Redigerer Baltazar Mathias Keilhau

{{infoboks biografi
| bilde = Baltazar Mathias Keilhau.jpg
| bildetekst = Baltazar Mathias Keilhau portrettert av [[Christiane Schreiber]] i ca. 1857.
}}
'''Baltazar Mathias Keilhau''' (1797–1858) var en norsk [[geologi|geolog]] og [[fjellklatrer]], kjent som en av «Jotunheimens oppdagere» og for sine utførte banebrytende arbeid over [[Norges geologi]].<ref>{{kilde www|url=http://nbl.snl.no/Balthazar_Keilhau|tittel=Balthazar Keilhau|utgiver=[[Store norske leksikon]]}}</ref>

==Liv==
Keilhau var sønn til sogneprest Johan David Bertram Keilhau i Biri. Etter [[examen artium]] 1816 fra [[Christiania Katedralskole]], ble han i 1821 den første i Norge som avla mineraleksamen ved [[Universitetet i Oslo]].  I studietiden etablerte han en litterær studiekrets med kjente vitenskapsmenn som matematikeren [[Niels Henrik Abel]] og medisineren [[Christian Peder Bianco Boeck]], samt medisineren [[Christen Heiberg (1799–1872)|Christen Heiberg]], [[Bernt Wilhelm Schenck]] og legen [[Jens Johan Hjort (1798–1873)|Jens Johan Hjort]]. Den litt eldre [[Christopher Hansteen (astronom)|Christopher Hansteen]] fungerte som Keilhaus mentor.

Sammen med studiekameraten  [[Christian Peder Bianco Boeck]] og reinjegeren [[Ole Urdi]], var Keilhau med på «Jotunheimens oppdagelse» i [[1820]]. De foretok  [[førstebestigning]] av [[Kalvehøgdi]] den 12. juli 1820, [[Falketind]] den 14. juli 1820 og [[Nordre Skagastølstind]] i juli 1820. Området ga de navnet  [[Jotunfjeldene]], etter ''Riesengebirge'' ([[Karkonosze/Krkonoše]]), et fjellområde i det nåværende [[Tsjekkia]] og [[Polen]], men [[Aasmund Olavsson Vinje]] ga det senere navnet [[Jotunheimen]].  Under reisen gjorde Keilhau og Boeck flittige nedtegnelser og publikasjoner av sine oppdagelser.  Dette vakte stor interesse for området, som fra før riktignok var kjent for lokale bønder og fangstfolk, men som aldri hadde blitt ordentlig beskrevet eller [[kart]]lagt. Keilhau malte en serie [[akvarell]]er som han kalte ''Erindringer af Fjeldreisen i 1820''. Både [[Johannes Flintoe]] og [[Wilhelm Maximilian Carpelan]] laget bilder basert på Keilhaus skisser og tegninger,<ref>Messel, Nils (2008): Oppdagelsen av fjellet. Oslo: Nasjonalmuseet.</ref> og Keilhau hadde selv originaltegninger av Carpelan. Kombinasjonen av vitenskapelig utforskning og kunstnerisk avbildning bidro til å gjøre Jotunheimen og høyfjellet kjent.

Resultatene fra disse undersøkelsene publiserte han i [[Nyt magazin for naturvidenskaperne]]. I 1823 tok han initiativ til det som i 1828 ble Norsk Physiografisk Forening.<ref name="vogt">{{kilde www|url=http://www.dknvsjubileum2010.no/images/dknv/Keilhau_vVogt1955.pdf|tittel=Balthazar Mathias Keilhau|forfatter=Thorolf Vogt|utgivelsesår=1955}}{{død lenke|dato=mars 2018 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>  I 1824 guidet han naturviteren [[Henrik Steffens]] på turer oppi Valdres, og fikk via
hans innflytelse, et stipendium til utenlandsopphold. Den brakte Keilhau til Berlin, Freiburg, Wien, Tyrol og Nord-Italia. Også [[Niels Henrik Abel]] var med på dannelsesreisen.  Vel tilbake ble Keilhau  tilsatt som lektor 1826 og året efter innvalgt i [[Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab]] i Trondheim. Han ga i 1831 ut en skildring av sin reise til Finnmark, Bjørnøya og Svalbard. Hensikten med denne reisen var geologiske undersøkelser, men i dag har denne boken også stor topografisk og historisk verdi. 

I 1834  etterfulgte han [[Jens Esmark]], som var landets første professor i geologi. I dette satt han til 1857, året før han døde.  I denne perioden som professor ble han utnevnt til ridder av [[Vasaorden]] 1838, av [[Nordstjärneorden]] 1843 og av [[St. Olavs Orden]] 1848.  Han utviklet en transmutasjonsteori som ikke fikk skikkelig gehør.<ref name="vogt"/>  Hans etterfølger var [[Theodor Kjerulf]] som ble professor 1866.

Eneste retur til Jotunheimen var i 1844 da han førsteb esteg [[Keilhaus topp]], men mislyktes i å nå [[Galdhøpiggen]].
Keilhau huskes i ettertid som ''grunnleggeren av norsk geologi'' og har gitt navnet til [[Keilhauitt]], også kjent som ''yttrotitanitt'', først beskrevet fra et funn på en [[pegmatitt]] i [[Arendal]] (1844).

Han giftet seg i 1830 med Christine Kemp (1804–62). Hun var før det forlovet med [[Niels Henrik Abel]] fra 1824 til hans død i 1829.

==Referanser==
<references/>

==Bibliografi==
* ''Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828 '' ([[1831]]). ([http://www.altabibliotek.net/finnmark/Keilhau/Reise.php Fulltekstversjon] {{Wayback|url=http://www.altabibliotek.net/finnmark/Keilhau/Reise.php |date=20150402123858 }})
* ''Gæa Norvegica''. Tre bind som utkom 1838, 1844 og 1850. Finnes også på tysk.

===Sekundærlitteratur===
[[Ernst Sars]]: «[[s:Keilhaus opdagelse af Jotunhejmen|Keilhaus opdagelse af Jotunhejmen]]», i ''Den norske turistforenings årbog for 1872''.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
{{wikikilden forfatter}}
* [http://www.nb.no/nbsok/search?action=search&format=Digitalt%20tilgjengelig&customDateFrom=1770&customDateTo=1870&searchString=creator:%22Keilhau,B.M.%22 Digitaliserte bøker av Keilhau] hos [[Nasjonalbiblioteket]].

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Keilhau, Baltazar Mathias}}
[[Kategori:Norske geologer]]
[[Kategori:Norske geologiprofessorer]]
[[Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo]]
[[Kategori:Norske fjellklatrere]]
[[Kategori:Norske sakprosaforfattere]]
[[Kategori:Personer fra Gjøvik kommune]]
[[Kategori:Vasaordenen]]
[[Kategori:Nordstjerneordenen]]
[[Kategori:St. Olavs Orden]]
[[Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab]]