Redigerer Bernard Williams

{{henvisning|atleten|Bernard Williams (friidrettsutøver)}}
{{Infoboks filosof}}
'''Bernard Arthur Owen Williams''' (født [[21. september]] [[1929]] i [[Westcliff-on-Sea]] i [[Essex]], død [[10. juni]] [[2003]] i [[Roma]]) var en britisk [[etikk|moralfilosof]], særlig kjent for sine argumenter om ''[[internalisme og eksternalisme|interne grunner for handling]]'' og for sin kritikk av [[Immanuel Kant|kantianismen]], [[utilitarisme]]n og [[Konsekvensetikk|konsekvensialismen]].<ref name="Times1">[http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/obituaries/article1141892.ece «Professor Sir Bernard Williams»] {{Wayback|url=http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/obituaries/article1141892.ece |date=20110513235039 }}. ''[[The Times]]'', 14. juni 2003.</ref> Blant hans mest kjente verker er ''Problems of the Self'' (1973), ''Moral Luck'' (1981), ''Ethics and the Limits of Philosophy'' (1985) og ''Truth and Truthfulness'' (2002).

Som «Knightbridge Professor of Philosophy» ved [[University of Cambridge]] og «Deutsch Professor of Philosophy» ved [[University of California, Berkeley]] ble Williams internasjonalt kjent for sine forsøk på å vende studiet av moralfilosofi tilbake til historie og kultur, politikk og psykologi, og særlig tilbake til [[antikkens greske filosofi]].<ref name="Telegraph1">[http://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/1432917/Professor-Sir-Bernard-Williams.html «Professor Sir Bernard Williams»]. ''[[The Daily Telegraph]]'', 14. juni 2003.</ref> Han ble beskrevet som en «analytisk filosof med en humanists sjel», men så på seg selv mer som en syntetiker som forsøkte å kombinere idéer fra ulike filosofiske retninger som i stadig større grad virket ute av stand til å kommunisere med hverandre.<ref name="NYbooks1">McGinn, Colin. [http://www.nybooks.com/articles/article-preview?article_id=16188 «Isn't It the Truth?»]. ''[[The New York Review of Books]]'', 10. april 2003.</ref> Han forkastet vitenskapelig og evolusjonær [[reduksjonisme]], og kalte «moralsk fantasiløse» reduksjonister for «de menneskene jeg virkelig misliker». For Williams var kompleksitet ureduserbart, vakkert og meningsfullt.<ref name="Baker">Baker, Kenneth. [http://www.sfgate.com/cgi-bin/article.cgi?file=/chronicle/archive/2002/09/22/RV77987.DTL «Bernard Williams: Carrying the torch for truth»]. ''[[San Francisco Chronicle]]'', 22. september 2002.</ref>

Videre var han kjent som en forsvarer av kvinner i akademia, og så i kvinner en mulighet om en kombinasjon av fornuft og følelser som han mente analytisk filosofi hadde forbigått. Den amerikanske filosofen [[Martha Nussbaum]] hevdet at Williams var «så nær en feminist som en innflytelsesrik mann av hans generasjon kunne bli».<ref name="Nussbaum">Nussbaum, Martha. [http://www.bostonreview.net/BR28.5/nussbaum.html «Tragedy and Justice»] {{Wayback|url=http://www.bostonreview.net/BR28.5/nussbaum.html |date=20041208185831 }}. ''Boston Review'', oktober/november 2003.</ref> Williams var også en skarp retoriker og samtalepartner. Oxford-filosofen [[Gilbert Ryle]] sa en gang om Williams at han «forstår hva du forsøker å si, bedre enn du selv forstår det, og han ser alle mulige svar på alle mulige innvendinger til hva du sier, før du er ferdig med setningen.»<ref name="Jeffries">Jeffries, Stuart. [http://books.guardian.co.uk/review/story/0,12084,850062,00.html «The Quest for Truth»]. ''[[The Guardian]]'', 30. november 2002.</ref>

== Biografi ==
=== Tidlig liv og utdannelse ===
Williams ble født som den eneste sønnen av en [[offentlig tjenestemann]]. Han ble utdannet ved [[Chigwell School]], og leste ''litterae humaniores'' (antikkens klassiske litteratur) ved [[Balliol College (Oxford)|Balliol College]] ved [[Universitetet i Oxford]].<ref name="Chambers">«Williams, Sir Bernard Arthur Owen». I: ''Chambers Biographical Dictionary''. Chambers Harrap Publishers, 2007.</ref> Han tok eksamen i 1951 og fikk sin grad med utmerkelse av første klasse,<ref name="Times1" /> før han avtjente sin ett-årige verneplikt i [[Royal Air Force|det britiske flyvåpen]].<ref name="Jeffries" /> Mens han var på permisjon i New York møtte han sin fremtidige kone, [[Shirley Williams|Shirley Brittain-Catlin]] (datter av statsviteren [[George Catlin (statsviter)|George Catlin]] og romanforfatteren [[Vera Brittain]]), som studerte ved [[Columbia University]]. 22 år gammel reiste Williams tilbake til England sammen Shirley; de giftet seg i 1955.<ref name="Jeffries" /> Shirley ble senere valgt inn i [[det britiske underhuset]] for [[Labour Party]], men hoppet etterhvert over til det mer moderate [[Det sosialdemokratiske parti (Storbritannia)|Social Democratic Party]].<ref name="snl">[[Anne Marit Godal|Godal, Anne Marit]]. (red). [http://snl.no/Shirley_Williams «Shirley Williams»]. ''[[Store norske leksikon]]'', besøkt 21. september 2011.</ref>

