Redigerer Andronikos I Komnenos

{{Infoboks østromersk keiser}}
'''Andronikos I Komnenos''' (gresk: Ἀνδρόνικος Αʹ Κομνηνός), født ca. 1118, død 12. september 1185, var [[Østromerriket|bysantinsk]] keiser fra 1183 til 1185. Han var sønn av Isak Komnenos (d. 1152) og nevø av den tidligere keiser [[Johannes II Komnenos]].

== Tidlige år ==
Andronikos Komnenos ble født rundt 1118. Han var kjekk og veltalende, aktiv, hardfør, modig og en dyktig general og politiker, men også til tider løssluppen<ref>Encyclopædia Britannica (1911), s. 975</ref>.

I 1141 ble han tatt til fange av [[seldsjukkene]] og ble holdt der i ett år. Da han ble frikjøpt dro han til [[Konstantinopel]] hvor han ble mottatt av sin fetter, keiser [[Manuel I Komnenos]] som satte Andronikos svært høyt. Ved hoffet møtte han sin niese Eudoxia, og hun ble hans elskerinne. I 1152 dro han, ledsaget av Eudoxia, på militært oppdrag i [[Kilikia]]. Han mislyktes i et angrep på [[Mopsuestia]] (Mamistra), men fikk likevel kommandoen i en av provinsene. Dette oppdraget synes også å ha vært av kort varighet, for han dukket snart opp i Konstantinopel igjen hvor han så vidt unnslapp et drapsforsøk fra Eudoxias brødre<ref name="Encyclopædia Britannica 1911">1911 Encyclopædia Britannica (1911), ''Andronicus I'', s. 975</ref>.

== Tiden i eksil ==
I 1153 deltok han i en konspirasjon mot keiseren. Dette ble avslørt, og Andronikos ble fengslet. Etter gjentatte forsøk klarte han å flykte i 1165. Han dro til [[Kiev]] hvor hans fetter, prins [[Jaroslav Osmomysl]] i fyrstedømmet [[Kongedømmet Galicia og Lodomeria|Halych]] residerte. Mens han var under Jaroslavs beskyttelse allierte han seg med keiser Manuel I og med galiciske hærstyrker (fra Halych) sluttet han seg til invasjonen i [[Ungarn]] og bisto ved beleiringen av [[Zemun]] (ved nåværende [[Beograd]]). Invasjonen var vellykket, og Andronikos kunne dra tilbake til Konstantinopel sammen med Manuel I i 1168. Et år senere nektet Andronikos å sverge troskap til kong [[Béla III av Ungarn]], som Manuel ønsket skulle bli hans etterfølger. Andronikos måtte dra fra Konstantinopel, men fikk styre provinsen [[Kilikia]]<ref name="Encyclopædia Britannica 1911"/>.

Andronikos var stadig i konflikt med keiseren, og måtte igjen flykte, denne gang til prins [[Raymond av Poitiers]] i [[Fyrstedømmet Antiokia]]. Her bortførte han og forførte datteren til prinsen, Philippa av Antiokia, som også var søster til Manuel I’s kone [[Maria av Antiokia]]. Keiseren ble svært provosert av dette og Andronikos måtte flykte videre, denne gang til kong [[Amalric I av Jerusalem]]. I [[Jerusalem]] traff han [[Theodora Komnena]], enke etter den forrige kongen, [[Baldwin III av Jerusalem]], som også var Manuel I’s niese. Selv om Andronikos nå var blitt 56 år, hadde han fortsatt sin sjarm og Theodora ble hans neste offer. For å unngå hevn fra Manuel I flyktet de nå til [[Nūr ad-Dīn]], sultanen i [[Damaskus]], og deretter videre gjennom [[Kaukasus]] og [[Anatolia]] til de kom til kong [[George III av Georgia]]. Andronikos’ første kone, som man ikke kjenner navnet til, hadde sannsynligvis vært George III’s søster.

Andronikos fikk store eiendommer i [[Kakheti]] øst i [[Georgia]]. I 1173 eller 1174 fulgte han med den georgiske hæren på et felttog langs kysten av [[Kaspihavet]] til [[Shirvan]] hvor de gjenerobret en befestning fra inntrengere fra [[Derbent]] (i nåværende [[Dagestan]]). Shirvan ble på dette tidspunkt styrt av [[Sjah|shirvansjah]] [[Akhsitan I]] som var Andronikos’ fetter<ref>Minorski, s. 557-558</ref>. Andronikos og Theodora bosatte seg i forfedrenes land ved Komnenoi i Oinaion ([[Ünye]]). Mens Andronikos var på et felttog mot [[Trabzon|Trabezund]] ble hans gods inntatt av guvernøren som tok Theodora og parets to barn til fange og sendte dem til Konstantiopel. For å få dem frigitt måtte Andronikos dra dit selv og bli framstilt for keiseren i lenker og bønnfalle om benådning. Det fikk han, og han fikk med familien hjem til Oinaion<ref name="Encyclopædia Britannica 1911"/>.

