Redigerer Antikkens filosofi

[[Fil:Raphael School of Athens.jpg|thumb|right|[[Rafael]]s maleri ''[[Skolen i Athen]]'', som avbildet en rekke av oldtidens greske filosofer opptatt i diskusjon. I sentrum [[Platon]] og [[Aristoteles]].]]
'''Antikkens filosofi''' refererer til den [[filosofi]] som ble drevet i [[oldtiden]], først i [[antikkens Hellas]] på 400- og 300-tallet f.Kr. De tre store tenkerne på denne tiden var [[Sokrates]], [[Platon]] og [[Aristoteles]]. Filosofene som virket før denne tiden refereres til som [[Førsokratikerne|førsokratiske]] filosofer. Det som markerte avslutningen på antikkens [[vestlig filosofi|vestlige filosofi]] var spredningen av [[Kristendom|kristne]] tanker i [[Romerriket]], og deretter [[Vest-Romerriket]]s sammenbrudd på [[500-tallet]] e.Kr. Avslutningen på antikkens filosofi ble derimot begynnelsen på [[middelalderens filosofi]]. Utenfor Europa, og tildels [[Midtøsten]] og Nord-Afrika, var den [[Østlig filosofi|østlige eller orientalske filosofi]] i sivilisasjoner som [[Kina]] og [[India]]. Disse utviklet seg samtidig med og var like gamle som den greske filosofi. Spredningen av [[islam]] i øst betydde slutten på [[Antikkens filosofi#Oldtidens iranske filosofi|gammeliransk filosofi]] og ble begynnelsen på tidlig islamsk filosofi.

Begrepet [[filosofi]] kommer fra det greske begrepet φιλοσοφία, ''Philosophia'', det vil si «venn av visdom», fra «philo» = vennskapelig kjærlighet, og «-sophia» som betyr visdom.<ref>[http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0057%3Aentry%3D%23111487 «Philosophia»] i Henry George Liddell, Robert Scott, ''A Greek-English Lexicon'', hos Perseus.tufts.edu.</ref>
Filosofi er, som grekerne pleide å si, en rundreise man gjør for dens egen skyld ettersom filosofi ikke forsøker og heller ikke kan løse våre vanskeligheter, eller frelse vår sjel.

:''«Det er faktisk to holdninger man kunne innta overfor det ukjente. Den ene er å godta forkynnelsen fra folk som sier at de vet, på grunnlag av bøker, de innviddes mysterier eller andre kilder til inspirasjon. Den andre måten er å gå ut og undersøke for seg selv. Det er dette siste som er framgangsmåten innenfor vitenskap og filosofi.»''
::[[Bertrand Russell]]<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 6-7</ref>

== Oldtidens Hellas: filosofiens opprinnelse ==
[[Fil:Parthenon.JPG|thumb|[[Parthenon]] på [[Akropolis (Athen)|akropolis]] i Athen.]]
[[Fil:Nymphs finding the Head of Orpheus.jpg|thumb|''Nymfer finner Orfeus' hode'', maleri av [[John William Waterhouse]] (1900)]]
:''«Filosofi og vitenskap slik vi kjenner dem nå, er greske oppfinnelser. Fremveksten av den greske kultur med hele dens voldsomme utbrudd av intellektuell aktivitet er en av de mest iøynefallende begivenheter i verdenshistorien. Intet lignende har inntruffet hverken før eller siden. I løpet av bare to århundrer frembrakte grekerne den forbløffende strøm av mesterverker innenfor kunst, litteratur og vitenskap og filosofi som har blitt målestokken for hele vår vesterlandske kultur.» ''
::Bertrand Russell<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 10</ref>

[[Hellas]] er et landskap av grovt tilhogde fjell, kløvd i nakne fjellpartier, og med utilgjengelige daler. Atskilte samfunn grodde opp på de fruktbare slettene, og da det ble knapphet på jord, reiste de ut over havet og dannet [[koloni]]er. Fra midten av 700- til midten av 500-tallet f.Kr. ble kystene av [[Egeerhavet]], [[Sicilia]], [[Italia|Sør-Italia]] og [[Svartehavet]] dekket av greske kolonier. Framveksten av koloniene fremmet handelen, og med denne også kontakt med [[Østen]]. Politisk gjennomgikk Hellas en rekke endringer som fulgte hverandre. Fra kongedømmer kom makten gradvis over hendene til [[aristokrati]]et som ble fulgt av herskere som ikke arvet makten, [[tyrann]]er, og til sist kom makten over hos borgerne, det som er den egentlige betydningen av «[[demokrati]]». Makten skiftes deretter mellom demokrati og tyranni.

Det første og største monumentet i gresk litteratur er [[Homer]]s [[epos]], ''[[Iliaden]]'' og ''[[Odysseen]]''. Verkene gjenspeilte [[fornuft]]sbetonte grunnsetninger og [[religion]]en er lite framtredende. Innenfor den greske fornuften finnes også den [[Orfeus|orfeiske]] villskap, knyttet sammen i dyrkelsen av [[Dionysos]] som betonte de åndelige [[ekstase]]r hvor en mystisk kunnskap søkes å oppnå. Dette kom til syne hos [[Pytagoras]], som tilpasset den til sin egen [[mystisisme]], og visse elementer gikk videre hos [[Platon]]. 

Det er også kilden til den greske [[tragedie]] hvor sympatien ligger hos den som rystes av voldsomme lidenskaper, og [[Aristoteles]] snakker om tragedien som en renselse av følelsene i hva han kaller ''[[katarsis]]''.<ref>Lucas, F. L. (1927): ''Tragedy in Relation to Aristotle's Poetics'', Hogarth Press, ss. 24</ref> Den orfiske innflytelse synes å ha fostret den lidenskapelige søken etter sannhet. For at noe skal være sant, må man skille med det som ikke er sant. Det er [[Objektivisme|den objektive undersøkelse]] hos grekerne som har gitt deres filosofi. 