=== Ekteskap og akademisk karriere ===
[[Fil:Shirley Williams at Birmingham 2010.jpg|thumb|180px|alt=Et bilde av en kvinne som taler fra et podium. |[[Shirley Williams]] (1930–). Williams dro fra Oxford for å støtte hennes karriere i politikken.]]
Williams forlot Oxford for å støtte opp under sin kones politiske ambisjoner. I begynnelsen jobbet Williams ved [[University College London]], fra 1959 til 1964. Han ble senere utnevnt til professor i filosofi ved [[University of London|Bedford College]], hvor han arbeidet mens hans kone jobbet som journalist for ''[[Financial Times]]''. Paret levde sammen i 17 år i et stort hus i Kensington sammen med Hilary Rubinstein og hans kone. I løpet av denne tiden (som Williams senere beskrev som den lykkeligste perioden i sitt liv), fikk paret Williams en datter, Rebecca. Hans kone Shirleys karriere i politikken og de store forskjellene i deres personlige verdier (Williams var [[Ateisme|ateist]], hans kone [[Den katolske kirke|katolikk]]) bidro til at forholdet ble satt på prøve. Ekteskapet nådde sin slutt etter at Williams, under arbeid på et essay om [[utilitarisme]], dannet et forhold med Patricia Law Skinner, som på den tiden var gift med historikeren [[Quentin Skinner]]. Williams og Skinner giftet seg i ettertid og fikk to sønner.<ref name="Jeffries" /> Shirley Williams skal senere ha uttalte seg om sitt ekteskap med Williams:

<blockquote>Vårt ekteskap var svært levende, men det var en sterk belastning som stammet fra to ting. Det ene var at vi begge var for engasjerte i hva vi holdt på med; vi brukte ikke så mye tid på hverandre. Den andre var, for å være helt ærlig, at jeg fant Bernards uvane til å tråkke på folk han mente var dumme uakseptabel. På dette området har Patricia [Law Skinner] vært flinkere enn meg. Hun bryr seg simpelthen ikke om det. […] Døm ikke, så skal du selv ikke bli dømt. Jeg var påvirket av kristen tenkning, og han kunne si: ‘Det er skremmende pompøst og ikke særlig relevant’. Så vi hadde en viss krangel om det og om katolisisme. […] Han ble vel forelsket [i Patricia], og i ettertid må jeg nok innrømme at hun var bedre for ham enn det jeg var. Han trengte en intelligent, attraktiv, men også støttende kone, og det fant han tydeligvis ikke i meg.<ref group="fn">«Ours was a very alive marriage, but there was something of a strain that comes from two things. One is that we were both too caught up in what we were respectively doing—we didn't spend all that much time together; the other, to be completely honest, is that I'm fairly unjudgmental and I found Bernard's capacity for pretty sharp putting-down of people he thought were stupid unacceptable. Patricia has been cleverer than me in that respect. [...] Judge not that ye be not judged. I was influenced by Christian thinking, and he would say ‘That's frightfully pompous and it's not really the point’. So we had a certain jarring over that and over Catholicism. […] He just fell in love, and I have to admit, looking back, she was probably better for him than I was. He needed an intelligent, attractive but supportive wife and he didn't get that from me - well, maybe the first.».</ref><ref name="Jeffries" /></blockquote>

