Redigerer Bloomsbury-gruppen

[[Fil:SomeBloomsburymembers.jpg|thumb|300px|En del av Bloomsbury-gruppen i 1915, fra venstre: Lady Ottoline Morrell, Maria Nys (senere gift med Aldous Huxley), Lytton Strachey, Duncan Grant, og Vanessa Bell.]]
'''Bloomsbury-gruppen''' (engelsk ''Bloomsbury Group'', på norsk i blant ''Bloomsbury-kretsen''<ref>[http://nrk.no/nyheter/kultur/lesekunst/forfattere/1986359.html «Forfattere, Virginia Woolf], fra NRK»</ref>) var en innflytelsesrik gruppe britiske [[forfatter]]e, [[intellektuell]]e, [[filosof]]er og [[kunstner]]e som i perioden [[1904]]–[[1940]] bodde, arbeidet eller studerte sammen nær [[Bloomsbury (London)|Bloomsbury]]-kvarteret i [[London]].<ref>Fargis, Paul (1998): ''The New York Public Library Desk Reference'', s. 262</ref> Blant de mest kjente blant kjernemedlemmene er [[Virginia Woolf]], [[John Maynard Keynes]] og [[Lytton Strachey]], mens [[E.M. Forster]] og [[Bertrand Russell]] var noe løsere tilknyttet. Av kjente forfattere som sto i sporadisk kontakt med kretsen kan nevnes [[H.G. Wells]] og [[T.S. Eliot]].

Medlemmene av kretsen var knyttet sammen i et komplisert nettverk av stadig skiftende relasjoner, samtidig var de varig forent gjennom blodsbånd, vennskap, ekteskap, stedstilhørighet og pasjoner.<ref>Pamela Todd: ''Die Welt von Bloomsbury''. Fischer, Frankfurt am Main 2002, s. 80f.: «kompliziertes Beziehungsgeflecht zusammen, das fortwährend in Bewegung war, aber stets verbunden blieb, verwoben durch Blutsbande, Freundschaft und Ehen, durch Orte und Leidenschaften»''.</ref> Medlemmene selv benektet at de utgjorde en formell «skole», men de var knyttet sammen i den vedvarende troen på kunstens betydning,<ref>Ousby, Ian (1995): ''The Cambridge Guide to Literature in English'', s. 95: "although its members denied being a group in any formal sense, they were united by an abiding belief in the importance of the arts"</ref> gjennom en felles borgerlig kulturforståelse og en liberal livsholdning.

Verkene til kretsens enkeltmedlemmer var vidt forskjellige, noe som bekrefter at du ikke utgjorde en «skole» i egentlig forstand, men mange verk fikk en gjennomgripende innflytelse på engelsk [[litteratur]], [[estetikk]], [[kunst]]- og litteraturanalyse, [[Økonomisk historie|økonomisk filosofi]], foruten synet på [[feminisme]], [[pasifisme]] og [[seksualitet]];<ref>[http://bloomsbury.denise-randle.co.uk/intro.htm ''The Bloomsbury Group: Artists, Writers & Thinkers'']   {{Wayback|url=http://bloomsbury.denise-randle.co.uk/intro.htm |date=20101125061740 }}</ref> kort sagt på hele den kulturelle moderniseringen av [[Storbritannia]].<ref name="tate">[http://www.tate.org.uk/learn/online-resources/glossary/b/bloomsbury «Bloomsbury»], ''Tate Gallery''</ref><ref>Christine Frick-Gerke (red.): ''Inspiration Bloomsbury. Der Kreis um Virginia Woolf''. Frankfurt am Main 2003, s. 9.</ref>

== Opprinnelse ==
[[Fil:Bloomsbury Group 51 Gordon Square blue plaque.jpg|thumb|upright|[[Blå plakett]], 51 Gordon Square, London]]
De mannlige medlemmene av Bloomsbury-gruppen, unntatt Duncan Grant, var utdannet ved [[Universitetet i Cambridge]], enten ved [[Trinity College (Cambridge)|Trinity College]] eller [[King's College (Cambridge)|King’s College]]. De fleste av dem, unntatt [[Clive Bell]] og brødrene Stephen, hadde vært medlemmer av «det eksklusive Cambridge-samfunnet, apostlene».<ref name="Blythe_54">Blythe, Ronald (1971), s. 54</ref><ref name="Gadd_20">Gadd, David (1974): ''The Loving Friends''</ref> Ved Trinity i 1899 ble Lytton Strachey, [[Leonard Woolf]], [[Saxon Sydney-Turner]] og Clive Bell gode venner med Thoby Stephen, og det var via Thoby og Adrian Stephens søstre [[Vanessa Bell|Vanessa]] og [[Virginia Woolf|Virginia]] at mennene møtte kvinnene ved Bloomsbury da de kom ned til London.<ref name="Blythe_54"/><ref name="Gadd_20"/>

I 1905 begynte Vanessa med «Fredagsklubben» og Thoby drev «Torsdagskveldene», som ble grunnlaget for Bloomsbury-gruppen,<ref name="Tate">[http://www.tate.org.uk/learn/online-resources/bloomsbury-group/introduction/timeline Bloomsbury Group, timeline] {{Wayback|url=http://www.tate.org.uk/learn/online-resources/bloomsbury-group/introduction/timeline |date=20170421083535 }}, ''Tate Gallery''</ref> noe som for enkelte faktisk var «Cambridge i London».<ref name="Blythe_54"/> Thobys for tidlige død i 1906 førte dem enda tettere sammen,<ref name="Gadd_20"/> og de ble hva som nå er karakterisert som «den gamle Bloomsbury-gruppen» som møttes for alvor i 1912. I [[1920-årene|1920-]] og 1930-årene endret gruppen seg da de opprinnelige medlemmene døde og den neste generasjonen hadde blitt voksen.<ref>Rosenbaum, Stanford Patrick (1995): ''The Bloomsbury Group'', s. 142</ref>

