Redigerer Bysantinsk litteratur

[[Fil:LondonCanonTables4.JPG|thumb|right|Bysantinsk evangeliebok fra 1000-tallet; dens vakre presentasjon illustrerer den dekorative stil som tidsalderen fremmet.]]
[[Fil:Map of Constantinople (1422) by Florentine cartographer Cristoforo Buondelmonte.jpg|thumb|Kart over Konstantinopel (1422) ved florentinsk kartografen Cristoforo Buondelmonti<ref>''Liber insularum Archipelagi'', [[Bibliothèque nationale de France]], Paris.</ref> er det eldste bevarte kart over hovedstaden i Østromerriket, og det eneste som er datert fra før den muslimske erobringen av byen i [[1453]].]]
'''Bysantinsk litteratur''' kan defineres som [[senantikken]] og [[middelalderen]]s [[gresk litteratur]], enten denne var skrevet innenfor grensene til [[Østromerriket]] eller utenfor. Den utgjør den andre vesentlige periode i historien til gresk litteratur, hvor den første var [[den greske antikkens litteratur]], skjønt populær bysantinsk litteratur og tidlig moderne gresk litteratur som begynte fra [[1000-tallet]] har et uklart skille. 

Det er vanlig å datere den bysantinske perioden mellom årene [[527]] e.Kr. og til [[1453]]. Det vil si at den begynner med at [[Justinian I den store]]s ble keiser i år [[527]], men for litteraturens del har stengingen av [[Akademi|akademiet i Athen]] i år [[529]] fått symbolsk betydning for avslutningen på [[antikken]]s kultur, skjønt det kan argumenteres for Det bysantinske rike også videreførte antikken. Den endelige avslutningen av Østromerriket og samtidig bysantinsk litteratur er konkret med [[muslim]]enes erobring av [[Konstantinopel]] den [[29. mai]] [[1453]] da den siste keiseren ble drept i kampene, og [[halvmåne]]n ble reist over det mektige byggverket [[Hagia Sofia]].<ref>Krumbacher, Karl (1897): [http://www.library.nd.edu/byzantine_studies/documents/krumbacher.pdf ''The History of Byzantine Literature: from Justinian to the end of the Eastern Roman Empire (527-1453)''] {{Wayback|url=http://www.library.nd.edu/byzantine_studies/documents/krumbacher.pdf |date=20160303184935 }} (PDF), 2. utg. Munich: Beck, 1897. Moderne utgave og oversettelse til engelsk ved David Jenkins og David Bachrach, University of Notre Dame 2001. Side 3</ref>

Bysantinsk litteratur ble skrevet og lest for hoffet og en liten litterær elite. Den var hovedsakelig opptatt av [[teologi]], [[historie]], og kommentarer på antikkens verker. Det mest kreative aspektet var religiøs [[poesi]], men også [[retorikk]] og verdslig poesi eksisterte. Det litterære [[leksikon]]et ''[[Suda]]'' ble satt sammen en gang rundt [[975]] og har gitt et mangfold av informasjon om både antikkens som bysantinsk litteratur og historie. 

== Karaktertrekk ==
=== Bakgrunn ===
Mange av de antikke greske sjangrene som [[drama]] og [[korlyrikk]] hadde blitt umoderne i [[senantikken]], og all [[Middelalderens litteratur|middelalderlitteratur]] på gresk språk ble skrevet i en arkaisk stil som etterlignet forfatterne fra antikkens Hellas. Denne praksis ble forutsatt av en lenge etablert system innenfor gresk utdannelse hvor retorikk var et betydningsfylt emne. Et typisk produkt av denne bysantinske utdannelsen var de greske [[kirkefedre]] som delte de litterære verdiene til sine [[Hedendom|hedenske]] samtidige. Av den grunn ble den utstrakte kristne litteraturen på 200- til 500-tallet en syntese av [[Hellenisme|hellenistisk]] og [[Kristendom|kristne]] tanker og filosofi. Av den grunn ble bysantinsk litteratur også skrevet i stilen til [[attisk gresk]], fjern fra den allmenne middelaldergresk som ble snakket av alle samfunnsklasser i det bysantinske samfunnet i dagliglivet. I tillegg var denne litterære stilen også fjernet fra [[Koiné|koinégresk]], «fellesspråk», fra [[Hellenistisk sivilisasjon|den hellenistiske sivilisasjonen]], og som var språket i ''[[Det nye testamente]]'', og med røtter tilbake til [[Homer]] og forfatterne fra antikkens Athen.<ref>«Greek literature: Byzantine literature», ''Encyclopaedia Britannica''</ref>