Den hovedtanke som går gjennom hele den greske filosofi er begrepet ''[[logos]]'', et uttrykk som betyr «ord» og «mål» og blitt vårt begrep [[logikk]].<ref>Liddell, Henry George & Scott, Robert (1889): [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0058%3Aentry%3Dlo%2Fgos ''An Intermediate Greek–English Lexicon'']: «logos».</ref><ref>Oppslagsord [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0057%3Aentry%3Dlo%2Fgos λόγος] hos LSJ online.</ref> Den filosofiske drøftelse og den vitenskapelige undersøkelse står derfor nært tilknyttet. Første grep innenfor filosofi er å stille spørsmål. Grekernes filosofi innebar en sondering mellom sant og usant, og i denne dualismen ligger godt og ondt, harmoni og strid, og videre ånd og materie, eller frihet og nødvendighet, til de [[kosmologi]]ske spørsmål om tingene er én eller mange, enkle eller sammensatte, uendelig eller begrenset. Det var i å iaktta den dualistiske tautrekkingen mellom de rivaliserende førsokratiske tenkerne at [[Hegel]] utviklet sine forestillinger om [[dialektikk]]en.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 15</ref>

== Førsokratikerne: filosofiens begynnelse ==

:''«De olympiske leker var et levende bevis på grekernes høye tanker om kroppen. Nok en gang finner vi denne karakteristiske betoningen av det harmoniske. Menneskene har legeme så vel som sjel, og begge må utvikles. De greske tenkere levde slett ikke i noen slike intellektuelle [[elfenbenstårn]] som de vår egen tid har arvet fra middelalderens skolastiske tradisjoner.»''
::Bertrand Russell<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 34</ref>
[[Milet]] var en blomstrende handelsby som lå på kysten av Jonia i Lilleasia. Mot sør lå [[Kypros]], [[Fønikia]] og [[Egypt]], mot nord [[Egeerhavet]] og [[Svartehavet]], og vest for Egeerhavet det greske fastlandet og [[Kreta]]. Mot øst sto byen i nær forbindelse med [[Lydia]] og derigjennom også landene i [[Mesopotamia]]. Havnen i Milet var fylt av handelsskip fra fjern og nær. Her bodde [[Tales fra Milet|Tales]], den første av de [[Førsokratikerne|førsokratiske]] filosofer som grekerne selv regnet blant [[De sju vise|de syv vise]]. Han var praktisk filosof som konstaterte at «alle ting er laget av vann».<ref name=" Næss22">Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 22</ref> [[Hydrogen|Vannstoff]] utgjør en vesentlig del av vann og blir i våre dager betraktet som et kjemiske element andre stoffer er oppbygd av. Det er nærliggende å tro at Tales observerte ved sjøens nærhet at [[solen]] [[Fordampning|fordamper]] vann, at det stiger tåke fra overflaten og danner [[sky]]er som igjen oppløses i form av [[regn]]. Tales' vannteori kan oppfattes som en art ''skapelsesteori'' eller teori om et slags ''urstoff'' (''[[Arkhe|arché]]'').<ref name=" Næss22"/> Det er det første kjente forsøket på å stille opp en generell teori basert på observasjoner av virkeligheten.

[[Fil:MiletusIonicStoa.jpg|thumb|left|Den joniske ''stoa'' i Milet.]]
Den neste filosofen fra Milet er [[Anaximander]], og var som Tales en praktisk filosof. Han gikk imot sin forgjenger og mente at urstoffet måtte være noe mer fundamentalt enn vann. Alle tings opphav er ''ápeiron'', som kan oversettes til «det ubegrensede»<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 17</ref> eller «det ubestemte»<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 27</ref> Hvis vann stadig kan bli noe som ikke er vann, deretter igjen bli vann, da kan også det som ikke er vann være opphavet. Anaximander kan ha tenkt seg at ''ápeiron'' ikke kan iakttas, men er noe som er ubegrenset i tid og rom. Hvis det er en guddom, er det noe annet enn [[Zevs]], og hvis det er stofflig, er det ikke stofflig eller konkret i vanlig forstand.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 29-30</ref>

Den tredje av de berømte filosofer fra Milet var [[Anaximenes]]. Han var yngre enn sine forgjengere, og hans teori var et skritt tilbake. Urstoffet måtte være, mente han, [[luft]]en. Luft er hva sjelen er laget av, og det som holder mennesket i livet, holder verden i livet. Dette synet ble senere overtatt av pytagoreerne. Dessverre er kunnskapen om disse tre filosofene sparsommelige. Vi kjenner til titlene på en del avhandlinger, men vår kunnskap er først og fremst utledet fra omtaler ved senere skribenter.

[[Fil:Pythagoraas.svg|thumb|[[Pythagoras' læresetning]].]]
[[Pytagoras]] var født ca. 580 f.Kr. på øya [[Samos]] som var rival av Milet og de andre fastlandsbyene. Pytagoras synes å ha vært bereist, kanskje også til [[oldtidens Egypt]] hvor han lærte [[matematikk]]. Grunnet tyrannen [[Polykrates]] forlot han Samos og slo seg ned på [[Crotone|Kroton]], en gresk koloni i sørlige [[Italia]] hvor han bodde i tyve år. Mens filosofene fra Milet var praktisk anlagt er den retningen som utgikk fra Pytagoras innadvendt og [[Mystikk|mystisk]], blant annet med troen på [[askese]] og [[sjelevandring]]. Pythagorene utgjorde likevel en viktig skole som utmerket seg i [[Matematikk|matematisk]] og [[astronomi]]sk forskning iblandet med [[Tallsymbolikk|tallmystikk]]. Pytagoras oppdaget de enkle tallforhold som kalles [[Intervall (musikk)|toneintervallene]]. En avstemt streng vil slå en [[oktav]] om dens lengde halveres, og om den reduseres til tre fjerdedeler, oppstår en [[Kvart (musikk)|kvart]] på samme vis som to tredjedeler gir en [[kvint]]. En kvart og kvint utgjør en oktav. Disse intervaller svarer til forholdet i den [[Harmonikk|harmoniske]] rekke: 2 : 4/3 : 1. Av den grunn fikk Pytagoras den tanke at ''alle ting er tall''. Innenfor [[geometri]]en oppdaget Pytagoras, det som kalles for [[Pythagoras' læresetning|hans læresetning]], at [[kvadrat]]en på [[hypotenus]]en er lik summen av kvadratene på de to andre sidene: 
:a<sup>2</sup> + b<sup>2</sup> = c<sup>2</sup>, hvor [[katet]]ene kalles 'a' og 'b' og hypotenusen 'c'.

[[Fil:Parmenides.jpg|thumb|left|Byste av Parmenides.]]
[[Parmenides]] fra [[Elaia]] på sørkysten av Italia danne en filosofisk skole som kalles eleatene etter byen. Han hadde selv fulgt Pytagoras' lære, men oppga den da han begynte å formulere sin kritiske synspunkter. Han beskrev to syn på virkeligheten (som han kalt «hva-er»): den ene er at endring er umulig og eksistens er tidløs, ensartet, nødvendig og uforanderlig. Den andre er forklaringen på verdens framtoning hvor ens sanser får ens åndsevner til oppfatninger som er falske og svikefulle. Han kritiserte forgjengernes syn på at alle ting er gjort av et grunnstoff samtidig som man snakker om det tomme rom. Materie er «det som er» og tomrom «det som ikke er». Det som ikke er, kan ikke tenkes om, da vi ikke kan tenke om intet, og det som ikke kan tenkes, kan heller ikke være. Det som kan tenkes, vil også være. Disse tankene fikk innflytelse på [[Platon]].