[[Fil:KingsCollegeChapelWest.jpg|thumb|left|250px|Williams tilbrakte omtrent 20 år ved Cambridge, åtte av dem som læremester ved [[King's College (Cambridge)|King's]]. |alt=Kapell i sengotisk stil med et stort vindu mellom to spir på omtrent åtte etasjer. Fire mennesker padler i en båt på vannet foran kirken; padleren står bakerst i båten og holder en lang stav. På begge sider av kapellet står det noen relativt ubestemmelige tre-etasjers bygninger.]]
Williams innrømmet i et intervju i ''[[The Guardian]]'' at han kunne være ufølsom. Han sa: «Jeg liker å tenke at det pleier å skje når jeg blir konfrontert med de selvgode. I filosofien blir jeg irritert av selvgodhet, særlig vitenskapelig selvgodhet».<ref group="fn">«I like to think that this is usually when I'm confronted with self-satisfaction. In philosophy the thing that irritates me is smugness, particularly scientistic smugness.»</ref> Han ble utnevnt «Knightbridge Professor of Philosophy» ved Cambridge i 1967 i en alder av 38 år.<ref name="Chappell">Chappell, Timothy. [http://plato.stanford.edu/entries/williams-bernard/ «Bernard Williams»]. I: Zalta, Edward N. (red). ''[[The Stanford Encyclopedia of Philosophy]]'', 4. juni 2010.</ref> Williams var «Provost of King's College» fra 1979 til 1987,<ref name="Times1" /> før han i 1988 forlot England for å bli «Deutsch Professor of Philosophy» ved [[University of California, Berkeley]]. Han var imponert av fremgangen i det akademiske miljøet i USA, og regnet seg blant de mange britiske intellektuelle som i protest mot [[Margaret Thatcher]]s styre emigrerte til USA<!-- og uttalte til en britisk avis at han ikke en gang hadde råd til et hus i sentrum av London på hans lønn som akademiker -->. Senere sa han til ''The Guardian'' at han angret på at hans avreise ble så allment kjent: «Jeg ble overbevist om at det var et reelt problem med akademiske forhold [i Storbritannia] og trodde at dersom min avreise ble gitt en viss publisitet ville folk bli oppmerksomme på dette. Det gjorde det til en viss grad, men det fikk meg også til å høres irritert ut.»<ref group="fn">«I was persuaded that there was a real problem about academic conditions and that if my departure was publicized this would bring these matters to public attention. It did a bit, but it made me seem narky.»</ref> Etter kun tre år reiste han imidlertid tilbake til England, ifølge ham selv på grunn av personlige, og ikke akademiske/politiske årsaker.<ref name="Jeffries" />

Han hadde flere stillinger ved Berkeley (1986–2003), blant annet «Mills Professor» (1986–1988), «Sather Classics Lecturer» og «Sather Professor» (1988–1989),<ref>[http://classics.berkeley.edu/people/sathersList.php «A List of Sather Professors»]   {{Wayback|url=http://classics.berkeley.edu/people/sathersList.php |date=20090904135424 }}. University of California, Berkeley, besøkt 15. september 2011.</ref> og «Monroe Deutsch Professor of Philosophy» (1988–2003).<ref name="Cal">Code, Alan; Scheffler, Samuel og Stroud, Barry. [http://www.universityofcalifornia.edu/senate/inmemoriam/bernardaowilliams.htm «In Memoriam: Bernard A. O. Williams»] {{Wayback|url=http://www.universityofcalifornia.edu/senate/inmemoriam/bernardaowilliams.htm |date=20100531192304 }}. University of California, 2003, besøkt 15. september 2011.</ref> Han var også «White's Professor of Moral Philosophy» ved Oxford (1990–1996), før han i 1997 ble utnevnt stipendiat ved All Souls College.<ref name="Jeffries" />

=== Offentlige utvalg ===
Williams deltok i en rekke offentlige komiteer og utvalg.

Han er særlig kjent for å ha ledet ''Committee on Obscenity and Film Censorship'' (også kalt ''Williams-komiteen''),<ref name="Wilde">Wilde, Carolyn. «Williams, Bernard Arthur Owen». I: Brown, Stuart; Collinson, Diané og Wilkinson, Robert (red). ''Biographical Dictionary of 20th Century Philosophers''. Routledge, 2002 [1996]. {{OCLC|51314537}}.</ref> som i 1979 uttalte at: «Dersom man tar i betraktning mengden eksplisitt seksuelt materiale i omløp og alle påstandene om dets skadevirkninger, er det slående at en kan finne sak etter sak uten et hint overhodet om at pornografi var tilstede i bakgrunnen.»<ref group="fn">«Given the amount of explicit sexual material in circulation and the allegations often made about its effects, it is striking that one can find case after case of sex crimes and murder without any hint at all that pornography was present in the background».</ref><ref name="Telegraph1" /> Komiteens rapport var tydelig påvirket av den liberale tenkningen til [[John Stuart Mill]], en filosof Williams beundret. Williams brukte Mills prinsipp om frihet til å utvikle et begrep han kalte «skadebyrden», som dikterte at «ingen atferd skulle bli forbudt med mindre det kunne bli bevist å skade noen».<ref group="fn">«no conduct should be suppressed by law unless it can be shown to harm someone.»</ref> Williams konkluderte med at det ikke lot seg påvise at pornografi kunne skade noen, og at «pornografiens rolle i å påvirke samfunnet er ikke veldig viktig […] å tenke noe annet vil bli å forstørre pornografiproblemet ut av proporsjoner sammenlignet med mange av de andre problemene vårt samfunn møter i dag.»<ref group="fn">«the role of pornography in influencing society is not very important&nbsp;... to think anything else is to get the problem of pornography out of proportion with the many other problems that face our society today.»</ref> Komiteen mente at så lenge barn ble beskyttet fra å bli eksponert for pornografi, kunne voksne være frie til å lese og se på dette slik som de måtte ønske.<ref name="OGrady" /> [[Margaret Thatcher]]s regjering satte en stopper for den liberale pornografipolitikken, og satte samtidig nesten stopper for Williams’ politiske karriere; han ble ikke spurt om å lede flere offentlige komiteer for de neste 15 årene.<ref name="Jeffries" />

