Redigerer Altaihaukeskjegg

{{Taksoboks
| bilde=552 Crepis multicaulis.jpg
| bildetekst=Altaihaukeskjegg
| norsknavn= altaihaukeskjegg<ref name="adb_taxon_100538" />
| vitenskapsnavn= 
| regnum = [[planter]]
| divisio = [[karplanter]]
| classis = [[blomsterplanter]]
| ordo = [[kurvplanteordenen]]
| familia = [[kurvplantefamilien]]
| subfamilia = [[Cichorioideae]]
| tribus=[[Cichorieae]]
| genus = [[Haukeskjeggslekta|haukeskjegg]]
| autor=[[Carl Friedrich von Ledebour|Ledeb.]]
| rødlistestatusno = {{Rødliste|VU|no}}<br /><small>[[Artsdatabanken]] (2021)</small><ref name="adb rano" />
}}
{{Taksoboks-art
| habitat=tørre og solfylte fjell og i rasmark
| utbredelse=[[Eurasia]]}}
'''Altaihaukeskjegg''' (''Crepis multicaulis'') er en plante i [[kurvplantefamilien]], en av totalt sju [[Haukeskjeggslekta|haukeskjeggarter]] som er funnet i Norge. Hovedutbredelsesområdet for arten er i fjellområdene i [[Sentral-Asia]] og [[Sibir|Sør-Sibir]], men den har én isolert forekomst i [[Finnmark]] i Norge og noen spredte forekomster nord i den europeiske delen av [[Russland]].

Den er en av de mest myteomspunnete planter i norsk [[Flora (botanikk)|flora]]. Altaihaukeskjegg ble funnet i [[Meskelv]] i [[Nesseby]] i 1851 og var deretter sterkt ettersøkt av botanikere som samlet den. Innsamling kombinert med beiting gjorde at den ble sterkt redusert på dette stedet. I 1919 ble den [[Fredning av planter|fredet]] og på begynnelsen av 1930-tallet ble den vesle populasjonen som var igjen inngjerdet, dette gjorde vekstvilkårene vanskligere og planten lettere å finne for samlere. Etter at den sist ble sett i 1943, ble den ettersøkt på stedet i lang tid etterpå, men ikke funnet igjen. Den ble igjen ble påtruffet i [[Båtsfjord]] i 2008, 65 år etter forrige observasjon.

== Utseende ==
Altaihaukeskjegg blir 10–20 cm høy i Norge.<ref name="Fægri"/> Andre steder varierer høyden mellom 8 og 60 cm. Planten har en grunnstilt [[Bladstilling|bladrosett]]. [[Stengel|Blomsterstengelen]] er forgreina med små, linjeformede, helranda blader i forgreiningspunktene. Disse bladene er stengelomfattende, noe som skiller arten fra den ganske like [[fransk haukeskjegg]] (''Crepis nicaeensis'').<ref name=TFFlora/><ref name=FloraOfChina/> Rosettbladenes form varierer; pressede eksemplarer fra den klassiske lokaliteten i Nesseby og foto av den nye lokaliteten fra Båtsfjord viser nærmest helrandede, ganske små blader,<ref name="Nordhagen_1963" /><ref name="RI_2008" /><ref name="SAS_2015" /> mens belegg av planter dyrket fra Nesseby-lokaliteten viser blader som er dypt fliket. Plantene i Finnmark utvikler kanskje ikke flikede blader på grunn av ugunstig lokalklima.<ref name="Nordhagen_1963" /> Ifølge ''Flora of China'' varierer formen på rosettbladene mye.<ref name="FloraOfChina" /> Plantene har oftest flere [[Kurv (blomsterstand)|korger]] samlet i en [[halvskjerm]]. Hver korg består av 30–40 tungekroner. Kronene er gule med rødbrun kant og korgdekkbladene har mørke kjertelhår. Som hos alle andre haukeskjeggarter, har korga ingen rørkroner. Frøet er rødbrunt med 10–20 ribber og har en hvit [[fnokk]].<ref name="FloraOfChina" /><ref name="TFFlora" /> Artens [[Livshistorieteori|livshistoriestrategi]] er uklar; kilder angir [[Ettårig plante|ettårig]]<ref name="Blytt_1906" /><ref name="Lid_1944" />, [[Toårige planter|toårig]]<ref name="Blytt_1906" /><ref name="Fægri" /> eller [[Flerårig plante|flerårig]].<ref name="Lid7" /><ref name="FloraOfChina" />

