Redigerer Apollon

{{Andre betydninger}}
{{Infoboks gud
|navn=Apollon
|bilde=Pothos, lira, dan angsa (inv 6253 MANN).jpg
|bildetekst= Apollon med lyren, marmorstatue fra Napoli
|trossystem=[[Gresk mytologi]]
|religionssenter=[[Antikkens Hellas]]
|originaltnavn=Ἀπόλλων
|foreldre=[[Zevs]] og [[Leto]]
|søsken= [[Artemis]], og Zevs’ øvrige barn
|make= [[Dafne]], [[Leukothea]], [[Marpessa]] og en rekke andre
|barn= [[Asklepios]], [[Troilos]], [[Aristaios]], [[Orfeus]]
|aspekt=Lyset og solen, sannhet og [[profeti]], [[bueskyting]], [[medisin]] og helbredelse, [[musikk]], [[poesi]] og [[kunst]]artene
|bosted=[[Olympos]]
|symboler=Lyren, laurbærkrans, [[Python (mytologi)|python]], ravnen, svanen, pil og bue
|tekster=[[Homer]]<br />[[Ovid]]
|andremytologier=Apollo ([[romersk mytologi]])<br>[[Aplu|Apulu]] ([[etruskisk mytologi]])
}}
'''Apollon''' (gresk: Ἀπόλλων, Apóllōn) er i [[gresk mytologi|gresk]] og [[romersk mytologi]] en av de mest betydningsfulle av [[De tolv olympiske guder|de olympiske guder]] og med flest sider (guddommelige assosiasjoner) knyttet til sin guddom. Som idealet av ''[[kouros]]'' (en skjeggløs yngling) har Apollon blitt anerkjent som en gud av lyset og solen, sannhet og [[profeti]], [[bueskyting]], [[medisin]] og helbredelse, [[musikk]], [[poesi]] og [[kunst]]artene, og mer.

Apollon er sønn av [[Zevs]] og [[Leto]], og har tvillingsøsteren [[Artemis]], den jomfruelige månegudinnen for jakt, helbredelse, kyskhet og barnefødsler og beskytter av ville dyr og villmarken. Apollon er kjent i den greskpåvirkede [[Etruskisk mytologi|etruskiske mytologien]] som [[Aplu|Apulu]]. Apollon ble dyrket både i [[antikkens Hellas]] og i [[Romerriket]], i tillegg til i den moderne hellenistiske [[Paganisme|nypaganisme]] (nyhedendommen).

Som beskytter av [[Delfi]] (''Pythianske Apollon'') var Apollon er en spådomsgud — den profetiske guddom av Delfis [[orakel]]. Medisin og helbredelse ble knyttet til Apollon, enten gjennom guden selv eller indirekte ved hans sønn [[Asklepios]]. Apollon ble også sett som en som kunne påføre dårlig helse og dødelig [[pest]] foruten å være den som hadde muligheten til å helbrede. Blant gudens religiøse endringer var at han ble assosiert med herredømmet over de greske kolonistatene som spredte seg langs kysten av [[Middelhavet]], foruten å bli beskytter av gjetere og dyreflokker. Som leder av [[muse]]ne (''Apollon Musagetes'') og leder for deres kor fungerte Apollon som beskytter av musikk og poesi. [[Hermes]] oppfant [[lyre]]n for ham, og instrumentet ble en vanlig attributt for Apollon. [[Hymne]]r som ble sunget til Apollons pris ble kalt for ''paeaner''.

I [[hellenisme|hellenistiske tider]], særlig i løpet av 200-tallet f.Kr. som ''Apollon Helios'', ble Apollon identifisert blant grekerne med [[Helios]], solguden, og hans søster Artemis ble tilsvarende lik [[Selene]], månegudinnen.<ref>For ikonografien av typen Alexander-Helios, se H. Hoffmann, 1963. «Helios», i ''Journal of the American Research Center in Egypt'' 2, ss. 117-23; cf. Yalouris 1980, no. 42.</ref> I [[latin]]ske tekster har forskeren [[Joseph Fontenrose]] imidlertid erklært seg ute av stand til å finne noen sammensmelting med [[Sol (gud)|Sol]]<ref>Sol, latin for solen, solstråle, solvarme, øst (der solen går opp)</ref> blant de [[Klassisk latin|augustinske]] poeter i det første århundre. Selv ikke i besvergelsene til [[Aineias|Æneas]] og [[Latinus]] i ''[[Æneiden]]'' XII (161-215).<ref>Fontenrose, Joseph: «Apollo and Sol in the Latin poets of the first century BC», Meddelelser fra ''American Philological Association 30'' (1939), ss. 439-55; «Apollo and the Sun-God in Ovid», ''American Journal of Philology 61'' (1940) ss. 429-444; og «Apollo and Sol in the Oaths of Aeneas and Latinus», ''Classical Philology'' 38.2 (April 1943), ss. 137-138.</ref> Apollo og Helios/Sol forble atskilte vesener i de litterære og mytologiske tekstene fram til [[3. århundre|200-tallet]] e.Kr.

== Etymologi ==
[[Fil:Apollo ny carlsberg glyptotek.jpg|thumb|Apollon er her vist med sine attributter: lyren og den hellige slangen Python. Trestammen som slangen slynger seg rundt har inskripsjonen «Apollonios gjorde den». Romersk marmorstatue fra ca. 150 e.Kr., restaurert ca. 1790, nå i [[Ny Carlsberg Glyptotek]].]]
Apollon-navnets [[etymologi]] er usikker. Flere tilfeller av populær etymologi forkommer blant antikkens forfattere. [[Platon]] i ''Cratylus'' forbinder navnet med ἀπόλυσις, «forløselse», «frelse», med ἀπόλουσις, «renselse», «rettferdiggjøring», og med ἁπλοῦν, «enkel», «troskyld»,<ref>Forslaget ἁπλοῦν er gjentatt av den greske historikeren [[Plutark]] i ''Moralia'' i betydningen «enhet».</ref> særlig i referanse til den [[thessalia]]nske formen av navnet, Ἄπλουν, og endelig med Ἀει-βάλλων, «evig-skytende».

[[Hesykhios av Alexandria|Hesykhios]] av [[Alexandria]] forbinder navnet Apollon med [[Dorisk (dialekt)|doriske]] απελλα som betyr «forsamling», slik at Apollon kunne være guden for det politiske liv, og gir også forklaringen σηκος, «fold, kve, innhegning», hvilket kan bety at Apollon er guden for dyreflokker og gjetere. Det er også mulig<ref>Burkert ''Greek Religion'', side 144</ref> at ''apellai'' er avledet fra en eldre form av Apollon som kan bli likestilt med [[Appaliunas]], en gud fra [[Anatolia]] hvis navn muligens kan bety «løvefar» eller «lysfar». Grekerne assosierte senere Apollons navn med det greske [[verb]]et απολλυμι (''apollymi'') i betydningen «å ødelegge».<ref>{{Kilde www|utgiver=Behind the Name |url=http://www.behindthename.com/php/view.php?name=apollo |tittel=Meaning, Origin and History of the Name Apollo|språk=engelsk}}</ref>

I tillegg har det blitt foreslått<ref>de Grummond, Nancy Thomson (2006): «Etruscan Myth, Sacred History, and Legend». (Philadelphia, PA: University of Pennsylvania Museum of Archaeology and Anthropology)</ref><ref>Mackenzie, Donald A. (2005): «Myths of Babylonia and Assyria» (Gutenberg)</ref> at Apollon kommer fra den [[hurrittere|hurrittiske]] og [[Hettittene|hettittiske]] guddommen Aplu som var omfattende dyrket i «pestårene». Det er foreslått at Aplu kommer fra [[akkadisk]] ''Aplu Enlil'' som betyr «Sønn av Enlil», en tittel som ble gitt til guden [[Nergal]], en underjordsgud i [[mesopotamisk mytologi]], som var knyttet til [[Shamash]], en mesopotamisk solgud.