Williams tok imidlertid del i noen andre statlige utredninger, han satt blant annet i kommisjonen som utforsket rollen britiske privatskoler spilte fra 1960 til 1970. Han tok også del i komiteene om stoffmisbruk (1976–78) og for sosial rettferdighet (1993–94).<ref name="Times1" /><ref name="Telegraph1" />

=== Opera ===
Williams var interessert i opera helt fra ungdommen av. Han satt i styret for [[English National Opera]] i 20 år og skrev artikkelen «opera» i ''[[Grove Dictionary of Music and Musicians]]''.<ref name="Baker" /><ref name="OGrady" /> En samling av hans essays, ''On Opera'', ble utgitt i 2006.<ref>Fodor, Jerry. «Life in tune». ''[[The Times Literary Supplement]]'', 17. januar 2007.</ref>

=== Utmerkelser og dødsfall ===
Williams ble slått til ridder i 1999.<ref name="Chambers" /> Han ble også medlem av [[British Academy]] og æresmedlem av [[American Academy of Arts and Sciences]].<ref name="Cal" /> Han fikk æresgraden [[Doctor of Letters]] (Litt.D.) ved University of Cambridge i 2002. Han døde den 10. juni 2003 mens han var på ferie i [[Roma]]. Han hadde lidd av myelomatose, en type kreft. Hans kone, deres to sønner og en datter fra hans første forhold lever fortsatt.<ref name="Times1" />

== Teori ==
=== Tilnærming til moralfilosofi ===
[[Fil:Portrait of Friedrich Nietzsche.jpg|thumb|150px|[[Friedrich Nietzsche]] (1844–1900). Williams sa at han ønsket å sitere ham hvert tyvende minutt.<ref name="OGrady" />|alt=Et sideportrett av en mann i 40-årene. Han har en tykk, strittende bart, en fremtredende nese og et bestemt blikk. Han er kledd i en grå jakke med et gammeldags slips og skjorte.]]
I ''Morality: An Introduction to Ethics'' (1972) skriver Williams at «mens moralfilosofi vanligvis har vært tomt og kjedelig... har nåværende moralfilosofi funnet en særegen måte å være kjedelig på, ved å ikke diskutere emner overhodet».<ref group="fn">«whereas most moral philosophy at most times has been empty and boring... contemporary moral philosophy has found an original way of being boring, which is by not discussing issues at all.»</ref><ref name="OGrady" /> Williams ønsket at studiet av moral skulle være levende og spennende. Han ønsket også å finne en moralfilosofi som var ansvarlig for psykologi, historie, politikk og kultur. I hans avvisning av moral som en «merkelig institusjon»,<ref group="fn">Her snakket Williams om moral som et diskret og adskillelig område av menneskelig tenkning.</ref> har enkelte funnet likhetstrekk med den tyske 1800-tallsfilosofen [[Friedrich Nietzsche]]. Selv om Williams opprinnelig anså Nietzsche som en simpel reduksjonist, kom han senere til å beundre ham, og uttalte en gang at han ønsket å sitere ham hvert tyvende minutt.<ref name="OGrady" />

Selv om Williams’ forakt for reduksjonisme kunne få ham til å fremstå som en [[verdirelativisme|verdirelativist]], mente han at moralske begrep kunne være «[[tykt konsept|tykke]]» eller «tynne». Han hevdet at ord som «feiging», «løgn», «brutalitet» og «takknemlighet» er tykke konsepter som gir medlemmer av en gitt kultur etisk kunnskap om hvilke omstendigheter ordene gjelder i og i hvilke de ikke gjelder i. Dette var ifølge filosofen [[Timothy Chappell]] det nærmeste Williams kom lingvistisk analyse. Williams sa selv en gang at «hvis man vil ha fokus på språk, bør man fokusere på større deler av det».<ref name="Chappell" />

=== Kritikk av utilitarismen ===
:''For bakgrunnsinformasjon, se [[Utilitarisme]].''
Williams var særlig kritisk innstilt til utilitarismen, en [[konsekventialisme|konsekventialistisk]] retning, hvis grunnprinsipp er at handlinger er gode sålenge de fremmer størst mulig glede blant størst antall individer. Williams kritiserte utilitarismen hovedsakelig for å være en «-isme»; et bevisst forsøk på å forenkle den etiske tenkningen.<ref name="Chappell" />

