Redigerer Al-Andalus

{{lowercase}}
{{Spanias historie}}
'''al-Andalus''' er det [[arabisk språk|arabiske]] navnet på de delene av [[Iberia]] som var under [[islam|muslimsk]] styre fra [[711]] til [[1492]]. Som geografisk størrelse varierer derfor al-Andalus med tidsperiode. Al-Andalus er opphavet til [[Andalucía]] hvor muslimsk styre varte lengst.

[[araber|Arabiske]] og [[berber]]ske styrker invaderte Iberia i [[711]] og erobret raskt mesteparten av halvøya. Unntaket var de fattige fjellområdene i nord hvor selvstendige kristne kongedømmer etter hvert ble etablert. I [[756]] etablerte [[Abd al-Rahman I]], en prins av [[Umayyade-dynastiet]], seg som emir med hovedstad i [[Córdoba, Spania|Córdoba]]. Under Abd al-Rahman I og hans etterkommere hadde al-Andalus sin politiske og kulturelle storhetstid og i [[929]] tok [[Abd al-Rahman III]] tittelen [[kalif]]. 

Hundre år senere brøt [[Córdoba-kalifatet]] sammen og al-Andalus fragmenterte i en rekke såkalte [[Taifa]] kongedømmer. Disse var i stadig konflikt med hverandre og ble lett bytte for de kristne kongedømmene. Den kristne ''[[Reconquista]]'', «gjenerobring», skjøt dermed fart. Denne utviklingen ble bremset av to invasjoner fra [[Marokko]], først [[almoravidene]] og så [[almohadene]], men ingen av disse dynastiene klarte på sikt å ta tilbake nevneverdige områder. Da Almohade-kalifatet brøt sammen på [[1200-tallet]] kollapset også al-Andalus som for det meste ble erobret av de kristne. Kun kongedømmet [[Granada]] sto tilbake som en siste muslimsk bastion, men måtte ofte betale [[tributt]] til [[Castilla]]. På sikt ble presset også her for sterkt. Granada falt i [[1492]].

En stor del av muslimer og jøder ble forvist eller fordrevet fra Spania i 1492 og årene etter. En del konverterte til kristendom under tvang.<ref>Kamen, Henry (2005). ''Spain 1469–1714: A Society of Conflict'' (Third ed.). Pearson. pp. 37–38.</ref> Befolkningen og kulturen i Portugal og det sørlige Spania er i stor grad et resultat av en blanding av arabere, [[berbere]], iberere og [[visigoter]] samt et generøst innslag av jøder.<ref>Ruggles, D. F. (2004). Mothers of a hybrid dynasty: Race, genealogy, and acculturation in al-Andalus. ''Journal of Medieval and Early Modern Studies,'' 34(1), 65-94.</ref>

==Invasjonen==
===Bakgrunn===
[[Visigoterne]] hadde styrt Iberia siden [[500-tallet]] med [[Toledo]] som hovedstad. Dette riket var et valgkongedømme. For kongen var det fristende å få sin egen sønn valgt som sin etterfølger, mens adelen på sin side mislikte at kongeverdigheten forble i samme slekt i for mange ledd. Da kong [[Egika av Visigoterne|Egika]] døde i [[702]] ble han etterfulgt av sin sønn [[Witiza av Visigoterne|Witiza]], men ved Witizas død i [[710]] plasserte adelen [[Roderik av Visigoterne|Roderik]] på tronen, selv om Witiza hadde utpekt sin sønn [[Akhila]] som arving. Akhila gjorde et forsøk på å vinne tronen med makt, men ble beseiret. Selv om Roderiks styre antagelig var legitimt, gjorde omstendighetene rundt tronfølgen at flere av rikets mektigste menn var misfornøyd med situasjonen.

I løpet siste halvdel av [[600-tallet]] erobret araberne [[Nord-Afrika]] for [[kalifatet]]. I løpet av erobringen ble de fleste berberstammene omvendt til islam, og mange berberkrigere ble rekruttert slik at da den muslimske hæren nådde Marokko besto den sannsynligvis overveiende av berbere. Da [[Tanger]] falt i [[708]], ble berberhøvdingen [[Tariq ibn Ziyad]] utpekt som guvernør. Den muslimske hæren var på dette tidspunktet i høyeste grad en erobringshær, soldatene var i hovedsak rekruttert med løfte om bytte, men erobringen av Tanger betydde at det ikke lenger var mulig å fortsette ekspansjonen vestover.

