Redigerer Anjou

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
[[Fil:Maine-et-Loire-Position.png|right|thumb|Det moderne ''département'' [[Maine-et-Loire]], som i stor grad tilsvarer det tidligere riket '''Anjou'''.]]
'''Anjou''' er et tidligere grevskap (ca. [[880]]), et [[hertugdømme]] ([[1360]]), og en provins sentrert rundt byen [[Angers]] i den nedre [[Loire]]-dalen i vestlige [[Frankrike]]. Det tilsvarer stort sett dagens [[Frankrikes departementer|departement]] [[Maine-et-Loire]].

== Historie ==
=== Gallere, romere og frankere ===
Stedets politiske opprinnelse kan trekkes tilbake til [[antikken]]s [[gallere|galliske]] samfunn ''Andes'' som ble etter [[Julius Cæsar]]s erobring organisert som det romerske ''civitas'' Andecavi. Dette ble bevart i ettertid som et administrativ distrikt under [[frankerne]] med navnene pagus, deretter ''comitatus'' av Anjou. Dette grevskap, størrelsen synes ha vært tilsvarende med bispedømmet Angers, besto av mesteparten av dagens departement Maine-et-Loire, men omfavnet mer nordover, [[Craon]], [[Candé]], [[Bazouges]] (Château-Gontier), [[Le Lude]], og til øst [[Château-la-Vallière]] og [[Bourgueil]], mens det til sør ikke inkluderte dagens by [[Montreuil-Bellay]], heller ikke [[Vihiers]], [[Cholet]], [[Beaupréau]], og heller ikke distriktene vest for [[Ironne]] og [[Thouet]] på vestsiden av [[Loire]] som dannet territoriet [[Mauges]]. Det grenset mot nord til grevskapet [[Maine, Frankrike|Maine]], til øst for det til [[Touraine]], og til sør for det til [[Poitiers]] og ved [[Mauges]], og vest ved grevskapet [[Nantes]].

Fra begynnelsen til regimet til kong [[Karl II av Det tysk-romerske rike|Karl den skallete]] ble Anjous helhet alvorlig truet av en trussel fra to kanter, fra [[Bretagne]] og fra [[Normandie]]. Lambert, en tidligere greve av Nantes, hadde, etter å ha herjet Anjou sammen med [[Nominoé, hertug av Bretagne]], ved slutten av året [[851]] med hell okkupert hele den vestlige delen så mye som til [[Mayenne]]. Fyrstedømme som han dannet for seg selv ble ved hans død erobret av [[Erispoé, hertug av Bretagne]]. Fra denne ble det overlevert til hans etterfølgere og forble således inntil begynnelsen av [[900-tallet]].

Hele denne tiden hadde norboere drevet med plyndring av landet og det var behov for en modig mann til å forsvare det, og endelig i [[861]] ga [[Karl den skallete]] tilliten til [[Robert den sterke]], men denne møtte døden i [[866]] i et slag mot nordboere ved [[Brissarthe]]. [[Hugues abbeden]] etterfulgte ham i grevskapet Anjou som i de fleste andre plikter, og da han døde samme år ble det videreført til [[Odo av Frankrike|Odo]], den eldste sønnen til Robert den sterke, men da han overtok den franske trone i [[888]] ble tittelen og pliktene antagelig gitt videre til dennes bror Robert. Det var uansett i de siste årene av 800-tallet at i Anjou, som andre steder, ble makten delegert til en vicomte [[Fulko I av Anjou|Fulko den røde]] (nevnt som vicomte etter [[898]]), sønn av en viss Ingelgerius.

=== Fulkoene ===
I den andre fjerdedelen av 900-tallet hadde Fulko den røde tatt tittelen greve, noe hans etterkommere beholdt i tre århundrer. Han ble etterfulgt først av sin sønn [[Fulko II av Anjou|Fulko den gode]] ([[941]] eller [[942]] – ca. [[960]]), og deretter av sin sønn, [[Geoffroy I av Anjou|Geoffroy Grisegonelle]] (Gråtrøye) (ca. [[960]] – [[21. juli]] [[987]]), som gikk inn for å erobre tilbake Anjous gamle områder som var blitt av dets naboer. Således ble vestlige Anjou tatt tilbake fra Bretagne og i øst var alle distriktene til [[Saumur]] allerede på den tiden tatt av grevene [[Blois]] og [[Tours]].

