Redigerer Auschwitzprosessen i Frankfurt

[[Fil:Saalbau-ffm-haus-gallus-003.jpg|miniatyr|''Bürgerhaus'' Gallus i [[Frankfurt am Main|Frankfurt]], der prosessene ble ført fra 1963.]]
'''Auschwitzprosessen i Frankfurt''' {{efn|tysk: ''der Auschwitz-Prozess'' eller ''der zweite Auschwitz-Prozess''}} var en serie rettssaker fra desember 1963 til august 1965 mot 22 tiltalt for medvirkning til [[holocaust]] i [[Auschwitz-Birkenau]] under [[andre verdenskrig]]. Dette var den viktigste rettssaken etter holocaust ført for domstoler i [[Forbundsrepublikken]] (Vest-Tyskland).<ref name="Wittmann"/><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Review of The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963–1965. Genocide, History, and the Limits of the Law|publikasjon=German Politics & Society|url=http://www.jstor.org/stable/23742842|dato=2008|fornavn=Klaus L.|etternavn=Berghahn|serie=1 (86)|bind=26|sider=128–134|issn=1045-0300|besøksdato=2020-02-26}}</ref>{{Sfn|Richter|2020|s=168}}

De tiltalte hadde tjenestegjort i Auschwitz.<ref name="Goda"/> Til forskjell fra [[Auschwitzprosessen i Krakow]] var ikke Frankfurt-prosessen basert på tiltale for [[forbrytelser mot menneskeheten]] etter [[folkeretten]], men på tysk [[strafferett]]. Hovedtiltalte var [[Rudolf Höss]]' nestkommanderende («[[adjutant]]») Robert Mulka. Blant de tiltalte var [[Gestapo]]-personell, leger og en tidligere fange som hadde tjenestegjort som ''[[kapo]]''.<ref name="Pendas2000" />{{Sfn|Richter|2020|s=168}}<ref>[https://www.auschwitz.org/en/museum/news/frankfurt-trial-of-the-former-adjutant-to-the-auschwitz-concentration-camp-commandant,278.html «Frankfurt trial of the former adjutant to the Auschwitz KZ commandant», ''auschwitz.org'']</ref>

Utløsende for rettssaken var arbeidet [[journalist]]en Thomas Gnielka (1928-65) nedla som [[journalist]] i ''[[Frankfurter Rundschau]]''. Gnielka ble som 15-åring utskrevet som ''[[Flakhelfer]]'' for å beskytte [[IG Farben]]s anlegg ved [[Auschwitz]], og i lag med sine klassekamerater - fra en liberal skole i [[Berlin-Spandau]] - så han hva som foregikk i [[konsentrasjonsleir]]en på det tilgrensende området. Etter krigen forsøkte han å skrive av seg inntrykkene fra han ankom Auschwitz i januar [[1944]], til han og de andre [[berlin]]erguttene flyktet vestover, en liten halvtime før [[den røde hær]] rykket inn i leiren 27. januar [[1945]].<ref>[https://www.zeit.de/2015/05/auschwitz-thomas-gnielka-kindersoldat-roman Elizabeth von Thadden: ''Es dreht den Magen um,] [[die Zeit]]'' 12. februar 2015</ref> Etter Gnielkas tidlige død holdt [[Heinrich Böll]] gravtalen, og [[Hessen]]s delstatsregjering deltok i hans [[begravelse]].<ref>[https://www.deutschlandfunkkultur.de/romanfragment-von-thomas-gnielka-wie-ein-flakhelfer-den-100.html ''Wie ein Flakhelfer den Schrecken von Auschwitz erlebte,'' 22. januar 2015]</ref> Thomas Gnielkas kamp for [[Nazi-Tyskland|Hitlertidens]] ofre skildres i [[film]]en ''Labyrinth des Schweigens'' («Taushetens labyrint») fra 2014.<ref>[https://www.imdb.com/title/tt3825638/ ''Layrinth des Schweigens'', IMDb]</ref> Teksten hans ble utgitt på samme tid, under tittelen ''Die Geschichte einer Klasse''<ref>[https://europaeischeverlagsanstalt.de/?p=687 Thomas Gnielka: ''Die Geschichte einer Klasse]</ref> («En skoleklasses historie»).