== Apollonkultens opprinnelse ==
[[Fil:Apollo Saurocton Louvre.jpg|right|thumb|''Apollo Sauroctonus'' («firfisledreperen»). Romersk marmorkopi fra 100- og 200-tallet e.Kr. etter gresk original fra 300-tallet f.Kr. av [[Praxiteles]]. I dag Borghesesamlingen; anskaffet 1807.]]
Det synes som både den greske og den etruskiske Apollon kom til [[egeisk kultur]] i løpet av [[jernalderen]], det vil si tiden mellom rundt 1100 f.Kr. til 800 f.Kr., fra Anatolia. [[Homer]] plasserer ham på [[Troja]]s side mot akajerne<ref>«akajerne» er i ''[[Iliaden]]'' et samlingsnavn på de grekere som beleiret Troja.</ref> under [[den trojanske krig|trojakrigen]], og han har nær tilhørighet med den [[luvisk]]e guddom [[Appaliunas]] som i sin tur synes å ha reist vestover fra ytterligere lengre øst.

Hurrittene og hettittene dyrket guden Aplu i sen [[bronsealderen|bronsealder]] (fra 1700 f.Kr. – 1200 f.Kr.)<ref>Croft, John (2003) skrev i [https://listhost.uchicago.edu/pipermail/ane/2003-May/009551.html maillisten Ancient Near East]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, som University of Chicago var vertskap til, at «Apollon synes ikke å ha hatt gresk opprinnelse, men anatolisk. Luvisk Apaliuna synes å ha reist vestover fra ytterligere øst. Hurrittiske Aplu var en pestgud, og ligner museguden Apollon Smitheus. Hurrittiske Aplu synes i seg selv avledet fra babylonske «Aplu» som har betydningen «Sønn av» — en tittel som ble gitt til den babylonske pestguden Nergal (sønn av Enlil)».</ref>; Aplu var på samme måte som Apollon en gud for pest og sykdom, og minner om museguden ''Apollon Smintheus''. Her er en apotropisk situasjon hvor en gud som opprinnelig brakte med seg pest ble fremmet for å overkomme og fjerne den, og over tid gjennom sammensmelting med den [[Mykene|mykenske]] helbredelsesguden Paieon.<ref>(PA-JA-WO i [[Linear B]]-skrift)</ref> [[Paean]] var i ''Iliaden'' den greske helbreder av de skadete gudene [[Ares]] og [[Hades]], og gudens navn utviklet seg senere til å bli et eget begrep for en bestemt form for poesi og korsang. I andre skrifter ble ordet etterhvert et epitet av Apollon i hans egenskap som gud for helbredelse, men det er nå kjent fra Linear B at Paean opprinnelig ble oppfattet som en egen gud.

Hos Homer brukes både guden Paieon og sangformen [[Paean]] til både apotropeiske takksigelser og triumf; i senere poesi ble Paean fremmet individuelt som en gud for helbredelse. Det er tilsvarende vanskelig å skille Paean eller Paeon i form av «helbreder» fra Paean i betydningen «sang».

Slike sanger ble opprinnelig adressert til Apollon, og senere til andre guder, som [[Dionysos]], [[Helios]], [[Asklepios]]. En gang rundt 300-tallet f.Kr. ble paean kun en religiøs besvergelse, som enten skulle tjene til å anrope eller å be om beskyttelse mot sykdom og uhell, eller som takksigelser etter at en slik beskyttelse hadde blitt fremmet. Det var på denne måten at Apollon ble anerkjent som guden for musikk. Apollons rolle som den drepte [[Python (mytologi)|Python]] førte til hans tilknytning til [[krig]] og seier; således ble den romerske sedvane for at en paean ble sunget av hæren på marsj og før de gikk i slag, når en flåte forlot havnen og dessuten etter at et seier hadde blitt vunnet.

Apollons forbindelser til orakler ble i en lignende sammenheng etablert i og med ønsket om å kjenne utfallet av sykdom.

Etterhvert ble Apollon altså en gud for musikken og lyren; men også helbredelse tilhørte hans domene: han var far til Asklepios, medisinens gud. [[Muse]]ne var en del av hans følge slik at musikk, historie, poesi og dans tilhørte ham.

Som en gud for kolonialisering ga Apollon orakelmessig råd om [[koloni]]er, særlig i kolonitidens høydepunkt da mange grekere reiste ut, rundt 750–550 f.Kr. I henhold til gresk tradisjon hjalp de [[Kreta|kretiske]] eller [[arkadia]]nske kolonistene til å grunnlegge byen [[Troja]]. Imidlertid kan denne fortellingen reflektere en kulturell innflytelse som hadde den motsatte retning. Hettittisk [[kileskrift]] nevner en gud i [[Lilleasia]] kalt for Appaliunas eller Apalunas i forbindelse med byen [[Wilusa]], bevitnet i hettittiske inskripsjoner, og som nå er generelt anerkjent som å være identisk med det greske ''Ilion'' (= Troja) av de fleste forskere. I denne fortolkningen hadde Apollons tittel som Lykegenes blitt lest som ganske enkelt «Født i Lykia», som faktisk løsriver gudens antatte forbindelse med ulver (noe som kan være en folkelig etymologi).

I litterære sammenhenger representerte Apollon harmoni, orden og fornuft — karakteristikker som var motsatte av de til vinens gud, [[Dionysos]], som representerte ekstase og kaos. Kontrasten mellom rollene til disse gudene er reflektert i adjektivene «apolloniansk» og «dionysiansk». Imidlertid tenkte grekerne på disse kvalitetene som utfyllende for hverandre: de to gudene er brødre og når Apollon om vinteren dro til ''Hyperboræ'' ville han etterlate det delfiske orakel til Dionysos. Denne kontrasten synes å bli framstilt på de to sidene av [[Borghesevasen]] (i dag i [[Louvre]]).

Apollon er ofte assosiert med ''[[den gylne middelvei|den gyldne middelveg]]'', som er det greske idealet for moderasjon og en dyd som står i opposisjon til grådighet og fråtseri.

== Kultsteder, orakler og festivaler ==
Apollons kult var allerede godt etablert på den tiden da skriftlige kilder oppsto, ca. 650 f.Kr.

