Redigerer Birkebeinerne

{{se også|Birkebeinerne (TV-program)|Birkebeinerne (film)}}
[[Fil:Birkebeinerne på Ski over Fjeldet med Kongsbarnet (cropped).jpg|thumb|[[Knud Bergslien]]s maleri «Birkebeinerne» (1869) viser birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka som flykter fra [[baglerne]] med den vesle [[Håkon Håkonsson]], kongssønnen, til birkebeinernes «hovedstad» [[Nidaros]] i [[1206]]. Håkon IV ble født 1204 og var konge fra 1217 til 1263. {{Byline|Knud Bergslien (1827–1908)|type = Malt av}}]]
'''Birkebeinerne''' ([[Norrønt (språk)|norrønt]]: ''birkibeinar'') var en politisk gruppering i [[borgerkrigstiden]] i [[Norge]]. De startet som en opprørsflokk rundt [[tronpretendent]]en [[Øystein Øysteinsson Møyla|Øystein Møyla]] i midten av [[1170-årene]], med basis i [[Trøndelag]]. Med kong [[Sverre Sigurdsson]] kom birkebeinerne til makten i [[1184]], men fikk ikke full kontroll over landet før valget av Sverres sønnesønn, kong [[Håkon Håkonsson]] i [[1217]]. 

I borgerkrigstiden var det strid om hvem som skulle være [[Liste over Norges monarker|norsk konge]]. Til grunn for kampene lå også klare økonomiske interesser: etter vikingtoktenes slutt ble [[Syssel|sysler]] og embeder den viktigste inntektskilden for [[Aristokrati|aristokratiet]]. I denne situasjonen ble økonomisk maktkamp utspilt gjennom å støtte et nytt kongsemne som kunne begunstige sine støttespillere med jord og embeder. Birkebeinerne kjempet mot en rekke andre grupper som stilte seg bak sine egne kongsemner. Birkebeinernes mest kjente motstandere var [[Lendmannspartiet]], [[Baglerne]] og [[Ribbungene]]. Sistnevnte fulgte etter de mindre kjente [[Kuvlungene]] og [[Øyskjeggene]], og ble etterfulgt av [[Vårbelgene]] – også dette opprørsflokker fra Østlandet. Kampene mellom birkebeinerne og de andre flokkene – birkebeinernes aktive periode – foregikk over et tidsrom på rundt 40 år. Lendmannspartiet med kong [[Magnus Erlingsson]] ble nedkjempet i 1184, hvorpå kuvlungene reiste seg i Viken samme år. Biskop Nikolas organiserte baglerne i [[1196]], som etter lang tids borgerkrig overgav seg til birkebeinerne i [[1218]] ved et forlik som skapte nye opprørsflokker. Under kongsemnet [[Sigurd Ribbung]] vant ribbungene sterkt fram på Østlandet fra [[1221]], men led nederlag i [[1227]]. Et siste opprør av Håkon Håkonssons svigerfar [[Skule Bårdsson|Hertug Skule]], støttet av opprørsflokken Vårbelgene på [[Agder]], mislyktes i [[1240]]. Dette regnes vanligvis som slutten på borgerkrigstiden. Birkebeinerne og deres etterkommere satt med makten til [[1319]], da Norge og [[Sverige]] inngikk kongefellesskap etter [[Håkon V Magnusson|Håkon V Magnussons]] død. 

Birkebeinerne var kristne, men stod i et motsetningsforhold til makthaverne innenfor [[Den katolske kirke|kirken]], som på denne tiden vokste fram som en maktfaktor i hele Europa. Birkebeinerkongen Sverre Sigurdsson lå i strid med både den norske [[erkebiskop]]en [[Øystein Erlendsson]] og [[pave Innocens III]] – og birkebeinernes fremste motstandere, baglerne, var ledet og støttet av de norske [[biskop]]ene. Striden bygde på uenighet om kongen eller erkebiskopen skulle bestemme over kirkens gods, embeder og skatteinntekter. Sverre og birkebeinerne ville ha en nasjonal kirke med kongen som overhode, mens biskopene ønsket en selvstendig kirke der erkebiskopen kun stod i underordningsforhold til paven. Sverre anerkjente riktignok at erkebiskopen utnevnte biskopene, men det skulle skje sammen med folket, og Kongen skulle ha et avgjørende ord sammen med erkebiskopen. Andre viktige stridstema vokste fram da erkebiskop Øystein døde og hans ønskede etterfølger [[Eirik Ivarsson]] angrep Sverre og birkebeinerne med et klassisk gregoriansk kirkeprogram som hevdet Kirkens makt over Kongens. Særlig etter [[1188]] gikk striden over i en type maktkamp mellom konge og erkebiskop som mange steder kom i kjølvannet av den opprivende [[investiturstriden]] i høymiddelalderens Europa. Slik var utviklingen parallell med forhold i [[Danmark]], hvor Kirke og kongemakt utkjempet mange av de samme konfliktene i paveperioden til Innocens III.

Birkebeinernes «hovedstad» ble etter hvert [[Trondheim]], og det var i [[Trøndelag]] de hadde mest støtte. Lendmannspartiet var for det meste [[vestlending]]er, mens baglerne og ribbungene hovedsakelig var fra [[Østlandet]]. Et delt område var [[Agder]], og mye tyder på at lendmannspartiet stod sterkt her, men at birkebeinerne senere dominerte i den vestlige delen, og baglerne i den østlige.

== Birkebeinernes politiske ståsted ==
Birkebeinerne var en politisk gruppering, men ikke i moderne forstand – de hadde ingen uttalt felles [[ideologi]] eller syn på hvordan samfunnet burde organiseres. I samtiden kaltes birkebeinerne en ''flokk'', på samme måte som de mange gruppene de kjempet mot. Det birkebeinerne og motstanderne deres først og fremst var opptatt av, var hvem som hadde rett til å bli [[Liste over Norges monarker|Norges konge]]. Skillelinjene gikk hovedsakelig mellom to [[ætt]]er; etterkommere av [[Sigurd Jorsalfare]], og etterkommere av [[Harald Gille]] og hans sønner. Sigurd og Harald var sannsynligvis halvbrødre. Magnus Erlingsson var dattersønn av Sigurd, og Sverre hevdet å være sønn av Haralds sønn, [[Sigurd Munn]]. Birkebeinernes senere motstandere støttet alle etterkommerne til Magnus.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 112</ref>

===Konflikten med Kirken===
[[File:Nidarosdomen Trondheim 8 cropped.jpg|mini|[[Øystein Erlendsson]] var en av Sverres fremste kirkelige motstandere]]
I tillegg til ættespørsmålet, vokste Kirken fram som en sterk maktfaktor i middelalderen, som del av en enhetlig politisk organisasjon ledet av Paven i Roma. I [[1161]] gikk erkebiskop [[Øystein Erlendsson]] med på å kongekrone [[Magnus Erlingsson]], som riktignok var dattersønn av Sigurd Jorsalfare, men ikke kongssønn og dermed ikke rettmessig tronarving etter den verdslige tradisjonen. Da erkebiskop Øystein gikk med på å krone Magnus, var det for å sikre fred og styre etter Kirkens kristne lover som en ''rex justus'', og først og fremst bringe fred.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 257 ff. I denne delen viser Alnæs først og fremst til Kåre Lunden og Knut Helle.</ref> Erkebispen representerte Kirken, som så det som en hovedoppgave å få slutt på ufredstiden og lovløsheten som hersket i det hedenske samfunnet. I og med at Magnus Erlingsson ikke var av rettmessig kongsbyrd ifølge den verdslige rettsordningen, innebærer det at Kirkens fremste representant satt den verdslige maktordningen til side og stilte Kirkens autoritet bak kroningen. Både erkebiskopen og kongsemnet viste til arven etter [[Olav den hellige]] i sine taler. Av verdslig makt forsøkte Magnus og faren [[Erling Skakke]] også å få støtte av danskekongen [[Valdemar I av Danmark|Valdemar]].<ref>Antakelig var avtalen mellom Erling Skakke og Valdemar om Erlings underordning ikke et resultat av en likeverdig avtale, slik Snorre og Fagerskinna forsøker å fremstille det som, men et resultat av at Valdemar mente å ha et regulært tronkrav i Norge, og at Erling ble tvunget til å akseptere Valdemars krav. Krag (1990): 185-187</ref>

