Redigerer Barokklutt

[[Fil:Woman playing the lute.jpg|thumb|Tohodet lutt, maleri av [[Johannes Mijtens]]]]
[[Fil:Charles Mouton - François de Troy.jpg|thumb|[[Charles Mouton]] med elleve-korig fransk barokklutt. Maleri av [[François de Troy]], Paris 1690 ([[Louvre|Musée du Louvre]])]]
[[Fil:Bar-lute8-ref.jpg|thumb|Svanehalslutt{{byline|Galassi}}]]
[[Fil:Sallas.jpg|thumb|Liuto attiorbato{{byline|Galassi}}]]
'''Barokklutt''' betegner en gruppe europeiske [[lutt]]-typer fra 1600 og 1700-tallet. Et kjennetegn er det er tilføyd  diatonisk stemte bass-strenger (''grand jeu'') til de seks strengene på gripebrettet (''petit jeu'') for å utvide bassregisteret.

Denne artikkelen omhandler bare barokkinstrumenter som eksplisitt ble betegnet som ''lutt'', derfor er eksempelvis [[teorbe]], [[angelica (musikk)|angelica]] og [[mandora]] utelatt.

== Overgangstid ==
Rundt 1580 ble det skrevet stadig mer musikk for syv og åtte [[strengekor]]. Fra 1620 var antall kor kommet opp i tolv.

I tillegg kom eksperimenter med stemming av ''petit jeu''. I den relevante sekundærlitteraturen er det funnet over tyve ulike stemminger  (''accords nouveaux'') av strengene som gripes med venstre hånds fingre.<ref>Se [http://www.accordsnouveaux.ch accordsnouveaux]</ref> De to mest brukte stemmingene er den såkalte ''ton ravissant'' med nesten tusen bevarte stykker og ''sharp tuning'' med over femhundre bevarte stykker.

*Ton ravissant, nominell stemming etter Mace: g' – e' – c – a – e – H – A-G-F-E-D-C
*Sharp tuning, nominell stemming (10 korslutt): e' – c' – a – f – c – G – F – E – D – C

Den faktiske tonehøyden avhang av strengematerialet.

Det ble eksperimentert med ulike byggetekniske løsninger for ta opp bass-strengene. I overgangstiden var instrumenter med to skruekasser utbredt, senere kalt tohodet lutt. De var utstyrt med en skruekasse for opp til fire bass-kor montert i forlengelsen av halsen ved siden av den opprinnelige skruekassen som beholdt den tradisjonelle knekken.

== Fransk barokklutt ==
Etter den eksperimentelle fasen i første halvdel av 1600-tallet ble en elleve-korig barokklutt dominerende i Frankrike. ''Petit jeu'' ble stemt i kvarter og små og store terser. Nominell stemming var: ''A – d – f – a – d' – f''' (tonehøyden varierte blant annet avhengig av strengematerialet).

De franske luttbyggerne anvendte knekkhals-lutten fra renessansen som byggeteknisk mal. Man foretrakk å bygge om renessanselutter av [[Laux Maler]] og [[Hans Frei]].

På andre halvdel av 1600-tallet bredte barokklutt stemt i det som senere kalles ''nyfransk stemming'' seg over hele Europa (bortsett fra Italia) og med den også fransk luttmusikk av [[René Mézangeau]], [[Ennemond Gaultier]], [[Denis Gaultier]], [[François Dufault]] og mange andre.

== Tysk barokklutt ==
Luttvirtuosen [[Silvius Leopold Weiss]] fra [[Dresden]] føyde etter ca. 1720 to basskor til den franske barokklutten. For disse ekstra strengene fantes det to byggetekniske løsninger:
* En ''bassrytter'' på en skruekasse montert med knekk. 
* ''Teorbering'', dvs at skruekassen monteres i forlengelsen av halsen i stedet for med knekk. Denne løsningen ga plass til fem strengekor. Det er bevart lutter med to ekstra skruekasser, den andre kassen montert med en s-formet bøy som ble kalt en ''svanehals''.

Barokklutter av svanehalstypen overlevde helt til den tidlig klassisismens tid. Kjente utøvere og komponister var [[Bernhard Joachim Hagen]], [[Adam Falckenhagen]], [[Jakob Friedrich Kleinknecht]] og [[Christian Gottlieb Scheidler]].

== Italiensk barokklutt ==
I Italia beholdt  barokkluttens gripebrett-strenger renessanse-stemmingen i [[kvart]]er, nominelt: G – c – f – a – d' – g'. I tillegg kom åtte [[bordun]]strenger som ble stemt etter stykkets toneart. Bass-strengene ble tatt opp i en ekstra skruekasse som var bygd i forlengelsen av halsen ([[teorbe|liuto attiorbato]]).

Nevneverdige komponister er: [[Johann Hieronymus Kapsberger]], [[Alessandro Piccinini]], Pietro Paolo Melii, Bernardo Gianoncelli, [[Giovanni Zamboni]], Filippo dalla Casa.

G. Fr. Händel brukte den store italiensk barokklutten, [[erkelutt]]en, i orkesteret.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Andreas Schlegel: ''Die Laute in Europa – Geschichte und Geschichten zum Geniessen.'' A. Schlegel Verlag, 2007 ISBN 978-3-9523232-0-5
* Ekkard Schulze-Kurz: ''Die Laute und ihre Stimmungen in der ersten Hälfte des 17. Jahrhunderts.'' Dissertation, Wislingen 1990 ISBN 3-927445-04-5
* Franz J. Giesbert: ''Schule für die Barocklaute.'' Schott, Mainz 1939 ISMN: 979-0-001-04377-9
* Stefan Lundgren: ''The Baroque Lute Companion.'' Lundgren Edtion, München 1993
* Toyohiko Satoh: ''Method for the Baroque Lute.'' Tree Edition, München 1987
* Michel Serdoura: ''Method for the Baroque Lute.'' Ut Orpheus Edizioni, Bologna 2008, ISMN 979-0-2153-1599-0

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Luttinstrumenter]]
[[Kategori:Historiske musikkinstrumenter]]