De fleste av de olympiske guddommene hadde ett kultsted; mens Apollon hadde to kultsteder med stor innflytelse: [[Dilos|Delos]] og [[Delfi]]. I sitt kultiske uttrykk var ''den delianske Apollon'' (av Delos) og ''den pythianske Apollon'' (av [[Pythia]] i Delfi) så ulike at de like gjerne kunne ha vært to separate helligdommer.<ref>Burkert 1985:143.</ref> Apollon hadde et berømt orakel i Delfi, og andre kjente i [[Klaros]] og ''Branchidæ'' ([[Didyma]]), begge i [[Jonia]]. Hans orakelhelligdommer i [[Abai]] i [[Fokis]] – hvor han var kjent ved det [[toponymi]]ske tilnavnet ''Abaeus'' (Ἀπόλλων Ἀβαῖος, Apollon Abaios) – var viktig nok til å bli konsultert av [[Krøsus]].<ref>Herodot, 1.46</ref>

Stedsnavn knyttet til Apollon i den greske verden er ''Apollodorus'' eller ''Apollonios''; og bynavnet ''Apollonia'' finnes også flere steder.

De viktigste festivalene til Apollons ære var [[Boedromia]], [[Karneia]], Carpiæ, [[Dafneforia]], [[Delia (festival)|Delia]], [[Hyacinthia]], [[Metageitnia]], [[Pyanopsia]], [[Thargelia]] og ''Den pythianske festival''.

; Helligdommer med orakler 
* I [[Didyma]], et orakel ved kysten av [[Anatolia]], sørvest for [[luvisk]]e ([[Lydia]]) [[Sardis]] hvor prestene fra slektslinjen til ''Branchidæ'' mottok inspirasjon ved å drikke fra en helbredende kilde i tempelet.
* I [[Hierapolis Bambyke]] i [[Syria]] (dagens [[Hierapolis Bambyke|Manbij]]) inneholdt helligdommen<ref>i henhold til avhandlingen ''[[Peri tes Syries theou|De Dea Syria]]''</ref> til den syriske gudinnen en kledt og skjegget bilde av Apollon. Spådommer var basert på spontane bevegelser for dette bildet.<ref>[[Lukian av Samosata]] (tilskrevet), [http://www.sacred-texts.com/cla/luc/tsg/tsg07.htm#35 ''De Dea Syria'' 35–37].</ref>
* I [[Dilos|Delos]] var det et orakel til Delianske Apollon om somrene. Apollons ''Hieron'' (helligdom) lå ved en hellig innsjø hvor det ble sagt at guden ble født.
* I [[Korint]] kom orakelet fra byen [[Tenea]] fra fanger som det ble påstått kom fra [[den trojanske krig|trojakrigen]]. 
* I [[Apollon Epikourios-templet]] i ''Bassai'' ([[latin]] ''Bassæ'') på [[Peloponnes]].
* I [[Abai]] i [[Fokis]].
* I Delfi hvor prestinnen [[Pythia]] ble fylt med Apollons ''[[pneuma]]'' (gresk for pust) som det ble sagt kom fra en kilde på innsiden av tempelets [[adyton]]. 
* I [[Patara]] i [[Lykia]] var det et vinterorakel for Apollon, på stedet hvor guden angivelig dro fra Delos. Som i Delfi var oraklet ved Patara en kvinne.
* Ved [[Klaros]], på vestkysten av [[Lilleasia]], var cet (som i Delfi) en hellig kilde som ga fra seg en ''pneuma'' som prestene drakk eller pustet inn.
* I [[Segesta]] på [[Sicilia]].

;Orakler knyttet til Apollons sønner:
* I [[Oropos]] i [[Attika]], nord for [[Athen]], var oraklet for [[Amphiaraos]], som etter sigende var til Apollons sønn. Oropos hadde også en hellig kilde.
* I Labadæ, 30&nbsp;km øst for Delfi, lå et hellgsted for en annen av Apollons sønner, [[Trofonios]]. Etter å ha drept sin bror flyktet Trofonios til en hule hvor han senere ble konsultert som et orakel.

== Apollons «liv og gjerninger» ==
Da [[Hera]] oppdaget at [[Leto]] var blitt gravid og at hennes ektemann [[Zevs]] var faren, forbannet hun Leta fra å kunne føde på «terra firma» (fast land) eller en hvilken som helst øy. På sine vandringer fant Leto den nydannede flytende øya [[Dilos|Delos]] som verken var fastland eller en riktig øy, og hun fødte der. Øya var omgitt av [[svaner]]. Etterpå festet Zevs Delos til bunnen av havet og gjorde den til en riktig øy. Denne øya ble senere et helligsted for Apollon.

Det er også sagt at Hera kidnappet [[Ilithyia]], gudinnen for barnefødsler, for å forhindre Leto fra å kunne føde. Andre guder lurte Hera til å la Ilithyia gå ved å tilby henne et halsbånd, åtte meter langt og av [[rav]].

Mytologiene er samstemte om at Artemis ble født først og deretter støttet sin mor i å føde Apollon, eller at Artemis ble født en dag før Apollon på øya [[Ortygia]] og at hun hjalp Leto over sjøen til Delos den neste dagen for at Apollon skulle bli forløst. Apollon ble født på den syvende dag (ἡβδομαγενης) i måneden ''Thargelion'' — i henhold til tradisjonen på Delos — eller av måneden ''Bysios'' — i henhold til tradisjonen i Delfi. Den syvende og tolvte, dager som har ny- og fullmåne, ble senere også holdt hellig til Apollons ære.

=== Fire dager gammel dragedreper ===
[[Fil:Apollo Tityos Leto Louvre G375.jpg|thumb|Apollon dreper Tityos.<br />Urne fra ca. 450 f.Kr.]]
Hera sendte den [[Ktoniske guder|ktoniske]] [[drage]]n [[Python (mytologi)|Python]] som levde i Delfi ved siden av en kilde for å jage Leto til døde over hele verden. For å kunne beskytte sin mor ba Apollon smedguden [[Hefaistos]] om bue og piler. Etter å ha fått disse fikk Apollon slangen innstengt i hulen i Delfi.<ref>McLeish, Kenneth: ''Children of the Gods'', side 32.</ref> Apollon var fire dager gammel da han drepte Python i hulen. Dette var den kilden som ga fra seg damp som førte til at orakelet i Delfi kunne gi profetier. Apollon drepte Python, men ble straffet for det, ettersom slangen var et av [[Gaia]]s barn.

Hera sendte da kjempen [[Tityos]] for å få Leta drept. Denne gangen gikk Apollon sammen med sin søster Artemis for å beskytte moren. I løpet av slaget kom Zevs endelig til hjelp og kastet Tityos nedover til underverdenen [[Tartaros]]. Der ble han festet til steingulvet, dekket et område som utgjorde 36&nbsp;km, og hvor to [[gribb]]er hver dag spiste av leveren hans.

=== Admetos ===
Zevs felte Apollons sønn [[Asklepios]] med et lynnedslag for å ha vekket [[Hippolytos]] til livet fra døden (og med det overskredet [[Themis]] (les, orden) ved å stjele fra [[Hades]] det som var hans). Deretter drepte Apollon som hevn [[Kyklop]] som hadde smidd Zevs' lyn. Apollon ville ha blitt forvist til Tartaros for alltid, men ble isteden dømt til et års hardt arbeid som straff, takket være at hans mor Leto grep inn. I løpet av denne tiden tjenestegjorde han som gjeter for kong [[Admetos]] av Ferai i [[Thessalia]]. Admetos behandlet Apollon godt og ble som gjenytelse gitt store fordeler av guden.