Et av hans mest kjente argumenter mot utilitarismen handler om botanikeren Jim, som forsker i et sydamerikansk land ledet av en brutal diktator. En dag befinner Jim seg på en sentral plass i en liten by, vendt mot tyve indianere som har blitt fanget og fastbundet for å vise hva som vil skje med opprørere. Kapteinen som arresterte indianerne sier til Jim at siden han er gjest, vil de andre bli sluppet fri dersom han dreper en av dem. Dersom han ikke gjør det, vil alle indianerne bli drept.<ref name="Williams1973">Smart, J.J.C. og Williams, Bernard. ''Utilitarianism: For and Against''. Cambridge UP, 1973, s. 98 ff. {{OCLC|729710}}.</ref> I de fleste konsekventialistiske teorier finnes det intet moralsk dilemma i et slikt tilfelle; det eneste som teller er resultatet. En utilitarist ville derfor ha foretrukket at Jim drepte en av indianerne. Williams hevder imidlertid at det er en avgjørende moralsk forskjell mellom at en person blir drept av meg, og at en person blir drept av en annen på grunn av en handling foretatt av meg. Han mente at moralske avgjørelser måtte bevare menneskets psykolgiske identitet og integritet.<ref name="Williams1973" />

Williams hevdet at mennesker ikke dømmer handlinger ut fra deres konsekvenser. For å løse parkeringsproblemer i London ville en utilitarist foretrukket å true folk med henrettelse dersom de parkerte feil. Dersom kun noen få ville bli henrettet for å parkere feil, ville feilparkering raskt opphøre og utilitaristen ville rettferdiggjøre drapene med gleden av fraværet av parkeringsproblemer. En hvilken som helst teori med et slikt utslag bør ifølge Williams bli forkastet uten videre diskusjon, uansett hvor naturlig det måtte føles å argumentere for at man dømmer handlinger ut fra deres konsekvenser. I et forsøk på å redde den utilitaristiske teorien ville en regel-utilitarist<ref group="fn">Regelutilitarisme foretrekker regelen, ikke handlingen som pleier å føre til den største lykken for størst antall individer.</ref> spørre om hvilken regel som ville bli utledet av parkeringseksempelet. Dersom regelen var: «Hvem som helst kan bli skutt på grunn av en liten parkeringsfeil», ville utilitaristen argumentere for at regelens implementering ville skape stor misnøye. Williams mente at dette argumentet kun illustrerte hans poeng. Man trenger ikke å kalkulere for å finne ut av hvorfor det er galt å true folk med skyting dersom de parkerer feil, mente Williams. Han mente også at vi burde forkaste et hvert system som reduserer moralske beslutningsprosesser til noen få algoritmer, siden en hver systematisering eller reduksjonisme uunngåelig ville ødelegge dets kompleksitet.<ref name="Chappell" /><ref>Williams, Bernard. ''[http://books.google.com/books?id=CNCvqVQon9kC&hl=no&source=gbs_navlinks_s Ethics and the Limits of Philosophy]''. Harvard UP, 1985, s. 117. ISBN 0-674-26857-1.</ref>

=== Kritikk av kantianismen ===
[[Fil:Immanuel Kant portrait c1790.jpg|thumb|150px|[[Immanuel Kant]] (1724–1804). Williams forkastet Kants moralfilosofi, og mente at moralprinsipper aldri burde kreve at man burde handle som om man er en annen.|alt=Et maleri av hodet til en mann, sett ovenifra og ned fra venstre slik at hans sterkt belyste venstre pannehalvdel, avvikende hårfeste og skarpe nese dominerer bildet. Han ser nedover med en seriøs mine. Han bærer en beskjeden 17. hundretalls parykk og et halstørkle; resten av klærne hans er så sorte at de er tilnærmet usynlige i den mørke bakgrunnen.]]
Et av hovedalternativene til utilitaristisk teori er moralfilosofien til 1700-tallsfilosofen [[Immanuel Kant]]. Williams’ bøker fra 1970- og 1980-årene danner grunnlaget for hans kritikk av utilitarismen og kantianismen.<ref>''Morality: An Introduction to Ethics'' (1972); ''Problems of the Self'' (1973); ''Utilitarianism: For and Against'' med J.J.C. Smart (1973); ''Moral Luck'' (1981) og ''Ethics and the Limits of Philosophy'' (1985).</ref> Martha Nussbaum skrev at Williams bøker «fordømte den trivielle og unnvikende måten moralfilosofi var blitt praktisert på i England under regi av disse to dominerende teoriene».<ref name="Nussbaum" />