Bloomsbury-gruppen, som hovedsakelig kom fra øvre middelklasse, dannet en del av «et intellektuelt aristokrati som kunne spore seg selv tilbake til Clapham-sekten».<ref name="Blythe_54"/> De sistnevnte var en gruppe medlemmer av [[den engelske kirke]] som ønsket samfunnsmessige reformer, lokalisert i [[Clapham]] i sørlige [[London]], og var aktive i tidsrommet 1790–1830. De var knyttet sammen på like linje som Bloomsbury-kretsen ved et nettverk av venner og familie, og delte en felles moral og åndelige verdier.<ref>Tomkins, Stephen Michael (2010): ''The Clapham Sect: How Wilberforce’s circle changed Britain'', Oxford: Lion Hudson ISBN 978-0-74595-306-9, s. 1</ref> Bloomsbury-gruppen var et uformelt nettverk<ref>Gadd, David (1974): ''The Loving Friends'', s. 1, 45</ref><ref>Kuper, Adam (2010): ''Incest and Influence'', s. 224</ref> av innflytelsesrike kunstnere, kunstkritikere, forfattere og en økonom — mange av dem bodde i distriktet i London som er kjent som Bloomsbury.<ref name="Avery_33">Avery, Todd (2006): ''Radio Modernism'', s. 33.</ref> De var «åndelig» lik Clapham-gruppen som støttet hverandres karrièrer: «Bloomsberriene fremmet hverandres verker og karrièrer akkurat som de opprinnelige claphamittene gjorde, foruten også de innblandede generasjoner av deres besteforeldre og foreldre.» <ref name="Kuper_241">Kuper, Adam (2010): ''Incest and Influence'', s. 241.</ref>

Et historisk trekk for Bloomsbury-gruppen er at deres nære vennskap og slektskap ble opprettet før de ble kjent som forfattere, kunstnere og filosofer.<ref name="Clarke_56">Clarke, Peter (2009): ''Keynes'', s. 56</ref>

=== Deltagelse ===
[[Fil:Clive Bell.jpg|thumb|upright|Portrett av Clive Bell av Roger Fry, ca. 1924.]]
[[Fil:George-Beresford,-Vanessa-Bell.jpg|thumb|upright| Vanessa Bell, 1902.]]
[[File:E. M. Forster von Dora Carrington, 1924-25.jpg|thumb|upright|E.M. Forster, malt av Dora Carrington, 1924/1925.]]
[[Fil:Roger Fry self-portrait.jpg|thumb|upright|Roger Fry, selvportrett, 1928.]]
[[Fil:Duncan Grant with John Maynard Keynes.jpg|thumb|upright| Duncan Grant (venstre) og John Maynard Keynes, før 1913.]]
[[Fil:Carrington - Strachey.jpg|thumb|upright| Lytton Strachey, malt av Dora Carrington, 1916.]]
[[Fil:Virginia Woolf (3)-2.jpg|thumb|upright| Leonard Woolf, byste av Charlotte Hewer.]]
[[Fil:Woolf by Beresford 3.jpg|thumb|upright| Portrett av Virginia Woolf av George Charles Beresford, 1902.]]

=== Medlemmer ===
Gruppen hadde ti kjernemedlemmer (listet alfabetisk):<ref name="Avery_33"/>
* [[Clive Bell]] (1881-1964), kunstkritiker
* [[Vanessa Bell]] (1879-1961), senimpresjonistisk maler 
* [[E.M. Forster]] (1879-1970), skjønnlitterær forfatter
* [[Roger Fry]] (1866-1934), kunstkritiker og senimpresjonistisk maler
* [[Duncan Grant]] (1885-1978), senimpresjonistisk maler
* [[John Maynard Keynes]] (1883-1946), økonomisk filosof
* [[Desmond MacCarthy]] (1877-1952), litteraturjournalist
* [[Lytton Strachey]] (1880-1932), biograf
* [[Leonard Woolf]] (1880-1969), essayist og sakprosaforfatter
* [[Virginia Woolf]] (1882-1941), skjønnlitterær forfatter og essayist

I tillegg til disse ti, er Leonard Woolf i 1960-årene listet som «gamle Bloomsbury», foruten [[Adrian Stephen|Adrian]] og [[Karin Stephen]], [[Saxon Sydney-Turner]], og Molly MacCarthy, sammen med [[Julian Bell]], [[Quentin Bell]] og [[Angelica Bell]], og [[David Garnett]]<ref>Knights, Sarah (2015): Bloomsbury's Outsider</ref> som senere tillegg.<ref name="Lee_263">Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 263</ref> Med unntak av Forster, som utga tre romaner før den meget suksessfulle ''Howards End'' (1910), kom gruppens kreative utslag sent i gang.<ref name="Gadd_103-107">Gadd, David (1974): ''The Loving Friends'', s. 103-107</ref>

