Redigerer Antonino Arata

{{Infoboks biografi}}
'''Antonino Arata''' (født [[28. oktober]] [[1883]] i [[Piacenza]] i [[Italia]], død [[25. august]] [[1948]] i [[Grottaferrata]] i Italia) var en prelat og katolsk titulærerkebiskop som var tilknyttet det pavelige diplomati.

== Liv og virke ==
===Prest===
Arata ble etter sin prestevielse den 9. juni 1906 opptatt i [[Den hellige stol]]s diplomatiske korps. Hans første postering som ferskt medlem av det diplomatiske korps var til [[nuntiatur]]et i [[Tsjekkoslovakia]], nyopprettet ved opprettelsen av den nye statsdannelsen ved oppløsningen av [[Østerrike-Ungarn]]. Han ble førstesekretær våren 1921, var i Praha fra juni 1921 til mars 1927, som kritiske år med konflikter med det nye politiske etablissement. 

Han var deretter postert i kortere tid til Østerrike, og deretter til Portugal og til Argentina.<ref name=smid/>

===Litauen===
Sommeren 1931 oppstod det en strid om kirkens innflytelse innen skolevesenet i Litauen. Da erklærte Litauens regjering Den hellige stols representant der, den apostoliake internuntius [[Riccardo Bartoloni]] som ''[[persona non grata]]''. Ved utgangen året ble Arata sendt for å dempe konflikten, og klarte i 1932 å etablere et samarbeid med regjeringen<ref>{{cite book |page= 43| url = https://books.google.com/books?id=Avp0PqEl_bsC&pg=PA43& | title= Religious Diversity in Post-Soviet Society: Ethnographies of Catholic Hegemony and the New Pluralism in Lithuania | date= 2012 | publisher = Ashgate Publishing | access-date = 7. mai 2020 | editor-first = Milda |editor-last=Alisauskiene | editor-first2= Ingo |editor-last2=Schröder | chapter= The History of Religion in Luthuania since the Nineteenth Century | first= Arūnas | last= Streikus }}</ref> 

Den 18. oktober 1933 ble han [[chargé d'affaires]] i det nye nuntiaturet i Estland, og han ledet nuntiaturet i noen måneder etter nuntien erkebiskop [[Antonino Zecchini]]s død i mars 1935.<ref name=smid>{{cite journal | url = https://www.academia.edu/40588255/Marek_Šm%C3%ADd_The_personage_of_Vatican_dignitary_diplomat_and_priest_Antonino_Arata_before_his_arrival_in_the_Baltics_in_the_1930s | access-date = 7 May 2020 | journal = Modern History | volume = 24 | issue = 1 | date= 2016 | pages= 159–73 | title = The personage of Vatican dignitary, diplomat, and priest Antonino Arata before his arrival in the Baltics in the 1930s | first= Marek | last = Šmíd }}</ref><ref name=salo>{{cite journal |last= Salo |first= Vello |title=The Catholic Church in Estonia, 1918-2001 |url= https://archive.org/details/sim_catholic-historical-review_2002-04_88_2/page/281 | journal =The Catholic Historical Review |volume= 88 | issue =2 |date=2002 | pages= 281-92, esp. 286n14 | jstor= 25026147}}</ref>

===Titulærerkebiskop, apostolisk nuntius til Latvia og Estland===
Den 11. juli 1935 utnevnte [[pave Pius XI]] ham til titularbiskop av ''Sardes''. Dagen etter ble han utnevnt til [[apostolisk nuntius]] i [[Latvia]] og [[Estland]]. Han ble bispeviet den 21. desember 1935 av kardinalstatssekretær [[Eugenio Pacelli]]. Medkonsekrerende var erkebiskopene [[Francesco Borgongini Duca]], nuntius til Italia, og [[Giuseppe Pizzardo]], sekretær for Kongregasjonen for ekstraordinære kirkelige anliggender.

Etter at de baltiske statene ble annektert av [[Sovjetunionen]] måtte Arata den 13. august 1940 informere kardinalstatssekretær [[Luigi Maglione]] at de nye makthaverne hadde stengt nuntiaturene i [[Riga]] og [[Tallinn]], og at han var blitt oppfordret til straks å forlate Latvia og Estland. Selv om Luigi Maglione oppfordret ham i sitt svarbrev om å forbli «så lenge som mulig», ble påtrykket fra myndighetene at han den 27. august 1940 vendte tilbake til [[Roma]]. Han gjorde dette med et estisk og et latvisk flagg i bagasjen, med det løfte at de skulle oppbevares i  [[Vatikanstaten]] inntil de to stater igjen skulle få tilbake sin suverenitet.