== Navn ==
Det norske navnet er etter [[Altaj (fjellkjede)|Altajfjellene]] i grenseområdene mellom Russland, Kina, Mongolia og Kasakhstan. [[Språkrådet]] anbefaler at navnet på fjellkjeden skrives ''Altaj'' på norsk, men det tar ikke [[Artsdatabanken]] hensyn til.<ref name=adb/> I det [[Nomenklatur (biologi)|vitenskapelige]] navnet ''Crepis multicaulis'' betyr ''crepis'' «sko», mens ''multicaulis'' betyr «mangestilket».<ref name="Fægri"/> Arten ble vitenskapelig [[Artsbeskrivelse|beskrevet]] i 1829 av [[Carl Friedrich von Ledebour]] med [[Typelokalitet (biologi)|typelokalitet]] sannsynligvis i Altaj.<ref name=Nordhagen_1963/>

== Økologi og utbredelse ==
Artens voksesteder i Norge er rasutsatte, tørre, forvitra skiferbakker. I Norge har denne arten hatt to kjente voksesteder. Den opprinnelige lokaliteten i Nesseby ved bredden av [[Meskelva]] hvor arten ikke er sett siden 1943, og den eneste nå kjente lokaliteten Sandfjorddalen i Båtsfjord. Artens utbredelse i verden er ganske disjunkt: da arten fantes i Nesseby var nærmeste kjente lokalitet i Altajfjellene, ca. 4000 km lenger sørøst.<ref name="Fægri">Fægri, Knut. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042504011 Norges planter]''. Cappelen 1960. Bind 2, side 313</ref> 

Senere er arten funnet flere steder i den europeiske delen av Russland, blant annet på østsiden av [[Kvitsjøen]] (ca. {{formatnum:1000}} km øst for de norske funnene) og i nordlige deler av [[Uralfjellene]]. Ellers finnes arten i [[Elburzfjellene]] i [[Iran]], [[Kashmir]], [[Kasakhstan]], [[Kirgisistan]], [[Mongolia]], [[Pakistan]], sørlige [[Sibir]], [[Tadsjikistan]] og [[Xinjiang]] i [[Kina]]. Typiske voksesteder i Asia er skog, skogkanter, grasmark og grusområder langs elver.<ref name=Nordhagen_1963/><ref name=FloraOfChina/>

Den eneste kjente [[Populasjon|populasjonen]] i Norge per i dag består av flere hundre individer og finnes på et relativt vanskelig tilgjengelig område. Arten er gitt status ''sårbar'' i [[Norsk rødliste for arter]] fordi det bare er én kjent populasjon. Selv om denne populasjonen virker livskraftig og trygg, vil én enkelt populasjon være sårbar for ulike ytre påvirkninger.<ref name= SAS_2015/><ref name="adb rano" />

Det er flere teorier om årsaken til forekomsten i Øst-Finnmark, langt unna det primære utbredelsesområdet. Noen ser den i sammenheng med russehandelen langs Varangerhalvøya, mens andre ser den som det siste voksestedet for en steppepioner.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1994 | forfatter = Ryvarden, Leif | artikkel = Kurvplantefamilien | tittel = Norges planter. Bind 4 | isbn = 8202142539 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091638046 | side = 57}}</ref>

[[Rolf Nordhagen (botaniker)|Rolf Nordhagen]] mente at utbredelsen til altaihaukeskjegg best kunne forklares ved den såkalte [[overvintringsteorien]]. Han hevdet at arten hadde vokst i Finnmark siden [[pliocen]], og at den hadde overlevd [[istid]]ene i isfrie [[Refugium (økologi)|refugier]] ved kysten.<ref name=Nordhagen_1963/> [[Kvartærgeologi|Kvartærgeologer]] har omfattende bevis for at både [[Finnmark]] og det tilstøtende [[Barentshavet]] var dekket av en tykk [[innlandsis]]. Imidlertid har ingen kunnet påvise mulige refugier i området.<ref name=Brochmann03/>