Det var stabile ekteskap og samtidig varierte og kompliserte affærer blant de enkelte medlemmene.<ref name="Kuper_241"/> [[Lytton Strachey]]<ref>[http://library.duke.edu/digitalcollections/bloomsbury/index.html ''Manuscripts and Woodcuts: Visions and Designs from Bloomsbury'']   {{Wayback|url=http://library.duke.edu/digitalcollections/bloomsbury/index.html |date=20090220133446 }}, Duke University Libraries Digital Collections. Det inkluderer 12 tresnitt av Roger Fry og manuskriptet til ''Elizabeth and Essex'', håndskrevet av Lytton Strachey sammen med 7 ulike håndskrevne brev.</ref> og hans fetter og elsker [[Duncan Grant]]<ref>Kuper, Adam (2010): ''Incest and Influence'', s. 231–232</ref> ble nære venner med Stephen-søstrene Vanessa Bell og Virginia Woolf. Duncan Grant hadde seksuelt forhold til søskenparet Vanessa Bell og Adrian Stephen, foruten også David Garnett, Maynard Keynes, og James Strachey. Clive Bell giftet seg med Vanessa i 1907, og Leonard Woolf kom tilbake fra Ceylon Civil Service (CCS) i 1912 for å gifte seg med Virginia. Vennskapet med Cambridge-apostlene brakte Desmond MacCarthy, hans hustru [[Mary MacCarthy|Molly]] (Mary), og E. M. Forster inn i gruppen.<ref name="Gadd_20"/>

Gruppen møttes ikke bare i sine hjem i Bloomsbury, sentralt i London, men også på landsteder utenfor London. Det var to særskilte steder i nærheten av [[Lewes]] i [[East Sussex]]: eiendommen Charleston Farmhouse,<ref>[http://www.charleston.org.uk/ «Charleston House»], ''A Bloomsbury Home and Garden''.</ref> hvor Vanessa Bell og Duncan Grant flyttet til i 1916; og Monk's House (i dag eid av [[National Trust (Storbritannia)|National Trust]]),<ref>Monk's House Photograph albums at Houghton Library, Harvard University: [http://nrs.harvard.edu/urn-3:FHCL.HOUGH:4458847 1863-1938], [http://nrs.harvard.edu/urn-3:FHCL.HOUGH:4394409 1909-1922.], [http://nrs.harvard.edu/urn-3:FHCL.HOUGH:4394410 1890-1933], [http://nrs.harvard.edu/urn-3:FHCL.HOUGH:4395032 1890-1947], [http://nrs.harvard.edu/urn-3:FHCL.HOUGH:4395033 1892-1938] and [http://nrs.harvard.edu/urn-3:FHCL.HOUGH:4420078 1850-1900].</ref> i [[Rodmell]], eid av Virginia og Leonard Woolf fra 1919.<ref>Rosenbaum, Stanford Patrick (1995): ''The Bloomsbury Group'', s. 208, 430-431, 437</ref>

Kirkegården Ascension Parish Burial Ground i [[Cambridge]] er det siste hvilestedet for to av Bloomsbury-gruppen: [[Desmond MacCarthy]] og hans hustru Molly McCarthy.<ref>[http://www.findagrave.com/cgi-bin/fg.cgi?page=gr&GSln=macCarthy&GSiman=1&GScid=859628&GRid=10462474 «Sir Desmond MacCarthy (1877 - 1952)»], ''Find A Grave Memorial''.</ref><ref>[http://www.findagrave.com/cgi-bin/fg.cgi?page=gr&GRid=34797344 «Lady Mary Josepha "Mollie" Warre-Cornish MacCarthy (1882 - 1953)»], ''Find A Grave Memorial''.</ref> Her er det også gravlagt ni Cambridge-apostler, inkludert filosofen [[G. E. Moore]] som utøvde en stor innflytelse på Bloomsbury-kretsen.

=== Andre ===
Mye om Bloomsbury-gruppen framstår som kontroversielt, inkludert medlemskap og navn; faktisk har en del framholdt at «de tre ordene 'the Bloomsbury group' har blitt så mye brukt at det har blitt bortimot ubrukelig.»<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 262</ref>

Nære venner, brødre, søstre, og selv noen partnere av venner var ikke nødvendigvis medlemmer av Bloomsbury-gruppen: Keynes’ hustru [[Lydia Lopokova]], en kjent russisk ballerina, ble kun motstrebende akseptert i gruppen,<ref name="Clarke_56"/> og det var bestemt «forfattere som ved et tidspunkt var nære venner av Virginia Woolf, men som var bestemt ikke 'Bloomsbury': [[T.S. Eliot]], [[Katherine Mansfield]], [[Hugh Walpole]].»<ref name="Lee_263"/> En annen var [[Vita Sackville-West]], som ble «Hogarth Press' bestselgende forfatter.»<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 447</ref> [[Hogarth Press]] var et lite privat trykkeri og forlag som ble opprettet i 1917 av Leonard Woolf og Virginia Woolf. Andre medlemmer sitert i listen over «andre» kunne være [[Ottoline Morrell]], eller maleren [[Dora Carrington]], eller psykoanalytikerne [[James Strachey|James]] og [[Alix Strachey]].<ref name="Lee_263"/> De sistnevnte ekteparet oversatte [[Sigmund Freud]] til engelsk.

== Kritikk ==
Bloomsbury-kretsens [[radikalisme]] og [[pasifisme]] gjorde dem åpen for latterliggjøring i media. Deres private liv ble mindre privat da sladder om utenomekteskapelig forhold ble spredt, og deres ukonvensjonelle liv gjorde det enkelt for deres samtidige i å avvise dem. Poeten [[Roy Campbell]] drev satire på dem i diktet «The Georgiad»<ref>[https://allpoetry.com/The-Georgiad «The Georgiad»], ''AllPoetry''</ref> som «intellektuelle uten intellekt». De ble avvist som snobber, [[Ateisme|ateister]] og upatriotiske, men «i det store og hele var slik kritikk overdrevet og urimelig.» <ref name="LiteratureNetwork">Rahn, Josh (2011): [http://www.online-literature.com/periods/bloomsbury.php «The Bloomsbury Group»], ''The Literature Network''</ref>