I verkene ''[[Kritikk av den praktiske fornuft]]'' og ''[[Grunnlegging av moralens metafysikk]]'' utviklet Kant et moralsystem basert på hva han kalte det «[[kategoriske imperativ]]», hvis mest kjente formulering er: «Handle slik at maksimen til din vilje til enhver tid samtidig kan gjelde som prinsipp for en allmenn lovgivning». Kant mente at dette var en bindende lov som gjelder for alle rasjonelle individer med [[fri vilje]].<ref>Storheim, Eivind. «Immanuel Kant». I: [[Trond Berg Eriksen|Eriksen, Trond Berg]] (red). ''Vestens tenkere'' (Bind II: Fra Descartes til Nietzsche). Aschehoug, 1998, s. 259–61. ISBN 82-03-17291-1.</ref> Williams argumenterte imot det kategoriske imperativ i artikkelen «Persons, character and morality». Moral skulle ifølge Williams ikke kreve at man oppfører seg uselvisk, som om man ikke er den man er i de omstendigheter man befinner seg i. Man burde ikke bli tvunget til å ha et upartisk syn på verden, mente Williams.<ref>Johansen, Kjell Eyvind. «Etiske teorier». I: Johansen, Kjell Eyvind (red). ''Etikk: en innføring''. Cappelen, 1997 [1994], s. 173. ISBN 82-02-14005-6.</ref> Ens verdier, forpliktelser og ønsker gjør en forskjell i hvordan man ser på verden og hvordan man bør handle; og slik bør det være, ellers mister man sin individualitet, og dermed også sin menneskelighet.<ref>Williams, Bernard. ''[http://books.google.com/books?id=wMGW2Ehldp8C&printsec=frontcover&hl=no&source=gbs_atb#v=onepage&q&f=false Moral Luck]''. Cambridge UP, 1981, s. 5, 101–106 og 160–61. {{OCLC|541070225}}.</ref>

=== Grunner for handling ===
I den berømte artikkelen «Internal and external reasons» (1981) hevder Williams at alle grunner for handlinger kommer innenfra. Han lanserer i samme artikkel et synspunkt på hvordan man på et «internt vis» skal lese setninger som «A har en grunn til å Φ». Man kan lese en slik setning som «A har et motiv som vil bli tilfredsstilt eller fremmet av hans Φ-ing». Dersom A ikke har et slikt motiv vil setningen «A har en grunn til å Φ» ikke være sann.<ref name="Chappell" />

Filosofer har forsøkt å argumentere for at moralske aktører kan ha «eksterne grunner» for å utøve en moralsk handling, det vil si at de er i stand til å ha motivasjoner for å handle som ligger utenfor deres indre mentalitet. Williams mente imidlertid at dette var meningsløst. For at noe skal være en «grunn til å handle» må det være «magnetisk», det vil si at det må bevege folk til å handle. Williams spør: Hvordan kan noe som er fullstendig eksternt for oss, for eksempel setningen «X er bra», være «magnetisk»? Gjennom hvilken prosess kan noe eksternt få oss til å handle? Williams mente at erkjennelse ikke var magnetisk. Å kjenne og å føle var ifølge Williams to helt forskjellige tilstander, og en person må ''føle'' for å kunne handle. Han mente at grunner for handlinger kunne være innviklede, men at de alltid var interne og i bunn og grunn alltid uttrykk for individets ønsker.<ref>Williams, Bernard. «Internal Reasons and the Obscurity of Blame», 1989, senere utgitt i ''Making Sense of Humanity, and other philosophical papers''. Cambridge UP, 1995, s. 35–45.</ref><ref>Williams, Bernard. [http://books.google.com/books?id=J6mXKCv0EF8C&lpg=PP1&dq=World%2C%20Mind%20and%20Ethics%3A%20Essays%20on%20the%20Moral%20Philosophy%20of%20Bernard%20Williams&hl=no&pg=PA187#v=onepage&q&f=false «Replies»]. I: Altham, J.E.J & Harrison, Ross (red). ''World, Mind and Ethics: Essays on the Ethical Philosophy of Bernard Williams''. Cambridge UP, 1999 [1995], s.&nbsp;185–224. ISBN 0-521-360-24-2.</ref><ref>Williams, Bernard. [http://books.google.com/books?id=A6EgfvGp0uYC&lpg=PP1&hl=no&pg=PA91#v=onepage&q&f=false «Postscript: Some Further Notes on Internal and External Reasons»]. I: Millgram, Elijah (red). ''Varieties of Practical Reasoning''. MIT Press, 2001, s.&nbsp;91–97. ISBN 0-262-63220-9.</ref>

=== Sannhet ===
I sin siste bok, ''Truth And Truthfulness: An Essay In Genealogy'' (2002), argumenterer Williams for at sannhetens to verdier er presisjon og oppriktighet. Han forsøker også i samme bok å behandle avgrunnen mellom kravet om sannhet og tvilen om at det overhodet eksisterer noe slikt som sannhet. I boken finnes det en klar referanse til Nietzsche, særlig i anvendelsen av den [[genealogi (filosofi)|genealogiske metode]] som et verktøy for forklaring og kritikk. Selv om deler av hans hensikt med boken var å kritisere dem han mente fornektet sannhetens verdi, skriver han at å forstå den utelukkende slik vil bli å gå glipp av store deler av dens mening. Jane O'Grady skrev i sin nekrolog over Williams i ''The Guardian'' at boken er en undersøkelse av de som «hånflirer til en hver påstatt sannhet som om den var latterlig naiv, siden den var uunngåelig forvrengt av makt, klassefordommer og ideologi».<ref name="OGrady">O'Grady, Jane. [http://www.guardian.co.uk/news/2003/jun/13/guardianobituaries.obituaries «Professor Sir Bernard Williams»]. ''The Guardian'', 13. juni 2003.</ref>

