Redigerer Aristotelisme

[[Fil:Sanzio 01 Plato Aristotle.jpg|mini|upright=1.6|[[Platon]] og [[Aristoteles]]  (til høyre). Aristoteles' håndstilling tolkes som et symbol på hans syn om at kunnskap erverves gjennom empirisk observasjon og erfaring. Han bærer på ''[[Den nikomakiske etikk|Etikken]]'', et verk der han argumenterer for at etikk er en praktisk disiplin. Platons himmelvendte gestus kan symbolisere [[Former (Platon)|formenes]] («idéverdenens») forrang. Under armen har han ''[[Timaios]]'', et verk der han postulerer at abstraksjoner er virkelige og eksisterer i en annen dimensjon. Detalj fra [[Rafael]]s freske ''[[Skolen i Athen]]''.]]
'''Aristotelisme''' er de vitenskapssystemene som utviklet seg med utgangspunkt i tankegodset til den [[Antikkens filosofi|greske filosofen]] [[Aristoteles]].

Til forskjell fra Platons virkelighetsfjerne rasjonalisme, vektlegger aristotelismen fornuften som metode til å oppnå kunnskap, et system som satte et markant preg på kristen og muslimsk tenkemåte fram til slutten av 1700-tallet. 

Aristotelismen fikk avgjørende betydning for Vestens intellektuelle utvikling<ref>[http://www.viten.no/biografi/vis.html?tid=16793 «Aristoteles»], ''Viten.no'' </ref> og tenkemåte, og Vesten er fortsatt preget av Aristoteles' logiske metodikk, [[Empirisk forskning|empiriske etterprøving]] av overleverte sannheter og filosofiske vokabular. 

Som den første formet Aristoteles et system for [[formal logikk]]: han utarbeidet en fullstendig teori om premiss og konklusjon ([[syllogisme]]), definisjon og bevis, og den vitenskapelige inndeling og metode. Tenkemåten fikk også vidtrekkende påvirking på [[vokabular]]et, eksempler er ordpar som «energi og potensial», [[Hylemorfisme|«materie og form»]], «substans og vesen», «kvantitet og kvalitet», «genus og art», «subjekt og predikat». Andre eksempler er «årsak» (''[[kausalitet|causa]]''), «forhold» (''[[Relasjon|relatio]]'') og «egenskap» (''[[accidens]]'').  

Aristoteles markerer slutten på en generasjons kontinuerlige utvikling av filosofiske idéer, samtidig som han representerer starten på en ny tradisjon med erfaringsbasert vitenskap. En kan si at Aristoteles forsøkte å trekke sin tids tenkere ned fra [[Platon]]s luftige spekulasjoner til [[Empiri|erfaringsvitenskapenes]] fruktbare lavland. Generasjonene som fulgte etter ham foretrakk [[stoisisme]], [[epikurisme]] og [[platonisme]], så de første hundreårene etter Aristoteles' død var læren hans lite påaktet. Det bedret ikke på situasjonen at «peripatekerne», studentene i [[Peripatos|den peripatetiske skolen]] som Aristoteles og [[Theofrastos|Theofrast fra Eresos]] grunnla, etterhvert begynte å produsere uvitenskapelige retoriske skrifter i stedet for å fortsette med empiriske studier i Aristoteles' ånd. 

På 100-tallet f.Kr. ga [[Andronikos fra Rhodos]] ut den første pålitelige utgaven av Aristoteles' verk. Dermed startet en lang tradisjon der generasjon etter generasjon av «aristotelikere» studerte og kommenterte Aristoteles ut fra sin tids favorittemner, som oftest tungt influert av forgjengernes kommentarer. Ofte ble Aristoteles misforstått, ikke sjelden omfortolket, i blant regelrett fordømt.

De første Aristoteles-kommentatorene virket i Hellas og i det greskspråklige område i hellenistisk tid, og gjennom flere hundreår var det østlige Middelhavet sentrum for aristotelestradisjonens hovedlinje. På 300-tallet e.Kr. utviklet den latinske greina seg, den blomstret opp på nytt i Italia på 800- og på 1200-tallet. På 300-tallet utviklet det seg livskraftige avleggere i Syria og Armenia med utgangspunkt i skolene i Athen og Alexandria. Fra den syriske greina vokste det fram en omfangsrik, stort sett arabiskspråklig tradisjon under den islamske opplysningstida i det 800. århundre, der arabere, jøder, syrere, persere, senere også tyrkere var aktive. På 1100-tallet startet en ny bølge i [[Konstantinopel]] og Spania som påvirket Vest-Europa. Etter Konstantinopels fall i 1453 kom mange greskspråklige lærde (og dokumenter) til Vesten og påvirket tenkemåten.