Selv om birkebeinerne ikke hadde noen politisk ideologi, brukte de også [[propaganda]] i kampen om det norske kongedømmet. Etter kristningen brukte kongene og kongsemnene ofte [[myte]]n om [[Olav den hellige]] for å rettferdiggjøre sine krav på tronen. Da Sverre kjempet mot Magnus Erlingsson, fremstilte han seg som Olav den helliges etterfølger og arvtaker. Sverre mente altså at han hadde rett til å bli norsk konge fordi han, i motsetning til Magnus, var utvalgt av Olav den hellige. Som «bevis» hevdet Sverre at Olav hadde kommet til ham i en drøm, gitt ham våpen og utpekt ham til sin forkjemper.<ref>Sverres saga, kap. 3</ref> Det fantes altså en myte om Olav den hellige som «Norges evige konge», som birkebeinerne brukte i kampen mot sine motstandere.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124</ref> Tidlig i sin tronkamp blandet Sverre også sammen kirkelige og verdslige maktgrunnlag - ved å hevde at Paven i Roma hadde gitt Sverres mor Gunnhild syndsforlatelse gjennom skrifte, og at Paven da skal ha oppfordret henne til å fortelle sønnen at han var av kongsætt slik at en ekte kongssønn kunne bli norsk konge.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 268.</ref> Et annet middel for å fremme kongskrav var historieskriving - både Sverre og sønnesønnen Håkon lot skrive sine sagaer, ''[[Sverres saga]]'' og ''[[Håkon Håkonssons saga]]''. Sverre fikk også skrevet ''[[En tale mot biskopene]]'', etter at han ble [[Ekskommunikasjon|bannlyst]] av Paven. I skriftet skyldte Sverre på de norske biskopene for bannlysningen.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 122-123</ref>

Mot slutten av birkebeinerperioden ble det tydeligere hva maktkampen mellom Kirke og kongemakt bestod i. Ved erkebiskop Øystein Erlendssons død i [[1188]] gikk embedet til Stavangerbispen [[Eirik Ivarsson]]. Han var skolert ved det gregorianske Sankt Victor-klosteret i [[Paris]], og gikk straks i gang med å gjennomføre det etter hvert vanlige stridsrepertoaret i de europeiske konfliktene med kongemakten: Økte kirkebøter, egen utnevning av biskoper, eget hærfølge, direkte kirkelig makt over alle kapell og stormannskirker. Som makt bak kravet nektet erkebiskop Eirik å krone Sverre til konge.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 285-286.</ref> Parallellen til den forutgående [[investiturstriden]] er sterk, slik denne stridens grunnlag ble videreført blant andre av erkebiskop Eiriks store teologiske forbilde, Sankt Victor:
:''«Så meget mer opphøyet som det åndelige liv er enn legemets liv, så meget høyere rager den geistlige makt opp over den verdslige i verdighet og ære. For den geistlige makt har å innsette den verdslige makt, for at den kan være, og å dømme den, om den ikke er god. Men den er selv innsatt av Gud, og om den viker av fra den riktige vei, kan den dømmes av Gud alene.»''<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 285.</ref>
I sin første preken som erkebiskop i Nidaros gikk Eirik Ivarsson til angrep på birkebeinerne, og henviste til at Sverre ikke var ektefødt i hellig ekteskap. Her støtte Kirkens og kongsmaktens ideologi sammen langs en ny akse - Sverres kongsverdighet avhang ikke av om han var kongssønn, men om han var født innenfor ekteskap. Men til grunn for konflikten lå altså dypere økonomiske interesser knyttet til bøter og kirkeytelser, eierskapet over kirker og bispestillinger, til og med erkebispens rett til å stille 90 hirdmenn i stedet for de lovfestede 30. Et annet spørsmål gjaldt kirkens domsmakt i egne indre saker.

Konflikten mellom Kirke og kongsmakt var minst like intens i [[Danmark]], hvor nesten kontinuerlig arvefølgestrid og borgerkriger tidvis ble avgjort ved at Kirken aktivt valgte side i stridighetene. Fra ca 1050-1250 lå Kongen i latent strid med den stedlig kirkeadministrasjon, hvor straffesystem, kirkeskatt (Peterspænge) og lokalt presteunderhold var viktige stridstema.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen, ''Danmarks historie'', 2004, utg 2005, side 54-76.</ref> Fra omkring [[1250]] ble striden ytterligere tilspisset, da biskopene vedtok den såkalte [[Vejlekonstitutionen]] som truet Kongen med å nekte geistlige tjenester og handlinger, etterfulgt av flere tilfeller hvor erkebiskopen nektet å krone danske konger.<ref>Benito Scocozza og Grethe Jensen, ''Danmarks historie'', 2004, utg 2005, side 74-76.</ref>

=== Den økonomiske maktkampen ===
[[File:Sverre 01.png|mini|Mynt utsendt av [[kong Sverre]] (framside og bakside)]]
I starten var birkebeinerne bare en fattig opprørsflokk, navnet kom av bjørkeneveret de brukte som sko, og mange var omstreifere eller fredløse. Deres første mobiliseringsmøte i [[1177]] fant sted i [[Värmland]] i [[Sverige]], hvor de også etter hvert høstet politisk støtte fra både lendmenn og konge. Mange trøndere som støttet birkebeinerne var misfornøyde med å miste sysler og makt de hadde fått av Øystein Møyla. Etter at [[vikingtiden]] med sine lønnsomme [[Plyndring|plyndringstokter]] var over på slutten av [[1000-tallet]], trengte [[aristokrati]]et nye måter å få inntekter på, slik at de kunne opprettholde sin livsstil. Ifølge [[historiker]] [[Sverre Bagge]] var borgerkrigene en løsning på denne krisen. Krigene førte til større økonomisk overskudd hos kongemakten. Aristokratiet kunne søke seg til kongens tjeneste og få lønnsomme [[Embede|embeter]] som [[Lendmann|lendmenn]] eller [[Sysselmann|sysselmenn]].

Birkebeinerne hadde tidlig livnært seg på plyndring, først på Trøndelagskysten, og siden fra bøndene utover i landet ettersom de la det under seg.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 270.</ref> Samtidig hadde både birkebeinerne og senere opprørsfokker stor appell i Indre Østlandet og Värmland, et område som var mindre rikt enn de flatere landbruksbygdene nærmere kysten. Under borgerkrigene ble birkebeinerne direkte forespeilet både plyndringsgods, sysler og embeder som belønning for å støtte Sverre. Ved angrepet på Nidaros sommeren 1177 mottok hver birkebeiner løfte om belønning før kampen:
:''«Dere skal få vite hva dere sloss for: Den som feller en lendmann og har vitner på det, han skal bli lendmann; hver mann skal få rang som han selv rydder seg rom til, den blir hirdmann som dreper en hirdmann,; han skal også få ære og andre gode ting av oss.»''<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 273.</ref>
Programmet er dermed et klassisk førstatlig plyndringsløfte, og løfte om at birkebeinerne skal få erstatte det sittende aristokratiet og selv bli aristokrati. 

Først med kong Sverre begynte birkebeinerne å bli betydelige utfordrere til kampen om det norske kongedømmet. Sverre var en svært dyktig hærfører, og selv med langt færre mann enn motstanderen greide han å gå seirende ut av kampene.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 121-122</ref> I starten fikk birkebeinerne liten støtte hos [[Bonde|bøndene]], og måtte derfor satse på mange profesjonelle krigere. Nettopp dette ble da også trolig årsaken til at birkebeinerne vant frem.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124-125</ref> Bøndene utgjorde imidlertid en stor del av hæren hos både birkebeinerne og motstanderne deres. Fordi bøndene var så viktige, turde ikke kongene presse dem for hardt for [[Skatt|skatter og avgifter]], men krig betydde uansett utgifter for bøndene. Derfor ønsket bøndene fred, og støttet av den grunn gjerne den til enhver tid sittende kongen.