I Nord-Skandinavia finnes det også andre sjeldne planter med lignende utbredelse: [[sibirnattfiol]] (''Lysiella oligantha''), [[kveinhavre]] (''Trisetum subalpestre''), [[masimjelt]] (''Orytropis deflexa'') og [[lukttelg]] (''Dryopteris fragrans''). Både altaihaukeskjegg og de andre fire planteartene har store sprang mellom utbredelsen i Skandinavia og funnene lenger øst. Ingen av artene er typiske høyfjellsplanter eller arktiske planter, som kan ha overlevd i et kystrefugium. De trives i et kontinentalt [[innlandsklima]], og alle unntatt sibirnattfiol er [[pionerplante]]r som raskt blir utkonkurrert av annen vegetasjon. En mulig forklaring er at disse plantene var vanlige i det åpne landskapet ved istidens slutt, men at konkurranse etterpå har snevret inn utbredelsen.<ref name=hland90/>

== Oppdagelse, utrydning og gjenoppdagelse ==
Det var prost og ordfører [[Christian Sommerfelt (prest)|Christian Sommerfelt]], sønnen til den mer kjente botanikeren og presten [[Søren Christian Sommerfelt (1794–1838)|Søren Christian Sommerfelt]], som oppdaget arten ved Meskelv i 1851.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Dahl, Ove | utgivelsesår = 1934 | tittel = Floraen i Finnmark fylke | utgivelsessted = Oslo | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015051308236 | side = 74-75}} </ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Blix, Erik Schytte | utgivelsesår = 1996 | tittel = Ordførere i Nesseby kommune: 1846-1966 | isbn = 8277460058 | utgivelsessted = [Varangerbotn] | forlag = [Nesseby kommune] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014042808086 | side = 10-13}} </ref> Sommerfelt beskriver en ganske dramatisk historie om hvordan han oppdaget arten. Under en embetsreise gikk han ved bredden av Meskelva og kom for langt ut på kanten av en skrent. Han skled utfor og prøvde å klamre seg fast i, og fikk hånden på en gresstue som ikke var sterk nok til å stanse videre fall. Da han sto ved foten av skrenten, oppdaget han at han hadde en ukjent plante i hånden. 

Hvorvidt Sommerfelt selv klarte å bestemme arten er uklart. Professor Rolf Nordhagen mener at dette er sannsynlig, ettersom russiske floraer, delvis skrevet på latin, var kjent på denne tida.<ref name=Nordhagen_1963/> Eventuelt fikk han bistand og bekreftelse fra professor [[Matthias Numsen Blytt|M. N. Blytt]] ved [[Botanisk museum (Oslo)|Botanisk Museum i Oslo]]. Sommerfelt publiserte ikke selv noe om funnet, men det gjorde den svenske botanikeren [[Thore Magnus Fries]], som fikk se plantene hos Sommerfelt under sin reise i Norge i 1857.<ref name=Fries_1851/><ref>Holmboe, Jens. «Om den første opdagelse av Crepis multicaulis i Europa». ''Svensk botanisk tidsskrift'' 1926; 485-486. [http://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:1202107/FULLTEXT01.pdf Les på Internett].</ref> Fries takket Sommerfelt for hjelpsomhet og bekreftet at Sommerfelt så arten for første gang i 1851. 

Den eneste daværende kjente lokaliteten for altaihaukeskjegg i [[Europa]] ble et sted som ble hyppig oppsøkt av botanikere og samlere i årene etterpå. Den omfattende innsamlingen førte til at bestanden ble sterkt redusert og i 1919 ble arten fredet ved lov.<ref name= Nordhagen_1963/><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Wille, N. | utgivelsesår = 1909 | tittel = Om naturens mindesmærker og deres bevarelse | utgivelsessted = Kristiania | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015082608059 | side = 19}} </ref> Det som trolig førte til at Meskelv-populasjonen gikk tapt, var at det tidlig i 1930-årene ble satt opp et nettinggjerde med et stort skilt med det norske [[Norges riksvåpen|riksvåpenet]] og beskjeden «Fredet ved lov». Dette ga to virkninger. Dels endret det stedets [[økologi]] fordi [[Beite|beitedyr]] ble sperret ute og stedet da mistet den forstyrrelsen av skiferjorda som ga denne [[Konkurranse (biologi)|konkurransesvake]] arten sitt fortrinn. Området innenfor gjerdet ble snart dominert av ulike [[Grasfamilien|grasarter]].<ref name="Fægri"/><ref>Alm, Torbjørn og Anders Often. «[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010120206009  Altaihaukeskjegg og Polarflokk - eller artsvern på godt og vondt]». ''Ottar'', nr 222 = nr 4, 1998; 45-48</ref> I tillegg viste inngjerdinga, nær veien på nordsiden av [[Varangerfjorden]], tydelig for alle hvor denne ytterst sjeldne planten vokste, og dette førte til enda større innsamling.<ref name=Nordhagen_1963/><ref name="adb rano" /> Den siste dokumenterte observasjonen av arten på stedet ble gjort av legen Julius Martin Marcussen med hjelp av den daværende grunneieren på stedet, «gårdbruker Mauritzen», i juni 1943. Marcussens fargebilder av inngjerdingen og den angivelige altaihaukeskjegg-planta ble publisert i [[Blyttia]] i 1985.<ref name=Marcussen_1985/> På tross av senere ettersøking på stedet er arten aldri funnet igjen i området.

