Redigerer Aiskhylos

{{Infoboks biografi
| navn2 = Αἰσχύλος
}}
'''Aiskhylos''' (gresk: Αἰσχύλος; også skrevet ''Aiskylos'', ''Aischylos'', ''Aeschylus'') (født [[525 f.Kr.|525]] eller [[524 f.Kr.|524]] f.Kr., død ca. [[456 f.Kr.|456]] eller [[455 f.Kr.]]) var en [[dramatiker]] fra det [[antikkens Hellas]], sammen med [[Evripides]] og [[Sofokles]] en av de tre store greske tragikerne. Han er ofte beskrevet som «tragediens far»:<ref name="F243">Freeman, Charles (1999): ''The Greek Achievement: The Foundation of the Western World''. New York: Viking Press. ISBN 0-670-88515-0, s. 243</ref><ref>Schlegel, August Wilhelm von: [http://www.gutenberg.org/etext/7148 ''Lectures on Dramatic Art and Literature''], Gutenberg.ord. s. 121.</ref> vår kunnskap om [[sjanger]]en begynner med hans verker <ref>[[Richmond Lattimore|Lattimore, R.]]: ''Aeschylus I: Oresteia'', 4</ref> og vår forståelse av tidligere tragedier er hovedsakelig basert på det som kan sluttes fra hans bevarte skuespill.<ref>Cropp, Martin (2005): «Lost Tragedies: A Survey»; kapittel sytten i: Gregory, Justina (red.): [http://www.blackwellreference.com/public/book?id=g9781405175494_9781405175494 ''A Companion to Greek Tragedy''], s. 273</ref> I henhold til [[Aristoteles]] utvidet han antallet figurer i sine dramaer fra en til to for å gjøre det mulig å vise konflikter blant dem og gi dialogen større plass. Tidligere hadde drama bestått av en figur og et kor.<ref>Cropp, Martin: «Lost Tragedies: A Survey», s. 272-274: «The remnant of a commemmorative inscription, dated to the 3rd century BC, lists four, possibly eight dramatic poets who won tragic victories at the Dionysia before Aeschylus, probably including Choerilus, Phrynichus and Pratinas. Traditionally Thespis was regarded as the inventor of tragedy. According to another tradition, tragedy was established in Athens in the late 530s BC, but that might simply reflect an absence of records. Major innovations in dramatic form, credited to Aeschylus by Aristotle and the anonymous source The Life of Aeschylus, may be exaggerations and should be viewed with caution.»</ref>

Kun syv av hans beregnet nitti skuespill har blitt bevart fram til moderne tid, og det er en vedvarende akademisk diskusjon om et av disse syv faktisk kan tilskrives ham, ''Promethevs i lenker''. Fragmenter fra en del andre spill har overlevd i sitater og ytterligere flere fortsettes å bli oppdaget på [[Oldtidens Egypt|egyptisk]] [[papyrus]], ofte har det gitt forbausende innsikt i hans verker.<ref>Levi, Peter (1986): Greek Drama, s. 159</ref> Han var antagelig den første dramatiker til å presentere skuespill som en [[trilogi]], og hans ''[[Orestien]]'', som besto av tragediene ''Agamemnon'', ''Sonofferet'' og ''Eumenidene'', er det eneste eksempelet fra antikken av formen som har overlevd.<ref>Saïd, Suzanne (2006): ''Aeschylean Tragedy'', s. 215</ref>

Minst et av hans verker var påvirket av [[Perserkrigene|den persiske invasjonen]] av [[Antikkens Hellas|Hellas]], som skjedde i hans egen tid. Dette dramaet, ''[[Perserne (Aiskhylos)|Perserne]]'', er den eneste klassiske greske tragedie bevart som tok sin handling fra historien og ikke [[gresk mytologi]].<ref name="Haarberg">Haarberg, Jon; Selboe, Tone og Aarset, Hans Erik (2007): ''Verdenslitteraturen. Den vestlige tradisjonen''. Oslo, s. 46: «Men unikt kan det ikke ha vært. I forordet til en aleksandrinsk utgave opplyses det nemlig at Aiskhyoles i denne tragedien skrev etter forbilde av sin eldre kollega Frynikhos. Hans tapte tragedie ''Foinissai'' (Fønikerinnene) skal ha behandlet det samme stoffet.»</ref> Så viktig var denne krigen for Aiskhylos og grekerne at ved hans død en gang rundt 456 f.Kr. feiret hans minneord hans deltagelse i den gresk [[Slaget ved Marathon|seieren ved Marathon]] framfor hans suksess som dramatiker.