Etter [[slaget ved Fimreite]] i [[1184]], der birkebeinerne drepte kong Magnus Erlingsson, ble også mesteparten av det norske aristokratiet, mennene som hadde støttet Magnus, drept. Nå ble birkebeinerne i stor grad det nye aristokratiet. Mens det gamle aristokratiet hadde vært mer selvstendige rikmannsslekter som hadde skapt sin egen posisjon forholdsvis uavhengig av kongemakten, ble det nye aristokratiet i langt større grad et ''tjenestearistokrati'': personer uten lokale maktposisjoner, som var avhengige av kongens støtte for å opprettholde sin nye posisjon, og derfor langt mer lojalt mot kongemakten. Slik var borgerkrigene med på å styrke kongemaktens - birkebeinernes - posisjon.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 125-127</ref>

Selv om birkebeinerne måtte fortsette å kjempe mot nye utfordrere etter slaget ved Fimreite, var det stort sett de som hadde kontrollen over mesteparten av Norge etter dette. [[Trøndelag]] var birkebeinernes hovedområde, men etter slaget ved Fimreite fikk de også kontrollen over [[Vestlandet]]. Det var bare [[Viken (historisk område)|Viken]] og [[Opplandene]] (Østlandet) som gjenstod. Disse områdene fikk birkebeinerne kontroll over med Sverres sønn [[Håkon Sverresson]], men mistet den igjen etter hans tidlige død. Dermed ble det først etter ribbungenes nederlag i [[1227]] at birkebeinerne fikk kontrollen over hele Norge.

== Kilder til birkebeinernes historie==
Hovedkildene til informasjon om birkebeinerne er kongesagaene ''[[Sverres saga]]'', ''[[Baglersagaene]]'' og ''[[Håkon Håkonssons saga]]''. Birkebeinerne omtales også helt på slutten av ''[[Fagerskinna]]'', og i ''[[Magnus Erlingssons saga]]'' i ''[[Heimskringla]]''. Det er [[Snorre Sturlason|Snorre]] som i sistnevnte saga kommer med forklaringen på birkebeinernes navn: «de spente never om leggene, så da kalte bøndene dem for birkebeiner».<ref>Snorre, ''Magnus Erlingssons saga'', kap. 36</ref>

''Sverres saga'', ''Baglersagaene'' og ''Håkon Håkonssons saga'' er [[Samtidssaga|samtidssagaer]]. Det betyr at de ble skrevet ned kort tid etter begivenhetene som fant sted. Forfatteren av ''Baglersagaene'' er ukjent, men forfatterne av ''Sverres saga'' og ''Håkon Håkonssons saga'' er henholdsvis [[Karl Jonsson]] og [[Sturla Tordsson]], begge [[Islending|islendinger]]. Disse sagaene er offisiell historieskrivning og talerør for birkebeinerkongedømmet. Sagaene er derfor preget av å ville fremstille birkebeinerne i et positivt lys. På tross av dette regnes samtidssagaer for å være rimelig pålitelige historiske kilder, og de utmerker seg ved detaljrik fremstilling og mange rimelig sikre enkeltopplysninger.<ref>Helle, Knut (1974): 15-16</ref>

== Bakgrunn ==
I borgerkrigstiden, som ble innledet etter [[Sigurd Jorsalfare|Sigurd Jorsalfares]] død i [[1130]], kjempet ulike fraksjoner av kongssønner og stormenn om kongemakten. Mye tyder på at borgerkrigene oppstod på grunn av konkurransen mellom [[Lendmann|lendmennene]] som støttet enten [[Harald Gille]] eller [[Magnus Blinde]], henholdsvis bror og sønn av Sigurd. Etter Harald Gilles død ble de tre sønnene hans, [[Øystein Haraldsson]], [[Sigurd Munn]] og [[Inge Krokrygg]], konger, men de var svært unge, og det var lendmennene som styrte på vegne av dem.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 112</ref> Kort tid etter oppstod [[lendmannspartiet]], forløperen til [[baglerne]], i kretsen rundt kong Inge. Den viktigste mannen her var [[Erling Skakke]]. Inges brødre ble drept, og stormenn fra [[Trøndelag]], [[Opplandene]] og [[Viken (historisk område)|Viken]] samlet seg om Sigurds sønn [[Håkon Herdebrei]]. Etter kong Inges fall fikk Erling Skakke gjort sin da fem år gamle sønn, [[Magnus Erlingsson]], til konge, og Håkon ble drept.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 113-114</ref> Magnus ble enekonge, men flere opprørere begynte å samle seg. Det er i denne situasjonen at birkebeinerne oppstod.

=== De første birkebeinerne ===
Det er Snorre som er hovedkilden til opplysninger om birkebeinernes første tid. Snorre forteller om [[Øystein Øysteinsson Møyla|Øystein Øysteinsson]], sønnen til kong Øystein Haraldsson. I [[1174]], da Øystein var 16-17 år gammel, dro han til den svenske stormannen [[Birger Brosa]], som var gift med Øysteins tante [[Brigida Haraldsdatter]], for å få hjelp til å ta opp kampen mot Erling Skakke og sønnen hans. Øystein inngikk [[Vennskap (norrønt)|vennskap]] med Birger og Brigida, og Birger lovte ham både penger og menn. Om vinteren reiste Øystein til Norge og samlet folk, og fikk mange støttespillere. Men de hadde lite penger og måtte plyndre for å overleve, noe som førte til at både lendmenn og bønder samlet folk mot dem.<ref>Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 36</ref> Ikke minst plyndret de mange handelsskip og jekter langs kysten av Trøndelag i denne tidlige perioden.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 270.</ref>

Forfatteren av Fagerskinna skriver: «De var helst unge folk, menn røynt bedre med styrke enn med vett».<ref>Fagerskinna, kap. 122</ref> Snorre skriver at «De var harde og våpendjerve menn, ikke så lite villstyrige, de fór voldsomt og rasende fram når de mente de hadde stor styrke. I flokken hadde de bare få slike som kunne legge planer, eller som var vant til å styre landet og til å bruke loven eller til å føre en hær.»<ref>Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 43</ref>

== Birkebeinernes første kamper ==
[[Fil:Magnus Erlingssons saga-Birkebeinarane-Werenskiold.jpg|mini|«Birkebeinane fylte garden og kringsette loftet.» Illustrasjon av [[Erik Werenskiold]] til [[Magnus Erlingsson]]s saga i 1899-utgaven av ''[[Heimskringla]] ''(«''Snorres kongesagaer''») {{Byline|[[Erik Werenskiold]] (1855–1938)|type = Tegning}}]]
Snorre forteller at de første to årene var birkebeinerne bare i [[Viken (historisk område)|Viken]] (kyststrøkene på [[Østlandet]]). De skal ha holdt noen slag, og fått seier i alle.<ref>Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 36</ref> Sommeren [[1176]] fikk de imidlertid tak i skip og seilte helt til [[Trondheim]]. Den gang var de fleste birkebeinerne folk fra [[Ranrike]], [[Marker]] og [[Telemark]].<ref>Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 37</ref> Da birkebeinerne kom inn i byen, omringet de gården til en høvding der, Nikolas Skjaldvorsson. Birkebeinerne tilbød Nikolas og mennene hans [[Grid (historie)|grid]] (våpenhvile), men Nikolas sa nei, som førte til kamp. Der falt Nikolas, og birkebeinerne gav grid til de overlevende på gården, samt alle bymennene.<ref>Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 38-40</ref> Deretter ble Øystein tatt til konge, og alle [[Trønder|trønderne]] underkastet seg ham.<ref>Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 41, Fagerskinna, kap. 127. Sistnevnte utdyper at Øystein ble tatt til konge på [[Øretinget]], Snorre skriver bare at Øystein "ble tatt til konge der" (altså i Trondheim)</ref>