[[Fil:Heraclitus, Johannes Moreelse.jpg|right|thumb|''Heraklit'', maleri av Johannes Moreelse (1604-1634)]]
[[Heraklit]] fra [[Efesos]] er berømt for sin lære at endring står er sentralt i universet: «Du kan ikke stige ned i den samme elv to ganger». Han peker på at elven er ikke en ting, men en prosess. Den er varig som prosess, men ikke som et bestemt stoff eller noe konkret: ''Panta réi'', «alt flyter», eller kanskje riktigere: «alt er i bevegelse».<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 36</ref> Han trodde på foreningen av motsetninger, «vegen opp og ned er den samme». Ved at han var den første som formulerte læren om motsetningene kamp og enhet, er han blitt karakterisert som den første [[Dialektikk|dialektikeren]] og fikk betydning for senere filosofer som [[Hegel]], [[Nietzsche]] og [[Heidegger]].

Filosofen [[Epikur]] kom også fra [[Samos]], og han grunnla i 306 f.Kr. sin filosofiskole i [[Athen]]. Han mente at mennesket søker nytelsen (gresk: ''hedone'') og det høyeste gode er et liv uten smerte og angst. Hans moralfilosofi oppmuntret likevel ikke til [[hedonisme]] da sann lykke finnes i stille, ettertenksomt liv i sin have. Mer sentralt her er at Epikur fremmet teorien om at [[atom]]et (gresk ''atomos'', «udelbar») er alle tings minste bestanddel. Selv sjelen er sammensatt av atomer, og sanseinntrykk oppstår når atomer utenfra støter sammen med sansene. [[Atomisme|Atomteorien]], at verden består av tomrom og et uendelig antall udelelige partikler, assosieres særlig med [[Demokrit]] fra [[Abdera]], via hans lærer [[Leukippos]]. Ut fra et atomistisk syn består verden rundt oss av atomer i bevegelse som vi fornemmer på utallige måter, og således skilte Demokrit mellom tingene som de virkelig er og slik de synes for oss.

En elev av Parmenides var [[Zenon fra Elea|Zenon]], og hans argumenter er kanskje de første eksempler på en bevismetode kalt for ''[[reductio ad absurdum]]'', bokstavelig mening er å redusere inntil det absurde. Hvis konklusjonen er falsk, må også en av premissene være det samme. Zenon var [[Dialektikk|dialektiker]] som arbeidet innenfor området av spørsmål og svar, men hans argumenter var først og fremst et angrep på den pytagorske forestillingen om grunntallet, som igjen var beslektet med argumentet mot tomrommet.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 40</ref> 

Zenons premiss er at alt som er må ha en viss størrelse ellers ville det ikke ha eksistert. Det samme er med alle delene som også må ha en viss størrelse. Er det sagt en gang kan det sies i det uendelige, like ingen del kan sies å være den minste. Uendelig delelighet viser at antallet deler er uendelig, og det krever enheter uten størrelse, og følgelig er enhver sum av disse også uten størrelser. Det er fra Zenons argumenterer at [[paradoks]]et med [[Akilles]] og [[skilpadde]]n kommer fra: mens Akilles innhenter forspranget, er skilpadden rykket nok et stykke framover, og slik videre i det uendelige. Med Zenon møtes for første gang den sokratiske dialektikk og dens hypotese-metode.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 43</ref>

== Antikkens filosofi: «gullalderen» ==
[[Fil:Attica 06-13 Athens 50 View from Philopappos - Acropolis Hill.jpg|thumb|right|Akropolis over Athen.]]
:''«I Sokrates finner vi en forløper for både den stoiske og den kyniske skole i senere gresk filosofi. Med kynikerne deler han mangelen på interesse for de verdslige goder, med stoikerne interessen for dyden som det høyeste gode.»''
::Bertrand Russell<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 52</ref>

De tre største skikkelsene i gresk filosofi var alle knyttet til [[Athen]]. [[Sokrates]] og [[Platon]] var født der, og [[Aristoteles]] studerte der og virket senere som lærer der. Athen er fødestedet for den vesterlandske kultur. [[Demokrati]] og moderne [[naturvitenskap]] har sin opprinnelse her. Byen har adskillige [[arkeologi]]ske minner, og høyt over byen troner [[Akropolis]]. Alt i [[antikken]] var Athen blitt den dominerende bystaten i [[Hellas]] og fortsatte å være en viktig by også i [[Hellenisme|hellenistisk tid]].

På et tidspunkt fantes det ikke systematisk utdannelse i Hellas før [[sofistene]] dekket behovet. De var omreisende lærere som ga forelesninger i blant annet [[litteratur]], [[retorikk]] og [[filosofi]] for betaling (noe Sokrates mislikte). Selve ordet sofist betyr noe lignende som «vismann». Deres filosofiske grunnsyn var [[skeptisisme]]. Da enhvers mening er sann for ham selv var det intet man kunne vite med sikkerhet. Det var en [[relativisme]] i etisk-politiske spørsmål ved at det finnes ingen allmenngyldig moral eller rett. Begrepet «sofisme» kom også til å bli benyttet i nedsettende betydning, særlig i lys av Platons subjektive angrep. Det var forskjell mellom sofist og filosof, må vite, men de sto også for demokratiseringen av kunnskapen. En av de meste kjente greske sofister var [[Protagoras]].

=== Sokrates ===
[[Fil:Vatsoc.jpg|right|thumb|Byste av Sokrates, i dag i [[Vatikanmuseene]].]]
[[Sokrates]] ble født en gang rundt [[470 f.Kr.]] Han hadde vært soldat og utmerket seg for sitt mot. Han hadde lite penger og liten interesse for å skaffe seg flere. Hans fremste interesse var samtaler med venner og likesinnede. Han underviste i filosofi, men uten betaling. Han var godt kjent i Athen, og komedieforfatteren [[Aristofanes]] gjorde narr av ham i stykket ''Skyene''. I år [[399 f.Kr.]] ble han dømt for uathensk virksomhet under anklagen om at han «forledet ungdommen og ikke trodde på statens guder», og henrettet med gift.