På Den iberiske halvøy var det før år 711 omkring 7-8 millioner innbyggere, mens den herskende visigotisk klassen utgjorde omkring {{formatnum:200000}} personer.<ref name="Adams">Adams, S. M., Bosch, E., Balaresque, P. L., Ballereau, S. J., Lee, A. C., Arroyo, E., ... & Carracedo, A. (2008). [https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0002929708005922 The genetic legacy of religious diversity and intolerance: paternal lineages of Christians, Jews, and Muslims in the Iberian Peninsula]. ''The American Journal of Human Genetics'', 83(6), 725-736. «The established population of the Iberian Peninsula prior to 711 CE has been estimated at 7–8 million people, ruled by about 200,000 Germanic Visigoths»</ref>

===Forløp===
Det ser ut til å ha vært på eget initiativ at Tariq ibn Ziyad i [[april]] [[711]] krysset stredet over til Europa og gikk i land ved klippen som fortsatt bærer hans navn, [[Gibraltar]]. Hendelsene som fulgte må ha kommet overraskende på begge sider, og har senere blitt svært myteomspunnet. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet hva som faktisk skjedde. Muligens har krefter innad blant visigoterne sabotert motstanden, eller kanskje også invitert Tariq i et forsøk på å ydmyke kong Roderik. I et slag [[20. juli]] beseiret Tariq visigoternes tallmessig svært overlegne hær, og Roderik selv ble drept. Tariq var rask til å utnytte suksessen og kun med små styrker inntok han Cordoba og Toledo hvor han overvintret.

[[Musa ibn Nasayr]], Tariqs overordnede og guvernør i Tunisia, var naturligvis svært ivrig etter å ta del i den nye erobringen. I [[712]] gikk han i land ved [[Algeciras]] med en stor styrke. I motsetning til Tariqs hær inkluderte denne også mange arabere. Han erobret først [[Sevilla]] og så i [[713]] [[Mérida, Extremadura|Mérida]]. Neste år overså Musa og Tariq sammen erobringen av [[Galicia (Spania)|Galicia]] og [[Ebro]]-dalen. Med dette var den muslimske erobringen av Iberia i hvert fall på papiret fullført. Disse spektakulære suksessene hadde ikke gått ubemerket hen, og Musa og Tariq ble begge innkalt til audiens hos kalifen i [[Damaskus]]. Ingen av dem vendte senere tilbake til al-Andalus.

Invasjonsstyrken var på {{formatnum:10000}}-{{formatnum:15000}} mann, mens omfanget av senere innvandring og bosetting er usikker. Migrasjonen fra Nord-Afrika kan ha vært på flere hundre tusen. Det skjedde en rask islamisering av befolkningen, men dette kan i stor grad også ha skjedd ved konvertering. Det er uklart hvor utbredt ekteskap mellom folkegruppene var i den tidlige fasen av maurisk herredømme. Den innfødte befolkningen fikk i stor utstrekning beholde sin religion og sine skikker under den religiøst tolerante herskeren.<ref name="Adams" />

==Córdoba-kalifatet==
[[Fil:Cordoba-Mezquita.png|frame|Inngangsparti til appelsintrelunden utenfor selve moskeen i Córdoba.]]
:''Utdypende artikkel: [[Córdoba-kalifatet]]''
[[Umayyade-dynastiet]] styrte [[Kalifatet]] fra [[661]] til dynastiet ble styrtet i [[750]] av [[Abbaside-dynastiet]]. Da abbasidene kom til makten ble de fleste umayyadene drept, men en prins [[Abd al-Rahman]] flyktet vestover og etablerte seg i al-Andalus med [[Córdoba, Spania|Córdoba]] som hovedstad. Riket nådde sitt høydepunkt under [[Abd al Rahman III]] som opphøyde seg til [[kalif]] i [[929]]. Hans sønnesønn [[Hisham II]] var kun en marionett under generalen [[al-Mansur ibn Abi Amir]] og hans sønn [[Abd al-Malik al-Muzaffar]]. Etter al-Muzaffars død i [[1008]]  kollapset kalifatet raskt, og al-Andalus fragmenterte i en rekke småstater, de såkalte [[taifa]]ene

Omkring år 1000 var Córdoba med flere hundre tusen innbyggere den største i Europa og en av de mest utviklede. Av europeiske byer var bare Palermo i [[emirat]]et Sicilia i samme størrelsesorden. Sevilla var med opp mot {{formatnum:100000}} også en av de største. [[Granada]], [[Merida]], [[Toledo]] og [[Almería]] var trolig større enn London og Paris. Europa nord for Alpene var i omkring år 1000 en økonomisk bakevje.<ref name="Shleifer">De Long, J. B., & Shleifer, A. (1993). Princes and merchants: European city growth before the industrial revolution. ''The Journal of Law and Economics'', 36(2), 671-7</ref> Córdoba hadde gatelys, springvann, kloakk og et bibliotek med 400000 bind.<ref>Aukrust, Knut og Dorte Skulstad (2011):  ''Spansk gullalder''. Oslo: Pax, s. 80.</ref> I [[senmiddelalderen]] ble det økonomiske tyngdepunktet i Europa flyttet nordover inkludert det nordlige Italia. Omkring år 1500 ble de største andalusiske byene forbigått av nordeuropeiske byer som Paris.<ref name="Shleifer" />