=== Slaget på Re ===
:''Utdypende artikkel: [[Slaget på Re]]''
Vinteren [[1177]] var birkebeinerne tilbake i Viken. Det samme var kong Magnus Erlingsson, som oppholdt seg i [[Tønsberg]] sammen med [[Orm Kongsbror]] da han fikk vite at birkebeinerne var på [[Re]] (nordvest for Tønsberg). Magnus, Orm og hæren deres dro for å møte Øystein og birkebeinerne. Da birkebeinerne fikk se hæren til Magnus, stilte de seg opp til kamp. På grunn av store snømengder var det vanskelig å holde hæren samlet, og da [[Fylking|fylkingen]] gikk i oppløsning, ble birkebeinerne et lett bytte for Magnus' menn. Mange birkebeinere ble drept, etter hvert flyktet flere av dem, blant dem Øystein. Snorre forteller at han rømte inn på en gård for å be bonden der om grid, men bonden drepte ham og tok etter slaget med liket til kong Magnus, som satt inne på gården [[Ramnes]]. Inne på gården satt det også en birkebeiner, som Snorre ikke oppgir noe navn på. Da birkebeineren så liket av Øystein, tok han ei øks og fikk hugget både Magnus og Orm, men Orm greide å drepe ham. Magnus' menn forfulgte de birkebeinerne som flyktet, og drepte så mange de kunne.<ref>Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 42</ref> Snorre forteller at de fleste av de overlevende birkebeinere reiste til Marker eller Telemark, og noen til [[Sverige]].<ref>Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 43</ref>

== Kong Sverre ==
[[Fil:Sverre Sigurdsson (Nidaros Cathedral).jpg|mini| Sverre Sigurdsson]]
[[Sverre Sigurdsson]] er den mest kjente birkebeinerkongen. I [[1176]] kom Sverre til Norge fra [[Færøyene]]. Med ham tok utviklingen en ny retning. De første birkebeinerne, under Øystein Øysteinsson, var en fattig opprørsflokk og ingen reell trussel mot Magnus Erlingssons kongedømme. Under Sverre utviklet birkebeinerne seg til å bli den dominerende makten i Norge, og hans etterkommere regjerte landet gjennom Norges «gullalder».<ref>Krag (2000): 118</ref>

Etter slaget på Re trodde Magnus Erlingsson at hans enekongedømme var sikret. Men Sverre tok snart over som leder for birkebeinerne etter Øysteins død. I starten hadde Sverre bare et lite følge, langt færre menn enn Magnus, men han var en dyktig [[hærfører]]. Årene mellom 1177 og 1184 bestod av mange slag mellom Sverre og Magnus.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 121-122</ref> 

Akkurat som Øystein, fikk Sverre støtte fra Birger Brosa i Sverige.<ref>Sverres saga, kap. 6</ref> I påsken, [[9. mars]] [[1177]] hadde Sverre med seg en hær på 400 mann til [[Viken (historisk område)|Viken]], hvor han stevnet til ting og lot seg ta til konge ved et sted som heter Sørbø i [[Ranrike]] ([[Båhuslen]]).<ref>Sverres saga, kap. 7</ref> I den neste tiden fór Sverre rundt og samlet tilhengere, de fleste i grensetraktene mellom Norge og Sverige, samt fra Telemark.<ref>Sverres saga, kap. 8-9</ref> Birkebeinerne holdt flere mindre slag, både i [[Jemtland]] og i [[Trøndelag]].<ref>Sverres saga, kap. 10-11</ref> Deretter ble Sverre tatt til konge på [[Øretinget]] i Trondheim.<ref>Sverres saga, kap. 12</ref> [[Slaget ved Hørte bro]] i [[1178]] ble den første av Sverres mange seire over Magnus.<ref>Sverres saga, kap. 24</ref> 

=== Slaget på Kalvskinnet ===
:''Utdypende artikkel: [[Slaget på Kalvskinnet]]''
I [[1179]] stod et stort slag mellom birkebeinerne og Magnus Erlingsson. Slaget stod ved Kalvskinnet, et område rett utenfor Trondheim. I dette slaget falt Magnus' far Erling Skakke, og en mengde andre menn fra Magnus' hær. Birkebeinerne fikk seier til tross for at de var undertallige. Magnus flyktet inn til byen, og Sverre tok flere av skipene hans.<ref>Sverres saga, kap. 30-33</ref>

Dette slaget ble et gjennombrudd for Sverre og birkebeinerne, siden de ble ikke lenger bare sett på som en opprørsflokk. Sverre fikk stadig mer støtte. Sagaforfatter [[Karl Jonsson]] forteller at mens betegnelsen birkebeinere før hadde vært vanærende, ble det så et hedersnavn.<ref>Sverres saga, kap. 36</ref> Trøndelag var trolig Sverres første mål, og det ble her birkebeinerne hadde sitt hovedområde.<ref>Helle (1974): 81</ref> Magnus Erlingssons hovedområde var Vestlandet, og i [[1180]] skrev han ut leidang på Agder og nordover. Østlandet var nå et kampområde, Sverre hadde 1181-1182 få skip i Viken mens Orm Kongsbror med sin leidangsflåte herjet langs hele Skagerakjysten og skrev ut skatter fra bøndene.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 333.</ref>

=== Slaget ved Fimreite ===
:''Utdypende artikkel: [[Slaget ved Fimreite]]''
[[File:Magnus Erlingssons saga-Kongen tek hyllest-Werenskiold.jpg|mini|[[Magnus Erlingsson]]s kongehylling. Magnus ble drept av [[kong Sverre]] og birkebeinerne i [[slaget ved Fimreite]] i 1184.]]
I [[1184]] stod det siste slaget mellom birkebeinerne og Magnus Erlingsson, på Fimreite i [[Sogndalsfjorden]]. Magnus hadde 26 skip, mens Sverre hadde bare 14. Til tross for at de var underlegne i antall, greide Sverre og birkebeinerne å slå Magnus. Blant Sverres menn var den [[Trønder|trønderske]] [[Høvding|høvdingen]] [[Bård Guttormsson]]. I dette slaget falt Magnus Erlingsson og mange av hans fremste menn, blant annet [[Orm Kongsbror]]. Sverre ble enekonge i Norge.<ref>Sverres saga, kap. 84-94</ref> Det er trodd at nærmere 2000 menn fra Magnus Erlingssons hær kan ha falt i slaget ved Fimreite. Dette slaget ble avgjørende for birkebeinerne - den tidligere opprørsflokken hadde blitt landets ubestridte herskere.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 122</ref>

=== Kuvlungene og øyskjeggene ===
Bare et år etter Magnus Erlingssons fall ble birkebeinerne utfordret av en ny opprørsgruppe - [[kuvlungene]].<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 122</ref> Denne opprørsgruppen oppstod i Viken, hvor en rekke høvdinger sluttet seg til en mann kalt [[Jon Kuvlung]]. Jon påstod han var sønn av den tidligere norske kongen [[Inge Krokrygg]], og ble tatt til konge på Haugating. Birkebeinerne kalte Jon for kuvlung (av [[Norrønt språk|norrønt]] ''kufl'' - munkehette) og flokken hans for kuvlunger fordi han hadde vært munk på [[Hovedøya kloster]]. Birkebeinerne mente dette var et mer passende navn på Jon enn konge.<ref>Sverres saga, kap. 101</ref> Kuvlungene fikk hovedsakelig støtte i Viken, og ifølge Sverres saga hadde de også betydelig støtte på Agder og Vestlandet.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 333.</ref> Da de i [[1188]] forsøkte å angripe [[Bergen]], greide birkebeinerne å slå kuvlungene og drepe Jon, og Sverre var igjen enekonge.<ref>Sverres saga, kap. 109</ref> Men opprøret fortsatte under en annen opprørsflokk, [[øyskjeggene]], som hadde tung støtte fra orknøysjarlene og støttespillere av Erling Skakke og ikke ble nedkjempet før i [[1193]].

