Redigerer
Bohr-Sommerfeld-kvantisering
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
[[Fil:BS-states-1.jpg|thumb|360px|Typiske baner for elektronet i [[hydrogenatom]]et beregnet ved Bohr-Sommerfeld-kvantisering og angitt ved kvantetallene (''n,k'').]] '''Bohr-Sommerfeld-kvantisering''' er navnet på den første metoden som ble brukt i [[atomfysikk]]en for å forklare egenskapene til [[atom]]ene. Den ble innført i 1913 av [[Niels Bohr]] som benyttet den i sin [[Bohrs atommodell|atommodell]]. Snart ble metoden utvidet til å [[kvantisering (fysikk)|kvantisere]] alle system i [[klassisk fysikk]]. Høydepunktet av dens anvendelser oppnådde [[Arnold Sommerfeld]] i 1916 ved å gi en kvantitativ teori for [[finstruktur]]en i [[hydrogenatom]]et og tilsvarende egenskaper ved [[karakteristisk røntgenstråling]]. Metoden besto i å pålegge den [[Newtons lover|klassiske bevegelsen]] til systemet visse «kvantebetingelser» som valgte ut noen bestemte baner. Disse betingelsene kunne elegant formuleres ved bruk av [[Hamilton-mekanikk]]. Da [[Coulombs lov]] for den elektriske kraften som holder elektronet på plass i atomet har samme form som [[Newtons gravitasjonslov]] som styrer [[planet]]ene i deres baner rundt [[Solen]], kunne mange, avanserte metoder fra [[himmelmekanikk]]en tas over til atomfysikken. Men etter hvert viste metoden seg likevel å ikke kunne gi en detaljert forklaring av egenskapene til mer kompliserte system som [[helium]]atomet og [[hydrogen]]molekylet. Etter etableringen av [[kvantemekanikk]]en i 1925 omtales Bohr-Sommerfeld-kvantisering som [[Kvanteteori|halvklassisk kvanteteori]]. Den kan forstås som et resultat av denne moderne kvanteteorien i det som kalles [[WKB-approksimasjon]]en. Denne gjør det mulig å systematisk beregne kvantekorreksjoner til den klassiske bevegelsen og har fremdeles mange praktiske og viktige anvendelsesområder. ==Matematisk formulering== I den opprinnelig formuleringen av [[Bohrs atommodell]] går elektronet i [[hydrogenatom]]et rundt [[atomkjerne]]n i en sirkulær bane som er bestemt ved kvantebetingelsen at [[dreieimpuls]]en ''p<sub>φ</sub>''  skal være et helt multiplum av den [[Plancks konstant|reduserte Planck-konstanten]] ''ħ''. Det tilsvarer lovmessigheten : <math> p_\phi = n\hbar </math> hvor [[kvantetall]]et ''n '' tar verdiene 1, 2, 3, ... og så videre.<ref name = FT> A.P. French and E.F. Taylor, ''An Introduction to Quantum Physics'', W. W. Norton & Company, New York (1978). ISBN 0-393-09106-0.</ref> Den tyske fysiker [[Arnold Sommerfeld]] generaliserte i 1916 denne [[kvantisering (fysikk)|kvantiseringen]] ved å postulere at en tilsvarende kvantebetingelse skulle gjelde for alle tre komponentene av [[bevegelsesmengde|impulsen]] til elektronet under en vilkårlig bevegelse i en lukket bane.<ref name = Sommerfeld1916> A. Sommerfeld, ''Zur Quantentheorie der spektrallinien,'' Ann. Phys. '''51''', 1 - 94 (1916). </ref> Man må da benytte koordinater slik at bevegelsen er periodisk i hver av dem. Kalles disse for ''q<sub>k</sub> '' og de tilsvarende, [[Lagrange-mekanikk|kanoniske impulsene]] ''p<sub>k</sub> '', skal kvantebetingelsene være : <math> \oint\! p_k dq_k = n_k h </math> hvor indeksen ''k'' i alminnelighet tar like mange verdier som antall dimensjoner partikkelen beveger seg i. For et elektron i et atom får man derfor tre tilsvarende kvantetall ''n<sub>k</sub>''. Den engelske fysiker Willian Wilson hadde omtrent samtidig med Sommerfeld foreslått og benyttet samme kvantisering.<ref name = Wilson> W. Wilson, ''The quantum theory of radiation and line spectra'', Phil. Mag. '''29''', 795 – 802 (1915).</ref> Hvis man betrakter den [[asimut]]ale vinkelen ''φ'' som beskriver elektronets posisjon i banen, vil den forandre seg med 2''π''  under en lukket bevegelse. Hvis i tillegg den konjugerte komponenten ''p<sub>φ</sub>''  er konstant, gir integralet 2''π p<sub>φ</sub>''  som igjen fører til de samme, kvantiserte verdiene som Bohr benyttet. Knapt ti år senere kunne [[Louis de Broglie]] med sin teori for [[materiebølger]] forklare denne kvantebetingelsen. Utfra [[Einstein]]s beskrivelse av [[foton]]et som både partikkel og [[bølge]], postulerte de Broglie at også elektronet kan tilordnes en [[bølgelengde]] {{nowrap|''λ'' {{=}} ''h''/''mv ''}} når det har en [[bevegelsesmengde]] {{nowrap|''mv ''}} og ''h'' er den vanlige Planck-konstanten {{nowrap|''h'' {{=}} 2''π ħ''}}. For elektronet i en sirkelbane med radius ''r '' må omkretsen {{nowrap|2''π r''}} være et helt multiplum av dets bølgelengde for at bølgen ikke skal slette seg selv ut, det vil si at : <math> 2\pi r = n\lambda </math> Men da elektronets dreieimpuls ''p<sub>φ</sub>'' = ''r⋅mv'', følger det med en gang at ''p<sub>φ</sub>'' = ''nħ''. Dette argumentet lot seg først generalisere noen få år senere ved betraktninger basert på [[Schrödinger-ligning]]en for [[kvantemekanikk|bølgefunksjonen]] i grensen der Plancks konstant ''ħ'' → 0. Dette gir en beskrivelse som bygger på den klassiske, men inneholder de viktigste, kvantemekaniske effektene og kalles for [[WKB-approksimasjon]]en. I [[optikk]]en tilsvarer den å beskrive lysets gang ved [[optikk#Geometrisk optikk|geometrisk optikk]] i stedet for utbredelse av [[bølge]]r.<ref name = Griffiths> D.J. Griffiths, ''Introduction to Quantum Mechanics'', Pearson Education International, New Jersey (2005). ISBN 0-13-191175-9.</ref> ==Enkle eksempel== [[Fil:Infinite potential well.svg|thumb|300px|Potensialet ''V'' som virker på partikkelen, er uendelig stort utenfor e endelig strekning med lengde ''L'' og null innenfor.]] Man tenker seg en partikkel med masse ''m'' som kun kan bevege seg i en dimensjon og er innestengt av et uendelig sterkt potensial innen et endelig område med utstrekning ''L''. Her kan den bevege seg fritt med en viss [[bevegelsesmengde|impuls]] ''p''. Klassisk har partikkelen da energien : <math> E = {p^2\over 2m} </math> Ved valg av koordinatsystem kan origo på ''x''-aksen være plassert slik at potensialet ''V'' = 0 i området {{nowrap|0 < ''x'' < ''L''}}. Da vil partikkelen når den beveger seg til høyre og treffer potensialet i {{nowrap|''x'' {{=}} ''L''}}, møte en uendelig sterk [[kraft]] som reflekterer den tilbake med impulsen -''p''. Det samme skjer når den så treffer det uendelige potensialet igjen i punktet {{nowrap|''x'' {{=}} 0}}. En klassisk, lukket bane er derfor bevegelsen fra ''x'' = 0, frem til ''x'' = ''L'' og tilbake til ''x'' = 0 med impulsen ''p'' = √(2''mE''). Banen kan også ha et vilkårlig, annet begynnelsespunkt, men vil alltid ha lengde 2''L''. Denne klassiske bevegelsen kan nå kvantiteres ved å pålegge den Bohr-Sommerfelds kvantebetingelse : <math> 2\int_0^L\! p\, dx = nh </math> hvor kvantetallet ''n'' = 1, 2, 3, ... . Siden ''p'' her er konstant, følger dermed at ''p'' = ''nh''/2''L''. = ''nπħ''/''L''. Energien til partikkelen kan derfor kun ta de kvantiserte verdiene : <math> E_n = {\pi^2\hbar^2\over 2mL^2}n^2 </math> I dette enkle eksemplet stemmer dette resultatet eksakt med hva man finner fra løsningen av [[Schrödinger-ligning]]en.<ref name = FT/> ===Lineært potensial=== [[Fil:Linear potential.jpg|thumb|360px|Partikkelen kan bevege seg i langs ''x''-aksen innen et lineært potensial ''V = mgx'' skissert i blått. Den røde kurven illustrerer en typisk, [[Schrödinger-ligning|kvantemekanisk bølgefunksjon]].]] Et mer komplisert problem oppstår når det endimensjonale potensialet ''V '' ikke plutselig øker fra null til uendelig når ''x'' blir større, men øker jevnt. Da har det den matematiske formen ''V'' = ''mgx '' når ''x'' > 0 og er uendelig stort når ''x'' < 0. Dette tilsvarer at partikkelen i dette området er utsatt for en konstant [[kraft]] ''F = mg''. Mens et slikt system i klassisk mekanikk er et enkelt problem, er den kvantemekaniske beskrivelsen derimot mer vanskelig. For positive ''x'' er partikkelens klassiske impuls bestemt ved dens totale energi : <math> E ={p^2\over 2m} + V(x) </math> Når den beveger seg mot potensialet, vil dens impuls avta til den når et punkt ''x = b '' hvor ''p'' = 0. Det vil si ''b = E''/''mg '' slik at kvantebetingelsen for en lukket bane frem og tilbake blir : <math> 2\int_0^b\! dx\sqrt{2m(E - V)} = 2\sqrt{2mE}\int_0^b\!dx\sqrt{1 - x/b} = nh </math> Integralet er elementært med verdien 2''b''/3  slik at de kvantiserte energiene blir : <math> E_n = \left({3hgmn\over 4\sqrt{2m}}\right)^{2/3} </math> Det er interessant å sammenligne denne halvklassiske beregningen med den eksakte løsningen av [[Schrödinger-ligning]]en. Man finner da egenverdiene for energien som kan skrives på formen : <math> E_n = mga\,\xi_n </math> hvor avstanden <math> a = (\hbar^2\!