Sokrates skrev tilsynelatende ingenting, og man kjenner hans filosofi bare fra to av hans elever, historikeren [[Xenofon]] og filosofen Platon, av hvem sistnevnte er viktigst. Det fortelles at han vandret om i Athen for å slå av en prat, og framstilte seg selv som en som viste lite eller ingenting. Det er [[dialog]]en som var hans filosofiske form, basert på [[fornuft]]en og [[ironi]]. Det meste av de læresetninger som er tillagt Sokrates er gjengivelser og fortolkninger av hva den rundt 40 år yngre Platon lar Sokrates si i de platonske dialoger. Han er først og fremst opptatt av det gode. I henhold til Platon lette han etter definisjoner på moralske begreper, hva måtehold er, vennskap, og mot. Det motsatte av det gode er det onde, og årsaken til det onde er uvitenhet. Det trengs kunnskap for å oppnå det gode, og det gode er kunnskap. Hans dialektiske metode går gjennom spørsmål og svar. Han står klarest fram i det som Platon presenteres som hans forsvarsskrift hvor den sokratiske grunntese om at intet ondt kan hende den som er god: 

:«Men også dere, dommere, bør være ved godt mot ansikt til ansikt med døden, og ha den sannhet i tankene, at intet ondt kan vederfares en god mann, hverken i livet eller i døden, og at det som hender ham, ikke er gudene likegyldig.»<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 103</ref>

=== Platon ===
[[Fil:Head Platon Glyptothek Munich 548.jpg|thumb|Etter filosofens død sto hans byste i Akademiet. Romersk kopi]]
[[Platon]] kom fra en fornem athensk slekt, og etter å ha forsøkt seg som tragediedikter og muligens på en politisk karriere, ble han forvandlet av sitt møte med Sokrates. I Athen grunnla han en skole som ble kalt for [[Platons Akademi|Akademiet]], angivelig for at det holdt til i en have nær gravstedet til helten [[Akademos]]. Det ble på et vis det første [[universitet]], og som institusjon holdt det gående, i den samme haven, i nær tusen år, til keiser [[Justinian I den store|Justinian]] stengte det i år [[529]] e.Kr.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 104</ref> Hans styrke som skribent er åpenbar i hans sokratiske dialoger; trettiseks dialoger og tretten brev er tilskrevet ham. Hans tekster strakte seg over en rekke emner: [[filosofi]], [[logikk]], [[etikk]], [[retorikk]] og [[matematikk]]. Platons innflytelse på filosofien har sannsynligvis vært større enn noen andre, mente [[Bertrand Russell]], og som arving til Sokrates og førsokratene, som grunnlegger av Akademiet, og som Aristoteles lærer, står Platon som selve filosofiens sentrum.<ref>Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 58</ref>

[[Fil:Plato-raphael.jpg|thumb|left|Platon framstilt av [[Raphael]] (utsnitt) hvor han peker oppover, mot idéenes verden.]]
[[Idé]]læren lar Platon sin læremester Sokrates fremme, men den er antagelig Platons egen. For å illustrere denne fortelles en [[Platons hulelignelse|lignelse om en hule]] som er lettere å fortolke enn å forstå.<ref>Arne Næss skriver at filosofistudenter ofte forventer at de skal forstå idélæren, men «det vil neppe være noen komplement til den store tenker om vi etter en liten stunds lesning kunne si til oss selv: ‘Se det var jo en klar og grei lære!’» ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 120.</ref> I korthet: De som er uten filosofi sitter fanget i en hule. Bak dem er det et bål. Foran dem er hulen stengt med en naken vegg. På denne ser de skyggene av seg selv. Siden de ikke ser noe annet, er skyggene de virkelige tingene. Det som menneskene oppfatter som virkeligheten, bare er et vagt gjenskinn av den egentlige virkeligheten: ideenes verden. Kun som filosofer ser vi tingene utenfor fornuftens og sannhetens sollys. Ideenes verden er begrepenes verden. Idélæren fremmer påstanden om ideenes eksistens uavhengig av tid og rom og uavhengig av menneskenes følelsesliv.

Platons mest berømte verk er ''[[Staten (dialog)|Staten]]'' hvor han skisserer en idealstat bestående av voktere, soldater og folket. Vokterne er den elite som alene skal utøve all makt. Kjønnene var likestilte og barn skulle ikke vite hvem deres foreldre var. Uten privat følelsesliv ville samfunnsånden vokse seg strek. De beste skulle få opplæring i filosofi. Rettferdigheten råder når enhver passer sin jobb. Staten er bygget opp som en sokratisk dialog med det formål å avdekke betydningen av begrepet rettferdighet. Platon lar Sokrates først utvikle et rettferdighetsbegrep for en «[[polis]]» (bystaten) da han argumenterer at rettferdighet i polis ligner på rettferdighet i det enkelte menneske. Ved å finne ut hvordan en rettferdig polis er innrettet kan denne innretning overføres til det enkelte menneske. Ettersom det gode også er det sanne, og ettersom sannhet ikke er et spørsmål om mening (''[[doxa]]''), men om kunnskap, bør staten ledes av filosofer. Denne elitære tankegang er direkte vendt mot [[demokrati]]et, som Platon mislikte da det var Athens demokrati som hadde dømte Sokrates til døden.

[[Fil:Plato i sin akademi, av Carl Johan Wahlbom (ur Svenska Familj-Journalen).png|thumb|Platon foreleser i sitt akademi, tegning av Carl Johan Wahlbom.]]
I motsetningen til Sokrates står matematikken sentralt hos Platon, et område av særlig interesse for en logiker. Som matematiker hadde han også interesse for [[astronomi]]. Studier av fenomen på himmelen var nyttige for både folk flest som samfunnets ledere. Disse studiene hadde oppmerksomhet på den kosmiske orden. Sine tanker om universet utviklet Platon i dialogen ''Timaios''. Til tross for at den er vanskelig å tolke kom ''Timaios'' ved Platons autoritet til å få en avgjørende betydning på [[Middelalderens filosofi|middelalderens lærde]]. Den sterkt konfesjonelt fargede [[nyplatonismen]] ved antikkens slutt kom til å føre Platons grunnleggende ideer videre.

Platons elev og yngre kollega Aristoteles omtalte læremesteren med respekt, men er kortfattet. Han er også kritisk til Platon på flere punkter, selv om Aristoteles' filosofi på en del områder kan betraktes som en utvikling av ideene til den eldre Platon, i særdeleshet ''Timaios''.