Saken ble innledet 20. desember 1963 for [[Landgericht Frankfurt am Main]] i [[Frankfurt am Main]]. Domstolen var sammensatt som en [[meddomsrett]] (''Schwurgericht'').<ref>{{Kilde www|url=https://www.lexikon-der-politischen-strafprozesse.de/glossar/erster-frankfurter-auschwitz-prozess/|tittel=Erster Frankfurter Auschwitz-Prozess|besøksdato=2023-02-26|språk=de-DE|verk=Lexikon der Politischen Strafprozesse}}</ref> Dokumentene fra prosessen utgjør 124 bind, og [[Prosedyre (jus)|sluttprosedyren]] alene varte i 3 måneder.<ref name="Pendas2000" />{{Sfn|Richter|2020|s=168}}

Domstolen konkluderte med seks livstidsdommer for [[mord]], elleve dommer på tre til 14 år for medvirkning til mord, tre frifinnelser av mangel på bevis og to saker ble trukket av medisinske grunner.<ref name="Pendas2000" />{{Sfn|Richter|2020|s=168}} Statsadvokat [[Fritz Bauer (jurist)|Fritz Bauer]] hevdet at alle som forsto hva de var med på, burde dømmes for [[mord]]. Domstolen la til grunn at de bare kunne dømmes for [[Medvirkning (strafferett)|medvirkning]], så sant de ikke hadde opptrådt på eget initiativ og særlig ondskapsfullt.{{Sfn|Richter|2020|s=170}}

Prosessen ble ført i [[Frankfurt am Main]] og varte i 183 dager. Det ble ført 359 vitner hvorav 248 Auschwitz-overlevende.<ref name="Pendas20000">Pendas, D. O. (2000). I Didn't Know What Auschwitz Was: The Frankfurt Auschwitz Trial and the German Press, 1963–1965. ''Yale JL & Human.'', 12, 397.</ref>{{Sfn|Richter|2020|s=168}} Tiltaledokumentet var på 700 sider hvorav 200 sider historie om leiren skrevet av eksperter.<ref name="Wittmann">{{Kilde artikkel|tittel=Indicting Auschwitz? The Paradox of the Frankfurt Auschwitz Trial|publikasjon=German History|url=https://doi.org/10.1191/0266355403gh294oa|dato=2003|forfattere=Wittmann, Rebecca E.|bind=21|hefte=4|sider=505–532|sitat=During the late 1950s, the German authorities in the public prosecutor's office of the state of Hesse in Frankfurt began to organize what would become the Frankfurt Auschwitz Trial 1963–5 of twenty people alleged to have been responsible for some of the worst crimes at the Auschwitz concentration camp. The trial opened with a seven-hundred-page indictment, an extraordinary document that included the testimony of two hundred and fifty-two witnesses (both survivors and former SS officers) and a two-hundred-page history of the camp written by experts. In the mind of its principal organizer, the trial was to put the entire ‘Auschwitz Complex’ before the court. This concept, ‘Auschwitz on trial’, is at the core of German public confrontation with the Nazi past in the 1960s.}}</ref> Lydopptak av rettsforhandlingene til hjelp for dommerne ble bevart og ble ikke ødelagt som planlagt.<ref name="Goda"/>

I 1967–68 ble i Frankfurt ført sak mot to tidligere fanger som hadde vært ''[[kapo]]s'' i Auschwitz.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Judgement in the Grey Zone: the Third Auschwitz (Kapo) Trial in Frankfurt 1968|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623520701644432|url=https://doi.org/10.1080/14623520701644432|dato=2007-12-01|forfattere=|fornavn=René|etternavn=Wolf|via=|serie=4|bind=9|hefte=|sider=617–635|issn=1462-3528|besøksdato=2020-02-26|sitat=The so-called “Third Auschwitz Trial” took place from August 30, 1967, to June 14, 1968, in Frankfurt amid very little publicity and hardly any public interest, and was a prosecution against two of the concentration camp inmates, Josef Windeck and Bernhard Bonitz, who were Kapos in Auschwitz. These two German small-time criminals had been moved to the concentration camp after the completion of their prison sentence, into “protective custody” (Schutzhaft), and were given favoured positions, in charge of a group of prisoners or work detail, fulfilling some guard and/or SS duties, in return for food, alcohol, cigarettes and other privileges.}}</ref>