/2gm^2)^{1/3}</math> og ''ξ<sub>n</sub> '' er de negative nullpunktene til [[Airy-funksjon]]en. De tre første er 2.34, 4.09 og 5.52.<ref name = AS> M. Abramowitz and I.A. Stegun, [http://people.math.sfu.ca/~cbm/aands/toc.htm ''Handbook of Mathematical Functions''], Dover Publications (1972). ISBN 978-0-486-61272-0.</ref>. Siden resultatet for energiene som følger fra Bohr-Sommerfeld-kvantiseringen kan skrives på formen : <math> E_n = mga\left({3\pi n\over 2}\right)^{2/3} </math>, har man dermed en approksimativ formel for disse nullpunktene. For de tre første med ''n'' = 1, 2 og 3 gir den 2.81, 4.46 og 5.84 som er nærmere enn 10 % av de eksakte verdiene. Nøyaktigheten øker med økende ''n'' og er asymptotisk korrekt.<ref> Encyclopedia of Math, [https://www.encyclopediaofmath.org/index.php/Airy_functions ''Airy functions'']</ref> Med unntak av noen få, spesielle tilfeller er dette typisk for denne og andre halvklassiske metoder i kvantemekanikken. Nøyaktigheten blir bedre desto større kvantetallene er. Man beveger seg da inn i det området hvor vanlig, klassisk mekanikk dominerer i overensstemmelse med [[Bohrs atommodell#Bohrs postulater|Bohrs korrespondanseprinsipp]]..<ref name = Griffiths/> Nøyaktigheten kan også gjøres bedre ved å benytte [[WKB-approksimasjon]]en. Den inkluderer kvantemekaniske korreksjoner nær det klassiske vendepunktet {{nowrap|''x {{=}} b''}}. Resultatet er at kvantetallet ''n'' i dette tilfellet erstattes med ''n'' - 1/4. Dette reduserer de beregnede, laveste energiene med et beløp som gir bedre overensstemmelse med de eksakte verdiene.<ref name = Griffiths/> ==Harmonisk oscillator== En partikkel som kan bevege seg i en dimensjon og er utsatt for en kraft som øker proporsjonalt med avstanden til et likevektspunkt, er en [[harmonisk oscillator]]. Den vil bevege seg periodisk med tiden på en måte som alltid kan beskrives ved en enkel [[trigonometrisk funksjon|sinusfunksjon]]. Dette enkle systemet har stor betydning i klassisk fysikk, men kanskje enda større i [[kvantemekanikk]]en. Ikke er det bare eksakt løsbart på forskjellige måter, man danner også grunnlaget for kvantiseringen av det [[elektromagnetisk felt|elektromagnetiske feltet]] og mer generell [[kvantefeltteori]].<ref name = BJ> B.H. Bransden and C.J. Joachain (2000). ''Quantum Mechanics'', Prentice Hall, New York (2000). ISBN 978-0-582-35691-7.</ref> Det mekaniske problemet i en dimensjon omhandler en partikkel med masse ''m'' som kan bevege seg langs ''x''-aksen mot en kraft {{nowrap|''F {{=}} kx ''}} som er null i likevektspunktet {{nowrap|''x'' {{=}} 0}}. Her er ''k'' kraftkonstanten. Det tilsvarer at den har en [[potensiell energi]] ''V'' = (1/2)''kx''<sup>2</sup> og derfor en total energi : <math> E ={p^2\over 2m} + {1\over 2}kx^2 </math> når den har [[bevegelsesmengde|impuls]] ''p''. Denne blir null ved de to klassiske vendepunktene ''x'' = ± ''a'' hvor avstanden ''a'' = √(2''E''/''k''). En lukket bane til partikkelen tilsvarer da for eksempel en bevegelse fra ''x'' = - ''a'' frem til ''x'' = ''a'' og derfra tilbake til utgangspunktet. Det betyr at de Bohr-Sommerfeld-kvantiserte energiene er gitt ved betingelsen : <math> 2\int_{-a}^a\!dx\sqrt{2mE - kmx^2} = nh </math> Integralet kan omformes til : <math> 2\cdot 2\sqrt{2mE}\int_0^a\! dx\sqrt{1 - x^2/a^2} = 4\sqrt{2mE}\, {a\pi\over 4} = nh </math> etter å ha innført ''u'' som ny integrasjonsvariabel definert ved ''x = a'' sin''u''. Herav kan de kvantiserte energiene finnes med resultatet : <math> E_n = \hbar\omega\, n , \;\;\; n = 1,2,3, \ldots </math> hvor ''ω'' = √(''k''/''m'') er egenfrekvensen til oscillatoren. Energinivåene har derfor alle samme avstand ''ħω''. Dette er i overenstemmelse med det eksakte, kvantemekaniske resultatet, : <math> E_n = \hbar\omega (n + 1/2) , \;\;\; n = 0, 1,2,3, \ldots </math> selv om de halvklassiske verdiene ligger alle over med en størrelse (1/2)''ħω'' som tilsvarer «nullpunktsenergien» til den kvantiserte oscillatoren. For store verdier av kvantetallet ''n'' faller de to resultatene sammen. Her skaper [[WKB-approksimasjon]]en bedre overenstemmelse også ved lave verdier av kvantetallet ''n''. Da det harmoniske potensialet har to ''myke'' vendepunkt {{nowrap|± ''a''}}, mens det lineære potensialet bare har ett, vil denne bedre approksimasjonen erstatte ''n'' med ''n'' - 1/2. Overensstemmelsen med de eksakte resultatene er da perfekt for alle verdier av ''n''.