Om «forakt eller mistanke — det miljøet som en person eller gruppe skaper rundt seg selv — er kanskje en form for alter ego, en vesentlig og avslørende del av produksjonen,»<ref>Phillips, Adam (1994): ''On Flirtation'', s. 149</ref> er det kanskje mye å lære fra den (omfattende) kritikken som oppsto om Bloomsbury-kretsen. Tidlig klager fokuserte på at de ble oppfattet som en eksklusiv klikk,<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 267</ref> men etter den første verdenskrig, da enkeltmedlemmene i kretsen «begynte å bli kjente, økte fordømmelsene, og karikaturen av en doven, snobbete og selvforherligende samfunnsklasse som levde på renter, som promoterte sin egen utgave av finkultur, begynte å ta form.»<ref name="Lee_265"/> Slik Forster formulerte selvhånende det: «Inn kom det fine, feite renteutbyttet, opp steg de luftige tankene.»<ref>Forster, E.M. (1965): ''Two Cheers for Democracy'', s. 65</ref>

1930-tallets stadig mer truende tider førte til at nye kritikk ble formulert fra yngre forfattere av «hva de siste hadde gjort (Bloomsbury, modernisme, Eliot) i favør av hva de tenkte på som inntrengende, hardtrammende realisme...» [[Wyndham Lewis]]’ ''The Apes of God'' karakteriserte Bloomsbury-kretsen rett ut som elitistiske, korrumperte og talentløse.<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 612-622</ref> Den mest talende kritikken kom kanskje fra kretsens egne rekker da på randen av en ny verdenskrig ga Keynes en «nostalgisk og desillusjonert redegjørelse av den rene, velluktende luften til G.E. Moore, på tronen av en uforstyrret individualisme, en [[utopisme]] basert på en overbevisning om menneskelig rimelighet og anstendighet, en avvisningen av å akseptere sivilisasjonen som ‘en tynn og skrøpelig skorpe’ ...» Keynes' om enn ømme, men klagende tilbakevisning av hans «tidligere overbevisning» i lyset av samtidens krigstruende mørke: «Vi har fullstendig misforstått den menneskelige natur, inkludert vår egen.»<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 712</ref>

En senere kritisk uttalelse kom fra den amerikansk filosofen [[Martha Nussbaum]], sitert i 1999: «Jeg liker ikke noe som setter seg selv opp som en sluttet gruppe eller en elite, enten det er Bloomsbury-kretsen eller [[Jacques Derrida|Derrida]].»<ref>Boynton, Robert S. (21. november 1999): [http://www.robertboynton.com/articleDisplay.php?article_id=55 «Who Needs Philosophy? A Profile of Martha Nussbaum»] {{Wayback|url=http://www.robertboynton.com/articleDisplay.php?article_id=55 |date=20110523173436 }}, ''The New York Times Magazine''</ref>

== Felles tanker ==
Forfatteren [[Dorothy Parker]] kom med en siden kjent uttalelse om Bloomsbury-gruppen at de «bodde i kvadrater ... og elsket i triangler.»<ref name="tate"/> Livene og verkene til gruppens medlemmer viser felles trekk og en overlapping, innbyrdes likhet i tanker og holdninger som bidro til holde på vennskapet og holde slektninger sammen. Det er reflektert i stor del i innflytelsen til G.E. Moore: «essensen i hva Bloomsbury trakk fra Moore er innrammet i hans utsagn om 'ens fremste objekter i livet var kjærlighet, skapelsen og behaget av estetiske erfaringer og søken etter kunnskap'.»<ref name="Blythe_54"/>

=== Filosofi og etikk ===
Gjennom Cambridge-apostlene oppmuntret Bloomsbury-gruppen de analytiske filosofene [[G.E. Moore]] og [[Bertrand Russell]] som revolusjonerte britisk filosofi på begynnelsen av 1900-tallet. Distinksjon mellom mål og midler var ordinært innen etikken, men hva som gjorde Moores ''Principia Ethica'' («Etiske prinsipper», 1903) så viktig for den filosofiske utgangspunktet for Bloomsbury-gruppens tanker var Moores begrepsoppfatning om indre verdi som adskilt fra instrumental verdi. I etikken representerte Moore et konsekvensetisk standpunkt, det vil si at det er konsekvensene av en handling som avgjør dens verdi. Den ikke-hedonistiske [[utilitarisme]]n spilte en stor rolle for Cambridge-apostlene som Moore tilhørt som for Bloomsbury-gruppen.<ref>Nordin, Svante (2014): ''Filosofene. Vesterlandsk tenkning siden 1900'', Oslo: Dreyers forlag, s. 139</ref> Som med skillet mellom kjærlighet (en indre tilstand) og monogami (en adferd), skilte Moore mellom indre og instrumental verdi som tillot medlemmene å beholde en etisk egenmektighet basert på en indre beskaffenhet, uavhengig av, og uten referanse til, konsekvensene av deres handlinger. For Moore var indre verdi avhengig av en ubestemmelig intuisjon av gode og et konsept av komplekse sinnstilstander hvis verdi som en helhet ikke var proporsjonal av summen av dens deler. For Moore og Bloomsbury-gruppen var den fremste etiske gode «viktigheten av personlige forhold og det private liv,» foruten også estetisk forståelse: «kunsten for kunsten egen del.»<ref>Forster, E. M. (1965): ''Two Cheers for Democracy'', s. 64, 96</ref> Slik Virginia Moore oppfattet Moore var hans etikk at de to største goder i menneskelivet å betrakte det som er vakkert og personlige følelser for andre: vennskap og estetiske opplevelser må forfines ved å oppøve den menneskelige følsomhet.<ref name="Beyer_172">Beyer, Edvard, red. (1974): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 11, Oslo: Cappelens forlag, s. 172</ref>

