Redigerer Arthur Balfour

{{Infoboks politiker
| verv = [[Liste over Storbritannias statsministre|Storbritannias statsminister]]
| fra = 1902
| til = 1905
| forgjenger = [[Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil]]
| etterfølger = [[Henry Campbell-Bannerman]]
}}
'''Arthur James Balfour''' (født [[25. juli]] [[1848]] i Whittingehame i dagens [[East Lothian]] i [[Skottland]], død [[19. mars]] [[1930]] i Fisher's Hill nær [[Woking]] i [[Surrey]] i [[England]]) var en britisk politiker, og [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland|Storbritannia og Irlands]] statsminister fra 1902 til 1905.

Han er særlig kjent for [[Balfourerklæringen i 1917|Balfourerklæringen]] i [[1917]]. Balfour var da utenriksminister, og erklæringen kom i form av et brev han skrev til den engelske [[sionisme|sionistlederen]] [[Walter Rothschild|lord Rothschild]]. I brevet støttet han Rothschild, og sa at han var enig i at jødene burde få sin egen stat, [[Israel]].

Han var en av de få britiske statsministrene som aldri giftet seg. Den neste ungkaren bak «den svarte døren» var [[Edward Heath]]. Balfour hadde blitt adlet i 1922 som jarl av Balfour og vicomte Traprain; disse titlene fikk spesielle arveregler slik at de kunne arves av hans bror.

== Liv og virke ==
=== Oppvekst og tidlig karriere ===
Arthur Balfour var eldste sønn av James Maitland Balfour i [[Whittingehame]] i [[Haddingtonshire]], og Lady Blanche Gascoyne Cecil, datter av [[James Gascoyne-Cecil, 2.e marki av Salisbury]]. Han fikk sin utdannelse ved [[Eton College]] og [[Trinity College i Cambridge]]. 

I 1874 ble han parlamentsrepresentant tilhørende [[det konservative parti]] for valgkretsen [[Hertford]], som han fortsatte å representere til [[1885]]. Våren 1878 ble Balfour privatsekretær til sin morbror [[Robert Gascoyne-Cecil, 3.e marki av Salisbury|Lord Salisbury]] og han var med Salisbury til [[Berlinkongressen]], der han fikk sine første erfaringer med internasjoal politikk i samband med at konflikten mellom [[Russland]] og [[Det osmanske riket]] ble løst. Vid samme tid ble han kjent i den litterære verden, ettersom hans ''Defence of Philosophic Doubt'' (1879) hadde en intellektuell subtilitet og litterær kapasitet som antydet at han kunne gjøre seg bemerket som filosofisk forfatter. 

Balfour delte sin tid mellom det politiske liv og forfatterskapet. Da han ble løst fra sina plikter som privatsekretær av valget i 1880 begynte han å ta mer aktiv del i parlamentsarbeidet. Han var et tid politisk alliert med Lord [[Randolph Churchill]], [[Henry Drummond Wolff]] og [[John Gorst]], og denne gruppe på fire ble kjent som «det fjerde parti», som vakte oppmerksomhet ved den fri kritikk som lederen Churchill rettet mot [[Stafford Northcote]], [[R.A. Cross, 1. viscount Cross|lord Cross]] og andre fremtredende medlemmer av «den gamle gjengen». Balfour ble da ansett å egne seg til politikken bare for underholdningens skyld, og [[underhuset]] tok ham ikke så alvorlig men så på ham som en ung mann fra overklassen som var i parlamentet fordi det var forventet av ham.

=== I lord Salisburys regjeringer ===
Lord Salisbury tenkte annerledes, og utnevnte Balfour til ''President of the Local Government Board'' (1885–1886) og senere til minister for [[Skottland]] (1886) med sete i kabinettet. Disse poster ble en slags lærlingsplasser for Balfour. I begynnelsen av |1887 fratrådte sir [[Michael Hicks-Beach]], ministeren for [[Irland]] (''Chief Secretary for Ireland'') av helsemessige årsaker, og Salisbury utnevnte Balfour til hans etterfølger. Valget overrasket den politiske verden og ble mye kritisert, noe som kan ha vært opprinnelsen til det brittska uttrykket «''Bob's your uncle!''» Balfour overrasket sine kritikere med sin hensynsløsr tillrmpning av straffeloven og fikk derfor økenavnet «''Bloody Balfour''.» Dette var en av grunnene til at Balfour klarte avlive sitt rykte om å være lettvektig. 