Geoffroy Grisegonelle lyktes å gjøre greven av Nantes til sin [[vasall]], og i få fra hertugen av [[Aquitaine]] konsesjon i [[len]] distriktet [[Loudun]]. I tillegg, i krigene til kong [[Lothar av Frankrike|Lothar]] mot [[normannerne]] og mot keiser [[Otto II av Det tysk-romerske rike]], utmerket han seg selv med en rekke [[våpenskjold]] som de episke poetene var raske til å feire.

Hans sønn [[Fulko III av Anjou|Fulko Nerra]] ([[21. juli]] [[987]] – [[21. juni]] [[1040]]) fant seg selv konfrontert  ved hans tiltredelse med allianse med [[Odo I, greve av Blois]], og [[Conan I av Bretagne|Conan I av Rennes]]. Den siste hadde erobret Nantes hvor grevene av Anjou mente at de var overherre. Fulko Nerra dro og beleiret det, og beseiret Conans hær i [[slaget ved Conquereuil]] den [[27. juni]] [[992]] og reetablerte Nantes under sitt overherredømme. Deretter vendte han oppmerksomheten mot greven av Blois. Han etablerte en festning ved [[Langeais]], ikke langt fra Tours, og takket være innblanding fra kong [[Hugo Capet]], klarte ikke Odo å fjerne ham.

Da Odo døde tok Fulko byen Tours i [[996]], men kong [[Robert II av Frankrike|Robert den fromme]] vendte seg mot ham og tok byen selv året etter. I [[1016]] kom det til en ny strid mellom Fulko og [[Odo II, greve av Blois|Odo II]], den nye greven av Blois, men denne ble fullstendig beseiret ved [[Pontlevoy]] den [[6. juli]] [[1016]], og noen få år senere da Odo beleiret [[Montboyau]] tok Fulko overraskende [[Saumur]] i [[1026]].

Den seieren som [[Geoffroy II av Anjou|Geoffroy Martel]] ([[21. juni]] [[1040]] – [[14. november]] [[1060]]), sønn og etterfølger til Fulko, fikk over [[Teobald III, greve av Champagne|Teobald III, greve av Blois]], ved [[Nouy]] den [[21. august]] [[1044]] sikret [[angevin]]ene besittelsen av grevskapet [[Touraine]]. På denne samme tiden, fortsatte sin fars verk (som i [[1025]] hadde [[Herbert I av Maine]] til fange og kun løslatt ham på betingelsen at han ble hans vasall), maktet Geoffroy å redusere grevskapet Maine til at det ble helt avhengig av ham. I løpet av hans fars tid hadde han blitt beseiret av [[Gervais de Château-du-Loir]], biskop av Le Mans ([[1038]]), men senere, i [[1047]] eller [[1048]], maktet han å ta den siste til fange, noe som fikk pave [[Leo IX]] til å lyse ham i bann ved kirkerådet i [[Reims]] i oktober 1049. Til tross for dette og de samstemte angrepene fra [[Vilhelm Bastarden]], [[hertug av Normandie]], og [[Henrik I av Frankrike]], var han i stand til tvinge Maine i [[1051]] til å anerkjenne hans autoritet, men mislyktes å ta hevn over Vilhelm av Normandie.

Etter at Geoffroy Martel døde i [[1060]] ble det strid om etterfølgeren. Martel hadde ingen barn, men lovet grevskapet til sin eldste nevø, [[Geoffroy III av Anjou|Geoffroy den skjeggete]], sønn av [[Geoffroy, grev av Gâtinais]], og Ermengarde, datter av Fulko Nerra. Men [[Fulko le Réchin]] (muligens «Skjeløyde»), bror av Geoffroy, som først hadde fornøyd med å få [[Saintonge]] og festningen i [[Vihiers]]. Men da Saintonge ble erobret i [[1062]] av hertugen av Aquitaine tok han selv fordel av den generell misnøye med brorens manglende dyktighet og gjorde seg selv til herre over Saumur og Angers i 1067 og fikk kastet Geoffroy i fengsel. Press fra paven førte til at Geoffroy ble løslatt og gjeninnsatt, men i et slag i nærheten av [[Brissac]] i året etter ble Geoffroy beseiret og atter fengslet, nå i festningen i Chinon. For å få hevd på at han var greve måtte Fulko IV Réchin føre en lang kamp med sine baroner, å avstå Gâtinais til kong [[Filip I av Frankrike]], og til å underkaste Touraine for greven av Blois. På den annen side hadde han suksess i å fortsette Geoffroy Martels politikk i Maine: etter å ha ødelagt [[La Flèche]], fått fred med [[Blanchelande]] i [[1081]], fikk han [[Robert Curthose]], sønn av Vilhelm Bastarden, til gi ham hyllest for Maine. Senere fikk han [[Elias, herre av La Flèche]], vendt mot [[Vilhelm Rufus]], konge av England, og ved anerkjennelsen av Elias som greve av Maine i [[1100]], fikk han arrangert for sin sønn med Bertrade de Montfort, [[Fulko V an Anjou|Fulko V den unge]], et ekteskap med Elias’ datter og enearving.