== Forarbeid ==
Juristen [[Fritz Bauer (jurist)|Fritz Bauer]] ble i 1956 leder for statsadvokatembetet i delstaten [[Hessen]], hentet dit av [[ministerpresident]] [[Georg August Zinn]]. Der tok han initiativ til Auschwitzprosessen i Frankfurt, som var rettet mot SS-personell i [[Auschwitz-Birkenau]]. Bakgrunn for initiativet var blant annet dokumenter om henrettelser i Auschwitz kom Bauer i hende 1958. Dokumentene angå navn både på ofre og gjerningsmenn. I 1959 ba Fritz tysk høyesterett om å få alle sakene overført til domstolen ''Landgericht'' i Frankfurt, i stedet for at sakene ble ført spredt rundt i Tyskland. Påtalemakten i Frankfurt fikk da jurisdiksjon for alle saker som gjaldt Auschwitz.{{Sfn|Richter|2020|s=168}}{{Sfn|Bárd|2020|s=268}}<ref name=":2">{{Kilde www|url=https://academic.oup.com/hgs/article/36/2/275/6633842|tittel=Fritz Bauer: The Jewish Prosecutor Who Brought Eichmann and Auschwitz to Trial|besøksdato=2022-11-30|forfattere=Douglas Morris|dato=8. juli 2022|verk=holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcac016}}</ref><ref name=":4">{{Kilde www|url=https://demokratie-geschichte.de/koepfe/|tittel=100 Köpfe der Demokratie|besøksdato=2021-07-23|verk=demokratie-geschichte.de}}</ref>

Til etterforskningen før Auschwitz-prosessen valgte Bauer tre jurister, Joachim Kügler, Georg Friedrich Vogel og Gerhard Wiese, som var for unge til å ha vært involvert i nazismen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Truth about Auschwitz: Prosecuting Auschwitz Crimes with the Help of Survivor Testimony|publikasjon=German History|doi=10.1093/gerhis/ghq062|url=https://doi.org/10.1093/gerhis/ghq062|dato=2010-08-05|fornavn=J.|etternavn=Wagner|serie=3|bind=28|sider=343–357|issn=0266-3554|besøksdato=2022-11-30}}</ref><ref name="Pendas"/><ref>{{Kilde artikkel|tittel=No Time for “Old Fighters”: Postwar West Germany and the Origins of the 1958 Ulm Einsatzkommando Trial|publikasjon=Central European History|doi=10.1017/S0008938911000690|url=https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/abs/no-time-for-old-fighters-postwar-west-germany-and-the-origins-of-the-1958-ulm-einsatzkommando-trial/8833026729AA9DF2C04F72EF7C078885|dato=2011|fornavn=Patrick|etternavn=Tobin|serie=4|språk=en|bind=44|sider=684–710|issn=1569-1616|besøksdato=2022-11-30}}</ref> Bauer førte ikke selv saken i Frankfurt, men som leder for statsadvokatembetet hadde han oppsyn med saken og støttet juristene som møtte i retten.{{Sfn|Richter|2020|s=168}}