Han slo ned ''[[Plan of Campaign]]'' på Irland og bekjempete de irske nasjonalistene i parlamentet. Avsløringene for Parnell-kommisjonen, skilsmisseprosessen mot [[William O'Shea|kaptein O'Shea]] som førte til [[Charles Stewart Parnell]]s fall og det irske parlamentspartiets splittelse hjalp ham til å håndtere den kritiske situasjonen i Irland. Han utvidet basen for den materielle velstand og sosiale fremskritt ved å innrette ''Congested Districts Board'' i 1890. Under perioden 1886 til 1892 utviklet han retoriske talenter som gjorde ham til en av de beste offentlige talere. Han imponerte mer ved talens innhold enn dens fremføring og løftet seg sjelden til samme nivå av veltalenhet som [[John Bright]] og [[William Ewart Gladstone]] hadde, men hans taler var logiske og overbevisende og traff et større publikum. 

Da [[William Henry Smith (politiker)|W.H. Smith]] døde i 1891 ble han ''First Lord of the Treasury'' og leder for underhuset. Etter at regjeringen falt i 1892 var han de konservatives opposisjonsleder i underhuset under tre år (lord Salisbury var de konservatives opposisjonsleder i overhuset). Da de konservative igjen kom til makten i 1895 gjenopptok han posten som underhusleder, men først ikke med hell, idet hans håndtering av de mislykkede utdannelsesforslagene i 1896 ble ansett å vise en uvilje mot det slitsomme parlamentsarbeidet. Etter en tid gikk sakene smidigere, og Balfour gjenvant sitt gamle ry. Han hadde gleden av å se et lovforslag om bedre lokalt styre på Irland bli godkjent i parlamentet, og deltok aktivt i debattene om utenriks- og innenrikspolitiske saker som ble behandlet i parlamentet 1895 til 1900. 

Under Lord Salisburys sykdom i 1898 og senere når Lord Salisbury var utenlands tok Balfour seg av utenrikspolitikken, og det var hans oppgave å føre de viktige forhandlingene med Russland om jernbaner i det nordlige [[Kina]]. Han var det kabinettsmedlem som hadde ansvaret for [[Transvaal]]<nowiki></nowiki>forhandlingene i 1899, og da krigen brøt ut var han den første som gikk inn for at landet skulle sette inn hele sin militære kraft. Hans lederskap for underhuset ble kjennetegnet av strenghet i undertrykkelsen av obstrukdjon, men han pådro seg likevel en viss repetisjon av den kritikk han var blitt utsatt for i 1896. Balfours manglende suksess med å få maksimalt arbeide utført av underhuset skyldtes i stor grad situasjonen i [[Sør-Afrika]], som slukte parlamentets og landets intellektuelle energi.

== Senere karriere ==
Etter fiaskoen i 1905  besluttet Balfour som partileder, sammen med [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|lord Lansdowne]], å benytte det kraftigt unionistdominerte overhuset som motvekt mot liberalerne. Mange forsøk på å innføre reformlover ble stoppet eller kraftig endret fra 1906 til 1909, noe som fikk den liberale politikeren [[David Lloyd George]] til å felle den dom at overhuset var blitt «ikke forfatningens vakthund, men Mr. Balfours [[puddel]].» Spørsmålet ble til slutt avgjort av liberalerne ved Lloyd Georges berømte «folkets budsjett» (''People's Budget''), som tvang fram en forfatningskrise som førte til den parlamentsreform i 1911 som avskaffet overhusets vetorett. Etter denne krise trakk den utkjørte Balfour seh som partileder og ble etterfulgt av [[Andrew Bonar Law]].