=== Aristoteles ===
[[Fil:Aristotle Altemps Inv8575.jpg|thumb|Romerk marmorbyste av Aristoteles fra en gresk bronseoriginal av Lysippos ca 330 f.Kr. Drakten av alabast er moderne tillegg.]]
Aristoteles var i motsetningen til Sokrates og Platon født i [[Stagira]] i [[Trakia]]. Hans far var hofflege for kongene i [[Oldtidens Makedonia|Makedonia]], og man kan forvente at han hadde sin interesse for zoologi og dissekering fra sin far. Atten år gammel begynte han som elev hos Platon i Akademiet og fortsatte som medlem til Platons død i [[348 f.Kr.]], men lærestedets nye leder ble den matematisk anlagte [[Speusippos]], og Aristoteles forlot Athen og ble lærer for [[Filip II av Makedonia|Filip av Makedonias]] 13 år gamle sønn [[Aleksander den store|Aleksander]] i tre år. Da Aleksander ved farens død startet sin verdenserobring dro Aristoteles tilbake til Athen hvor han opprettet sin egen filosofiskole, ''[[Lykeion]]''.<ref>Nussbaum, M. (2003): «Aristotle», side 166, i: Hornblower, Simon; Spawforth, Antony: ''[[The Oxford Classical Dictionary]]'' (3. utg.), Oxford University Press; Furley, David (2003): «Peripatetic School», side 1141, i: Hornblower, Simon; Spawforth, Antony: ''The Oxford Classical Dictionary'' (3. utg.), Oxford University Press; Lynch, J. (1997): «Lyceum», side 311, i: Zeyl, Donald J.; Devereux, Daniel; Mitsis, Phillip: ''Encyclopedia of Classical Philosophy'', Greenwood Press</ref> Hans elever ble kalt «peripatetikere» (fra gresk ''peripatetikos'', «spaserende») da han ledet sine seminarer gående under havens løvtrær.<ref>Vårt ord «diskurs» betyr bokstavelig å løpe omkring. Det var først i middelalderen at dens nåværende mening som resonnerende argumentering oppsto. Se Bertrand Russell (1961): ''Vestens Visdom'', side 80.</ref> I Athen var man fiendtlig innstilt til Makedonia, og da Aleksander døde, fryktet Aristoteles byens hevn grunnet sitt nære forhold til det makedonske kongehus, men han ønsket ikke å ende opp som Sokrates og flyktet fra byen slik at athenerne «ikke «forsyndet seg mot filosofien for andre gang».<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 142</ref>

[[Fil:Sanzio 01 Plato Aristotle.jpg|thumb|left|Platon (venstre) og Aristoteles (høyre), detalj av Raphaels ''[[Skolen i Athen]]'' hvor Aristoteles peker utover og mot jorden, representasjon av hans tro på kunnskap gjennom empirisk observasjon og erfaring, og han holder en kopi av sin bok ''Ta Ethika'' eller ''Den nikomachiske etikk''.]]
Aristoteles' betydning for filosofien er like stor som sine læremester. Aristoteles er systematikeren som fremmet flere egne disipliner, blant annet [[fysikk]], [[metafysikk]],<ref>Metafyiskk, ''meta'', «etter», da den denne delen fulgte etter hans tekster om fysikken</ref> [[poesi]], [[teater]], [[musikk]], [[logikk]], [[retorikk]], [[politikk]], [[etikk]], [[biologi]] og [[zoologi]]. Aristoteles' syn på fysikken strakte seg langt inn i [[renessansen]].Under oppholdet i Egeerhavet drev han vitenskapelig undersøkelser av [[marinbiologi]], som først korrigert på [[1800-tallet]]. Hans verk inneholder de tidligste kjente formelle studiet av [[logikk]], hvilket ble underlagt formell logikk på slutten av 1800-tallet. Innenfor metafysikken har aristotelismen hatt stor innflytelse på filosofien innenfor [[middelalderen]]s [[islam]]ske filosofi og [[Jødedom|jødiske]] [[Hellenistisk jødedom|hellenistiske filosofi]], og videre på den [[Kristendom|kristen]] filosofi og teologi, særskilt [[Den ortodokse kirke|østlig ortodoks]] teologi og den [[Skolastikk|skolastiske]] tradisjonen. Likevel er rundt to tredjedeler av hans tekster gått tapt, og det som er bevart er dessverre mye som synes å være forelesningsnotater i stikkordsform. 

[[Fil:Callyspongia sp. (Tube sponge).jpg|thumb|Aristoteles var en praktisk filosof som sto vitenskapen nær, og drev systematisk studier og innsamling av marinbiologi, her representert av et [[korallrev]].]]
Aristoteles er den [[Formal logikk|formelle logikkens]] far, slår [[Arne Næss]] fast, og hans «bidrag til utviklingen av logikken hører til de mest selvstendige og grunnleggende i tenkningens historie.»<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 142</ref> Hans studium av systematisk tenkning, korrekte respektiv ikke-korrekte slutninger har gitt hans bevisførsel hvor en [[syllogisme]] er en måte å gjøre en slutning eller konklusjon fra to forutsetninger, [[premiss]]er. Et «bevis» er for Aristoteles den logiske argumentasjon som fører til strengt vitenskapelig kunnskap.

Han var selv den første som kritiserte Platon. Aristoteles er enig at vitenskap oppstår i utforskning av det allmenne og det uforanderlige ved de enkelte ting, men han følger ikke Platon i idélæren. Kun de enkelte ting ''eksisterer'' i seg selv da det ikke finnes noe selvstendig eksisterende idéverden, bare trekk som er felles ved de enkelte ting.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 151</ref>

Aristoteles' [[fysikk]] var nyskapende for hans tid og langt videre enn våre dagers begrep. Hans definisjon av bevegelse innbefattet når alle former av forandringer, også tilvekst, aldring og lignende. [[Universet|Verdensaltet]] ble sett på som bestående av fem elementer og inndelt i åtte sfærer. Fire av elementene finnes i den innerste sfæren, det vil si på, rundt og i jorden. Disse elementene er [[jord]], [[luft]], [[ild]] og [[vann]]. Lengst ut lå tomrommet, ''primum mobile''.

Aristoteles [[estetikk]] finnes i hans ''[[Poetikken]]'', som fikk stor betydning for [[litteraturvitenskap]]en og for den [[drama]]tiske [[tragedie]]ns funksjon ved at Aristoteles igjen systematiserer diktverket lik en biolog: først formell beskrivelse, deretter analyse. Platon verget seg å gi dikterkunsten plass i en idealstat da kunstens kunne opphisse tilskuernes slik at deres følelser svekket viljens kontroll. Aristoteles mente derimot, [[Psykoanalyse|psykoanalytisk]], at tilskuerne oppnår i identifikasjonen med den tragiske helt en utløsning og en renselse som han kalte ''[[katarsis]]'' og som gjorde oss godt.<ref>Pettersen, Jonas (2011): [http://www.dagbladet.no/2011/07/01/kultur/roskilde/musikk/konsertanmeldelser/17142236/ «Det er kort vei mellom rock og renselse. PJ Harvey fikk voksne menn til å gråte»]. ''Dagbladet'' 1. juni 2011: eksempel på at Aristoteles' argument «katarsis» fortsatt anvendes.</ref> At vi finner noe skjønt eller vakkert ligger i kunstverkets etterligning, ''[[mimesis]]'', da det å dikte (etterligne) er naturlig for mennesket, og vi finner glede i etterligningen.<ref>Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk», i Winther, Truls & Langholm, Odd Inge (red.): ''Estetikk fra Platon til våre dager'', Oslo 1977. Sidene 32-53.</ref>

== Hellenisme: antikken ebber ut ==
[[Fil:Cinico Capitolini.jpg|thumb|right|Statue av en ukjent kynisk filosof som idag står i Kapitolmuseene i Roma. Det er en romersk kopi av gresk original fra 200-tallet f.Kr.<ref>Hallett, Christopher H. (2005): ''The Roman Nude: Heroic Portrait Statuary 200 BC–AD 300'', side 294. Oxford University Press</ref> Tekstrullen i høyre hånd er dog et tillegg fra 1700-tallet.]]
:''«Athenerne oppdaget at de plutselig hadde stor makt. Ikke bare på et område, men i alt de satte seg i fore å gjøre... Som undersåtter til en tyrann, hva har de oppnådd? ...Holdt nede som slaver hadde de skulket unna og blitt svake; straks de vant sin frihet, ikke en borger, men han kunne føle at han arbeidet for seg selv.»''
::[[Herodot]]<ref>[[Herodot]] (Holland, T.: ''Persian Fire'', s. 193.)</ref>

Etter Aleksanders død ble hans veldige rike delt mellom hans generaler. Gresk kultur og språk var ikke lenger knyttet til hjemlandet, men preget ikke-greske landområder og riker, hele den østlige delen av Middelhavet, nordlige [[Afrika]] inkludert [[Oldtidens Egypt|Egypt]] og den vestlige delen av [[Asia]], i hva som kalles for [[hellenistisk sivilisasjon]]. Flere ulike filosofiske livsanskuelser dukket opp i konkurranse med ulike oppadgående religioner og kulturer, blant disse var den romerske [[Mithras-kulten]], en [[Hellenisme|hellenistisk]] [[mysteriereligion]] med orientalsk preg. [[Hellenistisk jødedom]] frambrakte ''[[Septuaginta]]'', en oversettelse av [[den hebraiske Bibelen]] til [[gresk]] en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. i [[Alexandria]]. [[Filon av Alexandria]] var en jødisk-hellenistisk filosof som søkte en syntese mellom [[hellenisme]] og [[jødedom]] ved å tolke det hellige jødiske skriftene [[allegori]]sk, og det greske begrepet ''logos'', var for Filon var Guds ord, og som han tolket som et halvt selvstendig vesen i seg selv og som Gud meddelte seg til verden med. Således fikk Filon betydning for den tidlige kristendommen i gresk utforming, og [[Kirkefedre|kirkefaderen]] [[Origenes]] fant inspirasjon hos Filon i den allegoriske bibeltolkning. Blant de mest framstående hellenistiske filosofiretningene var blant annet [[kynisme]], [[epikurisme]], [[Stoikerne|stoisme]], og [[skeptisisme]], som i mange tilfeller var like mye etiske livssynsretninger som filosofiske funderinger.

=== Kynisme ===
[[Fil:Waterhouse-Diogenes.jpg|thumb|right|Diogenes malt av [[John William Waterhouse]].]]
[[Kynisme|Den kyniske skolen]] (gresk ''kynos'', [[hund]]) er en filosofisk retning som etter sigende ble grunnlagt av [[Antisthenes]]. Han var et medlem i kretsen rundt [[Sokrates]], og opprettet sin egen skole etter Sokrates' død da kretsen ble splittet og mange forlot Athen. Kynikerne mente at livets gode sider og ytterste verdi var i selvbeherskelse og avstå fra alle nytelser og konvensjonelle begjær som rikdom, makt, helse og berømmelse. Den mest kjente representant er [[Diogenes]] fra Sinope som var den som ga navn til retningen. I henhold til en [[anekdote]] ble Diogenes kalt for «hunden» for at han levde som en løshund i en tønne og eide kun de enkleste ting. For å oppnå lykken måtte man leve det enkle liv forent med naturen.

=== Epikurisme ===
Filosofen [[Epikur]], som ga navn til epikurismen, levde og virket i Hellas rundt 300 f.Kr. Fram til moderne tid har epikurismen blitt vurdert som en filosofi som rettferdiggjør et utsvevende liv ''(se [[Hedonisme]])'', men det var en [[kristen]] tolkning som ikke hadde rot hos Epikur selv. Epikurismen motsvarte ikke de kristne normene og hevdet dessuten at det ikke finnes noen Gud som straffer eller belønner menneskene.<ref>The Epicurus Reader: Selected Writings and Testimonia, ''On The Nature of The Gods''. Stykke 55, side 54</ref> Epikurismen fremmet isteden at mennesket gjør best i å dra seg unna alt som bekymrer, blant annet politikk og offentlig liv, og isteden egne seg til stille liv blant venner hvor smerte kan unngås. Livet bør leves her og nå og ikke bekymre seg for etterlivet da det ikke finnes noe liv etter [[død]]en.

=== Stoisme ===
De filosofiske [[stoikerne]] organiserte seg i Athen rundt 310 f.Kr. og beskrev verden som sammensatt i henhold til reglene i den formale logikk, fysikken og naturetikken. De hyllet ''logos'' som det høyeste prinsipp da dette ble sett som den naturlov som sto over alt annet og som mekanisk styrte alt som skjedde i verden. Det eneste mennesket rår over sin egen vilje. Stoikerne mente at mennesket måtte motstå de impulser som deres drifter: kjærlighet, hat, lyst, frykt, smerte og videre. Dette [[Askese|asketiske]] ideal ble det stoiske ideal som en del [[Romerriket|romerske]] tenkere fant sympati for, blant annet [[Seneca den yngre|Seneca]], [[Cicero]], og ikke minst filosofikeiseren [[Marcus Aurelius]].

