Redigerer Akkordprogresjon

En '''akkordprogresjon''' er en gitt harmonisk utvikling. Akkordprogresjoner benyttes i all form for [[tonal musikk]] og er derfor et av kjennetegnene ved europeisk og nordamerikansk kunstmusikk ("[[klassisk musikk]]") fram til ca. 1915, samt [[jazz]], [[rock]] og popmusikk. Innenfor [[rock]]/[[popmusikk|pop]] danner ofte akkordprogresjonen et harmonisk mønster som gjentas over deler av en låt (som f.eks. i [[vers]] eller [[refreng]]). Innenfor jazz samt [[romantisk musikk|senromantisk]] og [[impresjonisme|impresjonistisk]] musikk har man ofte høyt utviklede akkordprogresjoner hvor utvidede og [[Alterasjon|altererte]] [[Akkord (musikk)|akkorder]] brukes. Med utvidede akkorder menes akkorder med mer enn én tilleggstone (som 9-, 11- eller 13-akkorder). Med altererte akkorder menes bruk av forminskede eller forstørrede [[intervall (musikk)|intervaller]].

== Klassisk musikk ==

* ''Utdypende artikkel: [[Tonika]]''
* ''Utdypende artikkel: [[Kadens]]''
* ''Utdypende artikkel: [[Funksjon (musikk)|Funksjon]]''

=== Klassisk kadens ===
Den mest kjente akkordprogresjon i den europeiske og nordamerikanske kunstmusikken fra ca. 1600 til ca. 1915 er den såkalte klassiske eller tonale [[kadens]]en. I europeisk [[musikkteori|kunstmusikkteori]] består denne kadensen av [[treklang]]ene over 1. trinn ([[grunntone]]), 4. trinn og 5. trinn i en [[Dur]]- eller [[moll]]skala. Treklangen over grunntonen heter [[tonika]], treklangen over 4. trinnet heter [[subdominant]], treklangen over 5. trinnet heter [[dominant]]. Disse treklangene betegnes som [[funksjon (musikk)|hovedfunksjonene]]. Progresjonen oppstår gjennom et spenningsforhold fra tonika via subdominant og dominant tilbake til tonika.[[Fil:FunktionstheorieNB5a.png|thumb|upright=0.9|Klassisk kadens med ''sixte ajoutée'' og dominantseptimakkord]]

Kadensen finnes i flere varianter som inkluderer [[mediant]]er og [[submediant]]er til hovedfunksjonene, samt tilleggstoner som forsterker akkordens funksjon. Mest kjent er den såkalte dominantseptimakkorden, dvs. en dominant med tilføyd liten [[septim]]. Også kan det nevnes den såkalte ''sixte ajoutée'' – den tilføyde seksten. Med dette menes en subdominant som er blitt tilføyd en stor [[sekst]].

Kadensen kan lett høres i [[Vals|Tempo di valse]] fra ''[[Serenade]] for [[strykeorkester]] i E-Dur op. 22'' av [[Antonín Dvořák]] i litt utvidet form. Valsen går i c{{Music|sharp}}-moll og består av tre deler hvorav første og siste delen igjen består av tre avsnitt. I første og tredje delens første avsnitt er akkordprogresjonen som følger:

{| border=1 cellspacing=0 class=wikitable
|align="center" width="50px" | C{{Music|sharp}}-moll
|align="center" width="50px" | A-dur
|align="center" width="50px" | F{{Music|sharp}}-moll
|align="center" width="50px" | G{{Music|sharp}}-dur
|align="center" width="50px" | C{{Music|sharp}}-moll
|}

Progresjonen tilsvarer disse funksjoner:

{| border=1 cellspacing=0 class=wikitable
|align="center" width="50px" | T
|align="center" width="50px" | Sm
|align="center" width="50px" | S
|align="center" width="50px" | D
|align="center" width="50px" | T
|}

Symbolet Sm står for subdominantens [[submediant]]. Kadensen kan høres 8 ganger etter hverandre i første del, og 4 ganger i tredje del. Varianter av kadensen danner også grunnlag for delenes tredje avsnitt.

=== Skuffende kadens ===
[[Fil:Deceptive cadence.png|thumb|upright=1.1|5. og 6. trinns treklang<br />i en skuffende kadens<br />med C-dur som tonika]]Blant variantene til den klassiske kadensen nevnes her den såkalte skuffende og den såkalte dobbelt skuffende kadensen. Med skuffende kadens menes akkordprogresjon 1. trinns – 4. trinns – 5. trinns – 6. trinns treklang ([[submediant|tonikasubmediant]]). Denne kadensen finnes både i moll (lavt 6. trinn) og i Dur (høyt 6. trinn). Dobbelt skuffende kadens finnes derimot bare i Dur. Her går man fra 1. trinn via 4. og 5. trinn til lavt 6. trinn (f.eks. A-Durtreklang – D-Durtreklang – E-Durtreklang – F-Durtreklang).