På dette viset var kulturen i Det bysantinske riket markert i over 1000 år av en diglossi mellom to ulike former av det samme språket, et høyspråk og et lavspråk, som levde side om side, og som ble benyttet for forskjellige formål. Imidlertid endret forholdene mellom høyspråk og lavspråk i århundrenes løp. Prestisjen til attisk litteratur forble uendret fram til 600-tallet, men i de påfølgende århundrene da selve eksistensen til Det bysantinske riket var truet, bylivet og utdannelsen var i nedgang, og sammen med dem også bruken av klassisk språk og stil. Den politiske restitusjon på 800-tallet førte til en litterær fornyelse hvor det kom en bevegelse for en bevisst forsøk på å gjenskape den hellenistiske-kristne kultur fra senantikken. Enklere eller populær gresk ble unngått i litterær bruk og mange vitaer eller helgenbiografier på de eldste helgenene ble omskrevet i en arkaisk stil. Ved 1100-tallet hadde den kulturelle selvtilliten til bysantinske grekere ført til at nye litterære sjangre hadde oppstått, eksempelvis romantisk fiksjon hvor eventyr og kjærlighet var de viktigste elementene. Satire gjorde tidvis bruk av gresk dagligtale. Perioden fra [[det fjerde korstog]] og fram til Konstantinopels fall hadde en heftig fornyelse av etterligninger av antikkens litteratur ved at grekerne søkte å sikre deres kulturelle overlegenhet over de militært langt mektigere vestlige Europa. På samme tid var det begynnelsen på en blomstrende litteratur i samtidens talte gresk, men denne litteraturen var begrenset til poetiske romanser og populære andaktsskrifter. All seriøs litteratur fortsatte å bli fremmet på det arkaiske språket i den lærde greske tradisjon.

=== Det nye Roma ===
[[Fil:Byzantinischer Mosaizist um 1000 002.jpg|thumb|Keiser [[Konstantin den store]] viser fram en representasjon av Konstantinopel som en gave til [[jomfru Maria]] og [[Jesus]]barnet, kirkemosaikk, [[Hagia Sofia]], ca. 1000.]]
Den største politiske forskjellen mellom de bysantinske og romerske periodene var overføringen av den politiske makt fra vest til øst, og den påfølgende gradvise avløsningen av [[latin]] med gresk. Det som satte i gang denne prosessen var uten tvil grunnleggelsen av den nye hovedstaden i Konstantinopel [[326]] e.Kr., og den endelige delingen av [[Romerriket]] i en vestlig og en østlig del i [[395]]. Det forseglet det endelige skillet mellom det gresktalende øst og den latinsktalende vest, og for den kommende fremmedgjøringen mellom grekere og latinere. 

Kontrasten ble særlig styrket av den raske veksten i den nye hovedstaden, «det nye Roma», som helleniserte halvdelen av riket politisk og geografisk, og snart ble det også et religiøst, sosialt, litterært og kunstnerisk sentrum. Konstantinopels vilje til sentralisering og makt var merkbart i et og alt. Det nye Roma triumferte over [[Alexandria]] i [[konsilet i Kalkedon]] i [[451]], og undertrykte kultursentra som Alexandria og [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]]. Innenfor riket var det fortsatt en lingvistisk og kulturell dualisme ved at latin var tett knyttet til romersk juridisk tanke, og formelt ble latin bevart i administrasjonen og lovverket for fortsatt for en tid fortsatt.<ref>Krumbacher, Karl (1897): ''The History of Byzantine Literature: from Justinian to the end of the Eastern Roman Empire (527-1453)''. Side 4-5</ref> Den intellektuelle overlegenheten av det greske språk ble vist ved dens seier over latin som det offisielle språk for myndigheten, og det siste latinske monument var ''Novellæ Constitutiones'' («De nye lovene») til [[Justinian I den store]] som ble utstedt i årene [[529]]-[[534]]. Tidlig på [[600-tallet]] var gresk rådende og offisielt språk ved styret til keiser [[Herakleios]] og ved [[1000-tallet]] var gresk enerådende.<ref>Kearley, Timothy (2008): [http://uwacadweb.uwyo.edu/blume&justinian/ ''Justice Fred Blume and the Translation of the Justinian Code'']   {{Wayback|url=http://uwacadweb.uwyo.edu/blume%26justinian/ |date=20120311111356 }} (2. utg.) 3, 21.</ref>

=== Bokproduksjon ===
I antikken hadde [[Manuskript#Illuminerte_manuskripter|illustrerte manuskripter]] blomstret særskilt i Alexandria. Det betydde et rikt og kultivert publikum. Konstantinopel med sitt omfattende hoff, aristokrati og rike klostre ga grobunn for det samme. Allerede keiser [[Konstantin den store]] skrev til biskopen i [[Caesarea]] for at dennes skriveskole skulle framstille femti bøker med [[evangeliene]] for de nybygde kirkene i Konstantinopel. Ved slutten av [[300-tallet]] var det også skrivestuer i hovedstaden som framstilte verker på purpurpergament med kostbart [[purpur]]farge som fargepigment. Det var to typer manuskripter; den tradisjonelle skriftrullen, ''rotulus'', som under de første kristne århundrene ble avløst av den innbundne boken. Ved framstillingen var det tre fagområder; [[Kalligrafi|kalligrafen]] eller kopisten som skrev teksten, krysografen, «gullskriveren», som framstilte kapittelhodene og viktige bokstaver og [[initial]]er, og til sist kunstmaleren som gjorde illustrasjonene.<ref>Paulsson, Gregor (1977): ''Konstens världshistoria: Medeltiden'', Natur och kultur. ISBN 91-27-01662-5. Side 59</ref>