=== Skeptisisme ===
Oldtidens [[skeptisisme|skeptikerne]] hevdet at all kunnskap er usikker og det finnes ikke noen sikker måte å skille sant fra en mening. Best var det da å avstå å yte noen oppfatning og forsøke å leve livet uengasjert i sinnsro. Teoretisk eller filosofisk skeptisisme er en [[Erkjennelsesteori|erkjennelsesteoretisk]] retning, som anser sikker erkjennelse er umulig, mens religiøs skeptisisme som retter tvil mot religiøs tro eller [[dogme]]r kan bli sporet tilbake til Sokrates.<ref>[http://public.wsu.edu/~dee/GLOSSARY/SKEPT.HTM Skepticism, General Glossary & Socrates]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}.</ref>

=== Romersk filosofi===
[[Fil:Bronnikov gimnpifagoreizev.jpg|thumb|right|''Pythagorene feirer solskinnet'', maleri ved Fyodor Bronnikov, 1869.]]
Gjennom at [[Romerriket]] utviklet seg til å bli den dominerende supermakten ved [[Middelhavet]], og Hellas ble underlagt romerne, kom gresk filosofi inn den romerske kulturen. Rike romere sendte sine sønner til Hellas for å få dannelse i litteratur, retorikk og filosofi. Romas egne bidrag til filosofien var derimot små. Den eneste romerske filosofiskole kalles på [[italiensk]] for ''Scuola dei Sestii'', grunnlagt av [[Quintus Sextius]] (født omkring 70 f.Kr.), og som parret stoisme med [[Pythagoras|pythagoreanisme]]. Skolen er kjent for at Seneca studerte der, men den ble nedlagt allerede i 62-64 e.Kr., antagelig i mangelen av en kraftfull leder. Romersk pliktmoral passet utmerket sammen med stoismen som vant tilhengere fra mange samfunnsklasser, fra slaven [[Epiktet]] (egentlig Epiktetos) til keiser [[Marcus Aurelius]] (død [[180]] e.Kr.). Det vesentligste i stoismen for romerne, bortsett fra dens stoiske dyder, var konseptet ''logos'' som var Guds orden (eller mening) i universet.<ref>[http://www.crystalinks.com/romephilosophy.html Ancient Roman Philosophy]</ref>

=== Kristen filosofi===
Med Vestromerrikets undergang gikk også filosofien tilbake, sammen med skriftkulturen. Kirkefaderen [[Augustin av Hippo]] (død [[430]]) er den siste filosofen som kan regnes til antikken, skjønt [[senantikken]] er kanskje en mer korrekt epoke. Under innflytelse av [[nyplatonismen]] utformet han en kristen teologi som bygde på nyplatonismens skille mellom [[sjel]] og [[legeme]]. Liksom Platon mente Augustin at mennesket besto av dualismen legeme og sjel, og hvor det førstnevnte, kroppen, den materielle delen av mennesket, var av mindre verdi enn det sistnevnte. Dogmet om [[arvesynd]]en var et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret etter verden og tingene i verden som var selve arvesynden.

== Østlig filosofi i antikken ==
[[Fil:Buddha in Sarnath Museum (Dhammajak Mutra).jpg|thumb|En statue av Buddha fra 300-tallet e.Kr.]]
:''«Det hører til de merkeligste sammentreff i kulturhistorien at de første vel utviklede og vel bevarte filosofiske lærebygninger oppsto omtrent samtidig i den vestlige verden, den indiske kulturkrets og i Kina. Det er ikke noe som tyder på direkte påvirkning.»''
::Arne Næss<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 2</ref>

=== Indisk filosofi ===
[[Indisk filosofi]] er rik og mangfoldig med en tradisjon som går tilbake til oldtiden og kan betraktes som fusjonen mellom to tradisjoner: ''[[Sjramana]]'' og ''[[Vedaene]]''. Sistnevnte er knyttet til spørsmål som er relatert til naturens lover, universets opprinnelse og mennesket plassering i det. Vedaene er et fellesnavn på den eldste litteraturen i [[India]] som ble nedtegnet i tidsrommet 1500-500 f.Kr. En del, som ''[[Rigveda]]'', er [[Religion|religiøse]] [[hymne]]r. Tolkningen er vanskelig. Den ytre natur er [[mytologi]]sk betont med gudelignende vesener som vokter naturens gang. I yngre vedisk religion og filosofi (som ikke alltid kan skilles) er det en tendens til reduksjon av antallet guder, tidvis til kun én. I sin ytterste oppstår teorien om ett grunnstoff og forklaringen om verden som resultat av grunnstoffets endring. En annen teori er systematisert i at det finnes to verdener, hvorav den ene er mer virkelig enn den andre, en åndelig og en ikke-åndelig. Menneskenes filosofiske oppgave er å trenge gjennom sløret som skiller mennesket fra den egentlige virkelighet.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 4-5</ref>

En ''sjramana'' er en vandrende munk innenfor bestemte asketiske tradisjoner i oldtidens India som omfatter [[jainisme]], [[buddhisme]], og [[ajivika]]. En berømt sjramana er [[Buddha]]. Tradisjonelt er en sjramana en som oppgir verden til fordel for en åndelig utvikling og frigjøring. Menneskene er ansvarlige for sine egne handlinger og høster fruktene av disse, gode som onde. Frigjøring kan derfor oppnås ved en viss anstrengelse av alle uansett [[kaste]], tro, [[hud]]farge eller [[kultur]]. Syklusen av [[gjenfødelse]], hvor hvert individ er underlagt, er sett på som årsaken for elendighet. Målet for ethvert menneske er å utvikle seg slik at man unnslipper gjenfødelsens syklus.

Jainismen og buddhismen er en fortsettelse av tankeskolen til sjramana hvor det ble kultivert et pessimistisk verdenssyn preget av elendighet, men la grunnlaget for filosofiske konsepter som ''[[ahimsa]]'' (ikke-vold og respekt for alt liv), ''[[karma]]'' (handling, gjerning og årsak), ''[[jnana]]'' (kunnskap), og ''[[samsara]]'' (gjenfødelse). I klassisk tid ble disse systematisert i seks filosofiskoler hvor en del fundamentale spørsmål ble fremmet: Hva er bevissthetens ontologiske vesen? Hvordan er erkjennelse i seg selv erfart? Er sjelen (''sjit'') forsettlig eller ikke?

=== Kinesisk filosofi ===
[[Fil:Konfuzius-1770.jpg|thumb|Konfutse, tegning fra 1770.]]
I [[Kina]] ble det lagt mindre vekt på [[materialisme]] som grunnlag for refleksjon over verden og mer vekt på adferd og oppførsel, noe som ble fremmet i [[taoisme]] og [[konfutsianisme]]. Kinesisk filosofihistorie er flere tusen år gammel, og dens opprinnelse er ofte sporet tilbake til [[Yijing]] (''Endringens bok''), et oldtidssamling med [[Spådomskunst|spådommer]] som benytter et system på 64 [[heksagram]]mer for å rettelede handling. Verket reflekterer dets særlige vesen, konsepter og tilnærminger i kinesisk filosofi. Yijing selv utviklet seg gradvis i løpet av de neste åtte århundrene, men dens første nedtegnede referanse er i 672 f.Kr.<ref>''Great Thinkers of the Eastern World'', red. Ian McGreal Harper Collins 1995, ISBN 0-06-270085-5. ss 60</ref>

[[Fil:Shang_dynasty_inscribed_tortoise_plastron.jpg|thumbnail|left|Inskripsjon med orakelinskripsjoner på et skilpaddeskall.]]
Konfutsianisme representerer den samlede lærdom av den kinesiske vismannen [[Konfutse]] (død 479 f.Kr.). Hans filosofiske konsept omhandler etikk og politikk, vektla myndighetenes og den enkeltes moral, riktig oppførsel i sosiale sammenhenger, rettferdighet, tradisjoner, og oppriktighet. Konfutsianisme fremmet [[meritokrati]], en styreform hvor intelligens, kompetanse og ytelse ga grunnlaget til maktfordeling og sosial status. Ens status burde bli bestemt av ens egne evner framfor arv, rikdom eller vennskap.<ref>Kung Fu Tze (Confucius) (1998), D. C. Lau (overs.). red.: ''The Analects''. Penguin Classics. ISBN 0-14-044348-7.</ref> Konfutsianisme både var og er fortsatt en betydelig innflytelse på kinesisk kultur.

