Redigerer Andre verdenskrig

{{Infoboks slag
| navn = Andre verdenskrig
| konflikt = 
| dato = '''Asia:''' [[7. juli]] [[1937]]–[[2. september]] [[1945]] <br /> '''Europa:''' [[1. september|1.&nbsp;september]] [[1939]]–[[8. mai]] [[1945]]
| sted = [[Europa]], [[Asia]], [[Afrika]], [[Oseania]], [[Amerika]]
| resultat = <br />
* [[De allierte (andre verdenskrig)|Alliert seier]] i verdens til nå dødeligste konflikt.<ref>Overy 1995, s. 24</ref> 
* [[De forente nasjoner]] ble stiftet. 
* [[USA]] og [[Sovjetunionen]] ble [[supermakt]]er – konflikter mellom disse leder til [[den kalde krigen]]. 
* [[Avkolonisering]], Storbritannia, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Japan og Portugal ga opp eller mistet etter hvert sine kolonier.
| part1 = '''[[De allierte (andre verdenskrig)|De allierte]]:'''<br /> '''{{flagg|Storbritannia|lenke}}'''
*{{flagg|Britisk India|lenke}} <br /> {{Flagg|Sovjetunionen|1955}} '''[[Sovjetunionen]]''' <small>(fra 1941)</small> <br /> {{Flagg|USA|1959}} '''[[USA]]''' <small>(fra 1941)</small> 
{{Flagg|Kina|1949}} '''[[Kina]]''' <br /> {{Flagg|Frankrike}} '''[[Frankrike]]''' <br /> {{flagg|Polen}} [[Andre polske republikk|Polen]]<br /> {{flagg|Canada|1957|lenke}} <br /> {{flagg|Australia|lenke}} <br /> ''[[De allierte (andre verdenskrig)|og flere]]''
| kommandant1 = {{Flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Josef Stalin]] <br /> {{Flagg|USA}} [[Franklin D. Roosevelt]] <br /> {{flagg|Storbritannia}} [[Neville Chamberlain]]<br />{{flagg|Storbritannia}} [[Winston Churchill]]<br />{{Flagg|Kina|1949}} [[Chiang Kai-shek]] <br /> {{flagg|Frankrike}} [[Charles de Gaulle]]
| tap1 = '''Militære tap''':<br /> 17&nbsp;000&nbsp;000<br />'''Sivile tap''':<br /> 33&nbsp;000&nbsp;000<br />'''Totalt tap''':<br /> 50&nbsp;000&nbsp;000<br />''<sub>[[Dødsfall under andre verdenskrig|...detaljer]]</sub>''
| part2 = '''[[Aksemaktene]]''':<br />{{Flagg|Nazi-Tyskland}} '''[[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]]'''<br /> {{Flagg|Japan}} '''[[Keiserriket Japan|Japan]]'''<br />{{Flagg|Italia|1946}} '''[[Italias historie (1922–1945)|Italia]]''' <small>(før 1943)</small> <br />{{Flagg|Bulgaria|lenke}} <small>(1941–1944)</small><br />{{flagg|Romania}} [[Kongedømmet Romania|Romania]] <small>(1940–1944)</small><br />{{flagg|Ungarn|1945}} [[Ungarn]] <small>(1940–1944)</small> <br /> ''[[aksemaktene|og flere]]''
| kommandant2 = {{Flagg|Nazi-Tyskland}} [[Adolf Hitler]]<br /> {{Flagg|Japan|1884}} [[Hirohito|Hirohito (昭和天皇, Shōwa ten'nō)]] <br /> {{flagg|Japan}} [[Hideki Tojo]]<br />{{flagg|Italia|1946}} [[Benito Mussolini]]
| enhet1 = 
| enhet2 = 
| styrke1 = 
| styrke2 = 
| tap2 = '''Militære tap''':<br /> 8&nbsp;000&nbsp;000<br />'''Sivile tap''':<br /> 4&nbsp;000&nbsp;000<br />'''Totalt tap''':<br /> 12&nbsp;000&nbsp;000<br />''<sub>[[Dødsfall under andre verdenskrig|...detaljer]]</sub>''
}}
<onlyinclude>'''Andre verdenskrig''', eller '''annen verdenskrig''', ble utkjempet i årene [[1939]]–[[1945]]. De fleste av verdens nasjoner deltok, ved to [[allianse]]r, [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] og [[aksemaktene]]. I [[total krig]] ga de stridende alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen. Massedød av sivile i [[holocaust]], [[strategisk bombing]], og det eneste tilfellet av [[Atombombene over Hiroshima og Nagasaki|atombomber brukt i krig]] preget konflikten. Over 100&nbsp;millioner soldater deltok, og mellom [[Dødsfall under andre verdenskrig|50 til 70 millioner]] sivile og militære ble drept, i den dødeligste konflikten i [[Verdens historie|menneskehetens historie]].</onlyinclude>

Den [[andre kinesisk-japanske krig]] brøt ut i 1937, og før krigen hadde Tyskland innlemmet [[Østerrike]] og [[Tsjekkoslovakia]] i årene 1938–1939.  [[Tyskland]] invaderte [[Polen]] i 1939, med påfølgende krigserklæringer fra [[Frankrike]] og [[det britiske imperiet]]. Fra 1939 til 1941 erobret og annekterte Tyskland en betydelig del av Europa. Etter Tysklands seier i [[slaget om Frankrike]] ble Storbritannia den eneste stormakten som fortsatte kampen mot Tyskland og Italia, med [[felttoget i Nord-Afrika]], og [[Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|slaget om Atlanterhavet]].

I juni 1941 begynte [[den tyske invasjonen av Sovjetunionen]], angrepet ble stoppet i [[slaget om Moskva]] i desember 1941. [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]] ble den største landbaserte krigskampanjen i historien, bandt opp størsteparten av Tysklands militære styrker, og ga de største tap. I desember 1941 utførte Japan, som ønsket dominans over [[Øst-Asia]] og [[Stillehavet]], [[angrepet på Pearl Harbor]], samt invasjon av europeiske [[koloni]]er og territorier.

Tyskland tapte [[slaget om Stalingrad]] i 1942–1943, samtidig som Japan tapte en rekke sjøslag mot USA. Aksemaktenes nederlag fortsatte gjennom 1943; [[Den røde armé]] vant [[slaget ved Kursk]], og vest-allierte styrker gjennomførte [[invasjonen av Sicilia]]. Ved [[invasjonen i Normandie]] i 1944 angrep de vestlige allierte tyske styrker i det okkuperte Frankrike, mens Sovjetunionen gjenvant alle tapte territorier og invaderte Tyskland og dets allierte. Krigen i Europa endte med sovjetiske troppers [[slaget om Berlin|erobring av Berlin]], etterfulgt av Tysklands betingelsesløse overgivelse [[frigjøringsdagen|8. mai 1945]] (senere kjent som frigjøringsdagen). Sovjetunionen erklærte Japan krig, [[operasjon Auguststorm|invaderte Mandsjuko]] og krigen i Asia endte 15. august 1945, da Japan overga seg.

Andre verdenskrig endret politiske og sosiale strukturer i verden. [[De forente nasjoner]] ble etablert for internasjonalt samarbeid, og for å hindre fremtidige konflikter. Sovjetunionen og USA var rivaliserende supermakter i [[den kalde krigen]], som pågikk til slutten av 1980-årene. Europeiske stormakters innflytelse avtok, og [[avkolonisering|avkoloniseringen av Asia og Afrika]] begynte. De fleste land gikk mot en ny [[Konjunktur|økonomisk høykonjunktur]], mens politisk integrasjon, særlig i Europa, vokste frem.

== Kronologi ==
{{Utdypende|Tidslinjer i andre verdenskrig}}
[[Fil:Second world war europe animation large de.gif|miniatyr|Krigens gang i Europa ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/74/Second_world_war_europe_animation_large_de.gif stor versjon])]]
Starten på andre verdenskrig er vanligvis ansett å være 1. september 1939 med [[Felttoget i Polen i 1939|den tyske invasjonen av Polen]].<ref>Hastings 2012, s. 20</ref> Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig to dager etter, den 3. september 1939.<ref name="Hastings2012_23">Hastings 2012, s. 23</ref> Denne artikkelen benytter den vanlig angitte datoen. Andre datoer for konfliktens begynnelse inkluderer starten på den [[andre kinesisk-japanske krig]] den 7. juli 1937, mens den britiske historikeren [[Richard Overy]] anser 18. september 1931, hvor japanske styrker begynte sitt fremstøt i [[Mandsjuria]] som start på andre verdenskrig.<ref>Overy 2021, s. 32–33, 42–43</ref>

Den britiske historikeren [[A. J. P. Taylor]] hevdet at den kinesisk-japanske krig og krigen i Europa og dets kolonier fant sted samtidig og at de to konfliktene smeltet sammen i 1941. Andre datoer som noen ganger brukes for start av andre verdenskrig er ved [[Den andre italiensk-abessinske krig|den italienske invasjonen av Etiopia]] 3. oktober 1935.<ref>Weinberg 1994, s. 2</ref> [[Münchenavtalen]] av 29. september 1938 var begynnelsen på andre verdenskrig for [[Tsjekkoslovakia]]. Tyskland tok kontroll over resten av Böhmen og Mähren 15. mars 1939 etter trussel om bombing.<ref>Davies 2008, s. 139</ref><ref>Overy 2021, s. 76–78</ref>

Eksakt dato for krigens slutt er like usikkert som dens begynnelse. Japans aksepterte våpenhvile 14. august 1945, og undertegnet formelt overgivelse 2. september 1945.<ref>Roberts 2010, s. 556</ref> For de fleste europeere er slutten på krigen ensbetydende med den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.<ref>Roberts 2010, s. 541</ref> Den endelige [[San Francisco-traktaten|fredsavtalen med Japan]] ble ikke undertegnet før 1951, og trådte i kraft i 1952.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.nettavisen.no/12-95-3359398|tittel=Da det ble fred med Japan|besøksdato=2024-07-29|dato=2012-03-25|fornavn=Pål|etternavn=Nisja-Wilhelmsen|språk=no|verk=Nettavisen|sitat=Den 28.april 1952 ble det offisielt fred mellom Japan og 48 andre land, deriblant Norge. Da trådde det som ble kalt "Treaty of Peace with Japan" i kraft. Fredsavtalen ble underskrevet den 8. september 1951 etter stor dramatikk i San Francisco.}}</ref> Fredsavtalen med Tyskland, den såkalte [[to pluss fire-avtalen]],  ble ikke undertegnet før i 1990.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.deutschland.de/en/topic/politics/germany-europe/two-plus-four-treaty|tittel=Two Plus Four Treaty|besøksdato=7. august 2024|dato=10. september 2015|forlag=the Federal Foreign Office|sitat=On 12 September 1990 in Moscow they signed the Two Plus Four Treaty, which was named after the groups of countries involved. On 1 October 1990, in a joint declaration in New York, the four victorious powers of the Second World War waived their rights with regard to Germany, thereby granting the Federal Republic full sovereignty. On 15 March 1991 the Two Plus Four Treaty entered into force. It was the foreign policy complement to the unification treaty between the Federal Republic and the GDR.}}</ref> Den britiske historikeren [[Norman Davies]] hevder det er gode grunner til å anse perioden 1914–1989 som én lang krigsperiode på 75 år, fra første  verdenskrigs begynnelse i 1914, til slutten på den kalde krigen i 1989.<ref>Davies 2008, s. 150</ref>

== Bakgrunn ==
[[Fil:HitlerMussolini1934Venice (cropped).jpg|miniatyr|To diktatorer møtes: Til høyre [[Italia]]s [[Benito Mussolini]], til venstre [[Tyskland]]s [[Adolf Hitler]],  i [[Venezia]] i 1934  ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/46/HitlerMussolini1934Venice_%28cropped%29.jpg stor versjon])]]
{{utdypende|Locarnotraktaten|den andre italiensk-abessinske krig|remilitariseringen av Rhinland}}
[[Første verdenskrig]] endret radikalt det politiske kartet i Europa, med [[sentralmaktene]]s nederlag, inkludert [[Østerrike-Ungarn]], Tyskland og [[Det osmanske rike]], og med [[bolsjevik]]enes maktovertagelse i [[Russland]]. Seierrike allierte stater som Frankrike, Belgia, Italia, Hellas og Romania fikk utvidet sine territorier, mens nye stater ble dannet etter Tysklands, Østerrike-Ungarns, Russlands og Det osmanske rikes kollaps.<ref>Kershaw 2015, s. 90–91, 108, 114–120</ref>

På tross av [[pasifisme|pasifistiske]] bevegelser etter krigen forårsaket tapene [[Irredentisme|irredentistisk]] og [[Revansjismen|revansjistisk]] nasjonalisme til å bli en viktig faktor i en rekke europeiske stater. Irredentisme og revansjisme var sterk i Tyskland grunnet de betydelige territorielle og finansielle tap som [[Versaillestraktaten]] påførte landet.<ref name="Davies2008_149">Davies 2008, s. 149</ref> Under avtalen mistet landet noe av sitt hjemmeterritorium, og alle oversjøiske [[kolonier]]. Tysk annektering av andre stater ble forbudt, store krigserstatninger pålagt og strenge grenser ble lagt på størrelse og kapasitet for landets væpnede styrker.<ref>Hobson 2015, s. 351</ref> Samtidig førte [[den russiske borgerkrigen]] til etableringen av [[Sovjetunionen]].<ref>Davies 2008, s. 150–151</ref>

Det tyske keiserriket ble oppløst som en betingelse for [[våpenstillstanden i Compiègneskogen]] 11. november 1918, og under uroligheter som gikk over i [[novemberrevolusjonen]]. En demokratisk regjeringsform, senere kjent som [[Tysklands historie (1918–1933)|Weimarrepublikken]], ble opprettet. Kapitulasjonen ga næring til forestillinger om indre svik som i [[dolkestøtlegenden]].<ref>Beevor 2012, s. 14–15</ref> [[Mellomkrigstiden]] (1918–1939) så kamp mellom tilhengere av den nye republikken og hardkokte tilhengere av både høyre- og venstresiden.<ref name="Davies2008_149"/> Selv om Italia som medlem av [[ententemaktene]] fikk øket sitt territorium, var italienske nasjonalister sinte over at løftene Storbritannia og Frankrike ga for å få landet med i krigen, ikke ble innfridd. Fra 1922 til 1925 tok [[fascisme|fascistbevegelsen]], ledet av [[Benito Mussolini]], makten i Italia, etter den såkalte [[marsjen mot Roma]].<ref>Davies 2008, s. 154</ref> Et styre med en nasjonalistisk, totalitær og [[korporativisme|korporativ]] basis ble innført. Representativt demokrati ble avskaffet, sosialister og liberale undertrykket, og befolkningen ble forberedt på krig.<ref>Hobson 2015, s. 373</ref> En aggressiv utenrikspolitikk var målet, men ble begrenset av landets svake økonomi. Ønsket fra makthaverne var å omdanne Italia til en verdensmakt, «et nytt romersk imperium».<ref>Overy 2021, s. 22, 28</ref>

{{Sitat|Historikere er generelt enige om at den økonomiske krisen spilte den avgjørende rollen i å ødelegge anstrengelsene med å gjenoppbygge en global orden etter 1919, og vedlikeholde en reell forpliktelse til internasjonalisme. På mange måter var verdensøkonomiens kollaps en mer avgjørende endring enn 1914 eller 1919 i å skape krisen som endte med en verdensomspennende krig i 1940-årene.|note=<ref group="note">
Historians are generally agreed that the economic crisis played the major part in destroying the efforts to reconstruct a global order after 1919 and sustain any useful commitment to internationalism. In many respects, the collapse of the world economy was a more decisive turning point than 1914 or 1919 in shaping the crisis that resulted in a global war in the 1940s.</ref><ref>Overy 2021, s. 26</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945''}}

I Tyskland forsøkte [[NSDAP|nasjonalsosialistene]] (nazistene), ledet av [[Adolf Hitler]], å etablere en [[totalitær]] stat. Med [[den store depresjonen]] (den verdensomspennende økonomiske krisen) fra 1929 økte nasjonalsosialistene sin oppslutning, og Hitler dannet regjering i 1933. Etter [[riksdagsbrannen]] innførte Hitler en ett-parti stat ledet av nasjonalsosialistene.<ref>Davies 2008, s. 156</ref> Hitler skapte det han kalte et «[[tredje rike]]», et ensrettet Tyskland der politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt.<ref>Benz 2006, s. 26–27, 32</ref> Benevnelsen peker også på at dette styret tok mål av seg å være etterfølgeren til [[Det tysk-romerske rike]] og [[Det tyske keiserrike]].<ref>Benz 2006, s. 1, 3, 8, 17–18</ref> Jødene ble forfulgt, og media ble strengt kontrollert.<ref>Beevor 2012, s. 17</ref> 

[[Kuomintang]]partiet i Kina lanserte en [[Nordekspedisjonen|gjenforeningskampanje]] mot regionale krigsherrer og landet ble samlet formelt i løpet av 1920-årene, men ble etter hvert innblandet i [[Den kinesiske borgerkrig|borgerkrig]] med sine forhenværende [[Det kinesiske kommunistiske parti|kommunistiske]] allierte. I 1931 brukte det militaristiske keiserriket Japan [[Mukdenhendelsen]] for å invadere [[Mandsjuria]] og etablere [[lydrike]]t [[Mandsjukuo]]. Kina tok opp Japans aggresjon i [[Folkeforbundet]] som fordømte Japans angrep, det førte til at Japan trakk seg ut av Folkeforbundet.<ref>Kershaw 2009, s. 125–126</ref> De to nasjonene utkjempet deretter flere slag, ved Shanghai, Rehe og Hebei, og kinesiske styrker fortsatte motstanden mot japansk aggresjon i Mandsjuria og [[Indre Mongolia]] utover i 1930-årene.<ref>Overy 2021, s. 40–41</ref>

Etter at Hitler hadde kommet til makten, begynte han å [[Tysklands opprustning i 1930-årene|ruste opp de militære styrkene]], og ved det undergrave Versaillestraktatens militære restriksjoner og styrkemessige begrensinger. Hitler erklærte Versaillestraktaten død, gjeninnførte [[verneplikt]]en og økte forsvarsbudsjettet kraftig.<ref>Beevor 2012, s. 16</ref> I et forsøk på å hindre ytterligere tysk ekspansjon inngikk Storbritannia, Frankrike og Italia en avtale (engelsk: Stresa Front), hvor Østerrikes uavhengighet ble garantert.<ref>Kershaw 2009, s. 170</ref> Sovjetunionen som var bekymret over tyske mål om [[Drang nach Osten|erobring av store områder i øst]], inngikk en gjensidig bistandsavtale med Frankrike. Bistand i henhold til pakten var imidlertid avhengig av godkjennelse fra Folkeforbundet, noe som i praksis gjorde at den hadde lite verdi. I juni 1935 inngikk Storbritannia en [[Den tysk-britiske flåteavtale|flåteavtale]] med Tyskland som lettet på tidligere pålagte begrensninger.<ref>Kershaw 2009, s. 90</ref> USA som var bekymret over utviklingen både i Europa og Asia, vedtok i august 1935 en nøytralitetslov, hensikten var å sørge for at landet ikke ble blandet inn i en ny krig.<ref>Kershaw 2009, s. 232</ref> I oktober 1935 invaderte Italia Etiopia i hva som ble kjent som [[den andre italiensk-abessinske krig]]. Tyskland var det eneste større europeiske land som støttet invasjonen. I etterkant oppga Italia sine innsigelser mot Tysklands mål om å absorbere Østerrike.<ref>Kershaw 2009, s. 171</ref> Fra 1936 utnyttet Tyskland vestmaktenes brudd med Italia over landets invasjon i Etiopia til å nærme seg Italia, en tilnærming som ble forsterket av de to landenes støtte til nasjonalistene i den spanske borgerkrigen.<ref>Weinberg 1994, s. 23</ref>

I 1936 gikk tyske styrker inn i [[Rhinland]], et område Versailles-traktaten krevde skulle være en [[demilitarisert sone]].<ref>Roberts 2010, s. 8</ref> Da [[den spanske borgerkrigen]]en brøt ut i juli, støttet Italia og Tyskland den høyreorienterte general [[Francisco Franco]], mot den demokratisk valgte og Sovjet-støttede spanske regjeringen. Frivillige fra hele Europa kjempet på begge sider, hovedsakelig for regjeringen. Franco vant likevel krigen i 1939, mye takket være massiv hjelp fra Italia og Tyskland.<ref>Davies 2008, s. 158</ref> Det tyske [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] deltok aktivt i kampene med [[strategisk bombing]] av byen [[Guernica]] og hovedstaden [[Madrid]].<ref>Hastings 2012, s. 522</ref> I oktober 1936 inngikk Tyskland og Italia [[Aksemaktene|Roma-Berlin aksen]]. En måned senere undertegnet Tyskland og Japan [[antikominternpakten]],<ref>Kershaw 2009, s. 128</ref> som Italia sluttet seg til året etter.<ref>Kershaw 2015, s. 324</ref> Etter [[Xi’an-episoden]] i Kina i desember 1936 ble Kuomintang og kommuniststyrkene enig om våpenhvile for å etablere en samlet front mot Japan.<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/Xian-Incident|tittel=Xi’an Incident {{!}} 1937, Japan, China {{!}} Britannica|besøksdato=2025-02-02|dato=2024-12-05|språk=en|verk=www.britannica.com}}</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Oppladning til verdenskrigen">
Rhineland Versailles treaty English.png|Kartskisse over den demilitariserte sonen i [[Rhinland]] i Tyskland  ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d3/Rhineland_Versailles_treaty_English.png stor versjon])
Mussolini truppe Etiopia.jpg|Den italienske diktatoren Mussolini inspiserer tropper
Bundesarchiv Bild 183-H25224, Guernica, Ruinen.jpg|Den spanske byen [[Guernica]] etter tysk bombing {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-H25224 / Ukjent / CC-BY-SA 3.0}}
Hokushin-ron-Map.svg|Kartskisse over japanske planer for angrep mot [[Sovjetunionen]] i 1930-årene ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/d/d4/Hokushin-ron-Map.svg/2560px-Hokushin-ron-Map.svg.png stor versjon])
</gallery>

== Opptakten ==
=== Italias invasjon av Etiopia (1935) ===

{{Utdypende|den andre italiensk-abessinske krig}}

Den andre italiensk-abessinske krigen begynte i oktober 1935 og endte i mai 1936. Krigen ble utkjempet mellom de væpnede styrkene til Italia og Etiopia (på den tiden mest kjent som Abyssinia). Krigen endte med militær okkupasjon av Etiopia av italienske styrker og innlemming av Etiopia i den nylig opprettede kolonien [[Italiensk Øst-Afrika]]. I tillegg blottla konflikten Folkeforbundets maktesløshet som en styrke for å beholde freden. Både Italia og Etiopia var medlemmer av Folkeforbundet, men Folkeforbundet gjorde ikke noe da Italia klart brøt mot forbundets artikkel 10.<ref>Kershaw 2009, s. 170–171, 184</ref>

=== Den spanske borgerkrigen (1936–1939) ===
{{Utdypende|den spanske borgerkrig}}

Hitler og Mussolini ga mye militær og finansiell støtte til det nasjonalistiske opprøret ledet av general [[Francisco Franco]] i Spania. Sovjetunionen støttet den sittende regjering i [[Den andre spanske republikken|den spanske republikken]] som også hadde sympati for venstresiden. I tillegg kjempet over {{Formatnum:30000}} frivillige utlendinger i [[de internasjonale brigadene]] med republikken, mot Franco. Både Tyskland og Sovjetunionen brukte denne [[stedfortrederkrig]]en til å prøve ut forbedrede våpen og taktikker. Bombingen av [[Gernika|Guernica]] av den tyske [[Legion Condor]] i april 1937 bidro til vidstrakt bekymring for at neste krig ville innebære omfattende terrorbombing av sivile. Selv om noen få gjenværende områder gjorde motstand, erklærte de spanske nasjonalistene seier 1. april 1939.<ref>Kershaw 2015, s. 232, 259, 293–294, 306–315</ref>

=== Japans invasjon av Kina (1937) ===
{{Utdypende|Mukdenhendelsen|andre kinesisk-japanske krig}}

