Redigerer Blasco Lanza D’Ajeta

{{Infoboks biografi}}
'''Blasco Lanza d'Ajeta''' (født 6. juni 1907 i [[Firenze]] i [[Italia]], død 19. november 1969 samme sted) var en italiensk diplomat og ambassadør.

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Blasco Lancia d'Ajeta di Trabia var fadderbarnet til Esther Slater, som var [[Sumner Welles]]' hustru.<ref>Garland, Albert N., Smyth, Howard McGaw, [https://books.google.de/books?id=pqCFSMtjZH0C&pg=PA297&dq=%22Blasco+Lanza+D%E2%80%99Ajeta%22&hl=en&sa=X&ei=jDvXUauDMo3DtAaQlIGoAg&redir_esc=y The Mediterranean Theater of Operations]: Sicily and the Surrender of Italy, s. 297</ref>

Lanza d’Ajeta giftet seg den 8. juni 1932 i Milano med Carla dei duchi Visconti di Modrone (født 8. november 1904 i Milano, død 2. august 1984 i Roma). 

Han studerte ved [[Universitetet i Firenze]] og gikk inn i den italienske utenrikstjenesten i 1932.

===Utenrikstjenesten===
Han ble først  postert til [[Folkeforbundet]]. Fra 1936 var han kontorsjef for [[Galeazzo Ciano]]. Den romerske protokoll av 18. mai 1941 skapte noen italienske territorier mellom [[Adriaterhavet]] og [[Den uavhengige staten Kroatia]]. I Kroatia ble en stor del av de rundt 30.000 jødiske innbyggerne myrdet. Noen italienere, inkludert Lanza d'Ajeta, motsatte seg deportasjonen av rundt 4000 til 5000 jøder fra områder som var blitt annektert av Italia.<ref>Hrsg. Mathias Bernath, Felix von Schröder, [https://books.google.de/books?id=I_sb13u8AyoC&pg=PA410&dq=Protokoll+%22Nezavisna+Dr%C5%BEava+Hrvatska%22&hl=en&sa=X&ei=_izXUc33JcTStAbf14CICA&redir_esc=y Biographisches Lexikon] zur Geschichte Südosteuropas: L-P. 3; Jonathan Steinberg, [https://books.google.de/books?id=LIgoGnRb1hcC&pg=PA53&dq=%22Lanza+D%E2%80%99Ajeta%22&hl=en&sa=X&ei=oTHXUf68I4jPtAas3YCYBQ&redir_esc=y All or Nothing] : The Axis and the Holocaust 1941-43.</ref>

Da [[Benito Mussolini]] tok til seg vervet som utenriksminister etter Ciano i februar 1943 som ble ambassadør til [[Den hellige stol]], ble Lanza d’Ajeta sekretær ved ambassaden der.

===Oppdrag i Lisboa 1943===
Etter avsettelsen av Mussolini den 25. juli 1943, gjorde den nye italienske ledelse anført av marskalk [[Pietro Badoglio]] et første forsøk på å komme i kontakt med de allierte for å få slutt på Italias deltakelse i andre verdenskrig. Oppgaven ble først betrodd [[Alberto Pirelli]] som ba Sveits om å megle. Sveitserne avslo, i nøytralitetsprinsippets navn  og vel i frykt for å utløse tyske represalier.{{Tr}}

Etter en mislykket kontakt med de britiske og amerikanske ambassadørene til [[Den hellige stol]]<ref>Indro Montanelli, Mario Cervi, ''L'Italia della disfatta'', Rizzoli, Milano, 1983, s. 344</ref>, besluttet Badoglio og [[Raffaele Guariglia]] (tidligere italiensk ambassadør til [[Tyrkia]] og senere utnevnt til utenriksminister) å sende avsted en diplomat til [[Lisboa]] med den oppgave å ta kontakt med britiske diplomater der. Lanza d'Ajeta, privatsekretær og daværende leder av Cianos kabinett, ble valgt til dette oppdraget. 

Lanza D'Ajeta var sønn av en amerikansk mor og beherske engelsk godt. Han fikk med seg et introduksjonsbrev fra den britiske ambassadør til Den hellige stol [[Francis d'Arcy Osborne]] rettet til [[Ronald Campbell]], den britiske ambassadør til Portugal og Osbornes fetter. Utsendelsen av denne lavere rangerte tjenestemannen indikerer at Badoglio fremfor alt ønsket å teste vannet og kjøpe tid.{{Tr}} Lanza d'Ajeta mottok ikke akkreditiver som autoriserte ham til å forhandle, men fikk bare generiske instruksjoner.

Lanza d'Ajeta ankom Lisboa 4. august 1943. I samtalen han hadde med Campbell ba han om at britisk-amerikanske radiosendinger sluttet å angripe [[kong Vittorio Emanuele III]] og Badoglio, i frykt for risikoen for et kommunistisk opprør. Han ga også råd om en avledningsmanøver fra de allierte på Balkan for å lette presset fra [[Wehrmacht]] i Italia. Til slutt kunngjorde han at Guariglia innen få dager ville møte den tyske utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]], men kun for å kjøpe tid<ref>Dino Grandi, ''25 luglio quarant'anni dopo'', a cura di Renzo De Felice, Il Mulino, Bologna, 1983, s. 428</ref><ref>Ray Moseley, [https://books.google.de/books?id=UmxaWvOL_IgC&pg=PA20&lpg=PA20&dq=Marquis+Blasco+D%27Aieta+Lisboa&source=bl&ots=LiRijOavwa&sig=IvEjvQuAVO5h9J8ti4SO_X43zWU&hl=de&sa=X&ei=6Y_WUaqiB4T3sgbGuIGABA&redir_esc=y Mussolini]: The Last 600 Days of Il Duce, s. 20</ref>.

Totalt sett hadde ikke Lanza d'Ajetas oppdrag noe annet resultat enn å vekke mistanker om Italias faktiske ønske virkelig var å løsrive seg fra Det tredje riket, og styrket forutinntatte oppfatninger - som senere skulle dukke opp igjen på [[Québec-konferansen]] i august 1943 - om at Italia måtte ilegges et straffende fredsregime.{{Tr}}

===Senere karriere===
Fra 1945 til 1949 var Lanza D'Ajeta ambassadesekretær av første klasse i [[London]]. Fra 8. mai 1952 til 26. februar 1955 var han ambassadør i [[Tokyo]].

==Referanser==
<references/> 

{{autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Lanza D'Ajeta, Blasco}}
[[Kategori:Italienske diplomater]]
[[Kategori:Italienske ambassadører]]
[[Kategori:Ambassadører til Japan]]
[[Kategori:Personer fra Firenze]]