Redigerer Alpene

{{Infoboks fjellkjede
|land3=Frankrike
|land2=Italia
|land7=Liechtenstein
|land5=Slovenia
|land4=Sveits
|land6=Tyskland
|land1=Østerrike
|topp=[[Mont Blanc]]
|høyde=4808.73
|høyde_ref=<ref>{{språkikon|fr}} [http://www.bfmtv.com/planete/le-mont-blanc-passe-de-4-810-metres-a-4-8087-metres-913753.html Le Mont-Blanc passe de 4.810 mètres à 4.808,7 mètres] ''BFMTV''</ref>
|kart=Alpenrelief 01.jpg 
|karttekst=Alpenes relieff
|bilde=Aiguille fg44.jpg
|bildetekst=Mont Blanc
}}
'''Alpene''' er [[Europa]]s største fjellmassiv og utgjør et areal på cirka {{formatnum:200000 km²}}. Den høyeste fjelltoppen er [[Mont Blanc]], som ligger på grensen mellom [[Frankrike]] og [[Italia]], med sine {{formatnum:4808 [[moh]].}} Mont Blanc er Vest-Europas høyeste fjell, men [[Elbrus]] i [[Kaukasus]] er med sine {{formatnum:5642 moh.}} Europas høyeste fjell. Med sin sentrale beliggenhet mellom [[Sentral-Europa|Sentral]]-, [[Sør-Europa|Sør]]-, [[Vest-Europa|Vest]]- og [[Øst-Europa]] har Alpene stor [[#Historie|historisk]], [[#Næringsliv i Alpene|økonomisk]], [[#Plante- og dyreliv|økologisk]] og [[#Klima og værforhold|klimatisk]] betydning for verdensdelen.

[[Alpenes hovedkam]] danner en omtrent {{formatnum:1200 km}} lang bue fra [[Det liguriske hav]] i sydvest til [[Wien]] i nordøst. Massivet er opptil 225&nbsp;km bredt.<ref>Alpene er på sitt bredeste langs linja [[München]]–[[Innsbruck]]–[[Bolzano|Bozen/Bolzano]]–[[Trento]]–[[Verona]].</ref>

== Avgrensning og geografi ==
Alpenes vanligste definisjoner tar utgangspunkt i geologien og topografien:
* [[Geologi]]sk er Alpene kjennetegnet ved [[bergart]]er som i større eller mindre grad har gjennomgått en [[metamorfose (geologi)|metamorfose]] under [[orogenese]]n (fjelldannelsen).
* [[Topografi]]sk er Alpene kjennetegnet ved større høyder og et brattere relieff enn de omkringliggende landskapene.

Alpenes begrensning er imidlertid ikke skarp, siden de mange steder uten entydig skille går over i åslandskap. Derfor kan grensene for Alpene trekkes på noe forskjellige måter.

=== Tilstøtende landskap ===
[[Fil:Po-Ebene01.jpg|thumb|[[Posletta]] ved [[Borgomanero]], i bakgrunnen reiser [[Valais-Alpene]] seg {{Byline|Markus Schweiß}}]]
[[Fil:Chiemsee mit Alpen.jpg|thumb|[[Chiemsee]] ble formet av Alpenes isbreer, men ligger selv utenfor Alpene i det [[Bayern|bayerske]] ''[[For-Alpene|Alpenvorland]]''. I bakgrunnen ser man [[Chiemgau-Alpene]].]]
Den beste måten å avgrense Alpene på er kanskje ved å vise til de tilstøtende landskapene. Skillelinjene er sjelden skarpe, men ofte mer eller mindre vilkårlig definert:
* Helt i syd går [[De liguriske Alpene]] over i De liguriske Appenninene, slik at ''[[Appenninene]]'' kan ses på som en fortsettelse av Alpene. Grensen trekkes vanligvis ved [[Cadibonapasset]] mellom [[Mondovi]] og [[Savona]], som er det laveste punktet (459&nbsp;moh.) i Alpe/Appennin-kammen.
* De sydvestlige Alpenes østgrense og de sentrale Alpenes sydgrense mot den om lag 200&nbsp;moh. høye ''[[Posletta]]'' er relativt skarp, og går omtrent langs (dvs. umiddelbart vest/nord for) linjen [[Cuneo]]–[[Pinerolo]]–[[Ivrea]]–[[Verbania]]–[[Como]]–[[Bergamo]]–[[Brescia]]–[[Verona]]–[[Vittorio Veneto]]–[[Gemona]].
* De sydvestlige Alpenes vestgrense er mindre tydelig, siden Alpene her erstattes av et åslandskap mot ''[[Rhône]]dalen''. Kalksteinsfjellene i [[Provence]] regnes f.eks. ikke til Alpene, uten at man kan trekke et skarpt skille.
* I nordvest skilles Alpene gjennom [[Rhône]], [[Genèvesjøen]] og Sveits' ''[[Mittelland]]'' fra ''[[Jurafjellene]]''. Grensen mellom Mittelland og Alpene er imidlertid flytende.
* I nord går Alpene over i [[For-Alpene]], som er et 400–600&nbsp;moh. høyt bakkelandskap uten skarpt skille mot Alpene. Grensen trekkes her noe syd for linjen [[Lindau]]–[[Füssen]]–[[Bad Tölz]]–[[Salzburg]]–[[Steyr]]–[[St. Pölten]].
* I sydøst danner de såkalte ''[[Dinariske alper]]'' fortsettelsen av Alpene. Grensen trekkes vanligvis fra [[Gorizia]] i Italia via de slovenske byene [[Ajdovšcina]], [[Postojna]] og [[Vrhnika]] til [[Ljubljana]].
* Helt i øst kan ''[[Karpatene]]'' ses på som Alpenes fortsettelse østover (via [[Leithafjellene]]). Det såkalte ''[[Wiener Becken]]'' («Wien-bekkenet») med [[Donau]] utgjør her imidlertid en forholdsvis klar grense.

Det forekommer også strengere og videre definisjoner enn den ovennevnte avgrensningen:
* Ifølge den strengeste definisjonen omfatter Alpene bare slike områder som ikke forekommer i andre landskap i nærheten, nemlig bare selve høyfjellet (dvs. den [[høyderegioner i biogeografien|alpine]] og [[høyderegioner i biogeografien|nivale]] høyderegionen over [[tregrense]]n).
* Ifølge videre definisjoner kan også regioner regnes til Alpene som direkte eller indirekte påvirkes eller har blitt påvirket av Alpenes høyfjell. I&nbsp;så fall går grensen omtrent langs elvene [[Po]] i syd, [[Rhône]] i vest og [[Donau]] i nord. Påvirkningene innenfor dette området kan være [[geologi]]ske ([[sediment]]er som stammer fra Alpene), [[geomorfologi]]ske ([[morene]]r fra Alpenes [[istid]]sbreer), [[hydrologi]]ske (vannføringen i elvene bestemmes av nedbøren i Alpene) og/eller [[klima]]tiske (f.eks. [[føn]]vind).

I tillegg til slike naturgeografiske definisjoner opererer myndighetene i alpelandene og [[EU]] med økonomiske/politiske definisjoner på Alperommet. Det som står sentralt i slike definisjoner er vanligvis kompensasjonen for de økonomiske ulempene ved å utøve landbruk eller annen næring i et fjellandskap. Den vanligste definisjonen (som f.eks. brukes i [[Alpekonvensjonen]]) er nesten sammenfallende med den naturgeografiske, bare at grensen trekkes ved kommune- eller kretsgrenser. Dermed blir Alpene noe større, siden definisjonen også omfatter det ikke-alpine arealet av kommuner med andel i Alpene.

=== Stater i Alpene ===
Avhengig av definisjonen har sju eller åtte land andel i Alpene:
	
{| class="wikitable sortable"
! Land
! Alpenes areal i landet (km²)
! Alpenes andel som ligger i landet
! Landets andel som ligger i Alpene
! Landets høyeste fjell (meter over havet)
! class="unsortable" | Regioner med andel i Alpene
|-
| {{Sorter|7|{{Flagg|Østerrike|lenke}}}} || align="right" | {{Sorter|1|54 385}} || align="center" | {{Sorter|1|30 %}} || align="center" | {{Sorter|3|65 %}} || {{Sorter|4|[[Großglockner]] (3798)}} || [[Østerrikes delstater|alle delstater]] unntatt [[Wien]] 
|-
| {{Sorter|2|{{Flagg|Italia|lenke}}}} || align="right" | {{Sorter|2|51 052}} || align="center" | {{Sorter|2|28 %}} || align="center" | {{Sorter|5|17 %}} || {{Sorter|2|[[Mont Blanc|Monte Bianco]] (4808)}} || [[Liguria]], [[Piemonte]], [[Aostadalen]], [[Piemonte]], [[Lombardia]], [[Trentino-Syd-Tirol]], [[Veneto]], [[Friuli-Venezia Giulia]]
|-
| {{Sorter|1|{{Flagg|Frankrike|lenke}}}} || align="right" | {{Sorter|3|36 780}} || align="center" | {{Sorter|3|20 %}} || align="center" | {{Sorter|6|7 %}} || {{Sorter|1|[[Mont Blanc]] (4808)}} || [[Provence-Alpes-Côte d'Azur]] og [[Rhône-Alpes]]
|-
| {{Sorter|5|{{Flagg|Sveits|lenke}}}} || align="right" | {{Sorter|4|26 975}} || align="center" | {{Sorter|4|15 %}} || align="center" | {{Sorter|2|65 %}} || {{Sorter|3|[[Dufourspitze]] (4634)}} || [[Sveits’ kantoner|alle kantoner]] unntatt [[Neuchâtel (kanton)|Neuchâtel]], [[Jura (Sveits)|Jura]], [[Solothurn (kanton)|Solothurn]], [[Basel]] ([[Basel-Landschaft|Land]] + [[Basel-Stadt|Stadt]]), [[Aargau]] og [[Thurgau]]
|-
| {{Sorter|4|{{Flagg|Slovenia|lenke}}}} || align="right" | {{Sorter|5|6 850}} || align="center" | {{Sorter|5|4 %}} || align="center" | {{Sorter|4|34 %}} || {{Sorter|6|[[Triglav]] (2864)}} || den nordvestlige delen av landet
|-
| {{Sorter|6|{{Flagg|Tyskland|lenke}}}} || align="right" | {{Sorter|6|5 290}} || align="center" | {{Sorter|6|3 %}} || align="center" | {{Sorter|7|1 %}} || {{Sorter|5|[[Zugspitze]] (2962)}} || delstaten [[Bayern]]
|-
| {{Sorter|3|{{Flagg|Liechtenstein|lenke}}}} || align="right" | {{Sorter|7|160}} || align="center" | {{Sorter|7|0,1 %}} || align="center" | {{Sorter|1|100 %}} || {{Sorter|7|[[Grauspitz]] (2599)}} || hele landet
|}

I tillegg regnes av og til [[Monaco]] til Alpene. Landet ligger utenfor Alpene i egentlig forstand, men er delaktig i bakkelandskapet som danner fortsettelsen av [[De maritime Alpene]]. Monaco er også det åttende landet som har undertegnet [[Alpekonvensjonen]].

=== Statsgrenser i Alpene ===
[[Fil:Alpene med grenser.jpg|thumb|Alpene med statsgrenser]]
I dag følger statsgrensene i store trekk [[Alpenes hovedkam]] eller andre alpine fjellkjeder. Således er Alpenes hovedkam stort sett sammenfallende med Italias vestgrense mot Frankrike resp. nordgrense mot Sveits og Østerrike, men flere unntak forekommer, hvorav den sveitsiske kantonen [[Ticino]] er det største.<ref>De følgende bebodde områdene ligger på «feil» side av [[Alpenes hovedkam]]:
* Kommunene [[Simplon]] og [[Zwischbergen]] hører til den sveitsiske kantonen [[Wallis]], men ligger syd for hovedkammen.
* Den sveitsiske kantonen [[Ticino]] ligger i sin helhet syd for hovedkammen.
* Dalene [[Val Mesolcina]], [[Val Bregaglia]], [[Valposchiavo]] og [[Val Müstair]] hører til den sveitsiske kantonen [[Graubünden]], men ligger syd for hovedkammen.
* Kommunen [[Livigno]] hører til den italienske regionen [[Lombardia]], men ligger nord for hovedkammen.</ref> Grensen mellom Frankrike og Sveits går gjennom [[Chablais]]. Grensen mellom Sveits og Østerrike følger kammene til [[Rätikon]] og [[Silvretta]]. Også grensen mellom Østerrike og Tyskland ligger delvis på fjellkammer, nemlig til hhv. [[Allgäu-Alpene]], [[Wetterstein]] og [[Berchtesgaden-Alpene]]. Til slutt følger grensen mellom Østerrike og Slovenia [[Karavankene]], mens grensen mellom Italia og Slovenia ligger på [[De juliske Alpene]].

Det har ikke alltid vært slik at Alpenes hovedkam utgjorde en statsgrense. Dagens situasjon er i et historisk perspektiv nokså ung ([[#Historie|se under]]). Fra den tidlige [[middelalderen]] til midten av [[1800-tallet]] eksisterte det en rekke [[passtat]]er, som kontrollerte sammenhengende territorier på begge sider av Alpenes hovedkam. De største av disse var [[Savoie]], [[Sveits|Det sveitsiske edsforbund]], [[Graubünden]] og [[Tirol]]. I&nbsp;disse statene var ikke Alpenes hovedkam noe skille, men passene dens var tvert imot passtatenes livsårer. Med unntak av Sveits ble passtatene ofret i de europeiske stormaktenes kamp om å opprette territorialstater. Disse var ikke interessert i de kulturhistoriske enhetene, men i formålstjenlige grenselinjer. Den siste grensejusteringen i så måte skjedde i 1920, da Østerrike måtte avstå de sydlige delene av Tirol ([[Syd-Tirol]] og [[Trentino]]) til Italia.

[[Fil:11260008.JPG|thumb|[[Grenoble]] med [[Belledonne]]massivet i bakgrunnen]]
[[Fil:Innsbruck.jpg|thumb|[[Innsbruck]] mot ''Nordkette'' ([[Karwendel]]) {{Byline|Veit Mueller}}]]

=== Byer i Alpene ===
De største [[by]]ene som ligger ''i'' Alpene, er
* [[Grenoble]] (158&nbsp;000&nbsp;innbyggere, mer enn 400&nbsp;000 i [[byregion]]en, dvs. inkl. forsteder; [[Rhône-Alpes]], Frankrike), 
* [[Innsbruck]] (118&nbsp;000&nbsp;innbyggere, ca. 250&nbsp;000 inkl. forsteder; [[Tirol (Østerrike)|Tirol]], Østerrike), 
* [[Trento]] (112&nbsp;000&nbsp;innbyggere, ca. 200&nbsp;000 inkl. forsteder; [[Trentino]], Italia),
* [[Bolzano]] (101&nbsp;000&nbsp;innbyggere, ca. 200&nbsp;000 inkl. forsteder; [[Syd-Tirol]], Italia).

I tillegg kommer flere storbyer som ''grenser'' til Alpene, og som ifølge noen definisjoner ligger innenfor, ifølge andre definisjoner utenfor Alpene. De største av disse er: 
* [[Graz]] (253&nbsp;000&nbsp;innbyggere, 320&nbsp;000 inkl. forsteder; [[Steiermark]], Østerrike),
* [[Brescia]] (190&nbsp;000&nbsp;innbyggere, 400&nbsp;000 inkl. forsteder; [[Lombardia]], Italia),
* [[Genève]] (186&nbsp;000&nbsp;innbyggere, 780&nbsp;000 inkl. forsteder; [[Genève (kanton)|Genève]], Sveits),
* [[Salzburg]] (150&nbsp;000&nbsp;innbyggere, 300&nbsp;000 inkl. forsteder; [[Salzburg (delstat)|Salzburg]], Østerrike).

Videre ligger tre millionbyer i umiddelbar nærhet av Alpene:
* [[Wien]] (1&nbsp;680&nbsp;000&nbsp;innbyggere, 2&nbsp;300&nbsp;000 inkl. forsteder; Østerrike),
* [[Milano]] (1&nbsp;304&nbsp;000&nbsp;innbyggere, 7&nbsp;500&nbsp;000 inkl. forsteder; [[Lombardia]], Italia),
* [[München]] (1&nbsp;295&nbsp;000&nbsp;innbyggere, 3&nbsp;000&nbsp;000 inkl. forsteder; [[Bayern]], Tyskland).
Også disse storbyene og deres [[byregion]]er påvirker Alpene i stor grad på grunn av bl.a. helgeturisme, arbeidspendling, ferieleiligheter og energi- og vannbehovet.

[[Fil:AlpenHauptkamm mit Grenzen.jpg|thumb|[[Alpenes hovedkam]] og andre viktige [[vannskille]]r]]
[[Fil:Hinterrhein Rhäzüns.jpg|thumb|Én av [[Rhinen]]s to kildeelver (''Hinterrhein'') i [[Graubünden]] {{Byline|Adrian Michael}}]]
=== Elver, innsjøer og vannskiller ===
Flere av de store sentraleuropeiske elvene får vann fra Alpene. Avløpet fra Alpene summerer seg til rundt 216&nbsp;km³ per år.<ref>Et avløp på 216&nbsp;km³ per år tilsvarer i gjennomsnitt 6850&nbsp;m³ per sekund (1&nbsp;km³/a ≈ 31,7&nbsp;m³/s).</ref> Dette vannet fordeler seg på de følgende [[tilsigsfelt]]ene:
* [[Donau]] (og dermed [[Svartehavet]]) mottar 73&nbsp;km³ per år fra Alpene. De viktigste bielvene er [[Inn]], [[Drau]] (Drava), [[Mur (elv)|Mur]], [[Salzach]] og [[Enns (elv)|Enns]].
* [[Rhône]] ([[Middelhavet]]) mottar 49&nbsp;km³ per år.<ref>I dette tallet er noen mindre elver, som drenerer rett i Middelhavet, tatt med; bl.a. [[Var]] og [[Roya]].</ref> Viktigste bielver: [[Isère]] og [[Durance]].
* [[Po]] ([[Adriaterhavet]]) mottar 39&nbsp;km³ per år. Viktigste bielver: [[Adda]], [[Ticino (elv)|Ticino]] og [[Dora Baltea]].
* Flere mindre elver som drenerer til Adriaterhavet, mottar til sammen 31&nbsp;km³ per år. De viktigste er [[Adige]] (Etsch) og [[Piave]].
* [[Rhinen]] ([[Nordsjøen]]) mottar 24&nbsp;km³ per år. Viktigste bielver: [[Reuss (elv)|Reuss]] og [[Aare]].
De viktige vannskillene følger i store trekk [[Alpenes hovedkam]], nemlig i vest mellom Rhône og Po; fra [[Witenwasserenstock]] til [[Piz Lunghin]] mellom Rhinen og Po ([[Det europeiske hovedvannskillet]]); så mellom Inn og Adige. I&nbsp;de østlige Øst-Alpene blir vannskillene mer kompliserte og følger ikke alltid hovedkammene.

