Redigerer Anglere

[[Fil:Angeln.svg|thumb|right|Kartet viser både halvøya Angeln (til øst for Flensburg og Schleswig) og halvøya Schwansen (sør for Schlei).]]
'''Anglere''' var et [[Germanere|germansk]] folk som tok sitt navn fra forfedrenes kulturelle region [[Angeln]], et distrikt i dagens [[Schleswig-Holstein]] i nordlige [[Tyskland]]. Anglerne var den ene av de tre hovedgruppene som bosatte seg på Britannia i [[sub-romersk Britannia]]. De grunnla flere mindre kongedømmer i [[Angelsaksere|angelsaksiske]] [[England]], og deres navn var opprinnelsen til navnet «England». Området [[East Anglia]] har også navn etter anglerne, ettersom dette var deres kjerneområde i England.

==Etymologi ==
[[Fil:Anglo-Saxon village at West Stow - geograph.org.uk - 40260.jpg|thumb|Rekonstruksjon av et angelsaksisk hus i West Stow]]
Det [[Etnisitet|etniske]] navnet «angle» har flere former og stavinger, og betydninger. Det tidligste attesterte utgaven er det [[latin]]iserte navnet ''Anglii'', er germansk stamme nevnt i ''[[Germania (Tacitus)|Germania]]'' av [[Tacitus]].

Det opprinnelige [[substantiv]] som dette [[adjektiv]]et ble skapt fra har ikke ble bestemt med sikkerhet. Forstavelsen er teoretisert til ha hatt formen ''*Ang?l/r-''. De mer kjente [[etymologi]]ske teoriene om navnets opprinnelse er følgende:
* Den [[Angelsaksisk|gammelengelske]] ordet for det [[Jylland|jyske]] distriktet Angeln (hvor det er antatt at anglerne har utvandret fra) er Angel. Dette er den foretrukne etymologiske teorien blant historikere, og kan forbindes til ''angel'' i betydningen krok, vinkel, og halvøya er kjent for sin «angulære» form.
* Det kan bety «folket som bor ved smalt vann», som ved [[Slien]] eller Schlei, fjordarm i Sør-Slesvig. Dette er da fra [[urindoeuropeisk]]e rotord ''ang-'' i betydningen «smal», «trangt». I [[Vestgermanske språk|vestgermanske]] språk som [[nederlandsk]] og [[tysk]] finnes ordet ''eng'', «smalt». På [[norsk]] finnes det eldre ordet ''angelen'' i en del dialekter i betydning [[fiskekrok]] og som går tilbake [[indoeuropeisk]]e ''*angg-'', «bøyd».<ref>Ayto, John (1999): ''Dictionary of Word Orgins'', Bloomsbury Reference, s. 26: Anglerne «...brought their words with them to Enland, of course, and so both the country and the language, ''English'', now contain a reminiscence of their fishhooks.»</ref>
* Det kan være en avledning fra den germanske guden [[Yngve|*Ingwaz]] eller det [[Ingvæonere|ingvæonske]] forbund som også anglere var en del av (den opprinnelige vokal kan også ha vært «a» eller «e»).

Pave [[Gregor I den store]] er den første som er kjent for å ha forenklet ''Anglii'' til ''Angli'', hvilket han gjorde i en epistel, den sistnevnte formen utviklet seg til den foretrukne formen av ordet i [[Britannia (navn)|Britannia]] og deretter utover på kontinentet (den generiske formen ble ''Anglus'' i svar). Landet forble ''Anglia'' på latin. I mellomtiden er det flere likheter i form og mening bevitnet i [[angelsaksisk litteratur]]: kong [[Alfred av England|Alfred den store]]s oversettelse av [[Orosius]]' verdenshistorie benytter ''Angelcynn'' (-ætt) for å beskrive England og det engelske (angelsaksiske) folk; [[Beda den ærverdige]] benytter ''Angelfolc'' (-folk); det er også slik former som ''Engel'', ''Englan'' (folket), ''Englaland'', og ''Englisc'', som alle viser tegn på vokale mutasjoner og senere utvikling til dominerende former.