Klassisk og skuffende kadens om hverandre kan på en enkel måte oppleves i sangen «Seasons of Love» fra [[musikal]]en ''[[Rent]]'' av [[Jonathan Larson]]. På grunnlag av en enkel II V I progresjon (se lenger nede) avslutter Larson i t. 2, 6, 10, 14 osv. på 1. trinns treklang, og i t. 4, 8, 12, 16 osv. på 6. trinns treklang.

=== Kvart-sekund-fall ===
Kvart-sekund-fallet er en progresjon som fører fra en gitt tonika via dominant (en kvart nedenfor tonika), tonikasubmediant (en sekund ovenfor dominant), tonikamediant (en kvart nedenfor tonikasubmediant) og subdominant (en sekund ovenfor tonikamediant) igjen til tonika. Progresjonen var populær spesielt i musikken fra [[barokk]] og [[wienerklassisisme|Wiener klassisisme]]. [[Georg Friedrich Händel]] bruker progresjonen for tema og variasjoner i andre satsen til hans ''Konsert for orgel, strykeorkester og [[basso continuo]] i g-moll [[Händel-Werke-Verzeichnis|HWV]] 310''. [[Joseph Haydn]]s ''Kvartett for 2 fioliner, bratsj og cello i C-Dur Hob.III:45'' baserer seg i [[menuett]]en på denne progresjonen; det samme gjør finalesatsen i [[Wolfgang Amadeus Mozart]]s ''Konsert for klaver og orkester i A-Dur K. 488''.

[[Fil:Pachelbel Canon bass line (quarter notes).svg|300px|thumb|right|Ostinatbass i Johann Pachelbels ''Kanon'']]
Mest kjent er denne akkordprogresjonen i dag gjennom ''[[Pachelbels kanon|Kanon og Gigue for 3 fioliner og basso continuo i D-Dur]]'' av [[Johann Pachelbel]]. Pachelbel utvider progresjonen med en [[kadens#halvslutning|halvslutning]] (subdominant – dominant) og bruker grunntonene i akkordene som en [[basso ostinato|ostinatbass]] gjennom hele kanon.

Kvart-sekund-fallet har fått inngang også i rock- og popmusikkens verden. Blant artistene som har brukt hele eller deler av progresjonen, er [[Alphaville]], [[Ekseption]], [[Green Day]], [[Pet Shop Boys]] og [[Britney Spears]]. Også kan den såkalte Andalusiske kadensen sies å være en trinnvis utfylling av første spranget i kvart-sekund-fallet.{{tr}}

== Jazz og Rock ==
=== Bluesharmonikk ===
En mye brukt akkordprogresjon i jazz og rock er den såkalte [[blues]]harmonikken, en progresjon over 12 takter som i sin mest enkle form inneholder de samme treklangene som den klassiske kadensen. Imidlertid er bruksmønsteret et helt annet. Regner man én [[Akkord (musikk)|akkord]] per takt, ser progresjonen ut som følger:

{| border=1 cellspacing=0 class=wikitable
|align="center" width="50px" | I
|align="center" width="50px" | I
|align="center" width="50px" | I
|align="center" width="50px" | I
|-
|align="center" width="50px" | IV
|align="center" width="50px" | IV
|align="center" width="50px" | I
|align="center" width="50px" | I
|-
|align="center" width="50px" | V
|align="center" width="50px" | IV
|align="center" width="50px" | I
|align="center" width="50px" | I (V)
|}

[[Romertall]]ene står for treklangene over de forskjellige trinnene i skalaen. Tidlig [[Rock'n'roll]] brukte denne progresjonen ofte i en nesten ren form, dvs. uten noen tilleggstoner eller treklanger over andre trinn. Prominent eksempel for dette er Max Freedmans og James Myers' «[[Rock Around the Clock]]», innspilt av [[Bill Haley and His Comets]] i 1954. Eneste tilleggstone her er en liten septim til 4. trinns treklangen.<br />Bluesharmonikken finnes i utallige varianter i både blues, jazz og rock. En progresjon som tar i bruk ledende akkorder mellom de tre hovedtrinnene, kunne f.eks. se slik ut:

{| border=1 cellspacing=0 class=wikitable
|align="center" width="50px" | C<sup>#9</sup>
|align="center" width="50px" | F<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | C<sup>#9</sup>
|align="center" width="50px" | C<sup>9</sup>
|-
|align="center" width="50px" | F<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | F#°
|align="center" width="50px" | C/G
|align="center" width="50px" | A<sup>{{Music|flat}}9</sup>
|-
|align="center" width="50px" | Dm<sup>9</sup>
|align="center" width="50px" | G<sup>11</sup>
|align="center" width="50px" | C - E{{Music|flat}}<sup>6</sup>
|align="center" width="50px" | Dm<sup>7</sup> - D{{Music|flat}}<sup>maj9</sup>
|}