<!--
== Antikken ==
Etter Aristoteles' død øvet læren hans mye mindre innflytelse på [[Peripatos|den peripatetiske skolen]] enn Platons lære gjorde på [[Platons akademi]], og noen personkultus som kunne sammenlignes med den som ble Platon til del var det ikke snakk om. På den ene sida førte dette til åpenhet, fleksibilitet og større mottakelighet for kritikk, på den andre en mangel på innholdsmessig fundamentert sammenheng. [[Peripatos|Peripatetikerne]] befattet seg framfor alt med empirisk naturvitenskap, og Aristoteles' etterfølgere som [[skolark]]er ved skolen, [[Theofrastos]] og deretter [[Straton fra Lampsakos|Straton]], kom dels fram til andre resultater enn grunnleggeren av skolen. Etter Stratons død (270/268 f.Kr.) begynte en nedgangsperiode, og allerede to generasjoner seinere ble Aristoteles' lære i stor grad neglisjert. Resten av hellensk tid lå aristotelismen i slagskyggen av [[stoisisme]], [[epikurisme]] og platonsk skeptisisme.

Peripatetikerne neglisjerte åpenbart å studere og kommentere av Aristoteles' skrifter, i det minste var de langt mindre flittige enn platonstudentene i det konkurrerende Akademiet. Først i første århundre f.Kr. sørget [[Andronikos fra Rhodos]] for en pålitelig sammenstilling av Aristoteles' ''«esoteriske»'' læreverk (forelesninger). Peripatetikerne betraktet læreverkene som spesielt beregnet på deres undervisning, mens de ''«esoteriske»'' skriftene var beregnet på offentligheten, særlig dialogene. Disse skriftene var lenge populære, men gikk tapt under den romerske keisertida. [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] kjente godt til dem og ivret for at de ble lest. 

Andronikos fra Rhodos og [[Boethius]] forsøkte å systematisere Aristoteles' lære, og å forsvare den, spesielt mot stoikerne. Den nye interessen for Aristoteles manifesterte seg på svært ulike måter og dels i kontradiktoriske doktriner, det var først seinere kommentarene fikk sin normgivende form. Aristoteles ble ennå ikke regnet som Autoriteten man kritikkløst fulgte, men mer som en tenker med meninger og konklusjoner det var verdt å studere inngående. [[Nikolaos fra Damaskus]] skapte likevel en Aristoteles-skole med utgangspunkt i Andronikos.

På første halvdel av 100-tallet e.Kr. skrev [[Adrastos fra Afrodisias]] og [[Aspasios]] de grunnleggende kommentarene til ''Kategoriene'', og de ble brukt av [[Plotin]] og [[Porfyrios]] tre generasjoner seinere. Aspasios' kommentar til ''Etikken'' er den eldste kjente kommentar til en atistotelisk tekst. Rundt århundreskiftet 100–200 e.Kr. var [[Aleksander fra Afrodisias]] den mest innflytelsesrike Aristoteles-formidleren, og han ble snart målestokken for alle kommentatorer. Aleksander var den siste autentiske fortolker av Aristoteles, etter ham overtok nypatonikerne som kommentatorer.
-->
== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* {{SEP|http://plato.stanford.edu/entries/aristotle-commentators/|Commentators on Aristotle|Andrea Falcon}}
* {{SEP|http://plato.stanford.edu/entries/aristotelianism-renaissance/|Aristotelianism in the Renaissance|Heinrich Kuhn}}
* {{SEP|http://plato.stanford.edu/entries/aristotle-categories/|Aristotle's Categories|Paul Studtmann}}
* Sellars, John: ''[http://www.kcl.ac.uk/artshums/depts/philosophy/research/commentators/index.aspx The Aristotelian Commentators] {{Wayback|url=http://www.kcl.ac.uk/artshums/depts/philosophy/research/commentators/index.aspx |date=20130212222546 }}. A Bibliographical Guide'', Kcl.ac.uk
* Sorabji, Richard: [http://www.muslimphilosophy.com/ip/rep/A021.htm ''Aristotle Commentators''], Muslimphilosophy.com
* Kassim, Husain (2000): ''Aristotle and Aristotelianism in Medieval Muslim, Jewish, and Christian philosophy''. Lanham, Maryland: Austin & Winfield. ISBN 1-57292-046-7

== Eksterne lenker ==
* Mark D. Jordan: [https://www.rep.routledge.com/articles/aristotelianism-medieval/v-1 «Aristotelianism, medieval»], ''Routledge Encyclopedia of Philosophy'', {{doi|10.4324/9780415249126-B008-1}}
* Edward P. Mahoney, James B. South: [https://www.rep.routledge.com/articles/aristotelianism-renaissance/v-1 «Aristotelianism, Renaissance»], ''Routledge Encyclopedia of Philosophy'', {{doi|10.4324/9780415249126-C003-1}}
* Kiki Kennedy-Day: [https://www.rep.routledge.com/articles/aristotelianism-in-islamic-philosophy/v-1 «Aristotelianism in Islamic philosophy»], ''Routledge Encyclopedia of Philosophy'', {{doi|10.4324/9780415249126-H002-1}}
* Roger Ariew: [https://www.rep.routledge.com/articles/aristotelianism-in-the-17th-century/v-1 «Aristotelianism in the 17th century»], ''Routledge Encyclopedia of Philosophy'', {{doi|10.4324/9780415249126-DA081-1}}
* Sten Ebbesen: [https://www.rep.routledge.com/articles/averroism «Averroism»], ''Routledge Encyclopedia of Philosophy'', {{doi|10.4324/9780415249126-B012-1}}
{{Filosofi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Aristoteles]]
[[Kategori:Filosofi i antikkens Hellas]]