Aiskhyoles var en dyp, religiøs grubler. Ingen poet har noen gang presentert ondskap i slike sterke og tragiske begreper,<ref>Winnington-Ingram, R. P. (1985): ''Aeschylus'', ss. 290, 295</ref> dog hadde han et oppstemt syn på [[Zevs]] som han feiret med storstilt enkelhet som minner om [[David av Israel|David]]' [[David av Israel#David som poet og musiker|salmer]],<ref>Levi, ''Greek Drama'', s. 161</ref> og en tro på framgang eller tidens legende krefter.<ref>Saïd, ''Aeschylean Tragedy'', s. 227</ref> Stilen var høystemt, ordforrådet var til dels gammelmodig og sært, noe Aristoteles ironiserte over, og handlingsgangen er begrenset. Det er den språklige uttrykkskraften som bærer dramaene og den sceniske lidelsen.<ref name="Haarberg"/>

Han skal ha skrevet over 90 verk, hvorav bare syv har overlevd til våre dager. Disse er ''[[Perserne (Aiskhylos)|Perserne]]'' ([[472 f.Kr.]]), ''[[De syv mot Theben]]'' ([[467 f.Kr.]]), ''[[De bønnfallende (Aiskhylos)|De bønnfallende]]'', ''[[Promethevs i lenker]]'' og ''[[Orestien]]'' ([[458 f.Kr.]]). ''Orestien'' er en trilogi bestående av ''[[Agamemnon (skuespill)|Agamemnon]]'', ''[[Sonofferet]]'' og ''[[Eumenidene]]''.

== Liv og virke ==
[[Fil:Archeologico firenze, bronzi della Meloria, eschilo.JPG|thumb|Bronsebyste av Aiskhylos, Firenze]]
Det er ingen pålitelige kilder om livet til Aiskhylos. Han ble etter sigende født en gang rundt 525 f.Kr. i [[Eleusis]], en liten by som ligger lunt til i de fruktbare dalene i vestlige [[Attika]], omtrent 27&nbsp;km nordvest for [[Athen]].<ref name="S33">Sommerstein (1996), s. 33</ref> Fødselsdatoen er antagelig basert på å telle førti år tilbake fra hans første seier i festivalen [[Dionysia]]. Familien hans var rike og godt etablert. Hans far Euforion skal ha vært et medlem av ''[[Eupatridai]]'', den gamle adelen i Attika,<ref name="Bates">Bates (1906), s. 53–59</ref> men dette kan være en [[fiksjon]] som antikkens skribenter fant på for å pynte på Aiskhylos’ biografi.<ref>Saïd, S.: ''Eschylean tragedy'', s. 217</ref>

Ifølge geografen [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] arbeidet den unge Aiskhylos på en vingård inntil han fikk besøk av vinguden [[Dionysos]] mens han sov. Dionysos ba ham om å vende sin oppmerksomhet til [[tragedie]]ns vordende kunstart.<ref name="Bates"/> Så snart Aiskhylos våknet fra drømmen, begynte han etter sigende å skrive en tragedie. Hans første framførelse skjedde i 499 f.Kr. da han var 26 år gammel.<ref name="S33"/><ref name="Bates"/> Han vant sin første dramatevling i urbane [[Dionysia]] i 484 f.Kr.<ref name="Bates"/><ref name="F241">Freeman (1999), s. 241</ref>

I 510 f.Kr. (da Aiskhylos antas å ha vært 15 år gammel) utviste [[Sparta]]s konge, [[Kleomenes I]], sønnene til [[Peisistratos]] fra Athen. Statsmannen [[Kleisthenes]] kom til makten. Hans reformer omfattet et system av registrering som framhevet viktigheten av ''[[deme]]'' (en form for kommuneinndeling) i Attika framfor familietradisjonen. Aiskhylos og hans familie levde i demen [[Eleusis|Eleusina]].<ref name="Kopff 1997 pp.1-472">Kopff (1997), ss.1-472</ref>