I forbindelse med en revidert utgave av sin bok ''Norges nasjonalparker''<ref name= Ryvarden_2011/> besøkte professor [[Leif Ryvarden]] den nyopprettede [[Varangerhalvøya nasjonalpark]] sammen med bl.a. stipendiat Marianne Iversen, som hadde vært med på forundersøkelsene i forbindelse med nasjonalparken.<ref name=RI_2008/> I det indre av nasjonalparken i Sandfjorddalen gjorde de en observasjon av en ukjent plante i en [[rasmark]]. Et par eksemplarer ble samlet for pressing, og plantene ble fotografert. I en slags reprise av Sommerfelts oppdagelse 157 år tidligere visste Ryvarden og Iversen ikke umiddelbart hva slags funn de hadde gjort, men de ble snart klar over  at altaihaukeskjegg var funnet på en ny lokalitet ca. 50 km nordøst for den tidligere kjente norske lokaliteten.<ref name="adb rano" /> Populasjonen ble anslått til ca. 10 individer. Senere er det funnet en delpopulasjon noen hundre meter unna den første og samlet anslås populasjonen å bestå av så mye som tusen individer.<ref name=SAS_2015/>.

== Referanser ==
<references>
<ref name="adb_taxon_100538">{{Kilde www
  |url = https://www.artsdatabanken.no/Taxon/_/100538
  |tittel = Artsdatabankens artsopplysninger
  |besøksdato = 2022-03-01
  |utgiver = Artsdatabanken
  |dato = 2022-03-01
 }}</ref>

