Redigerer Berserk

[[Fil:Olav Trygvasons saga - Uvaeret, Hjoerungavaag - G. Munthe.jpg|thumb|250 px|Berserker var ville krigere. [[Gerhard Munthe]]s tegning av uværs[[slaget ved Hjørungavåg]].]]
'''Berserk''' var et begrep i [[vikingtiden]] for en [[norrøn]] kriger grepet av et vilt raseri der han angrep alt omkring seg, en tilstand kalt «berserkergang», «berserksgang» eller «berserkgang»<ref>[https://ordbok.uib.no/berserkgang ''Bokmålsordboka]</ref> ([[latin]]: ''furor berserkicus''). Ifølge ''[[Grettes saga]]'' kalte [[Harald Hårfagre]] sine berserker ''ulfhednar'' («ulvepelser»),<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Grettes_Saga ''Grettes saga]</ref> og i samme saga og i ''[[Landnåmabok]]'' kalles berserkene også ''trollauknir'' fordi det angivelig lå [[trolldom]] bak raseriet deres.<ref>[https://books.google.no/books?id=lQ55CgAAQBAJ&pg=PA229&lpg=PA229&dq=furorberserkicus&source=bl&ots=2aPx_B5OKu&sig=ACfU3U3zs1-yneVML7raELdfJhJygVZEoQ&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwiasJTErZLzAhWSyIsKHb3nDLIQ6AF6BAgCEAM#v=onepage&q=furorberserkicus&f=false Karl A.E. Enenkel og Anita Traninger: ''Discourses of Anger in the Early Modern Period]</ref> Fra [[medisin]]sk-[[Historie|historisk]] side er de stort sett blitt rubrisert som [[psykopat]]er.<ref>{{kilde artikkel|url=http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=1121904|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20060522175823/http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=1121904|tittel=Berserkene - hva gikk det av dem?|verk=Tidsskriftet til Den norske lægeforening|årgang=2004|nummer=124|etternavn=Høyersten|fornavn=Jon Geir}}</ref>
[[Fil:Ardre Odin Sleipnir.jpg|thumb|250 px|Odin var berserkenes egen gud som ga dem den sanseløse kraften. [[Runestein]] fra [[Gotland]].]]
== Etymologi ==
Begrepet har to mulige opphav. I norrønt ''berserkr'' (flertall ''berserkir'') kan første ledd ''ber-'' bety «[[bjørn]]», mens annet ledd -''serkr'' betyr «[[skjorte]]» eller «[[serk]]». Betydningen er da «kriger i bjørneskinnsdrakt». Dersom det første leddet tolkes som ''berr-'' («bar»), vil betydningen bli «en som har kastet av seg [[brynje]]n og slåss i bare skjorten».<ref>{{Kilde www|url=https://www.naob.no/ordbok/berserk_2|tittel=Det Norske Akademis Ordbok|besøksdato=02.03.2020|forfattere=|dato=|forlag=|sitat=}}</ref>

== Besettelse ==
I norrøn tro kunne en person være ''hamrammr'', en hamskifter. Kledde en mann seg i en bjørnefell, tenkte man seg også en [[sjel]]elig forvandling, der personen følte seg forvandlet til en bjørn, og ''hamhleypa'' (= en som lar hammen sin løpe) var en person som følte seg forvandlet til et slikt dyr. Det høres som en [[ekstase]]tilstand, slik det ses innenfor [[sjamanisme]].<ref>Olav O. Aukrust: ''Dødsrikets verdenshistorie'', bind 2 (s. 157), forlaget Grøndahl Dreyer 1995, ISBN 92-504-2256-2</ref> 
[[Fil:Beserker,_Lewis_Chessmen,_British_Museum.jpg|thumb|[[Sjakk]]brikke fra [[Lewis (Hebridene)]] viser en [[viking]] som biter i [[skjold (beskyttelse)|skjoldet]] sitt.]]
Men berserkergang kan også ha vært en bevisst tilstand hos en gruppe profesjonelle krigere som viet seg til [[Odin]] for motta hans gave, ''oðr'', det norrøne ordet for «sanseløst raseri» og opphav til Odins eget navn.<ref>[https://norse-mythology.org/odr-god/ Odins navn]</ref> Den rasende trengte ingen brynje, ettersom verken [[jern]] eller [[ild]] bet på ham. Dyreskinnet var som den drakten [[Sigurd Fåvnesbane]] kledde seg i for å være usårbar for dragens gift.<ref>Steinsland, Gro (2005): ''Norrøn religion. Myter, riter, samfunn.'' Oslo: PAX, s. 179</ref>