[[Perserkrigene|Krigene mellom Persia og Hellas]] kom til en spille en betydelig rolle i hans liv og karriere. I 490 f.Kr. slåss Aiskhylos og hans bror Kynegeiros for å forsvare Athen mot [[Dareios I av Persia]]s invaderende asiatiske hær i [[slaget ved Marathon]].<ref name="S33"/> Slaget ble avgjort ved at athenerne presset perserne tilbake til deres skip. Kynegeiros skal ifølge én versjon av fortellingen ha dødd av å få hånden kappet av mens han forsøkte å dytte unna et persisk skip kun med hendene.<ref>van Dijkhuizen, Jan Frans (2004): [http://books.google.com/books?id=O-F2zV74eSwC&dq= ''Living in posterity: essays in honour of Bart Westerweel'']. Uitgeverij Verloren. ISBN 978-90-6550-839-3. s. 242.</ref> Athenernes seier ble feiret i alle de greske bystatene, og avdøde Kynegeiros ble opphøyd til en gresk [[helt]].<ref name="S33"/><ref name="Kopff 1997 pp.1-472"/>

Aiskhylos ble i 480 f.Kr. innkalt til militærtjeneste igjen, denne gangen mot [[Xerxes I av Persia]]s asiatiske invasjon i [[slaget ved Salamis]] og kanskje også til tjeneste ved [[slaget ved Plataiai]] i 479 f.Kr.<ref name="S33"/> [[Ion av Khíos]] var vitne til Aiskhylos’ krigsinnsats og hans bidrag ved Salamis.<ref name="Kopff 1997 pp.1-472" /> Hendelsene ved Salamis har en framtredende plass i ''[[Perserne (Aiskhylos)|Perserne]]'', hans eldste bevarte drama, som ble satt opp i 472 f.Kr. Også dette vant førsteprisen i Dionysia.<ref name="S34">Sommerstein (1996), s. 34</ref>

Aiskhylos var en av mange grekere som var blitt innviet i [[de eleusinske mysterier]], en kult for fruktbarhetsgudinnen [[Demeter]] som hadde sin opprinnelse i hans hjemby Eleusis.<ref>Martin (2000), §10.1</ref> Som navnet indikerer, var kultens medlemmer antatt å bli innviet i en del hemmelig kunnskap. Sikker kunnskap om de særskilte ritualene er sparsommelige, da de som ble innviet måtte sverge en ed beskyttet av dødsstraff om de avslørte noe av innholdet av mysteriene til andre. Ifølge [[Aristoteles]] fantes det noen som mente at Aiskhylos avslørte en del av kultens hemmeligheter på teaterscenen.<ref>Aristoteles: ''[[Den nikomakiske etikk]]'' 1111a8-10.</ref> Andre kilder hevder at en rasende folkemengde forsøkte å drepe Aiskhylos på stedet, men at han flyktet fra scenen. Den greske filosofen [[Herakleides]] fra [[Pontos (oldtidsrike)|Pontos]] (død 315 f.Kr.) har forsikret at publikum forsøkte å steine dikteren. Han tok da tilflukt ved alteret i ''orkestra'' i Dionysos’ teater. Da han møtte i retten for sin krenkelse, forfektet han uvitenhet. Han ble frikjent av en jury som var vennlig innstilt grunnet de sår som han og hans avdøde bror Kynegeiros hadde fått ved Marathon. I henhold til den gresktalende romerske forfatteren [[Claudius Aelianus]] (død ca. 235 e.Kr.) bidro Aiskhylos' yngre bror [[Ameinias av Athen|Ameinias]] til frifinnelsen ved å vise juryen stumpen av den avdøde brorens hånd som hadde gått tapt ved Salamis og ved å hevde at broren var blitt valgt som den tapreste krigeren i slaget. I virkeligheten hadde prisen for tapperhet ved Salamis hadde gått til Ameinias fra Pallene, ikke Kynegeiros.<ref name="Kopff 1997 pp.1-472" />