Felles for elvene i Alpene er at de har store årstidsforskjeller i vannføringen med et vinterminimum. Maksimumet ligger på våren (snøsmelting) og/eller sommeren (smeltevann fra isbreer). På grunn av brattheten og hastigheten er vannet rikt på [[oksygen]] og [[leire]] eller [[sand]], men fattig på næring. De fleste elvene har blitt påvirket gjennom [[vassdragsregulering|reguleringer]] eller [[vannkraftverk|kraftverk]], slik at under 10&nbsp;% av vassdragene kan betegnes som naturlige – derav en eneste på Alpenes nordside ([[Lech]]).

Alpenes største innsjøer ligger ved eller i Alperanden:
{| class="wikitable sortable"
! Navn
! class="unsortable" | Land
! class="unsortable" | Region
! Areal (km²)
! Høyde (moh.)
! Maksimale dybde (m)
|-
| {{Sorter|GE|[[Genèvesjøen]]}} || Sveits/Frankrike || [[Vaud]] / [[Rhône-Alpes]] / [[Genève (kanton)|Genève]] / [[Valais]] || align="right" | {{Sorterbar|580}} || align="right" | {{Sorterbar|372}} || align="right" | {{Sorterbar|310}}
|-
| {{Sorter|BD|[[Bodensjøen]]}} || Tyskland/Sveits/Østerrike || [[Baden-Württemberg]] / [[Thurgau]] / [[Vorarlberg]] / [[St. Gallen (kanton)|St. Gallen]] / [[Bayern]] / [[Schaffhausen (kanton)|Schaffhausen]] || align="right" | {{Sorterbar|572}} || align="right" | {{Sorterbar|395}} || align="right" | {{Sorterbar|254}}
|-
| {{Sorter|GA|[[Gardasjøen]]}} || Italia || [[Lombardia]] / [[Trentino]] / [[Veneto]] || align="right" | {{Sorterbar|370}} || align="right" | {{Sorterbar|65}} || align="right" | {{Sorterbar|346}}
|-
| {{Sorter|MA|[[Maggioresjøen]]}} || Italia/Sveits || [[Piemonte]] / [[Lombardia]] / [[Ticino]] || align="right" | {{Sorterbar|212}} || align="right" | {{Sorterbar|194}} || align="right" | {{Sorterbar|372}}
|-
| {{Sorter|CO|[[Comosjøen]]}} || Italia || [[Lombardia]] || align="right" | {{Sorterbar|146}} || align="right" | {{Sorterbar|198}} || align="right" | {{Sorterbar|414}}
|-
| {{Sorter|VI|[[Vierwaldstätter See|Vierwaldstättersjøen]]}} || Sveits || [[Luzern (kanton)|Luzern]] / [[Schwyz (kanton)|Schwyz]] / [[Unterwalden]] / [[Uri]] || align="right" | {{Sorterbar|114}} || align="right" | {{Sorterbar|434}} || align="right" | {{Sorterbar|214}}
|-
| {{Sorter|ZU|[[Zürichsjøen]]}} || Sveits || [[St. Gallen (kanton)|St. Gallen]] / [[Schwyz (kanton)|Schwyz]] / [[Zürich (kanton)|Zürich]] || align="right" | {{Sorterbar|88}} || align="right" | {{Sorterbar|406}} || align="right" | {{Sorterbar|143}}
|-
| {{Sorter|IS|[[Lago d'Iseo|Iseosjøen]]}} || Italia || [[Lombardia]] || align="right" | {{Sorterbar|65}} || align="right" | {{Sorterbar|185}} || align="right" | {{Sorterbar|251}}
|-
| {{Sorter|LU|[[Luganosjøen]]}} || Italia/Sveits || [[Ticino]] / [[Lombardia]] || align="right" | {{Sorterbar|49}} || align="right" | {{Sorterbar|271}} || align="right" | {{Sorterbar|288}}
|-
| {{Sorter|TH|[[Thunersjøen]]}} || Sveits || [[Bern (kanton)|Bern]] || align="right" | {{Sorterbar|48}} || align="right" | {{Sorterbar|558}} || align="right" | {{Sorterbar|217}}
|-
| {{Sorter|AT|[[Attersee|Attersjøen]]}} || Østerrike || [[Salzburg (delstat)|Salzburg]] / [[Oberösterreich]] || align="right" | {{Sorterbar|46}} || align="right" | {{Sorterbar|469}} || align="right" | {{Sorterbar|169}}
|-
| {{Sorter|BU|[[Bourgetsjøen]]}} || Frankrike || [[Rhône-Alpes]] || align="right" | {{Sorterbar|45}} || align="right" | {{Sorterbar|232}} || align="right" | {{Sorterbar|145}}
|}

[[Fil:Malerwinkel.jpg|thumb|[[Königssee (innsjø)|Königssee]] i [[Berchtesgaden-Alpene]] regnes også til alperandsjøene]]
Alle disse sjøene er avlange og dype og ligner i formen på [[fjord]]er. Denne likheten er ikke tilfeldig, men skyldes dannelsen gjennom [[istiden]]s bretunger, som grov dype og trange daler der de forlot Alpene. Etter istiden ble dalene fylt med vann. Bortsett fra disse om lag 40 store alperandsjøene<ref>Som «alperandsjøer» betegnes også innsjøer som ble dannet gjennom Alpenes isbreer, men ligger utenfor Alpene, dvs. nord for dem. De største av disse er [[Neuchatelsjøen|Neuchâtel]]-, [[Chiemsee|Chiem]]-, [[Starnberger See|Starnberger]]- og [[Ammersee|Ammersjøen]].</ref> forekommer flere tusen høyfjellsinnsjøer, som er mye mindre, stort sett veldig grunne og ligger i større høyder. Også disse går tilbake på istiden, men i andre beliggenheter (i&nbsp;[[botn]]er, ved [[fjellpass|pass]] eller [[endemorene]]r o.l.), der isbreene hadde mindre kraft. Samtlige alpesjøene er næringsfattige og har klart og kaldt vann.

Alpesjøene har vært uten eller av marginal betydning for alpebefolkningen (til dels noe [[fiske]]). Derimot har mange av innsjøene blitt viktige for turismen. De store alperandsjøene har blitt attraktive for [[brettseiling]] og til dels [[seiling]]. Mange av de mindre høyfjellssjøene er yndete turmål for sommerturister, til dels med turisthytter.

Alpene er viktig som [[drikkevann]]sreservoar for flere europeiske storbyer (deriblant [[Wien]] og [[Torino]]). Også Alpenes største kunstige innsjø, [[Lac de Serre-Ponçon]] (46&nbsp;km²) i [[Durance]]dalen, er anlagt med tanke på å levere vannings- og drikkevann.

=== Isbreer ===
[[Fil:Morteratsch- und Persgletscher.jpg|thumb|Møtet mellom '''isbreene''' ''Morteratsch''- og ''Persgletscher'' i [[Bernina-Alpene]] ([[Engadin|Øvre Engadin]]) {{Byline|Günter Seggebäing}}]]
[[Fil:Gletscherschmelze.jpg|thumb|Alpenes isbreer skrumper inn: [[Aletschgletscher]] 1979, 1991 og 2002 {{Byline|L. Albrecht / Pro Natura}}]]
Nest etter [[Island]] og [[Norge]] har Alpene Europas største [[isbre]]er. De største av disse er:
{| class="wikitable sortable"
! Navn
! Land
! Region
! Areal (km²)
! Lengde (km)
|-
| {{Sorter|AL|[[Aletschgletscher]]}} || Sveits || Valais || align="right" | {{Sorter|A|87}} || align="right" | {{Sorter|A|23}}
|-
| {{Sorter|GO|[[Gornergletscher]]}} || Sveits || Valais || align="right" | {{Sorter|B|60}} || align="right" | {{Sorter|C|13}}
|-
| {{Sorter|ME|[[Mer de Glace]]}} || Frankrike || Haute-Savoie || align="right" | {{Sorter|C|40}} || align="right" | {{Sorter|K|7}}
|-
| {{Sorter|FI|[[Fieschergletscher]]}} || Sveits || Valais || align="right" | {{Sorter|D|34}} || align="right" | {{Sorter|B|15}}
|-
| {{Sorter|UN|[[Unteraargletscher]]}} || Sveits || Bern || align="right" | {{Sorter|E|30}} || align="right" | {{Sorter|D|12}}
|-
| {{Sorter|OB|[[Oberaletschgletscher]]}} || Sveits || Bern || align="right" | {{Sorter|F|23}} || align="right" | {{Sorter|F|9}}
|-
| {{Sorter|GR|[[Unterer Grindelwaldgletscher]]}} || Sveits || Bern || align="right" | {{Sorter|G|21}} || align="right" | {{Sorter|I|8}}
|-
| {{Sorter|PA|[[Pasterze]]}} || Østerrike || Kärnten || align="right" | {{Sorter|H|20}} || align="right" | {{Sorter|G|9}}
|-
| {{Sorter|CO|[[Glacier de Corbassière]]}} || Sveits || Valais || align="right" | {{Sorter|I|18}} || align="right" | {{Sorter|E|10}}
|-
| {{Sorter|GE|[[Gepatschferner]]}} || Østerrike || Tirol || align="right" | {{Sorter|J|18}} || align="right" | {{Sorter|H|9}}
|-
| {{Sorter|RH|[[Rhônegletscher]]}} || Sveits || Valais || align="right" | {{Sorter|K|18}} || align="right" | {{Sorter|J|8}}
|-
| {{Sorter|AD|[[Ghiacciaio della Adamello]]}} || Italia || Veneto || align="right" | {{Sorter|L|18}} || align="right" | {{Sorter|L|?}}
|}

Størrelsen har sunket drastisk siden midten av 1800-tallet bl.a. grunnet [[global oppvarming]]: Arealet som er dekket av isbreer i Alpene, har blitt halvert fra 1850 til 2000.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=Zemp, M., m.fl.
| utgivelsesår=2006
| tittel=Alpine glaciers to disappear within decades?
| publikasjon=Geophysical Research Letters
| bind=33
| side=L13504
| doi=10.1029/2006GL026319}}</ref> Noen av de ovennevnte tallene kan derfor allerede være foreldet.

=== De høyeste fjellene i Alpene etter primærfaktor ===
Tabellen viser de ti fjellene i Alpene med høyest [[primærfaktor]]. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i [[Øst-Alpene]], mens fire ligger i [[Vest-Alpene]].
{| class="sortable wikitable"
|-
! Nr. !! Navn !! Høyde <br />([[meter over havet|moh.]]) !! [[Primærfaktor|Primær-<br />faktor]] ([[meter|m]]) !! [[Sekundærfaktor|Sekundær-<br />faktor]] ([[kilometer|km]]) !! Land 
|-
| align="right" | 1 || [[Mont Blanc]] || align="right" | 4808 || align="right" | 4686 || align="right" | 2812 || [[Frankrike]]/[[Italia]]
|-
| align="right" | 2 || [[Großglockner]] || align="right" | 3798 || align="right" | 2428 || align="right" | 175 || [[Østerrike]]
|-
| align="right" | 3 || [[Finsteraarhorn]] || align="right" | 4274 || align="right" | 2277 || align="right" | 52 || [[Sveits]]
|-
| align="right" | 4 || [[Wildspitze]] || align="right" | 3768 || align="right" | 2261 || align="right" | 48 || [[Østerrike]]
|-
| align="right" | 5 || [[Piz Bernina]] || align="right" | 4049 || align="right" | 2234 || align="right" | 138 || [[Sveits]]
|-
| align="right" | 6 || [[Hochkönig]] || align="right" | 2941 || align="right" | 2176 || align="right" | 34 || [[Østerrike]]
|-
| align="right" | 7 || [[Dufourspitze]] / [[Monte Rosa]] || align="right" | 4634 || align="right" | 2165 || align="right" | 78 || [[Sveits]]
|-
| align="right" | 8 || [[Hoher Dachstein]] || align="right" | 2995 || align="right" | 2139 || align="right" | 48 || [[Østerrike]]
|-
| align="right" | 9 || [[Punta Penia]] / [[Marmolada]] || align="right" | 3343 || align="right" | 2133 || align="right" | 55 || [[Italia]]
|-
| align="right" | 10 || [[Monte Viso]] || align="right" | 3841 || align="right" | 2062 || align="right" | 60 || [[Italia]]
|}

=== Toppgalleri ===
Et lite utvalg av kjente alpetopper:
<gallery>
 Fil:Mont Blanc Italie.jpg|[[Mont Blanc]] (4808 moh., [[Mont Blanc-massivet]], [[Haute-Savoie]]/[[Aostadalen]]) {{Byline|Jaap van der Veen}}
 Fil:3818 - Riffelberg - Matterhorn viewed from Gornergratbahn.JPG|[[Matterhorn]] (4478 moh.; [[Wallis-Alpene]], [[Wallis]]/[[Aostadalen]]) {{Byline|Andrew Bossi}}
 Fil:Wallis Rimpfischhorn mg-k.jpg|Rimpfischhorn (4199 moh., [[Wallis-Alpene]], [[Wallis]]) {{Byline|Marco Klüber}}
 Fil:Eiger Moench Jungfrau mit Maennlichen.jpg|[[Eiger]] (3970 moh.), [[Mönch]] (4107 moh.) og [[Jungfrau]] (4158 moh.; [[Bern-Alpene]], [[Bern (kanton)|Bern]])
 Fil:Koenigspitze HQ.jpg|[[Königspitze]] (3857 moh.), [[Monte Zebrù]] (3735 moh.) og [[Ortler]] (3905 moh., [[Ortler-Alpene]], [[Syd-Tirol]]/[[Trentino]])
 Fil:Drei Zinnen.JPG|[[Tre Cime di Lavaredo|Tre Cime / Drei Zinnen]] (2999, 2973 og 2857 moh., [[Dolomittene]], [[Syd-Tirol]]/[[Veneto]]) {{Byline|Günter Seggebäing}}
 Fil:Watzmann from Gaisberg.jpg|[[Watzmann]] (2713 moh., [[Berchtesgaden-Alpene]], [[Bayern]]) {{Byline|Matthias Kabel}}
 Fil:Croda da Lago nord.jpg|[[Croda da Lago]] (2709 moh., [[Dolomittene]], [[Veneto]])
</gallery>

== Fjellkjeder og inndeling ==
[[Fil:Massif des Alpes map-fr.svg|thumb|Fjellkjedene i de franske Alpene (Sydvest-Alpene)]]
Alpene kan inndeles på mange måter, avhengig av om kriteriene som legges til grunn er [[#Geologisk inndeling|geologiske]], [[#Geomorfologisk inndeling|geomorfologiske]], [[#Klima og værforhold|klimatologiske]], [[#Historie|historiske]], [[#Stater i Alpene|politiske]] eller [[#Fininndeling i fjellkjeder|alpinistiske]]. Det fins m.a.o. ikke noen anerkjent «riktig» inndeling, men ulike inndelinger med ulike formål.

=== Grovinndeling (Vest- og Øst-Alpene m.m.) ===
En veldig utbredt grovinndeling deler Alpene i to områder, [[Vest-Alpene]] og [[Øst-Alpene]]. Skillelinjen trekkes vanligvis fra [[Bodensjøen]] langs [[Rhinen]] (via [[Vaduz]] og [[Chur]] til [[Tamins]], derfra langs [[Hinterrhein]] til [[Splügen]]), [[Splügenpasset]] og [[Valchiavenna]] til [[Comosjøen]]. Geologisk sett kan denne inndelingen rettferdiggjøres ved at de østalpine fjelldekkene ([[#Alpenes orogenese|se under]]) slutter noen kilometer øst for denne linjen. At denne inndelingen likevel er nokså vilkårlig, blir også tydelig når man ser at Italia og Frankrike ofte opererer med en avvikende tredeling i stedet.<ref>De [[romanske språk|romanske]] landene deler Alpene i Vest-, Sentral- og Øst-Alpene (italiensk ''Alpi Occidentali'', ''Centrali'' og ''Orientali''; fransk ''Alpes occidentales'', ''centrales'' og ''orientales''). Skillelinjene går ved hhv. det [[store St. Bernhards-pass|store St. Bernhards]]- og [[Brennerpasset]].</ref>

Øst-Alpene deles på sin side i tre langsgående områder: [[De nordlige Kalk-Alper]], [[Sentral-Alpene]] og [[De sydlige Kalk-Alper]]. Denne inndelingen er nokså akseptert, siden den i grove trekk er sammenfallende med viktige geologiske, geomorfologiske og økologiske skillelinjer.