=== Avvisningen av borgerlige holdninger ===
Bloomsbury-gruppen reagerte mot datidens sosiale ritualer, «de borgelige vaner... konvensjonene til det viktorianske liv»<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 54</ref> ved deres vektlegging av offentlig bedrifter, favorisere en mer uformell og privat fokus på personlige forhold og individuelt behag. Eksempelvis samtykket E.M. Forster til «svekkelsen av netthet og moter som faktorer, og framveksten av tanken om velbehag,»<ref>Forster, E. M. (1965): ''Two Cheers for Democracy'', s. 111</ref> og forfektet at «om jeg kunne velge mellom å forråde mitt land og forråde mine venner, håper jeg på at jeg har mot nok til å forråde mitt land.»<ref>Forster, E. M. (1965): ''Two Cheers for Democracy'', s. 76</ref>

Gruppen «trodde på velbehag (''pleasure'')... De forsøkte å få maksimal glede ut av deres personlige forhold. Om det betydde triangler eller mer kompliserte geometriske figurer, vel da, man aksepterte det også.»<ref>Snow, C. P. (1974): ''Last Things'', s. 84</ref> Som Virginia Woolf uttrykte det, deres «triumf er å ha utarbeidet et syn på livet som ikke på noen måte betydde fordervet eller skjebnesvangert eller kun intellektuelt; heller faktisk estetisk og enkelt; som fortsatt holder og fortsetter å få dem til å spise sammen, og bli værende sammen, etter 20 år.»<ref>Sitert i Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 268</ref>

=== Politikk ===
Politisk hadde Bloomsbury-gruppen hovedsakelig et venstreliberalt standpunkter, eksempelvis motsatte seg militarisme; men dets «klubber og møter var ikke aktivisme, i motsetning til de politiske organisasjoner som mange av medlemmene også tilhørte,» og de kom til å bli kritisert for det av deres etterfølgere på 1930-tallet som i kontrast var «meget berørt av den politikken som Bloomsbury-gruppen hadde avvist.»<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 263, 613</ref>

Kampanjen for [[Kvinnelig stemmerett|kvinners stemmerett]] ga en kontroversiell vesen til Bloomsbury-gruppen slik Virginia Woolf representerte gruppens arbeid om stemmerettskampen i hennes romaner ''Night and Day'' (1919) og ''The Years'' (1937).<ref>Koppen, Randi (2009): ''Virginia Woolf, Fashion and Literary Modernity'', s. 16.</ref>

=== Kunst ===
Navnet «Bloomsbury» ble første gang knyttet til gruppen i 1912 da Vanessa Bell, Duncan Grant og andre unge kunstnere utstilte verker ved en [[Senimpresjonisme|senimpresjonistiske]] utstilling organisert av Roger Fry.<ref name="tate"/> Sistnevnte kom inn i kretsen i 1910. Hans semimpresjonistiske utstilling i 1910 og 1912 involverte Bloomsbury-gruppen i form av en andre evolusjon som fulgte den filosofiske fra Cambridge. Denne gangen var kunstmalerne i kretsen langt mer involvert og innflytelsesrike.<ref name="Gadd_103-107"/> Fry og andre kunstnere i Bloomsbury-gruppen avviste det tradisjonelle skillet mellom kunst og kunsthåndverk,<ref>Avery, Todd (2006): ''Radio Modernism'', s. 477</ref> og Bloomsbury var således også en del av Frys senimpresjonistiske forlengelse inn i dekorative kunst og kunsthåndverk med hans [[Omega Workshops]]. Selv om dette prosjektet var kortlivet ved at det varte fram til 1920,<ref name="Gadd_103-107"/> fikk det betydning for utviklingen av design tidlig på 1900-tallet.<ref name="tate"/>

De senimpresjonistiske utstillingene, viktige ved at de brakte moderne fransk kunst til London og til den britiske offentlighet, som ble sjokkert av de mange verkene [[Paul Cézanne]], [[Paul Gauguin]], [[Vincent van Gogh]], [[Henri Matisse]] og den unge [[Pablo Picasso]]. De [[Avantgarde|avantgardiske]] eksperimentene til disse kunstnere ble omfavnet av Bloomsbury-kretsens malere. De skapte sin egen særskilte senimpresjonistiske utgave og ved 1914 var de blant de første britiske kunstnere som framstilte [[abstrakt kunst]].<ref name="tate"/> Etablissementets motstand mot senimpresjonismen gjorde Bloomsbury-kretsen kontroversiell. Clive Bell diskuterte senimpresjonismen i sin bok ''Art'' (1914), hvor han basert sin [[estetikk]] delvis på Roger Frys kunstkritikk og delvis på G.E. Moores moralfilosofi,<ref name="Lee_265">Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 265</ref> og hvor han skisserte sin teori om betydningsfull form som fremmet abstrakt kunst. Denne og Roger Frys bok ''Vision and Design'', en samling med [[essay]]er utgitt etter krigen i 1920, ble meget betydningsfull i utviklingen av modernismens kunstteori, og etablerte Fry som en ledende britisk kunstteoretiker.<ref name="tate"/>

Bloomsbury-gruppens kritikk av materialistisk realisme i visuell kunst og skjønnlitteraturen, påvirket framfor alt av Clive Bells «konsept om ‘betydningsfull form’, som adskilte og opphøyde konseptet om formen over kunstens innhold».<ref>Ousby, Ian, red. (1995): ''The Cambridge Guide to Literature in English'', s. 71</ref> Gruppens «fokus på form» og «Bells ideer kom til å stå for, kanskje også for mye, de estetiske prinsippene til Bloomsbury-gruppen.»<ref>Tew, P.; Murray, A. (2009): ''The Modernist Handbook'', s. 122, 127</ref>