== Rituelle krigerlaug ==
De profesjonelle krigerne, de utvalgte berserkene, var et lukket mannsforbund eller krigerlaug med [[initiasjon]]sriter. [[Liste over fornaldersagaer og lygesagaer|Fornaldersagaen]] om [[Rolf Krake]] beskriver en slik initiasjonsrite, hvor et udyr blir rituelt drept. [[Saxo Grammaticus]], som gjenforteller historien, beskriver udyret som en bjørn.<ref>Saxo Grammaticus (1975): ''Danmarks krønike'' (''[[Gesta Danorum]]''), København: Vinten, s. 154, 268–270.</ref> At jegerne drakk det nedlagte dyrets blod og spiste hjertet, er en tilsvarende symbolsk rite, kjent tilbake fra tidlige [[indoeuropeere|indoeuropeiske]] mannsforbund, med motstykker i det gamle [[Iran]], [[Hellas]] og [[Romerriket]].<ref>Näsström, Britt-Mari (2001): ''Blot. Tro og offer i det førkristne Norden'', Oslo: PAX, s. 118.</ref>

[[Edda]]diktet ''[[Sigerdrivamål]]'' handler om Sigurd Fåvnesbanes innvielse. Odins [[valkyrie]] Sigerdriva («seiersdriversken», «hun som driver fram seier») fylte et [[drikkehorn|horn]] med [[mjød]] og lot Sigurd drikke, innvier ham til hans liv og gjerning, gir råd og undervisning, for mer enn kraft trenger han [[visdom]], slik strofe fire i ''Sigerdrivamål'' slår fast:
:''Jeg hilser æser!
:''hilser [[åsynje]]r!
:''hilser den allgode jord!
:''Unn oss visdom
:''og evne til tale
:''og legehender i livet!''<ref>Steinsland, Gro (2005): ''Norrøn religion. Myter, riter, samfunn.'' Oslo: PAX, s. 302</ref>

Sjamanen eller [[volve]]ns [[seid]] ble framkalt av [[galder|galdring]], tromming og dans for å oppnå en tilstand av ukontrollerbar [[ekstase]]. Den [[Romerriket|romerske]] skribenten [[Tacitus]] skriver i kap. 43 av ''[[Germania (Tacitus)|Germania]]'' om et [[germansk]] mannsforbund han kaller ''harii'', utstyrt med svarte [[skjold]] og malt på kroppen så de fremstod som en dødningehær som satte voldsom skrekk i fienden.<ref>[http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0083%3Achapter%3D43 Tacitus om de germanske ''harii]</ref> Han beskriver hvordan germanske krigere gikk i kamp: De hevdet at [[Herakles|Herkules]] en gang hadde besøkt dem, og når de selv dro i krig, sang de om ham fremfor andre helter. De motet seg også opp med kamprop, og spådde kampens utfall ut fra hvordan dette hørtes. De tilstrebet et forvirret brøl ved å sette skjoldet til munnen for å få det til å vibrere og frembringe en dypere klang.<ref>[https://sourcebooks.fordham.edu/source/tacitus1.asp Tacitus: ''Germania]</ref>