== Tidlig historie ==
=== Anglere under et annet navn ===
[[Fil:Otto Albert Koch Varusschlacht 1909.jpg|220px|thumb|Germanere i kamp under slaget ved Teutoburgerskogen, ''Varusschlacht'', 1909]]
To betydningsfull antikke geografer, [[Strabon]] og [[Plinius den eldre]] nevner ingenting om anglerne. Grunnene for at de er utelatt er antagelig for at deres bosetning på sørkysten av Østersjøen var betraktet som ''terra incognita'', «ukjent land». Imidlertid har begge to beskrevet denne kysten. Ettersom anglerne hadde et antatt geografisk navn, er det mulig at de hadde andre navn ikke basert på geografi, eller av andre grunner.

Strabons redegjørelse av [[slaget ved Teutoburgerskogen]] gir sin kunnskap om de siste årene av Augustus' styre og etter, hvilket er tidlig på det første århundret. Strabon <ref>Strabon 7.2.1, 4 og 7.3.1</ref> hevder at [[kimbrere]] levde fortsatt på halvøya (det vil si [[Jylland]]) som de alltid hadde gjort, selv om en del av dem likte å vandre. Bortenfor elven [[Elben]] er folket ved kysten ukjente i Strabos verk, men sør for dem er svebere fra Elben til ''getae'', [[gotere]]. Strabon arbeidet østover fra [[Rhinen]].

Plinius på den annen side arbeidet fra øst mot vest (4.13.94). Hans beskrivelse forlater [[Svartehavet]], krysser fjellene ''Ripaei''<ref>[http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Gazetteer/Periods/Roman/_Texts/Ptolemy/3/5*.html Location of European Sarmatia]</ref> til kysten av det nordlige hav, og følger den vestover til [[Cádiz|Gadir]] i hva som i dag er [[Spania]]. I den første retningen er [[Skytia]] hvor [[sarmatere]], ''vistula veneti'' (baltiske [[venetere]]), [[skirere]] og [[hirriere]] er lokalisert, så langt unna som Vistula ([[Wisła]]). Deretter begynner [[ingvæonere]] («Yngves folk»). Baunonia ([[Bornholm]]) er en øy som ligger midt imot Skytia. Cylipenus, antagelig [[Kielbukta]], er beskrevet, og derfra er det en bukt som kalles Lagnus og som er grensen mot kimbrere. Dets lokalitet er ikke kjent, men det er mulig det var region [[Angeln]].

Hos Plinius består ingvæonere av [[kimbrere]] og [[teutonere]] (også [[chaukere]], men de var ikke i denne regionen). Om Lagnus lå ved grensen til kimbrerne og etter [[Kiel]], da må Angeln ha vært i området til teutonere. De var kanskje ikke kjent som «anglere» på den tiden; imidlertid omfattet området til teutonere også [[Vorpommern]] og regionen sør for [[Elben]] (hovedsakelig [[Holstein]]), medregnet for den forutsatt større rekkevidden til anglerne i senere kilder.