Etter å ha fremprovosert [[hendelsen ved Marco Polo-broen]] i juli 1937 okkuperte Japanske styrker den tidligere kinesiske hovedstaden [[Beijing]] og begynte en krig for å erobre hele Kina.<ref>{{Cite book
|first1=David P
|last1=Barrett
|last2= Shyu
|title= China in the anti-Japanese War, 1937–1945: politics, culture and society. Volume 1 of Studies in modern Chinese history
|url=https://archive.org/details/chinainantijapan0001unse
|publisher=Peter Lang 
|location=New York
|year= 2001 
|isbn= 0-8204-4556-8 
|page= [https://archive.org/details/chinainantijapan0001unse/page/6 6]
|first2=Lawrence N
|unused_data=first2-Lawrence N}}</ref> Sovjet og Kina undertegnet kort etter en [[Ikkeangrepspakt|ikke-angrepspakt]] og Sovjet forsynte de kinesiske styrkene med militært materiell. Tysklands samarbeid med Kina opphørte, bakgrunnen var dels antagelsen om at Japan ville vinne, og dels Japans motstand mot Sovjetunionen.<ref name="Kershaw 2009, s. 132">Kershaw 2009, s. 132</ref> General [[Chiang Kai-shek]] satte inn sin beste armé til å forsvare [[Shanghai]], men etter tre måneders kamp falt byen. Japanerne fortsatte å presse de kinesiske styrkene og erobret hovedstaden [[Nanjing]] i desember 1937. De japanske angriperne begikk [[Nanjingmassakren]], hvor hundretusener av kinesiske sivile og krigsfanger ble myrdet. De japanske styrkenes fremgang førte ikke til kinesisk kollaps slik Japan håpet, men kinesisk tilbaketrekking til [[Chongqing]] og fortsatt kamp mot den japanske invasjonen.<ref>Kershaw 2009, s. 129–131</ref>

=== Japans invasjon av Sovjetunionen og Mongolia (1938) ===

{{Utdypende|den sovjetisk-japanske grensekrig}}

[[Fil:Japanese Occupation of China 1940.svg|miniatyr|Situasjonen i [[Kina]] i 1940: Områder i fiolett var okkupert av [[Japan]] ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/c/cb/Japanese_Occupation_of_China_1940.svg/2560px-Japanese_Occupation_of_China_1940.svg.png stor versjon])]]

I juli 1938 trengte japanske styrker inn på Sovjetisk territorium fra Korea, men ble stoppet av sovjetiske styrker i slaget ved Khasan. De japanske styrkene forsøkte igjen i mai 1939 og trengte inn i Mongolia fra japanskkontrollert Mandsjukuo. De japanske styrkene hadde først fremgang, men ble stoppet og knust av et kraftig sovjetisk motangrep ledet av general [[Georgij Zjukov]] i [[slaget om Khalkhin Gol]] i september 1939, det første større nederlaget for den japanske [[Kwantunghæren]]. Det førte til at japanerne måtte be om en våpenhvileavtale den 16. september 1939.<ref name="Kershaw 2009, s. 132"/><ref>Davies 2008, s. 164</ref><ref>Beevor 2012, s. 26–28</ref>

Dette nederlaget bidro til at den japanske ledelsen gikk bort fra ideen om en mulig invasjon av Sovjetunionen og erobring av [[Sibir]] for å løse problemet med sine manglende naturressurser (alternativet i nord), og heller vendte blikket sørover mot det [[Fransk Indokina]] og spesielt det oljerike [[nederland]]ske [[Ostindia]] (alternativet i sør).<ref>Davies 2008, s. 164–165</ref><ref>Kershaw 2009, s. 133–134</ref>

=== Europeiske okkupasjoner og avtaler ===

{{Utdypende|Anschluss|Münchenavtalen|Molotov–Ribbentrop-pakten}}

[[Fil:Ribbentrop-Molotov no.svg|miniatyr|[[Molotov-Ribbentrop-pakten]], angitte interesseområder til venstre og virkelige grense-endringer til høyre ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/2/25/Ribbentrop-Molotov_no.svg/2560px-Ribbentrop-Molotov_no.svg.png stor versjon])]]

I mars 1938 iverksatte Hitler [[Anschluss]] hvor [[Østerrike]] ble innlemmet i Tyskland.<ref name="Roberts2010_11">Roberts 2010, s. 11</ref> Frankrike og Storbritannia forholdt seg passive til Hitlers åpenbare brudd på Versailles-traktaten. Deres sikkerhetspolitiske strategi gikk på å føre en diplomatisk [[appeasement]]-politikk overfor Tyskland.<ref>Hobson 2015, s. 428, 435</ref> Hitler satset på at vestmaktenes holdning skulle fortsette og fremsatte sitt neste krav som var at den [[Tsjekkoslovakia|tsjekkoslovakiske]] provinsen [[Sudetenland]], som hadde hørt inn under Østerrike frem til 1918, skulle overføres til Tyskland.<ref name="Roberts2010_11"/> Dette ble grunngitt med at landområdet hovedsakelig bestod av en [[etniske tyskere|etnisk tysk]] befolkning som ønsket å tilhøre Tyskland.<ref>Kershaw 2015, s. 328</ref> 

Sudetenland var viktig, både av økonomiske og militærstrategiske årsaker. Tsjekkoslovakia hadde mesteparten av sine festninger og forsvarsverk mot nord og vest nettopp i Sudetenland. Det bygget seg opp en spent sikkerhetspolitisk situasjon som i siste liten ble løst ved et diplomatisk forlik. Tross bitre tsjekkoslovakiske protester godtok Storbritannias statsminister [[Neville Chamberlain]] og Frankrikes statsminister [[Édouard Daladier]] gjennom [[Münchenavtalen]] den 30. september 1938 at Sudetenland skulle tilfalle Tyskland. I mars 1939 brøt imidlertid Hitler denne avtalen ved å okkupere resten av Tsjekkoslovakia, og gjorde området til et tysk [[protektorat]].<ref>Roberts 2010, s. 11–12</ref>

Vestmaktene erkjente nå at de ikke kunne stole på avtaler med Hitler og da Tyskland gjorde krav på [[Fristaden Danzig|Danzig]] (Gdańsk) advarte Storbritannia og Frankrike om at et angrep på Polen ikke ville bli godtatt.<ref>Roberts 2010, s. 13</ref> Etter Italias invasjon av [[Albania]] i april 1939 ga Storbritannia og Frankrike tilsvarende garantier til Romania og Hellas.<ref>Kershaw 2015, s. 338</ref> Kort etter det fransk-britiske løftet til Polen inngikk Tyskland og Italia [[Stålpakten]].<ref>Evans 2006, s. 691</ref>

{{Sitat|Enhver oversikt over bakgrunnen for og utviklingen av den andre verdenskrig må gi Hitler den ledende rollen. Uten han hadde en stor krig i begynnelsen av 1940-årene mellom alle verdens stormakter vært utenkelig.|note=<ref group="note">Any account of the origins and course of the Second World War must give Hitler the leading part. Without him a major war in the early 1940s between all the world's great powers was unthinkable.</ref><ref>Overy 1995, s. 9</ref>|Den britiske historikeren Richard Overy om Adolf Hitlers rolle i å utløse andre verdenskrig, i boken ''Why the Allies Won''}}

For å sikre seg mot en [[tofrontskrig]] gjorde Hitler en tilsynelatende helomvending i Tysklands forhold til Sovjetunionen og den 24. august undertegnet de to landene en ikke-angrepspakt, kjent som [[Molotov–Ribbentrop-pakten]]. Pakten hadde et hemmelig tillegg som ga Tyskland og Sovjetunionen interesseområder, den vestlige delen av Polen og Litauen for Tyskland og den østlige delen av Polen, Finland, Estland, Latvia og [[Bessarabia]] for Sovjetunionen. Kun en uke etter avtalen var undertegnet, den 1. september 1939, begynte Tysklands invasjon av Polen.<ref>Roberts 2010, s. 13–14</ref><ref>Beevor 2012, s. 31–34</ref>

== Krigens gang ==

=== Krigen bryter ut (1939–1940) ===
{{Utdypende|invasjonen av Polen|Sovjetunionens invasjon av Polen|Katyn-massakren}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1979-056-18A, Polen, Schlagbaum, deutsche Soldaten.jpg|mini|Tyske soldater river ned den polske grensebommen etter at de tyske styrkene krysset grensen 1. september 1939. {{Byline|Bundesarchiv, Bild 146-1979-056-18A / Sönnke, Hans / CC-BY-SA 3.0}}]]
Som en reaksjon på den tyske invasjonen av Polen 1. september 1939, erklærte Frankrike og det britiske imperiet Tyskland krig den 3. september.<ref name="Hastings2012_23"/> Dette var i henhold til garantiene de hadde gitt om Polens uavhengighet. Bortsett fra å erklære Tyskland krig forholdt Storbritannia og Frankrike seg stort sett passive, og overlot Polen til sin skjebne.<ref>Davies 2008, s. 93</ref>

{{Sitat|Merk mine ord, denne krigen er den verste forbrytelsen og den største galskap som Hitler og hans klikk noen gang har utført. Tyskland kan aldri vinne denne krigen. Ingenting vil bli igjen unntatt ruiner.|note=<ref group="note">Mark my words; this war is the worst crime and the greatest madness that Hitler and his clique have ever committed. Germany can never win this war. Nothing will be left but ruins.</ref><ref>Overy 1995, s. 23</ref>|Den tyske politikeren og diplomaten [[Franz von Papen]], forhenværende rikskansler, til sin sekretær da han hørte om krigsutbruddet}}

De polske styrkene hadde små sjanser mot de tyske militære overmakten. Tyskland angrep fra nord, vest og sør, og med tallmessig overlegenhet og den nyutviklede [[lynkrig]]sdoktrinen kom store deler av Polen raskt under tysk kontroll.<ref>Hastings 2012, s. 21, 28</ref> Den 17. september ble Polen også invadert fra øst av [[Sovjetunionen]],<ref name="Davies2008_94">Davies 2008, s. 94</ref> i samsvar med den hemmelige delen av [[Molotov–Ribbentrop-pakten]].<ref>Roberts 2010, s. 26–27</ref> Den polske regjeringen flyktet fra landet via [[Romania]], men den polske motstanden varte frem til 5. oktober.<ref name="Davies2008_94"/> 

Etter felttogets slutt ble Polen delt i to.<ref name="Roberts2010_28">Roberts 2010, s. 28</ref> Den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen, og de vestlige delene ble innlemmet i Tyskland som [[Gau (Tyskland)|gau]] [[Danzig-Westpreussen]]. Store deler av det sentrale Polen ble styrt av tyskerne gjennom det såkalte [[Generalguvernementet]].<ref>Davies 2008, s. 169</ref> De tyske og sovjetiske okkupasjonsstyrkene gikk hardt frem mot den polske befolkningen, store deler ble vilkårlig behandlet, deportert og hundretusenvis ble myrdet av de tyske og sovjetiske soldatene.<ref>Beevor 2012, s. 52–54</ref>

De polske styrkenes kapitulasjon avsluttet imidlertid ikke polakkenes krigsinnsats. Både deler av den polske hæren og marinen kom seg over til Storbritannia, hvor de fortsatte å kjempe på alliert side ved en rekke krigsavsnitt krigen ut.<ref name="Roberts2010_28"/>

[[Fil:Finn ski troops.jpg|miniatyr|Finske skitropper i det nordlige Finland under [[vinterkrigen]] 1939–1940 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d2/The_War_in_Finland%2C_1940_HU55566.jpg stor versjon])]]
Den 30. november gikk Sovjetunionen til angrep på [[Finland]], konflikten ble snart kjent som [[vinterkrigen]], og førte til at Sovjetunionen ble ekskludert fra [[Folkeforbundet]]. Bakgrunnen for angrepet var sovjetiske krav som blant annet gikk ut på at finnene måtte trekke seg tilbake fra grensen mot [[Leningrad]], et krav finnene avslo.<ref>Roberts 2010, s. 31–34</ref> Det finske avslaget førte til at den sovjetiske diktatoren [[Stalin]] iverksatte [[Mainila-episoden]], et påskudd for å invadere nabolandet.<ref>Beevor 2012, s. 59</ref>

Sovjetunionen satte etterhvert inn rundt én million mann i angrepet, mot finnenes 150&nbsp;000. Overlegenheten i antall gjorde likevel ikke at [[Den røde armé]] seiret så lett som forventet.<ref>Beevor 2012, s. 59–60</ref> Under den uvanlig harde vinteren 1939–1940 ble de sovjetiske tapene svært store. [[Den store terroren|Stalins utrenskninger noen år i forveien]] førte til at flertallet av Den røde armeés øverste offiserer enten var myrdet eller i [[Gulag]] (sovjetiske fangeleirer),<ref>Davies 2008, s. 95–96, 167</ref><ref>Kershaw 2009, s. 296</ref> noe som førte til at de sovjetiske styrkene led under dårlig lederskap. I flere slag, blant annet [[slaget ved Suomussalmi]], ble hele sovjetiske divisjoner utslettet.<ref>Roberts 2010, s. 33–35</ref>

Angrepet på Finland førte til stor sympati for finnenes sak i en rekke land. Frivillige fra Finlands naboland, spesielt [[Sverige]], kjempet på finnenes side mot den sovjetiske krigsmakten. Regjeringene i Frankrike og Storbritannia vurderte også å gripe inn til fordel for finnene, planen var at franske og britiske styrker fra Narvik skulle fraktes gjennom Sverige til Finland.<ref>Davies 2008, s. 96–97</ref>

Utover i februar 1940 ble imidlertid overmakten for stor. Sovjetiske styrker hadde endelig greid å trenge gjennom [[Mannerheimlinjen]], samtidig som Finland kjempet alene. I slutten av februar innledet den finske regjeringen forhandlinger om en fredsavtale, og med [[freden i Moskva 1940|freden i Moskva]] den 7. mars måtte finnene avstå betydelige deler av territoriet til Sovjetunionen.<ref>Roberts 2010, s. 35–36</ref>

=== Nord-Europa (1940–1941) ===
[[Fil:German forces attacking at Leiteberget.jpg|mini|Tyske styrker angriper med bombekaster ved Leiteberget. Dette bildet er fra angrepet på fenrik Kvaals sikringsstyrke. {{Byline|Bagn Bygdesamling|1940}} ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/81/German_forces_attacking_at_Leiteberget.jpg stor versjon])]]
{{Utdypende|angrepet på Norge i 1940|angrepet på Danmark i 1940|andre verdenskrig på Færøyene}}

Tyskland invaderte [[Norge]] og [[Danmark]] den 9. april 1940.<ref>Beevor 2012, s. 90, 92</ref> Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general [[Nikolaus von Falkenhorst]].<ref>Høiback 2023, s. 51</ref> Besettelsen av Norge var motivert av å sikre nordflanken mot britiske angrep, malmforsyningen over Narvik og gode muligheter for skips- og ubåtbaser.<ref>Beevor 2012, s. 88</ref> Danmark hadde ingen sjanse til å stå i mot den tyske invasjonen, og etter mindre trefninger langs grensen overgav den danske regjeringen seg mot å få beholde et indre selvstyre.<ref>Roberts 2010, s. 42</ref>

Invasjonen av Norge innebar tyske angrep på [[Oslo]], [[Kristiansand]], [[Stavanger]], [[Bergen]], [[Trondheim]], [[Narvik]] og [[Egersund]].<ref>Kersaudy 1990, s. 46</ref> Etter at den tyske krysseren [[«Blücher» (tung krysser)|«Blücher»]] ble senket av [[Slaget ved Oscarsborg festning|norske styrker på Oscarsborg festning]] i [[Drøbaksundet]] der {{formatnum:1000}} tyskere omkom, ble erobringen av Oslo utsatt, noe som gav [[Gulltransporten|kongen, gullbeholdningen og regjeringen tid til å evakuere]]. Med unntak av kampene under innseilingen til Oslo og kampene nord for Oslo i områder hvor det ble mobilisert eller hvor [[Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres|mobiliserte styrker kjempet]], hadde de tyske styrkene relativt små problemer med å besette Sør-Norge.<ref>Kersaudy 1990, s. 67–70, 74, 104–105</ref>

De allierte nederlagene førte til at den britiske statsministeren Neville Chamberlain måtte gå av den 10. mai 1940 etter den såkalte [[Norway Debate]] i det britiske [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]].<ref name="Davies2008_97">Davies 2008, s. 97</ref> Han ble erstattet av [[Winston Churchill]] som valgte å fortsette krigen mot Tyskland, tross Frankrikes fall.<ref>Davies 2008, s. 97, 99</ref><ref>Kershaw 2009, s. 33–34, 52, 59, 67, 72, 74, 543–544, 551–552, 556</ref> Narvik ble besatt av de tyske angriperne den 9. april, men den norske [[6. divisjon (Norge)|6. divisjon]] greide sammen med britiske, franske og polske styrker [[Slaget om Narvik|å gjenerobre byen]] den 28. mai. Tysklands angrep på Frankrike 10. mai førte imidlertid til at de allierte styrkene måtte trekkes ut i begynnelsen av juni. Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord. Kongen og regjeringen dro imidlertid i [[eksil]] i Storbritannia, slik at de med tilhold i [[London]] kunne fortsette å lede motstandskampen, både ute og [[Hjemmefronten|hjemme i Norge]], mot den tyske okkupasjonen.<ref>Roberts 2010, s. 43–44</ref>

Det tyske flåte-angrepet på Norge kostet den tyske [[Kriegsmarine]] så store materielle tap at den aldri kom seg ordentlig etter dette, noe som hjalp den allierte krigsinnsatsen betydelig og stoppet tyskernes mulighet for å invadere Storbritannia.<ref>Roberts 2010, s. 45</ref> Allierte marinefartøyer klarte blant annet å senke tre tyske [[krysser]]e, ti [[jager]]e og seks [[Undervannsbåt|ubåt]]er, ytterlig fire tyske kryssere og seks jagere ble sterkt skadet.<ref name="Hastings2012_429">Hastings 2012, s. 429</ref>

=== Angrepet på Frankrike ===
{{Utdypende|slaget om Frankrike|slaget ved Sedan (1940)|Vichy-regimet}}

{{Tekstboks
|overskrift=Fredsforhandlinger?
|I slutten av mai 1940 var Frankrike svært utsatt, og de britiske soldatene i landet så ut til å bli tatt til fange. I tre dager (26. til 28. mai) diskuterte den britiske regjeringens krigskabinett ([[Winston Churchill|Churchill]], [[Neville Chamberlain|Chamberlain]], [[Edward Frederick Lindley Wood|Halifax]], [[Clement Attlee|Attlee]] og Greenwood) om man skulle forsøke å få en fredsavtale, gjennom den italienske diktatoren [[Benito Mussolini]]. Uten Frankrike, med mye av hæren tapt, USA fremdeles nøytralt, og Sovjetunionen i samarbeid med Tyskland, syntes Storbritannias situasjon svært vanskelig. 

Tross det endte diskusjonen med at krigskabinettet fant at Storbritannia hadde mer igjen ved å fortsette å gjøre motstand mot Tyskland. Grunnlaget for beslutningen var at USA etterhvert skulle gi både materiell hjelp, og bli med i krigen. Krigskabinettets beslutning om å avvise forhandlinger er av de fleste historikere ansett som avgjørende for krigens videre utvikling.<ref>Kershaw 2009, s. 48, 54, 63, 72, 74, 77–80</ref>|align=right}}

Krigens første åtte måneder (september 1939 til april 1940) var preget av stillstand på [[Vestfronten (andre verdenskrig)|vestfronten]]. Denne fasen av krigen har blitt kjent som [[skyggekrigen]] (engelsk: The Phoney War), da hverken de allierte eller Tyskland foretok offensive handlinger mot denne fronten.<ref>Roberts 2010, s. 36</ref> Noen små sammenstøt skjedde allikevel, uten at disse var av alvorlig karakter, og fikk følger for de alliertes passive venting.<ref name="Davies2008_97"/>

Stillstanden endte i mai 1940 da Tyskland satte i gang offensiven mot [[Luxembourg]], [[Nederland]], [[Belgia]] og Frankrike. Om morgenen den 10. mai angrep tyske [[fallskjermsoldat]]er Belgia og Nederland, støttet av panserdivisjoner. Dette angrepet førte til at allierte styrker trakk nordover, da hærledelsen forventet en tysk repetisjon av [[Schlieffenplanen]] brukt under [[første verdenskrig]].<ref>Roberts 2010, s. 48–49, 54–55</ref>

Da det tyske angrepet på Frankrike kom den 13. mai, var hovedtyngden i [[Ardennene]]. Dette kom uventet på de allierte, som hadde vurdert terrenget i området som uegnet for stridsvogner. Ved å legge angrepet til Ardennene unngikk også tyskerne den tungt befestede [[Maginotlinjen]], som gikk langs den tysk-franske grensen.<ref>Roberts 2010, s. 52, 56</ref>

Etter å ha fått et gjennombrudd ved den franske byen [[Sedan (Ardennes)|Sedan]] satte de tyske panserstyrkene full fart mot [[Den engelske kanal]]. Den 20. mai var de britiske styrkene i nord isolert fra den franske hovedstyrken, og forsvaret av Frankrike klappet raskt sammen.<ref>Roberts 2010, s. 57–59</ref> [[British Expeditionary Force (andre verdenskrig)|Den britiske ekspedisjonsstyrken]] (BEF) var etter dette fanget ved [[Dunkerque]], men grunnet en uforklarlig stopp i den tyske fremrykkingen og [[evakueringen fra Dunkerque]], fikk man reddet mye av styrken tilbake til Storbritannia i månedsskiftet mai/juni.<ref name="Davies2008_99">Davies 2008, s. 99</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Slaget om Frankrike, de allierte nedkjempet">
Ww2 map10.jpg|alt=Kartskisse over plan for allierte og tyske disposisjoner av styrker og angrep mot Belgia, Nederland og Luxembourg i 1940|Allierte og tyske disposisjoner av styrker, med planer for angrep, før kampene i mai 1940 {{Byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}} ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/0f/Ww2_map10.jpg stor versjon])
Maginot Line-no.svg|alt=Kartskisse av Maginotlinjen i 1940|Det viktigste franske forsvarsverket mot øst, [[Maginotlinjen]], i 1940 {{byline|Goran tek-en|type=Kartskisse}} ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/2/29/Maginot_Line-no.svg/2560px-Maginot_Line-no.svg.png stor versjon])
Junkers Ju 87B dropping bombs.jpg|Et tysk [[Junkers Ju 87]] slipper bomber over allierte styrker i Frankrike
Bundesarchiv Bild 146-1978-062-24, Floing, Pontonbrücke über die Maas.jpg|Tysk [[Flytebro|pontongbro]], over elven [[Maas|Meuse]], nær Sedan i Frankrike {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1978-062-24 / CC-BY-SA 3.0}}
British prisoners at Dunkerque, France.jpg|Allierte fanger ved Dunkerque i Frankrike, juni 1940 
</gallery>

Fra den 10. juni deltok også [[Italia]] i krigen på tysk side. Samme dag evakuerte den franske regjeringen [[Paris]], og den 22. juni kapitulerte Frankrike.<ref name="Davies2008_99"/> Tyskland besatte etter dette det nordlige Frankrike samt hele Atlanterhavskysten, samtidig som et tyskvennlig regime, [[Vichy-regimet]], ble innsatt i sør under ledelse av [[Henri Philippe Pétain|marskalk Pétain]].<ref>Beevor 2012, s. 141, 147, 166</ref> Den franske generalen [[Charles de Gaulle]] dro til Storbritannia, og fortsatte kampen mot tyskerne i spissen for de [[frie franske styrker]].<ref>Davies 2008, s. 189</ref> Frankrikes nederlag var et gigantisk sjokk, ikke bare for landets innbyggere, men også for britene, andre land i Europa og verden, og særlig for Sovjetunionen. Stalin hadde forventet at de franske og britiske styrkene skulle slite seg ut i en flerårig strid med tyskerne, hvor Sovjetunionen til sist kunne dra nytte av det. Nå var kampen over på noen uker, og Sovjetunionen var antatt å bli Tysklands mål i øst.<ref>Hastings 2012, s. 90–91</ref>