Apollon hjalp Admetos med å vinne [[Alkestis]], datter av kong [[Pelias]] og lyktes senere med å overbevise Skjebnen om å la Admetos leve ut over sin tid. Vilkåret var at en annen måtte ta Admetos' plass, men da det ble tid for Admetos å dø nektet hans foreldre, som han hadde antatt ville være glade for å dø i hans sted, å samarbeide. Isteden tok Alkestis hans plass, men [[Herakles]] greide å «overtale» [[Thanatos]], dødsguden, å sende henne tilbake til de levendes verden.

=== Trojakrigen ===
Apollon skjøt piler infisert med pest mot den greske leirplassen i løpet av [[den trojanske krig|trojakrigen]] som gjengjeldelse for [[Agamemnon]]s fornærmelser mot [[Khryses]]. Apollons krevde at Khryses' datter [[Khryseis]] måtte settes fri. Grekerne føyde seg, noe som indirekte førte til [[Akilles]]' raseri, noe som er kjernen i ''[[Iliaden]]''.

Da [[Diomedes]] skadet [[Aineias|Æneas]] (''Iliaden'') kom Apollon til hans redning. Først forsøkte [[Afrodite]] å redde ham, men Diomedes skadet også henne. Æneas ble deretter skjult i en sky av Apollon som tok fraktet ham til [[Pergamos]], et hellig sted i [[Troja]].

Apollon hjalp også [[Paris (mytologi)|Paris]] med å drepe Akilles ved å lede pilen fra hans bue inn i Akilles' hæl. En tolkning av hans motiv er at det var i hevn for Akilles' helligbrøde. Akilles hadde drept [[Troilos]], Apollons sønn med [[Hekabe]], på selve alteret i Apollons eget tempel.

=== Niobe ===
Niobe, en dronning av [[Theben (Hellas)|Theben]] og hustru av en av Zevs' sønner, [[Amphion]], skrøt av at hun var bedre enn Leto ettersom hun hadde fjorten barn (niobidene), syv sønner og syv døtre, mens Leto kun hadde én av hver.

Apollon drepte hennes sønner mens de øvde seg i idretter, inntil den siste ba for sitt liv. Hans søster Artemis drepte Niobes døtre. Apollon og Artemis brukte forgiftede piler for å drepe dem. I noen versjoner av myten ble et antall niobider spart, vanlisvis [[Kloris]]. Amphion skal, ved synet av sine døde sønner, enten ha drept seg selv og blitt drept av Apollon etter å ha sverget hevn. En knust Niobe flyktet til fjellet [[Sipylos]] i [[Lilleasia]] og ble forvandlet til stein mens hun gråt. Hennes tårer dannet elven [[Achelos]]. Zevs gjorde menneskene i Theben til stein slik at ingen begravde niobidene før den niende dagen etter deres død, da gudene selv gravla dem.

=== Elskere og barn ===
[[Fil:Jakob Auer 001.jpg|thumb|''Apollon og Dafne'', statuett av [[Jakob Auer]] i elfenbein fra 1688/1690. Den skildrer det øyeblikk hvor Apollon fanger Dafne; til hans sorg blir hun forvandlet til et tre.]]
[[Fil:Piero del Pollaiolo (attr.) Apollo and Daphne.jpg|thumb|[[Apollon og Dafne]].<br /> [[Piero del Pollaiuolo]], sent 1400-tall]]
[[Fil:Hyacinthus.jpg|thumb|''Apollo og Hyakinthos''<br />Jacopo Caraglio; italiensk gravering fra 1500-tallet.]]

Kjærlighetsaffærene som tilskrives Apollon tilhører en sen fase i utviklingen av den greske mytologien.<ref>Kerenyi, Karl: ''The Gods of the Greeks''. 1951. Side 140: «Kjærlighetshistoriene i seg selv ble ikke fortalt før senere».</ref> Deres fargerike, [[Anekdote|anekdotiske]] kvaliteter har gjort dem til favoritter blant malere siden [[renessansen]] slik at de står fram som mer prominente i den moderne forestilling. Svært få av de [[Erotikk|erotiske]] forbindelsene fører noe godt med seg, men ofte død og elendighet til de involverte.

Fortellingen om [[Apollon og Dafne]] fortelles i flere varianter. Apollon jagde [[nymfe (mytologi)|nymfe]]n [[Dafne]], datter av elveguden [[Peneios (guddom)|Peneios]], som hadde hånet ham. I [[Publius Ovidius Naso|Ovids]] versjon, beregnet på et romersk publikum, erter ''Phoebus Apollon'' [[Eros|Cupido]] for å leke med en voksen manns våpen. Cupido hevner seg ved å skyte en gullpil i Apollon, og samtidig skyte en blypil i Dafne. De to ulike pilene gjorde at Apollon ble forelsket i Dafne, mens hun ble frastøtt av Apollon. Når Dafne blir jaget av den kåte Apollon ber hun til jordmoderen, eller alternativt til sin far, elveguden, om hjelp, og han forandrer henne til et laurbærtre som siden ble hellig for Apollon.

Apollon hadde en affære med en menneskelig prinsesse ved navn [[Leukothea]], datter av [[Okeanos]] og søster av [[Klytia]]. Leukothea elsket Apollon som forkledde seg som Leukotheas mor for å få tilgang til hennes soverom. Klytia, sjalu på sin søster da hun ville ha Apollon for seg selv, fortalte Okeanos sannheten, og forrådte således sin søsters tillit. Rasende ga Okeanos ordre om at Leukothea skulle begraves levende. Apollon nektet å tilgi Klytia for å ha forrådt hans elskede, og den sørgende Klytia visnet og døde langsomt. Apollon forvandlet henne til [[solsikke]] som hver dag følger solen.

[[Marpessa av Aitolia|Marpessa]] ble kidnappet av [[Idas]], men ble også begjært av Apollon. Zevs fikk henne til å velge mellom dem, og hun valgte da Idas av den grunn at Apollon, som udødelig, ville gå trett av henne når hun ble gammel.

[[Kastalia]] var en nymfe som Apollon elsket. Hun flyktet fra ham og stupte ut i en kilden ved Delfi ved foten av fjellet [[Parnassos]] som er navngitt etter henne. Vann fra denne kilden var hellig og ble benyttet til å rense templene i Delfi og inspirere poeter.

Med [[Kyrene (mytologi)|Kyrene]] hadde Apollon en sønn ved navn [[Aristaios]] som ble en hyrdegud og beskytter av krøtter, frukttrær, jakt, jordbruk og bihold. Han var en [[kulturhelt]] (mytologisk helt som ble dyrket av en spesiell gruppe) som lærte menneskeheten kunnskapen om [[meieri]] og bruken av nett og feller i jakt, foruten å kultivere [[oliven]]. Kyrene hadde kommet i nærkamp med en løve og Apollon ble da forelsket i henne. Han tok henne med seg til [[Nord-Afrika]] og grunnla byen [[Kyrene (by)|Kyrene]] i [[Libya]] etter henne.