I dette eksemplet er det brukt en C-Durakkord som første trinn. D{{Music|flat}}<sup>maj9</sup> akkorden i siste rute er en såkalt [[tritonussubstitusjon]], dvs. en ventet akkord - her en akkord på 5. trinn - erstattes med en akkord som ligger en forstørret kvart fra den ventede akkorden. I det nevnte eksemplet erstattes en G-Durakkord med en D{{Music|flat}}-Durakkord.<br />Tritonussubstitusjon er i bruk i avansert jazz, men man finner den også i filmmusikk. Et markant eksempel er tittelmelodien til den engelske krimserien [[Department S|''Department S'']] som går i d-moll. Helt i begynnelsen (takt 6) kan én høre tritonussubstitusjonsakkorden i trombonekvartetten og fiolinene (E{{Music|flat}}-Durtreklang), mens bassen markerer den ventede grunntonen på 5. trinn (A).<br />En av de musiktkeoretisk sett mest interessante akkordprogresjoner finner én på låten «Ordets makt» av [[Semi Norvège]] [https://web.archive.org/web/20080804005608/http://seminorvege.com/tekster.html#ordets info]). Her spiller pianoet en progresjon som med unntak av høyt tredje trinn går gjennom samtlige toner av den [[kromatisk skala|kromatiske skalaen]].

=== Riff ===
Nesten hvert intervallbaserte [[riff]] i både rock og jazz innebærer en form for akkordprogresjon. [[Deep Purple]]s velkjente riff i sangen «[[Smoke on the Water]]» utføres av gitaristen [[Ritchie Blackmore]] med såkalte [[gitarstemming#Drop D|power akkorder]] (dvs. akkorder uten ters) på G, H{{Music|flat}}, C og D{{Music|flat}}.<br />Ett av de heller sjeldne riffer uten akkordprogresjon finner én på [[ballade]]n «Montrose» av det britiske [[folkrock]] bandet [[Steeleye Span]]. Her spiller hele bandet med trekkspilleren [[John Kirkpatrick]] i spissen et riff som baserer seg utelukkende på h-mollskalaen.

[[Fil:251progressie.png|thumb|upright=1.0|II V I tilsv. eksemplet i dur med forslag til stemmeføring ''(voicing)'' (piler)]]
=== II V I progresjon ===
Denne progresjonen er mest brukt i jazz og visesang, og dukker da gjerne opp som fraseslutt. Romertallene betyr igjen akkorder, gjerne [[septimakkord]]er, over trinn. En II V I progresjon i C-Dur kunne for eksempel se slik ut

{| border=1 cellspacing=0 class=wikitable
|align="center" width="50px" | Dm<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | G<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | C<sup>maj7</sup>
|}

Tilsvarende ville man få i moll

{| border=1 cellspacing=0 class=wikitable
|align="center" width="50px" | Dm<sup>7{{Music|flat}}5</sup>
|align="center" width="50px" | G<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | Cm<sup>maj7</sup>
|}

Jonathan Larson bruker i «Seasons of Love» Dur-varianten. Hos ham ser progresjonen transponert til C-Dur slik ut:

{| border=1 cellspacing=0 class=wikitable
|align="center" width="50px" | Dm<sup>7</sup>
|align="center" width="75px" | G<sup>11</sup> (F/G)
|align="center" width="30px" | C
|}

Den såkalte rundgangen (se neste avsnitt) avsluttes med en II V I progresjon.

=== Rundgang ===
En rundgang fører fra en bestemt toneart via sju [[kvint]]sprang tilbake til samme toneart. [[Kvintsirkel]]ens tolv rene kvinter 
{| class="wikitable"

|-
| C
| F
| H{{Music|flat}}(A#)
| E{{Music|flat}}(D#)
| A{{Music|flat}}(G#)
| D{{Music|flat}}(C#)
| G{{Music|flat}}(F#)
| H
| E
| A
| D
| G
| C
|}

forkortes til sju idet én av de rene kvintene erstattes med en [[forminsket kvint]]. På denne måten får man intervallrekkene
{| class="wikitable"
|-
| C
| F
| H
| E
| A
| D
| G
| C
|-
| C
| F
| H{{Music|flat}}
| E{{Music|flat}}
| A{{Music|flat}}
| D
| G
| C
|}

I den første intervallrekken ligger den forminskede kvinten mellom F og H (andre sprang), i andre mellom A{{Music|flat}} og D (femte sprang). Begge intervallrekker avsluttes med en II V I progresjon.