=== Storbritannia alene ===

[[Fil:Plakat1940.jpg|miniatyr|Propagandaplakat med [[Winston Churchill|Churchill]]s berømte takk til jagerflygerne som man anså hadde reddet landet ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/46/Plakat1940.jpg stor versjon])]]
{{Utdypende|slaget om Storbritannia}}
Etter Frankrikes kapitulasjon i juni 1940 sto Storbritannia alene igjen som Tysklands eneste europeiske, og reelle, motstander i krigen.<ref>Davies 2008, s. 102</ref><ref>Kershaw 2009, s. 34</ref> Storbritannia fikk imidlertid støtte fra samveldelandene og flere europeiske lands eksilregjeringer.<ref>Roberts 2010, s. 86</ref><ref>Hastings 2012, s. 100</ref> [[USA]] var på dette tidspunktet [[Nøytralitet|nøytralt]], og prinsipielt ble de krigførende landene behandlet likeverdig.<ref name="Overy1995_248–249">Overy 1995, s. 248–249</ref><ref>Kershaw 2009, s. 226–227, 252</ref> Storbritannias strategi var basert på at USA både skulle støtte dem med forsyninger, våpen, og til sist med soldater.<ref name="Overy1995_248–249"/><ref>Kershaw 2009, s. 49, 53–54, 58, 73, 75–76, 79, 227, 254–255</ref> Samtidig som mange amerikanere hadde stor sympati for de allierte, var flertallet, både i befolkningen og blant de folkevalgte, for å fortsette en nøytral linje.<ref name="Overy1995_248–249"/><ref>Kershaw 2009, s. 226–228, 238–239, 252, 256–257</ref> Den amerikanske presidenten måtte derfor gå forsiktig frem, så han hadde støtte i opinionen, og hans ulike forslag om hjelp ikke ble stemt ned av de folkevalgte i [[Kongressen (USA)|Kongressen]].<ref name="Overy1995_248–249"/><ref>Kershaw 2009, s. 252–253, 255–256, 262, 267, 274–278, 370–371, 375, 383, 385–387</ref>

{{Sitat|Nederlaget til kolonimaktene fjernet grunnlaget for deres krav på imperier. Året 1940 var virkelig et avgjørende vendepunkt i den endelige krisen for de verdensomspennende imperiene.|note=<ref group="note">The defeat of the metropolitan states bankrupted their claims to maintain imperial rule. The year 1940 was indeed a critical turning point in the final crisis of the global imperial project.</ref><ref>Overy 2021, s. 110</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945''}}

De tyske planene om å invadere Storbritannia, [[operasjon Sjøløve]], krevde tysk luftherredømme over det sørlige England. Dette motiverte [[slaget om Storbritannia]], en luftoffensiv der [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] skulle tvinge britene ut av krigen. Luftslaget begynte i juli 1940,<ref>Davies 2008, s. 103</ref> og i slagets andre fase var britiske flyplasser, [[radar]]stasjoner og flyfabrikker tyskernes primære mål.<ref>Roberts 2010, s. 93</ref> På tross av store tyske tap førte denne strategien frem. Da toktene var på sitt mest intense i andre halvdel av august var det britiske luftforsvaret [[Royal Air Force]] (RAF) nær ved å gi opp flybasene i det sørlige England.<ref>Roberts 2010, s. 97–98</ref>

Etter et britisk bombeangrep på [[Berlin]] i slutten av august gav Hitler den 4. september ordre om at Luftwaffe skulle svare med gjengjeldelsesangrep mot [[London]]. Den 7. september satte den tyske ledelsen denne ordren ut i livet og begynte å bombe større britiske byer.<ref>Roberts 2010, s. 99</ref> Da var man gått bort fra ideen om en invasjon av Storbritannia, og ønsket gjennom angrep på sivile mål heller å «bombe britene til overgivelse».<ref>Roberts 2010, s. 99–98, 102</ref> Dette skiftet i strategi gav RAF tiden de trengte til å bygge seg opp igjen. Den 15. september var det to store tyske raid over London, og de tyske tapene gjorde at de etterpå holdt seg til angrep nattestid.<ref>Roberts 2010, s. 100, 104, 106</ref>

{{sitat|Og når jeg snakker til dere som er mødre og fedre, vil jeg gi dere en forsikring til. Jeg har sagt dette før, men jeg vil si det igjen og igjen og igjen: Guttene deres vil ikke bli sendt til en krig i utlandet.|note=<ref>Kershaw 2009, s. 226</ref>|Den amerikanske presidenten [[Franklin Roosevelt]], i en valgtale i Boston, 30. oktober 1940, under presidentvalgkampen}}

Mot slutten av 1940 og inn i 1941 fortsatte de tyske luftangrepene, selv om planene om invasjon nå var skrinlagt for godt. Slaget om Storbritannia sluttet ut i 1941 da de tyske [[skvadron]]ene ble overført til andre fronter og andre oppgaver. Bombingen hadde da tatt livet av over 40&nbsp;000 briter og skadet over 50&nbsp;000.<ref>Roberts 2010, s. 106</ref><ref>Hastings 2012, s. 109</ref>

=== Middelhavet (1940–1941) ===
{{Utdypende|felttoget i Nord-Afrika|den gresk-italienske krig}}

I september 1940 satte 5 italienske [[Divisjon (forband)|divisjoner]] seg i bevegelse inn i britisk-kontrollert [[Egypt]]. De rykket raskt 100 kilometer inn i landet, erobret [[Sidi Barrani]] og stoppet der, selv om Mussolini presset på for å få de til å rykke frem mot Mersa Matruh.<ref>Beevor 2012, s. 168</ref> Med bare 30&nbsp;000 soldater gikk britiske styrker til en overraskende motoffensiv i desember 1940, kjent som [[operasjon Compass]]. Dette ble en stor suksess, store deler av den italienske hæren overgav seg, mens britene rykket inn i Libya og erobret den østlige delen av landet.<ref>Beevor 2012, s. 171–172</ref><ref>Roberts 2010, s. 118–120</ref>

Tyskland grep inn til fordel for sine italienske allierte. Under ledelse av [[Erwin Rommel]] ble [[Afrikakorpset]] organisert og sendt til Libya. Ved en offensiv som startet i mars 1941 gjenvant Afrikakorpset territoriet italienerne hadde mistet, men i en alliert motoffensiv i november 1941 ble aksemaktenes styrker igjen presset tilbake.<ref>Roberts 2010, s. 125, 129–130</ref><ref>Beevor 2012, s. 250–251</ref> 

[[Fil:WWII in Europe 1939-1941-no.svg|miniatyr|Krigen i Europa 1939–1941 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/1/14/WWII_in_Europe_1939-1941-no.svg/2043px-WWII_in_Europe_1939-1941-no.svg.png stor versjon])]]

Mussolini hadde i løpet av 1940 sett sin tyske allierte gå fra seier til seier, samtidig som krigsutbyttet hadde vært heller magert for Italia.<ref>Beevor 2012, s. 162–163</ref> Den 28. oktober 1940 invaderte derfor Italia [[Hellas]] fra Albania (kjent som [[den gresk-italienske krig]]), men uten å ha konferert med Hitler på forhånd. Det italienske angrepet ble en fiasko, fremrykningen ble stoppet bare noen kilometer inne på gresk jord, og den 14. november gikk grekerne til motangrep. Motangrepet var i utgangspunktet vellykket, men etter å ha kastet italienerne ut av Hellas og ført kampen over på albansk territorium stoppet de greske styrkenes offensiv etter hvert opp.<ref>Beevor 2012, s. 168–170</ref>

Italia måtte nå ha hjelp av Tyskland til å rette opp fadesen. Fra baser i [[Bulgaria]] invaderte tyske divisjoner Hellas den 6. april 1941, og på tross av at britene grep inn på gresk side hadde de tyske angriperne nokså små problemer med å erobre det greske fastlandet. Samtidig gikk også aksemaktene [[Jugoslavia under andre verdenskrig|til angrep på Jugoslavia]]. Den jugoslaviske hæren hadde ingen sjanser mot angrepet, som kom samtidig fra Albania, Bulgaria, [[Ungarn]] og Tyskland, og allerede etter elleve dager måtte den jugoslaviske regjeringen be om våpenhvile.<ref>Beevor 2012, s. 180–183</ref><ref>Roberts 2010, s. 122</ref> I bytte mot bistand til det tyske angrepet fikk Bulgaria landområder i Jugoslavia og Hellas.<ref group="note">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007082904056|tittel=Øst-Europa|forfatter=Hildingson|fornavn=Kaj|forlag=Gyldendal|år=1990|isbn=8205192715|oversetter-fornavn=Torgeir|oversetter-etternavn=Ulshagen|utgivelsessted=Oslo|side=59|sitat=I andre verdenskrig stod Bulgaria i begynnelsen på Hitler-Tysklands side. Tyske tropper fikk gå gjennom landet og forberede angrep på Hellas og Jugoslavia. I bytte fikk Bulgaria okkupere landområder i Hellas og Jugoslavia.}}</ref>

Etter å ha erobret det greske fastlandet gikk Tyskland til angrep på den greske øya [[Kreta]]. På grunn av de alliertes totale herredømme i [[Middelhavet]] var en [[Amfibisk krigføring|invasjon fra sjøen]] umulig, så det ble heller satt i gang en [[luftlandsetting]].<ref>Beevor 2012, s. 185–188</ref> [[Slaget om Kreta]] ble en kostbar affære for de tyske fallskjermtroppene, men etter ti dagers harde kamper kapitulerte de siste allierte styrkene på øya den 1. juni. Den tyske erobringen hadde da kostet hele 6500 av de 20&nbsp;000 soldatene som ble satt inn.<ref>Beevor 2012, s. 192–194</ref>

Aksemaktenes kontroll over Hellas og Jugoslavia ble aldri absolutt. Sterke [[gerilja]]bevegelser opererte i begge land, og spesielt i Jugoslavia hadde disse stor suksess med motstandskampen. De jugoslaviske [[Partisaner (Jugoslavia)|partisanene]] ble ledet av [[Josip Tito]], og hadde på egen hånd frigjort deler av landet da Den røde armé kom til området mot slutten av krigen.<ref>Roberts 2010, s. 115, 122, 522</ref>

=== Krigen blir global (1941–1942) ===
====Invasjonen av Sovjetunionen====
{{Østfronten}}
{{Utdypende|operasjon Barbarossa|den finske fortsettelseskrigen|østfronten (andre verdenskrig)}}
[[Fil:Indian soldiers stand next to a supply convoy en route to the Soviet Union.jpg|miniatyr|Indiske soldater i den britiske hær betjener forsyningslinjen gjennom Iran til Sovjetunionen ([[Den persiske korridor]]). ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/29/Indian_soldiers_stand_next_to_a_supply_convoy_en_route_to_the_Soviet_Union.jpg stor versjon])]]
Om morgenen den 22. juni 1941 satte tre millioner tyske og tyskallierte soldater (Finland, Romania, Slovakia, etterhvert også Italia og Ungarn) over grensen til Sovjetunionen.<ref>Overy 2021, s. 153</ref> Dette innledet [[operasjon Barbarossa]], historiens største og blodigste militære felttog.<ref name="Davies2008_111">Davies 2008, s. 111</ref> Bakgrunnen for det tyske angrepet var dels Storbritannias fortsatte motstand, som Luftwaffe ikke klarte å bryte, dels ønsket om råvarer som olje og mat. Den ideologiske siden av angrepet var også viktig for de tyske nasjonalsosialistene. Innbyggerne i Sovjetunionen ble ansett som [[Untermensch|undermennesker]], kommuniststyret og jødene (som nazistene mente kontrollerte de) var definert som hovedfiende. Den tyske diktatoren Adolf Hitler og hans generaler anså at de sovjetiske styrkene ville gjøre lite motstand, og planen var å erobre den vestlige delen, i løpet av fire måneder.<ref>Overy 1995, s. 13–14</ref><ref>Kershaw 2009, s. 94–97, 99</ref><ref>Overy 2021, s. 150</ref>

Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra [[Stalin]] og de sovjetiske generalers side.<ref>Hastings 2012, s. 160, 165–167</ref> [[Den røde armé]] var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Stalins ordre om forbud mot all form for tilbaketrekning, medvirket sterkt til at [[Wehrmacht]]s knipetangsmanøver raskt omringet betydelige sovjetiske styrker. De tyske styrkene tok over 2 millioner sovjet-soldater som krigsfanger de første fire månedene.<ref>Roberts 2010, s. 161</ref>

De tyske styrkene var delt i tre hoveddeler. [[Armégruppe nord]] rykket inn i de baltiske stater, som i 1940 hadde blitt innlemmet i Sovjetunionen.<ref name="Davies2008_111"/> I starten av september var armégruppen nådd frem til [[Leningrad]], og innledet en [[Beleiringen av Leningrad|beleiring av byen]] som skulle vare i ni hundre dager. De finske styrkene rykket frem til grensene før [[vinterkrigen]], men ikke lenger, og deltok hverken i beleiringen av Leningrad eller fremrykkingen mot Murmansk.<ref>Overy 2021, s. 154</ref> [[Armégruppe syd]] angrep [[Ukraina]],<ref name="Davies2008_111"/> og innen vinteren kom hadde denne armégruppen erobret hele Ukraina, og nådd helt til [[Rostov-na-Donu|Rostov]] ved inngangen til [[Kaukasus]].<ref>Beevor 2012, s. 224, 263</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Seieren i krigen tapt
|Allerede i november og desember 1941 innså de øverste tyske ledere, også diktatoren Adolf Hitler, at Tyskland ikke kunne vinne, hverken mot Sovjetunionen eller mot en forventet innsats fra USA. En konferanse med de øverste tyske industrilederne, med [[Fritz Todt]], konkluderte at krigen på østfronten ikke kunne vinnes, og med manglende ressurser, kunne ikke Tyskland vinne en krig hvor USA før eller senere kom med. Den samme vurderingen hadde Hitler, ifølge generalstabssjef [[Franz Halder]].

De allierte var selvfølgelig ikke klar over tyske lederes vurdering av seieren som tapt, og Hitler håpet at en langvarig krig ville splitte de allierte, så han kunne søke separatfred med én av sidene, mens han fortsatte å bekjempe den andre siden.<ref>Hastings 2012, s. 180–181</ref>|align=right}}

Hovedtyngden av angrepet kom gjennom [[Hviterussland]], der [[armégruppe sentrum]] rykket inn mot det russiske hjertelandet.<ref name="Davies2008_111"/> Ved [[Minsk]] og [[Smolensk]] vant Tyskland store seirer, og rykket frem med stormskritt mot den sovjetiske hovedstaden [[Moskva]]. I starten av desember kunne den tyske fortroppen skimte [[Kreml (Moskva)|Kreml]] i horisonten, og situasjonen så håpløs ut for sovjeterne. Wehrmacht rakk imidlertid ikke å sette inn det siste, avgjørende støtet før vinterkulden tvang angrepstroppene til å stoppe opp. Den raske fremrykkingen gjennom de enorme landområdene hadde vært svært ressurskrevende og tyskerne var ikke forberedt på vinterkrig. Mens de ventet på forsterkninger til det endelige angrepet på Moskva, fikk Den røde armé tid til å områ seg og forberede motangrep.<ref>Davies 2008, s. 113</ref>

[[Slaget om Moskva]] varte i tre måneder, og endte til slutt med sovjetisk seier. Med temperaturer omkring 30 kuldegrader slet de tyske styrkene under [[Fedor von Bock]] tungt. Da den sovjetiske kommandanten [[Georgij Zjukov]] satte inn motangrepet den 5. desember 1941, mistet tyskerne initiativet og ble drevet tilbake.<ref name="Davies2008_114">Davies 2008, s. 114</ref> På det meste kontrollerte tyske styrker imidlertid ikke mer enn i underkant av 5 % av Sovjetunionens territorium, i befolkningstall mellom en tredjedel og en fjerdedel av total befolkning.<ref>Davies 2008, s. 306</ref> Ifølge professor [[Richard Overy]] var Sovjetunionens evne til å både motstå angrepet fra Tyskland, flytte sine industrianlegg østover og bygge opp nye styrker som kunne gå til motangrep, sentralt i å forklare hvorfor de allierte til sist vant andre verdenskrig.<ref>Overy 1995, s. 19–20</ref>

====Stillehavskrigen og Asia====
{{Utdypende|tremaktspakten|angrepet på Pearl Harbor|stillehavskrigen}}

{{Tekstboks
|overskrift=Imperialisme mot internasjonalisme
|Ved USAs inntreden i krigen ble spørsmålet om europeisk og japansk imperialisme stadig mer påtrengende. USA ble angrepet av Japan som et resultat av motstanden mot japansk imperialisme, og amerikanerne reagerte på britenes utøvelse av samme, særlig i [[Britisk India]]. Da forslag om avvikling av det britiske herredømmet i India ble avvist av britene tok USA arbeidet med avvikling av imperier videre med Sovjetunionen og Kina.<ref>Overy 2021, s. 181–184</ref>|align=right}}

Japans angrepskrig i Kina, og nærværet i [[Fransk Indokina]] hadde ført til at [[Storbritannia]], [[USA]] og [[Nederland]] hadde sluttet å selge [[olje]] til Japan. Dette var en stor trussel for den japanske krigsmaskinen, den åpenbare løsningen på problemet var det oljerike [[Nederlandsk Østindia]] (dagens [[Indonesia]]), der den svake nederlandske eksilregjeringen neppe ville kunne stå i mot et japansk angrep. Det ble av den japanske regjeringen antatt at et slikt angrep ikke ville bli godtatt av USA og Storbritannia, noe som gjorde det nødvendig å komme disse i forkjøpet med et overraskende angrep.<ref>Kershaw 2009, s. 391–392</ref>

Om morgenen den 7. desember 1941 gikk den japanske marinen til angrep på den amerikanske flåtebasen [[Pearl Harbor]].<ref>Beevor 2012, s. 273–274</ref> Angrepet ble en suksess, da japanerne fikk senket atten amerikanske skip (hvorav fem [[slagskip]]), med amerikanske tapstall på 2403 mann mot bare 29 japanske fly, 5 japanske [[ubåt]]er og 64 mann. Samtidig unnslapp det japanske hovedmålet, de amerikanske [[hangarskip]]ene, fordi de var sendt for å støtte Midway- og Wake-øyene om krig brøt ut.<ref>Roberts 2010, s. 185</ref><ref>Beevor 2012, s. 274–275</ref>

Samtidig angrep også japanske styrker den britiske kronkolonien [[Hongkong]].<ref>Beevor 2012, s. 285</ref> Dagen etter, den 10. desember, ble de to britiske slagskipene [[HMS Repulse|HMS «Repulse»]] og [[HMS «Prince of Wales» (1939)|HMS «Prince of Wales»]] senket utenfor kysten av [[Britisk Malaya]]. [[Thailand]] ble tvunget med i krigen på japansk side, og samtidig falt de to amerikanske øyene [[Guam]] og [[Wake Island]].<ref>Roberts 2010, s. 196–197, 199</ref><ref>Beevor 2012, s. 276, 278, 280</ref> Det japanske angrepet førte til at [[kongressen (USA)|den amerikanske Kongressen]] erklærte krig mot Japan den 8. desember.<ref>Kershaw 2009, s. 437–438</ref> Tre dager senere erklærte Tyskland krig mot De forente stater, noe som førte til at de hittil uavhengige krigene i Europa og Asia ble forbundet til en global konflikt.<ref>Kershaw 2009, s. 445</ref>

{{sitat|de var kan hende laverestående skapninger som torturerte og sultet ut krigsfanger til de døde, voldtok kvinnelige fanger og brukte sivile til bajonettrening, men det finnes ikke modigere soldater i historien.<ref name="Roberts2010_550">Roberts 2010, s. 550</ref>|Soldaten og forfatteren George MacDonald Fraser, fra boken ''Quartered Safe Out Here''}}

I januar 1942 falt i rask rekkefølge [[Burma]] og Britisk Malaya, samtidig som [[Ny-Guinea]], [[Filippinene]] og Nederlandsk Østindia ble invadert.<ref>Beevor 2012, s. 289–291</ref> I februar tapte britene i [[slaget om Singapore]], noe som gjorde at 130&nbsp;000 allierte soldater falt i japansk krigsfangenskap.<ref>Roberts 2010, s. 201</ref> I [[slaget i Javahavet]] i månedsskiftet februar-mars ble den allierte flåten knust, noe som brakte Nederlandsk Østindia under japansk kontroll.<ref>Beevor 2012, s. 289</ref> I løpet av våren ble også de amerikanske styrkene på Filippinene slått slik at også denne øygruppen ble kontrollert av Japan.<ref>Beevor 2012, s. 300–301</ref> I tillegg ble store deler av [[Ny-Guinea]] og [[Salomonøyene]] okkupert, slik at øygruppene kunne brukes som base for japanske flåtestyrker og [[bombefly]] som kunne true konvoier til [[Australia]].<ref name="Beevor2012_334">Beevor 2012, s. 334</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Japansk ekspansjon sør- og østover">
Burning ships at Pearl Harbor.jpg|De amerikanske [[slagskip]]ene [[USS «West Virginia» (1921)|USS «West Virginia»]] og [[USS «Tennessee» (1919)|USS «Tennessee»]] under [[Angrepet på Pearl Harbor|det japanske angrepet på Pearl Harbor]] 7. desember 1941 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/05/Burning_ships_at_Pearl_Harbor.jpg stor versjon])
PacificTheaterAug1942.jpg|Stillehavet i 1942, grensene for Japans invasjoner ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/26/PacificTheaterAug1942.jpg stor versjon])
SBDs_and_Mikuma.jpg|Amerikanske [[Douglas SBD Dauntless]]-fly angriper den japanske krysseren «Mikuma» under [[slaget ved Midway]] ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b3/SBD-3_Dauntless_bombers_of_VS-8_over_the_burning_Japanese_cruiser_Mikuma_on_6_June_1942.jpg stor versjon])
Pacific War Japanese Advances.jpg|Japanske erobringer i Sørøst-Asia frem til sommeren 1942 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/05/Pacific_War_Japanese_Advances.jpg stor versjon])
</gallery>

=== Aksemaktene stoppes (1942–1943) ===
====Operasjon blå og slaget om Stalingrad====
{{Utdypende|slaget om Stalingrad|operasjon Uranus}}
Den sovjetiske vinteroffensiven ved årsskiftet 1941/1942 stoppet en tysk erobring av Moskva, men tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å trekke seg vesentlig tilbake.<ref name="Davies2008_114"/> Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet [[operasjon Blau|operasjon blå]].<ref>Beevor 2012, s. 357</ref> Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva.<ref>Beevor 2012, s. 362</ref> Hitler valgte isteden et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven [[Volga]] og det oljerike [[Kaukasus]]. Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av [[Sevastopol]] trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.<ref>Davies 2008, s. 116</ref>

{{sitat|Med hendelsene de seks foregående månedene, har historikeren Richard Overy observert at, 'ingen rasjonell mann i begynnelsen av 1942 ville ha gjettet det endelige utfallet av krigen'.|note=<ref group="note">Given the events of the previous six months, historian Richard Overy has observed, 'no rational man in early 1942 would have guessed at the eventual outcome of the war'.</ref><ref>Bosworth 2017, s. 305</ref>|Historikeren [[Richard Overy]], sitert av David Reynolds, ''The Cambridge History of the Second World War''}}

De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium,<ref>Davies 2008, s. 117</ref> og var i slutten av august kommet frem til byen [[Stalingrad]] ved bredden av Volga.<ref>Beevor 2012, s. 366</ref> Byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi, både for Hitler og Stalin.<ref>Davies 2008, s. 121</ref> Stalin beordret den 28. juli at frontlinjen skulle holdes for enhver pris, alle som trakk seg tilbake skulle skytes.<ref>Beevor 2012, s. 364</ref> [[Slaget om Stalingrad]] ble særdeles blodig. I starten hadde Wehrmacht fremgang, og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time og tapene på begge sider var enorme. I november hadde tyskerne erobret 90&nbsp;% av byen. Den 19. november ble imidlertid den sovjetiske [[operasjon Uranus]] satt i verk. Denne knipetangsmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 290&nbsp;000 tyske og tysk-allierte soldater var omringet i Stalingrad.<ref>Beevor 2012, s. 371, 385–386, 397–399, 402–404, 420</ref>