Med [[Hekabe]], hustru til kong [[Priamos]] av Troja, fikk Apollon en sønn kalt for [[Troilos]]. Et orakel spådde at Troja ville ikke bli beseiret så lenge Troilos nådde alderen av tyve år levende. Han ble da tatt i bakhold av [[Akilles]] og drept.

Apollon ble også forelsket i [[Kassandra]], datter av kong [[Priamos]] og dronning [[Hekabe]] av Troja, og halvsøster av Troilos. For å forføre henne lovte han Kassandra spådomskunsten, men hun avviste ham etterpå. Rasende ga Apollon henne likevel evnen til å kjenne framtiden, men med den forbannelse at hun bare kunne se framtidige tragedier og at ingen ville tro henne.

[[Koronis]], datter av [[Phlegyas]], konge av [[Lapithere|lapithene]], var en annen av Apollons erotiske forbindelser. Mens hun var gravid med Apollons sønn [[Asklepios]] ble Koronis forelsket i [[Ischys]], sønn av [[Elatos]]. En [[kråke]] informerte Apollon om hva som var på gang, men han trodde ikke på fuglen og gjorde alle kråker svarte (hvor de tidligere hadde vært hvite) som straff for å spre falske rykter. Da han fant ut den rette sammenhengen sendte han sin søster Artemis for å drepe Koronis (i andre versjoner dreper han henne selv). Som et resultat gjorde han kråkene hellige og da dem oppgaven med å kunngjøre viktige dødsfall. Apollon reddet barnet og ga ham til [[kentaur]]en [[Kheiron]] for fostring. Phlegyas var rasende over sin datters død og brente Apollontempelet i Delfi og da drepte Apollon ham for ugjerningen.

I [[Evripides]]' drama ''[[Ion (Evripides)|Ion]]'' blir Apollon far til [[Ion (gresk mytologi)|Ion]] med [[Kreusa]], hustru til [[Xuthos]]. Kreusa forlot Ion i villmarken, men Apollon ba Hermes berge barnet og føre ham til orakelet i Delfi hvor han ble oppfostret av en prestinne.

En annen av hans forbindelser var med [[Akanta]], ånden til [[akanthus]]treet. Da hun døde forvandlet Apollon henne til en solelskende plante.

=== Mannlige elskere ===
Apollon, som fremsto som personifiseringen av den evige skjeggløse ynglingen ([[kouros]]), var den mest aktive av alle de greske gudene når det gjaldt kjærlighetsforhold til andre menn. De homoerotiske historiene kan ha sin forklaring i at Apollon var gud for ''[[palaestra]]'', det atletiske samlingsstedet for unge menn, hvor de kom sammen for å konkurrere nakne. Mange av Apollons mannlige elskere led tragiske død som resultat av uhell.

[[Hyakinthos]] var en av Apollons mannlige elskere. Han var en prins fra [[Sparta]], vakker og atletisk. Paret kastet [[diskos]] da en av disse kastet av Apollon ble blåst ut av kurs av en sjalu [[Zephyros]]. Den traff Hyakinthos i hodet og drepte ham øyeblikkelig. Da Hyakinthos døde ble Apollon etter sigende fylt med sorg og i raseri omdannet han Zephyros til en vind slik at han aldri kunne berøre eller snakke med noen igjen. Av Hyakinthos' blod skapte Apollon en blomst som ble navngitt etter ham som et minne om hans død, og hans tårer flekker blomsterbladene med άί άί, det vil si «akk og ve», et utrop for å uttrykke bedrøvelse og sorg. Hyakinthos' festival var en feiring i Sparta.

En annen mannlige elsker var [[Kyparissos]], en etterkommer av [[Herakles]]. Apollon ga ham en tam [[dåhjort]] som følge, men Kyparissos drepte dyret ved et uhell med et kastespyd da det lå og sov. Kyparissos ba Apollon om å la hans tårer falle til evig tid og Apollon innvilget ønsket ved å forhandle ham til et tre navngitt etter ham. Treets [[sevje]] skal i sitt vemod ha formet tåredråper på trestammen.

[[Fil:Hermes Maia Staatliche Antikensammlungen 2304.jpg|thumb|left|Hermes og hans mor Maia. Amfora fra ca. 500 f.Kr.]]
=== Hermes skaper lyren ===
Fortellingen om Hermes finnes i [[den homeriske hymne]]n til Hermes. [[Hermes]] ble født på fjellet [[Kyllini]] i [[Arkadia]]. Hans mor, [[Maia (gudinne)|Maia]], hadde i all hemmelighet blitt gjort gravid av Zevs.

Maia tullet den nyfødte inn i klede, men Hermes slapp unna da hun sov. Hermes løp til [[Thessalia]] hvor Apollon hadde sine krøtter på beiting. Den nyfødte Hermes stjal flere av hans kuer og tok dem med til en hule i skogen i nærheten av [[Pylos]] og dekket deres spor. I hulen fant han en [[skilpadder|skilpadde]] som han drepte, fjernet det som var på innsiden og av kyrenes innvoller og skilpaddens skall konstruerte han den første [[lyre]]. Apollon klagde til Maia at hennes sønn hadde stjålet hans kyr, men Hermes hadde allerede hadde kommet tilbake til morens kleder og Maia nektet å tro på Apollons anklager. Zevs blandet seg inn, hevdet at han hadde sett hendelsene, og tok Apollon i forsvar. Hermes begynte da å spille musikk på lyren han hadde oppfunnet. Apollon, guden for musikk, ble forelsket i instrumentet og tilbød å bytte lyren mot kyr. Således ble Apollon en mester med lyren.
[[Fil:Apollon & Marsyas.jpg|thumb|left|Apollon og Marsyas. <br />Relieff, 4. årh f.Kr.]]

=== Musikalsk kappestrid mot Pan og Marsyas ===
'''Pan''' var dristig nok til å sammenligne sin musikk med Apollons, og utfordret ham til en konkurranse om hvem som var best. Fjellguden [[Tmolos]] ble valgt som oppmann. Pan blåste på sine piper, og med hans rustikke melodi ga han stor tilfredsstillelse til seg selv og sin trofaste følgesvenn [[Midas]] som var til stede. Deretter strøk Apollon strengene på sin lyre. Tmolos erklærte straks seieren til Apollon, og alle, unntatt Midas, var enig i dommen. Midas protesterte og stilte spørsmål ved rettferdigheten i avgjørelsen. Forarget over klagene skapte Apollon [[villesel|esel]]ører på samtlige.
[[Fil:Titian - The Flaying of Marsyas.jpg|thumb|''Flåingen av Marsyas''. <br />[[Titian]], ca. 1570-1576.]]
[[Marsyas]] var en [[satyr]] som utfordret Apollon i musikk. Han hadde funnet en [[aulos]], dobbeltfløyte, som var blitt lagt til side etter at den var blitt oppfunnet av Atene, ettersom den hadde fått kinnene til å bli oppblåste. Konkurransen ble bedømte av [[muse]]ne. Etter at de begge hadde opptrådt ble de begge erklært likestilte i dyktighet inntil Apollon besluttet at de begge skulle spille og synge på samme tid. Da Apollon spilte lyre var det ganske lett for ham å gjøre, men det var umulig for Marsyas å spille og synge samtidig. Apollon ble erklært som vinner på grunn av dette. Deretter flådde Apollon Marsyas levende i en hule i nærheten av [[Kelainai]] (Celaenæ) i [[Frygia]] for hans [[hybris]] ved å utfordre en gud. Han naglet deretter Marsyas’ lodne skinn til et furutre i nærheten. Marsyas' blod ble forvandlet til elven [[Marsyas (Frygia)|Marsyas]]. I en annen versjon av historien vant  Apollon fordi han kunne spille sitt instrument, lyren, opp ned. Marsyas kunne ikke gjøre dette med sitt instrument, dobbeltfløyten, og Apollon hengte ham deretter opp i et tre og flådde ham levende.<ref>Cavendish, Richard: ''Man Myth and Magic: An Illustrated Encyclopedia of the Supernatural''. 1970</ref>