[[Tate Gallery]], et kunstgalleri for moderne kunst i London, har flere kunstverk knyttet til Bloomsbury-kretsen, og en rekke andre ressurser av betydning for forståelsen av kretsen og deres samtid.<ref>[http://www.tate.org.uk/learn/online-resources/glossary/b/bloomsbury#archive «In focus: Bloomsbury in the Tate Archive»], ''Tate Gallery''</ref>

=== Første verdenskrig ===
[[Fil:Lady Ottoline Morrell.jpg|thumb|upright|Lady Ottoline Morrell, 1903, Bloomsbury-kretsens litterære vertinne.]]
[[Fil:Roger Fry with his wife Helen.jpg|thumb|upright|Roger Fry med sin hustru Helen, ca 1897. Fry giftet seg med Helen Coombe, også kunstmaler, i 1897. Helen ble mentalt syk og ble innlagt i 1910, men Fry forble hengiven til henne, og skrev kjærlige brev hele livet.]]
Utviklingen til den gamle Bloomsbury-kretsen var uunngåelig preget av, som omtrent all annen modernistisk kultur, av [[den første verdenskrig]]: «Den lille verden i Bloomsbury ble senere sagt en del av dens utkant ble ugjenkallelig spredt,» skjønt faktisk overlevde gruppens vennskap «brytningstiden og krigens sammenbrudd, på mange måter ble det faktisk styrket av den.»<ref>Gadd, David (1974): ''The Loving Friends'', s. 63</ref> De fleste, men ikke alle av dem, var protesterte bevisste mot krigen som militærnekter (av samvittighetsgrunner), noe som gjorde kretsen ytterligere kontroversiell. Politisk lente gruppen seg mot [[liberalisme]] og [[sosialisme]].<ref>Rosenbaum, Stanford Patrick (1995): ''The Bloomsbury Group'', s. 112, 393</ref>

Selv om krigen spredte den gamle Bloomsbury, fortsatte enkeltmedlemmene å utvikle sine karriere. [[E.M. Forster]] fortsatte å skrive vellykte romaner. Han ble nominert til [[Nobelprisen i litteratur]] en rekke ganger,<ref>[http://www.nobelprize.org/nomination/archive/show_people.php?id=3128 «Edward M Forster»], ''Nomination Database''. Nobel Media. Arkivert fra [https://web.archive.org/web/20150402155616/http://www.nobelprize.org/nomination/archive/show_people.php?id=3128 originalen] den2. april 2015.</ref> men hans roman ''Maurice'', som han skrev i tiden 1913–1914, utga han aldri grunnet dens homoseksuelle tema, og den ble først utgitt i 1971 etter Fosters død. I 1915 utga Virginia Woolf sin første roman, ''The Voyage Out''. I 1917 grunnla ekteparet Woolf Hogarth Press, en trykkerimaskin og et lite forlag. Her utga de [[T.S. Eliot]], [[Katherine Mansfield]], og mange andre, inkludert Virginia selv, sammen med engelske oversettelser av [[Sigmund Freud]]. I 1918 utga [[Lytton Strachey]] sin kulturkritikk av viktorianismen i form av fire ironiske biografier over viktorianske helteskikkelser ([[Henry Edward Manning|kardinal Manning]], [[Florence Nightingale]], [[Thomas Arnold]] og [[Charles George Gordon|general Gordon]]) i ''Eminent Victorians'' («Framstående viktorianere»). Boken ble en sensasjon, gjorde ham kjent og den fikk strålende omtaler, om enn av ulike årsaker. Stracheys hensikt var å rive ned mytestrukturen som var blitt konstruert i viktoriansk tid, og klarte det ved humor som tidligere hadde vært fraværende i den biografiske sjangre.<ref name="LiteratureNetwork"/> Han kledde de viktorianske gallionsfigurene nakne med utsøkt [[ironi]]; eksempelvis framstår Nightingale som egoistisk og upraktisk, og Gordon som utilregnelig i sin livsfjerne fromhet.<ref name="Beyer_172"/> [[Bertrand Russell]] skrev et brev fra [[Brixton Prison]] (hvor han satt fengslet for pasifisme) den 21. mai 1918 hvor han omtalte boken som briljant for dens ironi: «Jeg lo ofte høyt i min celle mens jeg leste boken. Fengselsvakten kom til min celle for å minne meg om at fengselet var et sted for straff.»<ref>Russell, Bertrand (2002): [https://books.google.no/books?id=97PesXqhNdAC&pg=PA148&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false ''The Selected Letters of Bertrand Russell: The Public Years, 1914-1970''], Psychology Press, s. 148</ref>

Året etter kom [[John Maynard Keynes|J.M. Keynes]]’ innflytelsesrike angrep på fredsavtalen med Tyskland og [[Versaillestraktaten]] i form av ''The Economic Consequences of the Peace'' («Fredens økonomiske konsekvenser»). Den ble en bestselger på begge sider av [[Atlanterhavet]] etter at den kom ut i [[USA]] i 1920, og den etablerte ham umiddelbart som en framstående internasjonal økonom, særskilt på venstresiden.<ref>Gadd, David (1974): ''The Loving Friends'', s. 124</ref> Bokens suksess bedret Keynes’ omdømme i Bloomsbury-gruppen, som hadde vært anstrengt etter hans arbeid i finansdepartementet under krigen.