Vest-Alpene deles likeledes av og til i tre områder: I nord, nordvest og vest ligger også her et belte der kalkstein dominerer (se [[De vestlige Kalk-Alpene]]). Syd for de østlige Vest-Alpene og øst for de (syd)vestlige Vest-Alpene ligger en gneissone, som tilsvarer Sentral-Alpene i Øst-Alpene. Mellom disse to områdene finner man et usammenhengende bånd med [[den varisciske orogenese|varisciske]] dypbergarter, som mangler i Øst-Alpene. Vest-Alpene syd for Mont Blanc betegnes ofte som Sydvest-Alpene.<ref>Det er altså omtrent det området som på fransk og italiensk heter Vest-Alpene.</ref>

«Nord-» og «Syd-Alpene» er derimot ikke noen entydige begreper. Klimatisk og biogeografisk kan de nordlige Alpene betraktes som en enhet. Den utgjøres i så fall av en stripe langs Alpenes nordside, som strekker seg fra [[Genèvesjøen]] i vest til [[Wien]] i øst. I&nbsp;geologien brukes ''sydalpin'' om en tektonisk enhet som er tydelig avgrenset fra resten av Alpene (se under, [[#Geologisk inndeling|geologisk inndeling]]). Mesteparten av dette området hører geografisk til De sydlige kalkalper (og dermed ifølge ovennevnte definisjon til Øst-Alpene<ref>Unntaket er i så fall området mellom [[Ivrea]] og [[Como]] med den tektonisk interessante [[Ivrea-sonen]], som geologisk hører til ''sydalpin'', men geografisk til Vest-Alpene.</ref>).

=== Fininndelingen i fjellkjeder ===
Alpenes delgrupper omtales ofte som navngitte fjellkjeder. Selv om mange av disse navnene er kjente, er ikke definisjonene naturgitte eller entydige. [[Bern-Alpene]] betegner f.eks. både en fjellkjede og en politisk avgrensning. Den førstnevnte (vanlig [[alpinisme|alpinistisk]] definisjon) ligger i kantonene [[Wallis]] og [[Bern (kanton)|Bern]], den sistnevnte (offisiell sveitisisk definisjon) omfatter derimot bare andelen som ligger i Bern. [[Zillertal-Alpene]] er en fjellkjede som er velkjent blant [[alpinisme|alpinister]]; men mens grensen mot [[Stubai-Alpene]] i vest og [[Dolomittene]] i syd er godt begrunnet gjennom brede daler, er avgrensningen mot [[Tux-Alpene|Tux]]-, [[Kitzbühel-Alpene]] og [[Hohe Tauern]] i høyeste grad vilkårlig.

Navnene på fjellkjedene er nokså nye, og har stort sett oppstått i løpet av de siste hundre år. Før den tid var det få fjellkjeder som hadde egne navn, siden det vanligvis var dalførene som utgjorde folks fokus, ikke høyfjellet. Benevnelsen av fjellkjeder gjenspeiler altså til en viss grad overgangen fra et beboer- til et turistperspektiv på Alperommet, der dalene så å si bare fungerer som skillelinjer.

Når det gjelder Øst-Alpene, har de tysktalende [[alpeforening]]ene blitt enige om en noenlunde anerkjent inndeling i fjellkjeder (se under De [[De nordlige Kalk-Alper|nordlige]], [[De sydlige Kalk-Alper|sydlige]] Kalk- og [[Sentral-Alpene]]). I&nbsp;Vest-Alpene er benevnelsene noe mer flytende (se under [[Vest-Alpene]]).

== Dannelse og geologi ==
Ingen fjellkjeder er så godt undersøkt som Alpene. Likevel er det fremdeles mange åpne spørsmål om Alpenes dannelse. Grunnen er at Alpene har en usedvanlig komplisert geologisk historie, som ikke bare omfattet [[fjellfolding]], men også [[overskyvning]]en av sedimentdekker. Alpene er altså ikke et rent [[foldefjell]], men et «dekkefjell». I&nbsp;tillegg har flere perioder med sedimentasjon, erosjon, overskyvning og folding byttet på hverandre og delvis overlappet hverandre. Resultatet er en fjellkjede med veldig varierende [[tektonikk|tektoniske]], [[sedimentologi]]ske og [[mineralogi]]ske forhold og et høyt geologisk mangfold.

=== Alpenes orogenese ===
[[Fil:Alpiner Gebirgsgürtel.png|thumb|Alpene har gitt navn til [[den alpine orogonese]], men er bare én av flere fjellkjeder som oppstod under den {{Byline|Jo Weber}}]]
[[Fil:Mediterranean Rupelian.jpg|thumb|[[Tethyshavet]], slik det så ut for ca. 30 millioner år siden ([[oligocen]]). Deler av Alpene har allerede blitt hevet over havoverflaten.]]
[[Fil:Überschiebungssystem.jpg|thumb|Skjematisk forklaring av de geologiske begrepene ''[[dekke]]'', ''[[overskyvning]]'', ''[[vindu (geologi)|vindu]]'' og ''[[klippe]]'']]
Alpenes fjelldannelse (''[[orogenese]]'') var en del av den såkalte [[den alpine orogenese|alpine fjellkjedefoldingen]]. Den begynte med en langvarig ansamling av marine [[sediment]]er: Gjennom at den [[den afrikanske plate|afrikanske]] og den [[den europeiske plate|europeiske]] plate [[tektonikk|drev]] fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte [[Tethyshavet]] bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: ''helvetikum'', ''penninikum'', ''østalpin'' og ''sydalpin''). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100&nbsp;millioner&nbsp;år (i&nbsp;[[trias]], [[jura (geologi)|jura]] og [[kritt (geologi)|kritt]]).

For 100&nbsp;millioner&nbsp;år siden (i&nbsp;krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved [[massif Central|Det franske sentralmassiv]], [[Vosges|Vogesene]], [[Schwarzwald]] og [[Böhmerwald]], noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I&nbsp;løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og [[paleogen]]perioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate.

For 20&nbsp;millioner&nbsp;år siden (i&nbsp;begynnelsen av [[neogen]]) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120&nbsp;km. I&nbsp;tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker.<ref>Den totale «forkortingen» av Alpene er beregnet til rundt 400&nbsp;km i Vest-Alpene og 500&nbsp;km i Øst-Alpene. Så mye lenger var altså jordskorpen i dette området før Alpenes dannelse hadde begynt.</ref> De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest [[metamorfose (geologi)|metamorfose]] (stor andel av bl.a. [[gneis]] og [[skifer]]) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av [[sedimentær bergart|sedimentære bergarter]] er bevart, slik som [[flysch]] og [[kalkstein]]). Gjennom en dreiebevegelse av den [[den adriatiske plate|adriatiske plate]] oppstod den [[den periadriatiske forkastning|periadriatiske sømmen]], en [[forkastning]] som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene.

Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den [[den varisciske orogenese|varisciske]] (ca. 400–300 millioner år siden) eller den [[den kaledonske orogenese|kaledonske]] fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter ([[granitt]] og [[gneis]], delvis med [[kull]]fløtser).<ref>Disse bergartene omtales ofte om ''[[autokton (geologi)|autoktone]]'', men dette er misvisende, siden de har blitt fraktet sammen med de underliggende dekkene.</ref> De respektive fjellmassivene er [[Mercantour]]-, [[Pelvoux]]-, [[Belledone]]-, [[Aiguilles Rouges]]-, [[Mont Blanc-massivet|Mont Blanc]]-, [[Tavetschmassivet|Tavetsch]]-, [[Gotthardmassivet|Gotthard]]- og [[Aaremassivet|Aaregruppa]].

Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der [[erosjon]]ens nedbrytende effekt var sterkere enn [[tektonikk]]ens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte [[vindu (geologi)|vinduer]]. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. [[Mont Blanc]] av varisciske bergarter, mens [[Tauern]] ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene.

Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt [[molasse]]. I&nbsp;senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som [[Konglomerat (geologi)|konglomerater]] kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier.

Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig.
<div style="clear:both"></div>

=== Geologisk inndeling ===
[[Fil:Mythen (ganz).JPG|thumb|[[Mythen]]-fjellet ved [[Schwyz]] er et geologisk skoleeksempel: Det består av penniniske [[sedimentær bergart|sedimenter]], men ligger på helvetisk grunn. De rødlige bergartene i toppregionen er attpåtil ''eldre'' enn helvetikum (som her altså ligger ''nederst''). Grunnen er at penninikum ble [[fjellfolding|foldet opp]] med eldre sedimenter, senere [[overskyvning|skjøvet over]] helvetikum, der mesteparten ble [[erosjon|erodert bort]], inntil bare en isolert [[klippe]] sto igjen.]]
De fire nevnte dekkene har ulik utbredelse i Alpene. Navnene antyder deres plassering:
* ''Helvetikum'' ligger i dagen i store deler av Sveits (latin ''Helvetia'').
* ''Penninikum'' utgjør en stor bue på innersiden av Vest-Alpene (av italiensk ''Alpi Pennine'' for [[Wallis-Alpene]]).
* ''Østalpin'' ligger i Øst-Alpene, dvs. øst for helvetikum og penninikum.
* ''Sydalpin'' ligger hovedsakelig syd for østalpin, som det deler noen fellestrekk med, men også syd for de østlige delene av penninikum.
[[Fil:Alpengeologie01.png|thumb|left|upright=3|Geologisk kart over Alpene {{Byline|Jo Weber}}]]
<div style="clear:both"></div>
[[Fil:Picswiss GL-12-03.jpg|thumb|Toppen av Tschingelhorn (3562&nbsp;moh., [[Glarus-Alpene]]) består av ''verrucano'', et terrestrisk konglomerat fra [[trias]], som her er skjøvet over yngre kalksteinslag (fra [[kritt (geologi)|kritt]]). Grensen er klart synlig. Et stykke under overskyvningen er det et 17&nbsp;m høyt hull i fjellveggen (''Martinsloch''). {{Byline|Roland Zumbühl}}]]
Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske [[forkastning]]en danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste [[#Naturkatastrofer|jordskjelv]] i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte [[Ivrea-sonen]], kommer f.eks. bergarter fra den nedre [[jordskorpe]]n frem i dagen, som her ble presset mot penninikum.

Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer.

Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. [[Chablais]] (samt de nordvestlige delene av [[Bern-Alpene]]) er det største av disse. I&nbsp;tillegg kommer en rekke mindre såkalte [[klippe]]r ([[Stanserhorn]], [[Buochserhorn]], [[Mythen]] m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning.

[[Fil:Tribulaune.jpg|thumb|left|[[Tribulaun]]-toppene ligger i de krystalline [[Stubai-Alpene]], men består selv av [[kalkstein]]. De utgjør en bit av østalpinets kalksedimenter, som «ble igjen» da resten ble fraktet nordover og ble til [[De nordlige Kalk-Alper]]. {{Byline|Marco Klüber}}]]
Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen [[vindu (geologi)|geologiske vinduer]] i Øst-Alpene (''[[Tauern]]-vinduet'', ''[[Engadin|Unterengadin]]-vinduet'', tre mindre vinduer i [[Silvretta]] og [[Rätikon]] samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved [[Wechselpasset]]). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. [[flysch]]). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner [[De nordlige kalkalper]], mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av [[Sentral-Alpene]].

For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte [[Dent Blanche]]-dekken omfatter bl.a. [[Matterhorn]].

Noen steder har [[magmatisk bergart|magmatiske bergarter]] (''plutonitter'') trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i [[Adamello]], [[Val Bregaglia]], nord for [[Brixen]] og vest for [[Maribor]].

De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som [[Jurafjellene]], og hører derfor [[tektonikk|tektonisk]] sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel [[geomorfologi]]sk til Alpene. Også de geo''logiske'' grensene til både [[Appenninene]] og [[De dinariske alper]] er forskjellig fra de respektive [[#Tilstøtende landskap|geo''grafiske'' grensene]]: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til [[Genova]], dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved [[Cadibonapasset]]. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av [[Belluno]].
<div style="clear:both"></div>

=== Istidene ===
Alpene opplevde en rekke [[istid]]er, der fjellene var dekket av en sammenhengende [[isbre]]. Minst sju slike istider har blitt dokumentert for Alpene, og kalles her ''Biber''- (for rundt to millioner år siden), ''Donau''- (770–680 tusen år siden), ''Günz''- (640–540 tusen år siden), ''Haslach''- (500–400 tusen år siden), [[Elster (glasial)|''Mindel''-]] (480–370 tusen år siden), [[Saale (glasial)|''Riß''-]] (230–130 tusen år siden) og [[Weichsel (glasial)|''Würm''-istiden]] (115–10 tusen år siden). Istidene har preget Alpenes geomorfologi gjennom [[glasial|glasial erosjon]], dvs. isbreene har høvlet bort spisse tinder og skapt rundere former. Også noen av de mest trafikkerte [[fjellpass]]ene skyldes isbreene: Såkalte [[transfluenspass]] oppstår når en isbre «flyter» over en fjellkam. Slike pass er gjerne brede og ikke spesielt bratte, ofte med en liten innsjø ved passhøyden.

Dalene som isbreene etterlot seg, var [[U-dal]]er, dvs. daler med U-formet tverrsnitt. Erosjonseffekten av en bre er avhengig av breens størrelse. Derfor er U-dalene til store bretunger både bredere og dypere enn dalene til mindre isbreer. Der mindre sidebreer møttes med en hovedbre, har disse derfor etterlatt seg såkalte [[hengende dal]]er: Sidedalens munning i hoveddalen ligger her høyt over hoveddalens bunn.

[[Fil:Viamala01.jpg|thumb|Etter istiden skar elvene ut mange smale [[gjel]] der [[hengende dal]]er munnet ut i større daler (her [[Via Mala]] i [[Graubünden]], som er laget av [[Rhinen]]s øvre løp) {{Byline|Markus Schweiß}}]]

=== Holocen ===
Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. [[Frostforvitring]] sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene.

Flytende vann grov på sin side ut [[V-dal]]er i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod [[foss]]er, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale [[gjel]] ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene.

[[Fil:Köfels Landslide.jpg|thumb|left|Luftbilde av fjellraset ved [[Köfels]] ([[Ötztal]], [[Tirol (Østerrike)|Tirol]]). For 8700 år siden raste en fjellside ut, som hadde blitt ustabil etter at dalens isbre hadde smeltet bort. Tre km³ stein stengte dalen, og dalens elv (''Ötztaler Ache'') skar etter hvert ut et gjel gjennom raset. I dag fremstår raset som skogkledd bakkelandskap, som fremdeles ikke tillater noen former for bruk.]]
Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at [[bergart|stein]], [[grus]], [[sand]] og delvis [[leire]] kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene ([[Durance]], [[Isère]], [[Rhône]], [[Rhinen]], [[Inn]], [[Salzach]], [[Enns]], [[Adda]], [[Adige]], [[Rienz]], [[Drau]], [[Mur (elv)|Mur]]) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700&nbsp;meter i [[Unterinntal]]. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige [[myr]]er og [[sumpskogsmark]].

Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner [[kubikkmeter]]s volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen.

Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen.
<div style="clear:both"></div>

=== Jordsmonn ===
[[Fil:Podzol.jpg|thumb|[[Jordprofil]] av en [[podsol]] – en [[jordtype]] som forekommer i Alpene fra den subalpine sonen og nedover. Spesielt under barskog er den sluttstadiet i jordutviklingen.]]
På grunn av den korte vegetasjonsperioden i høyfjellet foregår de [[jordsmonn]]sdannende prosessene veldig sakte i Alpene. Dette resulterer i at [[råjord]]typer med mindre enn 2&nbsp;cm [[humus]] (''[[syrosem]]'') er veldig vanlige i de høye regionene. Den videre utviklingen av jordsmonnet er avhengig av utgangsbergartene:

* På kalkbunn oppstår ''[[rendzina]]'' (uten [[B-horisont]], og med en få centimeter opptil én meter tykk [[A-horisont]] bestående av [[mold]]). Denne kan under gunstige vilkår videreutvikle seg til ''[[brunjord]]''.
* På [[silikat]]isk bunn heter det første stadiet ''[[ranker]]'' (uten B-horisont, ofte med [[råhumus]] som A-horisont), som også vanligvis etterfølges av brunjord. Ved tilstrekkelig nedbør – og/eller under barskog (dvs. i den [[#Den subalpine regionen|subalpine høyderegionen]]) – vil denne videreutvikle seg til ''[[podsol]]''.

[[Fil:Rittner Erdpyramiden 02 (HS).jpg|thumb|left|[[Jordpyramide]]ne ved [[Ritten]] i nærheten av [[Bolzano]] i [[Syd-Tirol]] {{Byline|Harald Süpfle}}]]
Denne rekkefølgen vil man også ofte finne når man beveger seg fra den vegetasjonsfrie sonen og nedover mot dalen. Jo lenger ned man kommer, desto mer tid har jordsmonnet hatt på å utvikle seg. Nedenfor barskogsregionen ligner jordtypene veldig på de som forekommer utenfor Alpene (fremfor alt ulike typer brunjord og podsol). I&nbsp;fuktige områder uansett høyde utvikles [[gley]]. I&nbsp;dalbunnene, der det tidligere vokste [[flommarksskogsmark|flommarksskoger]], finner man i dag de mest fruktbare jordtypene – og tilsvarende det mest intensive [[#Landbruk|landbruket]].

Under spesielle forhold dannes det jordformasjoner som heter ''[[jordpyramide]]r''. Forutsetningen er bl.a. et skrånende profil, tilstrekkelig nedbør, beskyttelse mot for mye vind, men fremfor alt en blanding av finkornede [[jordart]]er med større steiner eller mindre fjellblokker (som f.eks. i [[morene]]r). I&nbsp;Alpene finner man jordpyramider i bl.a. [[Euseigne]] ([[Valais]]) og [[Serfaus]] ([[Tirol (Østerrike)|Tirol]]). De mest spektakulære jordpyramidene i størrelse og antall finnes på [[Ritten]] ([[Syd-Tirol]]).