En norrøn [[sjakk]]brikke funnet på [[Hebridene]] viser en kriger som biter i skjoldet sitt.<ref>[https://www.historiamag.com/how-to-become-a-berserker/ Foto av berserksjakkbrikken]</ref>
[[Fil:Bronsplåt pressbleck Öland vendeltid.jpg|thumb|right|Bronseplate funnet på [[Öland]] i Sverige fra [[germansk jernalder]] ([[vendeltid]]en (550-793). Figuren til høyre er blitt tolket som en berserk.]]
== Stimuli ==
[[Mjød]] eller [[øl]] hadde en kultisk og seremoniell betydning i den norrøne kulturen, både før og etter religionsskiftet, men det finnes ingen omtale av andre stimulanser. At berserkene handlet under påvirkning av hvit eller rød [[fluesopp]], har vært en hyppig hevdet teori som betviles fra medisinsk-historisk hold.<ref>Ramsbottom J. (1953): ''Mushrooms and toadstools.'' London: Collins, s. 204.</ref> I artikkelen «Berserkene – hva gikk det av dem?» til tidsskriftet for [[Den norske lægeforening]]<ref>2004; 124: 3247-50, se lenke nedenfor.</ref> fastslås det at det var en svensk [[prest]] ved navn Samuel Ödmann<ref>[https://litteraturbanken.se/%C3%B6versättarlexikon/artiklar/Samuel_Ödmann Samuel Ødmann (1750–1829)]</ref> som i [[1784]] lanserte teorien om at forklaringen på berserkergangen var inntak av rød fluesopp (''[[Amanita muscaria]]''). Selv om inntak av fluesopp ikke er nevnt i noen av sagaene, har Ödmanns påstand blitt fremlagt nærmest som et faktum, enda han baserte sin hypotese på rapporter om [[sibir]]ske [[sjaman]]er uten at han selv hadde noen kjennskap til disse.<ref>Ohlmarks Å. (1983): ''Fornnordiskt.'' Stockholm: Tidens förlag, s. 50, 136.</ref> Til og med hvit fluesopp (Amanita virosa, «dødsengelen») har vært nevnt, enda denne fremkaller alvorlig [[forgiftning]] med høy [[dødelighet]].<ref>[https://plants.ces.ncsu.edu/plants/amanita-virosa/ Hvit fluesopp, «dødsengelen»]</ref>

En mer sannsynlig stimulans er [[bulmeurt]] som knyttes både til [[orakelet i Delfi]] og den [[salve]]n [[heks]]er skal ha smurt seg inn med i [[middelalderen]].<ref>[https://www.nhm.uio.no/besok-oss/botanisk-hage/avdelinger/urtehagen/planter/bulmeurt/ «Mørkemaktenes plante»,] [[UiO]].</ref> Bulmeurt dukker ofte opp på funnsteder fra vikingtiden, i Danmark blant annet i en [[volve]]s grav. I motsetning til fluesopp kan inntak av bulmeurt fremkalle voldsom aggresjon, selv om den i mindre doser ble brukt som beroligende middel, [[sovemedisin]] og til å fremkalle [[hallusinasjon]]er. Den bedøvende virkningen av bulmeurt kan ha skapt inntrykket av at krigerne var nesten usårlige. Men i dagene etterpå var de plaget med [[hodepine]] og tåkesyn, og dette minner om [[symptom]]er fra inntak av bulmeurt, ikke fluesopp, som sjeldent gir [[bivirkning]]er i ettertid. Spor etter bulmeurt er funnet i [[utgravning]]er i [[York]], [[Dublin]] og [[Staraja Ladoga]] i [[Russland]].<ref>[https://forskning.no/alkohol-og-narkotika-historie-planteverden/rasende-vikingkrigere-kan-ha-vaert-i-urte-rus/1568019 Ulla Gjeset Schjølberg: «Rasende vikingkrigere kan ha vært i urte-rus», ''Forskning.no'' 27. september 2019]</ref>