Hitler nektet den innesperrede tyske [[Sjette armé (Tyskland)|6. armé]] å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. [[Hermann Göring]] hevdet at Luftwaffe kunne forsyne styrkene og det ble opprettet en luftbro til byen, men det viste seg snart at dette langt fra var nok for de tyske troppene. Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær, samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen.<ref>Davies 2008, s. 122, 124</ref> Andre tyske styrker som forsøkte å bryte beleiringen av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen. I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 31. januar [[1943]] så den tyske kommandanten [[Friedrich Paulus]] seg nødt til å kapitulere. Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten.<ref>Davies 2008, s. 117–118, 122, 124–125</ref> Det er antatt at 479&nbsp;000 sovjetiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampen om Stalingrad, mens 651&nbsp;000 ble syke eller skadet.<ref>Roberts 2010, s. 332</ref> Tyskerne og deres allierte mistet over 500&nbsp;000 mann som døde eller ble tatt til fange.<ref>Beevor 2012, s. 432</ref> Det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad ble både i datid og ettertid, av både de allierte og aksemaktene, sett som et avgjørende vendepunkt i krigen.<ref>Overy 1995, s. 84–85</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Krigens vendepunkt, i Nord-Afrika og Sovjetunionen">
El Alamein 1942 - British infantry.jpg|[[Australia|Australske]] styrker rykker frem ved [[El Alamein]] i 1942. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b9/El_Alamein_1942_-_British_infantry.jpg stor versjon])
American troops landing on the beach at Arzeu.jpg|Amerikanske soldater på stranden i nærheten av [[Oran]], november 1942
Bundesarchiv Bild 116-168-618, Russland, Kampf um Stalingrad, Soldat mit MPi.jpg|Tysk soldat med sovjetisk maskinpistol PPSch 41 under slaget ved Stalingrad {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}
Bundesarchiv Bild 101III-Zschaeckel-207-12, Schlacht um Kursk, Panzer VI (Tiger I).jpg|Tysk stridsvogn under kampene ved Kursk {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101III-Zschaeckel-207-12 / Friedrich Zschäckel / CC-BY-SA}}
Royal Air Force Bomber Command, 1942-1945. CL3400.jpg|[[Hamburg]] etter bombeangrepene i [[1943]], over én million mennesker ble hjemløse ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/b/b9/Royal_Air_Force_Bomber_Command%2C_1942-1945._CL3400.jpg stor versjon])
Bundesarchiv Bild 146-1979-025-19A, Koeln, Kinderleichen nach Luftangriff.jpg|Tysk kvinne ved døde barn etter et bombeangrep {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1979-025-19A / Ukjent / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

====Nord-Afrika====
{{Utdypende|operasjon Torch}}

{{Tekstboks
|overskrift=Uungåelig nederlag
|Etter Tysklands tap ved Stalingrad og i Nord-Afrika var det våren 1943 klart for både de allierte og de tyske lederne at aksemaktenes nederlag var uungåelig. Spørsmålet var ikke om, men når. Ifølge den britiske historikeren og journalisten Max Hastings, virket det sannsynlig at Tyskland under Hitler kunne holde ut til 1947 eller 1948.<ref>Hastings 2012, s. 430</ref>|align=right}}

De franske koloniene i Nord-Afrika var fortsatt kontrollert av Vichy-regjeringen etter [[Slaget om Frankrike|Frankrikes kapitulasjon]] i 1940. [[Marokko]] og [[Algerie]] var derfor regnet som et egnet sted for en vest-alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten. I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert,<ref>Davies 2008, s. 125</ref> noe som også utløste et [[Statskupp|kupp]] mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var betydelig hardere enn forventet, og det tok litt over én uke, med tap av rundt {{Formatnum:5000}} soldater totalt på begge sider, før de allierte vant kontrollen over Marokko og Algerie.<ref>Beevor 2012, s. 416–417</ref>

I slutten av mai 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv østover for å nå Tobruk og Suezkanalen.<ref>Beevor 2012, s. 340</ref> De tyske styrkene gjenerobret den østlige delen av Libya, med havnebyen [[Tobruk]], mens [[Åttende armé (Storbritannia)|den britiske åttende armé]] trakk seg tilbake inn i Egypt og gikk i forsvarsstilling ved El Alamein. I hele juli raste [[det første slaget om El Alamein]], et slag som stoppet den tyske fremrykningen. I august 1942 fikk de britiske styrkene en ny leder i general [[Bernard Law Montgomery]].<ref>Beevor 2012, s. 347, 350–352</ref> Under hans ledelse vant britene [[det andre slaget om El Alamein]] i oktober og november, og begynte å presse Rommel tilbake vestover, inn i Libya.<ref>Beevor 2012, s. 408–410</ref>

Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av [[Midtøsten]] måtte oppgis. Afrikakorpset trakk seg derfor tilbake vestover, og dro til [[Tunisia]] for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i [[slaget ved Kasserinepasset]].<ref>Beevor 2012, s. 445–446</ref> Problemer med forsyningene til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene relativt raskt måtte gi etter og trekke seg tilbake, ved Montgomerys angrep i slutten av mars.<ref>Beevor 2012, s. 448</ref> Den 13. mai 1943 måtte Afrikakorpset gi opp, {{formatnum:238000}} tyske og italienske soldater overga seg,<ref name="Hastings2012_429"/> og Nord-Afrika var endelig under vest-alliert kontroll.<ref>Beevor 2012, s. 451</ref>

====Indiske hav, Stillehavet og slaget ved Midway====
{{Utdypende|slaget ved Midway}}

Den japanske fremgangen i Sørøst-Asia og det vestlige Stillehavet fortsatte våren 1942. I mars og april gikk en hangarskipgruppe inn i [[Det indiske hav]],<ref name="Beevor2012_291">Beevor 2012, s. 291</ref> og gjennomførte raid mot britiske baser på [[Ceylon]] (dagens Sri Lanka),<ref name="Beevor2012_291"/> men uten større tap av britiske krigsskip.<ref>Weinberg 1994, s. 327</ref> 

{{Tekstboks
|overskrift=Seieren i krigen tapt
|Etter nederlaget ved Midway, og tapet i [[slaget om Guadalcanal]], sommeren og høsten 1942, innså de øverste japanske lederne at Japan hadde mislykkes i å presse USA ut av krigen ved et ødeleggende førsteslag. Japans underlegenhet i ressurser, kombinert med Tysklands stagnasjon på østfronten, ville føre til nederlag i en utmattelseskrig mot USA. Ifølge den britiske journalisten og historikeren Max Hastings burde fred for enhver pris vært å foretrekke for Japan, fremfor et uungåelig nederlag, med millioner av døde soldater og sivile som resultat.<ref>Hastings 2012, s. 302–303</ref>|align=right}}

Samtidig intensiverte japanerne angrepet på Ny-Guinea, og planla en invasjon sjøveien av [[Port Moresby]] på [[Ny-Guinea]]. Et amerikansk gjennombrudd med dekodingen av japansk radiotrafikk gjorde at de allierte var forberedt på dette angrepet, slik at [[Chester Nimitz|admiral Nimitz]] sendte en hangarskipgruppe nedover for å stoppe angrepet. Den 4. mai møttes de to styrkene i [[Korallhavet]] utenfor Australia, og i løpet av fire dager med harde kamper mistet begge sider hvert sitt hangarskip. Slaget endte i en begrenset amerikansk seier, da angrepet på Port Moresby ble forhindret.<ref name="Beevor2012_334"/>

{{Sitat|Etter Midway var jeg sikker på at det ikke var noen sjanse for suksess.|note=<ref group="note">After Midway', recalled Navy Minister Mitsumasa Yonai, I was certain there was no chance of success.</ref><ref>Overy 1995, s. 43</ref>|Den japanske admiralen og marineministeren [[Mitsumasa Yonai]], etter andre verdenskrigs slutt}}

Den japanske [[Isoroku Yamamoto|admiral Yamamoto]] ønsket nå å fullføre det han påbegynte ved Pearl Harbor. Planen var å erobre den lille [[atoll]]en [[slaget ved Midway|Midway]], slik at amerikanerne ble fremprovosert til å sette inn hangarskipene sine mot den japanske hovedstyrken. Japanerne hadde imidlertid mistet overraskelsesmomentet da amerikanerne kunne avlytte radiosambandet deres og bryte kodene. Da angrepet kom den 4. juni var amerikanerne godt forberedt.<ref>Beevor 2012, s. 335</ref> Angrepet ble katastrofalt for Japan. Tapet av fire hangarskip, samt 250 fly med erfarne piloter, gjorde at styrkeforholdet i Stillehavet nå definitivt gikk i USAs favør.<ref>Beevor 2012, s. 336–338</ref><ref>Overy 1995, s. 42–43</ref>

====Slaget ved Kursk====
{{Utdypende|slaget ved Kursk}}
Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen [[Kharkov]] blitt frigjort av sovjeterne, men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under feltmarskalk [[Erich von Manstein]] gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.<ref>Beevor 2012, s. 441–442</ref>

Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved [[Kursk]]. De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning. Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.<ref>Davies 2008, s. 126–127</ref>

Den tyske angrepsstyrken var på rundt 2700 stridsvogner og motoriserte kanoner, 2600 fly, 10&nbsp;000 artillerienheter og 900&nbsp;000 mann. Mot disse sto en sovjetisk styrke på 1&nbsp;800&nbsp;000 mann, 3800 stridsvogner og motoriserte kanoner, 20&nbsp;000 artillerienheter og 2100 fly.<ref>Roberts 2010, s. 406</ref> Dette gjorde at [[slaget ved Kursk]] ble ett av historiens største slag. Det tyske angrepet begynte den 5. juli 1943,<ref>Beevor 2012, s. 512</ref> men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter én uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved [[Prokhorovka]] møttes over 1200 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.<ref>Davies 2008, s. 128</ref>

Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk Den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten.<ref>Davies 2008, s. 130</ref> Kharkov ble gjenerobret samme høst,<ref>Beevor 2012, s. 525</ref> og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved [[Korsun-Sjevtsjenkivskyj|Korsun]] ved [[Dnepr]]. I januar 1944 ble det innledet en offensiv i nord, rundt [[Narva]], noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.<ref>Roberts 2010, s. 510–512</ref>

=== Italia ===
{{Utdypende|operasjon Avalanche}}
[[Fil:ItalyDefenseLinesSouthofRome1943 4.jpg|mini|«Vinterlinjen» og «[[Gustavlinjen]]» 1943/1944 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/61/ItalyDefenseLinesSouthofRome1943_4.jpg stor versjon])]]
[[Fil:Ww2 europe map italy june until december 1944.jpg|mini|Situasjonen juni-desember [[1944]] med «Den gotiske linjen» ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/32/Ww2_europe_map_italy_june_until_december_1944.jpg stor versjon])]]
Den 10. juli 1943 begynte vest-allierte tropper [[invasjonen av Sicilia]]. De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august.<ref>Beevor 2012, s. 531, 540</ref> Den 3. september gikk kanadiske tropper fra den 8. armé over [[Messinastredet]], som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.<ref>Hastings 2012, s. 499</ref>

Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet.<ref>Beevor 2012, s. 543</ref> Dette skjedde etter at et [[statskupp]] hadde avsatt Mussolini, og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen. Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse, avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet. Mussolini ble befridd fra fangenskap av en [[Waffen-SS]] aksjon ledet av [[Otto Skorzeny]]. Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett, som leder for den tyskstøttede [[italienske sosialrepublikk]], også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden [[Salò]], en liten by ved [[Gardasjøen]].<ref>Davies 2008, s. 196–197</ref> Det etter hvert økende italienske området som kom under alliert kontroll ble administrert av den italienske regjeringen, under kong [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel]]. Den hadde lav prestisje, var under stadig press for å ta inn representanter for anti-fascistiske partier, noe britene motsatte seg av frykt for at monarkiet skulle undergraves, mens amerikanerne var likegyldig til det.<ref>Weinberg 1994, s. 487</ref>

Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning, og den allierte offensiven gikk tregt. Den tyske øverstkommanderende [[generalfeltmarskalk]] [[Albert Kesselring]] visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet,<ref>Davies 2008, s. 129</ref> hvor «[[Gustavlinjen]]» var den sentrale.<ref>Beevor 2012, s. 573–574</ref> De allierte greide ikke å bryte igjennom denne,<ref>Roberts 2010, s. 373–380</ref> og i januar 1944 bestemte de seg for å [[Operasjon Shingle|landsette styrker ved Anzio]] for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen.<ref>Roberts 2010, s. 380–381</ref> Amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde imidlertid at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.<ref>Roberts 2010, s. 381–386</ref> 

Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i [[slaget om Monte Cassino]]. I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino, og den 4. juni gikk allierte styrker inn i [[Roma]].<ref>Beevor 2012, s. 615, 619</ref>

Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her, for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst. I tillegg førte det til kapitulasjon av den eldste fascistiske staten, og at Tyskland mistet sin viktigste allierte i Europa.<ref>Davies 2008, s. 129–130</ref> Ifølge den britiske historikeren [[Richard Overy]] var det uenighet mellom amerikanerne og britene om felttoget i Italia. Amerikanerne ville konsentrere styrkene for en invasjon av Frankrike, mens britene anså at Italia ga muligheter for fremgang i periferien av det tysk-dominerte Europa, med videre fremrykking mot Wien. Overy mener den amerikanske vurderingen har stått seg, strategisk var felttoget underordnet, og tok ressurser fra den sentrale invasjonen av Frankrike.<ref>Overy 2021, s. 268–269, 274–275</ref>

Kesselring etablerte nye forsvarslinjer, hvor særlig «Den gotiske linjen» var den viktigste. Denne fulgte [[Appenninene]] fra sør for [[Rimini]] på østkysten, krysset mellom [[Firenze]] og [[Bologna]], og til sør for [[La Spezia]] på vestkysten. I september 1944 brøt den tyske forsvarslinjen sør for [[Bologna]] sammen, men det var ikke før i april 1945 at det tyske forsvaret i Nord-Italia falt sammen.<ref>Beevor 2012, s. 791</ref> [[Generaloberst]] [[Heinrich von Vietinghoff]] kapitulerte for de allierte 2. mai 1945.<ref>Roberts 2010, s. 389–391</ref>

=== Alliert overtak (1943–1944) ===
[[Fil:Canadian soldiers on Juno Beach.jpg|miniatyr|Kanadiske soldater på Juno Beach i Normandie, 6. juni 1944. [[invasjonen i Normandie]] (kjent som D-dagen) var den største amfibiske operasjonen noensinne. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/2/24/Canadian_soldiers_on_Juno_Beach.jpg stor versjon])]]

{{Utdypende|invasjonen i Normandie}}

I løpet av 1943 og 1944 hadde de vest-allierte bygd opp store troppekonsentrasjoner i det sørlige England, med tanke på en invasjon av det tyskokkuperte kontinentet.<ref>Bell 2011, s. 169–170</ref> Allerede i 1942 hadde kanadiske styrker gjennomført [[Diepperaidet]],<ref>Davies 2008, s. 118</ref> et raid som endte i katastrofe, men som gav verdifull kunnskap om [[amfibieangrep|amfibieoperasjoner]]. Erfaringene herfra gjorde at man valgte å gå i land på strendene i [[Normandie]], i stedet for direkte i en havneby.<ref>Beevor 2012, s. 368–369</ref>

Den 6. juni 1944 gikk de vest-allierte styrkene i land i Normandie (D-dagen), under ledelse av den amerikanske generalen [[Dwight D. Eisenhower]].<ref>Beevor 2012, s. 624</ref> De vest-allierte styrkene møtte på hard tysk motstand, og de første to månedene hadde de lite fremgang. Det var ikke før i slutten av juli at general [[Omar Bradley]]s styrker greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie.<ref>Davies 2008, s. 135–136</ref>

Den 15. august 1944 gikk allierte styrker i land på den franske [[rivieraen]] i [[operasjon Dragoon]], og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august 1944 ble Paris frigjort.<ref>Beevor 2012, s. 661, 664</ref>

I september fikk general Montgomery overtalt den allierte ledelsen til å gjennomføre [[Arnhem-operasjonen]], en dristig operasjon der broene over elvene i det tyskokkuperte Nederland skulle tas slik at den videre invasjonen inn i Tyskland ville bli lettere. Operasjonen ble mislykket, dels fordi tyskerne kjente til de allierte planene, og dels fordi tyskerne hadde sterkere militær tilstedeværelse enn hva planene forutsatte. En hel britisk [[divisjon (forband)|divisjon]] ble omringet og ødelagt av tyske styrker.<ref>Beevor 2012, s. 686–687</ref>

[[Fil:Eastern Front 1943-08 to 1944-12.png|miniatyr|Østfronten, sommeren 1943 til årsskiftet 1944–1945 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/9/96/Eastern_Front_1943-08_to_1944-12.png stor versjon])]]

Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene [[operasjon Bagration]].<ref>Davies 2008, s. 132</ref> Med 2,4 millioner mann, {{Formatnum:5200}} stridsvogner og {{Formatnum:5300}} fly ble offensiven innledet 22. juni 1944, treårsdagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og var derfor også symbolsk viktig. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen og [[Minsk]] ble erobret av sovjetiske styrker 4. juli 1944. Den røde armé hevdet etter offensiven var over at om lag {{Formatnum:400000}} tyske soldater ble drept, mens {{Formatnum:158000}} ble tatt til fange. Langs hele østfronten mellom [[Karpatene]] og Finland mistet aksemaktene gradvis fotfestet, den 2. september ga Finland opp kampen og signerte våpenhvile. Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene. Fra fronten til Tysklands østligste provins Østpreussen var det nå bare 500 kilometer i luftlinje. Den tyske armégruppe sentrum fikk stygg medfart under denne offensiven, mye på grunn av Hitlers fanatiske motstand mot tilbaketrekninger.<ref>Hastings 2012, s. 574, 592–593, 596</ref>

Høsten 1944 sto den sovjetiske krigsmakten ved grensen til Romania. [[Kongedømmet Romania]] hadde deltatt på tysk side i angrepet på Sovjetunionen, under ledelse av general [[Ion Antonescu]]. I slutten av august ble Antonescu kastet fra makten, og Romania skiftet side i verdenskrigen. Samtidig prøvde Bulgaria å trekke seg ut av krigen, de hadde deltatt i angrepene på Hellas og Jugoslavia, men de hadde aldri erklært krig mot Sovjetunionen. Ledelsen i landet prøvde å forhandle om fred med de allierte stormaktene, men den 5. september erklærte Sovjetunionen krig mot Bulgaria, fire dager etter kapitulerte landet. Sent i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Hellas, for å bruke kreftene på å forsvare Jugoslavia og Albania.<ref name="Hastings2012_597">Hastings 2012, s. 597</ref>

Høsten 1944 gikk sovjetiske styrker inn i Ungarn. Den 15. oktober erklærte Ungarns leder [[Miklós Horthy]] at verdenskrigen var over for Ungarns del, noe som gjorde at tyskerne straks avsatte ham. De tyske styrkene i landet begynte nå å rasere infrastrukturen, og da de siste tyske styrkene ble kastet ut av Ungarn i april 1945 var det et land i totalt kaos Den røde armé overtok fra tyskerne. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Warszawa i august 1944, startet den polske motstandsbevegelsen [[Armia Krajowa]] et [[Warszawaoppstanden|opprør mot de tyske okkupantene i byen]]. Dette resulterte i harde kamper mellom [[Waffen-SS]] og polakkene, men fordi Den røde armé stikk i strid med polakkenes forhåpninger valgte å forholde seg som passive tilskuere til kampene, kunne tyskerne til slutt slå ned hele opprøret.<ref>Hastings 2012, s. 595, 597</ref><ref>Davies 2007, s. 136, 206</ref> Etter at den polske ledelsen kapitulerte den 2. oktober begynte de tyske okkupantene å systematisk ødelegge byen, og da Den røde armé endelig erobret byen den 17. januar, lå nær 90&nbsp;% av Warszawa i ruiner.<ref group="note">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008070100001|tittel=Øst-Europa|etternavn=Galford|fornavn=Ellen|utgiver=Gyldendal|besøksdato=29. september 2024|år=1987|isbn=8205173052|utgivelsessted=Oslo|side=33|sitat=Men på det tidspunkt var nesten 90 % av Warszwawa (sic) blitt jevnet med jorden eller sto tilbake som gapende vegger uten gulv og tak. Mer enn {{formatnum:11000}} bygninger var fullstendig ødelagt og ytterligere {{formatnum:14000}} var alvorlig skadd. Av byens 957 historiske bygninger lå 782 i ruiner og mer enn 90 % av fabrikkene var ødelagt.}}</ref>

=== Alliert seier (1944–1945) ===

====Europa====
{{Utdypende|Wisła-Oder-offensiven}}

Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, mesteparten av Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte tilsynelatende overlegne, så vel i luften som på bakken.<ref>Hastings 2012, s. 598, 604</ref> I en dristig offensiv iverksatte britene og amerikanerne [[Arnhem-operasjonen]] i september, den ble imidlertid slått tilbake av tyskerne. I desember satte den tyske hæren i gang [[ardenneroffensiven]], planen var at den tyske hæren skulle slå en kile i den allierte fronten, gjenerobre Antwerpen og tvinge frem en våpenhvile med de allierte. Offensiven, som krevde de siste ledige tyske ressurser, mislyktes og i begynnelsen av januar 1945 måtte tyskerne trekke seg tilbake.<ref>Hastings 2012, s. 642, 644, 653, 656–657</ref>

{{sitat|Russiske soldater voldtok alle tyskere av hunkjønn fra åtte til åtti [...] Det var en hær av voldtektsmenn. Ikke bare fordi de var gale av lyst, dette var også en form for hevn.<ref>Beevor 2012, s. 740</ref>|Kommentar fra den sovjetiske krigskorrespondenten Natalja Gesse}}

Den allierte fremrykkingen inn i selve Tyskland begynte i januar 1945. Den tyske hæren hverken kunne eller ville i 1945 gjøre noe særlig motstand på vestfronten, og de allierte styrkene kunne med relativ letthet rykke østover mot den avtalte linjen hvor Tyskland skulle deles med de sovjetiske styrkene. Amerikanske styrker nådde i april Elben, over 200 kilometer inn i den sovjetiske sonen. Eisenhower ga ordre om styrkene ikke skulle rykke lenger øst for å delta i [[slaget om Berlin]], trolig fordi han ikke ville ofre flere soldater på områder som uansett ville bli overlatt til Sovjetunionen senere.<ref>Hastings 2012, s. 656–657, 669–670, 674–675</ref> Sommeren 1945 trakk amerikanske styrker seg tilbake til den avtalte delelinjen.<ref name="Simons">{{ Kilde bok | forfatter = Simons, Gerald | utgivelsesår = 1982 | tittel = Seier i Europa | isbn = 8205132577 | isbn = 8205116776 | isbn = 8205132488 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400174 | side = }}</ref> De tyske tapene, spesielt på østfronten var enorme. De siste 4 månedene av krigen hadde tyskerne større tap enn hele 1942 og 1943.<ref>Hastings 2012, s. 676–677</ref>

{{sitat|Man vil aldri få høre at jeg, som tysker, sier noe som antyder en sammenligning mellom det som skjedde i Øst-Preussen og den tyske hærs oppførsel i Sovjetunionen.<ref>Hastings 2008, s. 16</ref>|[[Helmut Schmidt]], forhenværende [[Tysklands forbundskansler|forbundskansler]] i [[Vest-Tyskland]], intervjuet av Max Hastings, om hans krigstjeneste i Luftwaffe}}