=== Ettermæle ===
Filosofen Alan Thomas skriver i ''[[The Cambridge Dictionary of Philosophy]]'' at Williams’ bidrag til etikken var en overordnet skeptisisme til forsøk på å opprette et grunnlag for moralfilosofi. Thomas mener at Williams gav særlig uttrykk for dette i ''Ethics and the Limits of Philosophy'' (1985) og ''Shame and Necessity'' (1993), hvor han argumenterte for at moralteorier aldri kan reflektere livets kompleksitet, særlig på grunn av den radikale pluralismen i moderne samfunn.<ref>Thomas, Alan. «Williams, Bernard». I: Audi, Robert (red). ''The Cambridge Dictionary of Philosophy''. Cambridge UP, 1999. {{OCLC|433038978}}.</ref> [[Jonathan Lear]] skrev i en artikkel for ''[[Inquiry (filosofitidsskrift)|Inquiry]]'' at Williams ønsket å forstå mennesker som del av en naturlig verden, og at det grunnleggende utgangspunktet for moralsk refleksjon måtte være individets perspektiv, nemlig en intern grunn for handling.<ref>Lear, Jonathan. [http://home.uchicago.edu/~jlear/docs/Psychoanalysis%20and%20the%20Idea%20of%20a%20Moral%20Psychology.pdf «Psychoanalysis and the Idea of a Moral Psychology: Memorial to Bernard Williams’ Philosophy»]. ''Inquiry'' 47 (2004): 515–522. {{Doi|10.1080/00201740410004232}}.</ref> Filosofen Terje Ødegaard disputerte i 2007 med en avhandling om Williams’ drøfting av interne grunner for handling.<ref>«Terje Ødegaard disputerer». ''[[Bergens Tidende]]'', 5. september 2007, s. 8.</ref>

I en [[Sekulær humanisme|sekulær humanistisk]] tradisjon angrep Williams grunnlaget for konvensjonell moral, nemlig den som går ut på at man noen ganger gjør gode handlinger selv når man ikke ønsker det, og at man kan bli beskyldt for å gjøre feil ved å gjøre det. Timothy Chappell skriver om Williams i ''[[Stanford Encyclopedia of Philosophy]]'' at man uten eksterne grunner for handlinger ikke kan argumentere for at det samme settet med moralske grunner gjelder for alle moralske aktører, siden en aktørs grunner alltid kan bli relativisert til dens eget liv og interne grunner.<ref name="Chappell" /> I tilfeller hvor en person ikke har en intern grunn til å gjøre hva andre anser som det rette, kan vedkommende ikke bli klandret for å ikke gjøre det, siden interne grunner er de eneste virkelige grunnene, og skyld var ifølge Williams «å behandle en person som er klandret som en som hadde sjansen til å gjøre det riktige, men ikke gjorde det».<ref>Williams, Bernard. «Internal Reasons and the Obscurity of Blame», 1989, utgitt senere i ''Making Sense of Humanity, and other philosophical papers''. Cambridge UP, 1995, s. 42.</ref> Chappell skriver at motivet til Williams’ filosofi var å lære å være seg selv, å være autentisk og å handle med integritet istedenfor å tilpasse seg et eksternt moralsystem.<ref name="Chappell" /> Williams sa følgende i et intervju i 2002: «Hvis det finnes et tema i min filosofi så er det autentisitet og selvutfoldelse».<ref group="fn">«If there's one theme in all my work it's about authenticity and self-expression»</ref> Han beveget moralfilosofi bort fra det kantianske spørsmålet «hva er min plikt?» tilbake til spørsmålet som grekerne var opptatt av: «hvordan skal vi leve?».<ref name="Nussbaum" />

== Bibliografi ==

;Bøker
* ''Morality: An Introduction to Ethics''. Cambridge UP, 1972.
* ''Problems of the Self''. Cambridge UP, 1973.
* ''Utilitarianism: For and Against'', med J. J. C. Smart. Cambridge UP, 1973.
* ''Descartes: The Project of Pure Inquiry''. Harvester Press, 1978.
* ''Moral Luck''. Cambridge UP, 1981.
* ''Ethics and the Limits of Philosophy''. Harvard UP, 1985.
* ''Shame and Necessity''. University of California Press, 1993.
* ''Making Sense of Humanity''. Cambridge UP, 1995.
* ''The Great Philosophers: Plato''. London: Routledge, 1998.
* ''Truth and Truthfulness: An Essay in Genealogy''. Princeton UP, 2002.