Bauers venn [[Thomas Harlan]] medvirket i Auschwitzprosessene med å fremskaffe skriftlige beviser mot de mistenkte.<ref name="Bathrick">David Bathrick (2016). Felix Moeller's Harlan – Im Schatten von Jud Süss as Family Drama. I: ''Persistent Legacy: The holocaust and German Studies'', redigert av Erin McGlothlin og Jennifer M. Kapczynski. Boydell & Brewer, Camden House, s. 214–226. https://www.jstor.org/stable/10.7722/j.ctt1kzcc33</ref><ref name="McGlothlin">McGlothlin, E. H., & Kapczynski, J. M. (Eds.). (2016). ''Persistent Legacy: The holocaust and German Studies'' (Vol. 3). Boydell & Brewer, s. 222–223.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.deutschlandfunk.de/der-generalstaatsanwalt-und-der-schriftsteller-erkenntnisse-100.html|tittel=Der Generalstaatsanwalt und der Schriftsteller – Erkenntnisse aus der Korrespondenz zwischen Fritz Bauer und Thomas Harlan|besøksdato=2022-11-30|dato=18.09.2015|etternavn=deutschlandfunk.de|språk=de|verk=Deutschlandfunk|sitat=In Harlan sieht Bauer einen Verbündeten, einen Vertreter der jungen Generation, die das Schweigen der Väter und das grassierende Beschweigen der NS-Vergangenheit brechen will.}}</ref> Thomas Harlan var sønn av propagandafilmskaperen [[Veit Harlan]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.welt.de/geschichte/zweiter-weltkrieg/gallery150401158/Was-Fritz-Bauer-und-Thomas-Harlan-verband.html|tittel=Briefe: Was Fritz Bauer und Thomas Harlan verband – Bilder & Fotos – WELT|besøksdato=2022-11-30|språk=de|verk=DIE WELT}}</ref> Vaktene i Auschwitz var pålagt å se Veit Harlans propagandafilm ''[[Blod og gull]]''.{{Sfn|Bárd|2020|s=277}}

Arrestasjonen av [[Richard Baer]] i 1960 var en stor seier for påtalemakten i Frankfurt: Etter at to Auschwitz-kommandanter var henrettet i [[Polen]], var Baer den høyest rangerte i live. Baer var blant de 24 opprinnelig tiltalte i Frankfurt, men døde i [[varetekt]] sommeren 1963, to måneder etter at tiltalen var klar. Baers død innebar at påtalemaktene ikke kunne stille hele [[hierarki]]et i Auschwitz for retten som planlagt. Baers død gjorde det også lettere for forsvarerne å trekke i tvil at underordnete stod fritt til å ta egne avgjørelser.{{Sfn|Richter|2020|s=168}}<ref>{{Kilde avis|tittel=1944: Die entspannte Freizeit der Massenmörder|url=https://www.welt.de/kultur/article1199238/Die-entspannte-Freizeit-der-Massenmoerder.html|avis=DIE WELT|dato=2007-09-20|besøksdato=2020-03-07|fornavn=Sven Felix|etternavn=Kellerhoff|side=|sitat=Zunächst erfolgreicher beim Untertauchen ist Richard Baer: Er nimmt den falschen Namen „Karl Neumann“ an und lebt bis 1960 unbehelligt bei Hamburg.}}</ref><ref>Pendas, D. O.(2006). ''The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963–1965: Genocide, History, and the Limits of the Law.'' Cambridge University Press, s. 49–51.</ref>

== Juridisk grunnlag ==
{{Se også|Rettsoppgjør etter holocaust}}
[[Vest-Tyskland|Vesttyske]] domstoler la til grunn at det var [[Grundgesetz|grunnlovsstridig]] å dømme etter nye lover ifølge paragraf 103. Domstolene insisterte på å følge den tyske straffeloven av 1871 som fortsatt gjaldt under [[Det tredje riket]] da holocaust pågikk. Tiltaler mindre enn [[mord]] var foreldet i 1960 og det ble dermed betraktelig vanskeligere å tiltale og dømme noen for deltakelse i holocaust etter 1960: Det var ikke nok å bevise at personen hadde drept en person eller flere tusen. Domfellelse for mord (tysk: ''Mord'') krevde i motsetning til ''Totschlag'' både at selve drapet må bevises, og at gjerningspersonen utviste en «blodtørstig» sinnstilstand ved at motivet var seksuelt, grådighet, spesielt grusomt (''grausam'') eller gjort for å skjule en annen kriminell handling.{{efn|The relevance of this distinction is twofold. First, after ''Totschlag'' fell under the statute of limitations in 1960, prosecutors were required to demonstrate that any given Nazi crime met the criteria for ''Mord'' in order to bring an indictment. As a result, it became considerably more difficult to indict Nazi criminals after 1960, since it was no longer enough simply to demonstrate that they had killed another human being or even that they had killed thousands; the prosecutor also had to prove that it was a specific kind of killing. While it is impossible to give the exact number of potential Nazi killers who could not be brought to trial as a consequence of this distinction, the former Director of the Central Office of the State Justice Ministries for the Investigation of National Socialist Crimes of Violence, Adalbert Riickerl, estimates that it was "considerable."<ref name="Pendas2000"/>{{rp|408}}}} Tysk høyesterett hadde definert «blodtørst» som «unaturlig glede ved å drepe». «Grusomt drap» ble også definert subjektivt ved at gjerningsmannen på «en kaldblodig og nådeløs måte påførte særlig smerte». Dersom «blodtørst» ikke kunne bevises (selv om gjerningspersonen forsto at handlingen var ulovlig), ble dommen relativt mild.<ref name="Goda"/><ref name="Pendas2000"/><ref name="Meier"/>