Den 19. mars 1945 utstedte Hitler den såkalte [[Neroforordningen]] som gikk ut på at [[den brente jords strategi]] også skulle brukes i selve Tyskland. Dette var i tråd med hva som skjedde andre steder, som i [[Finnmark]]. De tyske befalhavende tok i bare liten grad denne strategien i bruk, noe som sparte befolkningen for store lidelser, og den ble ignorert av [[Albert Speer]], den tyske rustningsministeren.<ref>Thuesen 2014, s. 402</ref> I Ungarn forsøkte tyske og ungarske styrker å holde Budapest mot de fremrykkende sovjetiske styrkene, om lag {{formatnum:38000}} sivile ble drept, og rundt 100 tusen ungarske jøder ble massakrert innen byen ble erobret i begynnelsen av februar 1945.<ref>Hastings 2012, s. 664–665, 668</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Tyskland kapitulerer">
Second world war europe 1943-1945 map de.png|Situasjonen i Europa ved Tysklands kapitulasjon i mai 1945 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/3d/Second_world_war_europe_1943-1945_map_de.png stor versjon])
Bundesarchiv Bild 183-J31305, Auszeichnung des Hitlerjungen Willi Hübner Recolored.jpg|Joseph Goebbels takker 16 år gamle Willi Hübner for innsatsen i forsvaret av Lubán (tysk: ''Lauban''), Schlesien. Bildet er håndkolorert. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-J31305; 9. mars 1945}}
Bundesarchiv Bild 183-J31320, Berlin, Posten beim Bau einer Straßensperre Recolored.jpg|Eldre menn i [[Volkssturm]] med ''Panzerfäusten'' (panserbrytende våpen) forbereder forsvaret av Berlin. Bildet er håndkolorert. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-J31320}}
Prague liberation 1945 konev.jpg|Marskalk [[Ivan Konev|Konev]], som ledet den sovjetiske frigjøringen av [[Praha]] og det sentrale [[Böhmen]], ankommer Praha, 9. mai 1945
Germans killed by Soviet army.jpg|En tysk familie, foreldre og tre barn, myrdet av Den røde armé i Metgethen massakren i 1945 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/c2/Germans_killed_by_Soviet_army.jpg stor versjon])
</gallery>

Tyskland prøvde i slutten av 1944 forgjeves å etablere et forsvarsverk ved landets østgrense, men med vesentlig større styrker, var det umulig for tyske enheter å hindre at Den røde armé krysset Østpreussens grense i januar 1945, og med stor fart avanserte inn i det tyske kjernelandet.<ref>Beevor 2012, s. 728, 737</ref> De tyske forsvarerne ble presset tilbake av den tallmessig totalt overlegne sovjetiske hæren, samtidig som hundretusener av tyske sivile flyktet fremfor den fremrykkende Røde armé. Med unntak av [[Kurland]] og enkelte smålommer ved Østersjøkysten, var områdene øst for [[Oder]] i hovedsak erobret i løpet av januar, og [[Königsberg]] kapitulerte den 10. april.<ref>Beevor 2012, s. 775–779</ref>

=====Slaget om Berlin=====
{{utdypende|slaget om Berlin}}
Den 16. april satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde proklamert at han ville bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper var mesteparten av byen på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Adolf Hitler, og hans kone, [[selvmord]] i [[førerbunkeren]] i Berlin.<ref>Hastings 2012, s. 684, 689</ref>

{{sitat|Jo da, dere ser og dere føler dere triste av synet av gamle mennesker og barn til fots og døende. Men så husker dere hva de gjorde i landet vårt, og da føler dere ikke medlidenhet!<ref>Hastings 2012, s. 680</ref>|Sovjetisk offiser, til underordnede, etter at de hadde sett fryktelige tragedier med tyske sivile under fremrykkingen.}}

Hitler hadde i sitt [[testamente]] utpekt [[Karl Dönitz]] til ny rikspresident,<ref>Hastings 2012, s. 693</ref> og [[Joseph Goebbels]] til ny [[rikskansler]]. Dagen etter Hitlers selvmord tok imidlertid Goebbels sitt eget liv, noe som gjorde at Dönitz måtte utpeke [[Lutz Schwerin von Krosigk]] til ny rikskansler i Tyskland, og de gikk inn for å slutte fred med de allierte. Selv om de innså at krigen var tapt prøvde tyskerne å forhale overgivelsen enda noen dager.<ref>Hastings 2008, s. 700</ref> Dette for at [[Kriegsmarine]] skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger bort fra [[Østpreussen]] og [[Pommern]] hvor Sovjetunionens [[Den røde armé]] behandlet sivilbefolkningen uten medlidenhet. Millioner av tyske sivile prøvde å flykte fra den østlige delen av Tyskland for å unngå krigshandlingene, og dermed havnet de i kryssild mellom sovjetiske og tyske soldater. Mange tyske sivile ble også utsatt for hevnangrep fra sovjetiske militære avdelinger, og svært mange tyske kvinner, i alle aldre, ble [[voldtekt|voldtatt]] av de sovjetiske soldatene.<ref>Hastings 2012, s. 688–693</ref> 

Berlins forsvarere kapitulerte 2. mai, og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene i Nederland. 7. mai kl 02:41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til general Montgomery i [[Reims]] et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen kl 11 neste dag,<ref>Hastings 2012, s. 689, 693</ref> og Churchill og president [[Harry S. Truman]] erklærte 8. mai som seiersdag. Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor sovjetiske offiserer, og 8. mai kl 23:30 dro en tysk delegasjon til [[Karlshorst]] i Berlin. [[Wilhelm Keitel]], [[Hans-Jürgen Stumpff]] og [[Hans-Georg von Friedeburg]] signerte på vegne av Tyskland den betingelsesløse kapitulasjon i det sovjetiske hovedkvarteret [[Berlin]] (sammen med general ).<ref name="Simons"/> Josef Stalin insisterte på at kapitulasjonsdokumentene skulle signeres i det sovjetiske hovedkvarteret i Berlin (Karlshorst), etter at det allerede var signert i [[Reims]]. Stumpf og Keitel signerte etter midnatt 9. mai, vel en time etter at all tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23.01. Dokumentet ble datert 8. mai for å være i samsvar med tidspunktet for kapitulasjonen.<ref>{{Kilde bok|tittel=Hitler|etternavn=Kershaw|fornavn=Ian|utgiver=Penguin|år=2010|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> På grunn av ulike [[tidssoner]] trådte den tyske kapitulasjonen i kraft 9. mai i Moskva, derfor feires 9. mai i Russland  som slutten på krigen.<ref>Davies 2008, s. 146</ref>

=====Praha-offensiven=====
{{utdypende|Praha-offensiven}}

Amerikanske styrker avanserte raskere enn ventet gjennom Tyskland og kom frem til Tsjekkoslovakias grense. Amerikanske patruljer krysset 17. april grensen til Tsjekkoslovakia. Patton mente hans 3. armé kunne frigjøre den vestlige delen av Tsjekkoslovakia på fem dager, men overlot dette til Sovjetunionen som avtalt.<ref name="Simons"/>

Etter [[slaget om Berlin]] var det meste av Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra Den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha, de sovjetisk styrkene hadde blant annet 1800 stridsvogner og 2900 kampfly som støtte. Sovjetiske styrker (som blant annet hadde inntatt [[Bratislava]] 4. april og [[Brno]] 26. april) rykket nordvestover fra Slovakia gjennom Mähren mot Praha. Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater å overgi seg til amerikanske styrker.<ref name="Simons"/> 

Etter ny avtale med Sovjetunionen krysset Pattons styrker 5. mai grensen til Tsjekkoslovakia og rykket frem til [[Budweis]], [[Pilsen]] og [[Karlsbad]]. De tyske styrkene overga seg villig til de amerikanske som erobret Pilsen og stanset rett øst for byen. Imens hadde tsjekkiske partisaner støttet av folkelig oppstand tatt kontroll over sentrale deler av Praha og disse ble 6. mai angrepet av tyske styrker rundt byen. Russiske soldater i tysk uniform ([[Den russiske frigjøringsarméen]] (ROA)) skiftet side og støttet partisanene i Praha. De sovjetisk styrkene innledet sitt angrep en dag tidligere enn planlagt for å bistå partisanene, men ble holdt tilbake av tysk motstand.<ref name="Simons"/> 

Den tsjekkiske ledelsen håpet amerikanerne som sto 80&nbsp;km fra Praha ville bli redningen, og mot Pattons ønske sto Eisenhower fast på avtalen om å overlate Praha til Sovjetunionen. For å unngå kamphandlinger inne i Praha ga den tsjekkoslovakiske nasjonale ledelsen (nasjonalrådet) de tyske styrkene fritt leide vestover der de ville overgi seg til amerikanerne. Omkring {{formatnum:600000}} tyske soldater ble tatt til fange av Den røde armé.<ref name="Simons"/> I henhold til et hemmelig tillegg til Jalta-avtalen skulle sovjetiske borgere sendes tilbake til Sovjetunionen, også mot deres vilje.<ref>Polmar, N., & Allen, T. B. (2012). ''World War II: The Encyclopedia of the War Years, 1941–1945''. Courier Corporation.</ref> Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa og pågikk noen dager etter tysk kapitulasjon. De sovjetisk styrkene møtte Pattons hær ved [[Plzeň]] 11. mai.<ref>Thomas, N. (2013). ''World War II Soviet Armed Forces (3): 1944–45.'' Bloomsbury Publishing.</ref>

====Asia og Stillehavet====
{{Utdypende|Stillehavskrigen|operasjon Auguststorm|atombombene over Hiroshima og Nagasaki}}

{{Tekstboks
|overskrift=Rikt lands strategi
|USA hadde en dobbelt fremrykking i Stillehavet, Mens US Army under general MacArthur rykket frem langs nordkysten av Ny Guinea, avanserte US Navy under admiral Nimitz gjennom det sentrale Stillehavet, fra øygruppe til øygruppe, mot Japan. Det var en strategi som kun verdens rikeste land kunne tillate seg, og det skjedde samtidig som US Army sto bak hovedinnsatsen i det vestlige Europa.<ref>Hastings 2012, s. 481–482</ref>|align=right}}

Amerikanske styrker invaderte øya [[Guadalcanal]] i [[slaget om Guadalcanal]] august 1942. Dette var de alliertes første større offensiv under Stillehavskrigen, og endte med at de japanske styrkene trakk seg ut av [[Salomonøyene]] i 1943.<ref>Hastings 2012, s. 288, 298</ref> 

{{sitat|Er det ikke noe sted hvor vi kan slå løs på De forente stater? Når og hvor skal dere folk kjempe tappert? Og kommer dere noen gang til å utkjempe et avgjørende slag?<ref>Hastings 2012, s. 486</ref>|Den japanske keiseren [[Hirohito av Japan|Hirohito]] egger sine generaler til kamp ved Japans tap ved Salomonøyene}}

I løpet av 1943 og 1944 ble stadig flere øygrupper under japansk kontroll erobret av de allierte. [[New Britain]] og [[New Ireland (øy)|New Ireland]] ble gjenerobret i løpet av 1944, samtidig som britiske styrker begynte gjenerobringen av [[Burma]]. Japans forsvarsevne ble sterkt redusert ved amerikanske ubåters senking av japanske handelsskip, den japanske marinens forsvar mot ubåter var vesentlig dårligere enn de alliertes.<ref>Hastings 2012, s. 621–622</ref>

De amerikanske styrkene møtte på intens japanske motstand under «øy-hoppingen», da de japanske militære æresbegrepene gjorde at overgivelse var den største skam. Under [[slaget om Iwo Jima]] led [[United States Marine Corps|det amerikanske marinekorpset]] et tap på om lag 26&nbsp;000 mann, av de rundt 7&nbsp;000 døde, samtidig som nesten alle de om lag 21&nbsp;000 japanske forsvarerne ble drept, kun 52 japanske soldater overlevde.<ref name="Hastings2012_597"/><ref>Beevor 2012, s. 758</ref>

{{sitat|Selv under de mest desperate omstendigheter, foretrekker 99 prosent av japsene døden eller selvmord fremfor fangenskap. Krigen er mer total enn i Europa. Japsene kan sammenlignes med den mest fanatiske naziungdommen og må behandles deretter.<ref name="Roberts2010_550"/>|Generalmajor Douglas Gracey, sjef for den indiske 20. divisjon i Burma, fra boken ''Quartered Safe Out Here''}}

Høsten 1944 begynte japanerne med de fryktede [[kamikaze]]angrepene.<ref>Hastings 2012, s. 704–706</ref> Disse angrepene var de angrepene som førte til størst amerikanske tap mot slutten av krigen, og ødela eller skadet 400 skip, samt drepte 4900 amerikanske sjøfolk. Det var ikke bare fly som ble sendt ut på selvmordsoppdrag. I april 1945 ble en flåte med slagskipet [[«Yamato» (1940)|«Yamato»]] i spissen sendt til [[Okinawa]] for å hjelpe til med forsvaret under [[slaget om Okinawa]], kun med drivstoff for én vei. Det var et selvmordsoppdrag, da den japanske flåten måtte raskt gi tapt for [[bombe]]r og [[torpedo]]er fra amerikanske fly.<ref>Beevor 2012, s. 760–761</ref>

Den amerikanske invasjonen av Okinawa begynte 1. april 1945, rundt {{Formatnum:1200}} fartøy landsatte {{Formatnum:170000}} mann på den første større delen av selve Japan. Etter svært harde kamper ble kampene avsluttet 22. juni, totale amerikanske tap var {{Formatnum:93000}}, av de {{Formatnum:12400}} døde. Nesten alle de japanske styrkene var døde og titusener av sivile, mange presset til å begå selvmord.<ref>Hastings 2012, s. 702, 706–707</ref> Om lag 1/4-del av de {{Formatnum:450000}} sivile døde, mens minst 107000 japanske soldater ble drept.<ref>Beevor 2012, s. 764, 835</ref>

[[Fil:Victim of Atomic Bomb 003.jpg|mini|En sterkt skadet japansk kvinne etter det kjernefysiske bombeangrepet mot [[Hiroshima]]]]
Etter amerikanernes erobring av øyene [[Okinawa]] og [[Iwo Jima]] var selve Japan nå kommet innenfor rekkevidde av amerikanske bombefly og jagerfly. Under ledelse av general [[Curtis LeMay]] ble en massiv bombekampanje satt i gang i løpet av våren 1945 mot alle større japanske byer. I et bombeangrep mot [[Tokyo]] natt til 10. mars 1945 omkom over {{Formatnum:80000}} japanere, samtidig som om lag halvparten av byen gikk med i flammehavet. De fleste boligene i de største byene var lagd av tre, så de amerikanske bombeflyene benyttet mye brannbomber som ga størst effekt.<ref>Roberts 2010, s. 546, 548, 550–551</ref>

På tross av at den militære situasjonen etter hvert var blitt håpløs for [[Japan]], nektet landets ledelse å kapitulere. Japanerne var forberedt på å forsvare fedrelandet for enhver pris, noe som gjorde at amerikanerne så etter alternativer til en kostbar invasjon som ble anslått å bety tap av flere hundre tusen amerikanske soldater. Den 6. august ble den japanske byen [[Hiroshima]] bombet med en [[Kjernefysiske våpen|kjernefysisk bombe]] i det som var historiens første atomangrep, og minst 70&nbsp;000 japanere ble drept. Den 8. august gikk [[Sovjetunionen]] til angrep på det Japan-kontrollerte [[Mandsjuria]]. Den sovjetiske offensiven førte til at den japanske keiseren [[Hirohito av Japan|Hirohito]] bad regjeringen vurdere kapitulasjon, men sterke krefter strittet imot og ønsket å fortsette kamphandlingene.<ref group="note">«Very late the next night, however, something happened that did change the plan. The Soviet Union declared war and launched a broad surprise attack on Japanese forces in Manchuria. In that instant, Japan’s strategy was ruined. Stalin would not be extracting concessions from the Americans. And the approaching Red Army brought new concerns: The military position was more dire, and it was hard to imagine occupying communists allowing Japan’s traditional imperial system to continue. Better to surrender to Washington than to Moscow.», [http://www.boston.com/bostonglobe/ideas/articles/2011/08/07/why_did_japan_surrender/ «Why did Japan surrender?»], fra avisen ''Boston Globe'', 7. august 2011</ref> Dagen etter, den 9. august, ble også [[Nagasaki]] utsatt for et atomangrep. Denne bomben var kraftigere enn den over Hiroshima, men førte likevel til færre dødsfall.<ref>Hastings 2012, s. 664</ref> Nå gav endelig den japanske ledelsen opp, og den 15. august kapitulerte Japan. Denne dagen markerer «VJ-Day» (Victory over Japan), men først 2. september regnes andre verdenskrig for offisielt slutt, med Japans underskrivelse av kapitulasjonserklæringen om bord på slagskipet [[USS «Missouri» (1944)|USS «Missouri»]].<ref>Roberts 2010, s. 551–552, 554–557</ref>

== Tematisk oversikt ==

=== Strategi ===

Ved krigsutbruddet i september 1939 var de alliertes strategi å bygge opp sine styrker, mens en blokade svekket Tyskland, for så å angripe i 1941–1942.<ref>Ferris 2017, s. 93</ref> Nederlagene i 1940 endret strategien til at Storbritannia baserte seg på at USA skulle bli med, og allerede før så skjedde ble det avtalt at krigen mot Tyskland skulle ha prioritet over en mulig krig mot Japan.<ref>Kershaw 2009, s. 282</ref><ref>Ferris 2017, s. 194–195, 202, 205–206</ref> Dette ble i hovedsak fulgt, og USA brukte rundt 85 % av sine ressurser på krigen mot Tyskland, kun 15 % ble brukt i krigen mot Japan.<ref>Overy 1995, s. 321</ref>

Tysklands strategi var i praksis bestemt av den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]]. Allerede i 1920-årene hadde Hitler i boken ''[[Mein Kampf]]'' lagt frem hva han anså som behovet for et utvidet tysk herredømme i Øst-Europa og en allianse med Italia og Storbritannia.<ref>Kershaw 2009, s. 452</ref> Etterhvert som krigen kom nærmere, og brøt ut i 1939, ble trusselen fra en amerikansk innblanding i Europa vurdert som sannsynlig. Det betød at krigen i Europa måtte vinnes raskt, før USA rakk å legge om sin overveldende industrielle kapasitet fra sivil til militær bruk.<ref>Kershaw 2009, s. 458–461</ref>

{{sitat|Da Hitler unnslapp bomben den 20. juli, betegnet han sin redning som Forsynets verk. Jeg tror at fra et rent militært synspunkt kan vi alle være enige med ham i det, for det ville visselig være ytterst uheldig om de allierte i kampens sluttfase skulle bli berøvet den form for krigersk geni hvormed korporal Schickelgruber så opplagt har bidradd til vår seier.|Storbritannias statsminister Churchill, om [[20. juli-attentatet]], i et ironisk innlegg i  Underhuset, 28. september 1944<ref>Roberts 2010, s. 476</ref>}}

Et av de største strategiske problemene på alliert side var hvordan de vest-allierte (USA, Storbritannia og andre land) best og raskest kunne etablere en «andre front», både for å støtte Den røde armés kamp på østfronten, og for å raskest mulig bidra til å tvinge Tyskland til å overgi seg. Den sovjetiske diktatoren Stalin forventet (og ble lovet av USAs president Roosevelt) en vest-alliert invasjon i Frankrike allerede i 1942. I stedet kom, etter britisk press, [[Operasjon Torch|invasjonen av fransk Nord-Afrika]] i november 1942, hvor påfølgende kamper med tyske styrker under general [[Erwin Rommel]] klart viste manglende ferdigheter hos de vest-allierte styrkene, noe som ifølge historikeren Andrew Roberts synliggjorde hvorfor en invasjon av selve Frankrike på det tidspunktet ikke kunne ha lykkes.<ref>Roberts 2010, s. 293, 298, 300</ref>

En rekke historikere anser at strategisk var den største trusselen mot de allierte, og for Tyskland den største muligheten, en mer effektiv blokade ved hjelp av tyske [[Undervannsbåt|ubåter]].<ref>Hastings 2012, s. 318–319</ref> Under første verdenskrig utgjorde tyske ubåter en stor trussel mot Storbritannias import, men i stedet for å ta hensyn til den erfaringen så hadde Tyskland kun 43 ubåter tilgjengelig ved krigsutbruddet i 1939. Med kun 1/3-del av styrken tilgjengelig til en hver tid, var det for lite til å kunne true Storbritannias import. Tyskland økte bygging av ubåter sterkt i løpet av krigen, men da var det for sent, og det såkalte [[Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|slaget om Atlanterhavet]] ble i praksis vunnet av de vest-allierte i mai 1943.<ref>Roberts 2010, s. 340–343, 358–360</ref>

Japans strategi etter den innledende offensiven i 1942 var et resultat av rivalisering mellom hæren og marinen. Tre mulige alternativer fremsto: angripe i Det indiske hav, sør mot Australia eller i det sentrale Stillehavet. Ifølge historikeren [[Gerhard Weinberg|Gerhard L. Weinberg]] ble alle tre i varierende grad forsøkt, og resultatet ble at manglende konsentrasjon om ett strategisk mål førte til at alle tre mislyktes. Marinens ønske om offensiv i det indiske hav, med angrep på Britisk India og mulig samarbeid med en tysk offensiv mot Midt-Østen var den potensielt farligste for de allierte. Planen strandet grunnet den japanske hærens avvisning av å svekke styrkene i Kina.<ref>Weinberg 1994, s. 323–324</ref>

=== Diplomati ===

Mens [[aksemaktene]] Tyskland, Japan og Italia var en allianse kun på papir, var samarbeidet mellom hovedsakelig USA, Storbritannia og Sovjetunionen, for ettertid kjent som [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] reelt og tett, og ga et stort bidrag til at aksemaktene tapte.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=The Cambridge History of the Second World War|etternavn=Bosworth, Maiolo, Reynolds|fornavn=Richard J. B., Joseph A., David|utgiver=Cambridge University Press|år=2017|isbn=978-1-108-40640-6|utgivelsessted=Cambridge|side=322|kapittel=The diplomacy of the Grand Alliance|sitat=What should be emphasized in conclusion is the effectiveness of the Grand Alliance when compared with the Rome-Berlin-Tokyo Axis. Of course, the Big Three had superious resources, compared with their adversaries, once fully mobilized, but, as we have seen, by early 1942, the Axis had carved out strong positions in both Europe and Southeast Asia. Had Germany and Japan concerted their strategies, particularly in the Middle East and the Indian Ocean, even greater gains were within their grasp. Yet the Axis proved to be only a paper alliance, whereas Britain, America and Russia did make a real attempt to concert their war efforts.}}</ref>

Før Tysklands invasjon av Sovjetunionen ble for eksempel Japan ikke informert, selv om Hitler hadde et møte med Japans utenriksminister Yosuke Matsuoka i april 1941, knappe to måneder før angrepet.<ref>Roberts 2010, s. 138</ref> Tilsvarende ble ikke Tysklands ledelse informert i forkant av Japans angrep på [[Pearl Harbor]] i desember 1941.<ref>Roberts 2010, s. 189</ref> Det manglende samarbeidet mellom Tyskland og Japan, sto i sterk kontrast til det tette samarbeidet mellom særlig USA og Storbritannia, og bidro til å avskjære koordinerte angrep, som kunne vært svært truende både for Sovjetunionen og Britisk India.<ref>Roberts 2010, s. 190–191</ref>

=== En imperialistisk krig ===

{{Utdypende|imperiepreferanse}}
Den britiske historikeren [[Richard Overy]] mener den andre verdenskrig best kan forstås som en fortsettelse av første verdenskrig (1914 til 1945 som en kontinuerlig konflikt), og en [[Imperialisme|imperialistisk]] som sådan. Overy mener verden i denne perioden var preget av europeiske imperier (særlig Storbritannias og Frankrikes, men også Nederlands og Belgias), og ble utfordret som imperiemakter av Japan, Italia og Tyskland. Unntaket blant den andre verdenskrigs større deltakende land var i hovedsak USA, Sovjetunionen, og Kina, som krevde og innførte en annen internasjonal orden, under og etter konflikten, hvor nasjonalstaten erstattet imperiene.<ref>Overy 2021, s. xii–xiv, 2–4, 11–14, 34–35, 290</ref>

{{sitat|Som en japansk offisiell representant klaget over, hvorfor ble det ansett som moralsk akseptabelt for Storbritannia å dominere India, men ikke for Japan å dominere Kina?|note=<ref group="note">As one Japanese official complained, why was it regarded as morally acceptable for Britain to dominate India, but not for Japan to dominate China?</ref><ref>Overy 2021, s. 597</ref>|Uttalelse fra en offisiell japansk representant, fra boken ''Blood and Ruins'', av [[Richard Overy]]}}