Aiskhylos reiste til [[Sicilia]] en eller to ganger i 470 f.Kr. etter å ha blitt invitert av [[Hieron I av Syrakusa|Hieron]] av [[Syrakusa]], en betydelig gresk by på den østlige siden av øya. Under en av disse reisene skrev han dramaet ''Kvinnene fra Aetna'' (til ære for byen som var grunnlagt av Hieron) og satte opp sitt stykke ''Perserne'' der.<ref name="S33"/> Etter at tragikeren [[Frynichos]], en av hans fremste rivaler, var død i 473 f.Kr., ble Aiskhylos den årlige favoritten i Dionysia, og han vant førsteprisen i bortimot hver eneste dramatevling.<ref name="S33"/> I 472 f.Kr. satte han opp produksjonen som omfattet ''Perserne'' med ingen ringere enn [[Perikles]] som fungerende som ''[[choregos]]''.<ref name="Kopff 1997 pp.1-472"/>

I 458 f.Kr. reiste han tilbake til Sicilia for siste gang og besøkte byen [[Gela]], der han døde i 456 eller 455 f.Kr. Det er blitt hevdet at han ble drept av en [[skilpadde]] som falt ned fra himmelen etter å ha blitt sluppet av en [[ørn]], men det er nok en [[Apokryfer|apokryf]] fortelling.<ref>Se eksempelvis Lefkowitz (1981), s. 67ff. Cf. Sommerstein (2002), s. 33, overser denne fortellingen i den biografiske skissen av poeten.</ref> Aiskhylos’ var så respektert av athenerne at etter sin død var hans tragedier de eneste som det var tillatt å sette opp på nytt i de påfølgende dramatevlingene.<ref name="S33"/> Hans sønner Euforion og Euæon og hans nevø Filokles ble også dramatikere.<ref name="S33"/>

Inskripsjonen på Aiskhylos' gravstein minnes kun hans militære prestasjoner og nevner ingenting av hans berømmelse som dramatiker:

{|align=center cellpadding="3" cellspacing="1" style="border:1px solid black; background-color:#e7e8ff;"
|- align=center bgcolor=#d7a8ff
|[[Gresk]]||[[Norsk]]
|- valign=top
|
:{{lang|grc|Αἰσχύλον Εὐφορίωνος Ἀθηναῖον τόδε κεύθει}}
:{{lang|grc|μνῆμα καταφθίμενον πυροφόροιο Γέλας•}}
:{{lang|grc|ἀλκὴν δ' εὐδόκιμον Μαραθώνιον ἄλσος ἂν εἴποι}}
:{{lang|grc|καὶ βαθυχαιτήεις Μῆδος ἐπιστάμενος}}<ref>''Anthologiae Graecae Appendix, vol. 3, Epigramma sepulcrale'', s. 17.</ref>
|
:Under denne steinen hviler Aiskhylos, sønn av Euforion, atheneren,
:som døde i det hvetebærende landet Gela;
:av hans edle djervhet taler lunden i Marathon om,
:og langhårete persere kjenner så vel.
|-
|colspan=2|
|}

== Personlig liv ==
Aiskhylos giftet seg og fikk to sønner, [[Euforion]] og Euaeon, som begge ble tragiske poeter. Euforion varnt førsteprisen i 431 f.Kr. i tevling mot både [[Sofokles]] og [[Evripides]].<ref>Osborn, K. & Burges, D. (1998): ''The complete idiot's guide to classical mythology''. Penguin. ISBN 978-0-02-862385-6.</ref> Hans nevø Filokles, sønn av hans søster, var også en tragisk poet og vant førsteprisen i konkurranse mot Sofokles' ''[[Kong Oidipus]]''.<ref name="Kopff 1997 pp.1-472"/><ref name="Smith">Smith (2005), s. 1</ref>

En [[skolia]]st har notert at Filokles' ''Tereus'' var en del av Aiskhylos' tetralogi ''Pandionis''.<ref>March, J. (2000): «Vases and Tragic Drama» i: Rutter, N.K. & Sparkes, B.A.: ''Word and Image in Ancient Greece''. University of Edinburgh. ISBN 978-0-7486-1405-9. s. 121–123.</ref> Aiskhylos hadde minst to brødre, Kynegeiros og Ameinias.