;Artikler
* «Pagan Justice and Christian Love, ''Apeiron'' 26.3–4, 1993, s.&nbsp;195–207.
* «Cratylus's Theory of Names and Its Refutation», i: ''Language'', red. Stephen Everson, Cambridge UP, 1994.
* «The Actus Reus of Dr. Caligari», ''Pennsylvania Law Review'' 142, May 1994.
* «Descartes and the Historiography of Philosophy», i: ''Reason, Will and Sensation: Studies in Descartes's Metaphysics'', red. John Cottingham, Oxford UP, 1994.
* «Acting as the Virtuous Person Acts», i: ''Aristotle and Moral Realism'', red. Robert Heinaman, Westview Press, 1995.
* «Ethics», in ''Philosophy: A Guide Through the Subject'', red. A. C. Grayling, Oxford UP, 1995.
* «Identity and Identities», i: ''Identity: Essays Based on Herbert Spencer Lectures Given in the University of Oxford'', red. Henry Harris, Oxford UP, 1995.
* «Truth in Ethics», ''Ratio'' 8.3, 1995, pp.&nbsp;227–42.
* «Contemporary Philosophy: A Second Look», i: ''The Blackwell Companion to Philosophy'', red. N. F. Bunnin, Blackwell, 1996.
* «History, Morality, and the Test of Reflection», i: ''The Sources of Normativity'', red. Onora O'Neill, Cambridge UP, 1996.
* «Reasons, Values and the Theory of Persuasion», i: ''Ethics, Rationality and Economic Behavior'', red. Francesco Farina, Frank Hahn og Stafano Vannucci, Oxford UP, 1996.
* «The Politics of Trust», i: ''The Geography of Identity'', red. Patricia Yeager, University of Michigan Press, 1996.
* «The Women of Trachis: Fictions, Pessimism, Ethics», i: ''The Greeks and Us'', red. R. B. Louden og P. Schollmeier, Chicago UP, 1996.
* «Toleration: An Impossible Virtue?», i: ''Toleration: An Exclusive Virtue'', red. David Heyd, Princeton UP, 1996.
* «Truth, Politics and Self-Deception», ''Social Research'' 63.3 (høsten 1996).
* «Moral Responsibility and Political Freedom», ''Cambridge Law Journal'' 56, 1997.
* «Stoic Philosophy and the Emotions: Reply to Richard Sorabji», i: ''Aristotle and After'', red. R. Sorabji, ''Bulletin of the Institute of Classical Studies'' Supplement 68, 1997.
* «Tolerating the Intolerable», i: ''The Politics of Toleration''. red. Susan Mendus, Edinburgh UP, 1999.
* «Philosophy As a Humanistic Discipline», ''Philosophy'' 75, oktober 2000, s.&nbsp;477–496.
* «Understanding Homer: Literature, History and Ideal Anthropology», i: ''Being Humans: Anthropological Universality and Particularity in Transdisciplinary Perspectives''. Neil Roughley, red. de Gruyter, 2000.

;Utgitt posthumt
* ''In the Beginning Was the Deed: Realism and Moralism in Political Argument'', red. Geoffrey Hawthorn, Princeton UP, 2005.
* ''Philosophy As A Humanistic Discipline'', red. A. W. Moore, Princeton UP, 2006.
* ''The Sense Of The Past: Essays In The Philosophy Of History'', red. Myles Burnyeat, Princeton UP, 2006.
* ''On Opera'', Yale UP, 2006.

== Fotnoter og originalsitater ==
<references group="fn" />

== Referanser ==
<references />

== Videre lesning ==
* Foot, Philippa. «Reasons for Action and Desires». I: Raz, Joseph (red). ''Practical Reasoning''. Oxford UP, 1978. {{OCLC|560390261}}.
* Sen, Amartya. ''On Ethics and Economics''. Blackwell, 1989. {{OCLC|14692957}}.
* Sen, Amartya; Williams, Bernard og R. R., William (red). ''Utilitarianism and Beyond''. Cambridge UP, 1982. {{OCLC|299393009}}.
* Sleat, Matt. «Making Sense of Our Political Lives — On the Political Thought of Bernard Williams». ''Critical Review of International Social and Political Philosophy'' 10.3 (2007): 389–398. {{Doi|10.1080/13698230701400437}}.
* Thomas, Alan (red). ''Bernard Williams'' (Contemporary Philosophers in Focus). Cambridge UP, 2007. ISBN 0521665558.
* Williams, Bernard. [http://www.lrb.co.uk/v24/n20/will03_.html «Why Philosophy Needs History»] {{Wayback|url=http://www.lrb.co.uk/v24/n20/will03_.html |date=20081011161248 }}. ''[[London Review of Books]]'', 17. oktober 2002.
* Williams, Bernard og Voorhoeve, Alex. «A Mistrustful Animal: A Conversation with Bernard Williams». I: [http://personal.lse.ac.uk/voorhoev/voorhoeve_cover_hb.pdf ''Conversations on Ethics'']. Oxford UP, 2009.
* Ødegaard, Terje. ''Non-psychologistic internalism about practical reasons. An essay on Bernard Williams’ ”Internal and External Reasons”''. Avhandling (dr.philos.). Universitetet i Bergen, 2007.

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Williams, Bernard}}
[[Kategori:Engelske filosofer]]
[[Kategori:Moralfilosofer]]
[[Kategori:Personer fra Southend-on-Sea]]