===Kuriebiskop===
Erkebiskop Arata virket så i Roma i [[kongregasjonen for Østkirkene]]. 

Den 28. april 1941 ble han også konsultor til [[Kongregasjonen for ekstraordinære kirkelige anliggender]] og medlem av [[Den pavelige kommisjon for Russland]].<ref>{{cite book | access-date = 7. mai 2020| title = Acta Apostolicae Sedis | page= 174 |date= 1941 | volume = XXXIII | url = http://www.vatican.va/archive/aas/documents/AAS-33-1941-ocr.pdf }}</ref> De 28. juni 1948 ble han medlem av kommusjonen som forberedet det neste hellige år.<ref>{{cite book | page= 303 | access-date = 7. mai 2020 |url = http://www.vatican.va/archive/aas/documents/AAS-40-1948-ocr.pdf |date=1948 |volume = XL | title = Acta Apostolicae Sedis}}</ref> 

Den 27. september 1943 var det han som fikk beskjeden fra storrabbineren i Roma, [[Israel Zolli]], var blitt utsatt for utpressing fra det tyske politiet i byen at han dagen etter hadde å overlevere 50 kg gull.<ref>[[ADSS]] vol. 9 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier-décembre 1944», [[Libreria Editrice Vaticana]] 1975, Dokument 349, s 491.</ref> Muligens var mengden misforstått (skulle være 15 kg?). Uansett var pave Pius XII beredt til å hjelpe, skjønt etter kort tid kunne rabbi Zolli melde at man med bidrag fra katolske venner hadde klart å samle sammen nok gull, og dermed var ikke noen hjelp fra Vatikanet nødvendig.<ref>[[ADSS]] vol. 9 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier-décembre 1944», [[Libreria Editrice Vaticana]] 1975, Dokument 353, s 494.</ref>    

Pater [[Yves Congar]], en viktig teolog den gang, har fortalt at biskop Arata i 1949 var støttende til hans teologiske verk om kristen økumenikk; dette på en tid da det var få andre i vatikanske sirkler som var entusiastiske. Arata støttet strategien om å ta lokale initiativer; det var bedre enn å avvente initiativer fra Den hellige stol.<ref>{{cite journal |last= Wicks |first =Jared|title=Yves Congar's Doctrinal Service of the People of God|journal= Gregorianum |volume =84 |issue=3 |date=2003|pages=499-550, esp. 505, 505n14 |jstor=23581023}}</ref>

Han døde den 25. august 1948 i Grottaferrata nær Roma.

== Episkopalgenealogi ==
Hans [[episkopalgenealogi]] er:

* Kardinal [[Scipione Rebiba]] (1504-1577) 
* Kardinal [[Giulio Antonio Santori]] (1532-1602) * bispeviet 1566
* Kardinal [[Girolamo Bernerio]] (1540-1611) *1586
* Erkebiskop [[Galeazzo Sanvitale (erkebiskop)|Galeazzo Sanvitale]] (1566-1622) *1604
* Kardinal [[Ludovico Ludovisi]]  (1595-1632) *1621
* Kardinal [[Luigi Caetani]] (1595-1642) *1622
* Kardinal [[Ulderico Carpegna]] (1595-1679) *1630
* Kardinal [[Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni]] (1623-1698) *1666
* [[Pave Benedikt XIII]] (1649-1730) *1675
* [[Pave Benedikt XIV]] (1675-1758) *1724
* [[Pave Klemens XIII]] (1693-1769) *1743
* Kardinal [[Marcantonio Colonna den yngre|Marcantonio Colonna]] (1724-1793) *1762
* Kardinal [[Hyacinthe-Sigismond Gerdil]] (1718-1802) *1777
* Kardinal [[ Giulio Maria della Somaglia]] (1744-1830) *1788
* Kardinal [[Carlo Odescalchi]] (1785-1841) *1823
* Kardinal [[Costantino Patrizi Naro]] (1798-1876) *1828
* Kardinal [[Lucido Maria Parocchi]] (1833-1903) *1871
* [[Pave Pius X]] (1835-1914) *1884
* [[Pave Benedikt XV]] (1854-1922) *1907
* [[Pave Pius XII]] (1835-1958) *1917
* Erkebiskop ''Antonino Arata'' (1883-1948) *1935<ref>[http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/barata.html arata], lest 28. oktober 2021</ref>

==Referanser==
<references/>
{{autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Arata, Antonino}}
[[Kategori:Italienske katolske biskoper]]
[[Kategori:Pavelige nuntier]]
[[Kategori:Ambassadører til Estland]]
[[Kategori:Ambassadører til Latvia]]
[[Kategori:Personer fra Piacenza]]
[[Kategori:Linjen Rebiba]]