== Opprinnelse ==
=== Gresk ===
Den greske kultur, eldre enn den romerske, var ikke lenger sentrert i [[Athen]], men i Alexandria og [[hellenistisk sivilisasjon|den hellenistiske sivilisasjon]]. Alexandria var i denne perioden sentrum for både [[attisk gresk]] [[vitenskap]] og [[Hellenistisk jødedom|gresk-jødisk]] sosialt liv som hadde blikket like mye rettet mot Athen som [[Jerusalem]]. Den intellektuelle dualismen i de to kulturene og folkene preget den tidlige bysantinske periode. Hellenistisk litteratur framviste to klare tendenser; en rasjonell og lærd, og den andre romantisk og populær. Den første hadde sin opprinnelse i lærestedene til [[sofistene]] i Alexandria og kulminerte i retorisk romanser, mens den siste hadde sine røtter i de [[idyll]]iske tendensene til [[Theokrit fra Syrakus]] og kulminerte i den idylliske roman (se ''[[Hyrdediktning]]''). Begge fortsatte i Det bysantinske riket, men det første beholdt overtaket og ble ikke fordrevet før Østromerriket gikk under. Den reaksjonære [[Lingvistikk|lingvistiske]] bevegelsen kjent som «attisisme», det vil si som favoriserte Athen og klassisk gresk, støttet og styrket den lærde tendensen som konserverte klassisk gresk i skrift framfor samtidens greske talespråk.

=== Romersk ===
Det intellektuelle sentrum Alexandria ble balansert av [[Roma]], myndighetenes sentrum. Det er som et romersk imperium som den bysantinske stat først kom inn i historien. Dens borgere var kjent som romere, ''rhomaioi'', og dens hovedstad Konstantinopel var Det nye Roma. Dens lover var romerske, det samme var myndighetene, hæren og den offisielle klasse, og i begynnelsen også dens språk, både privat som offentlig. Organiseringen av staten var meget likt den romerske keisertid, inkludert dets hierarki og byråkratiske elite.

=== Kristendom ===
Det var i Alexandria at gresk-orientalsk kristendom hadde sin fødsel. Det var her den førkristne oversettelsen fra hebraisk til gresk ble gjort av ''[[Det gamle testamente]]'' med ''[[Septuaginta]]''. Her skjedde det en fusjon av gresk filosofi og jødisk religion som kulminerte med den lærde [[Filon]]. I Alexandria blomstret [[Mystikk|mystisk]]-[[Spekulasjon (filosofi)|spekulativ]] [[nyplatonisme]] assosiert med [[Plotin]] og [[Porphyrios]]. Ved Alexandria arbeidet de store gresk kirkeforfatterne side om side med ikkekristne [[Retorikk|retorikere]] og filosofer; flere ble født her, som [[Origenes]], [[Athanasius av Alexandria|Athanasius]] og hans motstander [[Arius]], foruten også [[Kyrillos av Alexandria|Kyrillos]] og [[Synesios fra Kyrene|Synesios]]. Det var på egyptisk jord at [[kloster]]bevegelsen oppsto og vokste fram. Etter Alexandria hadde [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] stor prestisje. Her var det en skole hvor kristne kommentatorer blomstret under [[Johannes Chrysostomos]] og hvor senere de kristne universale [[krønike]]r oppsto. I det omliggende Syria lå begynnelsen for den greske fromhetspoesien og i naboområdet [[Palestina]] kom [[Johannes av Damaskus]], den siste av de greske [[Kirkefedre|kirkefedrene]]

=== Orientalsk ===
Gresk kristendom hadde umiskjennelig [[Orienten|orientalsk]] vesen; [[Ptolemeerdynastiet]]s [[Oldtidens Egypt|Egypt]] og [[Selevkidriket]]s [[Syria]] er de reelle fødestedene for [[Orientalske ortodokse kirker|den gresk-orientalske kirke]] og den bysantinske sivilisasjon generelt. Egypt og Syria, sammen med [[Lilleasia]] ([[Anatolia]]), ble for den stedegne greske sivilisasjon et sted hvor hundrevis av byer oppsto og vokste, hvor den menneskelige energi som var undertrykt eller forkrøplet i fattige hjemland fant sin frihet og utløp. Ikke bare overgikk disse byene i materiell rikdom sine moderland, men fremmet etter hvert de fremste intellektuelle hoder. Under slike omstendigheter er det ikke merkelig at ni av ti av alle de bysantinske forfatterne i de første åtte århundrene kom fra Egypt, Syria, Palestina, og Lilleasia. 

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* [http://www.newadvent.org/cathen/03113a.htm Byzantine Literature], ''Catholic Encyclopedia''

{{portal|Litteratur}}
{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Bysantinsk litteratur| ]]
[[Kategori:Gresk litteratur]]