Gjennom historiens gang har kinesisk filosofi blitt omstøpt for å tilpasse seg gjeldende tankeskoler og omstendigheter i Kina. Kinesisk filosofi kan være, unntatt under [[Qin-dynastiet]]s [[bokbål]] på 200-tallet f.Kr., være både kritisk og samtidig relativt tolerante mot andre tanker. Selv da en bestemt tankeretning ble offisielt gjeldende av myndighetene, som under [[Han-dynastiet]] som etterfulgte Qin-dynastiet, ble ikke andre tankeskoler forbudt eller [[sensur]]ert. På grunn av og på tross av ved diskusjoner og konkurranse har filosofiske tankeretninger utvekslet og delt tanker. Eksempelvis var [[ny-konfutsianisme]] en nyutgave av de gamle konfutsianske prinsipper som framsto rundt [[Song-dynastiet]]s tid som opptok elementer fra buddhisme, taoisme og [[Legalisme|kinesisk legalisme]] (funderinger rundt mennesket, himmelen og naturen, og konsentrerte seg utelukkende om herskerens makt).

=== Iransk filosofi ===
[[Fil:Sanzio 01 Zoroaster Ptolmey.jpg|right|thumb|Zarathustra slik han er avbildet i [[Raffaello Santi|Raphaels]] maleri ''[[Skolen i Athen]]'' ved siden av Raphael selv som opptrer som oldtidsmaleren [[Apelles av Kos]] (Ἀπελλῆς).]] 
Iransk filosofi eller persisk filosofi<ref>Seyyed Hossein Nasr & Mehdi Amin Razavi (februar 2008): ''An Anthology of Philosophy in Persia'', bind 1: «From Zoroaster to Omar Khayyam» I.B. Tauris/Ismaili Studies. ISBN 978-1-84511-541-8</ref> kan bli sporet tilbake til [[Iranske språk|gammeliranske]] filosofiske tradisjoner og tanker i tiden rundt 1500 f.Kr. som har sin opprinnelse i oldtidens [[Indoiranere|indoiranske]] røtter og var betydelig påvirket av [[Zarathustra]]s lære. Zarathustras filosofi påvirket vestlige tradisjoner via [[jødedom]]men og derfor også [[mellomplatonisme]].

Mens det er forbindelseslinjer i oldtiden mellom [[India|indiske]] ''[[Vedaene]]'' og [[iran]]ske ''[[Avesta (skriftsamling)|Avesta]]'', er de to hovedfamiliene innenfor de indoiranske filosofiske tradisjoner karakterisert av fundamentale forskjeller i deres implikasjoner for menneskets posisjon i samfunnet og deres syn på menneskets rolle i universitet. Det første dokument som fastsetter [[menneskerettigheter]] ved [[Kyros den store]] på 500-tallet f.Kr. i [[Kyrossylinderen]] er hyppig sett på som en refleksjon over spørsmålene og tankene som er uttrykt av Zarathustra, og som utviklet innenfor dennes tankeskole. Deler av teksten finnes inngravert over inngangen til [[FN-bygningen|FNs hovedkvarter]] og [[FN]] betrakter teksten [[historie]]ns første erklæring om menneskerettigheter.

Gjennom [[Irans historie]] og grunnet bemerkelsesverdige politiske og sosiale endringer slik de [[Arabere|arabiske]] og [[Mongolene|mongolske]] invasjonene av [[Persia]], har et vidt spektrum av tankeretninger vist et mangfold av filosofiske spørsmål som strekker seg fra gammeliranske og hovedsakelig Zarathustras tradisjoner til tankeretninger som oppsto i slutten av den før-islamske tiden som [[manikeisme]] og [[Mazdak|mazdakisme]]. Iransk filosofi etter den [[muslim]]ske invasjonen av Persia er karakterisert av ulike samhandlinger med gammeliransk filosofi, gresk filosofi og med utviklingen av [[islamsk filosofi]].

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo Universitetsforlaget 1976
* Skirbekk, Gunnar (1980): ''Filosofiens historie''. Bind 1, 3. utg. Oslo Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01982-9
* Russell, Bertrand (1961): ''Vestens Visdom'', Tiden Norsk Forlag. Engelsk utgave London 1959: ''Wisdom of the West''.

== Se også ==
* [[Aksetiden]], betegnelse for perioden fra 700-tallet f.Kr. til 100-tallet f.Kr., da et tankesett med fellestrekk oppsto tilsynelatende uavhengig i Kina, India, Midtøsten og Hellas. Betegnelsen ble formulert av den tyske filosofen [[Karl Jaspers]] i 1949.

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20110710195247/http://www.epistemelinks.com/Main/Topics.aspx?TopiCode=Anci Ancient Philosophy], en rekke lenker til antikkens filosofi (engelsk)
* Det gode liv: [https://web.archive.org/web/20061003041521/http://www.forskning.no/Artikler/2004/mai/1083832272.82 Ny lykkeforskning], ''Forskning.no''
* Aristippus: [https://web.archive.org/web/20130421095515/http://www.forskning.no/artikler/2008/februar/1203493861.4 En seriøs lykkejeger], ''Forskning.no''
* Platon: [https://web.archive.org/web/20130421101103/http://www.forskning.no/artikler/2006/oktober/1159871602.26 Blir det jukset på grunn av uvitenhet?], ''Forskning.no''
* Platon: [http://www.forskning.no/artikler/2010/januar/240912 Det evige kjøttet]{{Død lenke|dato=July 2018 |bot=InternetArchiveBot }}, ''Forskning.no''
* Filosofi: [https://web.archive.org/web/20110611232317/http://www.forskning.no/artikler/2010/mars/244134 Det ondes problem], ''Forskning.no''
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antikkens filosofi| ]]





[[ro:Filosofia antică greco-romană]]