Apollon hadde også en lyrekonkurranse med sønnen [[Kinyras]]. Kinyras tok sitt eget liv da han tapte.

=== Andre bragder ===
Apollon ga ordre via orakelet i Delfi at [[Orestes (mytologi)|Orestes]] skulle drepe sin mor [[Klytaimnestra]] og hennes elsker [[Aigisthos]]. Orestes ble straffet voldsomt av [[Erinyere|erinyerne]] ([[furie]]r, de kvinnelige personfiseringene av [[hevn]]) for denne forbrytelsen. Nådeløst forfulgt av furinene ba Orestes om hjelp fra [[Athene]] som besluttet at han skulle bli dømt av en jury av sine egne og med Apollon som hans forsvarer.

I ''[[Odysseen|Odysséen]]'' lander [[Odyssevs]] og hans overlevende mannskap på en øy hellig for [[Helios]], solguden, hvor han holdt sine hellige kyr. Selv om Odyssevs advarer sine menn (slik [[Teiresias]] og [[Kirke (gresk mytologi)|Kirke]] hadde fortalt ham), drepte de og spiste en del av kyrne og Helios fikk Zevs til ødelegge skipet og hele mannskapet, Odyssevs unntatt.

Apollon drepte [[aloidene]] da de forsøkte å storme Olympen, gudenes eget fjell [[Olympos]].

Det ble også sagt at Apollon red på ryggen av en [[svaner|svane]] til landet til [[hyperboreer]]ne i løpet av vintermånedene, en svane som han også lånte ut til sin elsker Hyakinthos til å ri på.

Apollon gjorde [[Kifisos]] (Cephissus) om til et [[havmonster]].

== Attributter ==
[[Fil:Apolocitaredo8.jpg|thumb|''Apollo Citharoedus'', «Apollo med en kithara».<br /> Kapitolmuseene, [[Roma]].]]
[[Fil:Roman Statue of Apollo.jpg|thumb|Apollon («Adonis» av Centocelle), romersk marmorkopi etter gresk bronseoriginal. <br />[[Ashmolean Museum]], [[Oxford]]. ]]
[[Fil:Apollo1.JPG|thumb|Apollon med en [[glorie]], romersk gulvmosaikk, [[El Djem]], Tunisia, slutten av 100-tallet e.Kr.]]

Apollons mest vanlige attributter var buen og pilen. Andre attributter var [[kithara]] (en avansert utgave av [[lyre]]n), [[plekter]] og [[sverd]]et. Andre vanlige symboler var den hellige [[tripod]] som representerte hans profetiske evner. Pythianske leker ble holdt i Apollons ære hvert fjerde år i Delfi. [[Laurbær]]planten ble benyttet i sonende ofringer og for å lage en krans for vinneren av disse lekene. [[Palmer|Palmen]] var også hellig for Apollon ettersom han var født under en palme i [[Dilos|Delos]].

Dyr som var hellig for Apollon var [[ulv]]er, [[klassiske delfiner|delfin]]er, [[rådyr]], [[svaner]], [[sangsikader]] (symboliserte musikk og sang), [[hauk]]er, [[ravn]]er, [[kråke]]r, [[slange]]r (henspiller til hans funksjon som gud for spådommer), [[Mus (slekt)|mus]] og [[griff]]er. Griffene var mytiske ørneløver som var hybrider av østlig opprinnelse.

=== Gresk-romerske tilnavn og kulttitler ===
Apollon hadde, som andre greske guddommer, flere [[epitet]]er (beskrivende tilnavn) som reflekterte  ulike roller, plikter og aspekter ved ham. Han er kjent ved mange ulike navn i greske myter, men kun et lite antall i latinsk litteratur, hvorav den viktigste var ''Phoebus'' («Den skinnende») som var svært vanlig hos både grekere og romere i Apollons rolle som lysets gud.

I Apollons rolle som helbreder omfattet hans benevnelser ''Akesios'', ''Iatros'', og ''Acestor''<ref>Euripides: ''Andromache'' 901</ref> i betydning helbreder. Han ble også kalt for ''Alexicacus'' («hindrer ondskap») og ''Apotropaeus'' («han som avverger ondskap»), og ble overført av romerne som ''Averruncus'' («forhindrer ondskap»). Som en pestgud og bekjemper av [[rotter]] og [[gresshopper]] ble Apollon kjent som ''Smintheus'' («musefanger») og ''Parnopius'' («gresshopper»). Romerne kalte ham også ''Apollo Culicarius'' («fordriver av dverger»). I hans rolle som helbreder refererte romerne til Apollon som ''Medicus'' («legen»), og et tempel ble dedisert til Apollo Medicus i [[Roma]], sannsynligvis ved siden av tempelet til [[Bellona]]. Som solguden ble han dyrket som ''Ægletes'', den strålende gud.<ref>Apollonius av Rhodos: iv. 1730</ref><ref>Apollodorus: i. 9. § 26</ref>

Som bueskytternes gud var Apollon kjent som ''Aphetoros'' («gud av buen») og ''Argurotoxos'' («med sølvbuen»). Romerne refererte til Apollon som ''Articenens'' («bærer buen») og som gjeternes gud var Apollon kjent som ''Nomios'' («vandring»). Som beskytter av veger og hjem var han ''Agyieus''.

Apollon var også kjent som ''Archegetes'' («leder av opprettelsene») som den som ført tilsyn med [[koloni]]ene. Han var kjent som ''Klarios'' (fra [[dorisk (dialekt)|dorisk]] ''klaros'', «fordelingen av land/jordeiendom») for hans overvåking av byer og kolonier.

Han var kjent som ''Delphinios'' («Delfineren»), betydningen «fra skjødet/livmoren» i sin tilknytning til ''Delphoi'' (Delphi).<ref>En [[etiologi]] (''årsak, hvorfor fenomener oppstår'') i de homerske hymner knytter videre tilnavnet ''Delphinios'' til [[klassiske delfiner|delfin]]er.</ref> Ved Delfi var han også kjent som ''Pythios'' («Pytianeren»), som også betydde at han var fra Delfi. ''Kynthios'', et annet vanlig epitet, stammer fra hans fødsel på fjellet [[Kynthos]]. Han var også kjent som ''Lyceios'' eller ''Lykegenes'', noe som betydde enten «ulvaktig» eller «fra Lykia» – [[Lykia]] var det sted hvor en del postulat hevder at hans kult hadde sin opprinnelse.