== De senere Bloomsbury ==
1920-tallet var på en rekke områder Bloomsbury-kretsens blomstringstid. Virginia Woolf skrev og utga sine mest leste modernistiske romaner og essayer. E.M. Forster fullførte ''A Passage to India'' (1924), kanskje hans mest innflytelsesrike roman,<ref>Lewis, Paul (20. juli 1998): [http://www.nytimes.com/1998/07/20/books/ulysses-at-top-as-panel-picks-100-best-novels.html?pagewanted=all «'Ulysses' at Top As Panel Picks 100 Best Novels»]. ''The New York Times''. Arkivert fra [https://web.archive.org/web/20150108043817/http://www.nytimes.com/1998/07/20/books/ulysses-at-top-as-panel-picks-100-best-novels.html?pagewanted=2&pagewanted=all originalen] den 8. januar 2015</ref> og med en handling satt opp mot den britiske [[imperialisme]]n og den indiske [[Indisk selvstyrekamp|uavhengigehetskampen]] på 1920-tallet. Foster kom til å skrive flere romaner som ble utgitt i hans levetid, men han ble en av Englands mest innflytelsesrike essayister. Duncan Grant, og deretter Vanessa Bell hadde kunstutstillinger. Lytton Strachey skrev sine to biografier over dronningene [[Victoria av Storbritannia|Victoria]] og deretter [[Elisabeth I av England|Elisabeth]]. [[Desmond MacCarthy]] og Leonard Woolf engasjerte hverandre i vennskapelig rivalisering som litteraturredaktører av henholdsvis ''[[New Statesman]]'' og ''The Nation and Athenaeum'', således ga bensin på bålet til de som fryktet Bloomsbury-gruppens dominans av den britiske kulturen. Roger Fry skrev og foreleste bredt om [[kunst]] mens Clive Bell framførte Bloomsbury-verdiene i sin bok ''Civilization'' (1928), noe Leonard Woolf oppfattet som begrenset og snobbete, og beskrev Clive som «ypperlig organisering av intellektuelle [[Veddeløpshund|hundeveddeløp]].»<ref>Gadd, David (1974): ''The Loving Friends'', s. 112. Originalsitat: «wonderful organiser of intellectual greyhound racing tracks…»</ref>

I den mørke tiden på [[1930-tallet]] begynte Bloomsbury å dø ut: «Bloomsbury selv var knapt lenger i fokus.»<ref>Gadd, David (1974): ''The Loving Friends'', s. 191</ref> Et år etter utgivelsen av en samling med korte biografier, ''Portraits in Miniature'' (1931), døde Lytton Strachey.<ref name="Rosenbaum">Rosenbaum, s. xi</ref> og ikke lenge etter begikk hans tilknytning [[Dora Carrington]] selvmord. Roger Fry døde i 1934.<ref name="Rosenbaum"/> Vanessa og Clives eldste sønn, poeten [[Julian Bell]], ble drept i [[1937]] i [[den spanske borgerkrigen]], 29 år gammel.<ref name="Tate"/> Virginia Woolf skrev Frys biografi, men med trusselen av en ny verdenskrig ble hennes skrøpelige mentale tilstand forverret, og hun druknet seg i [[1941]].<ref name="Rosenbaum"/> I det foregående tiåret hadde hun blitt en av landets fremste feministiske forfattere med ytterligere tre romaner, og med en rekke essayer, inkludert den bevegende memoarboken ''A Sketch of the Past''. Det var også på 1930-tallet at Desmond MacCarthy ble den kanskje mest leste — og hørte — litteraturkritikeren med sin spalte i ''The Sunday Times'' og hans radioprogrammer på BBC. John Maynard Keynes’ ''The General Theory of Employment, Interest, and Money'' (1936), som også ble oversatt til norsk som ''[[Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger]]'', og som markerte ham som en av de fremste økonomer i sin tid. Han døde i [[1946]] mens han var involvert i prosessen med økonomisk lån for Storbritannia i USA.<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/magazine/4757181.stm «What's a little debt between friends?»], ''BBC News''. 10. mai 2006.</ref>

Mangfoldet i de kollektive prestasjonene og tankene til den senene Bloomsbury-gruppen kan bli oppsummert i en rekke av det som var blitt oppnådd i 1938, det samme året som [[Münchenavtalen]]. Virginia Woolf utga sin radikale feministiske polemikk ''Three Guineas'', et boklangt essay som sjokkerte flere av hennes venner i Bloomsbury, inkludert Keynes som hadde vært begeistret for den langt mer nennsomme ''A Room of One's Own'' (1929). Keynes leste sin berømte, men absolutt mer konservative memoarbok ''My Early Beliefs'' for Memoarklubben (se under), kun for utgivelse etter hans død.<ref>Woolcock, Owen (14. juli 2014): [http://blogs.ft.com/mba-blog/2014/07/14/my-early-beliefs/ «My early beliefs»], ''London Business School''</ref> Clive Bell utga en pamflett for pasifisme, men kom senere til å støtte krigen. E.M. Forster skrev en tidlig versjon av sin kjente essay «What I Believe», som med sitt valg, fortsatt sjokkerende for enkelte, om personlige forhold over patriotisme: hans stille forfektelse i møte med de økende totalitære kravene fra både venstre og høyresiden om at «personlige forhold… kjærlighet og lojalitet til den enkelte kan utligne statens krav.»<ref>Forster, E.M. (1965): ''Two Cheers for Democracy''. Penguin, s. 76-77. Originalsitat: «personal relations ... love and loyalty to an individual can run counter to the claims of the State.»</ref>

== Memoarklubben ==
I mars [[1920]] begynte Molly MacCarthy «Memoarklubben» for å hjelpe Desmond og henne selv til å skrive deres memoarer; og også «for deres venner som omgrupperte etter krigen (med den betingelse at de alltid skulle fortelle sannheten)».<ref>Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', s. 436</ref> Denne klubben møttes fram til [[1956]],<ref>Rosenbaum, s. xxxii</ref> eller kanskje 1964.<ref>Spalding, Frances (1991): ''Virginia Woolf'', s. 13</ref>