<ref name = Griffiths/> ==Lineær rotator== En lineær rotator (eller [[rotor]]) kan tenkes sammensatt av to masser ''m''<sub>1</sub>  og ''m''<sub>2</sub>  som holdes i en fast avstand ''R '' fra hverandre. Dens posisjon i rommet kan da angis ved [[massesenter]]et pluss retningen (''θ, φ'') i [[kulekoordinater]] til aksen mellom massene. Dette systemet utgjør et klassisk [[tolegemeproblem]] som i massesenteret har den [[kinetisk energi|kinetiske energien]] : <math> E = {1\over 2}mR^2\Big(\dot\theta^2 + \sin^2\!\theta\,\dot\phi^2\Big) </math> hvor ''m'' = ''m''<sub>1</sub>''m''<sub>2</sub>/(''m''<sub>1</sub> + ''m''<sub>2</sub>) er den [[Tolegemeproblem#Redusert masse|reduserte massen]] til rotatoren. I [[molekylfysikk]]en benyttes denne modellen for å beskrive toatomige molekyl som CO eller med tre atom på en rett linje som CO<sub>2</sub>. For en slik lineær massefordeling må da i alminnelighet faktoren ''mR''<sup> 2</sup>  erstattes med det tilsvarende [[treghetsmoment]]et ''I''.<ref name = Atkins> P.W. Atkins, ''Physical Chemistry'', 4th edition, Oxford University Press, Oxford (1990). ISBN 0-19-855284-X.</ref> ===Plan rotasjon=== Når rotasjonen foregår uten påvirkning av ytre [[dreiemoment]], er rotatorens [[dreieimpuls]] konstant og står [[vinkelrett]] på det planet hvor massene beveger seg i. Man kan da velge et [[polarkoordinatsystem]] med ''z''-akse langs rotasjonsaksen og en [[asimut]]al vinkel ''ψ '' i planet som angir størrelsen til rotasjonen. Uttrykket for energien forenkles dermed til : <math> E = {1\over 2}I\dot\psi^2 </math> som fremkommer fra det generelle uttrykket ved å sette ''θ'' = ''π'' /2 og ''φ'' = ''ψ''. Rotasjonsenergien har nå en [[Lagrange-mekanikk|kanonisk konjugert impuls]] <math> p_\psi = mR^2\dot\psi</math> som er rotatorens totale dreieimpuls. Da energien er uavhengig av vinkelen ''ψ'' som varierer periodisk mellom 0 og 2''π'', er dette en bevegelseskonstant som direkte angir størrelsen til rotatorens energi, : <math> E = {p_\psi^2\over 2I} </math> Ved Bohr-Sommerfeld-kvantisering av rotasjonen vil nå ''p<sub>ψ</sub>''⋅2''π'' = ''nh''. Det gir de tillatte verdiene {{nowrap|''p<sub>ψ</sub>'' {{=}} ''nħ ''}} slik at de kvantiserte energinivåene til rotatoren er : <math> E_n = {\hbar^2\over 2I} n^2 </math> hvor igjen kvantetallet ''n'' = 1, 2, 3, ... . Avstanden mellom to nabonivå øker proporsjonalt med ''n''. ===Rotasjon i rommet=== Hvis rotatoren kan innta alle mulige retninger i rommet, er dens energi gitt ved [[kulekoordinater|kulekoordinatene]] (''θ, φ''). De konjugerte impulsene blir dermed <math> p_\theta = \partial E/\partial\dot\theta = I\dot\theta </math> og <math> p_\phi = \partial E/\partial\dot\phi = I\sin^2\theta\dot\phi. </math> Uttrykket for energien kan da skrives som : <math> E = {1\over 2I} \Big(p_\theta^2 + {p_\phi^2\over\sin^2\theta}\Big) </math> Denne kan nå kvantiseres ved de to Bohr-Sommerfeld-betingelsene : <math> \oint\! p_\phi d\phi = n_\phi h, \;\;\; \oint\! p_\theta d\theta = n_\theta h</math> Da energien er uavhengig av den asimutale vinkelen ''φ'', er impulskomponenten ''p<sub>φ</sub> '' konstant og har derfor de tillatte verdiene {{nowrap|''p<sub>φ</sub>'' {{=}} ''n<sub>φ</sub>ħ ''}} for heltallige kvantetall ''n<sub>φ</sub>''. Den andre impulskomponenten ''p<sub>θ</sub> '' er ikke konstant, men varierer med vinkelen ''θ''. For en bestemt energi er den gitt ved : <math> p_\theta = \pm\sqrt{2EI}\sqrt{1 - p_\phi^2/2EI\sin^2\theta} </math> hvor fortegnet er positivt halvparten av den periodiske banen og negativt ellers. Argumentet i [[kvadratrot]]en må være positivt slik at den meridonale vinkelen ''θ'' må oppfylle kravet {{nowrap|sin''θ'' > ''p<sub>φ</sub>''/√(2''EI'')}}. Den varierer derfor mellom en minimumsverdi ''θ<sub>min</sub> '' og en maksimalverdi ''θ<sub>max</sub>''. Kvantebetingelsen for denne variable tar dermed formen : <math> 2\sqrt{2EI}\int_{\theta_{min}}^{\theta_{max}}\!d\theta\sqrt{1 - p_\phi^2/2EI\sin^2\theta} = 2\pi\sqrt{2EI}\Big(1 - {p_\phi\over\sqrt{2EI}}\Big) = n_\theta h </math> som gir de kvantiserte energiene : <math> E_n = {\hbar^2\over 2I} (n_\phi + n_\theta)^2 </math> Ved å sammenligne med resultatet som ble funnet når rotatoren befant seg i ''xy''-planet, må man betrakte summen ''n'' = ''n<sub>φ</sub>'' + ''n<sub>θ</sub> '' som hovedkvantetallet som karakteriserer den totale dreieimpulsen ''p<sub>ψ</sub>''. I dette mer generelle tilfellet er derfor impulsen ''p<sub>φ</sub> '' komponenten av denne på ''z''-aksen. Betrakter man den totale dreieimpulsen som en [[vektor (matematikk)|vektor]], danner den i alminnelighet en vinkel ''β '' med ''z''-aksen gitt ved : <math> \cos\alpha = {p_\phi\over p_\psi} = {n_\phi\over n_\phi + n_\theta} </math> Man kommer derfor til det overraskende resultatet at dreieimpulsen kan bare innta noen bestemte, diskrete retninger i rommet gitt ved denne [[brøk]]en. Dette ble kalt for «romkvantisering».<ref name = Sommerfeld> A. Sommerfeld, ''Atombau und Spektrallinien'', Fried. Wieweg & Sohn, Braunschweig (1919).</ref> Det var vanskelig å fatte da ''z''-aksen i denne betraktningen er ganske vilkårlig og kan velges i hvilken som helst retning. Men hvis rotatoren hadde befunnet seg i et ytre [[magnetfelt]], ville dette ha definert en spesiell akse. Som i [[Zeeman-effekt]]en ville hvert energinivå da splittes opp og angis ved kvantetallet ''n<sub>φ</sub> ''. Dette asimutale kvantetallet omtales derfor ofte som det '''magnetiske kvantetallet'''. Ved bruk av moderne [[kvantemekanikk]] finner man at energien til rotatoren øker med hovedkvantetallet som ''n''(''n'' + 1) og er derfor i overensstemmelse med det halvklassiske resultatet ''n''<sup> 2</sup>  utledet her fra Bohr-Sommerfeld-kvantisering når kvantetallet blir tilstrekkelig stort. Man finner da også en romkvantisering av retningen til den totale dreieimpulsen. Men dette skaper nå ikke noen problem fordi en tilstand av rotatoren kvantisert i en bestemt retning, kan skrives som en [[superposisjon]] av tilstander hvor den er kvantisert i en vilkårlig annen retning.<ref name = BJ/> ===Beregning av integral=== Vinkelen ''θ '' må oppfylle kravet {{nowrap|sin''θ'' > sin''β ''}} hvor vinkelen ''β '' er definert ved : <math> \sqrt{2EI}\sin\beta = {p_\phi\over\sin\theta} </math> Det betyr at minimumsverdien ''θ<sub>min</sub>'' = ''β'', mens maksimalverdien ''θ<sub>max</sub>'' = ''π'' - ''β''. Integralet som inngår i kvantiseringen av ''p<sub>θ</sub>'', kan skrives om slik at det blir : <math> J = \int_{\theta_{min}}^{\theta_{max}}\!d\theta(1 - \sin^2\beta/\sin^2\theta)^{1/2} = \int_{\theta_{min}}^{\theta_{max}}\!d\theta {1 - \sin^2\beta/\sin^2\theta\over (1 - \sin^2\beta/\sin^2\theta)^{1/2}} </math> På denne formen består det av to deler : <math> J_1 = \int_{\theta_{min}}^{\theta_{max}}\!d\theta {1\over (1 - \sin^2\beta/\sin^2\theta)^{1/2}} </math> : <math> J_2 = \int_{\theta_{min}}^{\theta_{max}}\!d\theta {\sin^2\beta/\sin^2\theta\over (1 - \sin^2\beta/\sin^2\theta)^{1/2}} </math> slik at hele integralet ''J'' = ''J''<sub>1</sub> - ''J''<sub>2</sub>. Disse to kan nå beregnes ved et skifte av integrasjonsvariabel. I det første integralet definerer man en ny vinkel ''u'' ved sammenhengen {{nowrap|sin''u'' {{=}} cos''θ''/cos''β''}} som gir : <math> du = - {d\theta\over (1 - \sin^2\beta/\sin^2\theta)^{1/2}} </math> Da integrasjonsgrensene ''θ<sub>min</sub> '' nå tilsvarer ''u'' = ''π'' /2 og ''θ<sub>max</sub> '' tilsvarer ''u'' = - ''π'' /2, blir : <math> J_1 = \int_{-\pi/2}^{\pi/2}\!du = \pi </math> I det andre integralet kan man på samme måte innføre en annen variabel ''v'' definert ved sin''v'' = tan''β'' cot''θ''. Den har differensialet : <math> dv = - {\sin\beta\, d\theta\over \sin^2\theta (1 - \sin^2\beta/\sin^2\theta)^{1/2}} </math> og de samme integrasjonsgrensene som ''u''. Dermed finner man at : <math> J_2 = \sin\beta\int_{-\pi/2}^{\pi/2}\!dv = \pi\sin\beta </math> slik at ''J'' = ''π'' (1 - sin''β'' ). Det kan nå benyttes til å finne de kvantiserte energinivåene til rotatoren. ==Hydrogenatomet== Ved bruk av [[kulekoordinater]] (''r,θ,φ'') i [[massesenter]]et for [[hydrogenatom]]et tar den [[kinetisk energi|kinetiske energien]] til [[elektron]]et formen : <math> K = {m\over 2} \Big(\dot{r}^2 + r^2\dot{\theta}^2 + r^2\!