=== Tacitus ===
[[Fil:Brit Mus 17sept 004crop.jpg|thumb|Angelsaksisk brosje av sølv, British Museum]] 
Muligens er den første tilfellet av anglere som er i nedtegnet historie i [[Tacitus]]' ''[[Germania (Tacitus)|Germania]]'', kapittel 40, hvor «anglii» er nevnt i en liste over [[Germanere|germanske]] stammer. Han gir ingen presis indikasjon på deres geografiske beliggenhet, men hevder at sammen med seks andre stammer dyrket de en gudinne ved navn [[Nerthus]] og dennes helligdom lå på «ei øy i havet er det ei ukrenket lund». De andre stammene var ''reudigni'', ''auiones'' (øyfolket), ''varini'' ([[varinere]]), ''eudoses'' ([[jyder]]), ''suarines'' og ''nuithones''.<ref>Tacitus: [http://en.wikisource.org/wiki/Germania#XL ''Germania'', 40]</ref> Til sammen er de beskrevet som å være bakenfor festningsvoller som elver og skoger,<ref>Tacitus (1877): ''Germania'', 40; oversettelse fra ''The Agricola and Germania'', A. J. Church & W. J. Brodribb, overs., London: Macmillan, pp. 87-110(?), som nedtegnet i [http://www.fordham.edu/halsall/source/tacitus1.html ''Medieval Sourcebook''] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/tacitus1.html |date=20120320225941 }}</ref> det vil si umulig å angripe. Da ''eudoses'' er jyder refererer deres navn antagelig til lokaliteter som [[Jylland]] eller langs kysten av [[Østersjøen]]. Om det er tilfelle er disse folkene de samme som kimbrere og teutonere hos Plinius. Kysten har tilstrekkelig med elvemunninger, innløp, sund, elver, øyer, sumper og myrland til å være utilgjengelig for de som ikke var kjent med området, eksempelvis romere som betraktet området som ukjent, utilgjengelig og med en liten befolkning og av liten økonomisk interesse.

De fleste forskere mener at ''anglii'', anglere, levde langs kysten av Østersjøen, antagelig i den sørlige delen av Jylland. Denne oppfatningen er basert delvis på [[Angelsaksere|angelsaksisk]] og danske tradisjoner angående personer og hendelser på [[300-tallet]], og delvis til det faktum at påfallende likheter til kulten for Nerthus slik det er beskrevet hos Tacitus er funnet i [[Norrøn mytologi|mytologien]] i det førkristne [[Norden]], særlig i den [[Sverige|svenske]] og [[Danmark|danske]] områdene.

Tacitus' avhandling ''Germania'' er inkonsekvent med Strabo og Plinius på et betydelig punkt. Tacitus kaller Østersjøen for det svebiske havet og ser de syv stammene som inkludert ''anglii'' som [[svebere]]. Hos Plinius er sveberne blant stammene hos [[herminonere]] i midtre Tyskland. Hos Strabo lå sveberne sør for kysten. Det svebiske språket utviklet seg til [[gammelhøytysk]] mens anglere og jyder var blant de som snakket [[gammelsaksisk]].

=== ''Suevi Angili'' ===
[[Klaudios Ptolemaios]] i hans verk ''Geografike hyfegesis'' (2.10), et halv århundre senere, presenterer et noe mer komplekst syn. Sakserne er plassert rundt nedre [[Elben]], et område de kunne ha oppnådd kun ved en utvidelse av den saksiske allianse. Øst for dem er teutonere og også en [[dissimilasjon]] av dem, ''teutonoari'', som forklares som «menn» (wer); det vil si «teuton-mennene». Disse teutonene synes å ha vært lokalisert i Angeln og de landet som omgir dette området.

Anglerne som sådan er ikke listet i det hele tatt. Isteden finnes ''syeboi angeilloi'', [[latin]]isert til ''suevi angili'', lokalisert sør for midtre Elben. Grunnet usikkerheten til dette avsnittet har det vært mye spekulasjon om det opprinnelige hjemlandet til ''anglii''. En teori er at de eller deler av dem bodde eller forflyttet seg sammen med andre kystfolk og kanskje gikk inn i et forbund ved elveområdet langs [[Saale]] (i nabolaget til den antikke kantonen Engilin) ved dalførene [[Unstrut]] nedenfor [[Kyffhäuserkreis]], den samme regionen som det er antatt at ''Lex Angliorum et Werinorum hoc est Thuringorum'' er kommet fra. De [[Etnisitet|etniske]] navnene [[Oldtidens frisere|frisere]] og [[varinere]] er attestert i nabonavnene til disse saksiske eller svebiske landområdene.