Han forble imidlertid en viktig person innen partiet og da de konservative sluttet seg til [[Herbert Henry Asquith|Asquith]]s koalisjonsregjering i mai 1915 etterfulgte Balfour [[Winston Churchill]] som marineminister (''First Lord of the Admiralty''). Da Asquiths regjering brøt sammen i desember [[1916]] ble Balfour utenriksminister i Lloyd Georges nye krigskabinett. Balfours tid som utenriksminister er mest kjent for [[Balfourerklæringen]] i 1917, et brev til Lord Rothschild der han lover et nasjonalt hjemland før jødene i [[Palestina]]. 

Foranledningen til selve [[Balfourerklæringen i 1917|Balfourerklæringen]] kom indirekte av Englands behov for [[aceton]] under [[første verdenskrig]]. I England arbeidet den fra [[Belarus]] immigrerte jødiske kjemikeren [[Chaim Weizmann]] (med en stor gul Davidsstjärna på den hvite kappen) i 1915 på det kjemiske fakultet ved [[universitetet i Manchester]]. Ved verdensledende kunnskap om fermenteringsteknikk, som da var en ny teknikk for produksjon av aceton ved bruk av bakterier, kunne kordittstrenger lages for artillerigranater som var et skrikende behov for England under krigen. Aceton løste opp de høyeksplosive stoffene nitrocellulosa og nitroglycerin. Ble disse blandet og omrørt oppstod direkt en eksplosjon, slik at de kunne tørkes i strenger og lades i granathylser som drivmiddel til selve granatkroppen.

Helt frankt trampet Arthur Balfour inn i Chaims laboratorium og la beslag på virksomheten for England i pakt med ''Munitions War Act 1915'' og sa blant annet: «…fra og med nå arbeider De dag og natt for kronens regning.» Deretter ble Chaim lovet betaling i etterskudd etter at krigen var vunnet. Men til dette lovet han følgende: «La meg si det slik, doktor Weizmann. Oppfører De Dem og leverer acetonet kan vi få mer korditt, noe som innebærer mer ammunisjon, som innebærer at vi beseirer såvel tyskere og tyrkere og kan befri Palestina. Doktor Weizmann, bare De hjelper England å seire skal De få Deres land. Det skal jeg sørge for. For min del kan De gjerne bli president der borte. Om De vil kan jeg skrive en erklæring om saken.» Weizmann takket ja til tilbudet og Arthur Balfour holdt sitt løfte.

Balfour gikk av som utenriksminister etter [[Versailleskonferansen]] i [[1919]], men forble i regjeringen som ''Lord President of the Council'' til [[1922]], da han sammen med størstedelen av den konservative partiledelsen gikk av med resten av Lloyd Georges koalisjonsregjering på grunn av den revolten i det konservative partiet som kom til å føre Bonar Law til makten. 

I 1922 ble Balfour adlet som viscount Traprain og earl av Balfour, og i [[1925]] kom han tilbake i kabinettet som lordpresident i [[Stanley Baldwin]]s andre regjering. 

Balfour døde i 1930. Hans yngre bror Gerald Balfour etterfulgte ham som 2. earl av Balfour.

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Politiker}}

{{Startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil]]|Hva=[[Liste over Storbritannias premierministre|Storbritannias statsminister]]|Startår=[[1902]]|Sluttår=[[1905]]|Etterfølger=[[Henry Campbell-Bannerman]]}}
{{Sluttboks}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Balfour, Arthur}}
[[Kategori:Britiske statsministre]]
[[Kategori:Britiske utenriksministre]]
[[Kategori:Britiske parlamentsmedlemmer]]
[[Kategori:Britiske jarler og grevinner]]
[[Kategori:Hosebåndsordenen]]
[[Kategori:Lords Privy Seal]]
[[Kategori:Order of Merit]]
[[Kategori:Lord Presidents of the Council]]
[[Kategori:Fellow of the British Academy]]
[[Kategori:Personer fra East Lothian]]
[[Kategori:Ledere av det konservative parti (Storbritannia)]]