== Verker ==
[[Fil:Athen Theatre of Dionysus BW 2017-10-09 14-29-49.jpg|thumb|[[Dionysosteateret]] i [[Athen]], hvor mange av Aiskhylos' spill ble framført.]]

Røttene til det greske drama lå i de religiøse festivalene for gudene, hovedsakelig [[Dionysos]], vinen og ekstasens gud.<ref name="F241"/> I løpet av Aiskhylos' levetid, dramatiske konkurranser ble en del av urbane [[Dionysia]] som ble framført om våren.<ref name="F241"/> Festivalen åpnet med en prosesjon, fulgt av en tevling hvor gutter sang [[dityrambe]]r (jumbelhymner) og kulminerte i dramatiske tevlinger.<ref name="F242">Freeman (1999), s. 242</ref> Den første konkurranse som Aiskhylos skal ha deltatt i besto av tre dramatikere som hver for seg presenterte tre tragiske skuespill fulgt av et kortere komisk [[satyrspill]].<ref name="F242"/> En andre konkurranse bestående av fem komiske skuespillforfattere fulgte, og vinnerne av begge tevlingene ble valgt av et dommerpanel.<ref name="F242"/>

Aiskhylos deltok i mange av disse konkurransene, og en rekke antikke kilder har tilskrevet et antall på mellom 70 og 90 skuespill til ham.<ref name="F243"/><ref name="P222">Pomeroy (1999), s. 222</ref> Kun syv tragedier har blitt bevart intakt: ''[[Perserne (Aiskhylos)|Perserne]]'', ''[[De syv mot Theben]]'', ''[[De bønnfallende (Aiskhylos)|De bønnfallende]]'', trilogien kjent som ''[[Orestien]]'' besto av tre tragedier ''[[Agamemnon (skuespill)|Agamemnon]]'', ''[[Sonofferet]]'' og ''[[Eumenidene]]'', sammen med ''[[Promethevs i lenker]]'' (skjønt her er forfatterskapet omdiskutert). Med unntak av det siste skuespillet — hvor suksessen er usikker — er alle av Aiskhylos' bevarte tragedier kjent for å ha vunnet førstepriser ved urbane Dionysia.

=== ''Trilogier'' ===
[[File:Tragediae_septem.tif|thumb|upright|Aeschyli ''Tragoediae septem'', 1552]]
Et kjennetegn på Aiskhylos' dramaturgi synes å ha vært hans tendens til skrive sammenhengende trilogier hvor hvert drama fungerte som et kapittel i en fortløpende dramatisk fortelling. ''[[Orestien]]'' er det eneste bevarte eksempelet på denne typen sammenhengende trilogier, men det er bevis på at Aiskhylos flere ganger skrev slike trilogier, bl.a. «Danaidetrilogien» hvor tragedien ''De bønnfallende'' er bevart.<ref>Lesky, Albin, Den greske tragedie, Gyldendal (1995), s. 65</ref> De komiske satyrspill som fulgte hans trilogier hadde som tragediene innhold basert på religiøse [[myte]]r.

Eksempelvis ''Orestien''s satyrspill ''[[Protevs]]'' behandlet fortellingen om [[Menelaos]]' omveg til [[oldtidens Egypt|Egypt]] på sin hjemreise fra [[Trojakrigen]]. Basert på bevis gitt fra en katalog på Aiskhylos' skuespilltitler, [[skolia]], og dramafragmenter nedtegnet av senere skribenter, er det antatt at tre andre av hans bevarte dramaer var andeler av sammenhengende trilogier: ''De syv mot Theben'' synes å være finaledramaet i en [[Ødipus]]-trilogi, og ''De bønnfallende'' og ''Promethevs i lenker'' synes begge å være første stykke i henholdsvis en ''Danaide''-trilogi og ''Promethevs''-trilogi (se nedenfor). Forskere har dessuten antydet flere trilogier som er helt gått tapt ut fra kjente titler. En rekke av disse trilogier behandlet myter som var knyttet Trojakrigen. En, samlet kalt for ''Akilleis''-trilogien, bestående av titlene ''Myrmidonene'', ''Nereidene'' og ''Frygerne''.