Fra [[psykologi]]sk hold nevnes som et alternativ [[dissosiativ identitetsforstyrrelse|dissosiative forstyrrelser]] som hensatte krigerne i [[transe]]aktig, blindt raseri, som observert under [[Vietnamkrigen]].<ref>[https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/6707863/ Dissosiative raserianfall under Vietnamkrigen]</ref> Tilstanden har vært vurdert som en mulig ny [[diagnose|diagnostisk]] [[kategori]] for DSM-III.<ref>[https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/3562713/ ''National library of medicine]</ref>

== Norrøn litteratur ==
[[Fil:Rolfs sidste kamp - Louis Moe (17009) - cropped.png|thumb|«Rolfs siste kamp» viser den danske sagnkongen [[Rolf Krake]] og [[Bodvar Bjarke]] som ifølge ''[[Gesta Danorum]]'' og ''[[Rolf Krakes saga]]'' kjempet som en bjørn (eller i [[varbjørn|bjørneham]]) inntil han ble vekket av sin våpenbror Hjalte. Rolf og alle hans tolv krigere og berserker falt i kampen. Kongen ble drept av svogeren Hjarvard, en skånsk jarl. {{byline|type=Tegning|[[Louis Moe]], 1898}}]]
Den tidligste kjente referanse til begrepet berserk er i ''[[Haraldskvadet]]'' (''Haraldskvæði''), et [[skaldekvad]] av [[Torbjørn Hornkløve]], diktet på slutten av [[800-tallet]] til ære for [[Harald Hårfagre]]. Kvadet gjengis i [[Snorre]]s ''[[Heimskringla]]'' og ''Sagaene om de norske kongene''. I ''Haraldskvadet'' beskrives en gjeng berserker i kong Haralds hær som slåss under hans banner i [[slaget ved Hafrsfjord]]. I kvadet kalles de ''ulfheðnar'' («ulveskinn»). Det gir en forbindelse mellom bjørn og [[ulv]] i norrøn krigerkultur, og grunn til å anta at ordet «berserk» i seg selv har sin opprinnelse fra menn som bærer dyreskinnsklær. I sagnet om [[Nekromantiker#Hjadningekampen|hjadningekampen]] bortføres [[valkyrie]]n Hild av sjøkongen Hedin. Navnet hans tilsvarer det norrøne ordet ''hedinn'' (= skinn, [[pels]]) som i ''ulfhedinn'', flertall ''ulfheðnar'' - Harald Hårfagres kjernetropper. Ordet «hjadning» er avledet av navnet Hedin, et språklig fenomen som i seg selv viser at sagnet må være eldgammelt, og står svært nær [[myte]]n om Odins [[einherjer]] som også gjenoppstår hver morgen til fornyet kamp.<ref>Olav O. Aukrust: ''Dødsrikets verdenshistorie'', bind 2 (s. 165)</ref>

Snorre Sturlasson nevner berserker også i ''[[Ynglingesagaen]]'' (kap. 6): 
:''Odin kunne gjøre det slik i slag at uvennene hans ble blinde eller døve eller fulle av redsel, og våpen beit ikke mer enn kjepper, men hans egne menn gikk brynjeløse og var gale som hunder og varger, de beit i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern beit på dem; det heter berserkergang.''<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Ynglinge-saga ''Ynglingesagaen'' kap. 6]</ref>

Berserker nevnes også i stort antall i andre sagaer og skaldekvad inkludert ''[[Rolf Krakes saga]]'', og beskrives som grådige [[barbar]]er som herjer, plyndrer og dreper vilt om seg.

I ''[[Egils saga]]'' er berserk nærmest en genetisk lidelse eller en tvilsom gave, ettersom berserkergangen går i arv over minst tre [[generasjon]]er. Egils farfar het Ulv, men ble kalt for Kveldulv ettersom han ble sur og innesluttet utover dagen og farlig om kvelden. Egils far, [[Skallagrim Kveldulvsson|Skallagrim]], var som sin far brå og voldelig. Den ene tok sitt liv, og den siste drepte sitt eget avkom. Voldsomhet og grusomhet er den tragedie som følger berserkene i [[Islendingsaga|de islandske sagaer]].