Som symbol på forholdene på Den iberiske halvøy nevner Zuccato et smykkeskrin (''arqueta'') laget av Juden ben Bazla (en jøde) for [[al-Hakam II]] som forærte den til en kristen ambassadør som besøkte al-Andalus på 900-tallet. Smykkeskrinet oppbevares i katedralmuseet i [[Girona]]. [[Catalonia]] lå omkring 1000 ved den islamske verdens yttergrense og kunnskap derifra ble bragt til Catalonia.<ref name="Zuccato">Zuccato, M. (2005). Gerbert of Aurillac and a Tenth-century jewish channel for the transmission of arabic science to the west. ''Speculum'', 80(3), 742-763.</ref> Det var et språklig og kulturelt fellesskap fra Den arabiske halvøy via Egypt og Nord-Afrika til Den iberiske halvøy.<ref name=":0" />

Jødene på Den iberiske halvøy ble tidligere undertrykte av de nordspanske fyrstene. De nye islamske beskyttet jødene og rekrutterte jøder til administrasjonen. Bedringen i jødenes situasjon gjorde dem lojale mot det muslimske regimet.<ref name=":0">{{Kilde www|url=http://www.apollon.uio.no/artikler/2017/4_arabisk-jodisk.html|tittel=Jødiske skriblerier avdekker arabisk språkhistorie - Apollon|besøksdato=2018-01-29|forfattere=|dato=9. januar 2018|språk=no|verk=www.apollon.uio.no|forlag=|sitat=}}</ref>

På 900-tallet forekom en viss overføring av vitenskapelig kunnskap fra læresentrene i al-Andalus til det kristelige [[Catalonia]]. Denne overføringen ble dels utført av de såkalte mozaraberne, kristne i det islamske al-Andalus, og dels gjennom diplomatiske forbindelser opprettet i år 940 ved Gotmar av Girona og [[Hasdai ibn Shaprut]] - sistnevnte var leder for jødene i al-Andalus og rådgiver for kalifene til år 976. Kildene tyder på at Catalonia hadde nære politiske forbindelser med kalifatet i Cordoba på slutten av 900-tallet samtidig som Catalonia søkte løsrivelse fra Frankrike. Kalifene opprettholdt fredelige relasjoner til de kristelige naborikene og nært samarbeid med jødene i al-Andalus. Gerbert d'Aurillac, den senere pave [[Sylvester II]], besøkte al-Andalus der han tilegnet seg kunnskap fra arabisk vitenskap og formidlet trolig denne videre til Frankrike. Gerbert tilbragte tre år i «Hispania» der han studerte «mathesis» (matematikk i betydningen «quadrivium» som omfattet aritmetikk, geometri, astronomi og musikk). Gerberts kunnskapstørst bragte ham helt til kalifens Cordoba.<ref>Zuccato, M. (2005). [https://doi.org/10.1017/S0038713400007958 Gerbert of Aurillac and a Tenth-century jewish channel for the transmission of arabic science to the west]. ''Speculum'', 80(3), 742-763.</ref>

==Taifa-rikene==

[[Fil:Kart iberia 1031.png|thumb|left|300px|Politisk kart over Iberia 1031]]

:''Utdypende artikkel: [[Taifa]]''
Da [[Córdoba-kalifatet]] kollapset på begynnelsen av på 1000-tallet ble al-Andalus splittet opp i en rekke små kongedømmer. Disse fikk etter hvert navnet [[taifa]]ene. Taifaene opprettholdt samme kulturelle nivå som Córdoba-kalifatet, men var militært svake. De var ofte nødt til å betale tributt til de kristne kongene eller betale dem til å angripe rivaler. Splittelse og kaos i denne perioden ga den muslimske posisjonen på halvøya en varig knekk og var en av hovedårsakene til at den [[kristendommen|kristne]] gjenerobringen, [[reconquista]], lyktes. Mot slutten av 1000-tallet ble al-Andalus erobret av [[almoravidene]].