Et etterspill av striden med opprørerne på 1180-tallet, var at kong Sverres angivelige bror Eirik dro til Norge og gjorde krav på kongsverdighet. Sverre gikk med på en deling hvor Eirik fikk styre Viken (kysten fra Svinesund til [[Rygjarbit]]), men Eirik døde allerede i [[1190]].<ref>Noregs kongesoger, bind 2, side 168.</ref>

== Birkebeinerne mot baglerne ==
Birkebeinerne ble dermed Norges herskere, men måtte stadig kjempe mot ulike opprørsflokker og partier som mente de hadde rett på kongemakten. Den største og mest kjente av birkebeinernes motstandere var [[baglerne]], et opprørsparti reist av  [[Oslo bispedømme|Oslo-bispen]] [[Nikolas Arnesson]] i [[1196]]. Baglerne hadde i likhet med de tidligere opprørsgruppene sin hovedtyngde på [[Østlandet]], spesielt i Viken. Samtidig hadde de støtte nedover Skagerakskysten utover Vikens gamle vestgrense ved Ryggjarbit (Breviksfjorden) - baglerne bygde leidangsskip i austre [[Agder]] og hadde støtte av høvdingen Nikolas av Lista, mens birkebeinerne under høvding Torgils Fuhund samlet leidang ved [[Kvinesdal]].<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 334 og 336.</ref> Baglerne hadde også støtte fra de danske kongene, mens birkebeinerne fra sitt hovedområde i Trøndelag og på [[Vestlandet]], fikk støtte fra medlemmer av kongsslekten Sverige. 

[[Fil:Tunsberghus festning aerial photo1.JPG|mini| Ruinene av Tunsberghus festning i Tønsberg {{byline|Lars Åge Kamfjord}}]]
Baglerflokken tok [[Inge Magnusson]], en påstått sønn av Magnus Erlingsson til konge. Flere norske stormenn sluttet seg til denne flokken, blant annet [[Reidar Sendemann]] og Magnus Erlingssons bror [[Sigurd Jarlsson]].<ref>Sverres saga, kap. 129</ref> Baglerne kan også betraktes som en gjenopplivning av alliansen mellom Kirkens øverste ledere, og det gamle lendmannspartiet.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 333.</ref>

Den første kampen mellom birkebeinerne og baglerne stod kort tid etter, og her fikk baglerne seier. Sverre gav sønnen [[Sigurd Lavard]] skylden for tapet.<ref>Sverres saga, kap. 130</ref> Året etter, [[1197]], stod et nytt slag mellom de to [[fraksjon]]ene, denne gangen utenfor [[Oslo]], hvor birkebeinerne seiret. Det ble stort mannefall hos begge grupper, men mest blant baglerne. Høvdingene og stormennene på hver side kom seg imidlertid uskadd unna.<ref>Sverres saga, kap. 134-136</ref> Etter slaget flyktet baglerne til [[Trondheim]] og inntok borgen der, [[Sverresborg]]. Her røvet de alt godset de kunne finne, brente flere hus, og kastet en død birkebeiner i en brønn. Denne birkebeineren fant [[arkeologer]] under utgravninger i [[2014]].<ref>[http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Lette-i-bronn_-tror-de-fant-birkebeiner-fra-1197-7748762.html «Lette i brønn, tror de fant birkebeiner fra 1197»], artikkel i ''Aftenposten'' 17. oktober 2014. Funnet ble bekreftet i juni 2016: [https://www.nrk.no/trondelag/sensasjonelt-arkeologisk-funn-i-trondheim-1.12988032 «Sensasjonelt arkeologisk funn i Trondheim»], artikkel fra NRK Trøndelag 8. juni 2016</ref>
Baglerne angrep også birkebeinerne i Bergen flere ganger. Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne stod om Berget, eller [[Tunsberghus]] (nå [[Slottsfjellet]]) i [[Tønsberg]]. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen, men mens Sverre oppholdt seg der i julen [[1201]], ble han syk.<ref>Sverres saga, kap. 179-180</ref> Han døde av sykdom i [[Bergen]] i mars 1202.<ref>Sverres saga, kap. 181</ref>

=== Håkon Sverresson blir konge, birkebeinerne og baglerne forlikes ===
Etter Sverres død ble hans yngste sønn, [[Håkon Sverresson]], konge over birkebeinerne. Etter råd fra faren Sverre, som hadde innsett at han kjempet en tapt kamp mot kirken, forlikte Håkon seg med biskopene. Baglerkongen Inge Magnusson døde samme år som Sverre, så både baglere og birkebeinere samlet seg om Håkon som konge.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124</ref> Denne freden ble imidlertid kortvarig, for Håkon døde rett etter nyttår [[1204]]. Ifølge forfatteren av [[Baglersagaene]] ble han forgiftet av sin stemor, Sverres enke [[Margareta Eriksdatter (Eriksætten)|Margareta Eriksdotter]].<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 6</ref>

=== Guttorm Sigurdsson blir konge ===
Etter Håkons død måtte birkebeinerne velge en ny konge. Siden de ikke visste om noen sønn etter Håkon Sverresson, tok de [[Guttorm Sigurdsson]], sønn av Sverres eldste sønn Sigurd Lavard, til konge. Han var da bare fire år gammel, så [[Håkon Galen]], nevø av Sverre, ble Guttorms [[jarl]] og i realiteten riksstyrer.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 7</ref> På samme tid tok baglerne [[Erling Steinvegg]] til konge.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 8-9</ref> Guttorm døde senere samme år, og birkebeineren stod igjen uten konge.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 10</ref>

=== Inge Bårdsson blir konge ===
[[Fil:Inge Bårdsson seal.jpg|mini| Inge Bårdssons segl {{Byline|Oluf Bagge (1780-1836)|type = Tegning}}]]
De fleste ville at Håkon Galen skulle bli konge. Håkon var sønn av [[Cecilia Sigurdsdatter]], datter av [[Sigurd Munn]] (som Sverre også regnet som sin far). Håkon Galens far var den svenske [[Folkvid lagmann]]. Birkebeinerne hadde flere forslag til ny konge, blant annet [[Inge Bårdsson]]. Inge var Håkon Galens halvbror - de var begge sønner av Cecilia. Inges far var høvdingen Bård Guttormsson, som tidligere hadde vært en del av kong Sverres hær. En mann som het Sigurd kongsfrende ble også foreslått, han var gift med Ingebjørg, datter av Magnus Erlingsson. Valget stod mellom Håkon, Inge og Sigurd, og bøndene skulle rå for kongevalget. De fleste likte Sigurd best, fordi han var den vennligste av dem, men de var usikre på om han var dyktig nok til å rå for landet. Lendmennene ville helst ha Håkon Galen, fordi han var en god hærfører. Dette protesterte bøndene på, de ville ikke ha en konge av gautsk ætt (fra [[Gøtaland]], der Håkons far var fra). Dermed ble Inge sett på som det beste alternativet, idet han kom fra en av de beste ættene i Norge. Inge ble tatt til konge på Øretinget, og Håkon Galen ble igjen jarl med ansvaret for hæren.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 11-12</ref>


Den samme sommeren forsøkte baglerne å innta Bergen, men birkebeinerne greide å forsvare borgen.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 13</ref> Våren etter, [[1205]], kom birkebeinerne til Tønsberg. Baglerne besluttet at det var klokest å flykte, så de reiste til Danmark. Dermed ble Inge Bårdsson tatt til konge også på [[Haugatinget]].<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 16</ref> Baglerne kom imidlertid raskt tilbake og fortsatte kampene. Birkebeinerne hadde mange speidere ute. Året etter, [[1206]], satt Håkon Galen i Bergen og skrev brev til Inge, som satt i Trondheim, om at baglerne var på vei. Inge kalte straks sammen hæren, og de ble enige om å holde vakt. Inges menn, med Sigvald Karl i spissen, tok ikke oppgaven alvorlig, og satt og drakk hele kvelden.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 20</ref> Samme natt inntok baglerne Trondheim, og kong Inge, som lå og sov, måtte rømme i bare undertøyet. 90 birkebeinere skal ha blitt drept.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 21</ref> Håkon Galen holdt et nytt slag mot baglerne i Bergen, og også her gikk det dårlig for birkebeinerne, som mistet 200 mann.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 23</ref> Sommeren 1207 døde baglerkongen Erling, og baglerne valgte [[Filippus Simonsson]], biskop Nikolas' nevø, til ny konge.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 26</ref> Samme sommer satt birkebeinerne med [[Dagfinn Bonde]] i Bergen. Dagfinn skulle holde vakt over borgen, og krevde 200 mann. Det ble ikke sett på som nødvendig, og han fikk bare 100. Det skulle vise seg å være en tabbe, for baglerne kom til byen og inntok borgen og stjal en menge verdisaker. Til slutt satte de fyr på borgen.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 30-31</ref>

