Redigerer Antikva

[[File:Typefaces-antiqua.jpg|thumb|Antikva er  [[skrifttype]]r med [[seriff]]er og ulik strektykkelse. Stilen oppstod i [[den italienske renessansen]] og videreutviklet seg i flere formvarianter. I engelsk typografisk terminologi kategoriseres antikvaeksemplene i bildet som ''Old Style'' (øverst), ''Transitional'' (overgangsantikva), ''Modern Face'' (klassisistisk antikva) og ''Slab Serif'' ([[egyptienne]]).]]
'''Antikva''' eller '''antikvaskrift''' er en [[typografi]]sk samlebetegnelse for [[skrifttype]]r med [[seriff]]er (små tverrstreker i enden av bokstavene) og ulik bredde på grunn- og tverrstrekene. Trykt antikvaskrift oppstod i Nord-Italia i 1470-åra og skilte seg formmessig fra skråstilt [[kursiv]] og kantete [[gotisk skrift]]. Antikva regnes ofte også som en motsetning til [[grotesk skrift|grotesk]], en skrift uten seriffer. Serifskriftene påstås ofte å være lette å lese fordi enkeltbokstavene har tydeligere særpreg og seriffene forsterker linjefølelsen og tekstflyten i større tekstmengder, men påstanden er svakt dokumentert.<ref>{{Kilde www|url=http://alexpoole.info/blog/which-are-more-legible-serif-or-sans-serif-typefaces/|tittel=Which Are More Legible: Serif or Sans Serif Typefaces? {{!}} Alex Poole|besøksdato=2016-10-05|verk=alexpoole.info}}</ref> Antikvaskriftene omfatter flere av de vanligste [[Skrifttype|font]]ene for [[latinske bokstaver]] i dag. 

Ordet ''antikva'' er avledet fra det [[latin|latinske]] ''antiquus'', som betyr «gammel», eller ''(littera) antiqua'', «den gamle (bokstaven, stilen, skriften)». Tilsvarende betegnelser brukes litt forskjellig på ulike språk, for eksempel også om liknende skrifttyper uten seriffer. Den [[engelsk]]e betegnelsen er ofte ''roman (type)'' og ''old style'', den franske ''caractère romain''.

== Historikk ==
[[Fil:Serif.gif|thumb|Renessanse-antikvaens [[seriffer]], «føttene» på bokstavstammen, er inspirert av formvariasjoner i strøkene som oppstår når en skriver med [[bredpenn]]. I antikvaskrift fra [[barokken]] er seriffene avrundet mot stammen, mens [[klassisistisk]]e, spinkle seriffer står vinkelrett på stammen.]]
[[File:Jenson De viris illustribus.jpg|thumb|Oppslag (dobbeltside) fra ''De viris illustribus'' trykt av [[Nicolas Jenson]] i [[Venezia]] rundt [[1474]]. Eksemplar fra [[Bayerische Staatsbibliothek]].]]
[[File:Hypneroto2.jpg|thumb|Oppslag fra Francesco Colonnas' ''Hypnerotomachia Poliphili'', trykt av [[Aldo Manuzio]] i Venezia 1499, et eksempel på [[Den_italienske_renessansen|italiensk]] [[bokkunst]] der antikvaskriften og [[illustrasjon]]ene danner en harmonisk helhet.]]
[[File:Runde und gebrochene Schriftarten.svg|thumb|På [[tysk]] kan [[latinsk]]e antikvaskrifter og tyske [[gotiske skrifter]] kalles «runde og brukne skrifttyper» (''runde und geborchenen Schriftarten''). Eksempelet viser øverst antikva, [[grotesk]] (seriffløs, jevntjukk antikva) og [[egyptienne]] (jevntjukk antikva med seriffer) og nederst [[tekstur (skrift)|tekstur]] (gotisk), [[rotunda]] (rundgotisk), [[schwabacher]] og [[fraktur (skrift)|fraktur]] nederst.]]
Skrifttyper med antikvaform oppstod først i [[boktrykkerkunst|trykkermiljøet]] i [[Venezia]] på slutten av 1400-tallet som varianter av [[humanistisk minuskel]], en [[kalligrafi]]sk skrift i [[renessansen]]. Skrifttypene var sterkt påvirket av [[versal]]er («store bokstaver») fra [[romersk kunst|romersk]]e inskripsjoner (''Capitalis Quadrata'' og liknende navn) og [[minuskler]] («små bokstaver») fra [[karolingisk minuskelskrift]], en utbredt breipennskrift 800–1200.