Vesttyske domstoler gjenvant sin juridiske [[autonomi]] fra okkupasjonsmaktene 1950-55. De sluttet da å dømme for [[forbrytelser mot menneskeheten]] slik de tidligere var forpliktet til ifølge [[Det allierte kontrollrådet]]s lov nummer 10, og gikk over til å behandle sakene som vanlige mord etter tysk straffelov (tysk: ''Strafgesetzbuch'') av 1871. Ved Auschwitzprosessene i Frankfurt definerte domstolen de tiltalte som medvirkende gjerningspersoner og ikke som hovedpersoner, noe som ga relativt milde dommer.<ref name="Goda"/><ref name="Pendas2000"/><ref name="Meier"/>

Tysk lov skjelnet mellom gjerningsperson (''Täterschaft'') og medvirkning (''Gehilfe''), og medvirkende kunne straffes mildere, avhengig av omstendighetene. Domstolen tok utgangspunkt i at medvirkende burde straffes mildere enn hovedgjerningspersoner. Den tyske høyesteretts «Staschinski-kjennelse» innebar at medvirkning forekommer når personen samarbeider eller hjelper til som et verktøy for en utenforstående vilje. Den tiltaltes subjektive tilstand i gjerningsøyeblikket ville dermed være avgjørende. En konsekvens av «Staschinski-kjennelsen» var at tjenestemenn på lavere nivå ofte bare ble dømt for medvirkning.<ref name="Pendas2000" /> Den [[Ukraina|ukrainske]], tidligere [[KGB]]-agenten [[Bohdan Stasjinskyj|Bogdan Staschinski]] hadde brukt [[blåsyre]] til å ta livet av to ukrainske nasjonalistledere i [[München]] i [[1959]].<ref>[https://www.swr.de/swrkultur/leben-und-gesellschaft/giftmord-fuer-den-kgb-true-crime-der-fall-staschinski-100.html ''Fall Staschinski, swr.de'']</ref>

Tysk lov krevde at både drapshandling og intensjon («blodtørst») må bevises før noen kan dømmes for mord. Tyske myndigheter la vekt på at nazister og deres medhjelpere skulle dømmes etter lover som gjaldt da forbrytelsene ble begått, i Tysklands tilfelle etter straffeloven av [[1871]]. Mord måtte inngå i tiltalen, fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Uten slikt motiv ville de ikke være skyldige i «mord», bare i «medvirkning». Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant fangene i Auschwitz.<ref name="Goda"/>

== Rettssak ==
I de første og største sakene tok Bauer ut 22 tiltaler mot mistenkte gjerningspersoner. De fleste sakene endte med relativt lave straffer, for medvirkning til drap fordi retten mente de tiltalte stort sett fulgte ordre og ikke myrdet på eget initiativ. Bauer var skuffet over de milde dommene. Rettens argumentasjon la ansvaret på øverste ledere (som var døde) eller et fåtall sadister på laveste nivå, mens mange andre gikk fri eller fikk milde straffer. Bauer argumenterte for at det for straffansvar ikke var nødvendig å konstatere en direkte medvirkning til drapene, da det dreide seg om en industrialisert drapsprosess. Først langt senere ble dette synspunktet tatt opp i tysk rett. På tross av de relativt milde straffene, bidro disse prosessene vesentlig til å få i gang det offentlige og sosial oppgjøret med holocaust i Tyskland ([[Vest-Tyskland]]).{{Sfn|Bárd|2020|s=268}}<ref name=":2"/><ref name=":4"/>