<div style="clear:both"></div>
[[Fil:Paternkofel.jpg|thumb|[[Dolomittene]] byr på spektakulære [[kalkstein]]sformasjoner (her [[Monte Paterno|Monte Paterno / Paternkofel]], 2746 moh.) {{Byline|Günter Seggebäing}}]]
=== Geomorfologisk inndeling ===
Alpenes [[geomorfologi]]ske inndeling gjenspeiler i store trekk fjellkjedens [[#Geologisk inndeling|geologiske inndeling]]. Således er de krystalline områdene preget av «skarpe» former med tinder og egger (de varisciske massivene i helvetikum, og de høye kjedene av penninikum og østalpin). Noen av de krystalline områdene har likevel mer rundete former (østalpin nord, syd og øst for Tauern-vinduet; samt en «indre» bue av penninikum som grenser til Posletta). Disse kjedene ble ikke hevet like mye og er derfor i større grad formet av vannerosjon enn frosterosjon.

Kalksteinsfjellene i bl.a. [[De nordlige Kalk-Alper|De nordlige]] og [[De sydlige Kalk-Alper|sydlige Kalk-Alpene]] og de vestlige franske Alpene er kjennetegnet av helt andre former. I&nbsp;helvetikum overveier [[cuesta]]s, dvs. høydedrag som ligner på skråstilte, asymmetriske trinn. De nordlige kalkalper og flere mindre kalksteinsområder i de indre Alpene er formet som fjellkjeder med egger, botner og spisse torn. I&nbsp;de østlige delene av De nordlige kalkalper (bl.a. [[Dachstein]]) finner man derimot [[platåfjell]] bestående av høyplatåer med bratte vegger og begrenset av trange daler. De sydlige kalkalper viser en blanding av de ulike kalksteinsformene.

Områder der [[flysch]] og andre myke bergarter dominerer, har forholdsvis runde former. Slike områder finner man i det nordlige [[Graubünden]], ved overgangen mellom de nordlige Alpene og [[For-Alpene]], ved overgangen mellom helvetikum og penninikum i Sydvest-Alpene mellom [[Martigny]] og [[De maritime Alpene]], og i de vestlige [[Alpes-de-Haute-Provence]].

De større dalene er kjennetegnet ved sedimenter fra [[holocen]]. Noen områder, spesielt i periferien av Alpene, er dessuten preget av den siste istidens [[morene]]r.

=== Naturkatastrofer ===
[[Fil:Bergsturz Randa1.JPG|thumb|Fjellraset ved [[Randa]] i 1991, der 33 millioner m³ stein raste ut i [[Mattertal|Matterdalen]] ([[Wallis-Alpene]])]]
Fordi Alpene er en ung fjellkjede, foregår mange naturlige prosesser sprangvis, dvs. plutselig og med høy hastighet. Slike [[steinras|stein]]-, [[jordskjed|jord]]- og [[snøskred|snøras]] betegnes som naturkatastrofer, men de er ikke unaturlige for Alpene. Grunnene er de veldig bratte fjellsidene, til dels ustabile geologiske formasjoner, mye nedbør og store temperatursvingniner. Ras er vanligst i de vegetasjonsfrie sonene, men forekommer også lenger nede, spesielt der menneskene har ryddet for mye skog. Tidligere prøvde befolkningen å minimere katastrofer ved å unngå rasfarlige områder og dalbunnen (oversvømmelse!), ved å tilpasse driftsformer til de lokale naturlige forholdene og ved utstrakte erosjonsbegrensende og reparasjonsarbeider. Slike hensyn blir sjeldnere og sjeldnere, noe som igjen øker faren for naturkatastrofer.

Også [[jordskjelv]] er nokså vanlige i Alpene, om enn sjelden sterkere enn 5,5 på [[Richters skala]]. Grunnen er at den afrikanske plate fremdeles utøver trykk på den europeiske plate. Det siste sterke jordskjelvet, som kostet tusen menneskeliv, var [[1976]] i [[De karniske Alpene|De karniske]] og [[De juliske Alpene|juliske Alpene]] i [[Friuli]].
<div style="clear:both"></div>

== Klima og værforhold ==
[[Fil:Klimadiagramm-metrisch-deutsch-St.Gotthart.Schweiz.png|thumb|[[Klimadiagram]] for [[St. Gotthard-passet]] (2091&nbsp;moh.). Man ser de jevnt høye nedbørsverdiene, som skyldes [[orografisk regn]].]]
[[Fil:Klimadiagramm-deutsch-Bozen-Italien.png|thumb|Klimadiagram for [[Bolzano]], som ligger i le av mange store fjellkjeder og derfor har nokså lite nedbør. Temperaturen viser at byen allerede hører til den [[mediterrant klima|mediterrane]] klimasonen.]]
[[Fil:Lenti bayern 190604-2.jpg|thumb|[[Føn]]skyer ([[Altocumulus lenticularis]])]]

Klimaet i Alpene kan beskrives gjennom fire [[gradient]]er:
# '''Høyde over havet.''' – Den viktigste enkeltfaktoren for klimaet i Alpene er høyden over havet. Med økende høyde synker [[temperatur]]en (ca. 1&nbsp;°C per 200&nbsp;m), mens [[nedbør]]en stiger.
# '''Syd–nord.''' – Alpene danner skillet mellom [[mediterrant klima|mediterrant]] og [[temperert klima]]. Dermed er Alpenes nordside betraktelig kaldere og fuktigere enn sydsiden (der sommerne kan være veldig tørre).
# '''Perifer–sentral.''' – De sentrale områdene i Alpene er utpreget tørre og ofte varmere enn periferien. Dette kommer av at skyene «regner av» på de høye fjellsidene før de kommer frem til de mer sentralt beliggende områdene (se under). De sentrale områdene har derfor færre [[sky]]er, noe som medfører mindre nedbør og mer solskinn.
# '''Vest–øst.''' – Til slutt opplever Alpene også skiftet fra [[oseanisk klima]] i vest til mer [[kontinentalt klima]] i øst.

De ulike gradientene påvirker også hverandre. Således synker temperaturen generelt sett med høyden, men den synker f.eks. mindre i sentrale enn i perifere strøk. Også forskjellen mellom Alpenes nord- og sydside er sterkere utpreget i lavere enn i større høyder.

I tillegg til de store klimagradientene er [[mikroklima]]et påvirket av [[topografi]]en. Det er f.eks. stor forskjell på nord- og sydvendte fjellsider. Disse forskjellene øker med høyden, og er til dels avgjørende faktorer både for ville plante- og dyrearter og for landbruket.

=== Spesielle værforhold i Alpene ===
Det fins flere [[Vær (meteorologi)|vær]]fenomener som er begrenset til høye fjellkjeder. De viktigste er:
* [[Orografisk regn]]. – Det er et kjent fenomen at [[lovart og le|losiden]] av fjell er fuktigere enn [[lovart og le|lesiden]]. Grunnen er at fjellene tvinger luften til å stige opp i høyden, at luften avkjøles jo høyere den kommer, og at kald luft kan holde på mindre fuktighet. Luftfuktigheten «regner av» som såkalt ''orografisk regn''. Av denne grunn har de nordvestlige delene av Alpene mest nedbør: I&nbsp;bl.a. [[Bern-Alpene|Bern]]-, [[Uri-Alpene|Uri]]-, [[Glarus-Alpene]] og [[Rätikon]] er årsnedbøren på over 2000&nbsp;[[millimeter|mm]].
* [[Føn]]. – Fønvind oppstår når vinden blåser fuktig luft over fjellet. På vei opp fjellsiden synker temperaturen, og fuktigheten regner av som orografisk regn. På vei ned fjellet på den andre siden, blir luften igjen varmere jo lenger ned den kommer. Effekten av høyde på luftens temperatur er imidlertid større for tørr enn for fuktig luft. Derfor blir vinden varmere på fjellets leside enn den var på losiden. Fønvind er i Alpene vanligst i de nordlige [[For-Alpene]] ved sønnavind, men det fins også «motsatt føn», der Alpenes sydside mottar varm nordavind.
* [[Inversjon (meteorologi)|Inversjon]]. – Om vinteren kan det oppstå «kuldesjøer» i dalene. Den kalde luften blir da liggende i dalbunnen, slik at temperaturen øker med høyden. Derfor kalles dette fenomenet ''temperaturinversjon''. Det oppstår om vinteren når solen står så lavt at den ikke når (eller rekker å varme opp) dalbunnen og/eller når landskapets [[topografi]] stenger inne den kalde luften. Inversjonene er ganske stabile, siden kald luft er tyngre enn den varme luften som ligger over. Fenomenet opphører først når vind blander luftmassene igjen.
* [[Solgangsvind|Berg- og dalvind]]. – Ved godt vær kan man ofte legge merke til en bris som stryker oppover fjellsidene på dagtid, mens luften strømmer motsatt vei på kvelden. Dette fenomenet er en spesiell form for [[solgangsvind]] og er dermed beslektet med land- og sjøvind med kysten. Det oppstår når solen varmer opp luften over bakken på dagtid, slik at den strømmer oppover fra de lave dalinngangene mot de høye dalavslutningene. På natten avkjøles luften raskere i større høyder, og begynner da å synke nedover igjen.
<div style="clear:both"></div>

== Plante- og dyreliv ==
[[Fil:Leontopodium alpinum1.jpg|thumb|[[Edelweiss]] (''Leontopodium alpinum'') er selveste symbolet på Alpene {{Byline|Franz Xaver}}]]
[[Fil:KochscherEnzian.jpg|thumb|Alpene byr på mange arter av [[søterotfamilien|søter]] (her [[alpesøte]], ''Gentiana acaulis'')]]
[[Vegetasjon]]en i Alpene gjenspeiler i stor grad de [[#Klima og værforhold|fire nevnte klimagradientene]], men også [[#Jordsmonn|jordsmonnet]], som i sin tur er avhengig av de [[#Geologisk inndeling|dominerende bergartene]]. Dermed oppstår flere veldig forskjellige vegetasjonssoner, avhengig av det klimatiske og geologiske utgangspunktet. [[Fauna|Dyrelivet]] er på sin side påvirket av klimaet og de tilgjengelige plantene, men lar seg på grunn av dyrs høyere mobilitet ikke inndele i like tydelige soner. Oversikten som følger [[#Den kolline regionen|under]], er sortert på den viktigste gradienten, høyden over havet.

Alpenes [[flora (botanikk)|flora]] og [[fauna]] ligner i flere henseender på [[Norden]]s, både når det gjelder [[art]]ene som forekommer og f.eks. deres vekstformer. Således fins en del arter bare i Norden og Alpene. Årsaken til dette er både historisk og klimatisk. Den historiske årsaken er at flere arter som har vært vanlige i store deler av Europa (f.eks. [[hjort]], noen [[#Store rovdyr|store rovdyr]]), har blitt fortrengt i de tett bebodde områdene i [[Mellom-Europa]]. Resultatet er en disjunkt fordeling med bestander både i nord og i Alpene (delvis i tillegg til andre områder, f.eks. [[Øst-Europa]] og [[Pyreneene]]). Den klimatiske årsaken er at en økende høyde over havet har en lignende effekt som en økende [[breddegrad|geografisk bredde]]. Ut ifra vegetasjonsperioden og de dominerende vekstformene ligner f.eks. den [[#Den subalpine regionen|subalpine]] høydesonen på den [[subarktisk klima|subarktiske]] regionen, og den [[#Den alpine regionen|alpine]] på den [[arktisk klima|arktiske]]. Det er likevel flere viktige forskjeller: Alpene har en større døgnvariasjon (større forskjell mellom dag og natt), slik at forskjellen mellom syd- og nordvendte skråninger, som har forholdsvis liten betydning i Nord-Norge, er ekstremt viktig i Alpene både sommers- og vinterstid. For det andre medfører både den høyere solstanden og den større høyden i Alpene at strålingsintensiteten som det alpine livet må tåle, er mye høyere.

[[Fil:Alpenwiese.jpg|thumb|left|[[Seter]]vegetasjonen er spesielt artsrik (her i [[Bern-Alpene]] på 2200&nbsp;moh.)]]
=== Biologisk mangfold ===
Med 5000 plantearter forekommer nesten halvparten av alle europeiske arter (også eller utelukkende) i Alpene. Artstettheten er spesielt høy i Alpene: Her finner man 2000–3000 arter per 100&nbsp;km², sammenlignet med rundt 1500 i Mellom-Europa og under 1000 i Norge. Det store biologiske mangfoldet skyldes Alpenes beliggenhet mellom tre vegetasjonssoner (den mellomeuropeiske i nord, den mediterrane i syd og den pannoniske i øst), men også de svært varierte geomorfologiske forholdene med ulike bergarter, jordtyper, høyder, brattheter og klimatiske forhold. Artstallene er høyest i den [[#Den alpine regionen|mellomalpine gressonen]], der det fins minst 350 [[endemisme|endemiske]] arter.

Menneskelig aktivitet har gjennom det [[#Landbruk|tradisjonelle landbruket]] bidratt til en ytterligere økning av det biologiske mangfoldet. Ikke bare har [[kulturplante]]r (og medfølgende «[[ugress]]») blitt introdusert til [[åker]]ne. Bruksmønsteret har også vært så mosaikkartet med bl.a. hekker, steinrader og stier, at vekstbetingelsene ble mer varierte. Videre har [[seter]]driften skapt bedre betingelser for den artsrike alpine floraen på bekostning av de artsfattige subalpine barskogene.

[[Fil:Waldrapp Geronticus eremita.jpg|thumb|left|[[Skallet ibis]] kan igjen påtreffes i Alpene]]
[[Fil:Alpenkrähe-Pyrrhocorax.jpg|thumb|[[Alpekråke|Alpekråka]] (''Pyrrhocorax pyrrhocorax'') har blitt svært sjelden i Alpene, delvis fordi den blir fortrengt av en nær slektning,... {{Byline|Malte Uhl}}]]
[[Fil:Pyrrhocorax-graculus-0018-a.jpg|thumb|[[Alpekaie|alpekaia]] (''Pyrrhocorax graculus'') {{Byline|Mathias Bigge}}]]
=== Den kolline regionen ===
Plante- og dyrelivet i den [[Høyderegioner i biogeografien|kolline]] høyderegionen er ikke veldig forskjellig fra områdene rundt Alpene. Kolline regioner er begrenset til mindre områder i Alpene: På Alpenes nordside ligger den kolline sonens øvre grense ved 500–600&nbsp;moh., og slutter dermed allerede før Alpene. Bare i de større dalene strekker kolline områder seg inn i Alpene. På Alpenes sydside betegnes denne høyderegionen mer korrekt som (supra)mediterran ([[#Den mediterrane regionen|se under]]).

Den opprinnelige vegetasjonen i den kolline sonen er løvskog. Treartene som dominerer er [[sommereik]] og [[agnbøk]] i nord, men [[frynseeik]] (''Quercus cerris'') lengst i øst. Frem til 1800-tallet var dalbunnene i de større dalene karakterisert ved [[flommarksskogsmark]]er og [[sumpskogsmark]]er. Disse er nå nesten forsvunnet fra Alpene. Frem til [[middelalderen]] fantes det [[elg]] i disse skogene.

En underlig fugl som (igjen) hekker i denne sonen, er [[skallet ibis]] (''Geronticus eremita''). Arten døde ut i Alpene – og dermed Europa – på 1600-tallet, men har blitt gjenutsatt i [[Kärnten]], og hekker der siden 2005. Skallet ibis hekker i kolonier, helst i fjellvegger nede i dalene, men finner mat ([[insekter]] m.m.) helt oppe i den [[#Den alpine regionen|alpine]] regionen.

=== Den mediterrane regionen ===
Den egentlige [[mediterrant klima|mediterrane]] regionen når bare helt i sydvest opp i Alpene (den øvre grensen ligger ved 600&nbsp;moh.). Den er karakterisert ved eviggrønne planter som [[steineik]] (''Quercus ilex'') og [[oliven]]trær.

Regionen over dette, som heter ''supramediterran'' og tilsvarer den [[#Den kolline regionen|kolline]] regionen på Alpenes nord-, vest- og østside, strekker seg opp til 1000–1100&nbsp;meters høyde. Her finner man [[duneik]] (''Quercus pubescens'') i (syd)vest og [[europahumlebøk]] (''Ostrya carpinifolia'') i (syd)øst.

Der disse skogene har blitt ryddet og etterpå forlatt, har den opprinnelige vegetasjonen veket for en [[maquis]] (et tett, eviggrønt buskas). Denne dominerer nå store områder der det [[#Landbruk|tradisjonelle landbruket]] har blitt gitt opp.

=== Den montane regionen ===
Den opprinnelige vegetasjonen i den [[Høyderegioner i biogeografien|montane]] sonen er blandet løv/barskog. Treartene som dominerer er [[bøk]] og [[Vanlig edelgran|edelgran]] i Alpenes perifere områder, men [[gran]] og [[furu]] i de sentrale områdene. I&nbsp;sydvest ([[Provence-Alpene]]) utgjøres skogene av bøk og furu. Den øvre grensen for den montane vegetasjonen ligger ved 1300–1500&nbsp;moh. i nord, 1500–1700&nbsp;moh. på Alpenes sydside, og opptil 1900&nbsp;moh. i sentrale strøk.

Siden den største delen av [[#Bosetning|Alpenes befolkning]] lever i denne høyderegionen, har mye av de opprinnelige skogene forsvunnet og har blitt erstattet av bosetninger og landbruksareal. De montane skogene som er igjen, står gjerne i områder som er for bratte, for tørre eller for steinete til annen bruk.

[[Hjort]] og [[villsvin]] påtreffes oftest i den montane regionen. Det samme gjelder for [[jerpe]] og [[tiur]]. Montane skoger har et høyt mangfold av bl.a. [[spurvefugler]] og [[spetter]].