Fulko V den unge ([[14. april]] [[1109]] – [[1129]]) etterfulgte som greve i Maine da Elias døde den [[11. juli]] [[1110]], men denne utvidelsen av [[Angevin-riket]] kom i direkte konflikt med Englands interesser og da [[Henrik I av England]] som også var [[hertug av Normandie]] etter å ha nedkjempet sin bror Robert Curthose. En krig mellom de to maktene var uunngåelig. I [[1112]] brøt den ut, og Fulko kunne ikke hindre at Henrik I tok [[Alençon]] og fengslet [[Robert de Bellême, 3. jarl av Shrewsbury|Robert de Bellême]], og Fulko ble tvunget til bøye av og gi sin hyllest for Maine til Englands konge i [[traktaten ved Pierre Pecoulée]] den [[23. februar]] [[1113]]. Som hevn for dette nedkjempet han Henriks hær ved [[Alençon]] i [[1118]] og i mai året etter var det Henrik som krevde fred, og en fredsavtale ble sikret ved å gifte sin eldste sønn og arving [[William Adelin]] til Fulkos datter Matilda. Da William Adelin kort tid etter druknet i skipsulykken med ''[[Det hvite skip]]'' i [[1120]] gikk alliansen i oppløsning, men da Fulko kom tilbake fra pilegrimsreise i [[Det hellige land]] ([[1120]]–[[1121]]) fikk han sin andre datter Sibyl giftet med [[William Clito]], sønn av Robert Curthose, som kunne gjøre hevd på hertugdømmet Normandie og teoretisk også på kongedømmet England. Sibyl fikk Maine som medgift. Henrik fikk dette ekteskapet annullert ved å hevde at partene var i nær slekt. I [[1127]] kom en ny allianse i gang da Henrik trolovet sin datter [[Maud av England|Matilda eller Maud]], enke etter [[Henrik V av Det tysk-romerske rike]], til Fulkos unge sønn [[Geoffrey V, greve av Anjou|Geoffrey den smukke]]. Bryllupet ble feiret den [[2. juni]] [[1129]] i [[Le Mans]], og kort tid etter, på invitasjon fra [[Baudouin II av Jerusalem]], dro han til [[Jerusalem]] for å gifte seg med [[Melisende av Jerusalem|Melisende]], Baudouins datter og arving, og således overta tronen til [[kongedømmet Jerusalem]] den [[14. september]] [[1131]]. Hans eldste sønn Geoffrey den smukke, eller «Plantagenet» som han etter hvert ble kalt, etterfulgte ham som greve av Anjou ([[1129]] – [[7. september]] [[1151]]).

=== Plantagenetene ===
Fra den første Geoffrey Plantagenet forsøkte å profittere ved dette ekteskapet og etter at Henrik I døde i [[1135]] la det grunnlaget for en erobring av [[Normandie]] ved en rekke hærtokt. I begynnelsen av [[1136]] gikk han inn i landet og ble gjenforent med sin hustru, keiserinne Maud som hadde mottatt underkastelse av [[Argentan]], [[Domfront]] og [[Exmes]]. Etter å ha blitt kalt tilbake til Anjou ved et opprør fra en av sine baroner tok han igjen styringen samme år over en sterk hær. Blant hans folk var [[Guillaume X av Poitiers]], hertug av Aquitaine; [[Geoffroy, grev av Vendôme]]; og [[Guillaume I av Ponthieu]]. Etter en rekke suksesser ble han selv såret i foten under beleiringen av [[Le Sep]] og måtte trekke seg tilbake.