Andre trilogier er åpenbart gjenfortellinger av ankomsten til [[Troja]]s allierte [[Memnon]] til krigen, og hans død ved [[Akilles]] (''Memnon'' og ''Sjelenes vekt'' var to komponenter i trilogien), ''Våpnenes belønning'', ''De frygiske kvinner'' og ''De salaminiske kvinner'' antyder en trilogi om [[galskap]] og det påfølgende [[selvmord]]et til den greske [[helt]]en [[Ajax (mytologi)|Ajax]]; Aiskhylos synes også ha skrevet om [[Odyssevs]] gjenkomst til sitt kongedømme på [[Ithaka]] etter Trojakrigen (inkludert Odyssevs' drap på hans hustru [[Penelope]]ias friere og dens konsekvenser) i en trilogi som består av ''Sjelløfterne'', ''Penelopeia og beinsamlerne''. Andre foreslåtte trilogier berører myten om [[Jason (gresk mytologi)|Jason]] og [[argonaut]]ene (''Argô'', ''De lemnianske kvinner'', ''Hypsipylê''); livet til [[Persevs]] (''Garntrekkerne'', ''Polydektês'', ''Phorkides'');<ref>Oakley, John H. (1988): [http://www.jstor.org/discover/10.2307/505554?uid=3738744&uid=2129&uid=2&uid=70&uid=4&sid=21100877802011 «Perseus, the Graiai, and Aeschylus' Phorkides»] i: ''American Journal of Archaeology'' Vol. 92, No. 3 (Jul., 1988), s. 383-391</ref> fødselen og bedriftene til [[Dionysos]] (''Semele'', ''Bacchae'', ''Pentheus''); og hva som skjedde etter krigen fortalt om i det bevarte dramaet ''De syv mot Theben'' (''Eleusinianerne'', ''De kranglevorne kvinnene'', ''Sønner av de syv'').<ref>Sommerstein (2002), s. 34.</ref>

== Bevarte skuespill ==
[[Fil:Giovanni Battista Tiepolo 027.jpg|upright|thumb|''Eteokles og Polynikes'', maleri av [[Giovanni Battista Tiepolo]].]]
=== Perserne ===
Det tidligste av hans dramaer som har blitt bevart er ''[[Perserne (Aiskhylos)|Perserne]]'' (''Persai''), framført i [[472 f.Kr.]] og basert på erfaringer fra Aiskhylos' eget liv, særlig [[slaget ved Salamis]].<ref name="F244">Freeman (1999), s. 244</ref> Det er unikt blant bevarte greske tragedier ved at det beskriver en nyere historisk hendelse, framfor å ha innhold fra et [[epos]] eller [[mytologi]]en.<ref name="F243"/> Perserne fokuserer på det populære greske temaet ''[[hybris]]'' (overmot) ved å legge årsaken på Persias nederlag på stoltheten til landets konge.<ref name="F244"/>

Dramaet åpner med at det kommer en budbringer i [[Susa]], den persiske hovedstaden, med nyheten om det katastrofale persiske nederlaget ved Salamis. [[Atossa]], mor til den persiske kongen [[Xerxes I av Persia|Xerxes]], reiser deretter til graven til sin avdøde ektemann [[Dareios I av Persia|Dareios]] hvor hans ånd kommer til syne for å forklare årsaken til nederlaget. Det er, sier han resultatet av Xerxes' hybris i å bygge en bro over [[Dardanellene|Hellespont]], en handling som har gjorde gudene rasende. Xerxes dukket opp mot slutten av stykket, uten selvinnsikt i egen skyld, og stykket avsluttes med klagene til Xerxes og koret.<ref name="Vellacott">Vellacott: 7–19</ref>

=== ''De syv mot Theben'' ===
''[[De syv mot Theben]] (''Hepta epi Thebas''), som ble framført i [[467 f.Kr.]] har det kontraherende temaet om gudenes innblanding i menneskene anliggender.<ref name="F244"/> Det marker også den første kjente opptreden i Aiskhylos' dramaer av et tema som kom til være gjennomgående i hans stykker, det at [[polis]] (bystaten) er et nøkkelelement i utviklingen av den menneskelige sivilisasjon.<ref name="F244246">Freeman (1999), s. 244–246</ref>

