosmos med [[Okeanos|Oceanus]] og Caelus. Mithreet i [[Dieburg]] i dagens Tyskland representerte tresidig verden med Caelus, Oceanus, og Tellus nedenfor [[Faethon|Phaethon-Heliodromus]] ("den skinnende" i kombinasjon med føniks-lignende orientalsk fugl).<ref> Vermaseren, ''Mithraica'' I, s. 14.</ref>

== Som den jødiske gud ==
En del romerske forfattere benyttet Caelus eller Caelum som en måte å uttrykke den [[Monoteisme|monoteistiske]] [[Jødedom|jødiske]] [[Jahve|gud]]. Den romerske poeten [[Juvenalis]] identifiserte den jødiske gud med Caelus som den høyeste himmelen ''(summum caelum)'', og sa at [[jødene]] dyrket ''[[numen]]'' av Caelus;<ref>[[Juvenalis]]: ''Satirer'' 14.97; Schäfer, Peter (1997): ''Judeophobia: Attitudes toward the Jews in the Ancient World'' Harvard University Press, s. 41, 79–80.</ref> [[Petronius]] benyttet et tilsvarende språk.<ref>[[Petronius]], frg. 37.2; Schäfer (1997): ''Judeophobia'', s. 77–78.</ref> Historikeren [[Florus]] har derimot et ganske merkelig avsnitt som beskriver Det helligste av helligste (Kodesj Hakodashim), et begrep i den hebraiske Bibelen som viser til den indre helligdommen av [[tabernakelet]] og senere for [[Tempelet i Jerusalem]], ved å karakterisere det som å huse «en himmel» ''(caelum)'' under en gyllen vinranke. Har blitt forstått som et tåkete forsøk på begripe tilstedeværelsen av jødiske gud. En gyllen vinranke, kanskje den som er nevnt her, ble sendt av [[Hasmoneiske dynasti|hasmoneiske]] kong [[Aristobulos II]] (død ca 49 f.Kr.) til [[Pompeius]] etter nederlaget i [[Jerusalem]], og ble senere vist fram i tempelet til Jupiter Optimus Maximus i Roma.<ref>[[Florus]]: ''Epitome'' 1.40 (3.5.30): «Jødene forsøkte å forsvare Jerusalem, men han [Pompeius] gikk i byen og så det storslåtte Helligste av det helligste til et ugudelig folk vist fram, Caelum under en gyllen vinranke» ''(Hierosolymam defendere temptavere Iudaei; verum haec quoque et intravit et vidit illud grande inpiae gentis arcanum patens, sub aurea vite Caelum).'' Flood, Finbarr Barry (2001): ''The Great Mosque of Damascus: Studies on the Makings of an Umayyad Visual Culture'', Brill, s. 81 og 83 (note 118). ''Oxford Latin Dictionary'' (Oxford: Clarendon Press, 1982, 1985 opptrykk), s. 252, oppslag på ''caelum'', siterer Juvenalis, Petronius, og Florus som eksempler på ''Caelus'' eller ''Caelum'' «med referanse til [[Jahve]]; også, til en del symbolisering av Jahve.»</ref>

== Referanser ==
<references/>


{{Romersk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Romerske guder]]
[[Kategori:Himmel- og værguder]]