\sin^2\!\theta\,\dot\phi^2 \Big) </math> hvor ''m'' er den [[Tolegemeproblem#Redusert masse|reduserte massen]] til elektronet i sin bevegelse rundt [[atomkjerne]]n. Den skyldes [[Coulombs lov|Coulomb-kraften]] mellom disse to partiklene og beskrevet ved den [[potensiell energi|potensielle energien]] {{nowrap|''V'' {{=}} -''e''<sup> 2</sup>/4''π ε''<sub>0</sub>''r'' }} når atomkjernen er et [[proton]] med [[elektrisk ladning]] +''e''. Siden denne kraften har samme matematiske form som [[Newtons gravitasjonslov]], vil de bundne banene til elektronet i alminnelighet være [[ellipse]]r på samme måte som for [[planet]]ene i deres beveglse om [[Solen]] og beskrevet ved [[Keplers lover]]. De [[Lagrange-mekanikk|kanoniske impulsene]] til elektronet er gitt som : <math> p_r = {\partial K\over\partial\dot{r}} = m \dot{r}, \;\; p_\theta = {\partial K\over\partial\dot{\theta}} = m r^2\dot{\theta}, \;\; p_\phi = {\partial K\over\partial\dot{\phi}} = m r^2\!\sin^2\!\theta\,\dot{\phi} </math> Uttrykt ved disse impulsene er dermed den totale energien til elektronet gitt som : <math> E = {1\over 2m} \Big(p_r^2 + {p_\theta^2\over r^2} + {p_\phi^2\over r^2\sin^2\theta}\Big) - {e^2\over 4\pi\varepsilon_0 r}</math> Denne er konstant under bevegelsen. Men også ''p<sub>φ</sub> '' er en bevegelseskonstant da energien er uavhengig av den asimutale vinkelen ''φ''. Bohr-Sommerfeld-kvantisering gir nå at den tar verdiene {{nowrap|''p<sub>φ</sub>'' {{=}} ''n<sub>φ</sub>ħ ''}} for heltallige kvantetall ''n<sub>φ</sub>''. I tillegg ser man fra energiuttrykket at når alene vinkelen ''θ '' varierer, må kombinasjonen : <math> p_\theta^2 + {p_\phi^2\over\sin^2\theta} \equiv p_\psi^2 </math> være en bevegelseskonstant uttrykt ved størrelsen ''p<sub>ψ</sub>''. Den representerer den totale dreieimpulsen for bevegelsen av elektronet, mens ''p<sub>φ</sub> '' angir projeksjonen av denne på ''z''-aksen. Kvantisering av den meridonale komponenten ''p<sub>θ</sub> '' gir nå kvantebetingelsen : <math> 2\int_{\theta_{min}}^{\theta_{max}}\!d\theta\sqrt{p_\psi^2 - p_\phi^2/\sin^2\theta} = n_\theta h </math> På venstre side opptrer det samme integralet som for den lineære rotatoren. Her gir det 2''π'' (''p<sub>ψ</sub>'' - ''p<sub>φ</sub>'') som betyr at dreieimpulsen tar de kvantiserte verdiene : <math> p_\psi = (n_\theta + n_\phi)\hbar </math> Den radielle impulsen ''p<sub>r</sub> '' til elektronet kan nå finnes som en ren funksjon av avstanden ''r '' fra atomkjernen, : <math> p_r = \pm\sqrt{2mE + {2me^2 \over 4\pi\varepsilon_0 r} - {p_\psi^2\over r^2}} </math> Her beskriver det øverste fortegnet den del av [[Keplers lover|Kepler-bevegelsen]] der radius øker fra en minimal avstand ''r<sub>min</sub> '' til en maksimal avstand ''r<sub>max</sub>''. Disse to vendepunktene tilsvarer at {{nowrap|''p<sub>r</sub>'' {{=}} 0 }} og kan uttrykkes ved store ''a'' og lille halvakse ''b'' til [[ellipse]]n. De kan defineres ved : <math> a = {me^2 \over 4\pi\varepsilon_0 (-2mE)}, \; \; \; b = {p_\psi\over\sqrt{-2mE}} </math> slik at : <math> p_r = \pm\sqrt{-2mE}\Big(-1 + {2a\over r} - {b^2\over r^2}\Big)^{1/2} </math> Herav finnes vendepunktene som ''r<sub>min</sub>'' = ''a - c '' og ''r<sub>max</sub>'' = ''a'' + ''c '' hvor lengden ''c'' er gitt ved den vanlige sammenhengen {{nowrap|''a''<sup> 2</sup> {{=}} ''b''<sup> 2</sup> + ''c''<sup> 2</sup>}}. Bohr-Sommerfeld-kvantisering av den radielle bevegelsen gir nå : <math> 2\sqrt{-2mE}\int_{r_{min}}^{r_{max}}\!dr \Big(-1 + {2a\over r} - {b^2\over r^2}\Big)^{1/2} = 2\pi\sqrt{-2mE}(a - b) = n_r h</math> hvor integralet kan beregnes på forskjellige måter.<ref name = Longair> M. Longair, ''Quantum Concepts in Physics'', Cambridge University Press, Cambridge (2013). ISBN 978-1-107-01709-2.</ref> Resultatet for energinivåene i hydrogenatomet følger herav som : <math> E_n = - {m\over 2n^2}\Big({e^2\over 4\pi\varepsilon_0\hbar}\Big)^2 </math> etter å ha innført '''hovedkvantetallet''' {{nowrap|''n'' {{=}} ''n<sub>ψ</sub>'' + ''n<sub>r</sub>''}}. Dette er i overensstemmelse med hva som følger fra den opprinnelige [[Bohrs atommodell]] hvor man skriver det asimutale kvantetallet {{nowrap|''k'' {{=}} ''n<sub>ψ</sub>'' {{=}} 1,2,3, ... }}. Fra moderne [[kvantemekanikk]] følger det at ''k'' = ℓ + 1 hvor det orbitale kvantetallet tar verdiene {{nowrap|ℓ {{=}} 0,1,2,...