Redigerer Bankshalvøya

{{Infoboks halvøy
|bilde = Banks Peninsula from space.jpg
|bildetekst = Bankshalvøya har en tilnærmet rund form, med mange bukter og to dype, naturlige havner.
|areal = 1150
|areal_ref =
|lengde = 40
|bredde = 32
|høyestepunkt = Mount Herbert
|høyde = 920 moh.
|land = New Zealand
|landregiontittel = [[New Zealands regioner|Region]]
|landregion = [[Canterbury (region)|Canterbury]] 
|landstørsteby = [[Akaroa]]
|landstørstebybefolkning = 624
|befolkning = 8700
|befolkningsår = 2011
|zoom = 6
}}
[[Fil:Akaroa Harbour Ships And Whare.jpg|thumb|Franske skip i [[Akaroa]] tidlig på 1800-tallet.]]
'''Bankshalvøya''' (engelsk: ''Banks Peninsula'') er en [[halvøy]] av [[vulkan]]sk opprinnelse på østkysten av [[Sørøya (New Zealand)|Sørøya]] på [[New Zealand]]. Øya har et areal på om lag {{formatnum:1150}} [[kvadratkilometer|km²]] og omfatter to store naturlige [[havn]]er og mange mindre [[bukt]]er og viker. Den største byen på Sørøya, [[Christchurch]], ligger like nord for halvøya.

== Historie ==
Tre faser med [[Maorier|maoribosetning]] fant sted på halvøya som ennå er kjent som Te ''Pataka o Rakaihautu'' (Det store lagerhuset til Rakaihautu) på [[maorisk]]. Ifølge maoritradisjon kom Rakaihautu med [[iwi]]en (stammen) waitaha til ''Te Wai Pounamu'' (Sørøya) i [[waka]]en (kanoen) Uruao, de var de første menneskene som kom til stedet. Slik fikk Bankshalvøya navnet Te Pataka o Rakaihautu som takk for hans handlinger og for overfloden av ''mahinga kai'' (mat fra skogene, havet, elvene og himmelen) som fantes på halvøya. [[Waitaha]] bosatte seg her først, senere kom stammene [[kāti mamoe]], og [[ngai tahu]] tok over på [[1600-tallet]].<ref name="teara-ngaitahu">{{Citation
  | last =Tau
  | first =Te Maire
  | contribution =Ngāi Tahu
  | title =Te Ara Encyclopedia of New Zealand
  | contribution-url =http://www.teara.govt.nz/NewZealanders/MaoriNewZealanders/NgaiTahu/en}}
</ref>

Mannskapet til kaptein [[James Cook]] var de første [[Europa|europeerne]] som oppdaget halvøya under Cooks første omseiling av New Zealand i [[1769]], og han navngav halvøya etter [[botanikk|botanikeren]] om bord på ''«[[HMS «Endeavour»|Endeavour]]»'', [[Joseph Banks]]. Halvøya var en av Cook sine store kartografiske feil på New Zealand. Han var ikke i stand til å se de lave slettene mot vest, så han tegnet den inn som en øy. Han ble forstyrret av en hildring av land mot sørøst, og seilte videre uten å undersøke stedet nærmere, og oppdaget derfor ikke de to gode havnene. Feilen ble ikke oppdaget før i [[1809]], da skipet ''«Pegasus»'' under kaptein S. Chase forsøkte å seile rundt øya og oppdaget at den var en halvøy.<ref>[http://www.teara.govt.nz/en/canterbury-places/13] ''Island or Penisula?'' Te Ara Encyclopedia of New Zealand</ref>

