Redigerer Antoine Chanzy

{{infoboks biografi}}
'''Antoine Alfred Eugène Chanzy''' (1823–1883) var en [[Frankrike|fransk]] militær, politiker og diplomat.

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Canzys slekt hadde bakgrunn i landbruket, men hadde også militære tradisjoner fra [[napoleonskrigene]].{{Tr}} Han var sønn av en tidligere underoffiser i kavaleriet, onkelen forble i det militære og ble kaptein i [[Kyrassér|cuirassiers]]. 

Canzys gikk på marinens sjøkrigsskole i [[Brest (Frankrike)|Brest]] fra 1839 med tanke på tjeneste i den franske marinen, men gikk i 1841 i stedet inn i artilleriet. Fra 1841 til 1843 gikk han på [[École spéciale militaire de Saint-Cyr|militærskolen Saint-Cyr]].

===Karriere===
Han deltok i kampene i [[Algerie]] og i krigen i 1859 – [[den andre italienske frigjøringskrig]] – der han deltok i [[slaget ved Magenta]] og særlig utmerket sig i [[slaget ved Solferino]].{{Tr}} Han deltok i kampanjen i  [[Syria]] 1860–1861 som oberstløytnant, og som oberst kommanderte han det 45. regiment i [[Roma]] i 1864.

I 1868 ble han [[brigadegeneral]] i [[Alger]], og der var han med på å kjempe mot det arabiske opprør som kommanderende av subdivisjonene Bel Abbes og [[Tlemcen]] i 1868.<ref name="EB1911">{{EB1911|inline=y|wstitle=Chanzy, Antoine Eugène Alfred|volume=5|page=849}}</ref> 

Under [[den fransk-prøyssiske krig]] ble Chanzy kalt til Frankrike først da republikken var blitt proklamert, og utnevnt 2. november 1870 til divisjonsgeneral og sjef for 16. armékorps i [[Loirearméen]].<ref name="EB1911"/> Med dette deltok han på fremstående måte i slagene ved [[slaget ved Coulmiers|Coulmiers]] 9. november og [[Det andre slaget om Orléans|Orléans]] 30. november-4. desember, samt fikk etter Orléans fall befal over 2. Loirearmé. I [[slaget ved Beaugency]]<ref name="EB1911"/> forsvarte han seg med viss fremgang mot storhertugen [[Fredrik Frans II av Mecklenburg-Schwerin]], ble i [[slaget ved Le Mans]] 7.-12. januar 1871 beseiret av prins [[Fredrik Karl av Preussen]] og tvunget til retrett. 

Innvalgt i nasjonalforsamlingen talte han trass i nederlagene for krigens fortsettelse. Etter fredsslutningen i ble han i 1873 generalguvernør i Algerie og sjef for 19. armékorps. 

Han var 1880-81 ambassadør i [[St. Petersburg]] og fra 1882 sjef for 6. armékorps i [[Châlons-sur-Marne]]. Han døde brått i tjeneste der, bare noen få dager etter [[Leon Gambetta]], og ble gitt [[statsbegravelse]].<ref name="EB1911"/>

Chanzy publiserte blant annet ''Campagne de 1870-71. La deuxième armée de la Loire'' (1870).

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==
* Arthur Chuquet: ''Le Général Chanzy (1823–1883)''. – [[Paris]]: Léopold Cerf, 1884
* Jacques Melchior Villefranche: ''Histoire de Général Chanzy''. – Paris: Bloud & Barral, 1890
* Leonce Grandin: ''Chanzy dans le passé''. – Paris: Tolra, 1895
* Jules-Alphone-Ignace Rouiet: ''Éloge du Général Chanzy'', 1886.
* Frédéric Beauchef: ''1871, Le Mans une bataille oubliée'', éditions Libra Diffusio, Le Mans, 2010.
* Commandant Léonce Grandin, ''Chanzy, Dans le passé'', Éditions SPES, Paris, 1929, 364 p.
* Allocution prononcée par Son Exc. Mgr l'[[Benoît Langénieux|archevêque de Reims]] aux funérailles du général Chanzy, le 10 janvier 1883

* ''[[Svensk uppslagsbok]]''. Lund 1930.

{{autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Chanzy, Alfred}}

[[Kategori:Franske generaler]]
[[Kategori:Franske ambassadører]]
[[Kategori:Ambassadører til Russland]]
[[Kategori:Franske politikere]]
[[Kategori:Personer fra departementet Ardennes]]