}} på samme måte som for det radielle kvantetallet ''n<sub>r</sub>''. Da har man for hovedkvantetallet {{nowrap|''n'' {{=}} ℓ + ''n<sub>r</sub>'' + 1}}. ===Beregning av integral=== Det radielle integralet kan gjøres på forskjellige måter. Opprinnelig ble det beregnet av Sommerfeld ved integrasjon i det [[komplekst tall|komplekse planet]].<ref name = Sommerfeld/> Alternativt kan man splitte det opp som : <math> J = \int_{r_{min}}^{r_{max}}\!dr \Big(-1 + {2a\over r} - {b^2\over r^2}\Big)^{1/2} = \int_{r_{min}}^{r_{max}}\!dr {2a - r - b^2/r \over\sqrt{2ar - r^2 - b^2}} </math> hvor hvert av de tre delintegralene kan utføres på mer konvensjonell måte. Defineres det første som : <math> J_1 = \int_{r_{min}}^{r_{max}}\!dr{a - r \over\sqrt{2ar - r^2 - b^2}} </math>, kan man innføre en ny integrasjonsvariabel definert ved å sette ''r'' = ''a'' + ''cs''. Da vil ''r<sub>min</sub> '' tilsvare ''s'' = -1, mens ''r<sub>max</sub> '' fremkommer for {{nowrap|''s'' {{=}} 1}}. Det viser at : <math> J_1 = c\int_{-1}^1\!ds {s\over\sqrt{1 - s^2}} = 0 </math> da integranden skifter foretegn under integrasjonen og derfor gir to bidrag som opphever hverandre. I det andre integralet : <math> J_2 = \int_{r_{min}}^{r_{max}}\!dr{a\over\sqrt{2ar - r^2 - b^2}} </math> kan man skifte til en annen integrasjonsvariabel definert ved ''r'' = ''a'' + ''c'' cos''u''. Da vil ''r<sub>min</sub> '' tilsvare {{nowrap|''u'' {{=}} ''π ''}}, mens {{nowrap|''r<sub>max</sub> ''}} tilsvarer {{nowrap|''u'' {{=}} 0}}. Samtidig blir differensialet {{nowrap|''dr'' {{=}} - ''c'' sin''u'' ''du''}} hvor : <math> c\sin u = \sqrt{2ar - r^2 - b^2} </math> Det betyr at ''J''<sub>2</sub> = ''π a''. På samme måte kan man i det tredje integralet : <math> J_3 = \int_{r_{min}}^{r_{max}}\!dr{b^2/r\over\sqrt{2ar - r^2 - b^2}} </math> skrive ''b''<sup> 2</sup>/''r'' = ''a'' + ''c'' cos''v '' hvor nå ''r<sub>min</sub> '' fremkommer for {{nowrap|''v'' {{=}} 0&thinsp∞}} og {{nowrap|''r<sub>max</sub> ''}} for {{nowrap|''v'' {{=}} ''π ''}}. Videre er : <math> {b^2\over r^2}dr = c\sin v dv = {b\over r}\sqrt{2ar - r^2 - b^2} dv </math> Dermed har man for det tredje integralet at ''J''<sub>3</sub> = ''π b''. Da hele det radielle integralet er {{nowrap|''J'' {{=}} ''J''<sub>1</sub> + ''J''<sub>2</sub> - ''J''<sub>3</sub>}}, har det verdien {{nowrap|''J'' {{=}} ''π'' (''a'' - ''b'')}}. ==WKB-approksimasjon== [[Fil:Potential energy well.svg|thumb|360px|right|Typisk [[potensialbrønn]] som kan gi bundne tilstander av en partikkel. For bruk av [[WKB-approksimasjon]]en er ''x''<sub>1</sub> og ''x''<sub>2</sub> vendepunkt for tilstander med energi ''E''.]] Ved etableringen av moderne [[kvantemekanikk]] fikk man en bedre forståelse av den halvklassiske kvantiseringen til Bohr og Sommerfeld. Bevegelsen av en partikkel er da beskrevet ved [[Schrödinger-ligning]]en. Når den bare kan bevege seg i en dimensjon, kan man finne en tilnærmet løsning av denne ved det som nå kalles [[WKB-approksimasjon]]en.<ref name = BJ/> Hvis partikkelen har en energi ''E'' og beveger seg i et potensial ''V''(''x''), vil den da være beskrevet i et område hvor {{nowrap|''E'' > ''V''(''x'')}} ved en bølgefunksjonen ''ψ''(''x'') som tilnærmet antar en av formene : <math> \psi(x) = {C\over\sqrt{p(x)}}e^{\pm {i\over\hbar}\int_{x_0}^x\! dx' p(x')} </math> hvor ''C'' er en ukjent konstant, ''x''<sub> 0</sub> er en vilkårlig posisjon og : <math> p(x) = \sqrt{2m(E - V(x)} </math> kan betraktes som den klassiske [[bevegelsesmengde|impulsen]] til partikkelen. Denne varierer derfor med partikkelens posisjon. Punkt i potensialet der ''p'' = 0, kalles «vendepunkt» som partikkelen klassisk ikke kan bevege seg gjennom. De to approksimative løsningene representerer bølger som går til venstre og mot høyre i potensialet der {{nowrap|''E'' > ''V''(''x'')}}. I en [[potensialbrønn]] vil der være to slike vendepunkt. Klassisk vil partikkelen bevege seg mot et av disse hvor den blir reflektert tilbake. Den vil deretter reflekteres på samme måte fra det andre vendepunktet og fortsette slik i en bunden tilstand. Kvantemekanisk vil det tilsvare at de to [[komplekst tall|komplekse]] bølgene vil kombineres til en stående, [[reelt tall|reell]] bølge. Kalles vendepunktene for ''a'' og ''b'', vil denne da i WKB-approksimasjonen kunne skrives som : <math> \psi(x) = {C\over\sqrt{p(x)}}\cos\Big({1\over\hbar}\!