I mai [[1137]] begynte en ny hærkampanje hvor han ødela distriktet [[Hiémois]] (rundt [[Exmes]]) og brente [[Bazoches]]. I juni [[1138]], med støtte fra [[Robert, 1. jarl av Gloucester]], fikk Geoffrey underkastelsen til [[Bayeux]] og [[Caen]]. I oktober herjet han nabolaget til [[Falaise]], og endelig i mars [[1141]] da han hørte om sin hustrus suksess i [[Det engelske kaos under Stefan|borgerkrigen i England]] gikk han igjen inn i Normandie og tok hele landet i triumf. By etter by overga seg: i 1141 [[Verneuil]], [[Nonancourt]], [[Lisieux]], og [[Falaise]]; i [[1142]] [[Mortain]], [[Saint-Hilaire]], og [[Pontorson]]; i [[1143]] [[Avranches]], [[Saint-Lô]], [[Cérences]], [[Coutances]], og [[Cherbourg]]; i begynnelsen av [[1144]] gikk han inn i [[Rouen]] og den 19. januar mottok han hertugkronen i byens katedral. Endelig i [[1149]] etter å ha knust et siste forsøk på opprør overrakte han hertugdømmet til sin sønn [[Henrik II av England|Henrik Curtmantle]] som mottok investitur (innsetningsretten) fra den franske kongens hånd.

Mens Fulko den unge og Geoffrey Plantagenet drev på med å utvide grevskapet Anjou neglisjerte de ikke å styrke deres autoritet hjemme da baronene var opprørske. I henhold til Fulko den unge finnes kun noen få isolerte fakta og datoer: omtrent 1109 ble [[Doué]] og [[L'Île Bouchard]] tatt; i 1112 ble [[Brissac]] beleiret, og på omtrent samme tid [[Eschivard av Preuilly]] underkastet; i 1114 var det en generell krig mot opprørske baroner, og i 1118 et nytt opprør som ble slått ned ved beleiringen av [[Montbazon]]: i [[1123]] gjorde herren av [[Doué]] opprør og i [[1124]] ble [[Montreuil-Bellay]] tatt etter en beleiring som varte i ni uker. Geoffrey Plantagenet med sin utrettelige energi undertrykte en allianse av hans vasaller, den største trusselen ble dannet i [[1129]]. Blant de som gjorde opprør var [[Guy IV av Laval]], [[Giraud I av Montreuil-Bellay]], vicomte av [[Thouars]], herrene av [[Mirebeau]], [[Amboise]], [[Partbenay]] og [[Sablé]]. Geoffrey beseiret dem den ene etter den andre, tok Thouars og okkuperte Mirebeau.

Ytterligere et opprør ble knust i [[1134]] ved ødeleggelsen av Cand og i å erobre [[L'Île Bouchard]]. Mens han var i Normandie plasserte [[Robert III av Sablé]] seg selv i ledelsen for opprørsbevegelsen. Geoffrey reagerte med å ødelegge [[Briollay]] og okkupere [[La Suze]] til Robert III av Sablé ble tvunget til ydmykende å be om tilgivelse via biskopen av Angers. I [[1139]] tok Geoffrey [[Mirebeau]] og i [[1142]] [[Champtoceaux]], men i [[1145]] brøt et nytt opprør ut, og denne gangen under ledelse av Elias, hans egen bror, som med støtte fra Robert III av Sablé, krevde grevskapet Maine. Geoffrey tok sin bror til fange, tvang Robert III til å trekke seg tilbake, og reduserte de andre baronene. I [[1147]] ødela han [[Doue]] og [[Blaison]], og i [[1150]] kom et opprør av [[Giraud, herre av Montreuil-Bellay]]: for et år beleiret han stedet inntil det overga seg og tok Giraud til fange og slapp han kun fri etter at Frankrikes konge ba om det.

Da Geoffrey Plantagenet døde den [[7. september]] [[1151]] var hans sønn Henrik arving til et stort rike, sterkt og konsolidert, og med hans eget ekteskap til [[Eleonora av Aquitaine]] i mai [[1152]] ble også [[Aquitaine]] inkludert.