En annen mulig løsning er at disse anglerne til Ptolemaios er ikke de fra Schleswig i det hele tatt. I henhold til [[Lingvistikk|lingvisten]] [[Julius Pokorny]] er ''angri-'' i [[angrivariere]] som [[Norrønt|norrøne]] ''-angr'' i [[Hardanger]] og ''angl-'' i ''anglii'', de kommer alle fra samme rotord som betyr «bøyd», men i forskjellig mening. Med andre ord, likheten i navnene er helt tilfeldig og reflekterer ikke i noen etnisk enhet utover å være [[Germanere|germanske]]. ''Suevi angili'' ville ha vært i Nedre Saksen ([[Niedersachsen]]) eller i nærheten av det, og som med Ptolemaios' ''suevi semnones'' ([[semnonere]]), var blant sveberne på den tiden.

===Beda ===
[[Fil:Beda Petersburgiensis f3v.jpg|thumb|En manuskripsside fra Beda]] 
Den [[Angelsaksere|angelsaksiske]] kirkehistorikeren [[Beda den ærverdige]] hevder med tillit at ''anglii'', før de kom til [[De britiske øyer]], bodde i et land som ble kalt for ''Angulus'' og «som ligger mellom landene til jyder og saksere, og er fortsatt ubefolket til denne dag». Tilsvarende vitnemål er gitt av ''[[Historia Brittonum]]''. Kong [[Alfred av England]] (849-899) og krønikeskriveren [[Æthelweard (historiker)|Æthelweard]] har identifisert dette stedet med distriktet som i dag kalles for Angeln i provinsen Schleswig ([[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]]), skjønt det kan ha vært større den gang, og denne identifikasjonen stemmer overens med teksten til Beda. I den fortellingen som den [[Norge|norske]] sjøfareren [[Ottar fra Hålogaland]] ga om sin to dages sjøreise fra [[Oslofjorden]] og til Slesvig, rapporterte han at landet lå på styrbord, og Alfred la tilføyelsen «på disse øyene bodde englere før de kom hit».<ref>Sweet, H. (red.) (1883): ''King Alfred's Orosius'', Early English Text Society, s, 19; notert i Loyn, H.R. (1991): ''Anglo-Saxon England and the Norman Conquest'', 2. utg., s. 24.</ref> Bekreftelse er levert av engelske og [[Danmark|danske]] tradisjoner angående to konger ved navn [[Wermund]] og Offa av Angel (dansk [[Uffe hin Spage]]), og fra disse kommer kongsslekten i [[Kongedømmet Mercia|Mercia]] fra, og hvis handlinger er knyttet til Angeln, Schleswig (Slesvig), og [[Rendsburg]]. Dansk tradisjon har bevart nedtegnelsene av to guvernører av Slesvig, far og sønn, i deres tjeneste: Frowinus ([[Freawine]]) og Wigo (Wig), som hevdet avstamming fra kongefamilien i [[Wessex]]. I løpet av 400-tallet invaderte anglerne det britiske øyer sammen med en rekke andre germanske stammer. Etter denne tiden opptrer ikke deres navn på kontinentet, unntatt i tittelen ''Suevi Angili''.

Provinsen Slesvig har rike forhistorisk levninger som går tilbake til 300- og 400-tallet. En stort gravfelt med [[kremasjon]]er har blitt avdekket ved Borgstedterfeld mellom Rendsburg og [[Eckernförde]], og har vist fram en rekke urner og brosjer (brystnåler) som minner meget om de som er funnet i [[Hedendom|hedenske]], førkristne graver i England. Av enda større betydning er de store avleiringene i myrene ved [[Thorsbjerg Mose|Thorsberg]] (i Angeln) og [[Nydam Mose]] som inneholdt store mengder med våpen, ornamentikk, klær, jordbruksredskaper og lignende, og dessuten [[Nydamskipet]].<ref>[http://www2.rgzm.de/Navis/Ships/Ship007/Ship007Dansk.htm Nydamskibene] {{Wayback|url=http://www2.rgzm.de/Navis/Ships/Ship007/Ship007Dansk.htm |date=20120209225447 }}</ref> Ved hjelp av disse oppdagelsene har anglernes kultur før invasjonen og utvandringen til De britiske øyer blitt satt sammen.