[[Fil:Birkkarspitze von S HQ.jpg|thumb|left|I store deler av Alpene er [[tregrense]]n preget av [[buskfuru]] (her i [[Karwendel]])]]

=== Den subalpine regionen ===
[[Fil:Rhododendron hirsutum2006.jpg|thumb|Mens [[alperose]]n ''Rhododendron hirsutum'' bare vokser i Kalk-Alpene, ... ]]
[[Fil:Rostblättrige Alpenrose.jpg|thumb|... finner man ''Rhododendron ferrugineum'' i de silikatrike delene av Sentral-Alpene.]]
[[Fil:Murmel.jpg|thumb|Et [[alpemurmeldyr]] vokter inngangen til hulen]]
[[Fil:Gemse01.JPG|thumb|[[Gemse]]r er flokkdyr og benådete klatrere {{Byline|Paul Hermans}}]]
De høyeste fjellskogene utgjør den [[Høyderegioner i biogeografien|subalpine]] høydesonen. Sonens øvre grense er altså sammenfallende med [[tregrense]]n. Tregrensen ligger mellom 1600 og 1800&nbsp;moh. i de nordlige Alpene og mellom 1800 og 2100&nbsp;moh. i de sydlige Alpene, men kan nå 2400&nbsp;moh. i noen sentrale områder. Den naturlige tregrensen ligger imidlertid ofte betraktelig høyere. Grunnen er at [[seter]]driften har senket tregrensen med gjennomsnittlig 300&nbsp;meter gjennom rydning, beitepress og uttak av trær til oppvarming og byggemateriale. De samme faktorene har mange steder ført til en betydelig forskjell mellom tregrensen og skoggrensen. Også nedenfra (fra bosetningene) har de subalpine skogene blitt redusert, fremfor alt på solsidene. I&nbsp;slike gunstige beliggenheter er det ofte bare et bånd med skog igjen, som tjener som beskyttelse mot snøras for bosetningene i dalen. I&nbsp;beliggenheter som er mindre gunstige for bosetninger og landbruk (f.eks. nordsider av fjell), fins det derimot store sammenhengende skogsarealer.

Subalpine skoger er rene barskoger som overveiende består av [[gran]] (i&nbsp;Alpenes perifere områder) eller [[furu]], [[europalerk|lerk]] og [[sembrafuru]] (i&nbsp;de sentrale områdene). De dominerende artene ved tregrensen i de sentrale Alpene er [[bergfuru]] (''Pinus mugo'' [[underart|ssp.]] ''uncinata'') vest for [[Gotthard-massivet]] og [[buskfuru]] (''Pinus mugo'' ssp. ''mugo'') øst for dette. Store kratt med [[grønnor]] er også vanlig ved tregrensen.

I forhold til høyderegionene over og under er subalpine skoger nokså artsfattige. Av pattedyr kan man nevne [[rådyr]] og f.eks. [[alpespissmus]] (''Sorex alpinus''), selv om førstnevnte art kan treffes fra den kolline til den alpine sonen. Typiske fugler i subalpine skoger er [[orrfugl]], [[nøttekråke]], [[brunsisik]] (''Carduelis cabaret'') og [[sitronirisk]] (''Serinus citrinella'').

[[Fil:Alpine Ibex feb08a.jpg|thumb|left|[[Geiter|Steinbukken]] har igjen blitt et litt mer vanlig syn i Alpene {{Byline|Frederik Vandaele}}]]

=== Den alpine regionen ===
Den [[Høyderegioner i biogeografien|alpine]] høyderegionen strekker seg fra [[tregrense]]n til den permanente [[snøgrense]]n. Den øvre grensen varierer dermed mellom 2500 og 2700&nbsp;moh. i de nordlige Alpene, 2600–2900&nbsp;moh. på Alpenes sydside og opptil 3100&nbsp;moh. i sentrale områder. Den alpine regionen er den med størst areal i Alpene, noe som ikke minst skyldes utvidelsen nedover gjennom [[seter]]driften. Sonen i sin helhet er svært artsrik – både fordi den har en gjennomgående høy artstetthet og fordi den varierer sterkt mellom ulike alperegioner. Vegetasjonen er f.eks. veldig forskjellig i [[Kalk-Alpene]] og de sentrale krystallinske ([[silikat]]rike) fjellkjedene. De fleste av Alpenes [[endemisme|endemister]] finnes i den alpine sonen.

Den lavalpine sonen er kjennetegnet ved [[lyng]] og [[dvergbusk]]er, slik som [[alperose]]r (''Rhododendron ferrugineum'' på gneis- og granittbunn; ''Rhododendron hirsutum'' på kalkbunn). Den mellomalpine sonen består av enger med bl.a. [[starr]], [[svingel]] og tallrike blomster og urter. Den menneskelige påvirkningen (f.eks. gjennom [[fjellslått|slått]]) har ytterlige økt andelen av urter i forhold til gress. I&nbsp;den høyalpine sonen begynner vegetasjonen å løse seg opp i flekker mellom ubevokste fjellpartier eller [[steinur]]er. Her dominerer polster-, tust- og mattedannende planter. [[Sildreslekta|Sildrer]] og [[søterotfamilien|søter]] er blant plantegruppene som er sterkt representert her, mens [[edelweiss]] er den meste kjente (og sagnomsuste) arten. Også f.eks. [[Cerastium|arver]] og [[Silene|smeller]] forekommer i større tall. ''[[Soldanella]]'' vokser ofte i snøleier.

Blant pattedyrene er [[Geiter|steinbukk]], [[gemse]] og [[alpemurmeldyr]] de mest kjente representantene på den alpine faunaen. Alpesteinbukken var ved inngangen til 1900-tallet redusert til en liten populasjon i [[Gran Paradiso|Gran Paradiso-massivet]], men har blitt gjenutsatt flere steder. Nå fins igjen 30&nbsp;000 individer, overveiende i Vest-Alpene. Både steinbukken og gemsen er dyktige klatrere og forekommer i nokså utsatte fjellpartier. Spesielt på vinteren kan gemsen også påtreffes i skogregionen, mens steinbukken holder seg til sydvendte skråninger over tregrensen også vinterstid. Alpemurmeldyret er lettere å høre (høye plystrelyder) enn å få øye på, siden det ved fare gjemmer seg i sine underjordiske ganger. Av mindre pattedyr kan man nevne [[hare]] (som erstattes av [[sørhare]] i de lavere regionene) og [[snømarkmus]] (''Chionomys nivalis'').

Fugler som forekommer i den alpine sonen omfatter [[ravn]], den etter hvert svært sjeldne [[alpekråke|alpekråka]] (''Pyrrhocorax pyrrhocorax'', nå bare få individer i [[Engadin]]), den desto vanligere nære slektningen [[alpekaie]] (''Pyrrhocorax graculus''), [[fjellrype]], [[vannpiplerke]], [[svartrødstjert]] og [[fjellspurv]] (''Montifringilla nivalis''). På grunn av den rike [[jordfauna]]en tiltrekker den alpine sonen seg også fugler fra lavereliggende soner som næringshabitat. Også [[hønsehauk]], [[vandrefalk]], [[lerkefalk]], [[spurvehauk]] og [[spurveugle]] jakter jevnlig i denne regionen.

[[Vekselvarm]]e virveldyr må i denne høyden utnytte solstrålingen optimalt for å kunne overleve. De er derfor enten svarte ([[hoggorm]]; [[alpesalamander]], ''Salamandra atra'') eller er begrenset til de sydlige Alpene ([[aspishuggorm]], ''Vipera aspis''; [[sandviper]], ''Vipera ammodytes'').

Av det høye mangfoldet blant [[leddyr]] er [[dagsommerfugler|dagsommerfuglene]] mest påfallende. Vanlige arter er [[alpehvitvinge]] (''Pontia callidice''), den gule ''[[Colias phicomone]]'', [[svalestjerter|svalestjerten]] ''[[Parnassius phoebus]]'' og mange ulike arter av [[rutevinger]], [[perlemorvinger]] og [[ringvinger]].

[[Fil:Snow Flea close up crop.JPG|thumb|[[Snøloppe|Snøloppa]], en [[spretthaler|spretthale]], er et av få dyr som man kan finne i den '''nivale''' regionens evige is]]
[[Fil:Gyps fulvus (Frank Wouters).jpg|thumb|[[Gåsegribb]]en flyr igjen i Alpene {{Byline|Frank Wouters}}]]

=== Den nivale regionen ===
Den [[Høyderegioner i biogeografien|nivale]] høyderegionen er permanent dekket av is eller snø, bortsett fra mindre områder som er for bratte eller forblåste for at snøen blir liggende. Her finner man hovedsakelig [[lav]] (rundt 200 arter) og [[alge]]r (100 arter). Noen alger, som kalles [[kryoplankton]], vokser sågar på/i snøen. Enkelte motstandsdyktige blomsterplanter, slik som [[sildreslekta|sildrer]] og [[issoleie]], overlever på snøfrie flekker (såkalt [[nunatakkflora]]).

Faunaen er begrenset til et fåtall [[leddyr]]. Blant artene som har spesialisert seg på et liv på isen eller snøen, finner man [[bjørnedyr]], [[spretthaler]] ([[gletsjerloppe]], ''Isotoma saltans'', og [[snøloppe]], ''Isotoma nivalis'') og [[snønebbfluer]]. De lever av kryoplankton og vindtransporterte organiske stoffer (blomsterstøv o.l.).

=== Store rovdyr ===
Store [[predasjon|rovdyr]] streifer ofte over store avstander og kan ikke knyttes til enkelte høyderegioner. Nesten samtlige større rovdyr ble utryddet i Alpene rundt 1900, men forekommer nå igjen i ulik antall:
* [[Brunbjørn]] har overlevd i de slovenske Alpene og i [[Adamello]] (Italia). Fra Slovenia har enkelte individer spredt seg til [[Steiermark]] og [[Niederösterreich]] (Østerrike), fra Adamello til [[Tirol]] (Italia/Østerrike) og [[Val Müstair]] (Sveits), men ser så langt ikke ut til å ha etablert seg på permanent grunnlag.
* [[Ulv]]en har på 1980-tallet gjeninnvandret fra [[Appenninene]] via [[De liguriske Alpene]], og klarte så langt å spre seg langs Alpenes hovedkam helt til [[Sveits]]. Det er imidlertid snakk om veldig få individer, og ikke noen bærekraftig bestand.
* [[Gaupe]]n ble gjenutsatt siden 1970-tallet, og har etablert seg i [[Sveits]] og [[Østerrike]].
* [[Lammegribb]]en ble gjeninnført siden 1970-tallet, og forekommer nå igjen i [[Hohe Tauern]], [[Sesvenna]], [[Vanoise]] og [[De maritime Alpene]].
* [[Gåsegribb]]en gjeninnvandret til Øst-Alpene fra Slovenia. I&nbsp;tillegg ble den utsatt i Frankrike og Sveits.
* [[Kongeørn]]en var aldri helt utryddet, og bestanden har tatt seg opp igjen til om lag 1200 par.
For flere av de større rovdyrene er Alpene nå det eneste gjenværende leveområdet i Mellom-Europa.

== Befolkning og kulturhistorie ==
Selv om Alpene ofte oppfattes som et ''naturlandskap'', er det mer korrekt å betegne dem som et ''kulturlandskap''. Samtlige høydenivåer har i større eller mindre grad blitt preget av [[menneske]]lige bosetninger og næringsaktiviteter, ofte siden steinalderen. Bare påvirkningen i den [[#Den nivale regionen|nivale]] høyderegionen (gjennom [[turisme]], [[luftforurensning]] og [[global oppvarming]]) er av nyere dato.

De følgende avsnittene tar opp Alpe[lande]nes [[#Historie|historie]], [[#Språk i Alpene|språk]], [[#Bosetning|befolkningsutvikling og bosetningsmønstre]], [[#Næringsliv i Alpene|næringsliv]] og [[#Kultur og tradisjoner|kultur]] samt [[#Trusler mot Alpene|truslene]] som Alpene i dag står overfor.

=== Historie ===
[[Fil:Codex Balduini Trevirensis - Alpenüberquerung Heinrich VII.JPG|thumb|Den tyske kongen [[Henrik VII av Det tysk-romerske rike|Henrik VII]] dro i 1310 over [[Mont Cenis-passet]] for å bli kronet til tysk-romersk keiser av [[paven]] i [[Roma]] ]] [[Fil:Twärrenbrücke.jpg|thumb|For å gjøre [[Schöllenen]]juvet på nordsiden av [[St. Gotthard-passet]] passerbar, ble det i 1220 bygget en sti av treplanker, som hang i jernkjeder over juvet (''Twärrenbrücke''). Dette la grunnlaget for oppblomstringen til [[urkanton|Det sveitsiske edsforbund]].]]
Rundt 100&nbsp;000&nbsp;år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000&nbsp;meters høyde viser at allerede ''[[Homo neanderthalensis|neandertalmenneskene]]'' tok Alpene i bruk i varmeperioden mellom [[#Istidene|Riß]]- og [[#Istidene|Würm-istiden]]. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10&nbsp;000&nbså;år før nåtid; ''[[steinalderen]]'') har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på [[Sellapasset]] (2244&nbsp;moh.) og ikke minst [[Ötzi]]s 5300&nbsp;år gamle ismumie (3210&nbsp;moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som [[fjellbeite]]r.

Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i ''[[bronsealderen]]'', siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike [[kobber|kopperforekomster]]. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige [[fjellpass]] (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk i denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet
* [[Golasecca-kulturen]] i den nordvestlige [[Posletta]] og angrensende fjellpartier;
* [[Este-kulturen]] øst for denne (kulturen har blitt identifisert med det antikke folket [[veneterne]]);
* [[Laugen-Melaun-kulturen]] i [[Graubünden]]/[[Tirol]] (identifisert med [[reterne]]).

Med ''[[jernalderen]]'' sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene ([[Kärnten]], [[Steiermark]], [[Krain]]), som hadde betydelige [[jern]]lagre. I&nbsp;tillegg begynte oppgangen for områdene med [[salt]]forekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet [[Hallstatt]] ([[Salzburg (delstat)|Salzburg]]) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både [[Hallstatt-kulturen]] og [[Hallstatt-tiden]] (1200–475&nbsp;f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra [[Böhmen]] i nordøst og [[Slovenia]] i sydøst til Øst-[[Frankrike]] i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for [[Donau]], [[Inn]] og [[Wipptal]]) med sine typiske [[langsverd]] har – som også den senere [[La Tène-kulturen]]&nbsp;– blitt identifisert med [[kelterne]]. Mellom 500 og 200&nbsp;f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene (''[[Gallia Cisalpina]]'') og så langt øst som [[Niederösterreich]] (''[[Noricum]]''). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-[[indoeuropeisk]] opphav.

Mellom [[25 f.Kr.|25]] og [[13 f.Kr.]] ble samtlige alpefolkene innlemmet i ''[[Romerriket]]''. For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke [[#Transport|passveier]]. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De [[romersk provins|romerske provinsene]] som ble opprettet i Alpene, var [[Alpes Maritimae]], [[Alpes Cottiae]], [[Alpes Graiae]], [[Vallis Poeninae]] (disse områdene heter den dag i dag [[De maritime Alpene]], [[De cottiske Alpene]], [[De grajiske Alpene]] og [[Wallis]]), [[Raetia]] (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og [[Noricum]] (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene [[Gallia Narbonensis]], [[Gallia Belgica|Belgica]], [[Gallia Transpadana]] og [[Venetia et Histria]] hatt andeler i [[For-Alpene]].

I ''[[folkevandringstiden]]'' trengte flere nye folk inn i Alpene nord- og østfra:
* [[Burgunderne]] kom fra (dagens) Sydvest-Tyskland og dannet [[457]] et kongerike i Sydvest-Alpene med hovedstedene i [[Genève]] og [[Lyon]]. Selv om de var et [[germanerne|germansk]] folk, overtok de snart det [[latin]]ske språk, som i tidens løp ble til [[frankoprovençalsk]]. [[Burgund]], som riket het, ble senere innlemmet i frankerriket. Kjernen i Burgund levde videre i det senere hertugdømmet [[Savoie]].
* [[Alemannerne]] var et annet germansk folk, som innvandret til store deler av dagens Sveits. De beholdt sitt germanske språk ([[alemannisk]]).
* [[Langobardene]] var et germansk folk som kom fra [[Den pannonske slette]] og erobret i [[568]] Nord-Italia. De overtok også det latinske språk og ga navnet til landskapet [[Lombardia]].
* [[Slaverne]] innvandret østfra og bosatte seg i løpet av [[500-tallet]] i store deler av de østlige Øst-Alpene, lengst vest kom de i [[Pustertal]], der de rundt [[610]] ble stoppet av bajuvarene.
* [[Bajuvarerne]] i dagens [[Bayern]] nevnes for første gang i [[551]]. De utvidet hertugdømmet sitt østover langs [[Donau]] og sydover via [[Brennerpasset]], der de rundt [[680]] nådde [[Bolzano|Bozen]], som inntil da hadde vært langobardisk.
* [[Frankerne]] innlemmet etter hvert alle disse områdene i [[frankerriket|riket sitt]]. At Alpene i sin helhet var samlet i ett rike, skjedde etter romerrikets sammenbrudd likevel bare i to perioder: under [[Karl den store]] ([[806]]–[[814]]) og igjen under de første [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|tysk-romerske]] keiserne ([[1033]]–[[1349]]).