Som gud knyttet til profetier var Apollon kjent som ''Loxias'' («den gåtefulle»). Han var også kjent som ''Coelispex'' («han som vokter himlene») for romerne. Apollon ble tilskrevet epitet ''Musagetes'' som leder av musene, og ''Nymphegetes'' som leder av nymfene.

''Acesius'' var Apollons epitet for dyrkelsen av ham i [[Elis]] hvor han hadde et tempel i ''[[agora]]''. Dette tilnavnet, som har samme betydning som ''akestor'' og ''alezikakos'', karakteriserte guden som avverger av ondskap.<ref>«Acesius». ''Smith's Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology''. London, 1880.</ref> ''Acraephius'' eller ''Acraephiaeus'' var hans epitet ved dyrkelsen av ham i den [[boiotia]]ske byen Acraephia, etter sigende grunnlagt av hans sønn [[Acraepheus]]. ''Actiacus'' var hans epitet i [[Actium]], et av de viktigste stedene for hans dyrkelse.<ref>Ovid: ''Metamorphoses'' xiii. 715</ref><ref>[[Strabon]]: x. Side 451</ref>

=== Apollon i kunsten ===
I kunsten ble Apollon avbildet som vakker og skjeggløs ung mann, ofte med en [[kithara]] (som ''Apollon Kitharoedos'') eller en bue i hånden, eller tilbakelent mot et tre (''Lukianske Apollon'' eller ''Apollon Sauroctonos''). [[Apollon fra Belvedere]] (''Apollo di Belvedere'') er en marmorstatue som ble gjenfunnet på slutten av [[15. århundre|1400-tallet]]; i århundrer ble den ansett som essensen av idealene fra den klassiske antikken. Marmorstatuen er en [[hellenisme|hellenistisk]] eller [[romerriket|romersk]] kopi av en original bronsestatue av den greske skulptøren [[Leochares]] og ble gjort en gang mellom årene 350 f.Kr. og 325 f.Kr.

Den legemsstore statuen «[[Adonis]]» (vist til høyre) ble funnet i [[1780]] på stedet til en ''[[Romersk villa|villa suburbana]]'' i nærheten av [[Via Labicana]] i den romerske forstaden [[Centocelle]]. Den ble identifisert som apollonfigur av moderne forskere. Den var sannsynligvis aldri ment å være et kultobjekt, men var en [[pastisje|pastisj]] av flere modelltyper fra mellom 300-tallet f.Kr. og sen hellenistisk tid, og dens hensikt var å behage en romersk stormann på [[2. århundre|100-tallet]] e.Kr. som stilte den ut i sin villa.

Fra slutten av [[3. århundre|200-tallet]] e.Kr. finnes en [[mosaikk|gulvmosaikk]] fra [[El Djem|Thysdrus]] i [[Tunisia]] som avbilder en ''Apollon Helios'' med skinnende stråleglans, skjønt gudens hellige nakenhet er nå skjult bak en kappe, en konvensjonell anstendighet som økte i den senere [[Det romerske keiserriket|keisertiden]]. En annen [[Glorie|haloistisk]] Apollon i mosaikk fra [[Hadrumetum]] (Tunisia) er nå i [[Sousse]].<ref>[http://www.tunisiaonline.com/mosaics/mosaic05b.html Mosaic]   {{Wayback|url=http://www.tunisiaonline.com/mosaics/mosaic05b.html |date=20080708143541 }}</ref> Konvensjonene til denne representasjonen, hodet noe til siden, leppene delvis skilt, store øyne, krøllet hår med lokker i nakken, utviklet seg på 200-tallet f.Kr. for avbildning av [[Aleksander den store]].<ref>Bieber 1964; Yalouris 1980</ref> En tid senere etter denne mosaikken ble gjort, ble de første bildene av [[Jesus Kristus]] skapt, også uten skjegg og med en stråleglans.

== Romerriket videreførte Apollon-dyrkelsen ==
Den [[Romerriket|romerske]] dyrkelsen av Apollon ble arvet og overtatt fra grekerne. Som en hovedsakelig gresk gud hadde Apollon ingen direkte romersk tilsvarighet, skjønt senere romerske poeter refererer ofte til ham som [[Phoebus]]. Det var en tradisjon at det delfiske orakelet ble konsultert så tidlig som i perioden med [[det romerske kongedømme]] under regimet til [[Lucius Tarquinius Superbus]].<ref>[[Titus Livius]]: [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Liv.+1.56 1.56].</ref> Ved en pestfarsott på 480-tallet f.Kr. ble det første tempelet for Apollon etablert i [[Roma]] ved området som tilsvarer [[Circus Flaminius]], og erstattet en eldre kult der kjent som «Apollinare».<ref>Titus Livius: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text.jsp?doc=Perseus:text:1999.02.0026:book=3:chapter=63 3.63.7], [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text.jsp?doc=Perseus:text:1999.02.0145:book=4:chapter=25 4.25.3].</ref>

I løpet av [[andre punerkrig]] i år [[212 f.Kr.]] ble ''Ludi Apollinares'' («Apollonianske leker») opprettet til hans ære; etter instruksjoner fra et profeti tilskrevet til en Marcius.<ref>Titus Livius [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text.jsp?doc=Perseus:text:1999.02.0147:book=25:chapter=12 25.12].</ref> Keiser [[Augustus]] betraktet seg som under Apollons særlige beskyttelse og lot det bli sagt at keiseren var gudens sønn. I og med dette ble dyrkelsen av Apollon utviklet og han ble av de mest betydningsfulle gudene i Roma.<ref>Liebeschuetz, J. H. W. G. (1979): ''Continuity and Change in Roman Religion''. Oxford: Oxford University Press. ss. 82–85. ISBN 0-19-814822-4.</ref>

Etter [[slaget ved Actium]], som ble utkjempet i nærheten av et Apollontempel, lot Augustus hans helligdom utvides, dediserte en del av seiersbyttet til ham, og instituerte femårige leker til hans ære.<ref>[[Sveton|Suetonius]]: ''De tolv keisernes liv'' (''De vita Caesarum'') [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#18.2 18.2]; [[Dio Cassius]]: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/51*.html#1 51.1.1&ndash;3].</ref> Han reiste også et nytt tempel for guden på [[Palatinerhøyden]].<ref>Dio Cassius: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/53*.html#1.3 53.1.3]</ref> Ofringer og bønner på Palatinerhøyden til Apollon og [[Diana]] dannet kulminasjonen i lekene ''Ludi Saeculares'' («Sekulære leker») som ble holdt i år 17 f.Kr. for å feire begynnelsen av en tidsalder.<ref>''Inscriptiones Latinae Selectae 5050'', oversatt av Mary Beard; John North & Simon Price (1998): ''Religions of Rome'': Bind 2: A Sourcebook. Cambridge: Cambridge University Press. s. 5.7b. ISBN 0-521-45015-2 (hbk.); ISBN 0-521-45646-0 (pbk.).</ref>