I [[1830-årene]] ble Bankshalvøya et europeisk [[hval|hvalfangstsenter]], til skade for maorifolket som bukket under i stort antall av sykdom og i stammekriger som ble forverret gjennom bruken av [[gevær]]er. To viktige hendelser i forkant av den [[Storbritannia|britisk]] suvereniteten over New Zealand fant sted ved [[Akaroa]]. Først, i 1830, ble maoribosetningen ved Takapuneke åsted for en beryktet hendelse. Kapteinen på den [[Storbritannia|britiske]] [[brigg]]en ''«Elizabeth»,'' John Stewart, hjalp [[Te Rauparaha]], høvdingen i [[iwi]]en [[Ngāti Toa]] fra Nordøya, å ta til fange den lokale høvdingen i Ngai Tahu, Te Maiharanui. Bosetningen ved Takapuneke ble utslettet. (Delvis som følge av denne [[massakre]]n sendte de britiske styresmaktene en offisiell representant, [[James Busby]], til New Zealand i [[1832]] i et forsøk på å skape ro. Hendelsene ved Takapuneke førte så direkte til [[Waitangitraktaten]].) Så, i [[1838]], fant kaptein Langlois, en [[Frankrike|fransk]] hvalfanger, ut at Akaroa ville være en ypperlig forsyningsbase for hvalfangstskutene, og «kjøpte» halvøya i en tvilsom handel med lokale maorier. Han drog tilbake til Frankrike, stiftet  Nanto-Bordelaise-kompaniet og satte seil for New Zealand med ei gruppe franske og [[Tyskland|tyske]] bosettere ombord skipet ''«Comte de Paris»''. Tanken var å etablere en fransk koloni på en fransk Sørøy på New Zealand.
[[Fil:Akaroa Harbour 11.jpg|mini|Utsikt over Akaroa Harbour.]]
Men innen Langlois og kolonistene nådde fram til Banks Peninsula i august [[1840]], hadde mange maorier allerede undertegnet Waitangitraktaten (blant annet to høvdinger i Akaroa i mai), og den første britiske guvernøren på New Zealand, [[William Hobson]], hadde erklært britisk suverenitet over hele New Zealand. Da han fikk høre om de franske planene om kolonisering, sende Hobson kjapt avsted [[HMS «Britomart»]] fra [[Bay of Islands]] til [[Akaroa]]. Mens Langlois og kolonistene ble holdt tilbake av dårlige vindforhold i Pigeon Bay på andre siden av halvøya, plantet britene flagget sitt ved Greens Point mellom Akaroa og Takapuneke og kalte sammen til rettsmøte for å hevde britisk suverenitet over Sørøya.

Fra [[1850-årene]] har [[Lyttelton (New Zealand)|Lyttelton]] og seinere [[Christchurch]] vokst forbi Akaroa, som har utvikla seg til et fritidssted og har holdt på flere mye av den franske påvirkningen og bygningene fra 1800-tallet. 

Historiske forsvarsverk i havna stammer fra [1874 og utover og rester av disse finnes fremdeles på [[Ripapa Island]] i [[Lyttelton Harbour]] og ved [[Godley Head]].

== Geologi ==
[[Fil:BanksPeninsulaModel.jpg|thumb|Modell av Bankshalvøya som viser det fjellendte terrenget, som ellers er uvanlig for Christchurchområdet.]]

Bankshalvøya danner de mest framstående [[vulkan]]ske trekkene på Sørøya. Geologisk består halvøya av de eroderte restene av to store, sammensatte [[skjoldvulkan]]er (Lyttelton ble dannet først, deretter Akaroa). Disse oppstod gjennom vulkansk plateaktivitet i kontinentalskorpa mellom elleve og åtte millioner år siden i [[miocen]]-perioden. Halvøya ble dannet som øyer utenfor kysten, med vulkaner som nådde om lag 1 500&nbsp;m over havflaten. To dominerende krater dannet de naturlige havnene Lyttelton og Akaroa. Slettene [[Canterbury Plains]], dannet av erosjonen av [[Søralpene]] (en lang og høy fjellkjede skapt av sammenstøtet mellom [[Den indoaustralske kontinentalplaten]] og [[Stillehavsplaten]]) og av [[alluvial]]e vifter som er dannet av store, [[Forgreinet elv|forgreinede elver]]. Disse slettene er bredest der de møter det bakkete landskapet ut mot Bankshalvøya. Et lag av [[løss]], en heller ustabil fin [[silt]], transportert dit av [[fønvind]]ene som stormer over slettene, dekker de nordlige og vestlige sidene av halvøya. Delen av kraterranden som ligger mellom Lyttelton Harbour og Christchurch danner [[Port Hills]].