== Veien til makten ==
I 1180 døde keiser Manuel I og ble etterfulgt av sin ti år gamle sønn [[Alexios II Komnenos]] under formynderskap av sin mor keiserinne Maria. Hennes latinske opprinnelse og kultur – hennes far, [[Raymond av Poitiers]] var av frankisk herkomst og hadde også vært ved det engelske hoff før han ble prins i [[Antiokia]] – hadde også påvirket Manuel, og dette ble sterkt mislikt blant befolkningen. Opptøyer i forbindelse med dette fikk Andronikos til å samle sine styrker og i 1182 marsjerte han mot Konstantinopel. I henhold til enkelte ikke-bysantinske kilder deltok også muslimske soldater i hans felttog<ref>Bl.a. [[William av Tyr]], ''Historia Transmarina'' 22.11</ref>. To sentrale bysantinske militære ledere, sjefen for marinen Andronikos Kontostephanos og general Andronikos Angelo deserterte og bidro til å la opprørerne marsjere inn i Konstantiopel<ref>Angold, s. 267</ref>.

Da Andronikos krysset stredet inn til byen brøt det ut opptøyer som resulterte i en ren massakre av latinere i Konstantinopel<ref>Norwich, s. 306</ref>. Andronikos inntok byen i triumf, men triumfen utløste en brutalitet som ingen hadde forutsett. Han tok fatt på å eliminere alle som sto mellom ham selv og keisertronen. Blant de første som fikk unngjelde var Alexios II’s eldre søster Maria Komnena. Hun og hennes ektemann Renier av Montferrat ble forgiftet, og det er antatt at Andronikos sto bak. Keiserinne Maria ble kvalt i sin fengselscelle, og Alexios II ble tvunget til å utrope Andronikos til medkeiser. Han ble kronet i september 1183 og to måneder senere ble Alexios II drept i sin celle. Alexios hadde vært gift i tre år med barnebruden [[Agnes av Frankrike]], datter av kong [[Ludvig VII av Frankrike]]. Hun var nå blitt tolv år og ble nå gift med den sekstifire år gamle Andronikos, etter å ha skiftet navn til Anna.

== Innerikspolitikk ==
Andronikos satte umiddelbart i verk tiltak for å bekjempe uskikk og korrupsjon i administrasjonen, og han begrenset adelens makt. Samtidig førte dette til at han selv framsto som mer og mer korrupt. Hans brutalitet førte også til at populariteten blant folket fordunstet, og han hadde heller ingen støtte i aristokratiet. Mange av de som hadde mulighet flyktet vestover, og det førte til svekket økonomi i imperiet.

== Utenriks ==
Imperiet var truet fra mange kanter. Allerede i 1181 hadde kong [[Bela III av Ungarn]], som hadde vært oppfostret i Konstantinopel og en tid var utsett til å bli Manuel I’s etterfølger som keiser, tatt kontroll over [[Dalmatia]] og deler av [[Kroatia]]. I 1183 trengte han lenger inn i keiserriket og herjet i [[Beograd]], Branchevo, [[Niš]] og Sardika<ref>Norwich, s. 307</ref>.

I øst hadde Andronikos pådratt seg jordeieraristokratiets vrede. En av hans fjerne slektninger, Manuel I’s grandnevø [[Isaak Komnenos av Kypros|Isak Komnenos]], etablerte seg på [[Kypros]] og erklærte øya uavhengig i 1185. Han styrte Kypros fram til det [[tredje korstog]] i 1192 som erobret øya og fikk Isak fengslet.

Ryktene om opprør mot Andronikos førte til at [[normannere|normannerne]] på [[Sicilia]] under [[Vilhelm II av Sicilia]] («Vilhelm den gode») samlet en stor flåte på 200 skip og 80.000 mann og satte ut mot [[Tessalonika]] som han inntok og plyndret i 1185. Flere tusen innbyggere skal ha blitt massakrert. Andronikos gjorde tiltak for å styrke forsvaret av Konstantinopel og mobiliserte en flåte på hundre skip. Sicilianerne ble slått tilbake før de klarte å innta hovedstaden, men før dette skjedde var Andronikos styrtet fra makten og drept<ref>Norwich, s. 308</ref>.

== Andronikos’ død ==
[[File:Death of andronic I.png|thumb|250px|En middelaldersk skildring av Andronikos’ død.  (Bibliothèque Nationale, Frankrike).]]