Prominent eksempel for den andre intervallrekken er sangen «Les feuilles mortes», skrevet av [[József Kozma]] og [[Jacques Prévert]] og i dag mer kjent i engelsk oversettelse med tittelen «[[Autumn Leaves]]». Kozma bruker følgende akkorder (transponert til c-moll)
{| class="wikitable"
|-
| Cm
| Fm<sup>7</sup>
| H{{Music|flat}}<sup>7</sup>
| E{{Music|flat}}<sup>maj7</sup>
| A{{Music|flat}}<sup>maj7</sup>
| Dm<sup>7{{Music|flat}}5</sup>
| G<sup>7</sup>
| Cm<sup>add9</sup>
|}

Den samme akkordprogresjon med en mer avansert akkordoppbygging bruker [[Michel Camilo]] i jazz låten «And Sammy walked inn».

== Krysning mellom stilarter ==
Det har all tid vært komponister og artister som har prøvd å utvide og å krysse grensene mellom stilartene. Som ett eksempel kan nevnes låten «[[I Want You (She's So Heavy)]]», komponert av [[John Lennon]] og [[Paul McCartney]] og innspilt på platen ''[[Abbey Road (album)|Abbey Road]]'' av [[The Beatles]] i 1969.<br />Låten er en tung [[bluesrock]] som bandet [[Cream]] i årene fra 1966 hadde gjort populær igjen. Den har følgende akkordprogresjon:

{| border=1 cellspacing=0 class=wikitable
|align="center" width="50px" | Am<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | Am<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | Am<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | Am<sup>7</sup>
|-
|align="center" width="50px" | Dm<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | Dm<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | Dm<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | Dm<sup>7</sup>
|-
|align="center" width="50px" | E<sup>{{Music|flat}}9</sup>
|align="center" width="50px" | E<sup>{{Music|flat}}9</sup>
|align="center" width="50px" | E<sup>{{Music|flat}}9</sup>
|align="center" width="50px" | E<sup>{{Music|flat}}9</sup>
|-
|align="center" width="50px" | Dm<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | E<sup>{{Music|flat}}9</sup>
|align="center" width="50px" | H{{Music|flat}}<sup>7</sup>
|align="center" width="50px" | A<sup>{{Music|sharp}}5</sup>
|}

Til tross for sin karakter baserer låten seg i de første tre avsnitt på den klassiske kadensen, a-moll som 1. trinn (= tonika), d-moll som 4. trinn (= subdominant), E-Dur som 5. trinn (= dominant). Siste avsnitt begynner på lik måte med 4. og 5. trinn, mens den fortsetter med en utskreven [[tritonussubstitusjon]] (E<sup>{{Music|flat}}9</sup> akkorden mot H{{Music|flat}}<sup>7</sup> akkorden) med fellestonene g{{Music|sharp}} resp. a{{Music|flat}}, d og f.

Tabellen viser bare grunntrekkene i progresjonen og er heller ikke helt tro mot takttallene. Takttallet og typer takt skifter i låten med hvert avsnitt. I siste avsnitt kan det også nevnes den spesielle [[voicing]]en ([[stemmeføringen]]) som beroer på at leadgitaren holder toptonen f" konstant over hele avsnittet.
== Se også ==
* [[Diatonisk skala]]
* [[Tonalitet]]
== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Graf, Richard and Barrie Nettles (1997): ''The Chord Scale Theory and Jazz Harmony''. Rottenburg (Tyskland), Advance Music, ISBN 389221056X [http://www.advancemusic.com/data/11216.pdf Innholdsfortegnelse m.m.]
* Jensen, Jasper Juellund (1995): ''Rockharmonik''. København, Gyldendal Undervisning, ISBN 9788700201972
* Kruse, Bjørn (1980): ''Jazzteori – Grunnleggende prinsipper''. Oslo, Frost Music as, ISBN 9788290560220
* Rameau, Jean-Philippe (1722): ''Traité de l’harmonie reduite à ses principes naturels''. Paris
* Smrzek, Gerald (2005): ''The Book of Chords''. Wien, Edition Canticum [http://smrzek.canticum.at/ hjemmeside]
* Smrzek, Gerald (2003): ''The Book of Scales''. Wien, Edition Canticum
* Tveitt, Sigvald (2008): ''Harmonilære fra en ny innfallsvinkel''. Oslo, Universitetsforlaget, ISBN 9788215012117

== Eksterne lenker ==
*[http://www.lastfm.de/music/Anton%C3%ADn+Dvo%C5%99%C3%A1k/_/Tempo+di+Valse Antonín Dvořák – «Tempo di Valse» fra ''Serenade for strykeorkester i E-dur op. 22'']

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Musikkterminologi]]
[[Kategori:Musikkteori]]