== Norrøne kongers forhold til berserker ==
Kong Harald Hårfagre benyttet berserker som en form for spydspiss i midten av hæren. Andre nordiske konger holdt berserker som en del av hæren som [[hirdmenn]] og noen ganger rangerte dem som tilsvarende kongelige [[livvakt]]. Det kan synes rimelig at disse krigere kun adopterte ritualene til berserkene eller benyttet navnet som et avskrekkingsmiddel. Ingen konge vil ønske ukontrollerbare sinnssyke med skarpe våpen i sin nærmeste omgang.
[[Fil:MELLIN(1850) p1.210 BERSERK.jpg|thumb|upright|«Berserk», fantasifull tegning av villmann i lendeklede av pels, fra ''Den Skandinavska Nordens Historia'' av Gustaf Henrik Mellin, utgitt 1850.]]
At berserker ble sett på som et uønsket element, kan man slutte seg til av det faktum at i [[1015]] gjorde jarlen [[Eirik Håkonsson]] berserker [[fredløs]]e i Norge, samtidig som [[holmgang]] ble forbudt.<ref>[https://no.wikisource.org/wiki/Det_norske_Folks_Historie/2/50] [[P.A. Munch]]: ''Det norske folks historie</ref> Også den [[island]]ske loven ''[[Grágás|Grågås]]'' gjorde berserker lovløse. [[Straff]]et ble også andre tilstedeværende da berserkergangen fant sted, med mindre de hadde klart å forhindre den.<ref>[https://core.ac.uk/download/pdf/225912899.pdf Gunhild Kværness: ''Blote kan ein gjere om det berre skjer i løynd (s. 149)]</ref>

I kapittel 7 av ''Grågås'' behandles temaene [[hedenskap]] og trolldom: 1. Trolldom, 2. [[Spådom]]skunst, 3. [[Blot]]ing, 4. Berserkergang. Da presten [[Tangbrand]] ankom Island for å kristne befolkningen, ble han utfordret av berserken. Denne døde under slagsmålet, og dette skal ha fått flere islendinger til å omvende seg. I norske lover kom det ikke noe forbud mot berserkergang.<ref>[https://core.ac.uk/download/pdf/225912899.pdf Gunhild Kværness: ''Blote kan ein gjere om det berre skjer i løynd (s. 150)]</ref> Rundt [[1100]] synes ikke berserker lenger å være en offisiell del av noen hær.

== Moderne begrepsbruk ==
Ordet «berserk» betegner i dag en person som går [[amok]] og i villskap og raseri ødelegger alt vedkommende får tak i.<ref>[https://ordbok.uib.no/berserk «Berserk» i ''Bokmålsordboka]</ref>

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* Högberg, Ole: [https://web.archive.org/web/20061002214004/http://www.carlssonbokforlag.se/humaniora/dox/Korrigeringar%20Flugsv.pdf «Flugsvampen och människan»] – Seksjonen som omhandler om berserkmyten er publisert på nettet (på svensk som PDF-fil)
*[http://www.vikinganswerlady.com/berserke.htm Berserkergang] på nettstedet ''Viking Answer Lady''
* [https://radio.nrk.no/serie/ekko-hovedsending/MDSP25009816/18-05-2016#t=1h10m8s «Hvem var berserkerne?»] {{Wayback|url=https://radio.nrk.no/serie/ekko-hovedsending/MDSP25009816/18-05-2016#t=1h10m8s |date=20160518104318 }}, ''NRK Radio''

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norrøn tid]]
[[Kategori:Nordisk folkeminne]]
[[Kategori:Kulturbundne syndromer]]