Da kong [[Stefan av England]] døde ble Henrik anerkjent som konge av England den [[19. desember]] [[1154]] i henhold til [[traktaten av Wallingford]]. Hans bror [[Geoffrey II, hertug av Bretagne]], som hadde fått de tre festningene [[Chinon]], [[Loudun]] og [[Mirebeau]] som apanasje, forsøkte å overta Anjou under begrunnelsen at det var hans fars vilje: hans fars arv skulle gå til ham da Henrik fikk arv etter sin mor. Da Henrik hørte dette lot seg løslate fra sin ed til paven og marsjerte mot sin bror med en hær i begynnelsen av [[1156]]. Han erobret Chinon og Mirebeau, og i juli han tvang Geoffrey II til å gi opp sine tre festninger til gjengjeld for en årlig pensjon. Således maktet Henrik å beholde grevskapet Anjou hele sitt liv, selv om han ga det til sin sønn [[Henrik den unge]] da sønnen ble gammel nok til å styre det, men nektet bestemt å gi ham grunn til å glede seg over sin makt. Etter at Henrik II døde i [[1189]] gikk grevskapet sammen med hans øvrige maktområder til hans sønn [[Rikard I av England]], men da denne døde i [[1199]], krevde [[Arthur I, hertug av Bretagne|Arthur av Bretagne]] (født [[1187]]) arven på grunn av at den tilhørte ham via hans far Geoffrey, den fjerde sønn av Henrik II, i henhold til sedvanen at «sønnen til den eldste broren skal etterfølge hans fars fedrenearv».

Han satte seg opp i rivalisering med [[John Lackland]], den yngste sønnen til Henrik II, og med støtte fra [[Filip II August av Frankrike]] og [[William des Roches]], seremonimester av Anjou. Han kom til Angers i april [[1199]] og der fikk seg anerkjent som greve av tre grevskap, Anjou, Maine og Touraine, og derav ga hyllest og underkastelse til den franske kongen framfor den engelske. Kong [[Johan av England]] fikk snart fordel da Filip II August sviktet Arthur i [[traktaten av Le Goulet]] i [[1200]]. I [[1202]] nektet Arthur således å gi hyllest til franskekongen som øyeblikkelig konfiskerte alle hans eiendommer, inkludert Anjou. I et nederlag ble Arthur tatt til fange av Frankrikes konge i august 1202, noe som synes å sikre kong Johan suksess, men han ble forlatt av [[William des Roches]] som året etter støttet Filip II August i å underkaste hele Anjou. Som et siste forsøk fra Johan tok han Angers i [[1214]], men gikk på et nederlag i [[slaget ved La Roche-aux-Moines]]. Grevskapet forble tilknyttet den franske kronen.

Kort tid etter ble grevskapet igjen atskilt da [[Ludvig IX av Frankrike]] i august [[1246]] ga det som apanasje til sin nevø [[Karl, greve av Provence]], som snart etter ble konge av [[Napoli]] og [[Sicilia]]. Karl I av Anjou, med sitt store rike, ga liten oppmerksomhet til Anjou, noe hans sønn [[Karl II av Napoli]], den vanføre, som etterfulgte ham den [[7. januar]] [[1285]]. Den [[6. august]] [[1290]] giftet Karl den vanføre sin datter Margaret til [[Karl av Valois]], sønn av [[Filip III av Frankrike]], den dristige, og ga henne Anjou og Maine som medgift i bytte for kongedømmene [[Kongeriket Aragón|Aragón]] og [[Valentia]], og ved at Karl av Valois oppga grevskapet [[Barcelona]]. Karl av Valois tok øyeblikkelig grep om grevskapet Anjou til hvem [[Filip IV av Frankrike]] i september [[1297]] knyttet et fransk adelskap. Den [[16. september]] [[1325]] døde Karl og etterlot Anjou til sin eldste sønn [[Filip VI av Frankrike|Filip av Valois]] og da denne ble anerkjent som konge av Frankrike som [[Filip VI av Frankrike|Filip VI]] den [[1. april]] [[1328]] ble grevskapet Anjou igjen forent med den franske krone.

Den [[17. februar]] [[1332]] skjenket Filip VI grevskapet til sønn [[Johan II av Frankrike]], den gode, som da han ble konge i august [[1350]] lot det gå til sin andre sønn [[Louis I av Napoli|Louis I]] og hevet det til hertugdømme i den franske adelen den [[25. oktober]] [[1360]]. Louis I ble i sin tid også greve av Provence og konge av Napoli før han døde i [[1384]] og etterfulgt av sin sønn [[Louis II av Napoli|Louis II]] som benyttet det meste av sin tid og kraft til kongedømmet Napoli og etterlot styringen av Anjou bortimot fullstendig i hendene på sin hustru [[Yolande av Aragón]]. Da han døde i april [[1417]] tok hun selv formynderskapet til deres unge sønn [[Louis III av Napoli|Louis III]] og i hennes egenskap som regent forsvarte hun hertugdømmet mot [[England]]. Louis III, som etterfulgte sin far som konge av Napoli, døde den [[15. november]] [[1434]] og etterlot seg ingen barn. Hertugdømmet Anjou gik da til hans fetter [[René av Anjou|René]], den andre sønnen til Louis II og Yolande av Aragón.