=== Dom ===
[[Fil:Kdylewski RJMARANANPICS.jpg|miniatyr|Klaus Dylewski ble i Frankfurt dømt til fem års fengsel for medvirkning<ref>Wittmann, R. (2012). ''Beyond Justice.'' Harvard University Press.</ref> til minst 750 mord. Han slapp ut etter tre år i fengsel.]]

[[Robert Mulka]] (Höß' adjutant og del av toppledelsen for Auschwitz) ble dømt for medvirkning til {{formatnum:3000}} drap og fikk 14 års fengsel, mens ''[[Unterscharführer]]'' (korporal) [[Josef Klehr]] som moret seg med å drepe pasienter med [[fenol]] ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr fremsto som et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra.<ref name="Goda"/> [[Johan Vogt]] bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz som stod tiltalt i Frankfurt, fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og gjorde oss fortvilt.»<ref>{{Kilde bok | forfatter = Vogt, Johan | utgivelsesår = 1966 | tittel = Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007043001004 | side = 14}}</ref>

Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger og Stefan Baretzk ble dømt for mord, blant annet fordi de ikke bare gjennomførte drap etter ordre, men gjorde det ivrig, til overmål og på eget initiativ. Baretzki, Boger og Klehr ble dessuten dømt for medvirkning til [[massemord]]. Baretzki ble dømt for medvirkning til mord på minst {{formatnum:5000}} mennesker i forbindelse med «seleksjon» på ankomstrampen. Klehr viste ivrig og villig initiativ ved å drepe jøder med [[fenol]]innsprøytning i hjertet og ved ivrig tjeneste ved [[gasskammer]]et.<ref>{{Kilde avis|tittel=Kleiner Mann ganz groß|url=https://taz.de/!1523186/|avis=Die Tageszeitung: taz|dato=1995-01-27|besøksdato=2020-03-06|issn=0931-9085|sider=15–17|språk=de|fornavn=Hermann|etternavn=Langbein|side=|sitat=Der Beihilfe zum Mord ist er schuldig: bei mindestens fünf Selektionen, von denen bei jeder mindestens 1.000 Menschen dem Tod überantwortet wurden; bei mindestens fünf Lagerselektionen, von denen jede mindestens 50 Menschen erfaßte. Für jede Tat wird eine Strafe von 31/2 Jahren Zuchthaus ausgesprochen. Für die Mitwirkung an der Räumung des Theresienstädter Familienlagers, die besonders grausam war und 3.000 Menschen betraf, erhält Baretzki eine Strafe von 5 Jahren. Da der Angeklagte Auslandsdeutscher ist und durch den Einfluß des Milieus und seine Schulung zum Mörder wurde, ist das Gericht an der untersten Grenze der zeitlichen Freiheitsstrafen geblieben. Diese werden zu einer Gesamtstrafe von 8 Jahren Zuchthaus zusammengezogen. Gleichzeitig wird Ehrverlust für Lebenszeit ausgesprochen.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Confession that isn’t: the fear claims of Dr. Franz Lucas between accusation and acquittal in the Frankfurt Auschwitz Trial (1963–65)|publikasjon=Holocaust Studies|doi=10.1080/17504902.2020.1718921|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2020.1718921|dato=2020-01-24|forfattere=|fornavn=Andrew|etternavn=Wisely|via=|serie=0|bind=0|hefte=|sider=1–26|issn=1750-4902|besøksdato=2020-03-06|sitat=The criminal motivation of Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger, and Stefan Baretzki was never in doubt. Their individual sadistic crimes not only sold newspapers, but also illustrated Section 211 of the German penal code, which defined a murderer as one whose base subjective motive was bloodlust, sexual desire, or greed, and who used cruel and treacherous means to kill. Their atrocities were easily punishable under existing German penal law because they were examples of not only following orders out of duty, but doing so excessively and with initiative.}}</ref> I rettssalen innrømte Baretzki at propagandafilmen ''[[Blod og gull]]'' (av [[Veit Harlan]]) ble vist for SS-mannskapet for å oppildne dem før aksjoner mot jødene.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)|publikasjon=Holocaust Studies|doi=10.1080/17504902.2019.1637496|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2019.1637496|dato=2019-08-09|forfattere=|fornavn=Brad|etternavn=Prager|via=|serie=0|bind=0|hefte=|sider=1–22|issn=1750-4902|besøksdato=2020-03-06|sitat=The film was repeatedly shown to SS units before they were sent into action against Jews. It was shown to the non-Jewish population when the Jews were about to be deported. Concentration camp guards saw it. And at the Auschwitz trial in Frankfurt former SS Rottenführer Stefan Baretzki admitted that the effect of showing the film was to instigate maltreatment of prisoners.}}</ref>