En sentral og allmenn akseptert del av de europeiske imperialistmaktenes kolonisering var utryddelse av [[Urfolk|urbefolkning]] i Amerika, Asia, Australia og Afrika, som amerikanske urfolk i dagens USA og [[aboriginer]] i Australia. De tyske nasjonalsosialistene (nazistene) under diktatoren Adolf Hitler brukte også dette som et eksempel i sin utforming av [[den endelige løsning]] for utryddelsen av europeiske borgere med jødisk bakgrunn.<ref>Overy 2021, s. 5–6</ref> En annen sentral del av perioden med [[høyimperialismen]] (fra slutten av 1800-tallet) var manglende stabilitet og utstrakt voldsbruk. Ideen om [[Belle Époque]] og første verdenskrig som slutten på en fredelig periode er ifølge Overy en [[Eurosentrisme|eurosentrisk]] konstruksjon og feilaktig.<ref>Overy 2021, s. 8–10, 17–18</ref>

Storbritannias og Frankrikes fokus på og forsvar for sine imperier under og etter første verdenskrig bidro til at Italia, Japan og Tyskland anså at erobring av tilliggende landområder var nødvendig for å sikre nasjonens velstand og utvikling.<ref>Overy 2021, s. 18–25, 34–38</ref> Ved inngåelsen av [[Locarnotraktaten]] i 1925 syntes Europas grenser å være stabilisert. [[Den store depresjonen]] i 1930-årene, med amerikansk, britisk og fransk [[proteksjonisme]] førte til økt press fra Japan, Italia og Tyskland for territoriell ekspansjon for å etablere egne imperier, og ledet til den globale krigen som begynte i årene 1939–1941.<ref>Overy 2021, s. 25–28, 33–34, 67–68</ref> Tilsvarende var Storbritannias og Frankrikes imperier en svært viktig faktor ved vurdering av hvilke tiltak som kunne tas for å møte trusselen fra Japan, Italia og Tyskland.<ref>Overy 2021, s. 69–71</ref>

{{sitat|Gjennom hele krigen var Churchill klippefast i sin tro på at det britiske imperiet skulle eksistere lenge etter slutten av konflikten. Resultatet var en vedvarende spenning gjennom krigsårene mellom kravet om å forsvare demokratisk sivilisasjon og begjæret etter å underbygge britisk imperialisme.|note=<ref group="note">Churchill throughout the war remained steadfast in his belief that the British Empire should long outlast the end of the conflict. The result was a persistent wartime tension between the claim to be defending democratic civilization and the desire to sustain British imperialism.</ref><ref>Overy 2021, s. 607</ref>|Fra boken ''Blood and Ruins'', av [[Richard Overy]]}}

Mellom de allierte vestmaktene USA og Storbritannia var spørsmålet om fortsatt imperialisme eller avskaffelse av koloniene omstridt gjennom hele krigen. Allerede før USA ble trukket inn i 1941 påvirket amerikansk skepsis til det britiske imperiet samarbeidet mellom de to landene. Etter USA ble angrepet og kom med som krigførende fortsatte USAs motstand mot kolonialisme og imperialisme å prege alliert strategi for bekjempelse av aksemaktene.<ref>Overy 2021, s. 268</ref>

=== Tap og krigsforbrytelser ===

{{Utdypende|dødsfall under andre verdenskrig}}

[[Fil:World War II Casualties2-no.svg|miniatyr|Dødsfall under andre verdenskrig ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/b/b8/World_War_II_Casualties2-no.svg/2560px-World_War_II_Casualties2-no.svg.png stor versjon])]]
[[Fil:Chinese civilians to be buried alive.jpg|miniatyr|Kinesiske sivile i ferd med å skulle begraves levende av japanske soldater ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/67/Chinese_civilians_to_be_buried_alive.jpg stor versjon])]]
[[Fil:Dead or dying children on a Calcutta street (the Statesman 22 August 1943).jpg|miniatyr|Døde eller døende barn i Calcutta, i 1943]]

Anslag for antall omkomne under andre verdenskrig varierer, fordi konflikten var så omfattende at mange dødsfall ikke ble registrert. Verket ''The Cambridge History of the Second World War'' anslår at rundt 60 millioner mennesker døde i krigen,<ref>Geyer 2017, s. 252</ref> av de on lag 1/3-del soldater og 2/3-deler sivile. Mange sivile døde av sykdommer, [[sult]], [[massakre]]r, bombing og overlagt [[folkemord]]. Sovjetunionen alene mistet rundt 27 millioner mennesker under krigen. I Kina døde mellom 10 og 20 millioner som en følge av Japans invasjon og okkupasjon, mens i dagens Indonesia døde minst 4 millioner under japansk okkupasjon. Minst 2,7 millioner japanske soldater og sivile døde som en følge av krigen. Tyskland hadde rundt 5,3 millioner døde soldater, de fleste av dem drept på østfronten, mens rundt 380 tusen tyske sivile ble drept i alliert bombing. Over 14 ganger flere allierte sivile, enn sivile i aksemaktene, ble drept som en følge av krigen. På alliert side ble rundt 450 tusen briter drept, mens om lag 405 tusen amerikanere døde.<ref>Geyer 2017, s. 254–259, 262</ref><ref name="Hastings2012_730–731">Hastings 2012, s. 730–731</ref>

Av totalt antall dødsfall i andre verdenskrig var om lag 85 % på alliert side, de fleste av dem fra Sovjetunionen og Kina. Rundt 15 % av krigens dødsfall var på aksemaktenes side, de fleste fra Tyskland og Japan. Krigens siste år (mai-august 1944 til mai-august 1945) var også det med størst tap, både i Stillehavet og i Europa. Over halvparten av alle tyske soldater som ble drept døde mellom juni 1944 og mai 1945.<ref>Geyer 2017, s. 275</ref> Mange av de allierte dødsfall ble forårsaket av [[krigsforbrytelse]]s begått av tyske og japanske styrker i okkuperte områder. Mellom 11 og 17 millioner sivile døde direkte eller indirekte som en følge av den nasjonalsosialistiske ideologien, blant de rundt 6 millioner jøder under [[holocaust]], sammen med minst fem millioner østeuropeere, sigøynere og homoseksuelle.<ref>Geyer 2017, s. 254–256, 260, 262–265, 268–269</ref><ref name="Hastings2012_730–731"/> Et stort antall serbere, muslimer, sigøynere og jøder ble myrdet av den fascistiske kroatiske organisasjonen [[Ustasja]] i Jugoslavia, mens titusenvis av kroatiske krigsforbrytere og sivile døde i hevnmord etter krigens slutt.<ref>Beevor 2012, s. 827–828</ref>

I Kina døde rundt 16–17 millioner sivile, og 3–4 millioner soldater under den japanske okkupasjonen, totalt om lag 20 millioner mennesker.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.nationalww2museum.org/students-teachers/student-resources/research-starters/research-starters-worldwide-deaths-world-war|tittel=Research Starters: Worldwide Deaths in World War II|besøksdato=15. april 2022|forlag=The National WWII Museum, New Orleans, USA|sitat=Country: China, Military Deaths: 3–4,000,000, Total Civilian and Military Deaths: 20,000,000. Worldwide casualty estimates vary widely in several sources. The number of civilian deaths in China alone might well be more than 50,000,000.}}</ref> I Asia er [[Nanjingmassakren]] den mest kjente japanske krigsforbrytelsen, minst 42 tusen sivile ble drept (andre kilder hevder 200 tusen), mens rundt 20 tusen kvinner ble voldtatt.<ref>Geyer 2017, s. 255</ref>

Etter krigens slutt ble en rekke av aksemaktenes krigsforbrytere stilt for internasjonale domstoler og dømt, mest kjent av dem var [[Nürnbergprosessen]] mot lederne i Tyskland. Ingen allierte sivile eller militære ledere ble stilt for tilsvarende domstoler selv om en rekke krigsforbrytelser ble utført av de allierte. Den i ettertid mest kjente er [[Katyn-massakren]], hvor om lag {{Formatnum:20000}} polske offiserer og soldater ble myrdet av sovjetiske tjenestemenn. Blant de vestlige allierte blir ofte [[Hungersnøden i Bengal (1943)|hungersnøden i Bengal]] hvor rundt {{Formatnum:3000000}} døde nevnt.<ref>Geyer 2017, s. 265–266</ref> Storbritannias og USAs strategiske bombing av Tyskland og Japan som totalt førte til rundt én million døde er også omstridt.<ref>Hastings 2012, s. 529, 542–543</ref><ref>Geyer 2017, s. 258</ref>

=== Holocaust, konsentrasjonsleirer og slavearbeid ===
[[Fil:Krakow Ghetto 06694.jpg|mini|[[Jøde]]r deporteres fra [[getto]]en i [[Kraków]]. [[Polen]] hadde en stor jødisk befolkning før krigen, og var blant stedene som ble hardest rammet av nasjonalsosialistenes systematiske folkemord. [[Holocaust]] tok livet av 90 % av Polens jøder, fra en førkrigsbefolkning på over tre millioner. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/0a/Krakow_Ghetto_06694.jpg stor versjon])]]

{{Utdypende|holocaust|Wannsee-konferansen|den endelige løsning}}

De tyske nasjonalsosialistene var ansvarlig for [[holocaust]], mordene på anslagsvis seks millioner jøder,<ref>Kershaw 2009, s. 499</ref> såvel som to millioner polakker og fire millioner andre som ble ansett for «uverdige liv». Dette inkluderte også handikappede, mentalt syke, sovjetiske krigsfanger, homoseksuelle, frimurere, Jehovas vitner og sigøynere som ledd i overlagt utryddelse.<ref name="Hastings2012_730–731"/> Om lag 12 millioner mennesker, de fleste fra Øst-Europa, ble brukt i den tyske økonomien som tvangsarbeidere.{{tr}} Om lag seksti prosent av sovjetiske krigsfanger i Tyskland døde under krigen, om lag tre millioner mennesker.<ref name="Hastings2012_730–731"/><ref>Hastings 2008, s. 577</ref> 

Sovjetiske arbeidsleire (vanligvis omtalt som [[Gulag]]) var ansvarlig for dødsfall for mennesker fra sovjetokkuperte land som Polen, Litauen, Latvia og Estland, så vel som tyske krigsfanger og sovjetborgere som hadde støttet tyskerne, eller ble antatt å gjøre det.<ref>Hastings 2008, s. 583</ref> Forhenværende krigsfanger ble behandlet med stor mistenksomhet av de sovjetiske myndighetene, de fleste av dem ble straffet og mange ble etter frigjøring fra tysk fangenskap sendt til Gulag. Av over 5 millioner repatrierte sovjetborgere ble om lag 20 % enten henrettet eller gitt en maksimumstraff på 25 år i Gulag. Rundt 3 millioner andre frigjorte sovjetiske fanger og borgere, repatriert fra vestlige land, fikk kortere dommer.<ref>Hastings 2008, s. 733</ref>

Japanske krigsfangeleirer ble også benyttet som arbeidsleirer og hadde et høyt prosentmessig antall dødsfall. [[Tokyoprosessen|Det internasjonale militærtribunalet for Det fjerne østen]] fant at dødsraten blant vestlige fanger var 27,1 %, syv ganger så høy som i tyske og italienske krigsfangeleirer. Mens titusenvis av vestlige krigsfanger ble frigjort etter Japans kapitulasjon var antallet frigitte kinesiske krigsfanger kun 56.{{tr}}

I årene 1935 til 1941 er det anslått at rundt 5 millioner kinesere i det nordøstlige Kina ble tvunget til å arbeide i gruver og fabrikker for de japanske okkupantene. Etter 1942 økte antallet til rundt 10 millioner. På [[Java (øy)|Java]] ble mellom 4 og 10 millioner tvunget til å arbeide for japanerne. Om lag {{Formatnum:270000}} av disse tvangsarbeiderne ble sendt til andre områder kontrollert av japanske styrker og kun rundt {{Formatnum:52000}} ble repatriert (vendte tilbake) til Java.{{tr}}

Etter Japans [[Angrepet på Pearl Harbor|angrep på Pearl Harbor]] undertegnet president Roosevelt i februar 1942 en lov som åpnet for internering av sivile med forbindelse til fienden. Om lag {{Formatnum:150000}} sivile med japansk bakgrunn ble internert i USA og Canada, sammen med titusenvis av sivile med tysk og italiensk bakgrunn. I Sovjetunionen ble over en million sivile tyskere og hundretusener av ungarere sendt på tvangsarbeid og hundretusener av de døde.{{tr}}

=== Total krig – produksjon ===
[[Fil:WorldWarII-GDP-Relations-Allies-Axis-simple.svg|miniatyr|Produksjon relativt forhold mellom de allierte og aksemaktene. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/44/WorldWarII-GDP-Relations-Allies-Axis-simple.svg/2560px-WorldWarII-GDP-Relations-Allies-Axis-simple.svg.png stor versjon])]]

Allerede før krigsutbruddet var det forventet at en kommende konflikt ville bli en [[total krig]], både med bakgrunn i erfaringene fra første verdenskrig, og med den videre økonomiske og teknologiske utviklingen i mellomkrigstiden. Kun nasjoner med høyt utviklet industri og en vel utdannet befolkning, preget av [[modernitet]], kunne makte en slik total mobilisering.<ref>Overy 2021, s. 376–380</ref> 

Før utbruddet av krigen hadde de europeiske allierte en klar fordel overfor aksemaktene både i befolkningsstørrelse og økonomisk styrke. I 1938 hadde de vestlige allierte (Storbritannia med samveldelandene, Frankrike og Polen) 30 % høyere befolkning og [[BNP]] (bruttonasjonalprodukt) enn de europeiske aksemaktene (Tyskland og Italia). Medregnet kolonier hadde de allierte en 5:1 fordel i befolkning og nesten 2:1 i BNP. På samme tid i Asia hadde Kina 6 ganger så stor befolkning som Japan, men bare 89 % høyere BNP, dette overtaket reduseres til tre ganger befolkning og 38 % høyere BNP om Japans kolonier regnes med.<ref group="note">{{Kilde bok|tittel=The Economics of World War II: Six Great Powers in International Comparison|etternavn=Harrison|fornavn=Mark|utgiver=Cambridge University Press|år=1998|isbn=978-0-521-62046-8|utgivelsessted=Cambridge|sider=2, 4, 10|kapittel=The economics of World War II: an overview|sitat=On one side was the Anglo-French alliance system which, when the respective colonial empires are taken into account, comprised nearly 700 million people - one third of the globe's population - and 47,6 million square kilometres. On the other side were the powers of the Axis - Germany (now including Austria), Italy, Japan, and the much smaller colonial empires of Italy in Africa and Japan in East Asia; these amounted to  260 million people and a little more than 6 million square kilometres. Thus the Allies outweighed the Axis by 2.7:1 in population and  7.5:1 in territory. In the Far East, Japan was also at war with China, the population and territory of which exceed those of Japan and its existing colonies by 3.1:1 and 4.9:1. [...] The  prewar GDP of the combined Allied powers exceeded that of the Axis powers by 2.4:1. Subsequently the ratio moved somewhat against the Allies, falling to 2:1 in 1941, because the Axis economies expanded while the resources of France, knocked out of the Allied coalition in 1940, became available to Germany. In 1941 Soviet GDP was also beginning to fall under the impact of German attack. But 1941 was the Allied low point.}}</ref> Den britiske historikeren [[Richard Overy]] argumenterer for at overvekt i ressurser ikke kan forklare sentrale forhold ved krigføringen, etter [[slaget om Frankrike]] i 1940 var Tyskland en økonomisk supermakt, og produserte dobbelt så mye stål som Storbritannia og Sovjetunionen sammenlagt. Med bare en fjerdedel av Tysklands stål, produserte Sovjetunionen mange flere stridsvogner, fly og kanoner, enn hva Tyskland klarte.<ref>Overy 1995, s. 4–6</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Produksjon, eller organisasjon?
|Den britiske historikeren [[Richard Overy]] mener overlegne allierte ressurser er en  for enkel forklaring på aksemaktenes tap. Etter Frankrikes nederlag i 1940 kontrollerte Tyskland mesteparten av økonomien i Europa. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 ble ytterligere ressurser lagt til, samme skjedde med Japan etter [[angrepet på Pearl Harbor]], store deler av Sør-Øst Asia ble tatt av Japan<ref>Overy 1995, s. 4</ref>|align=right}}

Selv om de alliertes overtak i produksjon og befolkning i stor grad ble utjevnet ved Tyskland og Japans innledende fremgang, så ble overtaket en avgjørende faktor da Sovjetunionen og USA kom med på alliert side. Mens aksemaktene produserte {{formatnum:43000}} fly i 1943, produserte de allierte {{formatnum:151000}} fly.<ref>Overy 1995, s. 2</ref> De alliertes kapasitet for større produksjon har ofte blitt tilskrevet større tilgang til naturressurser. Tyskland og Japans nøling med å benytte kvinnelig arbeidskraft, alliert strategisk bombing og sene omstilling til en krigsøkonomi bidro også vesentlig. I tillegg planla hverken Tyskland eller Japan for en lengre krigstilstand, og var heller ikke utstyrt for det. For å øke produksjonen benyttet både Tyskland og Japan millioner av slavearbeidere, Tyskland benyttet rundt 12 millioner slavearbeidere, de fleste fra Øst-Europa,<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/final-compensation-pending-for-former-nazi-forced-laborers/a-1757323|tittel=Final Compensation Pending for Former Nazi Forced Laborers|besøksdato=4. oktober 2024|forfattere=Michael Marek|dato=27. oktober 2005|språk=engelsk|utgivelsessted=Tyskland|forlag=Deutsche Welle|sitat=During World War II, about 12 million people were kidnapped from their homes across Europe and beyond and forced to work for the Nazi regime in Germany.}}</ref> mens Japan tvangsrekrutterte over 10 millioner mennesker i Asia.<ref>Bosworth 2017, s. 549</ref><ref>Geyer 2017, s. 314</ref>

De krigførende partene forsøkte å mobilisere alle landets ressurser for krigsinnsatsen. Historikeren Walter Scheidel har anslått at de sentrale krigførende landene produserte {{formatnum:286000}} stridsvogner, {{formatnum:557000}} kampfly og {{formatnum:11000}} marinefartøyer.<ref>''Financial Times'', 10. oktober 2020, s.7.</ref> Mens Tyskland produserte om lag 92 tusen fly, 53 tusen stridsvogner og 87 tusen kanoner i årene 1941–1944, klarte USA, Storbritannia og Sovjetunionen å produsere om lag 470 tusen fly, 180 tusen stridsvogner og 660 tusen kanoner.<ref>Bell 2011, s. 144–145</ref>

=== Logistikk ===

Et emne som er lite omtalt i populære bøker om andre verdenskrig er [[logistikk]], ofte bare nevnt antydningsvis som «angrepet ebbet ut», når hva som skjedde  var at angrepsstyrken gikk tom for drivstoff, ammunisjon eller begge deler. I mange av krigshandlingene under andre verdenskrig hadde logistikk en avgjørende betydning.{{tr}}

Ved kampene i Nord-Afrika var logistikk en utfordring for begge sider. Styrkene fra aksemaktene Tyskland og Italia måtte frakte drivstoff og forsyninger fra Italia, under konstant trussel om senking av forsyningsskip fra allierte ubåter, eller bombing av allierte fly. Tilsvarende måtte de allierte styrkene få stort sett alt av sine forsyninger med skip rundt Afrika, tolv ganger lengden på aksemaktenes transportvei. Allikevel var det aksemaktene som kom dårligst ut, og hadde mangel på det meste, særlig drivstoff.<ref>Roberts 2010, s. 275–276</ref>

=== Okkupasjon ===

[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-031-2436-03A, Russland, Hinrichtung von Partisanen.jpg|miniatyr|Sovjetiske partisaner hengt av tyske okkupanter i 1943{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-031-2436-03A / Koch}}]]

I Europa forekom okkupasjon i hovedsakelig to svært ulike former. I Nord-Europa, Vest-Europa og Sentral-Europa (Frankrike, Norge, Danmark, [[Benelux]] og de annekterte delene av Tsjekkoslovakia) etablerte Tyskland økonomiske styringssystemer hvor landet i løpet av krigen stjal om lag 69,5 milliarder [[Reichsmark]] (27,8 milliarder US dollar), i tillegg til direkte plyndring av industriprodukter, militærutstyr, råmaterialer og annet løsøre. Inntektene fra de okkuperte nasjonene var over 40 % av hva Tyskland tok inn ved skattlegging av egne borgere, noe som økte til nær 40 % av Tysklands totale inntekter etter hvert som krigen fortsatte.{{tr}}

I Øst-Europa ble den forventede gevinsten av [[Lebensraum]] aldri en realitet da den sovjetiske [[brent jords taktikk]] og skiftende frontlinjer begrenset eller stoppet ressursoverføring til de tyske invasjonsstyrkene. Til forskjell fra i vest oppmuntret den tyske rasepolitikken til omfattende brutalitet mot [[Untermensch]] (undermennesker) og de fleste tyske offensiver ble fulgt av massehenrettelser. Selv om det ble opprettet lokale motstandsgrupper i de fleste okkuperte land så la de ikke vesentlig begrensning på tyske operasjoner før sent i 1943.{{tr}}

{{sitat|Makten og vissheten om å være i stand til  å bruke vold uten noen motstand er den deiligste og mest fordervelige gift som kan innføres i en statsform.<ref>Hastings 2012, s. 549</ref>|[[Hans Frank]], sivil administrator i [[Generalguvernementet]], som omfattet mesteparte av det okkuperte Polen}}

I Asia betegnet Japan land som ble okkupert som en del av det store østasiatiske velstandssfæren, hvor den japanske okkupasjonen og plyndringen ble forsøkt kamuflert som frigjøring av vestlige kolonier. Selv om de japanske styrkene først ofte ble mottatt som frigjørere så førte okkupasjonsstyrkenes omfattende brutalitet til at folkemeningen snudde til det negative i løpet av få uker. Under Japans innledende angrep beslagla de {{Formatnum:640000}} m3 med olje og i løpet av 1943 klarte de å få oljeproduksjonen i [[Nederlandsk India]] opp i 50 millioner fat, om lag 76 % av produksjonen i 1940.{{tr}}

=== Slaget om Atlanterhavet ===
{{Utdypende|slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|den arktiske konvoien}}

Øynasjonen Storbritannia var avhengig av import, noe den tyske [[Kriegsmarine]] forsøkte å stoppe, den tyske admiralstaben anslo at om de senket {{Formatnum:700000}} tonn [[Tonnasje|skipstonnasje]] i måneden i ett år så ble britene tvunget til å be om fred.<ref name="Davies2008_114"/> Britene var svært klar over sin utsatte posisjon og Churchill skrev senere i sine [[memoar]]er at trusselen fra ubåtene var det eneste som virkelig bekymret han under krigen.<ref>Roberts 2010, s. 340</ref><ref>Overy 1995, s. 48</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Sjøkrig i Atlanterhavet">
Renown-7.jpg|Den britiske [[slagkrysser]]en [[HMS «Repulse»|«Repulse»]] leder [[HMS «Renown» (1916)|«Renown»]] og andre skip under en manøver i [[Atlanterhavet]] ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/77/Renown-7.jpg stor versjon])
Sinking of HMS Hood.jpg|Skipet [[HMS Hood (1918)|HMS «Hood»]] var kjent som «The Mighty Hood». Da skipet ble senket 24. mai 1941, etter kamp med det tyske slagskipet [[«Bismarck» (1939)|«Bismarck»]] ble det britiske folk sjokkert {{byline|Julius Caesar Schmitz|type=Maleri}}
Uboat sinking survivors.png|Overlevende tyske sjømenn fra ubåten «U-175». Disse var heldige, da ubåtmannskaper sjelden overlevde at skipet gikk ned{{byline|Jack January, [[United States Coast Guard|USCG]]}}
</gallery>