== Anglernes kongedømmer i England ==
[[Fil:Britain.circa.540.jpg|thumb|Kart som viser de angelsaksiske kongedømmene i England en gang rundt 540]]
I henhold til kilder som Bedas historie, etter at anglerne hadde invadert og innvandret på De britiske øyer delte de seg opp og opprettet etter hvert særskilte småkongedømmer i ''Nord Angelnen'' ([[Northumbria]], det vil si nord for elven [[Humber]]), ''Ost Angelnen'' ([[East Anglia]]), og ''Mittlere Angelnen'' ([[Kongedømmet Mercia|Mercia]]). Historikeren H.R. Loyn har observert i denne sammenhengen at «en sjøreise er vågal for stammeinstitusjoner»,<ref>Loyn, H.R. (1991): ''Anglo-Saxon England and the Norman Conquest'', 2. utg., s. 25.</ref> i den forstand at stammebaserte kongedømmer oppsto i England. I tidligere tider var det to nordlige kongedømmer ([[Bernicia]] og [[Deira]]) og i to [[Midlands]] ([[Mellomanglere|Midtre Anglia]] og Mercia). Som et resultat fra påvirkningen fra [[Vestsaksisk|vestsakserne]] ble alle de germanske stammene til sist kalt for [[angelsaksere]] av [[normannerne]]. Det vestsaksiske kongedømmet hadde erobret, forent og grunnlagt kongedømmet England på [[900-tallet]]. Regionene East Anglia og Northumbria er fortsatt kjent under sine opprinnelige navn den dag i dag. Northumbria var i sin tid stort rike og strakte seg så langt nord til hva som i dag er sørøstlige [[Skottland]], inkludert [[Edinburgh]], og så langt sør som til utløpet av [[Humber]].

De som ble værende fra det området som anglerne forlot er i dag den nordøstlige delen av den den nordligste [[Tyske stater|tyske delstaten]] [[Schleswig-Holstein]] på halvøya Jylland. Der er det fortsatt et lite område som kalles Angeln i dag og er formet som en trekant som går grovt sett fra moderne [[Flensburg]] ved [[Flensburgfjorden]] til byen Schleswig og deretter til Maasholm ved innløpet av [[Slien]].

== Pave Gregor ==
Det finnes en legende om pave [[Gregor I den store]] som tilsynelatende har en historisk forankring. Gregor kom til å overvære en gruppe med barn som var anglere fra Deira som var til salg som [[slave]]r på det romerske markedet. Gregor spurte om deres bakgrunn og da de fortalte at de var ''anglii'' (angels =engler), svarte han med et [[latin]]sk ordspill: «Bene, nam et angelicam habent faciem, et tales angelorum in caelis decet esse coheredes» («Det er godt for de har englers fjes, og et slikt folk burde være medarvinger til englene i himmelen»). Etter sigende skal han deretter å sørget for at deres [[Hedendom|hedenske]] hjemland ble konvertert til [[kristendom]]men.<ref>Beda: [http://www.thelatinlibrary.com/bede/bede2.shtml ''Ecclesiastical History of the English People''], bok 2</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Hector Munro Chadwick (1911): «Angli» i: Chisholm, Hugh: ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.). Cambridge University Press.

== Se også ==
* [[Germanere]]
* [[Angelsaksere]]
{{Autoritetsdata}}

{{Portal|Tyskland}}

[[Kategori:Germanske folkeslag]]
[[Kategori:Englands historie]]
[[Kategori:Tysklands historie]]
[[Kategori:Germanske stammer]]