Domstolen la til grunn at tiltalte bare kunne dømmes for medvirkning så sant de ikke hadde opptrådt særlig ondskapsfullt og med eget initiativ. Der enkelttilfeller av mord, utover det som var vanlig for medarbeidere i Auschwitz, ikke kunne bevises, ble tiltalte frifunnet eller dømt bare for medvirkning (som i Mulkas tilfelle). Dommen ble stadfestet av Forbundsrepublikkens høyesterett. I 1951 ble Josef Hitreiter dømt i en vesttysk domstol for massemordet i [[Treblinka]], basert på at Hitreiter rutinemessig deltok i leirens drift når massemord pågikk. Den tyske statsviteren Kerstin Freudiger mener at det hadde skjedd en endring av rettspraksis.{{Sfn|Richter|2020|s=170}}<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Book Review – Kerstin Freudiger's Die juristische Aufarbeitung von NS-Verbrechen (Nazi Crimes Before The Courts) - Review of Kerstin Freudiger, Die juristische Aufarbeitung von NS-Verbrechen (Tübingen: J.C.B. Mohr (Paul Siebeck), 2002, € 69.00, ISBN 3-16-147687-5).|publikasjon=German Law Journal|doi=10.1017/S2071832200015613|url=https://www.cambridge.org/core/product/identifier/S2071832200015613/type/journal_article|dato=desember 2002|fornavn=Phoebe|etternavn=Kornfeld|serie=12|språk=en|bind=3|sider=E2|issn=2071-8322|besøksdato=2023-01-27}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Die juristische Aufarbeitung von NS‐Verbrechen, av Kerstin Freudiger. Beiträge zur Rechtsgeschichte des 20. Jahrhunderts, bind 33. Redigert av Knut Wolfgang Nörr et al. Tübingen: Mohr Siebeck, 2002. Pp. xi+444. €69.00.|publikasjon=The Journal of Modern History|doi=10.1086/431872|url=https://www.journals.uchicago.edu/doi/10.1086/431872|dato=2005|fornavn=Devin O.|etternavn=Pendas|serie=2|språk=en|bind=77|sider=491–494|issn=0022-2801|besøksdato=2023-01-27}}</ref>

== Pressedekning ==
Prosessene var gjenstand for stor oppmerksomhet i Vest-Tyskland, og ble uvanlig bredt og detaljert dekket av ledende tyske aviser. Den detaljerte gjengivelsen av grusomhetene i avisene gjorde det mulig for allmenheten å distansere seg fra gjerningsmennene. [[Martin Walser]] mente at det viktigste ikke var prosessenes strafferettslige resultat, men opplysningen (tysk: ''Aufklärung'') av en befolkning som ellers ikke ville erkjent det som var skjedd. Fordi folk som [[Reinhard Heydrich|Heydrich]], [[Heinrich Himmler|Himmler]] eller direktørene i IG Farben ikke satt på tiltalebenken, ville historien vært glemt straks avisen fokuserte på andre hendelser.<ref name="Pendas2000" /> 