Stykket forteller historien om [[Eteokles]] og [[Polyneikes]], sønnene til den skamfylte [[Oedipus]], konge av [[Theben (Hellas)|Theben]]. Sønnene er enige om ha tronen i Theben vekslende etter hverandre, men allerede etter det første året nekter Eteokles å gå til side og gi Polyneikes hans rettmessige og avtalte plass. Polyneikes går til krig for å kreve tronen. Brødrene dreper hverandre i tvekamp, og den opprinnelige avslutningen av tragedien besto av klager over de døde brødrene.<ref name="Aeschylus pp.7-19">Aiskhylos: ''Prometheus Bound, The Suppliants, Seven Against Thebes, The Persians''. Philip Vellacotts ''Introduction'', s. 7-19. Penguin Classics.</ref>

En ny avslutning ble lagt til stykket rundt femti år senere. [[Antigone]] og Ismene sørger over deres døde brødre, en budbringer kommer inn for å annonsere en forordning som forbød gravleggelsen av Polynikes. Til sist erklærer Antigone at hun ikke vil lyde forordningen og likevel gravlegge sin bror.<ref name="Aeschylus pp.7-19"/> Stykket var det tredje i en sammenhengende Oedipus-trilogi; de to første dramaene var ''Laius'' og ''Oedipus''. Den konkluderende [[satyrspill]]et var ''Sfinks''.<ref>Sommerstein (2002), s. 23.</ref>

===''De bønnfallende'' ===
[[Fil:Danaides Waterhouse 1903.jpg|upright|thumb|''Daniaderne'', maleri av [[John William Waterhouse]], 1903.]]
Aiskhylos fortsatte sin vektlegging på polis med ''[[De bønnfallende (Aiskhylos)|De bønnfallende]]'' (''Hiketides'') i 463 f.Kr. som gir sin hyllest til de [[demokrati]]ske understrømmene som gikk gjennom [[Athen]] forut etableringen av et demokratisk styre i [[461 f.Kr.]] I stykket flykter [[danaidene]], de femti døtrene til [[Danaos]], grunnleggeren av [[Argos]], fra et tvunget ekteskap med sine søskenbarn i [[Oldtidens Egypt|Egypt]]. De henvender seg til kong [[Pelasgos]] av Argos for beskyttelse, men Pelasgos nekter inntil folket i Argos legger sin vekt på beslutningen, et særskilt demokratisk vending henimot kongen. Folket beslutter at daniaderne fortjener beskyttelse, og de får tillatelse til å komme innenfor murene av Argos til tross for Egypts protester.<ref name="F246">Freeman (1999), s. 246</ref>

Utgivelsen av ''[[Oxyrhynchus Papyri]]'' 2256 fr. 3 i [[1952]], en gruppe av manuskripter, bekreftet en lenge antatt Danaidetrilogi, ettersom ''De bønnfallende'' har en uavklart slutt. Rekkefølgen for tre stykkene i trilogien er antatt å være ''De bønnfallende'', ''Egypterne'' og ''Danaidene''. En trolig rekonstruksjon av trilogiens siste to-tredjedeler går således:<ref>Se eksempelvis Sommerstein (1996), s. 141-151; Turner (2001), s. 36-39.</ref> I ''Egypterne'' er krigen mellom Argos og Egypt, som truet i første stykke, skjedd. I løpet av krigen har kong Pelasgos blitt drept, og Danaos er blitt hersker i Argos. Han forhandler en fredsavtale med egypterne hvor en betingelse er at hans femti døtre vil gifte seg med de femti sønnene til Aigyptos. Danaos forteller i all hemmelighet sine døtre at et [[orakel]] har spådd at en av hans svigersønner vil drepe ham. Av den grunn beordret han danaidene om å myrde sine ektemenn under bryllupsnatten. Hans døtre går med på det. Handlingen i ''Danaidene'' ville begynne dagen etter bryllupet.<ref name="Sommerstein 2002, 89">Sommerstein (2002), s. 89.</ref>