=== Keltiske tilnavn og kulttitler ===
Apollon ble dyrket over hele [[Romerriket]]. I de tradisjonelle [[Keltiske språk|keltisk]]talende landområdene ble han som regel sett på som en solgud og en gud for helbredelse. Han ble ofte gjort lik gamle keltiske guder av samme karakterer og egenskaper.<ref>Green, Miranda J.: ''Dictionary of Celtic Myth and Legend'', Thames and Hudson Ltd, 1997</ref>

* '''Apollon Atepomarus''' («store hestmann» eller «eier av stor hest»). Apollon ble dyrket ved [[Mauvières]] i [[Frankrike]] med dette navnet. [[Hest]]er var i [[Keltere|kelternes]] verden nært knyttet til solen.<ref>''Corpus Inscriptionum Latinarum'' XIII, 1863-1986; se også Ross, A.: ''Pagan Celtic Britain'', 1967; og Green, M. J.: ''The Gods of the Celts'', 1986, London</ref>
* '''Apollon Belenus''' («skinnende» eller «briljant/strålende»). Dette tilnavnet ble gitt til Apollon i deler av [[Gallia]], nordlige [[Italia]] og [[Noricum]] (en del av dagens [[Østerrike]]). Apollon Belenus var gud for helbredelse og solen.<ref>Zwicker, J.: ''Fontes Historiae Religionis Celticae'', 1934-1936, Berlin; se også ''Corpus Inscriptionum Latinarum'' V, XI, XII, XIII; og ''Temoignages du culte de l'Apollon gaulois dans l'Helvetie romaine'', Revue celtique (vol 51), 1934</ref>
* '''Apollon Cunomaglus''' («hundeherren») var en tittel gitt til Apollon ved en helligdom i [[Wiltshire]] i [[England]]. Cunomaglus kan stamme fra en annen, uavhengig helbredelsesgud.<ref>''The Excavation of the Shrine of Apollo at Nettleton'', Whilshire 1956-1971, Society of Antiquaries of London</ref>
* '''Apollon Grannus''' var en forening med en vårgud ved navn Grannus som ble påropt for helbredelse, og som senere ble gjort lik med Apollon.<ref>Szabo, M.: ''The Celtic Heritage in Hungary'', 1971, Budapest; se også Thevonat, E.: ''Divinites et sanctuaires de la Gaule'', 1968, Paris; og Vries, J. de: ''La religion des Celtes'', 1963, Paris</ref>
* '''Apollon Maponus'''. En gud kjent fra inskripsjoner i [[Storbritannia (øy)|Britannia]], som kan ha vært en lokal blanding av Apollon og Maponus.
* '''Apollon Moritasgus''' («massene av sjøvann»). Et epitet for Apollon ved [[Alesia]], hvor han ble dyrket som en gud for helbredelse og muligens av [[lege]]r.<ref>Gall, J. Le: ''Alesia, archeologie et histoire'', 1963, Paris</ref>
* '''Apollon Vindonnus''' («klart lys»). Apollon Vindonnus hadde et tempel ved [[Essarois]], i nærheten av [[Chatillon-sur-Seine]] i [[Bourgogne]]. Han var en helbredelsesgud, spesielt for øynene og synet.<ref>Thevonat, E.: ''Divinites et sanctuaires de la Gaule'', 1968, Paris</ref>
* '''Apollon Virotutis''' (muligens «velgjører av menneskeheten»). Han ble dyrket blant annet ved Fins d'Annecy ([[Haute-Savoie]]) og ved Jublains ([[Maine-et-Loire]]).<ref>Vries, J. de: ''La religion des Celtes'', 1963, Paris; se også ''Corpus Inscriptionum Latinarum'' XIII</ref>

== Apollon i nyere tid ==
Apollon har ofte figurert i kunsten og litteraturen i tiden etter [[antikken]]. Poeten [[Percy Bysshe Shelley]] komponerte «Apollons hymne» i [[1820]] og gudens instruksjoner av musene dannet emne for [[Igor Stravinskij|Igor Stravinskys]] ''Apollon musagète'' ([[1927]]–[[1928]]).

I moderne tid ble [[NASA]]s månelandingsprogram på 1960-tallet oppkalt etter Apollon, og gitt navnet [[Apollo-programmet]].

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
=== Primære kilder ===
* [[Homer]]: ''[[Iliaden]]'', sangene 595–600 (ca. 700 f.Kr.)
* [[Sofokles]]: ''[[Kong Oidipus|Kong Ødipus]]''
* [[Palaephatus]]: ''Paradoxographus'' 46. Om Hyacinthus (330 f.Kr.)
* [[Apollodoros|Apollodorus]]: ''Bibliotheca'' 1.3.3 (140 f.Kr.)
* [[Publius Ovidius Naso|Ovid]]: ''[[Metamorfoser]]'' 10. 162–219 (1–8 CE)
* [[Pausanias (geograf)|Pausanias]]: ''Graeciae descriptioe'' 3.1.3, 3.19.4 (160–176 e.Kr.)
* [[Philostratus Lemnius]]: ''Imagines'' i.24 Om Hyacinthus (170–245 e.Kr.)
* [[Philostratus junior]]: ''Imagines'' 14. Om Hyacinthus (170–245 e.Kr.)
* [[Lukian av Samosata]]: ''Dialogi deorum'' 14 (170 e.Kr.)
* [[Den første vatikanmytografen]]: ''Thamyris et Musae'' (197 e.Kr.)

=== Sekundære kilder ===
* Bieber, Margarete (1964): ''Alexander the Great in Greek and Roman Art''. Chicago
* Burkert, Walter (1985): ''Greek Religion''. Harvard University Press
* Graves, Robert (1960): ''The Greek Myths''. Rev.utg. Penguin
* Green, Miranda J. (1997): ''Dictionary of Celtic Myth and Legend'', Thames and Hudson, ISBN 0-500-27975-6
* [[Károly Kerényi|Kerenyi, Karl]] (1937): ''Apollon: Studien über Antiken Religion und Humanität''; Revidert utgave 1953.
* Kerenyi, Karl (1951): ''The Gods of the Greeks''
* Pfeiff, Karl Arno (1943): ''Apollon, Wandlung seines Bildes in der griechischen Kunst''. Frankfurt
* Yalouris, Nikolaos (1980): ''The Search for Alexander''. Boston

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/20011211182537/http://homepage.mac.com/cparada/GML/ Greek Mythology resource]
* [https://web.archive.org/web/20070401143530/http://www.gregoryferdinandsen.com/FCO2003/apollo.htm The Temple of Apollo, Rome]
* [https://web.archive.org/web/20070320130412/http://www.androphile.org/preview/Library/Mythology/Greek/ The stories of Apollo and Hyacinthus; and Apollo and Cyparissus; and Apollo and Orpheus]
* [http://janusquirinus.org/essays/Apollo/MultifacetedGod.html Apollo and the Romans]

{{Gresk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}

{{Anbefalt}}

[[Kategori:Greske guder]]
[[Kategori:Romerske guder]]
[[Kategori:Solguder]]
[[Kategori:Kunstguder]]
[[Kategori:Fiktive tvillinger]]