Gjennom ''[[middelalderen]]'' var Alpene delt mellom noen få større makter og en hel rekke mindre stater.<ref>De mindre statene i Alpene i middelalderen omfattet bl.a. grevskapene [[Tenda]], [[Dauphiné]], [[Provence]], markgrevskapene [[Saluzzo]] og [[Susa (Piemonte)|Susa]], republikken [[Briançon]], [[Graubünden|De tre forbund]], men også kirkelige stater som [[fyrstbispedømme]]ne [[fyrstbispedømmet Chur|Chur]], [[fyrstbispedømmet Brixen|Brixen]] og [[fyrstbispedømmet Trento|Trento]] og [[rikskloster|riksklostrene]] [[Einsiedeln kloster|Einsiedeln]], [[Disentis kloster|Disentis]], [[fyrsteprostiet Berchtesgaden|Berchtesgaden]].</ref> De større områdene var:
* [[Savoie]] oppstod på 1000-tallet rundt tre viktige fjellpass ([[store St. Bernhards-passet|store]] og [[lille St. Bernhards-passet|lille St. Bernhard]] samt [[Mont Cenis]]) i tidligere burgundiske områder. Grevskapet ble 1416 opphøyet til hertugdømme og ekspanderte kraftig, etter hvert hovedsakelig mot syd. Etter at hovedstaden ble flyttet fra [[Chambéry]] til [[Torino]] i [[1560]], forskjøv statens fokus seg fra Alpene til Nord-Italia, hvor Savoie etter hvert skulle bli krystallisasjonskjernen i den [[Italia|italienske]] statsdannelsen.
* [[Sveits|Det sveitsiske edsforbund]] oppstod på 1200-tallet etter at [[Schwaben]]s herskerhus [[Zähringerne]] hadde dødd ut. Opprinnelig var det en allianse mellom [[Sveits’ kantoner|kanton]]ene [[Schwyz]], [[Uri]] og [[Unterwalden]] mot [[huset Habsburg|habsburgerne]]. Edsforbundet ekspanderte i alle retninger, og kontrollerte med [[Gotthardpasset]] et viktig fjellpass. Sveits' uavhengighet ble anerkjent i [[freden i Westfalen]] ([[1648]]).
* [[Tirol]] løsrev seg fra [[Bayern]]s herredømme i løpet av 1200-tallet. [[Fyrstegrevskap]]ets sterke posisjon var begrunnet i at det med [[Brennerpasset|Brenner]]- og [[Reschenpasset]] kontrollerte [[Det tysk-romerske rike]]ts to viktigste fjellpass, men også i de store (edel)metallforekomstene. På 1300-tallet sto derfor Europas ledende fyrstehus i kø for å gifte seg med Tirols arveprinsesse [[Margrete av Tirol|Margrete]], som til slutt overlot landet til habsburgerne.
* [[Huset Habsburg|Habsburgerne]] stammet fra [[Aargau]] i Sveits, men ble i [[1276]] hertuger av ([[Niederösterreich|Nedre]]) [[Østerrike]] og [[Steiermark]]. Mens de etter hvert mistet fotfestet i sine stamområder i vest, utvidet de maktområdene i Øst-Alpene ved å tilegne seg [[Kärnten]], [[Krain]] ([[1335]]), [[Tirol]] ([[1363]]), [[Vorarlberg]] ([[1363]]–[[1814]]) og [[Salzburg (delstat)|Salzburg]] ([[1805]]). Dermed var de blitt den dominerende makten i Øst-Alpene. Alpenes metallforekomster og handelen over fjellpassene bidro sterkt til å finansierte denne stormakten, men habsburgernes politiske fokus lå utenfor Alpene.

[[Fil:Vals02.JPG|thumb|left|I det gunstige klimaet på 1200-tallet kolonialiserte [[walsertysk|walserne]] høytliggende områder i Alpene (her en gård i typisk walserarkitektur)]]
[[Fil:Innsbruck-goldenroof-nordkette.jpg|thumb|[[gotisk arkitektur|Sengotisk]] praktarkitektur i [[Innsbruck]] vitner om tiden som residensby for [[fyrstegreve]]ne av [[Tirol]] (i bildet slottsbalkongen med det forgylte taket; [[Karwendel]]fjellene i bakgrunnen) {{Byline|Martin Biely}}]]
[[Fil:Mh rhb disentis-2008-17-07.jpeg|thumb|left|Mange innflytelsesrike [[kloster|klostre]] lå i Alpene – her [[barokken|barokkbygningen]] til [[riksabbedi]]et [[Disentis kloster|Disentis]], som bevoktet [[Lucmagnpasset|Lucmagn]]- og [[Oberalppasset]] ([[Graubünden]]) {{Byline|Martin Hawlisch}}]]
I ''[[middelalderens varmeperiode]]'' opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og [[kloster|klostrene]] og [[fyrste]]ne belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. [[Walser]]vandringene, [[schwaige|schwaig-gårder]], de [[zimbrisk]]e bosetningene og [[Dolomittene#Natur, kultur og historie|Dolomittenes kolonialisering]] var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter [[1000|årtusenskiftet]]. De store febesetningene på [[seter|setrene]] førte til utviklingen av fellesseterdrift og [[løpe]]-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde [[ost]] til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene ([[St. Gallen]], [[Chur]], [[Trento]], [[Meran]], [[Innsbruck]], [[Salzburg]]) hadde i datidens Europa. Med den [[lille istid]]en begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, [[epidemi]]er hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank.

Befolkningen hadde i mange alpestater større ''friheter'' enn i middelalderens Europa for øvrig. [[Sveits|Det sveitsiske edsforbund]] hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også [[Tirol]]s by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, [[Briançon-forbundet]]). Noen av disse områdene ble også anerkjent som [[riksumiddelbar]]e av den tysk-romerske keiseren ([[urkanton]]ene, [[Urseren]]). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder ([[Graubünden]], [[Tirol]]) utviklingen av [[livegenskap]]en, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at [[lavadel]]en aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier ([[riksumiddelbarhet]]) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) [[fristad|fribyene]] i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I&nbsp;løpet av [[absolutisme]]ns tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket.

[[Fil:Col du simplon.jpg|thumb|Ved viktige fjellpass ble det ofte grunnlagt [[hospits]]er, som her ved [[Simplonpasset]] (bygget på 1600-tallet) {{Byline|Roland Zumbühl}}]]
[[Fil:1917 ortler vorgipfelstellung 3850 m highest trench in history of first world war.jpg|thumb|left|Historiens høyest beliggende krigsfront: østerriksk skyttergrav i 3850&nbsp;meters høyde på [[Ortler]], [[1917]] ]]
Under [[Napoleonskrigene]] ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat ([[Den helvetiske republikk]]), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. [[Wienkongressen]] i [[1815]] reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot [[Lombardia]] og la grunnsteinen for den [[italia|italienske]] samlingen i [[1861]]. Etter ''[[første verdenskrig]]'' kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at [[den italienske fronten under første verdenskrig|sydfronten]] passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900&nbsp;moh.

Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende [[#Næringsliv i Alpene|økonomiske]] omveltninger: Nedgangen i det [[#Landbruk|alpine landbruket]] begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble [[#Transport|transporten gjennom Alpene]] mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis (''montes horribiles'' – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som ''belle epoque'' («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for [[#Turisme|alpeturismen]]. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I&nbsp;dag er Alpene delt i [[#Bosetning|avfolkningsområder]] i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og [[#Bosetning|befolkningen fortsetter å vokse]].
<div style="clear:both"></div>

=== Språk i Alpene ===
[[Fil:Stift Innichen.JPG|thumb|Klosteret i [[Innichen]] ([[Pustertal]], [[Syd-Tirol]]) ble grunnlagt av [[Bayern|bayerske]] (dvs. [[tysk]]talende) munker på 700-tallet for å kristne [[slavere|slavene]] (dvs. den [[slovensk]]talende befolkningen). Klosteret markerer derfor de slaviske språkenes vestligste historiske utbredelse i Alpene. I&nbsp;dag er området overveiende [[tysk]]talende, men har siden [[italienisering]]en under [[fascisme]]n en [[italiensk]]talende minoritet.]]
I Alpene møtes utbredelsesområdene for de tre store europeiske [[språkgruppe]]ne.
* [[Romanske språk]] tales i syd og vest. Disse går tilbake på [[folkelatin]]en som ble talt i Alperommet.
** De [[retoromanske språk]]ene utgjorde på 900-tallet et sammenhengende språkområde i Øst-Alpene. Språket ble etter hvert fortrengt av tysk og assimilert av italiensk, og forekommer i dag som tre isolerte språkøyer:
*** [[retoromansk]] i [[Graubünden]],
*** [[ladinsk]] i [[Dolomittene]],
*** [[friulisk]] i [[Friuli]].
** [[Frankoprovençalsk]] ble en gang talt i et stort område på begge sider av Alpenes hovedkam. Vestgrensen fulgte omtrent linjen [[Fribourg]]–[[Ivrea]], mens sydgrensen var linjen [[Grenoble]]–[[Torino]]. I&nbsp;Sveits og Frankrike har språket stort sett blitt fortrengt gjennom fransk i løpet av 1800-tallet, i Italia først gjennom [[italienisering]]en på 1900-tallet. I&nbsp;[[Aostadalen]] og [[Valais]] taler fremdeldes et mindretall frankoprovençalsk.
** [[Fransk]] var opprinnelig representert ved ([[dialekt]]en/[[språk]]et) [[oksitansk]], som også ble talt på begge sider av Alpenes hovedkam. Oksitansk ble lenge undertrykt i Frankrike; i Italia har det i stor utstrekning veket for italiensk som førstespråk. Siden 1800-tallet gjennomgikk oksitansk en kulturell gjenoppliving, som startet i Frankrike, men spredte seg til Italia. Språket står dermed sterkere enn frankoprovençalsk. Standardfransk har imidlertid større utbredelse i dag, inkludert status som offisielt anerkjent minoritetsspråk i [[Piemonte]] og Aostadalen.
** [[Italiensk]] oppstod i Posletta og spredte seg i den tidlige middelalderen nord- og vestover i Alperommet. Her er språket representert ved de følgende dialektene:
*** [[Ligurisk (romansk)|ligurisk]] mellom De [[De maritime Alpene|maritime]]/[[De liguriske Alpene|liguriske]] Alpene og [[Middelhavet|middelhavskysten]];
*** [[piemontesisk]] rundt [[Torino]];
*** [[lombardisk]] mellom [[Maggioresjøen]] og [[Gardasjøen]], inkludert [[Ticino]] og enkelte daler i Graubünden;<ref>I to kommuner strekker lombardisk seg sågar nord for [[Alpenes hovedkam]]: [[Bivio]] i [[Graubünden]] og [[Livigno]] i [[Lombardia]].</ref>
*** [[venetiansk]] øst for Gardasjøen.
* Av de [[germanske språk]]ene tales:
** [[tysk]] i nord og øst. Tysken spredte seg nordfra fra 500-tallet og nådde sin nåværende sydgrense omtrent rundt det [[1000|første årtusenskiftet]]. Dialektmangfoldet er stort mellom de tyskspråklige alpedalene, og kan deles i to store dialektgrupper:
*** [[alemannisk]] i vest ([[Sveits]], [[Liechtenstein]], [[Vorarlberg]], [[Allgäu]]) med enkelte [[walsertysk]]e språkøyer i bl.a. Italia og Tirol;
*** [[bairisk]] i øst (mesteparten av [[Østerrike]], [[Bayern]] og [[Syd-Tirol]]) med enkelte [[zimbrisk]]e språkøyer i Italia.
* Av de [[slaviske språk]]ene tales:
** [[slovensk]] i sydøst. Slovensken spredte seg østfra fra 600-tallet og nådde sin maksimale utbredelse på 800-tallet.<ref>Den historiske vestgrensen for [[slaviske språk]] ([[moravisk]] og [[slovensk]]) i Alpene rund år 800 lå noe øst for linjen [[Innichen]]–[[Salzburg]]–[[Passau]].</ref> Etterpå ble den trengt tilbake av tysken, og tales i dag i [[Slovenia]], de østlige delene av [[Friuli-Venezia Giulia]] og de sydlige delene av [[Kärnten]] og [[Steiermark]].

Som man ser, er språkgrensene sjelden sammenfallende med [[Alpenes hovedkam]] – og nesten aldri med [[#Statsgrenser i Alpene|dagens statsgrenser]]. De historiske språkgrensene gikk ofte ved dalinnsnevringer, og mange historiske alpestater bestod av områder på begge sider av Alpenes hovedkam (såkalte [[passtat]]er).

=== Bosetning ===
[[Fil:Schnals - Finailhöfe.jpg|thumb|Grenden ''Finailhöfe'', som ligger på 1953&nbsp;moh. i [[Ötztal-Alpene]], er en av Øst-Alpenes høyeste permanente bosetninger]]
Mens ''befolkningstallet'' i de sju landene med andel i Alpene har økt med 105 % fra 1870 til 1990, har Alpenes befolkning bare vokst fra ca. 7 til om lag 11&nbsp;millioner mennesker (57 %).<ref>Anslagene av befolkningstallet er sterkt avhengig av den valgte [[#Avgrensning og geografi|avgrensningen av Alpene]]: Fordi de lavereliggende områdene har tettest bosetning, kan tallet variere mellom 7 og 14&nbsp;millioner mennesker (100 %) ved arealdifferenser på bare 10 %.</ref> Denne befolkningen fordeler seg på følgende måte over de ulike høyderegionene:<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=Bätzing, W.
| utgivelsesår=1993
| tittel=Der sozio-ökonomische Strukturwandel des Alpenraumes im 20. Jahrhundert. Eine Analyse von "Entwicklungstypen" auf Gemeinde-Ebene im Kontext der europäischen Tertiarisierung
| publikasjon=Geographica Bernensia, Reihe P, Geographie für die Praxis
| bind=26
| side=1-156
| kommentar=Befolkningen er gruppert etter høyden over havet av kommunenes forvaltningssete.
}}</ref>
{| class="wikitable"
! Høyde (moh.)
! Befolkning per 1990
! Befolkning per 1870
! Areal
! Antall kommuner
|-
! under 500
| 53 %
| 44 %
| 23 %
| 1912
|-
! 500–999
| 41 %
| 47 %
| 51 %
| 2995
|-
! 1000–1499
| 6 %
| 9 %
| 22 %
| 838
|-
! 1500 eller høyere
| < 1 %
| < 1 %
| 4 %
| 109
|}

I seks områder har bosetningen nådd 2000&nbsp;moh.:
* [[Queyras]] ([[De cottiske Alpene]], [[Hautes-Alpes]], Frankrike)
* [[Oisans]] ([[De grajiske Alpene]], [[Hautes-Alpes]]/[[Isère]], Frankrike)
* [[Val d'Anniviers]] ([[Wallis-Alpene|Valais-Alpene]], [[Valais]], Sveits)
* [[Avers]] ([[Platta-Alpene]], [[Graubünden]], Sveits)
* [[Trepalle]] ([[Livigno-Alpene]], [[Lombardia]], Italia)
* [[Ötztal]]/[[Schnalstal]] ([[Ötztal-Alpene]], [[Tirol (Østerrike)|Nord-Tirol]]/[[Syd-Tirol]], Østerrike/Italia)

[[Fil:Frutighaeuser.jpg|thumb|Dette landskapet fra [[Adelboden]] i [[Bern-Alpene]] viser den spredte bosetningen som er typisk for germanske områder]]
De høye områdene og isolerte dalene har opplevd en ''befolkningsnedgang'', mens bosetningene i hoveddalene har blitt tettere. I tillegg har de ulike regionene opplevd svært forskjellige trender: Store deler av de sydvestlige Alpene har nesten blitt avfolket (spesielt i de franske Alpene, Piemonte, Liguria). Derimot har de vestlige Øst-Alpene opplevd til dels sterk vekst (Liechtenstein, de bayerske Alpene, Vest-Østerrike, Syd-Tirol). Grovt sett kan man si at bare de områdene som klarte å omstille seg fra rene landbruksdistrikter til turisme, servicenæringer og til dels industri, har unngått avfolkning.

