Redigerer Barnesletten

«'''Barnesletten'''» er en skillingsvise som også er kjent under navnet «[[På sætren under øde fjell]]» og er hentet fra diktsamlingen «Valdresluren» av [[Lars Brenden]]. Brenden var lærer, og var fra en liten [[husmannsplass]] i Bagn. Visa ble trykket og sendt ut som [[skillingstrykk]] i mange ulike versjoner. Begivenheten som visen beskriver, skal etter sigende ha funnet sted i Bagns vestås på slutten av [[1700-tallet]].

==Tekst==
#Tett ved den tause mørke li men langt fra noen setersti,<br />på Ølnesfjellets øde grå et gammelt gravkors monne stå.
#Et sukk fra fjellets vandrer går når han det gravkors skue får<br />han ville gjerne vite mer og stille på innskriften ser.
#Men den ei stort nu sige kan men sagnet mellom mann og mann<br />i dalen ennu friskt mon gå og dette sagn forteller så.
#På seteren bak dette fjell der satt en kone sent en kveld<br />og melket kjør mens hennes små fikk sultne uten pleie gå.
#En pike kom i fjøset inn og gråten satt på hennes kinn<br />hun søvnig var og sakte bad: O kjære moder gi meg mat.
#Jeg er sulten kold og trett ta meg og i ditt fang meg sett<br />i moders arm hun der på tok men moderen til barnet slo.
#Og moderen svarte henne så: Pakk deg bort ifra meg gå<br />ditt gny og gnål jeg tåler ei til helvete reis du din vei
#Nu barnet opp ad fjellet gikk for aftensmat fikk tåredrikk<br />der vandrer over ur og myr blant fjellets mange ville dyr.
#Hun ville hjem til fader gå for hjelp hos ham i nøden få<br />men feil av veien hun dog tar og vandret hjem til bedre Far.
#Hun gikk da i den mørke natt av far og mor så rent forlatt<br />med kinnet blekt og tårevått ei noen enset hennes gråt.
#Den lille nattevandrer som ble trett og matt snart segnet om<br />og da det led mot morgenstund det våte øyet fikk en blund.
#Av frost der søvnen snart fordrev det lille legeme rystet ble<br />Hun visste ikke hvor hun var men ropte: Er du her min far.
#Hun strakte ut de hender små for moders favn å kunne nå<br />men traff nok kun den kalde sten der var så hard som mangen en.
#Ei blide ord hun høre får kun stormens hvin til øret når,<br />nu dagen alt tok til å gry men moderen hørte ingen gny.
#Ei gikk hun langt på denne dag thi dertil var hun altfor svak<br />hun foldet sine hender små og mestendels således lå.
#Men øyet hist som allting ser hva nede her på jorden skjer<br />han sendte sine engler ned tok den forlatte hjem i fred.
#Da solen ned bak fjellet gled randt hennes sol der ei går ned<br />da mørket fjellets rygg omga sto hun i lysets strålehav.
#Nu leker hun ved gledens vell ser ned på Ølnesseterfjell<br />og taler med de andre små som dengang hun der nede lå.
#På pletten der hvor liket lå et gresstrå aldri mer kan så<br />og sletten omkring korset der nu Barnesletten kallet er.
#Du moder som på visen sang gjør armod veien for deg trang<br />så be kun om tålmodighet vær ei mot dine sur og vred.
#Og mange roper: Mor og mat, og du har lite i ditt fat<br />så del med smil ditt simple brød så gjør du maten sukkersøt.
#Hvis sur og vred du sleper frem ditt hus blir onde ånders hjem<br />selv de livsglade kjære små du synes det som trollet gå.
#Har du til dem ei daglig brød for din skyld de da lider nød<br />bedrøv dem da ei ennu mer i Jesu navn jeg deg det ber.

==Kilder==
*«[[Viser på vandring]]», Per Johan Skjærstad, [[Aschehoug]] 1978

[[Kategori:Skillingsviser]]