I 1965 uttrykte 57 % ar de var motstandere av ytterligere rettsprosesser mot nazister (spørsmålet i undersøkelsen gjaldt ikke Auschwitz konkret), i 1958 var tallet 34 %. Motstand mot flere rettssaker var begrunnet i at det skadet Tysklands omdømme internasjonalt, at det var sløsing med ressurser, eller at det var bedre å slutte med det. Motstand mot prosessene kan også skyldes ubehaget når den jevne tysker følte seg moralsk medskyldig. Samtidig pågikk det i Tyskland en bred debatt om foreldelsesfrist for forbrytelser begått i nazitiden.<ref name="Pendas2000" /> 

Devin Pendas skriver at Frankfurt-prosessen til en viss grad tjente en [[pedagog]]isk hensikt overfor vesttyskere når de ble gjort kjent med holocaust. Ifølge Pendas var tysk lovs fokus på overgrep og [[tortur]] utført av enkeltpersoner til hinder for en bred offentlig erkjennelse av det systematiske [[Folkemord|folkemordet]].<ref name="Pendas" />

== Noter ==
{{Fotnoter}}

== Referanser ==
<references>
<ref name="Goda">Goda, N. J. (2006). [https://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/07075332.2006.9641113 Law, Memory, and History in the Trials of Nazis]. ''The International History Review,'' 28(4), 798–806.</ref>

<ref name="Meier">{{Kilde artikkel|tittel=Forgotten Trials of the Holocaust|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcw038|url=https://academic.oup.com/hgs/article/30/2/368/1749525|dato=2016-08-01|fornavn=David A.|etternavn=Meier|serie=2|språk=en|bind=30|sider=368–371|issn=8756-6583|besøksdato=2020-08-03}}</ref>

<ref name="Pendas">{{Kilde artikkel|tittel=Seeking Justice, Finding Law: Nazi Trials in Postwar Europe|publikasjon=The Journal of Modern History|doi=10.1086/598922|url=https://www.journals.uchicago.edu/doi/abs/10.1086/598922|dato=2009-06-01|forfattere=|fornavn=Devin O.|etternavn=Pendas|via=|serie=2|bind=81|hefte=|sider=347–368|issn=0022-2801|besøksdato=2020-02-25|sitat=}}</ref>

<ref name="Pendas2000">Pendas, D. O. (2002):[https://pdfs.semanticscholar.org/cbf2/c7362cd8257070fd5cfd05c9ebbcb7366f22.pdf "I didn't know what Auschwitz was": The Frankfurt Auschwitz Trial and the German Press, 1963–1965]. ''Journal of Law & the Humanities'', 12(2): 397.</ref>
</references>

== Litteratur ==
* {{Kilde artikkel|tittel=‘Do not judge others, and you will not be judged’ – Fritz Bauer on the potential and responsibilities of human justice|publikasjon=New Journal of European Criminal Law|doi=10.1177/2032284420923409|url=http://journals.sagepub.com/doi/10.1177/2032284420923409|dato=2020|fornavn=Károly|etternavn=Bárd|serie=3|språk=en|bind=11|sider=267–281|issn=2032-2844|besøksdato=2022-12-17|ref={{SfnRef|Bárd2020}}}}
* Pendas, D. O. (2006). ''The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963–1965: Genocide, History, and the Limits of the Law.'' Cambridge University Press. ISBN 9780521844062
* {{Kilde artikkel|tittel=Nazi Crimes Before West German Courts: Fritz Bauer as a Visionary of International Criminal Justice?|verk=Journal of International Criminal Justice|doi=10.1093/jicj/mqaa016|url=https://academic.oup.com/jicj/article/18/1/167/5831180|dato=2020|forfattere=Ida Richter|bind=18|hefte=1|sider=167–183|besøksdato=2022-11-30|ref={{SfnRef|Richter2020}}}}

{{Holocaust}}
{{Autoritetsdata}}

{{gode nye}}

[[Kategori:Holocaust]]
[[Kategori:Tysklands historie (1945–1990)]]
[[Kategori:Rettshistorie]]