\int_a^x \! dx' p(x') \Big) </math> eller : <math> \psi(x) = {C'\over\sqrt{p(x)}}\cos\Big({1\over\hbar}\!\int_x^b \! dx' p(x') \Big) </math> hvor ''C' '' er en annen, vilkårlig konstant. Men disse to uttrykkene må beskrive den samme bølgefunksjon i dette området mellom vendepunktene ''a'' og ''b''. At det er mulig, kan man se ved å skrive den første integrasjonen som : <math> \psi(x) = \int_a^x \! dx' p(x') = \int_a^b \! dx' p(x') + \int_b^x \! dx' p(x') </math> og benytte at den [[trigonometrisk identitet|trigonometriske identiteten]] : <math> \cos(-\theta + n\pi) = (-1)^n\cos\theta </math> der ''n'' er et positivt [[heltall]]. Det er oppfylt når konstantene i de to bølgefunksjonene er relatert ved ''C' '' = (-1)<sup>''n''</sup>''C '' sammen med kravet : <math> \int_a^b \! dx' p(x') = n\pi \hbar</math> som definerer Bohr-Sommerfeld-kvantiseringen. Nær vendepunktene der ''p'' blir veldig liten, kan denne WKB-approksimasjonen gjøres mer nøyaktig. Et resultat av denne forbedringen er at heltall ''n'' kan få et tillegg på 1/4 eller 1/2 avhengig av rask overgangen er av potensialet inn i det klassisk forbudte området der {{nowrap|''E'' < ''V''(''x'')}}. Men generelt er approksimasjon mest nøyaktig for store verdier av dette kvantetallet slik at disse forbedringene har for det meste liten praktisk betydning.<ref name = Griffiths/> ==Plass i historien== For etableringen av moderne [[kvantemekanikk]] i 1925 var Bohr-Sommerfeld-kvantisering ment å kunne forklare alle kvantefenomen som hadde med bevegelse av partikler i atomfysikken. Den var basert på de samme, matematiske lover som ble brukt i den klassiske [[himmelmekanikk]]en for å forklare planetenes bevegelser. En komplisert formalisme var på den måten blitt utviklet basert på [[Hamilton-mekanikk]] og ledet av [[Arnold Sommerfeld]] i [[München]] og [[Max Born]] ved universitetet i [[Göttingen]]. Hele fremgangsmåten var basert på eksisterende, klassiske baner som måtte være [[periode (fysikk)|periodiske]]. Men for de fleste, mekaniske system med flere enn to partikler hørte slike løsninger av bevegelsesligningene med til sjeldenhetene. Dette ble påpekt allerede av [[Albert Einstein]] i 1917 hvor han også understreket at kvantebetingelsene til Bohr og Sommerfeld ikke kunne være generelt gyldig da de kun kunne formuleres i spesielle koordinatsystem. Dette var året etter at han hadde lansert sin [[generell relativitet|generelle relativitetsteori]].<ref name = Stone> A.D. Stone, [https://www.eng.yale.edu/stonegroup/publications/phys_today.pdf ''Einstein's Unknown Insight and the Problem of Quantizing Chaos''], Physics Today '''58''' (8), 37 - 43 (2005).</ref> Etter at [[første verdenskrig]] var slutt i 1919, fortsatte likevel arbeidet med den gamle kvanteteorien. I [[München]] forsøkte [[Wolfgang Pauli]] å beregne energinivåene til det ioniserte [[hydrogen|hydrogenmolekylet]] H<sub>2</sub><sup>+</sup> som består av tre partikler. Men han lyktes ikke å finne noen stabile tilstander. Likedan prøvde [[Werner Heisenberg]] i Göttingen å gjøre det samme for [[helium|heliumatomet]] He som også består av tre partikler holdt sammen ved elektriske krefter. Heller ikke han kom frem til noen meningsfulle resultat.<ref name = Boucher> M. Bucher, [https://arxiv.org/pdf/0802.1366.pdf ''Rise and fall of old quantum theory''], arXiv:0802.1366.</ref> Det var på dette tidspunktet på slutten av 1924 at det ble mer og mer klart at disse gamle forestillingene om klassiske baner i atomfysikken måtte oppgis og erstattes med noe helt nytt. Dette lyktes også for Heisenberg sommeren 1925 da han kom frem til sin nye [[kvantemekanikk]] som la grunnlaget for et helt nytt verdensbilde.<ref name = Pais> A. Pais, ''Inward Bound: Of Matter and Forces in the Physical World'', Clarendon Press, Oxford (1986). ISBN 0-19-851971-0.</ref> ==Referanser== <references /> [[Kategori: Kvantemekanikk]] [[Kategori:Fysikkens historie]] [[Kategori:Atomfysikk]]
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Mal som brukes på denne siden:
Mal:Nowrap
(
rediger
)
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon