Redigerer Bohols historie

[[Fil:Bohol in Philippines.svg|thumb]]
'''Bohols historie''' følger på mange måter den [[Filippinene|filippinske]] nasjons allmenne historie, men har egne særtrekk som ikke bare er av sedvanlig lokalhistorisk karakter. Det mest karakteristiske avvik er de antispanske opprør på øya på 1600- og 1700-tallet, og den lange perioden – hele 85 år – da denne øya, som ligger omtrent midt i den filippinske øygruppen, var selvstyrt og uavhengig av Spania.

Øya [[Bohol]] ligger midt i Filippinenes midtre landsdel [[Visayas]], sør for [[Cebu]] med den viktige metropolen [[Cebu City]], og nord for [[Mindanao]]. Øya er omgitt av et stort antall øyer, de aller fleste svært små. Den største, Panglao, ligger rett utenfor provinshovedstaden Tagbilaran City vest på Bohol.
 
==Bohol fra 1200 til 1520==
Intet vites om Bohols befolkning før det 13. århundre. Det antas at en gruppe kalt «lutaoene» ankom Bohol fra det nordlige Mindanao omkring år [[1200]]. De bygde en bosetning på pæler i stredet mellom øyene Bohol og Panglao. Denne landsbyen ble et blomstrende lokalt maktsentrum, og er blitt kalt «kongedømmet Dapitan».

Lutaoene tilhørte en folkegruppe som spanjolene kalte «pintados».<ref>[http://www.aenet.org/bohol/aboutboh.htm Bohol-The Island Province] www.aenet.org Nettsted besøkt 15. november 2006.</ref>

==Fra Magellan til Dapitans undergang (1521&ndash;1564)==
[[Fil:Ferdinand Magellan.jpg|thumb|Ferdinand Magellan]]
[[Ferdinand Magellan|Magellan]]-ekspedisjonen seilte tett forbi Bohols østkyst på vei mot øyene Cebu og Mactan, og ekspedisjonens kronikør [[Antonio Pigafetta de Vicenza|Pigafetta]] skriver at ekspedisjonen etter Magellans død ved Mactan var innom øya Panglao, som ligger kloss inntil Bohols vestkyst. Nær stranden brente de skipet ''Concepcion'' (etter slaget ved Mactan den [[27. april]] [[1521]] hadde de ikke nok mannskap til alle tre skip). Deretter seilte skipet ''La Victoria'', nå kommandert av Sebastian de Elcano, til stredet mellom Panglao og hovedøya for å proviantere. Øyboerne ledet dem tretti meter inn fra stranden til et naturlig ferskvannsoppkomme (på cebuano: ''«boho»''). Stedet var sannsynligvis det som nå heter Bo-ol, og nå er en seksjon (''barangay'') i Tagbilaran City. Derav navnet Bohol.<ref>[http://www.bohol.gov.ph/island.html Origin of the name]  {{Wayback|url=http://www.bohol.gov.ph/island.html |date=20061206204022 }} www.bohol.gov.ph Nettsted besøkt 15. november 2006.</ref>

[[Fil:Ph locator bohol tagbilaran.png|thumb|left|Bo-ol ligger sør i dagens bykommune [[Tagbilaran]]; øya [[Panglao]] ligger umiddelbart vest for byen; Dauis er på østsiden av denne øya; den tidligere bosetningen Dapitan var en stylteby i stredet mellom Dauis og Tagbilaran.]]     
(En annen hypotese om navnet, fremlagt i dr. Lumin B. Tirols doktorarbeid ved [[University of Santo Tomas|Santo Tomas-universitetet]] i [[Manila]], er at det kommer fra det boholanske navnet (''Bo'ol'') på et vakkert blomstrende tre som er utbredt på øya.)

Den [[24. juli]] [[1525]], få år etter Magellan-ekspedisjonens jordomseiling, la en ny ekspedisjon ut på den samme ferden fra [[La Coruña]] i [[Spania]]. Ekspedisjonen kom også til de filippinske øyene, men i juni 1526 kom skipene fra hverandre under en storm. Et av skipene, ''Santa Maria del Parral'' led skipbrudd på stranden av det nordøstlige Mindanao. De overlevende ble tatt til fange og solgt som slaver. En fra mannskapet, Sebastian de Puerto (eller de Puerta), havnet hos høvding [[Datu Sikatuna|Sikatuna]]. Det er det første møtet mellom en spanjol og en øyboer fra Bohol som historien kjenner til.

Landsbyen som var «hovedstad» i «kongedømmet Dapitan» ble forlatt straks etter [[1563]], etter et plyndringstokt fra portugiserne og deres allierte fra Ternate.

Portugiserne og deres allierte kom med åtte skip og ankret ved dagens Dauis på øya Panglao. Øyboerne tok dem vel imot, men snart gikk deres besøkende til angrep og drepte Datu Sarripada Dailisan, plyndret bosettingen og tok slaver. En av fangene var Dailisans hustru, som de etterpå solgte for 90 gull-taeler i Maguindanao. Alt i alt ble 300 drept, av dem ni høvdinger. Dessuten ble 500 menn, kvinner og barn tatt til fange, 300 gull-taeler og 200 gong røvet, likeså kleder og handelsvarer. Det var vanlig i Visayas at steder knyttet til død og ulykke ble forlatt. Dermed forlot Dailisans bror Pagbuaya (også kalt Lagubayan) og 500 andre øya. De slo seg ned på det sted som idag heter [[Dapitan]] på Mindanaos nordkyst, etter at de først hadde underkastet seg ''Suban-on''-befolkningen der. Andre dro til andre steder på Mindanaos nordkyst eller til Leyte (Villalba).

==Legazpi og Sikatuna, spanjolene etablerer seg (1565&ndash;1596)==
Tidlig i [[1565]] kom en ny spansk ekspedisjon, ledet av [[Miguel Lopez de Legazpi]]. Han hadde seilt fra [[Mexico]] med fire skip og nesten 400 menn. Likesom Magellan støtte Legazpi på øyboere som slett ikke likte besøk. Han klarte ikke å få fotfeste på øya Cebu, og dro da, etter en avstikker til [[øya Samar]], sørover mot Mindanao. Men vinden snudde og drev skipene mot Bohol. Fra en [[Islam|muslimsk]] malayisk los fra et erobret handelsskip fra [[Borneo]], fant han ut at øyboerne på de filippinske øyene hadde handelsforbindelser med [[Molukkene]], Borneo, [[Java (øy)|Java]], [[Malacca]] og til og med fjernere land som [[India]] og [[Kina]].

Også på Bohol fikk Legazpi en uvennlig mottakelse. Men hans los kunne forklare at fiendskapen skyldtes portugisernes plyndingsraid rundt øyene. Portugiserne kom fra Molukkene og krysset omkring blant øyene i Visayas, og bare to år tidligere, i [[1563]], hadde de plyndret Bohol og tatt omkring tusen boholanere som slaver. Naturligvis forvekslet øyboerne spanjolene med portugiserne; Legazpi fikk vite at de var skeptiske til «hvite menn med skjegg».
  
Med hjelp fra sin los forklarte Legazpi for de to høvdingene Datu Sikatuna av Bool og Datu Sigala av Loboc at de verken var portugisere eller var kommet for å plyndre eller drepe. Han lyktes, og inngikk en vennskapspakt med dem. Den [[16. mars]] [[1565]] fulgte så blodspakten mellom Legazpi og Sikatuna;<ref>[http://www.bohol.ph/article26.html A Short History of Bohol (Part 1)] www.bohol.ph  Nettsted besøkt 15. november 2006.</ref> det fant antagelig sted i nærheten av den nåværende landsbyen Loay. Denne hendelsen feires fremdeles på Bohol i juni – ''Sandugo-fiestaen''. Tre dager etter ble seremonien gjentatt med Sigala.<ref name="zaide">[http://www.aenet.org/bohol/boholhis.htm Readings From Bohol's History] www.aenet.org, Source: Philippine Political and Cultural History. Volume I. Gregorio F. Zaide Nettsted besøkt 15. november 2006.</ref>

Et minne om blodspakten er gjengitt på provinsen Bohols offisielle segl.<ref>[http://www.bohol.gov.ph/pseal.html The Bohol Flag and Seal]  {{Wayback|url=http://www.bohol.gov.ph/pseal.html |date=20070408042959 }} www.bohol.gov.ph Nettsted besøkt 15. november 2006.</ref>

Etter å sikret seg assistanse fra Sikatuna og Sigala bestemte Legazpi seg for å prøve å etablere en spansk bosetning på Cebu. Med de to høvdingene som ledsagere og hjelpere seilte han fra Bohol påskesøndag og ankom Cebu den [[27. april]]. Bosettingen på Cebu lyktes, og ble gitt navnet ''Villa San Miguel'' (i dag: [[Cebu City]]). Etter få år var også Bohol underlagt [[Spania]], og ble administrativt tilordnet spanjolenes støttepunkt på Cebu.

==Bohol blir kristnet (1596&ndash;1620)==
[[Fil:Baclayon church 1596.jpg|thumb|Bohols eldste kirke, «Immaculate Conception» i Baclayon, ble bygd i [[1596]].]]
Ikke lang tid etter kom katolske misjonærer. Rundt tretti år etter at spanjolene satte seg fast i Cebu, kom den [[17. november]] [[1596]] to jesuittprester, pater Juan de Torres og pater Gabriel Sanchez, til Baclayon på Bohol. Det sies at det var moren til Bohols ''encomendero'', Doña Catalina de Bolaños, som inviterte dem. De etablerte seg i Baclayon og begynte raskt med forkynnelsen av kristendommen rundt om på øya. 

Den [[26. oktober]] [[1600]] ble Baclayon angrepet av rundt 300 plyndrende ''«Moros»'' fra [[Maguindanao]], ledet av Datu Sali og Datu Sirongan. Deretter flyttet jesuittene sitt hovedkvarter innover på øya til Loboc. Siden da og til jesuittene forlot øya i [[1768]] var Loboc residensen til den lokale jesuittsuperior. Det var i Loboc de grunnla Bohols første katolske menighet i [[1602]], fulgt av en skole i [[1604]] ''(Seminario Colegio de Indios)'', som utdannet det lokale ledersjiktets barn.

==Tamblots oppstand, ''moro''-raid, spanjolene styrker sitt nærvær (1621&ndash;1743)==

To antispanske opprør fant sted på øya. Det første ble ledet av [[Tamblot]] i desember [[1621]]. Han var en ''bablayan'' (prest) som så forfedrenes tro truet av den nye tro som de spanske jesuittene bragte med seg. Mens de fleste jesuittene var fraværende, de var i Cebu for å feire jesuittmisjonæren [[Frans Xavier]], fikk han med seg rundt 2&nbsp;000 boholanoer på en oppstand. Da nyheten om opprøret nådde Cebu sendte borgermester Don Juan de Alcarazo en militærekspedisjon over til øya. Den [[1. januar]] [[1622]] begynte en styrke bestående av 50 spanjoler og over 1&nbsp;000 filippinere sin fremrykning på øya. I slaget som fulgte, utkjempet under et voldsomt skybrudd ved Malabago nær Cortes, ble borgermesteren såret og spanjolenes styrker tvunget til retrett. Seks måneder senere forsøkte de et nytt angrep, og ble igjen slått tilbake. Da lyktes det spanske snikmordere å trenge inn i Tamblots leir og drepe ham. Nå var opprøret uten leder, og det var lett for spanjolene å nedkjempe det.
[[Fil:Dauis watchtower.jpg|thumb|Tårnet på dette bildet fra Dauis på Panglao er typisk for de befestninger som spanjolene bygget på grunn av moro-raidene fra Mindanao. Folk flyktet inn i slike tårn for å unngå å bli drept eller tatt som slaver.]]
Etter dette utbygde og styrket spanierne sitt nærvær på Bohol. Det var ikke primært en urolig lokalbefolkning man fryktet, men de stadige ''[[moroer|Moro]]''-raidene fra Mindanao. Sultanatet Sulu sendte i [[1629]] ut en ekspedisjon på plyndringsferd blant de bosetningene spanjolene hadde bygget opp på halvøya [[Camarines]] og på øyene [[Samar (øy)|Samar]], [[Leyte]] og Bohol. I [[1632]] ble Sulus [[sultan Wasit]] og [[Maguindanao]]s [[Muhammad Dipatuan Kudarat|sultan Kudarat]] frender ved inngifte, og de to sultanatene dannet en sterkere allianse. Deretter, i [[1634]], mobiliserte de en styrke på 1&nbsp;500 og angrep blant annet Leyte og Bohol på nytt.

Det var i perioden som fulgte at en rekke av øyas kirker ble bygd ved hjelp av lokale arbeidere, blant den kirkene i Baclayon (men som den står nå er den resultat av endringer fra [[1724]]) og Loboc.

Frem til [[1733]] hadde jesuittene grunnlagt seks bosetninger (kalt ''reducciones''): Loboc, Baclayon, Jagna, Talibon, Inabanga og Maribojoc. Her måtte folket bo; her var det lettere å beskytte dem mot ''Moro''-raid, å kristne dem – og avkreve dem skatt.

==Dagohoys oppstand, Bohol river seg løs fra spanjolene (1744&ndash;1829)==
Det andre antispanske opprøret kom i [[1744]]. Den dypere årsak var at befolkningen ikke likte å bli utkommandert til tvangsarbeid, men den utløsende faktor var en annen. Oppstanden ble ledet av [[Francisco Dagohoy|Francisco Sendrijas]] (kalt Dagohoy)<ref name="zaide"/> etter at broren hans var blitt drept. Pater Gaspar Morales S.J., sognepresten i Inabanga, hadde bedt en konstabel – Sagarino, Dagohoys bror – om å fakke en mann som hadde forlatt menigheten og tatt tilflukt i fjellene. Konstabelen fikk tak i ham, men så endte det med at Sagarino ble drept. Da da han ble bragt tilbake til landsbyen, nektet presten å gi ham en kristen begravelse. Presten mente at Sagarino hadde duellert med rømlingen. Den katolske kirke bekjempet duellering og ekskommuniserte duellanter.

Francisco Dagohoy, som var ''cabeza de barangay'' i Inabanga, ble rasende på presten, og mente at broren slett ikke hadde vært med på noen duell, men ble drept da rømlingen motsatte seg arrestasjon. Noe som kompliserte situasjonen, var at presten beordret at liket skulle få ligge å råtne i tre dager foran kirken i Inabanga. Det er imidlertid også mulig at det var Dagohoy som ordnet det slik, for å presse presten til å forandre mening om begravelsen. (Til slutt begravde Dahogoy broren sin selv.)

Han fikk mange rasende folk med seg på sin side, og den [[24. januar]] [[1744]] startet oppstanden med drapet på den italienske sognepresten i Jagna, pater Giuseppe Lamberti S.J. Kort tid etter drepte Dagohoy også pater Morales, og oppstanden spredte seg så over hele Bohol. Biskopen av Cebu, Miguel Lino de Espeleta, forsøkte forgjeves å roe ned situasjonen, og spanjolene forsøkte å gjenopprette sitt styre. Men Dahogoy nedkjempet de spansk–filippinske styrkene som ble satt inn mot ham. Han erklærte øyas uavhengighet og etablerte en egen regjering i fjellene, og var i stand til å utøve kontroll med storparten av øya.

Et særlig energisk forsøk på å få slutt på opprøret kom i [[1747]], da biskop [[Juan de Arrechederra]] var fungerende [[Liste over generalguvernører på Filippinene|generalguvernør]] på Filippinene ([[1745]]&ndash;[[1750|50]]). Han sendte en straffeekspedisjon til Bohol under kommando av Don Pedro Lechuga. Lechuga vant noen få trefninger, men maktet ikke å knuse Dagohoys styrker. Til slutt sendte han et slags commandoraid inn i fjellene for å drepe eller ta til fange Dagohoy, hans søster Gracia, og andre ledere. Men de kom tilbake med uforrettet sak; de klarte ikke å trenge gjennom til Dagohoys befestede tilholdssted.

Også etter Dahohoys død fortsatte oppstanden, og spanjolene klarte bare å holde på noen få landsbyer langs sørkysten.

I løpet av de påfølgende 85 år mislyktes ikke mindre enn 20 spanske generalguvernører, fra [[Gaspar de la Torre]] ([[1739]]&ndash;[[1745|45]]) til [[Juan Antonio Martínez]] ([[1822]]&ndash;[[1825|25]]), å få bukt med opprøret. At det tok så lang tid, skyldes ikke bare den lokale standhaftighet, men at Spania slet med andre problemer i sine kolonier. I de spanske amerikanske koloniene var det opprør mellom [[1810]] og [[1826]], noe som avbrøt [[Manillagallionen|sjøveien til Filippinene]], som gikk fra [[Acapulco]] i [[Mexico]] til Manila.

I [[1845]] ble general [[Mariano Ricafort Palacín y Ararca|Mariano Ricafort]] generalguvernør for Filippinene ([[1825]]&ndash;[[1830|30]]). Han sendte borgermester José Lazaro Cairo for å gjeninnført spansk styre på Bohol. Med en spansk–filippinsk styrke 2.200 mann stor gikk de til angrep den [[7. mai]] [[1827]]. Men det skulle ta mer enn ett års harde kamper og en by spansk ekspedisjon under kaptein Manuel Sanz (ankom i april [[1828]]) før de boholanske patrioter var nedkjempet. De siste rester av opprørsstyrkene ble tatt til fange i Caglayon-hulen. Den [[31. august]] [[1829]] markerer avslutningen av denne fasen i Bohols historie.

De fleste av Dagohoy-opprørets styrker ble benådet, og ble bosatt i nye landsbyer i lavlandet. Disse landsbyene heter idag Batuanan, Cabulao, Catigbian og Vilar (Bilar).

I mellomtiden var jesuittene blitt utvist fra Filippinene i [[1768]], og prester fra augustinerrekollektenes orden, under ledelse av deres tidligere provinsial pater Pedro de Santa Barbara, hadde overtatt ansvaret for den kirkelige betjening av Bohol. Augustinerrekollektene grunnla så innen år [[1800]] de nye landsbyene Tagbilaran, Dimiao, Guindulman, Panglao og Loon, alle i den spanskkontrollerte kystsonen i sør og vest.

==Spanskestyrets siste år (1830&ndash;1899)==
[[Fil:Emilio_Aguinaldo_(ca._1898).jpg|thumb|Emilio Aguinaldo, ca. 1898]] 
Etter den spanske gjenerobring gikk Bohol inn i en fredelig periode, Frem til den [[22. juli]] [[1854]] forble øya del av ''residencia de Cebu'' (provinsen Cebu), men fra da ble den sammen med øya [[Siquijor]] utskilt som en egen politisk-militær provins. Ved folketellingen i [[1879]] hadde Bohol 34 kommuner med en befolkning på 253.103.<ref>[http://www.bohol.gov.ph/history.html History of Bohol] www.bohol.gov.ph Nettsted besøkt 15. november 2006.</ref>

Spanskestyret var over i april [[1899]]. Etter at USA hadde vunnet den spansk-amerikanske krig overtok de landet mot et vederlag til Spania på 20 millioner dollar.

Spanjolene dro, og i en kort stund var Bohol et «Gobierno de Canton», en provins ledet av fremstående boholanoer i den uavhengige filippinske republikk proklamert av [[Emilio Aguinaldo]].

==[[Den filippinsk-amerikanske krig]] på Bohol (1900)==
Etter et knapt år var selvstyret over, for den [[17. mars]] [[1900]] landsatte amerikanerne styrker i Tagbilaran. Under ledelse av major Henry Hale fra USAs 44. infanteribataljon kom de for å overta kontrollen. Boholanoene organiserte seg til motstand. Den [[3. september]] [[1900]] satte de seg til motverge under oberst Pedro Samson, og de blodige kampene pågikk i flere måneder. Amerikanerne brente ned 20 av Bohols 35 småbyer, drepte tusenvis av filippinere og slaktet ned all buskap de kom over. Den [[23. desember]] [[1900]] overgav filippinerne seg på Bohol, og undertegnet en fredsavtale i prestegården i Dimiao.<ref>[http://www.trivia-library.com/b/military-biography-spanish-american-war-lt-andrew-summers-rowan-part-2.htm Military Biography Spanish-American War Lt. Andrew Summers Rowan Part 2] David Wallechinsky & Irving Wallace (reproduced with permission from "The People's Almanac" series of books). Nettsted besøkt 15. november 2006.</ref>

==Den amerikanske perioden (1901&ndash;1941/46)==
Året etter kapitulasjonen herjet en koleraepidemi den krigsherjede øya, og hundrevis av boholanoer bukket under.

Amerikanerne begynte snart å reorganisere styret og iverksette reformer. Veier ble anlagt og skoler ble bygd, og levekårene begynte å bedre seg. Ved reorganiseringen av provinsinndelingen den [[17. mars]] [[1917]] ble Bohol en egen provins.

I [[1941]] ble Bohol utskilt fra erkebispedømmet Cebu, og det katolske bispedømmet Tagbilaran ble opprettet.

==Japansk okkupasjon (1942&ndash;1945)==
Den annen verdenskrig kom for alvor til Bohol den [[17. mai]] [[1942]], da japanerne landsatte tropper i Tagbilaran. Tre tunge år fulgte. Det ble organisert en motstandsbevegelse som drev geriljakrig mot japanerne. Dens første hovedkvarter, kalt ''Behind the Clouds'', var i dype kløfter nær Catigbian, og det ble senere flyttet til Carmen.

Amerikanske styrker returnerte til Bohol den [[11. april]] [[1945]],<ref>[http://www.bohol.ph/article.php?id=28 A Short History of Bohol (Part II)] www.bohol.ph Nettsted besøkt 15. november 2006.</ref> og ble denne gang mottatt som frigjørere.

==Bohol og perioden etter den nasjonale selvstendighet (fra 1946)==
Den [[4. juli]] [[1946]] ble Bohol del av den selvstendige filippinske republikk.

På 1950-tallet ble Bohol satt på det filippinske politiske kart da en av øyas sønner, [[Carlos P. Garcia]] fra Talibon, ble landets president. Han ble valgt til Filippinenes visepresident i [[1953]], og fikk da ansvar som utenriksminister. Han tiltrådte som president dagen etter president [[Ramon F. Magsaysay]] omkom i et flystyrt den [[17. mars]] [[1957]]. Han vant så presidentvalget i november samme år, og kunne forstette som president.

Som president gjorde han seg bemerket for sin såkalte ''Philippines First''-politikk, som tok sikte på å utvikle og garantere Filippinenes økonomiske uavhengighet. Filippinske forretningsfolk ble gitt preferanse fremfor utenlandske, og det ble gjort endringer i innenlandsk økonomisk politikk som påvirket de kinesisk-filippinske forretningsfolkenes vilkår. Garcia opprettholdt landets nære bånd til [[USA]] og søkte nærmere samarbeid med ikkekommunistiske land i Asia. Han forkortet USAs gamle avtale om baser på filippinsk jord fra 99 års bruksrett til fra da 25 år, med mulighet for forlengelser for femårsperioder etter det.

I [[1986]] ble det nordøstlige Bohol gjort til et eget katolsk bispedømme, Talibon.

I [[2000]] hadde hele provinsen 1,3 mill. innbyggere.

==Referanser==
<references/>

{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Filippinenes historie]]