== Referanser og noter ==
<references />

== Litteratur ==
* Avery, Todd (2006): [https://books.google.com/books?id=G5H7x-OnqpEC&pg=PA33 ''Radio Modernism: Literature, Ethics, and the BBC, 1922-1938'']. Ashgate Publishing, Ltd.; ISBN 978-0-7546-5517-6.
* Bénézit, Emmanuel, red. (2012): [https://books.google.com/books?id=05C02RhJZCkC&pg=PA477 ''Bénézit Dictionary of British Graphic Artists and Illustrators'']. Oxford University Press; ISBN 978-0-19-992305-2.
* Blythe, Ronald (1971): i Daiches, David, red.: ''The Penguin Companion to Literature I''. Penguin.
* Clarke, Peter (2009): ''Keynes''. Bloomsbury Press, ISBN 978-1-60819-023-2, s. 56, 57
* Fargis, Paul (1998): ''The New York Public Library Desk Reference – 3rd Edition''. Macmillan General Reference, ISBN 0-02-862169-7, s. 262
* Forster, E.M. (1965): ''Two Cheers for Democracy''. Penguin.
* Gadd, David (1974): ''The Loving Friends: A Portrait of Bloomsbury'', London: The Hogarth Press Ltd.
* Head, Dominic (2006): [https://books.google.com/books?id=rQINrHtwNU0C&pg=PA114 ''The Cambridge Guide to Literature in English'']. Cambridge University Press; ISBN 978-0-521-83179-6.
* Knights, Sarah (2015): ''Bloomsbury's Outsider: A Life of David Garnett, Bloomsbury Reader, Paperback and Digital'', ISBN 978-1-4482-1545-4
* Koppen, Randi (2009): [https://books.google.com/books?id=5eJAB6albTIC&pg=PA16 ''Virginia Woolf, Fashion and Literary Modernity'']. Edinburgh University Press; ISBN 978-0-7486-3872-7.
* Kuper, Adam (2010): [https://books.google.com/books?id=EuZCutNuH5IC&pg=PA232 ''Incest and Influence: The Private Life of Bourgeois England'']. Harvard University Press; ISBN 978-0-674-05414-1.
* Lee, Hermione (1996): ''Virginia Woolf'', London: Chatto & Windus.
* Ousby, Ian, red. (1995): ''The Cambridge Guide to Literature in English'', Cambridge
* Phillips, Adam (1994): ''On Flirtation'', London: Faber & Faber, ISBN 978-0571144969
* Rosenbaum, Stanford Patrick (1995): [https://books.google.com/books?id=c62MaaE8PZMC&pg=PA430 ''The Bloomsbury Group: A Collection of Memoirs and Commentary''], University of Toronto Press; ISBN 978-0-8020-7640-3.
* Snow, C. P. (1974): ''Last Things''. Penguin.
* Spalding, Frances (1991): ''Virginia Woolf: Paper Darts: the Illustrated Letters''.
* Tew, P.; Murray, A. (2009): ''The Modernist Handbook''.

;Bøker og artikler
* Bell, Quentin (1986): ''Bloomsbury''.
* Edel, Leon (ca 1979): ''Bloomsbury : a house of lions'', Philadelphia: Lippincott.
* Levy, Paul (14. mars 2005): [http://www.telegraph.co.uk/culture/books/3638752/Bloomsburys-final-secret.html «Bloomsbury's Final Secret»]. ''The Telegraph.''
* ''Oxford Dictionary of National Biography'', 2004.
* Moyers, Steve (mars/april 2009): [http://www.neh.gov/news/humanities/2009-03/Manners.html «British Modernism’s Many Manners»] i: ''Humanities'' 30 (2)
* Reed, Christopher (2004): ''Bloomsbury Rooms''.
* S. P. Rosenbaum (red.):
** (1993): ''A Bloomsbury Group Reader.''
** (1995): ''The Bloomsbury Group: A Collection of Memoirs and Commentary'', revidert utg.
** (1987): ''The Early Literary History of the Bloomsbury Group: Victorian Bloomsbury.''
** (1994): ''Edwardian Bloomsbury''
** (2003): ''Georgian Bloomsbury''
* Shone, Richard (1976): ''Bloomsbury Portraits''.

;Museer og bibliotek
* [http://www2.tate.org.uk/archivejourneys/bloomsburyhtml/ ''Archive Journeys: Bloomsbury.''] Tate.
* [http://museum.cornell.edu/bloomsbury/home.htm «A Room of Their Own: The Bloomsbury Artists in American Collections»], Cornell University.
* [https://web.archive.org/web/20110611121706/http://library.vicu.utoronto.ca/special/bloomsbury.htm The Bloomsbury Group Collection at the Victoria University Library at the University of Toronto], Victoria University Library har en rekke spesialsamlinger som angår Bloomsbury-gruppen. Fremst blant disse er Virginia Woolf-samlingen som består av mer enn 3000 gjenstander.

== Eksterne lenker ==
* {{Commons|Bloomsbury Group}}
* [http://www.tate.org.uk/learn/online-resources/bloomsbury-group «The Bloomsbury Group: Art, lives and legacy»], ''Tate''
* [https://www.theguardian.com/tv-and-radio/2015/jul/25/bloomsbury-group-vanessa-bell-life-in-squares «TV drama set to spark a tourist rush on the trail of the Bloomsbury Group»], ''The Guardian'' 25. juli 2015
* [http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/books/features/bloomsbury-laid-bare-the-last-member-of-the-famous-artistic-set-reveals-all-8607907.html «Bloomsbury laid bare: The last member of the famous artistic set reveals all»], ''The Independant'' 12. mai 2013

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Bloomsbury-gruppen]]
[[Kategori:Modernisme]]
[[Kategori:Britiske kunstnere]]
[[Kategori:Litterære selskap]]