=== Under kongedømmet Frankrike ===
Ulikt sine forgjengere, som sjelden ble lenge i Anjou, hadde [[René av Anjou]] fra [[1443]] lange opphold der, og hans hoff i [[Angers]] ble et av de mest strålende i kongedømmet Frankrike. Da hans sønn Johan døde brått av uklare grunner i desember [[1470]], flyttet han til Provence og forlot Anjou for godt. Etter å ha gjort en fortegnelse over alle sine besittelser forlot han hertugdømmet i oktober [[1471]] med de meste av sine rikdommer. Den [[22. juli]] [[1474]] satte han opp et testament som delte hans besittelser mellom barnebarnet [[René II av Lorraine]] og hans nevø [[Karl II, greve av Maine]]. Da kong [[Ludvig XI av Frankrike]], som selv var sønn av en av Renés søstre, hørte dette, tok han hertugdømmet med makt, men beholdt det ikke lenge. Han ble forsont med René i [[1476]] og ga det tilbake, sannsynligvis på den betingelse at René lot ham være arving. Hvordan det enn var, da René døde i [[1480]] ble hertugdømmet igjen tilknyttet den franske kronen.

Senere ga [[Frans I av Frankrike]] hertugdømmet Anjou som apanasje til sin mor [[Louise av Savoia]]. Ved hennes død i september [[1531]] gikk Anjou tilbake til den franske tronen. I [[1552]] ble det gitt som apanasje av [[Henrik II av Frankrike]] til hans sønn [[Henrik III av Frankrike|Henrik av Valois]] som da han ble konge i [[1574]] ga det videre til sin bror [[François, hertug av Anjou|François]], [[hertug av Alençon]], i traktaten av [[Beaulieu]] i nærheten av [[Loches]] i mai [[1576]]. Francis døde den [[10. juni]] [[1584]] og Anjou gikk igjen tilbake til den franske kronen.

Først ble Anjou inkludert under militær kommando av Orléanais, men på [[1600-tallet]] ble gjort til et eget styre. Saumur og Saumurois som kong [[Henrik IV av Frankrike]] i [[1589]] hadde omgjort til et uavhengig militært stattholderskap til fordel for Duplessis-Mornay, fortsatte fram til [[den franske revolusjonen]] som et atskilt ''gouvernement'' som inkluderte foruten Anjou også deler av [[Poitou]] og [[Mirebalais]]. Tilknyttet ''généralité'' av Tours besto Anjou i begynnelsen av revolusjonen av fem ''êlections'' (juridiske distrikter): [[Angers]], [[Beaugé]], [[Saumur]], [[Château-Gontier]], [[Montreuil-Bellay]] og deler av ''êlections'' [[La Flèche]] og [[Richelieu]]. Økonomisk dannet den en del av den såkalte ''pays de grande gabelle'' og besto av 16 særskilte domstoler, eller ''greniers à sel'' (saltvarehus): [[Angers]], [[Beaugé]], [[Beaufort]], [[Bourgueil]], [[Candé]], [[Château-Gontier]], [[Cholet]], [[Craon]], [[La Flèche]], [[Saint-Florent-le-Vieil]], [[Ingrandes]], [[Le Lude]], [[Pouancé]], [[Saint-Remy-la-Varenne]], [[Richelieu]], og [[Saumur]]. Grunnet dette var Anjou en del av parlamentet i [[Paris]]. Angers ble hovedsetet hvor dens jurisdiksjon besto av ''sénéchaussées'' av Angers, Saumur, Beaugé, Beaufort og hertugdømmet Richelieu. Da man i [[1790]] besluttet å dele Frankrike opp i [[Frankrikes departementer|departementer]] dannet Anjou og Saumurois unntatt noen territorier, det nye departement [[Maine-et-Loire]], en ordning som gjelder fortsatt.

* {{1911}}

{{Portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}
[[kategori:Middelalderen]]
[[Kategori:Frankrikes historie]]
[[Kategori:Tidligere provinser i Frankrike]]