Redigerer Benvenuto Cellini

{{Infoboks kunstner}}
'''Benvenuto Cellini''' (født [[3. november]] [[1500]] i [[Firenze]] i [[Toscana]], død [[13. februar]] [[1571]] i samme by) var en italiensk renessansekunstner, gullsmed og billedhugger. Han utførte store gullsmedarbeider for hertuger, konger og paver. Cellini levde et eventyrlig liv i en urolig tid mellom Firenze, Roma og Paris og skrev boken om sitt liv (''La Vita'', utgitt første gang i Napoli 1728). 

Selvbiografien tilhører den [[pikaresk]]e sjanger og ble utgitt på norsk i 1946 (''Mitt liv'', Dreyers forlag, oversatt av [[Tryggve Norum]], illustrert av [[Per Palle Storm]]) og 1974 (''Livssoga mi'', Samlaget, umsett av [[Magnus Ulleland]]). ''Benvenuto Cellini'' er en opera i to akter av [[Hector Berlioz]], oppført første gang i [[Paris]] 1838.

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Benvenuto Cellini skulle etter farens ønske ha vært musiker, og kom også en tid i det pavelige kapell i [[Roma]].

===Gullsmed===
Men i Roma fikk han så en masse kontakter og kunder, det skaffet ham bestillinger på gullsmedarbeide fra paven. Han foretrakk imidlertid gullsmedkunsten og utdannet seg i faget hos forskjellige mestre i Firenze og andre steder. Han lærte fort det håndverksmessige, sluttet vennskap med forskjellige unge kunstnere, men da han var noe stridbar, kom han til å føre en omflakkende og ofte dramatisk tilværelse, særlig skiftevis i sin fødeby og i Roma. 

===1523: flukt til Roma===
I [[1523]] flyktet han på grunn av stridigheter til Roma, der han også hadde vært i 18-19-årsalderen. Her fikk han eget gullsmedverksted og meget arbeid for paven og andre, studerede Michelangelos og [[Raffaello Santi|Rafael]]s verker og stod på fortrolig fot med [[Giulio Romano]] og andre kunstnere.

Under [[Roms plyndring i 1527]] var Cellini med blant forsvarerne. 

Fordrevet fra Roma virket han blant annet i [[Mantova]] og Firenze, var igjen i 1529 i Roma og virket her til ca. 1534 som pavelig myntstempelskjærer og
medaljør (Clemens VII-medaljer m.v.). I 1534 drepte han en gullsmedrival, ble trukket for retten og måtte flykte, men kunne atter snart vende tilbake og forble her (med et reiseavbrudd i 1537, da han tok til den franske konge [[Frans I av Frankrike|Frans I]] i [[Fontainebleau]]) til 1540, den siste tid som fange.

===Fengsling og flukt===
Cellini ble beskyldt for under Romss beleiring å ha tilegnet seg pavelige edelstener og andre smykker og ble satt i et av [[Engelsborgen]]s fangehull.
Det lyktes ham å flykte – han skildrer selv sin flukt overordentlig levende – men ble atter fengslet og fikk først ved venners inngripen sin frihet i slutten av 1539.

I 1540-45 virket han i Frankrike under Frans I, ble naturalisert og fikk slottet ''Petit Nesle'' i Paris som bolig og verksted. Han fikk her hjelp av en stor  elevskare og utførte adskillige billedhugger- og gullsmedsarbeider; men hoffintriger og rivalen [[Francesco Primaticcio]] stilte ham til sist i skyggen, og
uten orlov tok han 1545 tilbake til Firenze. 

Under [[Cosimo I de' Medici|Cosimo I]] (1519-1574) inntok han også her en fremskutt stilling som billedhugger og gullsmed, men finansielle vanskeligheter og den stadige rivaliseringen med [[Bartolommeo Bandinelli]] forbitret livet for ham.

Cellini døde [[13. februar]] [[1571]] og ble [[15. februar]] begravet i [[Santissima Annunziata (Firenze)|Santissima Annunziata]] i Firenze.

==Verker==
Kjennskapet til Cellini og hans store popularitet skyldes først og fremst hans selvbiografi, som går til [[1562]]. Originalen er i [[Biblioteca Medicea Laurenziana]] i Firenze. Boken har mange levende trekk og er av betydelig kulturhistorisk verdi. Den er særlig kjent gjennom [[Goethe]]s oversettelse. 

Cellinis sterke og ofte pralende forherligelse av sitt eget jeg og hans angrep på motstanderne har vakt mistenksomhet med hensyn til manuskriptets pålitelighet; nyere undersøkelser har imidlertid ofte kunnet bekrefte Cellinis opplysninger, og i det store og hele turde boken være et pålitelig historisk dokument.

Av selvbiografiens store celliniske produksjon er nå kun ytterst lite tilbake.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
*Susanna Barbaglia og Charles Avery: ''L'opera completa del Cellini.'' Rizzoli, Mailand 1981.
*John Pope-Hennessy: ''Cellini.'' Abbeville Press, New York 1985.
*Andreas Prater, ''Cellinis Salzfass für Franz I. Ein Tischgerät als Herrschaftszeichen.'' Stuttgart 1988, ISBN 3-515-05245-3.
*Alessandro Nova und Anna Schreurs (Hrsg.): ''Benvenuto Cellini. Kunst und Kunsttheorie im 16. Jahrhundert.'' Böhlau, Köln/Weimar/Wien 2003, ISBN 3-412-11002-7.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}

{{Portal|Kunst}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Cellini, Benvenuto}}
[[Kategori:Italienske billedhuggere]]
[[Kategori:Malere fra Toscana]]
[[Kategori:Personer fra Firenze]]