== Bruk av landet ==
Det er anslått at naturlig skog en gang dekket 98% av halvøya. Imidlertid har maorier og senere europeiske nybyggere hugget ned skogdekket, og mindre enn to prosent står igjen i dag, selv om det er begynt med en del skogplanting. Europeiske nybyggere har plantet mange europeiske treslag, særlig [[valnøtt]].

[[Hinewai Reserve]], et privat [[naturreservat]], har blitt opprettet på halvøya for å gi den opprinnelige skogen mulighet til å vokse opp igjen på et området som tidligere var dyrket mark.

Flere steder langs kysten av halvøya er tatt i bruk til [[havbruk]]soppdrett av [[muslinger]].

Et stort marint pattedyrreservat ligger rundt øya, noe som medfører restriksjoner for fiske med [[settegarn]]. Dette er i første rekke for å ta vare på [[hektordelfin]]en, den minste av alle [[Gulflankedelfin|delfin]]arter. [[Økoturisme]] basert rundt delfinene har blitt en viktig næringsvei i Akaroa.

Et lite marint reservat, [[Pohatu Marine Reserve|Pohatu]], ligger sentralt i Flea Bay på sørøstsiden av halvøya.

Veien ''the Summit Road'' er et av kjennemerkene på halvøya. Den ble bygget i [[1930-årene]] og er i to deler:
* den ene delen går langs toppen av Port Hills fra Godley Head (nordsiden av innløpet til Lyttelton Harbour) til Gebbies Pass inne i havnen
* den andre delen går rundt kraterkanten i Akaroa Harbour fra 'Hill Top' – krysset med hovedveien ''Christchurch-Akaroa highway'' – til et punkt ovenfor Akaroa. Begge delene har spektakulære utsiktsteder og gir tilgang til mange parker, gangveger og andre rekreasjonsmål.<ref name="Roughguide" />

== Turisme ==
En populær fotturrute er ''Banks Peninsula Track'' på sørsiden av øya. Andre populære ruter er ''Mount Bradley & Mount Herbert Walkways'', som går fra Diamound Harbour på nordsiden av halvøya<ref name="Roughguide">{{Kilde bok
| forfatter= Laura Harper, Tony Mudd, Paul Whitfield, Damian Hall
| år= 2006
| tittel= The Rough Guide to New Zealand
| utgave= 5
| sted= New York London Delhi
| forlag=RoughGuides
| side=660
| ISBN=1-84353-679-X
| url=http://www.roughguides.com
}}</ref>

== Statistikk ==
* Høyeste punkt: Mount Herbert (Te Ahu Patiki, 920&nbsp;m)
* Fastboende befolkning: 7600

== Referanser ==
<references />

== Annet stoff ==
* {{Cite journal|last=Laing|first=Robert|year=1919|title=The Vegetation of Banks Peninsula, with a List of Species (Flowering-plants and Ferns)|journal=Transactions and Proceedings of the Royal Society of New Zealand|publisher=New Zealand Institute|volume=51|url=http://rsnz.natlib.govt.nz/volume/rsnz_51/rsnz_51_00_004140.html}}
* {{Kilde bok
| utgiver = Canterbury University Press
| isbn = 9781877257827
| forfatter = Hugh D Wilson
| tittel = Natural History of Banks Peninsula
| sted = Christchurch, N.Z
| år = 2009
}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.federalspace.ru/img_popup.php?img_url=/img/blog/_35R4093.JPG Banks Peninsula] {{Wayback|url=http://www.federalspace.ru/img_popup.php?img_url=%2Fimg%2Fblog%2F_35R4093.JPG |date=20120305095032 }}
* [http://mappery.com/Banks-Peninsula-Map Kart over Banks Peninsula]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Halvøyer på New Zealand]]
[[Kategori:Canterburys geografi]]