Redigerer Alexander III (pave)

{{infoboks biografi}}
[[Fil:B-Alexander III1.jpg|thumb|Alexander III]]
'''Alexander III''' (født ca. 1105 i [[Siena]], død [[30. august]] [[1181]] i [[Civita Castellana]]) var pave 1159-1181. 

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Hans opprinnelige navn var Rolando Bandinelli. Han ble født i [[Siena]] i [[Italia]]. 

===Kardinal===
Han ble i [[1150]] utnevnt til [[kardinal]] og like etter [[kansler]]. Han var den bitreste fiende til [[Huset Hohenstaufen]], [[keiser]] [[Fredrik I av Det tysk-romerske rike|Frederik Barbarossa]]. Da han i anledning av [[erkebiskop]] [[Eskil (biskop)|Eskils]] fengsling møtte på [[riksdag]]en i [[Besançon]] [[1157]], medbrakte han et pavebrev som antydet at keiserdømmet var et [[len]] av pavestolen, og muntlig skjerpet han denne påstanden. En av Frederiks stormenn fór da mot ham med dradd sverd. Keiseren reddet ham, men bad ham omgående om å reise hjem. 

===Pave===
Ved pavevalget [[1159]] fikk Roland flest stemmer og kalte seg Alexander III, men keiservennlige kardinaler valgte kardinal Octavianus, og fikk ham iført paveskrud. Alexander [[bann]]lyste [[Viktor IV (1159-1164)|Viktor IV]], som motparten kalte seg. Frederik stevnet dem begge til et møte i [[Pavia]] ([[1160]]). Alexander uteble og ble bannlyst, og Viktors valg ble stadfestet. Alexanders svar var å bannlyse keiseren, men hans stilling i [[Italia]] ble stadig dårligere, og våren [[1162]] dro han til [[Frankrike]]. Selv her begynte prestestanden å falle fra; men den tyske keisers maktutfoldelser bevirket et omslag, og Frankrike sammen med [[England]], [[Sicilia]] og [[Spania]] stod nå på Alexanders side. Mest oppholdt han seg i [[Sens]], hvor hans tilhengere flokket seg om ham, blant dem biskopen i [[Århus]], [[Eskil (biskop i Århus)|Eskil]], og tross hans landflyktighet vokste hans makt sterkt; således gikk [[Valdemar I av Danmark]] og de danske [[biskop|bisp]]er over på hans parti.

Viktor døde [[1164]], og det ble valgt en ny [[motpave]], [[Paschalis III]] [[1165]]. Alexander vendte allikevel tilbake til [[Roma]], men ble året etter igjen fordrevet av keiseren. Den tyske hær ble imidlertid ødelagt av [[pest]], og de [[lombardisk]]e byene reiste seg og sluttet forbund med Alexander. Paschalis døde i ([[1168]]), og den tredje motpaven, [[Calixtus III (motpave)|Calixtus III]], fikk aldri mye makt. Da keiseren deretter led det skjebnesvangre nederlaget overfor lombardene ved [[Legnano]] i [[1176]], måtte han ved et høytidelig møte med paven i [[Venezia]] [[1177]] ydmyke seg og trekke sin støtte til Calixtus. Alexander frafalt på sin side kravene om lenshøyhet over keiserriket og lovet å gi tilbake fratatt land, men seieren var umiskjennelig hans. 

Imidlertid hadde han i England vunnet en enda større seier; han hadde ivrig støttet [[erkebiskop]] [[Thomas Becket]] i kampen for de kirkelige idéer, og da erkebispen til sist falt som offer for kongens oppfarende sinne, [[helgen]]kronet Alexander ham straks, bannlyste kong [[Henrik II av England]] ([[1170]]) og tvang ham til ydmykende bot ved den myrdede erkebiskops grav i [[1174]]. 

I september [[1171]] sendte Alexander også en [[bulle]] til folk og herskere i [[Norden]] med oppfordring om å utvide [[korstog]]ene helt til [[Finland]]. Kristendommen stod fremdeles svakt der, men etter [[1190]] var korstog til Finland blitt vanlige.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 94), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2</ref>

Nidkjær for kirkens frihet bannlyste han også kong [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]] av [[Skottland]], fordi han ville påtvinge [[St. Andrews]] en biskop av eget valg ([[1180]]). [[Kjetteri]]et ble strengt fordømt på det tredje alminnelige lateranmøtet [[1179]], som ble overvært av 300 bisper og regnes som høydepunktet av Alexanders makt. Her fikk han også vedtatt at det paveemne som hadde fått 2/3 av kardinalenes stemmer, var lovlig valgt – en bestemmelse som skulle hindre de ødeleggende paveskismer. På grunn av [[romer]]nes opprør ble han atter fordrevet fra den hellige stad i sin siste levetid. Han døde i [[Civita Castellana]] 30. august 1181.

==Ekteskapet som sakrament==
Diskusjonen hadde gått høyt i [[den katolske kirke|kirken]] om hva som definerer et ekteskap: Blir det til ved partenes samtykke, eller ved [[samleie]]t etterpå? Det var Alexander som sørget for at den første løsningen ble kirkens offisielle lære. Ifølge [[Paulus]] i [[Efeserbrevet]] 5,23-24 er nemlig ekteskapet et bilde på forholdet mellom [[Jesus Kristus|Kristus]] og kirken - og derved et [[sakrament]] og altså uoppløselig, med mindre det var inngått på feil premisser. I og med at ekteskapet gikk over fra å være en bindende avtale mellom to parter til å bli et kirkelig sakrament, var det mer passende å definere det gjennom en åndelig handling (samtykke) enn en fysisk handling (samleie).  Alexanders valg resulterte dermed i at kirkens lovgivning tillot to som ønsket å gifte seg, å love hverandre dette med bare [[Gud]] som vitne - ute på et jorde, om så var. Dette førte til en rekke saker der menn lovet kvinnen ekteskap lørdagskvelden, for i etterkant å benekte det hele. Særlig fra [[Bergen]] kjennes slike saker, fordi rettsdokumentene er bevart.
==Episkopalgenealogi==
Hans [[episkopalgenealogi]] er:
* Kardinal [[Ubaldo Allucingoli]], [[O.Cist.]] (1100-1185) *1159
* ''Pave Alexander III'' (1100- 1181) *1159<ref>[https://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bbandinr.html bandinr], lest 16. mai 2023</ref>

== Referanser ==
<references/>

{{Pave|forgjenger=[[Hadrian IV]]|etterfølger=[[Lucius III]]}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Aleksander 03 Pave}}
[[Kategori:Paver|Alexander 03]]
[[Kategori:Kanonister]]
[[Kategori:Personer fra Siena]]
[[Kategori:Fødsler i 1105]]
[[Kategori:Dødsfall i 1181]]
[[Kategori:Linjen Allucingoli (ekstinkt)]]