<ref name=Lid7> {{Kilde bok
  | forfatter= Lid, Johannes og Dagny Tande Lid
  | redaktør= R. Elven
  | utgivelsesår= 2005
  | tittel= Norsk flora
  | utgave= 7f
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= Samlaget
  | isbn= 82-521-6029-8
 }}</ref>
<ref name=Nordhagen_1963>{{Kilde artikkel
 | forfatter=Nordhagen, Rolf
 | tittel=Om ''Crepis multicaulis'' (Led.) og dens utbredelse i Norge, arktisk Russland og Asia
 | publikasjon=Blyttia
 | utgivelsesår=1963 
 | bind=21
 | nummer=1
 | side=1-42
 | url=http://www.nhm.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/DR-2010C/Blyttia_21-1.pdf
 | issn=0006-5269
}}</ref>
<ref name=Marcussen_1985>{{Kilde artikkel
 | forfatter=Marcussen, J. M.
 | tittel=Botanisk raritet i Øst-Finnmark
 | publikasjon=Blyttia
 | utgivelsesår=1985
 | bind=43
 | nummer=4
 | side=171-172
 | url=http://nhm2.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/DR-2010C/Blyttia_43-4.pdf
 | issn=0006-5269
}}</ref>
<ref name=RI_2008>{{Kilde artikkel
 | forfatter=Ryvarden, L. og M. Iversen
 | tittel=Altaihaukeskjegg ''Crepis multicaulis'' - allikevel ikke utryddet
 | publikasjon=Blyttia
 | utgivelsesår=2008
 | bind=66
 | nummer=3
 | side=140-143
 | url=http://nhm2.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/blyttia_pdf/Blyttia_200803_skjermkvalitet_hele.pdf
 | issn=0006-5269
}}</ref>
<ref name=Fries_1851>{{Kilde artikkel
 | forfatter=Fries, T. M.
 | tittel=Nya Skandinaviska växter: Intybus multicaulis (Led.)
 | publikasjon=Botaniska Notiser
 | utgivelsesår=1857
 | bind=
 | nummer=11
 | side=5-7
 | url=http://journals.lub.lu.se/index.php/bn/article/view/9281/8840
}}</ref>
<ref name= SAS_2015>{{Kilde bok
 | forfatter= Sommersel, G. A. Aslaksen, I.A. og Skulgam, T.
 | utgivelsesår=2015
 | tittel= Altaihaukeskjegg i Varangerhalvøya nasjonalpark, Båtsfjord kommune. Søk etter nye forekomster i 2014
 | url=http://www.ecofact.no/rapporter/Ecofact%20rapport%20442%20altaihaukeskjegg.pdf
 | utgiver=Ecofact
 | utgivelsessted=Tromsø
 | isbn=9788282624367
}}</ref>
<ref name=Blytt_1906>{{Kilde bok
  | forfatter= Blytt, Axel
  | utgivelsesår= 1906
  | tittel= Haandbog i Norges Flora
  | utgivelsessted= Kristiania
  | forlag= Cammermeyers
 }}</ref>
<ref name=Ryvarden_2011>{{Kilde bok
  | forfatter= Ryvarden, Leif
  | utgivelsesår= 2011
  | tittel= Norges nasjonalparker
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= CappelenDamm
 }}</ref>
<ref name=Lid_1944>{{Kilde bok
  | forfatter= Lid, Johannes
  | utgivelsesår= 1944
  | tittel= Norsk flora
  | utgave= 1
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= Samlaget
 }}</ref> 
<ref name=FloraOfChina>{{Kilde www
 | url=http://www.efloras.org/florataxon.aspx?flora_id=2&taxon_id=200023805
 | tittel=''Crepis multicaulis''
 | besøksdato=20.08.2015
 | verk=Flora of China
}}</ref>
<ref name=TFFlora>{{Kilde bok
| forfatter=C. Grey-Wilson og M. Blamey
| andre=Norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding
| utgivelsesår=1992
| tittel=Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa
| side=440
| forlag=Teknologisk Forlag
| url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016021107578
| isbn=82-512-0355-4
}}</ref>
<ref name=adb>
{{Artsdatabanken|132065|2017-08-02}}
</ref>
<ref name=Brochmann03>{{Kilde artikkel
| ref=refBrochmann| forfatter=Brochmann, Chr. m.fl.
| tittel=Glacial survival or tabula rasa? The history of North Atlantic biota revisited
| publikasjon=Taxon
| språk=engelsk
| utgivelsesår=2003
| bind=52
| nummer=3
| side=417&ndash;450
| url=http://www.botany.wisc.edu/courses/botany_422/readings/Brochmann%262003.pdf
| doi=10.2307/3647444
| issn=0040-0262}}
</ref>
<ref name=hland90>{{Kilde artikkel
| forfatter=Høiland, Klaus
| tittel=Sibirnattfiol (''Platanthera obtusata'' subsp. ''oligantha'') - den forjettede orkidé
| publikasjon=Blyttia
| utgivelsesår=1990
| bind=48
| nummer=3
| side=111–118
| url=http://nhm2.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/DR-2010C/Blyttia_48-3.pdf
| issn=0006-5269}}
</ref>
<ref name="adb rano">{{Kilde www
 | url = https://artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/24691
 | tittel = Karplanter. Vurdering av altaihaukeskjegg ''Crepis multicaulis'' som VU for Norge
 | besøksdato = 2023-03-29
 | forfattere = Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O
 | dato = 2021-11-24
 | verk = Norsk rødliste for arter 2021
 | utgiver = Artsdatabanken
 | url-tilgang = åpen
 }}</ref>
</references>

== Eksterne lenker ==
*{{Artslenker}}
* [http://www.uib.no/arboretet/65472/norges-sjeldneste-plante Norges sjeldneste plante ?], uib; Arboretet og Botanisk hage Milde (Denne nettsiden sier at arten forsvant på grunn av beiting, men den forsvant på grunn av ''opphør'' av beiting; se Nordhagen 1963 og Artsdatabanken)
* [http://www.nordaflora.no/crepis_multicaulis.htm Nordaflora – altaihaukeskjegg]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kurvplantefamilien]]
[[Kategori:Gule blomster]]
[[Kategori:Karplanter på norsk rødliste]]
[[Kategori:Fredede arter i Norge]]
[[Kategori:Nesseby]]
[[Kategori:1851 i Norge]]
{{anbefalt}}