=== Forlik mellom birkebeinerne og baglerne ===
:''Utdypende artikkel: [[Kvitsøyforliket]]''
Den nye erkebiskopen, Tore, mente birkebeinerne burde forlike seg med baglerne, og han og biskop Nikolas, baglerhøvdingen, ble enige om å prøve å få istand en avtale mellom de to stridende partene. Nikolas fikk overtalt Sverres datter, [[Kristina Sverresdatter|Kristina]], til å gå med på å forlove seg med baglernes konge, Filippus.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35</ref> Slike [[arrangerte ekteskap]] for å forene stridende parter eller [[Ætt|ætter]] var svært vanlig i middelalderen. Dersom man ikke kunne slå motstanderen, og ofte ble samarbeid foretrukked. Når to personer giftet seg, ble familiene deres ''[[Vennskap (norrønt)|måger]]'', og var dermed moralsk forpliktet til å støtte hverandre.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2008): 100</ref> Høsten [[1208]] møttes baglerne og birkebeinere på [[Kvitsøy]] i [[Rogaland]]. Erkebiskop Tore talte på Inges og birkebeinernes vegne, og biskop Nikolas på Filippus' og baglernes. Det ble bestemt at Filippus skulle ha Opplandene og Viken fra [[Rygjarbit]] til [[Svinesund]], det vil si omtrent det som allerede var baglernes kjerneområder, og Kristina. Han måtte slutte å kalle seg konge og stå i et underordningsforhold til kong Inge. Baglerne og vikværingene fortsatte imidlertid å kalle Filippus konge slik som før.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35</ref>

== Håkon Håkonsson ==
[[Håkon Håkonsson]] var utenomekteskapelig sønn av Håkon Sverresson. Håkon Håkonsson ble født sommeren 1204, noen måneder etter sin fars død. På denne tiden visste ikke birkebeinerne om Håkon, og de tok altså Guttorm og senere Inge til konger. Håkons mor, [[Inga fra Varteig|Inga]] hadde hatt et forhold til Håkon Sverresson da han var i [[Borg (by)|Borg]] høsten [[1203]].<ref>Håkon Håkonssons saga, kap 1</ref> Håkon ble født på gården [[Folkenborg]] i dagens [[Eidsberg kommune]] i [[Østfold]]. Dette området var, som resten av Viken, dominert av baglere, og det var fare for guttens liv dersom noen baglere fikk rede på at en birkebeiner-sønn fantes i området. Inga og Håkon bodde derfor på gården Folkenborg, hos Trond prest. Trond støttet birkebeinerne, og sammen med en bonde i nærheten, Erlend, holdt han kongssønnen mer eller mindre i skjul i nesten to år.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 19</ref> 

=== Skituren over fjellet ===
[[Fil:Birkebeinerne på Ski over Fjeldet med Kongsbarnet (cropped).jpg|thumb| Birkebeinerne på ski over fjellet med Håkon Håkonsson. {{Byline|Knud Bergslien (1827–1908)|type = Maleri}}]]
Høsten 1204 gjorde Trond og Erlend seg klare til å smugle Inga og Håkon ut av [[Borgesyssel]]. Julaften kom de til [[Hamar]], hvor de møtte to av birkebeinernes sysselmenn. Birkebeinerne var på vakt, for det var mange baglere også på Opplandene. [[Liste over biskoper i Hamar i katolsk tid|Biskop Ivar av Hamar]] fikk høre at kongssønnen var i byen, og inviterte ham og moren til seg. Birkebeinerne stolte ikke på biskopen, og reiste så fort de kunne videre til [[Lillehammer]]. Herfra ville de videre til Trondheim, men været var svært dårlig, med mye frost og snø. Birkebeinerne bestemte seg derfor for å sende sine to beste skiløpere, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, i forveien på ski gjennom [[Østerdalen]] med kongssønnen. De to birkebeinerne fikk med seg to bønder som var kjente i området. Likevel fant de ikke frem til bygden de skulle til, og måtte overnatte i ei løe på fjellet. Forfatter av Håkon Håkonssons saga, [[Sturla Tordsson]], forteller at det ikke fantes mat til den lille Håkon, så birkebeinerne måtte bare smelte litt snø i munnen på ham.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 19-20</ref> Sturla sammenligner ferden med [[Olav Tryggvason|Olav Tryggvasons]] flukt som barn fra [[Gunnhild Kongemor]] og mennene hennes. Sturla diktet dette [[Kvad|kvadet]] om ferden, som han gjengir i sagaen:<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 21</ref>
<poem>
''Dengang edlingen viste han var''
''Tryggves navngjetne ætling,''
''da den framråde fyrstes''
''barn for ufred flyktet.''
</poem>

Da baglerne fikk høre at Trond prest hadde reist fra Borgesyssel til [[Opplandene]], og at han hadde med seg en kongssønn, sendte de åtte høvdinger ut for å lete etter gutten. Men da baglerne kom til [[Hedmark]], hadde birkebeinerne Torstein og Skjervald allerede dratt over fjellet med Håkon, og på grunn av det dårlige været ville ikke baglerne prøve å reise etter dem. Da birkebeinerne og Håkon kom til Østerdalen der det var flere folk, sluttet flere menn seg til dem, blant annet sysselmennene Sæming og Torbrand Svarte. Til slutt kom birkebeinerne og Håkon frem til [[Ålen]] øverst i [[Gauldalen]], og kongssønnen var reddet for denne gang. I Trondheim ble Håkon godt mottatt av kong Inge, siden birkebeinerne hadde vært glade i Håkons far og farfar.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 21-23</ref>

=== Kong Inge dør, Håkon Håkonsson blir konge ===
[[Fil:HakonTheOldAndSkule-Flateyjarbok crop.jpg|mini| Kong Håkon Håkonsson, tegning fra [[Flatøybok]]]]
[[21. april]] [[1217]] døde kong Inge.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 33</ref> Det ble deretter diskusjon blant birkebeinerne om hvem som skulle bli deres neste konge, for de hadde flere kandidater. Inge etterlot seg sønnen Guttorm, som da var 11 år gammel. Inges halvbror, [[Skule Bårdsson]], mente nevøen burde bli konge etter sin far. Mange mente også at Skule selv burde bli konge, han som var den avdøde kongens bror. Men mesteparten av [[Hird og hirdmenn|hirden]] ønsket Håkon Håkonsson som konge.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 34</ref> Håkon ble tatt til konge på Øretinget samme år, 13 år gammel.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 39</ref> Skule Bårdsson ble Håkons [[jarl]], og siden Håkon var mindreårig, var det Skule som var landets reelle riksstyrer.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124</ref>

=== Baglerne oppløses ===
Samme år som Håkon ble tatt til konge døde også Filippus Simonsson, baglerkongen. Baglerne var dermed uten konge. Da Håkon Håkonsson og Skule jarl fikk høre at Filippus var død, handlet de raskt. Motivasjonen var å hindre at baglerne fant seg en ny konge og at flokken deres skulle bli sterkere igjen. Baglerne og birkebeinerne møttes på [[Nøtterøy]]. Her ble det satt [[Grid (historie)|grid]] (våpenhvile, nådetilsagn) mellom partene. Håkon og Skule tilbød dem å bli håndgagne menn hos birkebeinerne, men på grunn av det langvarige fiendskapet mellom de to partene, tok ikke baglerne sjansen på det. De ble enige om at baglerne den følgende vinteren skulle fortsette å ha de [[Syssel|syslene]] som Filippus hadde hatt, men at de skulle slutte fred året etter. Så ble Håkon Håkonsson tatt til konge også i Viken, først på [[Haugatinget|haugating]] og deretter på [[Borgartinget|borgarting]].<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 47-49</ref> Året etter, i [[1218]], besluttet baglerhøvdingene å legge ned flokken og bli Håkon Håkonssons menn.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 63-64</ref> Med dette var den 22 år lange striden over.