Andronikos hadde i sine tre år på keisertronen konsentrert seg om å svekke aristokratiet, men hadde blitt upopulær i folket også på grunn av sin brutalitet og sitt forfølgelsesvanvidd. Under et fravær fra hovedstaden 11. september 1185 hadde han sendt en offiser, løytnant Stefan Hagiochristophorites, for å arrestere [[Isak II Angelos]], et oldebarn av den tidligere keiser [[Alexios I Komnenos]], som var mistenkt for å ha deltatt i et opprør i Nicaea. Isak drepte offiseren, og red direkte til kirken [[Hagia Sofia]] for å beskytte seg. Han appellerte til befolkningen om støtte, og han fikk det. Da Andronikos returnerte til Konstantinopel var han først trygg på at han skulle gjenopprette kontrollen, men han forsto raskt at dette ikke var tilfelle da livgarden nektet å adlyde ham. Han flyktet med sin barnehustru og sin yndlingskonkubine, men ble raskt arrestert. Isak overga ham til mobben og han ble utsatt for deres raseri og bitterhet ved å bli torturert på det grusomste før han døde den 12. september 1185<ref>Norwich, s. 308-309</ref>. Da nyheten om keiserens død spredte seg ble også hans sønn og medkeiser Johannes drept av de militære i [[Trakia]]<ref>Niketas Choniates, s. 193</ref>.

Andronikos I var den siste av keiserne i Komnenos-dynastiet som styrte i Konstantinopel, selv om hans barnebarn [[Alexius I Megas Komnenos]] og [[David Komnenos]] etablerte en stat i [[Trapezunt-riket|Trapesunt]] i 1204 da korsfarerne erobret Konstantinopel.

== Familie ==
Andronikos I Komnenos var gift to ganger og hadde mange elskerinner. Med sin første kone, hvis navn ikke er kjent, hadde han tre barn:
* Manuel Komnenos, (født 1145), far til [[Alexios I av Trapezunt]] og [[David Komnenos]], grunnleggerne av Trapezunt-riket
* Johannes Komnenos (sannsynligvis født 1159 eller 1160), som var medkeiser sammen sin far 1183-1185 og ble drept i 1185
* Maria Komnena

Med sin elskerinne [[Theodora Komnene]] hadde Andronikos I følgende barn:
* Alexios Komnenos (ca. 1170-1199), påstått stamfar for det georgiske adelige dynastiet Andronikashvili 
* Eirene Komnene (født ca. 1169), var en kort periode gift med Alexios Komnenos, en sønn av keiser [[Manuel I Komnenos]] og Theodora Batatzina

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
=== Primærlitteratur ===
* [[Michael Psellus]], ''Chronographia''
* [[Michael Attaleiates]], ''The Histories''
* [[Anna Komnena]], ''The Alexiad''

=== Sekundærlitteratur ===
*John Julius Norwich, ''Bysants’ historie'', Pax Forlag A/S, 1997
*Alexander Canduci, ''Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors'', Pier 9, 2010
* Alexander Kazhdan, ''The Oxford Dictionary of Byzantium'', Oxford University Press, 1991
* Warren Treadgold, ''A History of the Byzantine State and Society'', Stanford University Press, 1997
* George Finlay, (1856), ''History of the Byzantine Empire from DCCXVI to MLVII'', 2nd Edition, Published by W. Blackwood 
* Linda Garland, ''Byzantine Empresses: Women and Power in Byzantium AD 527–1204'', Routledge, 1999, ISBN 978-0-415-14688-3 
* Dumbarton Oaks, ''Catalogue of the Byzantine Coins in the Dumbarton Oaks Collection and in the Whittemore Collection: Leo III to Nicephorus III, 717–1081'', 1973
* Michael Angold, ''The Byzantine Empire, 1025–1204'', Longman, 1997, ISBN 0-582-29468-1
* Encyclopædia Britannica, 11. ed., bd. 1, red. Hugh Chisholm/Walter Alison Phillips, Cambridge University Press (1911) – stikkord: Andronicus I, s. 975-976
* Vladimir Minorsky, ''Khāqānī and Andronicus Comnenus'', i tidsskriftet ''Bulletin of the School of Oriental and African Studies'', University of London, bd. 11 nr. 3 1945, s. 557-558
* Niketas Choniates, ''O City of Byzantium'', Wayne State University Press, 1984

{{Østromersk keiser|Forgjenger=[[Alexios II Komnenos]]|Etterfølger=[[Isak II Angelos]]|Dynasti=Komnenske dynasti|Startår=1183|Sluttår=1185|}}
{{Bysantinske keisere}}
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Andronikos 01 Komnenos}}
[[Kategori:Østromerske keisere]]
[[Kategori:Komnenske dynasti]]
[[Kategori:Personer fra Istanbul]]
[[Kategori:Fødsler i 1118]]
[[Kategori:Dødsfall i 1185]]