De tradisjonelle ''bosetningsformene'' har vært veldig forskjellige i de germanske og de romanske delene av Alpene. I&nbsp;de førstnevnte var bosetningen stort sett spredd, og bestod av enkeltstående gårder eller små gårdsklynger og grender. Egentlige landsbyer var nokså sjeldne, og vokste ofte rundt kommunens kirke, men kom i så fall i tillegg til enkeltgårdene. Byer oppstod bare ved spesielt viktige steder (kryss mellom handelsveier, fyrstelige residenser, [[passtat|passfotsteder]]). I&nbsp;den romanske kulturkretsen var bosetningene vanligvis tettere og mer konsentrert, gjerne som småbyer med steinhus og trange smyg. Det er mange unntak fra denne grove regelen, og mellom- og overgangsformer mellom de to ytterpunktene forekommer. Forskjellene mellom regionene har også blitt betydelig mindre i dagens tettsteder. Rundt regnet en fjerdedel av alpebefolkningen lever i byer.<ref>Alpelandene har ulike definisjoner på ''[[by]]''. Bruker man, for å gjøre forholdene sammenlignbar, 10&nbsp;000 innbyggere som en felles definisjon, fantes det i 1990 143 byer med 27 % av Alpenes befolkning. De fleste av byene er små (mindre enn 25&nbsp;000 innbyggere; jf. [[#Byer i Alpene|listen over det største alpebyene]]). Andelen i 1870, før sammenbruddet av det alpine landbruket, var også 26 %. Dette fremhever byenes store kulturelle betydning i Alpenes historie.</ref>

[[Fil:Peillon village perche sur la montagne.jpg|thumb|[[Peillon]] i [[De maritime Alpene]] er et fint eksempel på en ''[[village perché]]'' {{Byline|Francois Polito}}]]
''Bosetningsstedene'' kan også grupperes etter noen foretrukne landskapsformer:
* De ''kjegleformede sedimentene'' ved munningen av bekker i større daler og
* naturlige ''terrasser'' utgjorde ofte førstevalget;
* ''skråninger'' var noe sjeldnere;
* ''dalbunnene'' ble generelt unngått på grunn av flomfare;
* ''høyder'' (bakketopper, passer, åsrygger) er typiske plasseringer for nesten [[festning|borgaktige]] tettsteder (såkalte ''[[village perché|villages perchés]]'') i De [[De liguriske Alpene|liguriske]] og [[De maritime Alpene|maritime Alpene]], men blir gradvis sjeldnere mot nord.
Felles for de valgte beliggenhetene er at befolkningen i Alpene unngikk farlige steder og foretrakk tørre beliggenheter. Derfor ble også sydeksponerte (og i mindre grad vesteksponerte) beliggenheter foretrukket fremfor steder som vendte mot nord eller øst. Rasfarlige plasser ble unngått, og skoger ovenfor bosetningene ble vernet som beskyttelse mot snøras. Disse bosetningsmønstrene ble først gitt opp i andre halvdel av 1900-tallet. Myndighetene stoler nå ofte i stor grad (kanskje ''for'' stor grad) på bygningstekniske tiltak og tillater bygging i dalbunnene og tidligere rasområder.
<!--alpebefolkningens fordeling på land i %:
d	4
f	16
i	35
fl	0
a	26
ch	16
slo	3-->

=== Næringsliv i Alpene ===
Den tradisjonelt viktigste næringsgrenen i Alpene var landbruk ([[#Landbruk|se eget avsnitt under]]). I&nbsp;løpet av 1900-tallet har mange steder turismen tatt over som den dominerende næringen ([[#Turisme|se eget avsnitt under]]). Andre næringer har fått noe mindre oppmerksomhet, men har vært og er av delvis stor betydning, i det minste lokalt:

[[Fil:Figln Stempeljochspitze.JPG|thumb|Alpene er kjent for fantastiske skimuligheter (her i [[Karwendel]]). Turisme er derfor en viktig næring.]]
* [[Tertiærnæringer]] har i dag størst betydning i Alpene.
** ''[[Handel]]'' hører til næringene som har langt tradisjon i Alpene, men som fremdeles er av stor betydning. Som møteplass og forbindelse mellom kulturer har Alpene frembragt mange historisk viktige handelsbyer ([[Bolzano]], [[Chur]], [[Bellinzona]], [[Aosta]], [[Grenoble]], [[Susa (Piemonte)|Susa]]).
** ''[[Transport]]'' er i Alpenes sammenheng en viktig næringsgren ([[#Transport|se under]]). Dagens transportsituasjon er imidlertid kjennetegnet ved at mesteparten av transitten ''gjennom'' Alpene skjer gjennom aktører som ikke har tilhold ''i'' Alpene. Inntil utbyggingen av passveiene (som skjøt fart etter [[Wienkongressen]] i [[1815]]) var transporten av varer derimot en viktig inntektskilde for den lokale befolkningen, som lesset varer fra vogner over på hester eller muldyr, førte disse over fjellpassene og sørget for ny omlessing på passets andre side.
** ''[[forskning og utvikling]]''.
** ''[[Bank]]er og [[forsikring]]er''.
** ''[[Turisme]]'' ([[#Turisme|se under]]).

[[Fil:Grimsel Oberaarsee.jpg|thumb|[[Oberaarsee]] i [[Bern-Alpene]] er et av mange vann i Alpene som har blitt [[demning|demmet]] opp for [[strømproduksjon]] ]]
* [[Sekundærnæringer]] har i en kort overgangsperiode (ca. 1965–1980) vært den viktigste næringssektoren i Alpene.
** ''[[Industri]]'' spilte en økende rolle i nesten alle de større alpedalene fra midten av 1800-tallet, men kom igjen i krise rundt 1980. Grunnen til krisen er infrastrukturproblemene som følger med en beliggenhet i Europas periferi. De vanligste industrigrenene i Alpene er:
*** [[tekstilindustri]], som gikk frem av den protoindustrielle hjemmeproduksjonen på 1800-tallet;
*** [[tungindustri]] ved [[malm]]forekomster;
*** [[energikrevende industri]] (bl.a. [[aluminium]]produksjon, [[elektrokjemi]]) ved vannkraftverk (siden 1890-tallet).
** ''[[Energiforsyning]]'' er en viktig næringsgren. Grunnet Alpenes store nedbørs- og avløpsmengder ([[#Elver, innsjøer og vannskiller|se over]]) dekker alpelandene store deler av sitt energibehov ved hjelp av [[vannkraft]]. Den totale installerte [[effekt]]en av [[vannkraftverk]]ene i Alpene er rundt 40&nbsp;[[gigawatt|GW]], derav 10&nbsp;GW i Sveits, 9,5&nbsp;GW i Italia, 9&nbsp;GW i Østerrike, 7,5&nbsp;GW i Frankrike og 4&nbsp;GW i Slovenia.
** ''[[Vannforsyning]]'' av alpebefolkningen, men også av flere stor- og millionbyer i Alpenes periferi er likeledes avhengig av Alpenes vannrikdom.
** ''[[Byggenæringen]]'' har ikke minst profittert på turismens gode kår.
** ''[[Håndverk]]'' er i dag ofte bregrenset til produksjon for turister, men hadde tidligere en viktig rolle i det tradisjonelle næringslivet. Det fantes både desentral hjemmearbeid, som bønder bedrev i vinterhalvåret, og protoindustriell produksjon for det europeiske markedet, der ofte en hel dal spesialiserte seg på det samme produktet. Eksempler på det sistnevnte er:
*** steinprodukter (kar, tavler);
*** stråhatter, kurver;
*** treprodukter (treskjæring, fioliner, møbler);
*** tøy (toving, veving, strikking, brodering);
*** metallprodukter (bruksgjenstander og verktøy av kopper og jern).
* [[Primærnæringer|Primærnæringene]] har mistet mesteparten av betydningen de i årtusener har hatt.
** ''[[Landbruk]]'' er fremdeles viktig i noen områder, men har til dels store omstillingsproblemer ([[#Landbruk|se under]]).
** ''[[Jakt]] og [[sanking]]'' har vært viktige tilleggsnæringer, mest for å sikre selvforsyning (matauk). Jakt hadde størst betydning frem til senmiddelalderen, sanking av bær, sopp m.m. helt frem til 1900-tallet.
** ''[[Gruvedrift]]en'' har sett flere blomstringstider i Alpene fra bronsealderen til 1800-tallet ([[#Historie|se over]]), men de fleste gruvene er nå nedlagt.

=== Landbruk ===
[[Fil:St-magdalena st-justina-rosengarten.jpg|thumb|[[Vinberg]] var tidligere en naturlig del av landbruksarealet til de fleste bosetninger i de sydlige Alpene (her St. Magdalena ved [[Bolzano]]; [[Ciadenac]]-kjeden i bakgrunnen) {{Byline|Christian Rottensteiner}}]]
[[Fil:Grauvieh auf der Alm.jpg|thumb|''[[Tiroler Grauvieh]]'' på fjellbeite, her i [[Sarntal-Alpene]] {{Byline|Madeleine Schäfer}}]]
[[Fil:Haflinger1.jpg|thumb|Hesterasen ''[[Haflinger]]'' stammer fra pakkhestene som ble brukt for transport over bl.a. [[Brennerpasset]] ]]
Siden den tidligere [[middelalder]]en har [[landbruk]] preget Alpene helt opp til [[#Den alpine regionen|den alpine vegetasjonssonen]], dvs. frem til snøgrensa. Alpenes landskapsbilde er derfor et resultat ikke minst av landbruket inkludert [[seter]]bruket. Landbruksformene har variert sterkt regionalt, avhengig av de naturlige forholdene, men også av [[#Språk i Alpene|kulturkretsene]]. Det tradisjonelle landbruket i Alpene var veldig arbeidsintensiv. Dette utgjorde opprinnelig ingen ulempe, siden arbeidskraft var billig i forhold til produkter og transport. Da de generelle økonomiske rammevilkårene endret seg utover 1800- og 1900-tallet, ved at prisen på arbeidskraft steg og produkt- og transportkostnader sank, kom Alpenes landbruk i en alvorlig krise. Mange av de tradisjonelle driftsformene er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme under dagens konkurransesituasjon. Noen driftsformer har derfor så godt som forsvunnet, mens andre har blitt forsøkt modernisert. De ulike driftsformene i Alpenes landbruk kan grovt klassifiseres slik:
* ''Eng/seter-drift'' er kjennetegnet ved at fehold dominerer, mens [[åker|åkre]] bare utgjør et nokså ubetydelig supplement. Åkre forekommer utelukkende i dalene rundt de permanenente bosetningene, men selv her overveier [[eng]]er. Terrasselandbruk forekommer ikke. I&nbsp;større høyder ([[seter|vårsetre]] og [[seter|setre]]) fins bare [[beite]]r og [[fjellslått|slåtter]]. Eng/seter-drift forekommer fremfor alt i de nordlige Vest-Alpene og de sentrale Øst-Alpene, overveiende i områdene med germansk bosetning. Denne driftsformen står fremdeles nokstå sterkt i enkelte områder, selv om den nå ofte foregår i mer spesialisert form enn tidligere, dvs. ren [[storfekjøtt|kjøttproduksjon]] eller ren [[melk]]eproduksjon.
* ''Åker/seter-drift'' har et mer balansert forhold mellom dyrehold og planteavl. Rundt bosetningene dominerer åkre (tradisjonelt mest [[rug]]), som er anlagt som terrasser, og selv i vårsetrenes høyde forekommer fremdeles åkerterrasser. Bare seterregionen er fri for åkre. Ofte finner man [[transhumans]] i stedet for egentlig seterdrift, siden det ikke er nok enger i dalene. Også [[vinberg]] i tilknytning til de permanente bosetningene er veldig vanlige. Åker/seter-drift forekommer mest i de tørre sentralalpine og de mediterrane områdene, overveiende i områdene med romansk befolkning. Denne driftsformen var den første som kom i krise (rundt 1880), og har i dag bare overlevd i reliktform. Den har forsvunnet helt i Frankrike og [[Ticino]], mens noe er igjen i Italia, [[Valais]] og [[Graubünden]].
* ''Åker/kastanje-drift'' er en variant av åker/seter-drift som suppleres av [[Edelkastanje|kastanjer]]. Denne driftsformen var en gang utbredt langs hele sydranden av Alpene i høyder på opptil 900&nbsp;moh. Etter at [[kastanjekreft]]en ødela de fleste kastanjeplantasjene på 1940/50-tallet, har driftsformen nesten forsvunnet.
* ''Eng/skog-drift'' kombinerer storfehold med [[skogbruk|skogdrift]]. Denne driftsformen var utbredt i Øst-Alpene, mest i de kontinentale østlige områdene og de ufruktbare delene av [[De nordlige kalkalper|De nordlige]] og [[De sydlige kalkalper|sydlige Kalk-Alpene]]. Eng/skog-drift er nå ofte erstattet av monokulturell skogbruk.
* «''Flatmarksjordbruk''», dvs. driftsformer som tilsvarer det utenomalpine landbruket, har vært og er vanlige i noen av de brede dalene som strekker seg inn i Alpene. De fleste av disse dalene er veldig tørre, men kan på grunn av sterk vannføring i elvene (dvs. smeltevann fra isbreene med avløpstopp på sommeren, [[#Elver, innsjøer og vannskiller|se over]]) ty til utstrakt [[vanning]]. Dette resulterer i høyt produktiv drift. Tidligere var driftsformen her en såkalt ''coltura mista'', dvs. blandede avlinger med flere høydetrinn: [[grønnsak]]er i dalbunnen, så et belte med vin, over vinbergene [[frukt]]trær. I&nbsp;dag er jordbruket ofte begrenset til dalbunnen og er svært spesialisert og dermed konkurransedyktig. Eksempler er [[eple]]plantasjene i [[Vinschgau]], vinbergene i [[Valtellina]] eller grønnsaksåkerne i [[Unterinntal]].
* ''Ekstensiv sauehold'' er den eneste driftsformen som er igjen i store deler av de sydlige Sydvest-Alpene. Sauene beiter i store flokker over store områder med minimal tilsyn, men flyttes i takt med årstidene ([[transhumans]]). I&nbsp;dalene finner man som sagt til dels et intensivt, modernisert landbruk, men i et bredt landskapsbelte mellom dalbunnene og fjellbeitene ligger landbruket nå fullstendig brakk.

Det fantes flere fellestrekket for det tradisjonelle alpine landbruket (uansett driftsform):
* Alle høydesoner – fra dalene til snøgrensen – ble tatt i bruk.
* Dette innebar sesonale vandringer av befolkningen eller deler av befolkningen mellom de ulike høyderegionene (oppover om våren, nedover om høsten).
* Bruksformene og bruksintensiteten var nøye tilpasset de naturlige betingelsene. Det fantes klare reguleringer for naturbruken, både i form av muntlige tradisjoner og nedtegnede regler. Slike reguleringer forhindret over- og underbruk<ref name="underbruk">Både over- og underbruk øker erosjonsfaren: overbruk (rovdrift) bl.a. fordi det ødelegger vegetasjonsdekket; underbruk fordi det fører til spredningen av høytvoksende «ugress», som om vinteren fremmer snøras og snøkryping. Erosjonsfaren gjennom underbruk vil reduseres etter noen tiår (i&nbsp;store høyder: ''mange'' tiår), når kulturlandskapet har forsvunnet og blitt til skog igjen.</ref> og klarte dermed å unngå at Alpene ble utsatt for [[allmenningens tragedie]].
* ''Reproduksjon'' var like viktig som ''produksjon'', dvs. det ble brukt minst like mye tid og arbeidskraft til reparatur- og vedlikeholdsarbeid som til selve utnyttelsen av kulturlandskapet. Viktige gjøremål, som ofte ble utført som [[dugnad]]sarbeid, var fjerningen av stein etter steinras; fjerning av høytvoksende ugress; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av stier og murer; årlig transport av jord fra åkernes nedside til øversiden, osv.
Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år.

=== Turisme ===
[[Fil:Weisskugel2 HQ.jpg|thumb|[[Alpeforening]]ene har bygget opp et nett av fjellhytter i Alpene – midt i bildet ''Brandenburger Haus'' (åpnet 1909), som ligger på 3277&nbsp;moh. ovenfor isbreen [[Gepatschferner]] i [[Ötztal-Alpene]]]]
[[Fil:Paragliding schynigePlatte.jpg|thumb|[[Paragliding]] i [[Bern-Alpene]] {{Byline|Audrius Meskauskas}}]]
Alpene er ett av jordens mest besøkte områder: Med over 100&nbsp;millioner overnattingsreiser – og nærmere en halv milliard gjestedøgn per år – går på verdensbasis om lag hver femte til tiende feriereise til Alpene. Dette forklarer også at [[turisme]]n i dag er Alpenes viktigste næringsgren. Spesielt Øst-Alpene og Sveits har et velutbygd nett med stier og fjellhytter for [[sommerturisme|sommerturister]]. [[Vinterturisme]]n er det lagt til rette for med minst 20&nbsp;000 kilometer alpine skiløyper, som til sammen utgjør rundt én prosent av Alpenes areal. Ved siden av «vanlig» sommer- og vinterturisme finner man også [[byturisme]], [[kursted|kuropphold]], gårds- (eller seter-)ferie m.m. Turismen er imidlertid veldig ujevnt fordelt. Mesteparten av overnattingene skjer i bare 20 % av kommunene, mens 40 % praktisk talt ikke har turisme i det hele tatt.

[[Fil:Palace Hotel StMoritz.jpg|thumb|left|«Badrutts Palace» i [[St. Moritz]], bygget i 1896, er et eksempel på palasthotellene som ble bygget i alpeturismens første blomstringstid (''belle epoque'') {{Byline|Frédéric de Goldschmidt}}]]
Alpene ble oppdaget som reisemål av Europas overklasse mot slutten av 1700-tallet. Den første blomstringstiden av [[fjellsport|alpinismen]] var på slutten av 1800-tallet. Turismen bestod den gang i at rike utlendinger (fremfor alt fra Storbritannia og Tyskland) besteg fjelltopper med lokale guider og bærere. Mot 1880 var alle de større fjelltoppene i Alpene besteget. [[Alpeforening]]er hadde begynt å bygge opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter. De følgende tiårene (''Belle Epoque''-perioden) frem til [[første verdenskrig]] var kjennetegnet ved at antallet alpeturister økte kraftig og ved bygningen av overdådige palasthoteller, tannhjul- og smalsportog. I mellomkrigstiden var turismens omfang vesentlig beskjednere, selv om også vinterturismen begynte å gjøre seg gjeldende. De første skiheisene ble bygget rundt 1927/28.

Masseturismen begynte for alvor etter andre verdenskrig, som siden 1960-tallet også omfatter vinterturismen. Turismusstedene opplevde en enorm byggeboom, som med sin ensformede storbyarkitektur ikke sjelden ødela landsbyenes opprinnelige sjarm. Også masseturismens negative miljøkonsekvenser ble etter hvert åpenbare (luft-, vann- og støyforurensning, erosjon langs stier og løyper, nedbygging av kultur- og naturlandskapet). Siden 1980-tallet har alpeforeningene derfor gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet. Også utbyggingen i dalene har blitt forsøkt begrenset i mange områder.

[[Fil:Rafting Mezzana.jpg|thumb|left|[[Rafting]] har blitt en populær sport i de senere årene (her i [[Val di Sole]])]]
Veksten i alpeturismen stoppet opp i midten av 1980-tallet. Samtidig begynte de tradisjonelle ferieaktivitenene (turgåing på sommeren, alpinski på preparerte løyper på vinteren) å miste oppslutning til fordel for trendsportarter ([[trekking]], [[fjellklatring|konkurranse- og ekstremklatring]], [[terrengsykkel|terrengsykling]], [[snøbrett]], [[rafting]], [[paragliding]], [[BASE-hopping|basehopping]], [[brettseiling]], [[tennis]], [[golf]], [[bungee-jumping]] osv.). Dette har skapt problemer for en del turismesentre – for det første fordi stedenes infrastruktur ofte var tilrettelagt for å tilfredsstille andre behov. For det andre minker noen trendsportarter turistenes forståelse for de lokale alpine [[#Trusler mot Alpene|problemene]], ved at Alpene reduseres til en ren kulisse for aktivitene. Samtidig berører flere trendsportarter de siste uberørte områdene, noe som også skaper problemer for dyrelivet.