Samlingen av baglerne og birkebeinerne om Håkon Håkonsson hadde flere årsaker. De mektige kirkelederne hadde i flere år vært pådrivere for forsoning, som ved Kvitsøyforliket. Dette forliket la grunnlaget for samlingen ti år senere. Man tror også at de mektige høvdingene hos både baglere og birkebeinere ønsket å sikre posisjonene sine og hadde større fordel av fred enn av konflikt. Konflikten mellom baglerne og birkebeinerne var også i stor grad en regional konflikt - birkebeinerne dominerte i Trøndelag og på Vestlandet, mens baglerne regjerte på Østlandet. De av baglerne som besluttet å legge ned flokken og gå over til birkebeinerne, virker å ha vært en ganske liten gruppe mektige menn, flere av dem med slektstilknytning til Magnus Erlingsson og med geografisk tilknytning til Vestlandet. For dem var det ikke vanskelig å gi opp baglernes «Østlandsrike». På den andre siden var det en gruppe baglere med geografisk tilknytning til Østlandet. For dem ble overgangen til et samlet birkebeiner-Norge ikke fullt så enkel. Flere av dem fikk redusert eller ingen innflytelse under kong Håkon Håkonsson. Dette førte til et nytt opprør.<ref>Krag (2000): 130-131</ref>

=== Birkebeinernes kamp mot ribbungene ===
[[Ribbungene]] stod for det siste store opprøret mot birkebeinerne, som pågikk fra [[1219]]-[[1227]]. Navnet fikk gruppen etter kongsemnet, [[Sigurd Ribbung]] («røver»). [[Gudolf av Blakstad]] var ribbungenes fremste leder - han hadde vært blant de baglerne som overgav seg til kong Håkon og birkebeinerne etter at baglerpartiet ble oppløst.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 64</ref> Imidlertid var Gudolv blant de baglerne tilknyttet til Østlandet, som da fikk redusert sin innflytelse etter baglernes nederlag. Gudolf fikk ikke den posisjonen han ønsket seg hos birkebeinerne, og året etter sendte han menn til Danmark for å lete etter en gutt som skulle være sønn av den tidligere baglerkongen Erling Steinvegg. Denne gutten var Sigurd Ribbung, som da skal ha vært 17 år gammel. Gudolf ble Sigurds hovedrådgiver.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 69-70</ref>

Ribbunene fikk fra [[1221]] stor oppslutning på Østlandet, trolig også i [[Telemark]].<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 336.</ref> Det var først i midten av 1220-årene at Håkon Håkonsson og Skule satte inn kreftene mot ribbungene. I [[1225]] jaget kong Håkons styrker ribbungene østover langs kysten av Agder, hvor de ifølge sagaen gjorde stor skade både for kongen og for bøndene.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 335-336.</ref> Etter dette mistet ribbungene mye støtte, fordi krigførende flokker førte til store belastninger for bøndene.<ref>Krag (2000): 131</ref> Sigurd var ribbungenes konge til han døde i [[1226]].<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 151</ref> Etter hans død ble [[Knut Håkonsson]], sønn av birkebeinerhøvdingen [[Håkon Galen]], tatt til konge.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 152</ref> Da birkebeinerne til slutt nedkjempet ribbungene i 1227, ble Knut en av kong Håkons menn.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 167-169</ref>

Ribbungenes fall i 1227 regnes på mange måter som slutten på [[borgerkrigstiden]], selv om mindre opprør fortsatte frem til [[1240]]. I løpet av tiden fra Kvitsøyforliket i 1208 og til nedkjempelsen av ribbungene, ble det norske [[Aristokrati|aristokratiet]] bestående av stadig færre og mektigere personer. Toppsjiktet ble etter hvert såpass dominerende at opprørsgrupper ikke greide å true deres posisjon. Mer fredelige tider og mektigere aristokrati førte til fastere strukturer rundt enekongedømmet.<ref>Krag (2000): 131</ref>

== Skule Bårdsson ==
[[Fil:Hertugskule.jpg|mini| Hertug Skule]] 
Håkon Håkonssons forhold til jarlen Skule Bårdsson ble stadig mer konfliktfylt etter hvert som Håkon ble voksen. Håkon ble forlovet med Skules datter [[Margrete Skulesdatter|Margrete]] i [[1219]], i håp om at dette skulle forbedre forholdet mellom konge og jarl.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 69</ref> De giftet seg i [[1225]].<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 135</ref> Forlovelsen og det senere giftermålet mellom Håkon og Margrete forbedret ikke forholdet mellom Håkon og Skule. Avtalen var at Skule skulle styre Viken som strakk seg fra Svinesund til Ryggjarbit (Breviksfjorden), men ved utskrivingen av leidang i [[1222]] tok Skule kontroll over leidangen på Agder, som tilhørte Håkon Håkonssons riksdel. Ved fornyelsen av riksdelingen i [[1223]] krevde Skule utvidelse av sin østlige riksdel til å omfatte hele Agder vest til Åna-Sira, noe Håkon Håkonsson avslo.<ref>''Noregs kongesoger'', bind 2, side 98.</ref> Skule fikk også sin posisjon redusert på et høvdingmøte i Bergen, ledet av [[Erkebiskop av Nidaros|erkebiskopen]] [[erkebiskop Guttorm|Guttorm]]. På møtet ble Skule gitt kontroll over et mindre område enn før, og i tillegg ble han forpliktet til å hjelpe Håkon med en hær overalt i landet.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 105-106</ref> Omtrent på samme tid gav Håkon også erkebiskop Guttorm rett til å slå egen mynt, noe som må ha vært en del av en strategi for å få erkebiskopen mer positivt innstilt til kongen.<ref>Krag (2000): 132</ref>

I [[1233]] fikk Skule sin stilling ytterligere svekket, idet han måtte gi fra seg retten til direkte styring over landet. Skule skulle bare få skatteinntektene, men ikke ha reell styringsmakt.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 182-185</ref> Skule ble rådet til å gå med på dette, for fredens skyld. Skule samlet til seg flere nye menn som skulle være håndgagne hos ham. Birkebeinerne kalte Skules støttespillere for [[vårbelger]] - de hadde sitt hovedområde på Østlandetmen hadde også støttespillere i Skules lendområder på Vestlandet og i Agder.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 335.</ref> Ifølge sagaforfatter Sturla Tordsson, var det «disse mennene som egget jarlen så sterkt til å begynne ufred, han skulle ikke la kong Håkon sitte i hans, jarlens, brorsarv, sa de. Jarlen gav altfor mye etter for deres overtalelser, som det siden skulle vise seg.»<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 193-195</ref>

I et forsøk på å rette opp i det stadig skjevere maktforholdet, gav kong Håkon Skule tittelen [[hertug]] i [[1237]], som den første i landet.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 200</ref> Selv om Skule fikk imponerende titler, ble hans reelle makt mindre og mindre. Til slutt gjorde han opprør.

=== Skules opprør mot Håkon Håkonsson ===
I [[1239]] gjorde Skule åpent opprør mot Håkon, som Skule mente hadde ranet ham for hans brorsarv (kong Inge hadde vært Skules halvbror). Skule lot seg hylle til konge på Øretinget i november 1239.<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 208-211</ref> Senere ble han også tatt til konge i [[Oslo]].<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 236</ref> Året etter, i [[1240]], ble Skule og de mennene som var med ham drept etter [[Slaget i Oslo 1240|slaget i Oslo]]. Skule flyktet til Trondheim og forskanset seg i [[Elgeseter kloster]]. Birkebeinerne satte fyr på klosteret og tvang slik Skule ut og drepte ham. Skules siste ord skal ha vært: «Hugg meg ikke i ansiktet, det er ikke skikk å gjøre det med høvdinger!»<ref>Håkon Håkonssons saga, s. 269-270</ref> Med dette var 110 år med borgerkrig i Norge over.