==Almoravidene==

:''Utdypende artikkel: [[Almoravidene]]''

Almoravidene var et [[berber|berbisk]] dynasti som på sitt høydepunkt omkring år [[1100]] hersket over [[Maghreb]] og al-Andalus. Dynastiet startet som en [[islam|muslimsk]] [[asket]]isk bevegelse ca. 1040, men utviklet seg snart i en militaristisk retning. I løpet av [[1050-tallet]] ekspanderte almoravidene til de kontrollerte et område tilsvarende moderne [[Marokko]]. [[Marrakech]] ble grunnlagt som rikets hovedstad i [[1062]]. Almoravidene ble invitert av kongen av taifaen Sevilla til å hjelpe dem i forsvaret mot de kristne kong Alfonsos framrykning, og i 1086 ble de kristne knust i et slag ved Badajoz. Men Almoravidene så hvor splittet Al-Andalus var, og i 1088 satte de i gang et erobringsfelttog fra Marokko.  I løpet av [[1090-tallet]] ble taifaene i al-Andalus erobret og forent under Almoravidene. 

Allerede på [[1130-tallet]] begynte riket å falle sammen etter en rekke nederlag mot de [[kristendommen|kristne]]. [[Almohadene]]s erobring av Marrakech i [[1147]] markerer sluttpunktet på almoravidenes herredømme.Allerede i 1148 ble Al-Andaluz invadert og innlemmet i almohadenes styre. 

==Almohadene==
Mens Almoravidene hadde innført et mer konservativt muslimsk regime i Al-Andalus, hadde 
Almohadene en enda strengere fortolkning av Koranen, en fortolkning  som var direkte fundamentalistisk. Den første konsekvens var en umiddelbar utvisning av jødene og de kristne fra de andalusiske byene.  De søkte til de kristne byene i nord, slik som i Toledo.  I 1170 ble almohadenes hovedstad flyttet fra Marrakesh til Sevilla,og den strenge håndhevelsen av den rette tro ble enda mer merkbar.  

Almohadenes sterkt fiendtlige holdning til de kristne i nord førte til at de kristne monarker slo seg sammen og dro i krig mot maurerne. I 1212 sto et stort slag ved Las Navas de Tolosa, midt mellom Toledo og Cordoba, der almohadene ble grundig slått.  Dette var et vendepunkt, og almohadene måtte gradvis trekke seg tilbake påfølgende en sammenhengende rekke av muslimske tap.  Den ene byen etter den andre falt, og i 1236 gikk kong Ferdinand III inn med sine tropper i Cordoba. Den  almohadiske kalif  Idris II hadde allerede forlatt Sevilla og vendt tilbake til Marokko  i  1228, men et muslimsk styre ble opprettholdt i Sevilla,  da med en andalusisk hersker. Sevilla falt til slutt for de kristne styrker i 1248.

==Sultanatet Granada==

Da Ferdinand erobret Cordoba,  var han alliert med muslimske styrker. Andalusiske muslimer gikk gladelig i allianse med den kristne kongen for å bli kvitt de strenge almohadene. Lederen for de muslimske opprørerne var  Muhammad ibn Yusuf ibn Nasr.   Han var av en gammel adelig andalusisk slekt, og gjennom et vellykket opprør mot de almohadene  midt under deres tilbaketrekning fra de framrykkende kristne styrker, lyktes det ham  å opprette en taifalignende maktbase i Granada.    Hans sønn Ibn Ahmar inngikk alliansen  med kong Ferdinand for sammen å  erobre Cordoba og knuse almohadene.  Avtalen innebar at  ibn Ahmar skulle overlates byen Granada og fjellområdet Sierra Nevada  etter seieren.   Sultanatet Granada ble dermed opprettet under ”nasridene”.  Dette siste muslimske dynasti  i  Iberia fikk en levetid på over 250 år,  i fred med de kristne kongene i Castilla-Leon, en  fred som ble avsluttet da ”Det katolske kongepar” Isabella og Ferdinand   erklærte Granada krig i 1480. I mellomtiden levde det kristne Castilla og det muslimske Granada fredelig side om side, men der Granada betalte tributt til det castiljanske kongehus.  Ibn Ahmar så det gamle fortet Alhambras potensial, og satte i gang byggingen av det storslagne palassområdet som en kan beundre innenfor Alhambras murer den dag i dag. 

Den siste nasride, sultanen Boabdil, led stadige nederlag for hæren til det katolske kongepar, og mistet den viktige havnen Algeciras, som forbandt Granada med resten av den muslimske verden. Kongeparet blokkerte resten av kysten med sine skip, og isolerte sultanatet, som dermed mistet tilgang på viktige forsyninger. Etter et nederlag i et slag på slutten av 1491 erklærte Boabdil at han ville overgi seg, og 2. januar 1492 ble byen Granada overgitt til det katolske kongepar. Boabdil og hans hoff fikk fritt leide ut av landet, og slo seg ned i Marokko. Den siste rest av Al-Andalus var nå på kristne hender. 
 


[[Fil:Spain Andalusia Granada BW 2015-10-25 17-24-14.jpg|thumb|right|400px|[[Nasridene]]s palass [[Alhambra]] i [[Granada]]]]
== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Al-Andalus| ]]