=== Transport ===
[[Fil:ViadottoBrennero2.JPG|thumb|Motorveien over [[Brennerpasset]] ([[Europavei 45|E45]]) er den mest trafikkerte i Alpene {{Byline|Luca Lorenzi}}]]
[[Fil:Innsbruck Hbf 001.jpg|thumb|[[Innsbruck]] sentralstasjon er et viktig trafikknutepunkt i jernbanetrafikken gjennom Alpene – både nord–syd ([[München]]–[[Verona]]) og øst–vest ([[Wien]]–[[Chur]]) {{Byline|Roland Siegele}}]]
Alpene er et av Europas viktigste transittområder. I&nbsp;[[Romerriket|romertiden]] var Alpene ikke mye mer enn akkurat det: et område som man bygget veier gjennom, men som man ellers ikke oppholdt seg i lenger enn nødvendig. Flere rester etter romerveier over viktige fjellpass vitner fremdeles om denne perioden ([[Tendapasset|Tenda]]-, [[Montgenèvrepasset|Montgenèvre]]-, [[lille St. Bernhards-pass|lille St. Bernhards]]-, [[Settimopasset|Settimo]]-, [[Julierpasset|Julier]]-, [[Reschenpasset|Reschen]]-, [[Brennerpasset|Brenner]]- og [[Radstädter Tauern-passet]]). I&nbsp;den tidlige [[middelalderen]] lå Alpene mellom de tyske og de italienske delene av [[Det tysk-romerske rike]]. Den vanligste ruten som [[keiser]]ne valgte, f.eks. på vei til og fra kroningen i [[Roma]], gikk via [[Brennerpasset]]. Brennerpasset var også det alpepasset som hadde størst betydning for handelen: Rundt 1500 ble det årlig transportert 4500&nbsp;tonn varer over Brennerpasset, 25 ganger mer enn f.eks. over [[Gotthardpasset]].

I dag er ikke betydningen av alpetransitten blitt mindre. Ikke minst gjennom [[EU]]s indre marked har transporten gjennom Alpene opplevd en jevn økning. Noen av de viktigste passveiene har blitt erstattet av jernbane- og/eller veitunneler (først ute var [[Mont Cenis-tunnelen]] i 1871, [[St. Gotthard-tunnelen|Gotthard]]- og [[Tendapasset|Tendatunnelen]] i 1882). Nesten halvparten av trafikkmengden over Alpenes hovedkam er transitt, dvs. ikke transport til eller fra Alpene, men transport ''gjennom'' Alpene. Tabellen gir en oversikt over de viktigste fjellovergangene, sortert fra sydvest til nordøst etter plasseringen på Alpenes hovedkam:

{| class="wikitable sortable"
! Overgang
! type overgang (passhøyder i moh.)
! godstrafikk<ref>Tall er millioner [[tonn]] ([[netto]]) per år i 1994. Kilde: {{Kilde bok
| forfatter=Sigmaplan
| utgivelsesår=1995
| tittel=Alpenquerender Güterverkehr auf Strasse und Schiene 1994. Alpenbogen Ventimiglia bis Wien
| utgivelsessted=Bern
| forlag=Eidgenössisches Verkehrs- und Energiewirtschaftsdepartement
}}</ref> (mill. tonn)
! derav transitt (%)
|-
| {{Sorter|VE|[[Ventimiglia]]}} || {{Sorter|L|fjell''omkjøring'' for vei og jernbane}} || align="right" | {{Sorter|F|10,4}} || align="right" | {{Sorter|F|50}}
|-
| {{Sorter|MC|[[Frejustunnelen|Mont Cenis]]}} || {{Sorter|C|jernbane- og veitunnel; veipass (2083)}} || align="right" | {{Sorter|B|19,9}} || align="right" | {{Sorter|I|28}}
|-
| {{Sorter|MB|[[Mont Blanc-tunnelen|Mont Blanc]]}} || {{Sorter|K|veitunnel}} || align="right" | {{Sorter|D|14,3}} || align="right" | {{Sorter|E|60}}
|-
| {{Sorter|SI|[[Simplonpasset|Simplon]]}} || {{Sorter|E|jernbarnetunnel og veipass (2005)}} || align="right" | {{Sorter|J|4,7}} || align="right" | {{Sorter|B|85}}
|-
| {{Sorter|GO|[[St. Gotthard-tunnelen|St. Gotthard]]}} || {{Sorter|B|jernbane- og veitunnel; veipass (2091)}} || align="right" | {{Sorter|C|18,2}} || align="right" | {{Sorter|C|70}}
|-
| {{Sorter|BE|[[San Bernardino-passet|San Bernardino]]}} || {{Sorter|D|veitunnel og -pass (2065)}} || align="right" | {{Sorter|L|0,6}} || align="right" | {{Sorter|H|29}}
|-
| {{Sorter|RE|[[Reschenpasset|Reschen]]}} || {{Sorter|F|veipass (1504)}} || align="right" | {{Sorter|K|0,8}} || align="right" | {{Sorter|D|63}}
|-
| {{Sorter|BR|[[Brennerpasset|Brenner]]}} || {{Sorter|G|jernbane- og veipass (1374)}} || align="right" | {{Sorter|A|25,9}} || align="right" | {{Sorter|A|90}}
|-
| {{Sorter|TA|[[Tauerntunnelen|Tauern]]}} || {{Sorter|A|jernbane- og veitunnel; veipass (2576/1738)}} || align="right" | {{Sorter|G|10,0}} || align="right" | {{Sorter|G|33}}
|-
| {{Sorter|SC|[[Schoberpasset|Schober]]}} || {{Sorter|J|jernbane- og veipass (849)}} || align="right" | {{Sorter|E|10,9}} || align="right" | {{Sorter|K|6}}
|-
| {{Sorter|SE|[[Semmeringpasset|Semmering]]}} || {{Sorter|H|jernbane- og veipass (984)}} || align="right" | {{Sorter|H|9,8}} || align="right" | {{Sorter|J|19}}
|-
| {{Sorter|WE|[[Wechselpasset|Wechsel]]}} || {{Sorter|I|jernbane- og veipass (980)}} || align="right" | {{Sorter|I|6,4}} || align="right" | {{Sorter|L|5}}
|}

Målt i forhold til Alpenes totale trafikkmengde, utgjør transitten rundt 10 %, eller 20 % for tungtransportens vedkommende, resten er lokaltrafikk eller transport til og fra Alpene. Til gjengjeld er transittrafikken konsentrert på et fåtall strekninger (Brenner, Gotthard, Simplon), som derfor er ekstremt belastet gjennom luftforurensning (jf. [[#Trusler mot Alpene|trusler mot Alpene]]).

=== Kultur og tradisjoner ===
[[Fil:Kufstein Almabtrieb 2005.jpg|thumb|[[Seter#Tradisjoner|Bufardagen]] er fremdeles en viktig høytid i mange alpine samfunn (her fra [[Kufstein]])]]
Det har aldri vært en felles kultur i Alpene. Alpene har alltid hørt til ulike kulturkretser (eller [[#Språk i Alpene|språkregioner]]), og kulturen var gjerne likere i de alpine og utenomalpine områdene av samme kulturkrets enn mellom ulike alpine områder. Den «alpine kulturen» som har blitt markedsført av turismeindustrien, har sitt opphav i virkelige lokale tradisjoner, men har blitt generalisert og ofte grovt karikert eller forenklet for markedsføringens skyld. Mange av tradisjonene som oppfattes som arketypisk alpine (f.eks. lærbukser, [[alpehorn]], tirolerhatt, marsjmusikk), har egentlig hatt svært begrensede geografiske utbredelser ([[urkanton|Sveits' urkantoner]], [[Tirol]], [[Bayern]]) og/eller liten faktisk betydning.

Likevel vil man finne en del fellestrekk i de alpine kulturene på grunn av det harde naturmiljøet, som krevde en del kulturelle tilpasninger som delvis viser forbausende paralleltrekk. Eksempler er verktøytyper, måter å tørke [[fjellslått]]enes høy på, avtalene som regulerer bruk av [[fjellbeite]]r, dugnadsarbeid for å hindre erosjonsskader og lignende. Interessant nok finner man også en del felles sagnmotiver: Eksempler er [[sagn]] om frodige fjellbeiter som på grunn av befolkningens hovmod ble forvandlet til isørken (muligens bearbeidelser av den [[lille istid]]en!), og sagn om [[dverg (mytologi)|dverger]] eller [[underjordiske]] som røpet [[ysting]]ens hemmelighet. Et ytterlige fellestrekk er en tendens til konservatisme, dvs. at alpebefolkningen ofte er mer skeptisk til kulturelle endringer. Dette har på den andre siden også medført at mange tradisjoner som har gått tapt ellers, har overlevd i Alpene. Eksempler på dette er de mangfoldige og ofte særpregede [[karneval]]stradisjonene som finnes i mange alpelandsbyer (spesielt i Sveits og Tirol), men også religiøse, yrkes- og årstidsrelaterte tradisjoner ([[Seter#Tradisjoner|bufardagen]] m.m.).

Generelt overveier derimot forskjellene mellom kulturkretsene. Den germanske og den romanske språkregionen har nokså ulike tradisjoner når det gjelder [[#Bosetning|bosetningsmønstre]] (grender vs. småbyer), [[#Landbruk|landbruksformer]] (eng/seter-drift vs. åker/seter-drift), [[arverett]] (odelsrett vs. deling) osv. Grensen mellom de ulike tradisjonene er imidlertid ikke alltid skarpe, og trenger heller ikke å være helt sammenfallende med språkgrensene.

=== Trusler mot Alpene ===
Gjennom de politiske og økonomiske omveltningene som Alpene har opplevd gjennom de siste 100–200 år (jf. [[#Historie|historie]]), har Alpene på flere måter blitt til et problemområde. Problemene oppstår på minst tre områder: økonomisk, økologisk og kulturelt. De ulike regionstypene i Alpene strever imidlertid med veldig forskjellige problemer:
* ''Sentrumsregioner'' ('''S''') er byer og bynære områder i de større dalene ([[Isère]], [[Rhône]], [[Inn]], [[Mur (elv)|Mur]], [[Adige]]) med høy befolknings-, nærings- og infrastrukturtetthet.
* I ''pendlerregioner'' ('''P''') dagpendler store deler av befolkningen til arbeidsplasser utenfor Alpene (München, Salzburg, Wien, Genève, Torino, Milano m.fl.) eller til Alpenes sentrumsregioner.
* ''Landlige regioner'' ('''L''') driver landbruk og profitterer på turisme, men har få eller ingen andre næringsgrener.
* I ''avfolkningsregioner'' ('''A''') har så godt som all næringsaktivitet, inkludert landbruket, brutt sammen, og den unge generasjoner flytter ut (hovedsakelig i de fransk-italienske Sydvest-Alpene og de italiensk-slovenske Øst-Alpene).

Problemene kan sammenfattes slik (regionstypene forkortes med forbokstavene, '''U''' står for ''ubebodd''):
{| class="wikitable"
! rowspan=2 |Regions-<br />type
! colspan=3 |Problemer
|-
! Økonomiske
! Sosiale/kulturelle
! Økologiske
|-
! S
| høye leiepriser (pga. lite tilgjengelig areal)
| minkende identifikasjon med og kunnskap om Alpene; <br />tap av kulturell identitet og tradisjoner
| høy grad av luftforurensning gjennom kombinasjonen av transport, pendling, transitt og hyppig [[#Spesielle værforhold i Alpene|værinversjon]]; <br />fortetting, tap av matjord
|-
! P
| ikke nok lokale arbeidsplasser
| minkende identifikasjon av pendlere med «soveregionen» sin, <br />interessekonflikter mellom pendlere og «hjemmeværende»; <br />på sikt tap av kulturell identitet
| trafikkrelaterte forurensningsproblemer; <br />lokalt mulighet for underbruk<ref name="underbruk" />
|-
! L
| lite konkurransedyktig pga. dårlig infrastruktur; <br />monostrukturell spesialisering (på turisme eller landbruk); <br />stor sårbarhet for endringer eller svingninger i etterspørselen
| til dels interessekonflikter mellom turisme og landbruk
| [[#Turisme|turismerelaterte miljøproblemer]]; <br />overbruk i dalene;<br />underbruk<ref name="underbruk" /> i høyden; <br />tap av biologisk mangfold (inkludert tradisjonelle husdyrraser)
|-
! A
| arbeidsledighet
| perspektivløshet; <br />fraflytting (og medfølgende tradisjonstap); <br />forgubbing
| forbigående og stedvis problemer gjennom underbruk<ref name="underbruk" /> 
|-
! U
| align="center" | —
| align="center" | —
| turismerelaterte miljøproblemer; <br />storprosjekter for energiproduksjon og vannforsyning; <br />[[#Isbreer|isbresmelting]]
|}

At Alpene altså utgjør en såkalt struktursvak region, er imidlertid ingen nødvendighet, og er i et [[#Historie|historisk perspektiv]] til og med et nokså nytt fenomen: Fra [[bronsealderen]] og frem til det [[19. århundre]] utgjorde Alpene en viktig næringsregion i Europas økonomi. Grunnene til at dette har endret seg, ligger på flere plan: De utbredte lokale selvstyrte organisasjonsformene ble stort sett opphevet under [[absolutisme]]n; [[#Statsgrenser i Alpene|dagens statsgrenser]] er kunstige og degraderer alperegionene til periferien i hver sin stat; mange lokale næringer (gruvedrift, passtransport, håndverk osv.) brøt sammen på 1800- og 1900-tallet eller ble overtatt av aktører utenfor Alpene; endringene i de globale næringsstrukturene gjorde arbeidskraft dyrere og produkter billigere; den [[lille istid]]en rammet Alpenes landbruk ytterlig.

Alpene kunne være et foregangsområde for [[bærekraft]]ige bruksformer. Overbruk eller feil bruk av naturressurser fører også andre steder til utarming (f.eks. gjennom forsterket erosjon), men i Alpene blir konsekvensene av slike misgrep synlige i løpet av én eller få generasjoner på grunn av fjellkjedens høye og sprangvise dynamikk ([[#Naturkatastrofer|se over]]). Dette har ført til Alpenes mangfold av bærekraftige og lokalt tilpassede bruksformer, og til at [[allmenningens tragedie]] ble unngått i de fleste alpine samfunn. Behovet for ''økologisk reproduksjon'' ([[#Landbruk|se over]]), som har spilt en sentral rolle i Alpenes landbruk, er også til stede i andre områder, om enn ikke like tydelige som i Alpene. På grunn av arbeidsintensiviteten har reproduksjonstiltak blitt nedprioritert i Alpene i de siste tiårene. Utfordringen ligger i å skape rammebetingelser som igjen gjør det lønnsomt å utføre disse nødvendige arbeidene.

=== Alpepolitikk ===
Alpene har i [[Alpekonvensjonen]] fått sitt eget politiske, overnasjonale samarbeidsorgan. Annethvert år møtes medlemslandenes miljøministere på Alpekonferansen, der de kan vedta bindende protokoller for å styrke en bærekraftig utvikling i Alpene. Alpekonvensjonens målsetting er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.

Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av alpelandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene ''Arge Alp'' (rundt [[Brennerpasset|Brenneraksen]]), ''Arge Alp-Adria'' (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i&nbsp;Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.

== Navnet ==
Alpenes navn (slovensk ''Alpe''; tysk ''Alpen''; fransk, ladinsk og latin ''Alpes''; italiensk ''Alpi''; friulisk, oksitansk og retoromansk ''Alps''; frankoprovençalsk ''Arpes''; bairisk ''Oipm'') går tilbake på en [[indoeuropeiske språk|indoeuropeisk]] eller muligens førindoeuropeisk ordrot *''alp'', som sannsynligvis betød «[[fjellbeite]]». Opprinnelig betegnet navnet altså ikke fjellkjeden som helhet. Betydningsforskyvningen skjedde gradvis, sannsynligvis i nyere tid (etter middelalderen). På [[alemannisk]] brukes ordet ''Alpen'' fremdeles i begge betydningene, dvs. kan betegne både [[seter|setre]] og fjellkjedene.

Teorien om at ''Alpene'' er beslektet med den indoeuropeiske roten *''albhos'' = «hvit» (kanskje på grunn av de snødekte fjelltoppene), må sannsynlivis betraktes som en [[folkeetymologi]]. Den har i hvert fall ikke funnet noen støtte fra [[lingvistikk|lingvistisk]] hold.

== Se også ==
* [[alpin]]
* [[alpinisme]]
* [[For-Alpene]]
* [[Vest-Alpene]]
* [[Øst-Alpene]]
* Lister:
** [[Liste over fjell#Alpene|viktige fjelltopper i Alpene]]
** [[:Kategori:Fjellkjeder i Alpene|fjellkjeder i Alpene]]
** [[:Kategori:Fjellpass|fjellpass i Alpene]]
** [[:Kategori:Daler i Alpene|daler i Alpene]]

== Referanser og noter ==
<references />

== Kilder ==
Denne artikkelen står i stor gjeld til [[Werner Bätzing]]s bøker:
* {{Kilde bok
| forfatter=Bätzing, W.
| utgivelsesår=1991
| tittel=Die Alpen. Entstehung und Gefährdung einer europäischen Kulturlandschaft
| utgivelsessted=München
| forlag=Beck}}
* {{Kilde bok
| forfatter=Bätzing, W.
| utgivelsesår=1997
| tittel=Kleines Alpen-Lexikon. Umwelt – Wirtschaft – Kultur
| utgivelsessted=München
| forlag=Beck}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.cipra.org Alpevernkommisjonen]
* [http://www.alpenkonvention.org Alpekonvensjonen] {{Wayback|url=http://www.alpenkonvention.org/ |date=20040610021646 }}
* [http://tirolatlas.uibk.ac.at/places/nuts3.html.de Statistikk og beskrivelser av 101 alperegioner] (tysk)

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Alpene| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]