== Etterspill ==
Skules fall representerte den endelige slutten på striden om det norske kongedømmet. Birkebeinerne, som startet som en fattig opprørsflokk, endte til slutt opp som Norges ubestridte herskere. Med Håkon Håkonssons enekongedømme ble den «norske gullalderen» innledet. Håkon ble kronet og salvet til konge [[29. juli]] [[1247]], av Pavens utsending, [[kardinal]] [[Vilhelm av Sabina]]. Håkon førte en aktiv [[utenrikspolitikk]], og han hadde mye kontakt med både den [[Liste over engelske konger|engelske kongen]] og den [[Tysk-romersk keiser|tysk-romerske keiseren]]. Både [[Grønland]] og [[Island]] ble under Håkon en del av [[Norgesveldet]].<ref>Krag (2000): 133-137</ref>

Håkons etterkommere satt med makten i Norge frem til kongefellesskapet med [[Sverige]] i [[1319]].

== Historikernes syn på birkebeinerne ==
Birkebeinerne og konfliktene deres med baglerne og andre grupper er et tema [[historiker]]ne har hatt mange ulike meninger om. I første halvdel av 1900-tallet var mange norske historikere inspirert av [[Marxisme|marxismen]], en ideologi som anser klassemotsetninger for å være drivkraften i historien. De marxistiske historikerne så på konfliktene i borgerkrigstiden som et uttrykk for kamp mellom underklassen og overklassen, altså bøndene mot stormennene, kongen og kirken. [[Andreas Holmsen]], og senere [[Kåre Lunden]], er de mest kjente representantene for denne synsvinkelen. 

I [[etterkrigstiden]] ble den marxistiske historieskrivingen kritisert av mer [[Empirisme|empiristisk]] orienterte historikere. Disse var kritiske til bruk av overordnede teorier og generaliseringer, slik marxistene i stor grad brukte. Empiristene var mer opptatte av detaljer og samhandling mellom aktører. [[Jens Arup Seip]] og [[Knut Helle]] er eksempler på empiristiske historikere.

Historiker [[Sverre Bagge]] mener at begge tradisjonene har noen poenger, men er også opptatt av at man faktisk vet veldig lite om birkebeinerne og konfliktene i borgerkrigstiden. Bagge ser på striden mellom birkebeinerne og baglerne som en strid samfunnseliten imellom, ikke som en strid mellom over- og underklassen, slik marxistene gjorde. 

==Moderne bruk av navnet==

I moderne tid avholdes skirennet [[Birkebeinerrennet]], sykkelrittet [[Birkebeinerrittet]] og [[Birkebeinerløpet]] fra [[Østerdalen]] til [[Gudbrandsdalen]] hvert år, til minne om ferden i [[1206]] da [[Torstein Skevla]] og [[Skjervald Skrukka]] hadde med den to år gamle [[Håkon Håkonsson]] for å redde ham fra [[Baglerne]] som hadde kontroll over området der han ble født.

Årlig siden 1973 har skirennet ''[[American Birkebeiner]]'' (populært kalt ''Birkie'') vært arrangert i [[Wisconsin]], USA.<ref>{{Kilde www|url=http://www.birkie.com/ski/|tittel=About Birkie|besøksdato=20. august 2016|forfattere=|dato=|forlag=birkie.com}}</ref>

''[[Birkebeinerne (TV-program)|Birkebeinerne]]'' var et realityprogram som gikk på TVNorge i 2007.

Filmen ''[[Birkebeinerne (film)|Birkebeinerne]]'' (2016) skildrer Torstein Skevla og Skjervald Skrukkas reise over fjellet for å redde Håkon Håkonsson fra baglerne. [[Kristofer Hivju]] og [[Jakob Oftebro]] har hovedrollene som de to birkebeinerne. Filmen ble regissert av [[Nils Gaup]] og hadde premiere 12. februar 2016.

== Birkebeinerkongene ==
[[Fil:Lillehammer komm.svg|thumb|upright|Skiløperen i kommunevåpenet til [[Lillehammer]] skal minne om da birkebeinerne reddet Håkon Håkonsson fra baglerne. Våpenskjoldet ble godkjent i 1898.]]
* [[Øystein Øysteinsson Møyla]] (1174–1177)
* [[Sverre Sigurdsson]] (1177–1202)
* [[Håkon Sverresson]] (1202–1204)
* [[Guttorm Sigurdsson]] (1204)
* [[Inge Bårdsson]] (1204–1217)
* [[Håkon Håkonsson]] (1217–1263)
* [[Skule Bårdsson]] (1239–1240)

== Andre birkebeinerhøvdinger ==
* [[Bård Guttormsson]]
* [[Dagfinn Bonde]]
* [[Einar Kongsmåg]]
* [[Filip Jarl]]
* [[Håkon Galen]]
* [[Ulv av Lauvnes]]
* [[Vegard Veradal]]

== Referanser ==
<references />

==Litteratur==
=== Primærkilder ===
*[http://heimskringla.no/wiki/Haakons,_Guttorms_og_Inges_saga Håkons, Guttorms og Inges saga] (Baglersagaene). I: Norges Kongesagaer, 1914-utgaven, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914
*Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill. Saga Bok, Stavanger
*Snorre Sturlasson, [http://heimskringla.no/wiki/Magnus_Erlings%C3%B8ns_saga Magnus Erlingssons saga], oversatt av Gustav Storm, Kristiania 1914
* {{ Kilde bok | forfatter = [[Sturla Þorðarson]] | utgivelsesår = 1964 | tittel = Håkon Håkonssons saga | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051608162 }}
* {{ Kilde bok | utgivelsesår = 1996 | tittel = Sverres saga | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061900066 }}
* {{ Kilde bok | utgivelsesår = 1961 | tittel = Sverres saga ; En tale mot biskopene | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042301055 }}

=== Historieverk ===
* {{ Kilde bok | forfatter = [[Jón Viðar Sigurðsson]] | utgivelsesår = 1999 | tittel = Norsk historie 800-1300: frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt | isbn = 9788252151817 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009021004200 }}
* [[Jón Viðar Sigurðsson]]: ''Det norrøne samfunnet''. Pax forlag, Oslo 2008
*[[Claus Krag|Krag, Claus]]: ''Norges historie fram til 1319''. Universitetsforlaget, Oslo 2000
* {{ Kilde bok | forfatter = [[Kåre Lunden]] | utgivelsesår = 1976 | tittel = Norge under Sverreætten, 1177-1319: høymiddelalder | isbn = 8202034256 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007060400027 }}
* [[Knut Helle|Helle, Knut]]: ''Norge blir en stat'', Universitetsforlaget, Bergen 1974
* {{ Kilde bok | forfatter = [[Knut Helle]] | utgivelsesår = 1995 | tittel = Under kirke og kongemakt: 1130-1350 | isbn = 8203220312 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022800047#73 }}
*Artikkel av [[Even Hagen]] ''Lausungen som ble Norges konge'' i [[Aftenposten innsikt|Aftenpstens historiemagasin]], nr. 1 2016.

== Eksterne lenker ==
* [http://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/artikler/0930-birkebeinerne.html Birkebeinerne] hos [[Norgeshistorie.no]]
* [https://snl.no/birkebeiner Birkebeiner] hos [[Store norske leksikon]]
* [https://web.archive.org/web/20141229194101/http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1195687.ece «Da birkebeinerne skapte historie»], artikkel i ''Aftenposten'', 11. januar 2006
* [http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Lette-i-bronn_-tror-de-fant-birkebeiner-fra-1197-7748762.html Tror de fant birkebeiner fra 1197], artikkel i ''Aftenposten'', 17. oktober 2014
*[https://www.nrk.no/trondelag/sensasjonelt-arkeologisk-funn-i-trondheim-1.12988032 Sensasjonelt arkeologisk funn i Trondheim], artikkel hos NRK.no, 8. juni 2016
* [http://forskning.no/historie-samfunn/2016/02/hvem-var-haakon-haakonsson Hvem var Håkon Håkonsson?] artikkel hos [[Forskning.no]], 12. februar 2016
* [http://forskning.no/historie-kulturhistorie-religionshistorie-samfunn/2016/02/strid-om-birkebeiner-historien Striden om birkebeiner-historien], artikkel hos Forskning.no, 12. februar 2016
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norrøn tid i Norge]] 
[[Kategori:Borgerkrigstiden]]

{{anbefalt}}