Ved krigsutbruddet hadde tyskerne få skip i [[Atlanterhavet]]. [[Lommeslagskip]]et [[«Admiral Graf Spee» (1934)|«Admiral Graf Spee»]] opererte imidlertid i Sør-Atlanteren, der det fra september til desember senket ni allierte handelsskip. Trusselen mot [[konvoi]]ene i Sør-Atlanteren gjorde at britene satte inn store ressurser på å få stoppet «Admiral Graf Spee», og den 13. desember ble det tyske skipet sterkt skadet av de britiske krysserne [[HMS «Ajax» (1934)|HMS «Ajax»]], [[HMS «Achilles» (1932)|HMS «Achilles»]], [[HMS «Exeter» (1929)|HMS «Exeter»]] og [[HMS «Cumberland» (1926)|HMS «Cumberland»]] utenfor [[Montevideo]]. Kaptein Langsdorff tok skipet inn til Montevideo for reparasjoner, men måtte forlate havnen, og valgte å senke skipet selv.<ref>Roberts 2010, s. 38, 346–347</ref>

Den tyske marinens hovedstrategi ble etterhvert å sulte ut britene ved hjelp av [[ubåt]]er, en metode de også hadde brukt under første verdenskrig. Etter erobringen av Frankrike og Norge hadde Tyskland fått tilgang på så mange atlanterhavshavner at britene ikke lenger kunne hindre de tyske ubåtene adgang til Atlanteren.<ref>Roberts 2010, s. 343, 347</ref> Britene hadde på sin side flere mottrekk mot den stadig voksende ubåtfaren, det viktigste var at handelsskip ble organisert i konvoier slik som under første verdenskrig, der hver konvoi fikk væpnet eskorte. [[Jager]]ne som ledet ubåtjakten ble utstyrt med [[sonar]]er, samtidig som det nye våpenet [[Hedgehog]] ble utviklet. Viktigst for kampen om Atlanterhavet var sannsynligvis arbeidet som ble gjort i [[Bletchley Park]] hvor de tyske kodene ble avslørt, det gjorde at britene visste stort sett hvor de tyske ubåtene befant seg og kunne styre de langsomtgående konvoiene utenom dem.<ref>Roberts 2010, s. 335, 338, 344, 354, 356–357</ref><ref>Davies 2008, s. 55</ref>

I mai 1941 dro det tyske slagskipet [[«Bismarck» (1939)|«Bismarck»]] på tokt i Atlanterhavet. Etter å ha senket det britiske skipet [[HMS «Hood» (1918)|«Hood»]] utenfor [[Island]] den 24. mai, ble «Bismarck» angrepet og satt ut av spill to dager senere. Den 27. mai ble «Bismarck» senket av en britisk flåte ledet av flaggskipet [[HMS «King George V» (1939)|«King George V»]].<ref>Roberts 2010, s. 349–351</ref>

[[USA]] trådte inn i krigen i desember 1941 etter et japansk angrep på [[Pearl Harbor]], den største amerikanske flåtebasen i [[Stillehavet]]. Grunnet dårlig blending og ingen eller dårlig konvoitjeneste senket tyske ubåter hele 2,5 millioner tonn alliert tonnasje utenfor kysten av USA i perioden januar til august 1942. Med USAs inntreden i krigen fikk de allierte snart en enorm produksjon av nye fartøy,<ref>Davies 2008, s. 42</ref> over to tusen standardiserte handelsfartøy ble levert fra amerikanske verft i årene 1942–1945.<ref>Roberts 2010, s. 345, 361</ref>

Utover i krigen ble forholdene vanskeligere og vanskeligere for de tyske ubåtene. Forbedrede allierte [[doktrine]]r og våpen, sammen med det etter hvert totale allierte [[luftherredømme]]t, gjorde at ubåtene utviklet seg til rene dødsfeller. Av  39&nbsp;000 mann som tjenestegjorde på tyske ubåter omkom hele 28&nbsp;000, en tapsrate på rundt 75 %, blant de høyeste i en våpengren.<ref>Overy 1995, s. 61</ref> En rekke ulike tiltak (flere langtrekkende fly, bedre etterretning, taktikk og utstyr), førte til en drastisk nedgang i tysk senking av allierte handelsskip. I mai 1943 var slaget om Atlanterhavet i praksis vunnet av de allierte. Mens om lag 1000 allierte handelsfartøy ble senket i 1942 ble kun 31 senket i 1944, til tross for sterk økning av den tyske ubåtstyrken til om lag 400 ubåter.<ref>Overy 1995, s. 60–62</ref>

Slagskipet [[DKM Scharnhorst|«Scharnhorst»]] var et av de tyske skipene som utgjorde en trussel mot konvoiene, de allierte fikk sjansen til å eliminere trusselen da «Scharnhorst» julaften 1943 gikk ut for å senke en [[Den arktiske konvoi|alliert konvoi til Russland]]. Tyskerne visste ikke at det britiske slagskipet [[HMS «Duke of York» (1940)|HMS «Duke of York»]], krysseren «Jamaica», [[KNM Stord|«Stord»]] og tre andre allierte jagere fulgte konvoien på avstand den 26. desember 1943. «Scharnhorst» trakk seg tilbake etter første angrep, men ble senket om lag 60 [[nautisk mil|nautiske mil]] utenfor [[Nordkapp]]. Slagskipet [[«Tirpitz» (1939)|«Tirpitz»]] lå i norsk farvann i Nord-Norge, og selv om det sjelden dro ut på tokt var det en kontinuerlig fare for de allierte konvoiene til Sovjetunionen i [[Nordishavet]]. I 1943 og 1944 gjorde de allierte flere forsøk på å senke «Tirpitz», noe som ikke lyktes før november 1944 da det endelig ble senket av et britisk luftraid utenfor [[Tromsø]].<ref>Roberts 2010, s. 352</ref>

=== Luftmakt, bruk av fly i krig ===
Ved utbruddet av andre verdenskrig var det kun Tyskland som hadde utviklet doktrine og utstyr (fly og radio) for taktisk nærstøtte (CAS) til bakkestyrker, motsatsen var Storbritannias satsing på strategisk bombing, og forsvar mot det.<ref>Overy 2021, s. 450–454</ref> Det er en myte at de allierte lederne forventet å vinne krigen med bombing. Målene var mer beskjedne, men bidro til å begrense Tyskland, Italias og Japans økonomi, og bidro sterkt til det tyske Luftwaffes ødeleggelse.<ref>Overy 1995, s. 20</ref>

==== Luftkrig over og mot Tyskland ====
{{utdypende|RAF Bomber Command|United States Army Air Forces|Bombingen av Dresden}}
{{Tekstboks
|overskrift=Ingen presisjonsbombing
|Både aksemaktene og de allierte hadde planer for strategisk bombing, det tyske Luftwaffe begynte i Polen september 1939. I tillegg til å bombe Warszawa og andre større byer, [[Bombingen av Frampol|bombet de Frampol]] massivt, en ubetydelig småby, det kvadratiske gatemønsteret og mangel på luftvernskyts ga minimal risiko og gode muligheter for læring. 700 tonn bomber, 90 % ødelagte bygninger og halvparten av befolkningen på 3 tusen drepte ble resultatet.<ref name="Davies2008_313–315">Davies 2008, s. 313–315</ref>

En britisk rapport fra 1941 viste at bare ett av tre britiske nattbombefly kom nærmere målet enn 8 kilometer. Følgelig var hele byer det minste praktisk mulige målet, og britene begynte med såkalt områdebombing. Offisielt var den allierte bombingen kun rettet mot militære mål, i praksis ble et stort antall sivile rammet.<ref name="Davies2008_313–315"/> En internasjonal konvensjon med forbud mot bombing av sivile ble utarbeidet i Haag i 1923, men ble aldri vedtatt, bombing av sivile var følgelig ikke direkte brudd på folkeretten.<ref>Charles S. Maier, «Targeting the City: Debates and silences about the areal bombing of World War II», fra ''International Review of the Red Cross'', volum 87, nummer 859, september 2005, s. 434</ref>

Om lag 353 tusen døde av bombing i Tyskland,<ref>Overy 2014, s. 476–477</ref> 250 tusen i Sovjetunionen, 100 tusen i Polen, 60 tusen i Storbritannia og 50 tusen i Frankrike.<ref name="Davies2008_313–315"/> Rundt 140 tusen britiske og amerikanske flysoldater omkom under bombetokt i Europa, og 21 tusen vestallierte bombefly gikk tapt.<ref>Charles S. Maier, «Targeting the City: Debates and silences about the areal bombing of World War II», fra ''International Review of the Red Cross'', volum 87, nummer 859, september 2005, s. 436</ref>|align=right}} 

I krigens første år var den britiske bombekampanjen over Tyskland rettet mot tysk [[industri]]. Dette viste seg å være lite effektivt på grunn av svært dårlig treffsikkerhet. Utover i 1942 begynte Storbritannia med en ny strategi: massiv bombing av større tyske byer. Under ledelse av [[Arthur Travers Harris|Arthur «Bomber» Harris]] ble RAFs bombeflyskvadroner bygd opp, samtidig som store ressurser ble lagt i utvikling og produksjon av nye tunge bombeflymodeller. Den britiske [[doktrine]]n gikk ut på å bruke massive formasjoner med bombefly om natten.<ref>Davies 2008, s. 118–119</ref> Før en alliert invasjon i Frankrike var også bombing av Tyskland ansett som en viktig støtte for de sovjetiske styrkene,<ref>Roberts 2010, s. 421</ref> det var den eneste større offensive aksjon mot tyskerne fra de vestlige allierte.<ref>Davies 2008, s. 37, 188</ref> Luftkrigen krevde tyske ressurser som ellers kunne vært satt inn på østfronten,<ref>Beevor 2012, s. 481–482</ref> og de sovjetiske offensivene fikk en enklere oppgave grunnet tysk mangel på flystøtte.<ref>Hastings 2012, s. 593</ref>

Etter hvert ble også 8. armé fra [[United States Army Air Forces|det amerikanske flyvåpenet]] United States Army Air Forces (USAAF) engasjert i bombing av Tyskland.<ref>Davies 2008, s. 119</ref> Amerikanerne bombet på dagtid, de ønsket å ramme mål som var viktige for den tyske krigsøkonomien slik som kraftverk, oljeinstallasjoner og industri, tanken bak var at presisjonen var bedre grunnet amerikanernes avanserte bombesikter. USAAF tok imidlertid feil, amerikanerne bombet like upresist som britene. De amerikanske luftraidene fikk store tap, da tunge bombefly ikke kunne forsvare seg selv effektivt mot tyske jagerfly.<ref>Beevor 2012, s. 483, 493</ref> En radikal endring skjedde, basert på en enkel forbedring, høsten 1943. Britiske og amerikanske jagerfly ble utstyrt med dropptanker, som ga de rekkevidde til å følge bombeflyene helt frem. I løpet av våren 1944 førte det til at de allierte oppnådde luftherredømme over Tyskland, og tapene av allierte bombefly kom ned på et akseptabelt nivå.<ref>Overy 1995, s. 123–124</ref> 

{{sitat|at vi er de barbarene de sier at vi er,  for det vil være fullstendig klart for dem at dette primært er et storstilt angrep på sivilbefolkningen, slik det faktisk helt sikkert kommer til å bli.|Kritisk kommentar fra generalmajor [[Ira C. Eaker]], sjef for USAAF Eighth Air Force, til Operasjon Clarion, angrep på tyske kommunikasjonslinjer<ref>Hastings 2008, s. 480</ref>}}

Den strategiske britiske og amerikanske bombingen ble intensivert mot slutten, mellom september 1944 og april 1945 (en periode på 8 måneder) ble 800 tusen tonn bomber sluppet, om lag 60 % av total tonnasje mellom 1939 og 1945.<ref>Hastings 2008, s. 455</ref> At så mye av bombingen mot Tyskland ble utført det siste månedene, har blitt kritisert i ettertid, men kritikken går begge veier, både mot de vest-allierte som bombet, og mot den tyske ledelsen som ikke overga seg, selv om så godt som alle tyske generaler, fra august 1944, så at Tyskland ville bli slått.<ref>Roberts 2010, s. 416, 438, 444, 476, 506</ref>

Utover i krigen ble problemene med de allierte bomberaidene store for den tyske krigsindustrien, spesielt i [[Ruhr]]. Med de kontinuerlige bombeangrepene og de store sivile tapene håpet man å knekke den tyske kampmoralen. Denne strategien gikk spesielt hardt ut over [[Hamburg]],<ref>Roberts 2010, s. 428–429</ref> men de flste tyske byer, som [[Köln]] og [[Berlin]], ble hardt rammet. I februar 1945 rammet bombene også [[Dresden]], en av de vakreste byene i Europa. Den hadde liten militær verdi, og mange tyske interne flyktninger. Mange sivile ble kvalt i sine kjellere og tilfluktsrom da det massive bomberegnet over byen skapte flere store branner som brukte opp alt oksygenet i luften.<ref>Davies 2008, s. 142</ref>

De alliertes bombing hadde ikke så negativ innvirkning på den tyske kampmoralen at Tyskland ble bombet til overgivelse.<ref>Beevor 2012, s. 495–496</ref> I likhet med erfaringene fra de siviles reaksjoner på Luftwaffes bombing av London, lot det til at de alliertes massive luftangrep faktisk bidro til å styrke det tyske samholdet, og stimulere til fortsatt motstand.<ref>Jones, Woolven, Durodie et al.: ''Civilian morale during the Second World War: Responses to air raids re-examined'', Social History of Medicine, 17 (3): 463–479 DEC 2004</ref>

{{sitat|Det var derfor ironisk at RAF på denne måten forsøkte å gjøre mot tyskerne nøyaktig det samme som tyskerne nettopp hadde mislykkes i å gjøre mot britene|Max Hastings, britisk journalist og historiker, om RAFs bombekampanje mot Tyskland<ref>Hastings 2008, s. 445</ref>}}

Den britiske historikeren Richard Overy argumenterer for at bombingen var kost-effektiv for de allierte, med deres sterkere økonomi kunne de bære belastningen, samtidig som allierte soldater ble spart. Ødeleggelsen av Luftwaffe ledet til et tilnærmet totalt alliert luftherredømme ved invasjonene i Italia og Normandie, og under fremrykkingen mot Tyskland.<ref>Overy 1995, s. 128–131, 162</ref> Den britiske historikeren [[Antony Beevor]] viser også til alliert bombing som et sterkt bidrag til sovjetisk luftherredømme over østfronten i 1944–1945.<ref>Beevor 2012, s. 633</ref>

=== Utvikling i teknologi og krigføring ===

Under andre verdenskrig ble fly brukt i stor og økende utstrekning, som jagerfly, bombefly, rekognoseringsfly og luft-til-bakke støtte. Nyvinninger inkluderte [[luftbro]]er (evnen til raskt å kunne lufttransportere mindre mengder med høyt prioriterte forsyninger, utstyr og personell) og [[strategisk bombing]] (bombing av sivile områder for å ødelegge industri og moral). Forsvar mot fly ble også utviklet, som [[radar]] og luftvernartilleri, som den tyske [[8,8 cm FlaK|88 mm luftvernkanonen]]. [[Jetfly]] ble utviklet og selv om de ble brukt kun i begrenset grad av det tyske Luftwaffe mot slutten av andre verdenskrig, førte det etter krigen til at jetmotorer raskt ble standard for jager- og bombefly i de fleste flyvåpen.{{tr}}

Innenfor sjøkrig ble ny teknologi tatt i bruk på de fleste områder, mest markert ved [[hangarskip]] og [[undervannsbåt]]er. I [[slaget ved Taranto]], [[angrepet på Pearl Harbor]] og [[slaget ved Midway]] viste flyangrep fra hangarskip seg overlegne slagskip, og ble det dominerende overflatefartøy.<ref>Overy 1995, s. 30, 32, 42</ref>

I Atlanterhavet viste eskortehangarskip og langtrekkende maritime overvåkingsfly seg som et sentralt element ved de alliertes konvoitjeneste da de ga økt beskyttelse og bidro til at konvoiene hadde flystøtte også der hvor vanlige landbaserte fly ikke nådde frem.<ref>Overy 1995, s. 54</ref> Britene la vekt på forsvar mot undervannsbåter gjennom bruk av det nye instrumentet [[sonar]], søkelys (såkalte [[Leigh light]]) fra fly, radar for lokalisering av ubåter i overflatestilling, at handelsfartøy seilte i [[konvoi]]er, forbedret taktikk og utstrakt bruk av ulike former for etterretning.<ref>Overy 1995, s. 47–50</ref> Tyskerne utviklet bedre undervannsbåter og effektiv taktikk for koordinerte angrep, såkalt ulveflokktaktikk (tysk: rudeltaktik) og økte antallet ubåter, fra nesten 300 ved begynnelsen av 1942 til nær 400 ved utgangen av året.<ref>Overy 1995, s. 45–46</ref> 

Landkrigen skiftet fra det statiske preget under første verdenskrig til økt mobilitet og samvirke mellom våpengrenene. [[Stridsvogn]]ene, som under første verdenskrig hovedsakelig ble benyttet for å støtte infanteristyrker, fikk en mer sentral rolle under andre verdenskrig. Stridsvognene på begge sider ble utviklet med hensyn til bevæpning, panser, fart og kommunikasjon. På tross av omfattende mekanisering forble infanteri til fots ryggraden i alle lands styrker og de fleste var bevæpnet tilsvarende infanterister under første verdenskrig. Bærbare maskingevær og maskinpistoler ble tatt i utstrakt bruk, og mot slutten av krigen utviklet tyskerne det første [[automatgevær]]et, et våpen som kombinerte egenskaper ved rifle og maskinpistol og som i etterkrigstiden ble standard våpen for de fleste lands infanterister.{{tr}}

Flere av de krigførende nasjonene forsøkte å løse utfordringene med bruk av store kodebøker ved å erstatte dem med maskiner, mest kjent var den tyske krypteringsmaskinen [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma]]. Kryptering ble forsøkt bekjempet med [[signaletterretning]], et felt hvor de allierte hadde stor suksess og fikk tilgang til avgjørende informasjon fra både Tyskland og Japan. De første datamaskinene ble også utviklet under andre verdenskrig, den tyske [[Z3]], den britiske [[Colossus]] og den amerikanske [[ENIAC]]. Styrte missiler i form av den tyske [[V1]] og ballistiske raketter i form av [[V2]], [[Manhattanprosjektet]]s utvikling av [[kjernefysiske våpen]] og [[operasjonsanalyse]] var viktig både militært og sivilt.{{tr}}

=== Moral ===

==== Moral, knyttet til stridsevnen ====
Et lands evne til å føre krig består ikke bare av våpen og soldater, men også både sivile og militæres vilje til å utholde de prøvelser og tap som krigen medfører, noe som vanligvis kalles for styrkenes eller befolkningens moral. Under andre verdenskrig var det en rekke eksempler hvor styrker som var mindretallige eller dårligere bevæpnet sto mot større og bedre utstyrte styrker.<ref>Overy 1995, s. 6</ref> Moralen til de alliertes sivile og militære var et viktig ledd i seieren over aksemaktene.<ref>Overy 1995, s. 17, 22–23, 285–286</ref> For aksemaktenes innbyggere var det et moralsk problem at deres land hadde gått til angrepskrig.<ref>Overy 1995, s. 22–23, 284, 286, 290, 298</ref> Tilsvarende var det en styrke for de allierte at deres kamp ble sett som moralsk overlegen, og at de kjempet en forsvarskrig.<ref>Overy 1995, s. 22, 285–286, 290–291</ref>

{{sitat|Historikere er uvillige til å uttale seg om moralske spørsmål, selv når balansen mellom rett og feil synes klar. Men kan det være noen tvil om at befolkninger vil slåss med mindre glød for en umoralsk sak?|note=<ref group="note">Historians are loth to pronounce on moral issues, even where the balance of right and wrong seems clear-cut. But can there be any doubt that populations will fight with less effect in the service of an evil cause?</ref><ref>Overy 1995, s. 313</ref>|Den britiske historikeren [[Richard Overy]] i boken ''Why the Allies Won''}}

Det har blitt argumentert med at aksemaktenes nederlag var tilnærmet uunngåelig, gitt de alliertes økonomiske overtak. Den britiske historikeren [[Richard Overy]] mener det er feil, og at [[Algeriekrigen]] (1954–1962) som Frankrike tapte, [[Vietnamkrigen]] (1955–1975) som USA tapte og [[den afghansk-sovjetiske krig]] (1979–1989) som [[Sovjetunionen]] tapte, viser at økonomisk overmakt ikke er nok for å vinne en krig.<ref>Overy 1995, s. 324–325</ref>

==== Krigføringen og moralske spørsmål ====

{{utdypende|bombingen av Warszawa under andre verdenskrig|bombingen av Dresden|atombombene over Hiroshima og Nagasaki}}
For de vestlige allierte var det både under selve krigen og etter to store moralske spørsmål knyttet til krigføringen, bombing av sivile og alliansen med Sovjetunionen. For å understreke forskjellen mellom hva som ble ansett som terrorbombing av aksemaktene (Tyskland, Italia og Japan) ble det fremhevet at alliert bombing var mot militære mål, og var presisjonsbombing. Dette var en bevisst fordreining, særlig i de siste årene av krigen. Det sovjetiske regimets undertrykkende karakter var ganske vidt kjent i vestlige land, særlig etter [[Molotov–Ribbentrop-pakten]], støtte til Sovjetunionen var derfor delvis en utfordring, som dels ble forklart behovet å kjempe mot en felles fiende, dels ved at ubehagelige fakta (som [[Katyn-massakren]]) ble dekket over.<ref>Overy 1995, s. 295–297</ref>

{{sitat|Bruken av teknologi laget en distanse mellom de som planla og utførte, og ofrene. Vestallierte bakkestyrker kunne aldri gått amok i Hamburg og drept førti tusen mennesker.|note=<ref group="note">The use of technology produced a distance between those who planned and executed attacks and the victims themselves. A western ground army would never have run amok in Hamburg, murdering forty thousand people.</ref><ref>Overy 1995, s. 296</ref>|Den britiske historikeren Richard Overy om de moralske dilemma i boken ''Why the Allies Won''}}

De tyske lederne, med diktatoren Adolf Hitler i spissen, fremstilte krigen kun som en amoralsk kamp hvor den mest hensynsløse ville vinne, moralske standpunkt var kun noe de [[Dekadanse|dekadante]] statene Storbritannia og USA var opptatt av.<ref>Overy 1995, s. 302–304</ref>

=== Ledelse ===

De øverste lederne i de stridende landene var en blanding av valgte politikere i demokrati og diktatorer. Av de øverste allierte lederne var Frankrikes Daladier og Reynaud, Storbritannias Chamberlain og Churchill og USAs Roosevelt, alle valgt, mens Sovjetunionens Stalin var utvalgt i et diktatur. På aksemaktenes side var lederne i det autoritære Japan utvalgt blant lederskiktet, mens diktatorene Mussolini og Hitler begge tok makten ved kupp.{{tr}}

Mens de allierte lederne (også diktatoren Stalin) fordelte oppgavene blant forskjellige ledere, samlet den tyske diktatoren Hitler makten til å bestemme, særlig etter nederlaget i [[slaget om Stalingrad]].<ref>Overy 1995, s. 21–22</ref><ref>Glantz 2015, s. 151</ref>

=== Eksilregjeringer ===

Etter Tysklands ekspansjon i Europa etablerte åtte land eksilregjeringer i London: Belgia, Tsjekkoslovakia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Jugoslavia. I tillegg hadde [[Frie Frankrike]] under ledelse av [[Charles de Gaulle]] base i London.<ref>Oppenheimer, F. E. (1942). Governments and authorities in exile. ''American Journal of International Law,'' 36(4), 568–595.</ref>

=== Nøytrale land ===

En rekke større og mindre land forsøkte å holde seg nøytrale, i deler av eller hele krigen. Noen ble angrepet av de revisjonistiske statene Italia, Japan og Tyskland, mens andre valgte å slutte seg til de krigførende maktene når de så hvilken vei det gikk, som Argentina og Tyrkia, begge erklærte Tyskland krig i 1945.{{tr}}

I Europa var Sveits, Sverige, Portugal og Irland nøytrale under hele krigen. Spania var formelt nøytralt, men sympatiserte med aksemaktene og landet bidro med én divisjon frivillige på østfronten, [[Den blå divisjon]].<ref>Roberts 2010, s. 110–113</ref>