I korthet, det er avslørt at førtini av danaidene drepte sin ektemenn slik de var beordret; [[Hypermnestra]], imidlertid, ble forelsket i sin ektemann [[Lynkeus]], og således sparte hans liv og hjalp ham å rømme. Rasende over sin datters ulydighet beordret Danaos at hun ble fengslet og (muligens) hennes henrettelse. I trilogiens klimaks og avsløring, åpenbarte Lynkeus seg for Danaos og drepte ham (således oppfylte orakelets spådom). Sammen med Hypermnestra vil han opprette et herskende dynasti i Argos. De andre førtini danaidene fritatt for deres mord, og giftet med ikke spesifiserte menn i Argos. Satyrspillet som fulgte trilogien hadde tittelen ''Amymone'', etter en av danaidene.<ref name="Sommerstein 2002, 89"/>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur på norsk ==
* ''Greske tragedier''. Ved [[Peder Østbye]]. Gyldendal, 1995 / 2007. ISBN 82-05-22536-2 ISBN 978-82-05-37514-7. Innhold: ''Orestien'' / Aiskylos. ''[[Antigone]] ; [[Elektra (Sofokles)|Elektra]]'' / [[Sofokles]]. ''[[Medeia (skuespill)|Medea]] ; [[Hippolytos]]'' / [[Evripides]]. – Første norske utg.: 1963 
* ''Greske tragediar''. Ved [[Eirik Vandvik]]. Samlaget, 1993. ISBN 82-521-4112-9. Innhold: ''Persarane'' og ''Oresteia'' av Aiskylos, ''[[Kong Oidipus]]'' og ''[[Antigone]]'' av Sofokles.
* ''Orestien''. Ved [[Erling T. Gjelsvik]]. Eide forlag, 1991. ISBN 8251403162
* ''Orestien''. Fra engelsk ved [[Torstein Bugge Høverstad]]. Oktober forlag, 1987. ISBN 82-7094-461-0
* ''Promethevs i lenker''. Ved [[Øivind Andersen]]. Gyldendal, 1985. ISBN 82-05-15429-5 
* ''Perserne''. Ved [[Egil Kraggerud]]. Gyldendal, 1975. ISBN 82-05-08103-4
* {{Kilde bok | tittel=Den greske tragedie | forfatter=Lesky, Albin | utgivelsesår=1995 | forlag=Gyldendal | url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010033003005 | isbn=82-05-22991-0}}

== Eksterne lenker ==
{{Wikisource-språk|el|Αισχύλος|Aiskhylos}}
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{språkikon|en}} [http://www.poetseers.org/the_great_poets/the_classics/aeschylus/ Selected Poems of Aeschylus] (engelsk)
* {{språkikon|en}} [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/perscoll?collection=Perseus:collection:Greco-Roman Materiale relatert Aiskylos] hos Perseus Digital Library (engelsk)
* {{Gutenberg author|id=Aeschylus|name=Aeschylus}}
* {{språkikon|en}} [http://www.bartleby.com/people/Aeschylu.html Engelske oversettelser av Aiskylos]
* {{språkikon|en}} {{Cite web|url=http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0004%3Aid%3Daeschylus-4 |title=Aeschylus (4) |last=Crane |first=Gregory: |work=Perseus Encyclopedia}}
* {{språkikon|en}} [http://www.hup.harvard.edu/catalog.php?recid=27807 «Aeschylus, I: Persians»] fra Loeb Classical Library, Harvard University Press (engelsk)
* {{språkikon|en}} [http://www.hup.harvard.edu/catalog.php?recid=27808 «Aeschylus, II: The Oresteia»] fra Loeb Classical Library (engelsk)
* {{språkikon|en}} [http://www.hup.harvard.edu/catalog.php?recid=29387 «Aeschylus, III: Fragments»] fra Loeb Classical Library (engelsk)

{{Portal|Litteratur}}
{{Greske tragedier}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Greske dramatikere fra oldtiden]]
[[Kategori:Personer fra Attika]]
[[Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter]]
[[Kategori:Dødsfall i 456 f.Kr.]]
[[Kategori:Fødselsår ukjent]]