Antikvabokstaver ble første gang brukt som trykkskrift av [[Nicolas Jenson]] rundt [[1474]]. Romanen ''Hypnerotomachia Poliphili'', som ble trykt i Venezia i 1499 av [[Aldo Manuzio]], regnes som et mesterverk innen italiensk [[bokkunst]]; der formes bokstaver og illustrasjoner i et harmonisk samspill. 

Antikvabokstavene har siden endret seg gjennom tidene og hentet trekk fra ulike [[stilepoke]]r.

=== Antikva sør og vest i Europa, gotisk skrift i Tyskland og nord ===
Nord for Alpene var det vanlig med gotisk skrift og [[fraktur (skrift)|fraktur]], formvarianter som også bygde på karolingisk minuskel men hadde breie stammer og brukne, «gotiske» buer istedenfor antikvaens runde, [[romansk]]e buer.

[[Gutenberg]]s opprinnelige sammentrykte, gitterpregede skrifttype blir kalt for [[tekstur (skrift)|tekstur]], men det oppstod etter hvert forenklede versjoner, først rund [[schwabacher]] og seinere fraktur, en svungen mellomting, som dominerte tysk kulturområde i flere hundre år. De latinske bokstavformene og skrifttradisjonen i Sør-Europa utgjorde lenge en klar kontrast til den gotiske stilen i nord, og Vest-Europa ble på denne måten delt i forhold til skriftvalg. Omkring [[1500]] kom likevel antikvaen også inn i enkelte utgivelser i Nord-Europa, særlig bøker med religiøse og vitenskapelige tekster på [[latin]], et språk som var de lærdes fagspråk. Antikva ble dessuten ofte brukt sammen med gotiske bokstaver for å skille ut ord og tekstpartier i overskrifter og [[fotnote]]r. 

Allerede omkring 1700 var det vanlig å bruke antikva også i bøker trykt i landene vest for Tyskland. I Nord-Europa erstattet antikva de gotiske bokstavene rundt 1890. [[Adolf Hitler]] og [[NSDAP|de tyske nazistene]] anså imidlertid gotiske bokstaver, særlig fraktur, som erketyske og innførte stilen som offisiell, nasjonal skrift i 1934 i et forsøk på å styrke det nasjonale selvbildet etter nederlaget i [[første verdenskrig]]. Likevel kritiserte nazistene disse skrifttypene i det såkalte ''Normalschrifterlass'' 3. januar 1941. Det var et rundskriv der schwabacherskriften ble betegnet som «jødebokstaver» (''Schwabacher Judenlettern''), myndighetene hevdet at gotisk skrift ikke kunne kalles tysk og at Hitler i samarbeid med trykkeriene i framtida gradvis ville innføre antikva som «normalskrift» i skoleverket, pressen og på skilt. Selv om tiltaket ble begrunnet ideologisk, ble trykksaker til utlandet prioritert og den virkelige årsaken kan ha vært å lette kommunikasjonen i okkuperte områder der folk var uvante med gotisk skrift og foretrakk antikvabokstaver.  

[[Lang s]], en formvariant av bokstaven [[s]] unntatt i slutten av ord og skrevet med tegnet ſ, gikk ut av bruk i antikvaskriftene etter at den britiske forleggeren John Bell begynte å gi ut bøker med bare rund s omkring år [[1800]]. Lang s er imidlertid beholdt i fraktur og andre gotiske skrifter.

== Grotesk og kursiv ==
[[File:Serif_sans_serif.png|thumb]]

[[Grotesk (skrift)|Grotesk]], også kalt ''sans serif'' («uten seriffer»), er en typografisk skriftgruppe der bokstavene er formet enklere enn antikvaskriften med ganske lik strektykkelse og helt uten seriffer. Groteske skriftsnitt ble designet første gang i første halvdel av 1800-tallet.

[[Kursiv]] er en skråstilt, rask håndskrifttype som utviklet seg i Italia parallelt med antikvaskriften. Varianter av denne dannet utgangspunkt for trykt kursiv i Europa, som først ble brukt aleine, seinere sammen med antikvaskrift.

== Litteratur == 
* [[Øyvin Rannem]] ''Bokstavene i historien'' Forlaget Press 2017 ISBN 978-8232800759

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/20140413130652/http://www.typografi.no/pages/nettsted/leksikon.aspx?aID=257&kID=67&eid=21 typografi.no om antikva]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Typografi]]
[[kategori:Skrifttyper]]