===Krigsfanger===
[[Fil:Kriegsgefangene.jpg|mini|Tyske krigsfanger etter [[Slaget om Aachen|Aachens fall]] i oktober 1944. Da det tyske nederlaget syntes klart forsøkte mange tyske soldater å ta seg vestover, de heller ønsket å overgi seg til vestmaktene enn til Sovjetunionen ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/6c/Kriegsgefangene_in_Aachen_%281944%29.jpg stor versjon])]]
Det er ukjent hvor mange soldater som var krigsfanger 1939–1945. Den tyske historikeren Kurt W. Böhme anslo rundt 35 millioner.<ref group="note">{{Kilde artikkel|tittel=The Treatment of Prisoners of War in World War II|publikasjon=The Journal of Modern History|doi=10.1086/244883|url=https://www.journals.uchicago.edu/doi/10.1086/244883|dato=1994|fornavn=S. P.|etternavn=MacKenzie|serie=3|språk=en|bind=66|sider=487–520|issn=0022-2801|besøksdato=2023-06-04|sitat=Obtaining an exact figure for the number of POWs is made virtually impossible by the inexactness or unavailability of the records kept by many of the belligerents. The figure of 35 million was put forward by K. W. Bohme, ''Zur Geschichte der deutschen Kriegsgefangenen des Zweiten Weltkrieges'', 15 vols. (Munich, 1962-74), 1, pt. 1:x}}</ref>

Fra 1941 var flere hundre tusen sovjetiske soldater i tysk fangenskap og tyske myndigheter anså at [[genevekonvensjonen]] ikke gjaldt sovjetiske soldater fordi Sovjetunionen ikke hadde signert konvensjonen. Tyske myndigheter sultet systematisk de sovjetiske fangene og kombinert med kulde og epidemier ([[tyfus]] og [[dysenteri]]) ga høy dødsrate. I oktober 1941 døde anslagsvis 5000 fanger daglig. Den tyske hæren henrettet sovjetiske soldater i stort antall blant annet for å slippe å ta seg av dem. [[Auschwitz]] ble opprinnelig brukt til internering av sovjetisk soldater og disse var de første som ble gjenstand for massedrap der. Ved utgangen av februar 1942 var anslagsvis 2 millioner av de 3,3 millioner sovjetiske soldatene tatt til fange døde.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/the-treatment-of-soviet-pows-starvation-disease-and-shootings-june-1941january-1942|tittel=The Treatment of Soviet POWs: Starvation, Disease, and Shootings, June 1941–January 1942|besøksdato=2023-06-04|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref> I februar 1942 ga Hitler ordre om bedre behandling av de sovjetiske krigsfangene fordi de var nyttig arbeidskraft.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/forced-labor-soviet-pows-january-1942-through-may-1945|tittel=Forced Labor: Soviet POWs January 1942 through May 1945|besøksdato=2023-06-04|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref> I løpet av krigen tok tyske styrker omtrent 5,7 millioner sovjetisk soldater til fange; ved utgangen av krigen var 3,3 millioner av disse døde. Tyske myndigheter holdt {{formatnum:231000}} britiske og amerikanske soldater som krigsfanger; av disse døde 8300 (3,6 %) i fangenskapet.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/nazi-persecution-of-soviet-prisoners-of-war|tittel=Nazi Persecution of Soviet Prisoners of War|besøksdato=2023-06-04|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref>

Ved utgangen av krigen var det 11 millioner tyske soldater i krigsfangenskap i omkring 20 land på allierte side, hovedsakelig USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. Omkring 5 millioner ble løslatt kort etter den tyske kapitulasjonen, de siste kom tilbake fra Sovjetunionen i 1956 i forbindelse med at [[Forbundsrepublikken Tyskland|Forbundsrepublikken]] (Vest-Tyskland) og Sovjetunionen opprettet diplomatiske forbindelser. I Sovjetunionen ble de tyske fangene satt til tvangsarbeid blant annet i gruver eller i skogbruket i Sibir. Flere titusen (anslagene sier {{formatnum:40000}}) fanger døde av sult og sykdom i amerikansk fangenskap sommeren 1945 og {{formatnum:20000}} døde under tungt og farlig arbeid i det krigsherjede Frankrike. Anslagsvis {{formatnum:80000}} døde i Jugoslavia på grunn av hardt arbeid og matmangel.<ref>{{Kilde www|url=https://sites.tufts.edu/atrocityendings/2015/08/07/german-pows-deaths-under-allied-control/|tittel=Soviet Union: German Prisoners of War following World War II {{!}} Mass Atrocity Endings|besøksdato=2023-06-04|fornavn=World Peace|etternavn=Foundation|språk=en-US}}</ref>

Tyske soldater tatt til fange av de allierte ble til dels sendt til Nord-Amerika og fangeleirer der, så langt som mulig unna slagmarken i Europa og Nord-Afrika. I 1940 var overføringen til Nord-Amerika dels basert på frykt for tysk invasjon av de britiske øyer samt frykt for at tyske krigsfanger i Storbritannia kunne få våpenforsyninger fra femtekolonister. Ved slutten av krigen var det {{formatnum:36000}} tyske krigsfanger i 26 leirer i Canada.<ref>Stanzel, Franz-Karl (2018). German Prisoners of War in Canada, 1940–1946: An Autobiography-Based Essay. ''Canadian Military History'' 27, 2, s.1–19.</ref> I USA ble over {{formatnum:400000}} krigsfanger fra aksemaktene internert i 500 leirer i det indre av USA (langt fra kystene og de store byene), de første kom i 1942. På grunn av mangel på arbeidskraft tillot USAs myndigheter bruk av fanger til arbeid på fabrikker og gårder, og en stor del av gårdsarbeiderne fikk etterhvert frihet til å reise til og fra på egen hånd. Ved utgangen av krigen var de fleste sysselsatt langt fra de opprinnelige leirene etter at det ble opprettet nye leirer i de fleste delstatene. Mange av de tyske fangene var lettet over å komme til USA og unnslippe krigshandlingene. Innen juli 1946 var alle returnert til Europa, de fleste var på tvangsarbeid i Frankrike og Storbritannia før de ble repatriert til Tyskland og Italia i 1947 og 1948.<ref>{{Kilde www|url=https://daily.jstor.org/prisoners-like-us-german-pow-and-black-american-solidarity/|tittel=Prisoners Like Us: German POW and Black American Solidarity|besøksdato=2023-06-04|dato=2023-02-25|fornavn=Matthew|etternavn=Wills|språk=en-US|verk=JSTOR Daily}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.smithsonianmag.com/history/german-pows-on-the-american-homefront-141009996/|tittel=German POWs on the American Homefront|besøksdato=2023-06-04|forfattere=J. Malcolm Garcia|dato=15. september 2009|fornavn=|etternavn=|språk=en|verk=Smithsonian Magazine}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Returning to America: German Prisoners of War and the American Experience|publikasjon=German Studies Review|url=https://www.jstor.org/stable/27668591|dato=2008|fornavn=Barbara Schmitter|etternavn=Heisler|serie=3|bind=31|sider=537–556|issn=0149-7952|besøksdato=2023-06-04}}</ref> Vel 2000 rømte og disse ble fanget inn igjen etter noen dager eller uker; 12 rømte fanger gikk under jorden og ble ikke repatriert.<ref>{{Kilde www|url=https://www.latimes.com/archives/la-xpm-1985-09-12-mn-21253-story.html|tittel=Hitler's Last Soldier in U.S. Surrenders After 40 Years|besøksdato=2023-06-04|dato=1985-09-12|fornavn=David|etternavn=Holley|språk=en-US|verk=Los Angeles Times}}</ref>

Ved den tyske kapitulasjonen var det {{formatnum:364000}} tyske soldater i Norge (over 10 % av befolkningen) og disse ble repatriert innen utgangen av 1946. Det var {{formatnum:84000}} sovjetiske borgere som hadde vært i tysk fangenskap.<ref>Skodvin, Magne (red.) (1995): ''Norge i krig.'' Bind 8. Oslo: Aschehoug.</ref><ref>Thorne, Andrew (1995): ''Fredsgeneralen''. Oslo: Aschehoug.</ref><ref>Eitinger, Leo: ''Psykiatriske undersøkelser blant flyktninger i Norge''. Oslo: Universitetsforlaget, 1958, s. 7-9.</ref>

== Etterspill ==
[[Fil:Churchill waves to crowds.jpg|miniatyr|Winston Churchill vinker til folkemengde den 8. mai 1945, seiersdagen over Tyskland {{Byline|IWMCollections IWM Photo No.: H 41849}}]]
[[Fil:Colonization 1945.png|miniatyr|Kartskisse over ulike lands kolonier etter andre verdenskrig ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/a/a9/Colonization_1945.png stor versjon])]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-14059-0018, Berlin, Oberbefehlshaber der vier Verbündeten.jpg|miniatyr|De øverste allierte militære ledere i Berlin, juni 1945, Storbritannias [[Bernard Montgomery]], USAs [[Dwight D. Eisenhower]], Sovjetunionens [[Georgij Zjukov]] og Frankrikes [[Jean de Lattre de Tassigny]] {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-14059-0018}}]]

Frankrike, Storbritannia, Nederland og Belgia fortsatte etter 1945 sin imperialistiske kolonipolitikk,<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.theguardian.com/world/2005/may/07/russia.secondworldwar|tittel=We must not forget how war was won|besøksdato=23. desember 2021|forfattere=Richard Overy|dato=7. mai 2005|forlag=The Guardian|sitat=Nor should we forget, when condemning Soviet repression in eastern Europe that allied airforces bombed German and Japanese cities up to the very end of the war, inflicting the deaths of more than 600,000 civilians and opening the nuclear age. After 1945 Britain and France re-imposed undemocratic imperial rule in Africa and south-east Asia. None of the victors has anything to feel smug about. The pursuit of victory made all the allies do things they might never have imagined themselves doing.}}</ref> det tok flere tiår og en rekke kriger før alle de europeiske imperialistmaktenes kolonier ble frigjort fra sine europeiske okkupanter; de siste ble frigjort så sent som i 1990-årene.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.un.org/en/global-issues/decolonization|tittel=Decolonization|besøksdato=10. juni 2024|forlag=United Nations|sitat=The Charter also created the Trusteeship Council as a main organ of the UN. It was to monitor the situation in 11 specific “Trust Territories” which were subject to separate agreements with administering States. These territories had been formally administered under mandates from the League of Nations, or separated from countries defeated in the Second World War, or voluntarily placed under the system by their administering Power. Eleven Territories were placed under this system. All 11 territories that were once under the United Nations Trusteeship have either become independent states or have voluntarily joined neighboring independent countries. The Trust Territory of the Pacific Islands (Palau), which was administered by the United States, was the last territory to become independent in 1994. This happened after a plebiscite in 1993, through which Palau chose to have a free association with the United States. The island country became the 185th member state of the United Nations after it gained independence.}}</ref> Mens resultatet av andre verdenskrig styrket det liberale demokratiet i Vest-Europa, førte det til at autoritære styresett ledet av kommunister styrket seg i Øst-Europa, Sovjetunionen, Kina og deler av Asia.<ref>Overy 1995, s. 2–3</ref>

{{Sitat|Det store paradokset ved den andre verdenskrig er at demokratiet ble reddet ved kommunismens anstrengelser.|note=<ref group="note">The great paradox of the Second World War is that democracy was saved by the exertions of communism.</ref><ref>Overy 1995, s. 3</ref>|Den britiske historikeren [[Richard Overy]] i boken ''Why the Allies Won''}}

For å forsøke å løse fremtidige konflikter fredelig etablerte de allierte [[de forente nasjoner]], offisielt opprettet den 24. oktober 1945, og vedtok [[Menneskerettighetserklæringen]] i 1948 som en generell standard for alle medlemsland. Stormaktene som vant krigen, USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike, ble permanente medlemmer av [[FNs sikkerhetsråd]]. Alliansen mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen begynte å bli dårligere allerede før krigen var avsluttet.{{tr}}

Etterkrigstidens oppdeling av verden ble formalisert ved to internasjonale militære allianser, [[NATO]] ledet av USA og [[Warszawapakten]] ledet av Sovjetunionen. Den lange perioden med politisk og militær spenning mellom de to alliansene, kjent som [[den kalde krigen]], ble ledsaget av et omfattende våpenkappløp og krig ved stedfortredere.{{tr}}

===Tyskland og Europa===
{{Utdypende|fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig|den allierte okkupasjonen av Tyskland|myten om det rene Wehrmacht}}
Etter krigen var over etablerte de allierte okkupasjonsstyre av Tyskland og [[Den allierte okkupasjonen av Østerrike|Østerrike]]. Tyskland ble delt inn i tre vestlige og en østlig okkupasjonssone,<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1971 | tittel = Det femdelte Tyskland | isbn = 8205000417 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071901038 | side = }}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Rastén, Adolph | utgivelsesår = 1965 | tittel = Vest-Tyskland etter krigen: fra nederlaget 1945 til Erhards dilemma 1965 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041801127 | side = }}</ref> kontrollert av de vestlige allierte og Sovjetunionen. Østerrike og Wien ble okkupert og delt i soner på samme måte som Tyskland og Berlin.<ref>Hills, A. (2000). ''Britain and the Occupation of Austria, 1943–45''. Springer.</ref> Tidlig i 1946 ble Østerrikes regjering anerkjent, fred ble inngåt med Jugoslavia i 1951, i [[Den østerrikske statstraktat|1955 ble landet etablert som selvstendig]], nøytral stat og okkupasjonen avsluttet.<ref>Fichtner, P. S. (2009). ''Historical dictionary of Austria'' (Vol. 70). Scarecrow Press.</ref> Umiddelbart etter [[slaget om Berlin]] okkuperte Sovjetunionen hele Berlin.<ref>Beevor, Antony (2002): ''Berlin: The Downfall 1945,'' Viking-Penguin Books, ISBN 978-0-670-03041-5</ref> Berlin ble i utgangspunktet administrert i fellesskap av [[Det allierte kontrollrådet]] og de fire okkupasjonsmaktene hadde ansvar for hver sin sektor av byen. Berlin forble okkupert og delt til gjenforeningen i 1990.<ref>Philip Broadbent and Sabine Hake, eds. ''Berlin: Divided City, 1945–1989'' (Berghahn Books; 2010)</ref> Tyskland betalte vesentlig mer i erstatning for krigsskade etter andre verdenskrig, enn hva landet hadde betalt etter første verdenskrig, uten at det fikk vesentlig negative konsekvenser for landets utvikling, tvert imot så ble landet rikere enn det hadde vært noen gang før.<ref>Weinberg 1994, s. 899–900</ref>

Et [[avnazifisering]] i Tyskland ledet til [[Nürnbergprosessen|rettssaker mot tyske krigsforbrytere]] og fjerning av [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialister]] fra maktposisjoner, selv om denne politikken etter hvert gikk i retning av amnestier og reintegrering av forhenværende nasjonalsosialister inn i samfunnslivet i Vest-Tyskland. Det ble først interesse for rettsforfølgelse av nazister mot slutten av 1960-årene, og den amerikanske TV-serien [[Holocaust (TV-serie)|''Holocaust'']] mot slutten av 1970-årene vakte stor oppsikt og bidro til at foreldelsesfrister på forbrytelser under krigen ble fjernet.<ref>Buruma 2016, s. 166</ref>

Tsjekkoslovakia ble i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før [[Münchenavtalen]] (med unntak av [[Karpato-Ruthenia]] som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina).<ref group="note">{{Kilde artikkel|forfatter=Cordell, Karl og Stefan Wolff|tittel=Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation|publikasjon=Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity|url=http://dx.doi.org/10.1080/00905990500088610|dato=2005|nummer=33(2)|sider=255–276|sitat=}}</ref> Tyskland mistet ¼ av det territorium landet hadde i 1937, de østlige områdene [[Schlesien]], [[Neumark]] og det meste av [[Pommern]] ble tatt over av Polen. [[Østpreussen]] ble delt mellom Polen og Sovjetunionen, etterfulgt av fordriving av rundt 9 millioner tyskere i disse områdene pluss rundt 3 millioner fra [[Sudetenland]], til Tyskland. I 1950-årene var hver femte vesttysker en flyktning fra øst. Sovjetunionen tok også over de polske områdene øst for [[Curzonlinjen]] (hvorfra rundt 2 millioner polakker ble fordrevet), det østlige Romania, deler av Finland og de tre [[Baltikum|baltiske statene]].{{tr}}

Etter andre verdenskrig ble Tyskland [[de facto]] (i praksis) delt. Ut fra den vestlige og østlige okkupasjonssonen ble to uavhengige stater etter hvert etablert, de tre vestallierte okkupasjonssonene ble til [[Vest-Tyskland]] og den sovjetiske okkupasjonssonen ble til [[Den tyske demokratiske republikk]]. Resten av Europa ble også delt i en vestlig og en sovjetisk [[interessesfære]]. De fleste land i Øst- og Sentral-Europa ble dominert av Sovjetunionen og fikk tilsvarende styresett, det eneste uavhengige landet i Øst-Europa var [[Jugoslavia]].{{tr}}

===Asia===
I Asia ledet USA okkupasjonen av Japan og administrerte Japans tidligere øybesittelser i den vestlige delen av Stillehavet, mens Sovjetunionen okkuperte og etter hvert annekterte [[Sakhalin]] og [[Kurilene]]. Korea, som tidligere ble styrt av Japan, ble delt og i årene 1945–1948 okkupert av USA i sør og Sovjetunionen i nord. I 1948 ble det etablert to separate koreanske republikker, begge gjorde krav på å representere hele landet og i 1950 ble [[Koreakrigen]] utløst ved at [[Nord-Korea]] angrep [[Sør-Korea]].{{tr}}

I Kina fortsatte nasjonalistene og kommunistene [[Den kinesiske borgerkrig|borgerkrigen]] i 1946, hvor kommunistene vant og etablerte folkerepublikken Kina på fastlandet, mens nasjonalistene flyktet til [[Taiwan]] i 1949. I Midtøsten markerte de arabiske statenes avvisning av [[FNs delingsplan for Palestina]] og etableringen av staten [[Israel]] en opptrapping av [[Midtøsten-konflikten]]. Mens europeiske kolonimakter forsøkte å holde fast ved deler av sine koloniområder medførte tapet av ressurser og prestisje at de ulike lands kolonier etter hvert ble selvstendige stater.{{tr}}

===Økonomi===
Verdensøkonomien ble utsatt for store belastninger under og etter krigen, selv om berørte land ble påvirket i svært ulik grad. USA kom bedre ut av krigen enn noen annen nasjon, dets [[BNP]] (bruttonasjonalprodukt) per innbygger var større enn for noe annet land og USA dominerte verdensøkonomien. I årene 1945–1948 forsøkte USA og Storbritannia å [[Morgenthauplanen|begrense Tysklands industri]], dette berørte også andre europeiske land og førte til at den europeiske gjenreisningen ble forsinket med flere år.{{tr}}

Den tyske og vesteuropeiske økonomien begynte å forbedres etter den [[Tysk mark|vesttyske valutareformen]] i 1948 og liberaliseringen av økonomien som innføringen av [[Marshallplanen]] medførte var også en faktor for økonomisk vekst. Den raske økonomiske gjenreisningen i Vest-Tyskland ble etter hvert kjent som [[Wirtschaftswunder]] og den franske og italienske økonomien vokste også. I kontrast var Storbritannias økonomi dårlig og selv om landet mottok 1/4-del av Marshallplanen fortsatte landets økonomiske nedgang i tiår fremover.{{tr}}

Selv om Sovjetunionen hadde svært store menneskelige og materielle tap under krigen så oppnådde landet hurtig vekst i produksjonen i de første årene etter krigen. Japan opplevde en svært hurtig økonomisk vekst etter krigen og ble snart en stor eksportør av både forbruksvarer og industriutstyr. Kina hadde en lavere økonomisk vekst og nådde ikke sin førkrigskapasitet før 1952.{{tr}}

== Se også ==
* [[Tidslinjer i andre verdenskrig]]

== Noter ==
<references group='note'/>

== Referanser ==
<references/>

== Kilder ==

=== På norsk ===
* [[Antony Beevor|Beevor, Antony]]: ''Den andre verdenskrig'', Cappelen Damm 2012, ISBN 978-82-02-32861-0
* [[Ian Buruma|Buruma, Ian]]: ''Vekten av skyld'', Press 2016, ISBN 9788232800926
* [[Norman Davies|Davies, Norman]]: ''Europa i krig : 1939–1945 : ingen enkel seier'', [[Gyldendal Norsk Forlag|Gyldendal]] 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
* Hastings, Max: ''Armageddon : kampen om Tyskland 1944-45'', Historie & kultur 2008, ISBN 9788292870075
* Hastings, Max: ''Helvete brøt løs : verden i krig 1939-1945'', [[Font forlag]] 2012, ISBN 978-82-8169-210-7
* [[Rolf Hobson|Hobson, Rolf]]: ''Europeisk politisk historie 1750–1950'', [[Cappelen Damm Akademisk]], Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
* [[Harald Høiback|Høiback, Harald]]: ''Krigføring - hvordan kriger planlegges, utføres og vinnes'' (J.M. Stenersens forlag), 2023 ISBN 9788272018152
* [[François Kersaudy|Kersaudy, François]]: ''Kappløpet om Norge'', Grøndahl, Oslo 1990, ISBN 8250417542 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010102920001 e-bok] fra NB)
* [[Ian Kershaw|Kershaw, Ian]]: ''Skjebnevalg : ti beslutninger som endret verden, 1940–1941'', Historie & kultur 2009, ISBN 978-82-92870-17-4
* Roberts, Andrew: ''Krigens storm : historien om andre verdenskrig sett med nye øyne'', Cappelen Damm 2010, ISBN 978-82-02-27666-9
* Simons, Gerald: ''Seier i Europa'', Gyldendal 1982, ISBN 8205132577 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400174 e-bok] fra NB)
* Thuesen, Nils Petter: ''Den andre verdenskrig : fra dag til dag'', Historie & kultur, 2014, ISBN 978-82-92870-94-5

=== På engelsk ===
* Bell, P. M. H, ''Twelve Turning Points of the Second World War'', Yale University Press, 2011, ISBN 978-0-300-18770-0
* Benz, Wolfgang: ''A Concise History of the Third Reich'', University of California Press, 2006, ISBN 978-0-52025383-4
* [[Richard J. Evans|Evans, Richard J.]] ''The Third Reich in Power, 1933–1939'', Penguin, 2006, ISBN 978-0-141-00976-6
* Glantz, David M. og House, Jonathan M., ''When Titans Clashed'', University Press of Kansas, 2015, ISBN 978-0-7006-2121-7
* Kershaw, Ian (2015), ''To Hell And Back'', Penguin, ISBN 978-0-141-98043-0
* Mawdsley, Evan (sjefsredaktør) ''The Cambridge History of the Second World War''
** Ferris, John og Mawdsley, Evan (red.) ''The Cambridge History of the Second World War'', bind 1, 2017, ISBN 978-1-108-40638-3
** Bosworth, Richard J. B. og Maiolo, Joseph A. (red.) ''The Cambridge History of the Second World War'', bind 2, 2017, ISBN 978-1-108-40640-6
** Geyer, Michael og Tootze, Adam (red.) ''The Cambridge History of the Second World War'', bind 3, 2017, ISBN 978-1-108-40641-3
* [[Richard Overy|Overy, Richard]], ''Why the Allies Won'', London 1995, ISBN 0-224-04172-X
* Overy, Richard, ''The Bombing War, Europe 1939–1945'', Penguin, 2014 ISBN 978-0-141-00321-4
* Overy, Richard, ''Blood and Ruins: The Last Imperial War, 1931–1945'', 2021, Viking, ISBN 978-0670025169
* Weinberg, Gerhard L.: ''A World at Arms; A Global History of World War II'', Cambridge University Press, 1994, ISBN 0-521-55879-4

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Språkikon|engelsk|engelsk}} [http://www.bbc.co.uk/history/worldwars/wwtwo/ BBCs sider om andre verdenskrig]

{{Portal|Andre verdenskrig}}
{{Andre verdenskrig}}
{{Utmerket}}
{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Verdenskriger]]
[[Kategori:Andre verdenskrig| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]